Søk

Innhold

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arild Grande, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Mette Tønder, fra Fremskrittspartiet, Anders Anundsen og Ib Thomsen, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, er godt kjent med de utfordringer barnevernet har hatt, og også den kritikken som barnevernet ofte får for å gripe inn for tidlig eller for seint overfor barn som trenger det, og viser med dette til lovendringen i Prop. 38 L (2016–2017) om lov om informasjonstilgang for Statens helsetilsyn ved gjennomgang av et utvalg barnevernssaker, som skal kunne gi bedre tilbud på sikt.

Komiteen viser til at plassering av barn utenfor hjemmet uten foreldres samtykke er det mest inngripende tiltaket barnevernet gjør, og det som skaper mest sorg og fortvilelse for alle involverte. Komiteen er opptatt av at både barn og foreldre skal ivaretas best mulig i slike situasjoner, også når det gjelder deres rettssikkerhet.

Komiteen viser til at loven skal bidra til å skaffe kunnskap om svikt og finne kjennetegn på saker om akuttplasseringer og omsorgsovertakelser som er behandlet på en faglig god måte. Komiteen er enig i at det er nødvendig å få mer kunnskap om dilemmaene og kompleksiteten i barnevernets arbeid, men også om hva som fungerer godt. Dette vil komme barn til gode.

Komiteen mener det er riktig å velge ut et antall saker som viser variasjon, kompleksitet og bredde, og at sakene som undersøkes, skal være vært behandlet i fylkesnemnda eller domstolen de siste to år.

Komiteen viser til at Statens helsetilsyn har overordnet tilsynsmyndighet, men at de i dag ikke kan innhente opplysninger fra fylkesnemndene. De har begrenset mulighet for å innhente opplysninger fra andre offentlige myndigheter for å belyse sakene, og komiteen ser derfor at Statens helsetilsyn ikke har den tilgang de trenger for å utføre en helhetlig og bred gjennomgang av disse sakene.

Komiteen viser til at også barn i barnevernet er viktige aktører å lytte til, og ber om at det gjøres. Komiteen merker seg høringssvaret fra Pasient- og brukerombudet i Oslo og Akershus og Sosial- og eldreombudet i Oslo, som etterlyser hvordan barn best skal høres i en slik prosess. Komiteen ber om at dette tas med som en særskilt oppgave for Statens helsetilsyn i arbeidet videre. Barns meninger skal ivaretas.

Komiteen merker seg videre at gjennomgangen ikke skal omfatte saker med tilknytning til Svalbard, og viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringssvar om at det er særlige problemstillinger når det gjelder barn på Svalbard. Komiteen viser imidlertid til at det bor mange barn på Svalbard som omfattes av barnevernets regler, der også omsorgsovertakelse og akuttvedtak gjøres. Komiteen undrer på om ikke også sakene fra Svalbard ville bidratt til et helhetlig bilde av barnevernsfeltet, og mener det bør vurderes videre.

Taushetsplikt

Komiteen er opptatt av at taushetsplikten overholdes, og at loven skal sette strenge krav til hvordan opplysninger skal behandles. Det er slik komiteen ser det, rett at Statens helsetilsyn underlegges de samme strenge regler for taushetsplikt som følger av vedkommende særlov, som at taushetsplikt for helseopplysninger varer livet ut, jf. § 3.

Det er likevel viktig at Statens helsetilsyn har tilgang til alle taushetsbelagte opplysninger som er relevante for å belyse barnevernets håndtering av de utvalgte sakene. Komiteen viser til Grunnlovens § 102, retten til privatliv, og merker seg at vilkårene er oppfylt dersom lovhjemmel er tilstrekkelig. Komiteen er enig i at det å avdekke svikt og gi bedre forhold for barn i framtiden må være et legitimt formål, men påpeker at inngrepet ikke må være større enn nødvendig for å innhente de opplysninger som det er behov for. Komiteen vil også peke på at det er viktig at enkeltpersoner ikke skal kunne identifiseres i det samlede grunnlaget. Selv om Statens helsetilsyn skal ha nødvendige og relevante opplysninger, er komiteen av den oppfatning at i saker som omfatter etterforsking av straffbare forhold, må politiet ha mulighet til å vurdere om opplysninger kan gis i det enkelte tilfelle, og til å anonymisere en tredjepart der det er nødvendig.

Komiteen påpeker at loven også omfatter tilsatte i private barnehager, skoler og barnevernsinstitusjoner, noe som er nødvendig for å kunne få hele grunnlaget i utvalget som er valgt. Komiteen merker seg at det presiseres i bestemmelsen at adgangen til å gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt begrenses til de tre første årene etter lovens ikrafttredelse.

Komiteen er enig i at Statens helsetilsyn skal kunne gi opplysninger til aktuell Fylkesmann dersom gjennomgang av enkeltsaker tilsier at tilsyn bør åpnes fra Fylkesmannen, særlig der det blir avdekket pågående lovbrudd fra barnevernets side som har betydning for barns omsorg eller livssituasjon.

Statens helsetilsyn skal ikke vurdere om straffbare forhold er begått eller uttale seg om skyldspørsmålet, og komiteen mener det er en viktig presisering som ikke krenker Grunnloven § 96 om at en er uskyldig før dom er falt.

Når det gjelder forholdet til Grunnloven § 97, der ingen lov gis tilbakevirkende kraft, viser komiteen til at loven kun skal gi Statens helsetilsyn tilgang til opplysninger, og at alle som der skal utføre tjenesten, har taushetsplikt i følge barnevernloven § 6-7, jf. forvaltingsloven §§ 13-13 e.

Komiteen merker seg også at opplysninger som er gitt, ikke skal kunne brukes i en senere straffesak eller sivil sak mot dem som har gitt opplysningen. Komiteen bifaller dette fordi det skal være mulig å få flest mulig reelle opplysninger uten risiko for at noen avstår fra å gi disse med frykt for erstatning eller straff. Komiteen er derfor enig i at et slikt absolutt forbud vil bidra til å sikre fullstendige opplysninger. Komiteen merker seg at loven inneholder en bestemmelse om bruk av opplysninger som bevis, jf. § 5, og støtter dette.

Komiteen er opptatt av at dette er en gjennomgang for å bedre tilbudet framover, og at dette ikke skal kunne overprøve fylkesnemndenes avgjørelser i den enkelte sak, men at fylkesnemndenes avgjørelser er en del av begrunnelsen for hvorfor vedtak er fattet. Komiteen er enig i at en vurdering av domstolenes behandling ikke skal være en del av gjennomgangen, da det er lite klager på dette. Men det er slik komiteen ser det, viktig at også saker der barnevernet ikke har fått medhold, er en del av undersøkelsen.

Høringsinstansene

Komiteen merker seg at høringsinstansene er positive til en gjennomgang av utvalgte saker om akuttplassering og omsorgsovertakelse. Komiteen peker på Barneombudets svar, som viser til at en slik gjennomgang vil kunne sørge for at barn får rett hjelp til rett tid. Komiteen merker seg Unios høringssvar når det gjelder kunnskap om familier med annen kulturell bakgrunn, og viser til at Unio ber spesielt om at dette momentet legges vekt på i sakene som velges ut til gjennomgang. Komiteen er enig i dette.

Personopplysninger

Komiteen merker seg at loven regulerer adgangen til å behandle personopplysninger, og viser til at det også betyr en informasjonsplikt for Statens helsetilsyn når opplysninger innhentes fra andre enn barnevernet. Komiteen er enig i at plikten til å informere bør gjelde overfor «sakens parter», men at plikten til å informere ikke gjelder der det innhentes opplysninger fra politiet.

Komiteen merker seg at det ikke er satt en endelig tidsfrist for avsluttet oppdrag, men at adgangen til å formidle opplysninger til Statens helsetilsyn er tre år etter lovens ikrafttredelse, jf. § 2. Komiteen viser til at opplysninger skal slettes eller lagres i statistisk form, med anonymisering, slik at opplysningene ikke kan knyttes til bestemte personer. Dette er det, slik komiteen ser det, viktig at følges opp.

Komiteen har ingen andre merknader og anbefaler loven.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vil påpeke at høringsfristen har vært kort, og at høringsperioden hører med til ordinær sommerferietid. Dette kritiseres også av høringsinstanser som Datatilsynet, og disse medlemmer er enige i Datatilsynets merknader i saken. Disse medlemmer mener det er uheldig med korte frister som ikke sørger for at alle parter kan la seg høre, og som ikke gir rom for politisk behandling i kommuner og fylker. Disse medlemmer mener at dette bør unngås for framtiden for å få bredest mulig høringsgrunnlag saken.

Forrige kapittel
Neste kapittel