Jeg viser til brev datert 4. mai 2017 fra Næringskomiteen med oversendelse av dokument 8:128 S (2016–2017) – representantforslag om nedsettelse av offentlig utvalg som skal foreta en gjennomgang av konkurransesituasjonen på norsk sokkel.

Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal foreta en gjennomgang av konkurransesituasjonen på norsk sokkel, særlig knyttet til at norsk sokkel er dominert av én aktør på operatørsiden, og hvordan dette slår ut for norsk leverandørindustri.

Forslagsstillerne tar tak i Statoils innkjøpsmakt på norsk sokkel, og ser på denne som problematisk av hensyn til leverandørindustrien. Det er uklart i hvilken grad de ulike representantene for leverandørindustrien i dag deler denne virkelighetsoppfatningen, men etter det dramatiske oljeprisfallet i 2014 er det åpenbart at det i oljeselskapene er tatt grep for å kutte kostnader. Omstillingen er en nødvendig konsekvens av den betydelige reduksjon som har skjedd i oljeprisen.

Petroleumsvirksomheten er en bærebjelke i norsk økonomi, og vil fortsette å være det i lang tid fremover. Den er Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi, og bidrar derigjennom til å finansiere velferdsstaten. Det er over tid bygd opp en petroleumsindustri og leverandørindustri som skaper arbeidsplasser og nærings-, teknologi, og samfunnsutvikling over hele landet. Selv om den samlede produksjonen av olje og gass har gått noe ned siden toppåret 2004, har produksjonen stabilisert seg de siste årene og næringen vil fortsatt være viktig i mange tiår framover.

For å bevare denne velstanden er det viktig at alle aktørene, herunder også Statoil og deres leverandører, er konkurransedyktige både i et nasjonalt og et internasjonalt markedet. I denne sammenheng er det et viktig poeng at ingen bedrifter blir konkurransedyktig i internasjonale markeder, ved å bli skjermet mot krevende kunder og hard konkurranse i hjemmemarkedet.

Det er en gjensidig avhengighet i næringen. Det er viktig at aktørene har god dialog og blir enige når rammebetingelsen gjør at spillereglene må endres. Det er avgjørende at næringen selv bidrar til dette. Vi har en aktiv politikk for økt aktørmangfold på norsk sokkel, blant annet gjennom leterefusjon-, TFO-, og prekvalifiseringsordningene. Dette har gitt resultater. Antall aktører på norsk sokkel har nær doblet seg siden tidlig 2000-tall. Først var det størst økning i aktørmangfoldet i letefasen, men i de siste årene har vi sett flere aktører inn i utbyggings-og driftsfasen. ConocoPhillips og Shell driver viktige felt. Selskaper som AkerBP og Lundin satser tungt på norsk sokkel. Centrica og DEA har nylig levert PUD på henholdsvis Oda og Dvalin. Blant andre selskaper så har Wintershall overtatt driften av Brage og bygger nå ut Maria-funnet og Repsol er operatør for flere eldre felt.

Deler av norsk leverandørindustri har etter oljeprisfallet i 2014 stått overfor et svakere marked, med redusert aktivitet som konsekvens. Marginene har kommet under sterkere press og konkurransesituasjonen har blitt mer krevende. Noen deler av sektoren er hardere rammet enn andre, og for noen er det tegn på at aktivitetsnivået er på vei oppover igjen. Slike omstillinger er smertefulle mens de pågår, men kan på lengre sikt føre til både effektivisering og innovasjon. De er nødvendige for å bevare langsiktig konkurransekraft. Jeg mener på den bakgrunn at det kan være fornuftig å gjennomføre en utredning av situasjonen og framtidsutsiktene for norsk leverandørindustri etter den omstillingen næringen har vært gjennom.