Innstilling fra næringskomiteen om Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende

Søk

Innhold

Til Stortinget

1. Sammendrag

Del I Utfordringer og muligheter for industrien

1.1 Innledning

Regjeringens visjon for en aktiv industripolitikk er at Norge skal være en ledende industri- og teknologinasjon. Dette innebærer at vi må satse grønnere, smartere og mer nyskapende for å gi fremtidig vekst, arbeidsplasser og skatteinntekter. Regjeringen vil legge til rette for vekst i både eksisterende og nye bedrifter og fremme Norge som et attraktivt lokaliseringsland for industriell aktivitet. En stabil økonomisk utvikling og svak krone er viktig for å få ny vekst i konkurranseutsatt næringsliv, og dette tar regjeringen hensyn til i utformingen av den økonomiske politikken.

Norsk næringsliv er i endring. Fortsatt globalisering og aldrende befolkning påvirker de nasjonale og internasjonale rammevilkårene som norsk industri står overfor. Petroleumsvirksomheten er av stor betydning for norsk økonomi. Selv om petroleumsvirksomheten vil være viktig for norsk økonomi i mange tiår fremover, vil etterspørselen fra næringen ikke lenger i like sterk grad bidra til å trekke opp aktiviteten i fastlandsøkonomien. Samtidig har vi klimautfordringer som krever at samfunnet, både i Norge og internasjonalt, omstilles i retning av mer bærekraft og til å bli lavutslippsamfunn. Vi må tenke grønnere og mange av morgendagens lavutslippsløsninger vil måtte finne sine løsninger i, eller i samarbeid med, industrien.

Parallelt står vi overfor en teknologisk utvikling innenfor digitalisering og andre muliggjørende teknologier som over tid endrer norsk industri slik vi kjenner den. Det skjer i hurtig tempo. Det tas i bruk nye materialer, og prosesser endres, automatiseres og digitaliseres. Dels handler det om mer effektiv, mer presis og mer automatisert produksjon; dels om nye produkter, nye verdikjeder og nye forretningsmodeller. Sammen med vår industrielle kompetansebase, gir utviklingen mange nye industrielle muligheter.

Teknologiutviklingen reduserer lønnskostnadenes betydning for hvor bedriftene velger å produsere. Det blir mer fremtredende å vektlegge leveringstid, kvalitet, fleksibilitet, utviklingsmuligheter, nærhet til kompetansemiljøer, leverandører og kunder. Utviklingen gir nye muligheter for hjemflagging av industriell aktivitet til et høykostnadsland som Norge.

Viljen til å ta i bruk ny teknologi er stor, og vi har en digital infrastruktur som gir gode verdiskapingsmuligheter. Vi har flere godt utviklede klynger og nettverk som er basert på utnyttelsen av naturressursene i havet og på land. Næringsklyngene har både spisskompetanse, overblikk og en samarbeidskultur som kan gi grunnlag for videre vekst. Norsk industri har i tillegg i betydelig grad lykkes å tilpasse seg stadig strengere utslipps- og forurensningskrav gjennom å ta i bruk smartere produksjon, nye tekniske løsninger og bruk av ny teknologi.

Regjeringen vil bidra til at norsk næringsliv og industri har gode rammevilkår. Det er flere kjennetegn ved industrien som gjør den annerledes sammenlignet med andre sektorer i Norge. Den har sterk lokal forankring, samtidig som den i stor grad opererer i globale markeder. Tøff internasjonalt konkurranse krever kontinuerlig omstilling og forbedring. Vår frontfagmodell gjør at lønnsutviklingen legger premissene for resten av lønnsnivået i Norge. Slik påvirker den også andre sektorer og samfunnet som helhet. Norge skiller seg ut ved at vår industri allerede fra starten av har vært basert på fornybar energi. I overgangen til lavutslippssamfunnet vil derfor industrien ha en sentral rolle i å utvikle nye og smartere løsninger som kan erstatte aktiviteter som i dag medfører utslipp.

Høy sysselsetting og velstandsvekst fremover krever en økonomisk politikk som legger til rette for forbedring, nyskaping og omstillinger. Skattenivået bør derfor etter regjeringens mening fortsatt reduseres, og infrastrukturen, offentlige reguleringer og utdanningssystemet må utformes slik at de gir bedriftene konkurransedyktige rammebetingelser.

Norge er allerede en ledende industrinasjon innenfor olje- og gassvirksomhet, og regjeringen vil legge til rette for at Norge skal fortsette å være dette i lang tid fremover. Norge er også en ledende industrinasjon innenfor sektorer som bygger på våre naturressurser i hav og på land – som kraftintensiv industri, maritim og marin virksomhet. Norge har ellers forutsetninger for fortsatt vekst innenfor sektorer som for eksempel fisk, mineraler, skog og kunnskapsdrevne områder som IKT og digitalisering, helse, bioteknologi og kreative næringer.

Regjeringen ser store muligheter for en sterk norsk industri for fremtiden. I denne meldingen presenterer regjeringen de sentrale rammebetingelsene i en aktiv næringspolitikk som regjeringen mener er avgjørende for at industrien skal lykkes i å møte kjente og ukjente utfordringer i tiden fremover.

Bærekraftige rammer

Regjeringen vil føre en offensiv politikk for å medvirke til grønn omstilling av norsk økonomi for å ruste Norge og næringslivet for en lavutslippsfremtid. Regjeringen vil legge frem en strategi for grønn konkurransekraft i tilknytning til statsbudsjettet for 2018.

Regjeringen vil samtidig bidra til at norsk kraftintensiv industri har gode rammevilkår, og til å motvirke faren for karbonlekkasje blant annet gjennom videreføring av CO2-kompensasjonsordningen for kraftkrevende industri. Regjeringens ambisjon er at det fortsatt skal være en CO2-kompensasjonsordning etter 2020.

Regjeringen ønsker å videreutvikle den positive samhandlingen innenfor industrien som har oppstått i forbindelse med utarbeidelsen av veikartet for prosessindustrien, og vil derfor etablere et samhandlingsforum kalt Prosess21. Prosess21 får i hovedoppgave å vurdere hvordan vi best kan få til en utvikling i retning av minimale utslipp og bærekraftig vekst fra prosessindustrien, som opererer i sterk internasjonal konkurranse og som leverer miljøprodukter for andre næringer i inn- og utland.

Regjeringen vil følge opp satsingen på å profilere norske, grønne løsninger for økt eksport og for å tiltrekke internasjonale investorer til Norge. Regjeringen vil også styrke Norges profil som ledende havnasjon.

I tillegg vil regjeringen bruke finansielle virkemidler som avgifter og støtteordninger for å fremme energieffektivisering, utvikling av miljøteknologi og andre investeringer som bidrar til reduserte klima- og miljøskadelige utslipp.

God tilgang på kapital

Regjeringen vil sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere om forventet lønnsomme prosjekter i Norge har tilstrekkelig tilgang til kapital.

Regjeringen vil videre innføre en SMB-rabatt i Norge, noe som innebærer reduserte kapitalkrav for bankers utlån til små og mellomstore bedrifter. Regjeringen vil også innføre en ordning med skatteinsentiver for langsiktige investeringer i oppstartsselskap. For å legge til rette for at norske bedrifter skal lykkes i internasjonale markeder vil regjeringen utvide GIEKs tilbud av eksportgarantier til også å omfatte garantier for investeringer i Norge som bidrar til økt eksport. Det skal også utarbeides en strategi for eksport og internasjonalisering for å sikre at norske bedrifter har gode og konkurransedyktige rammebetingelser, slik at de er godt rustet for å møte omstillingsutfordringer og en tøff internasjonal konkurranse. Regjeringen vil utvikle Invest in Norway for å tilrettelegge for internasjonale investeringer i Norge og gjøre Norge til et mer attraktivt land å investere i. I eksportstrategien vil regjeringen vurdere å opprette et Globalt Vekstprogram for å øke norsk eksport gjennom å gi norske vekstbedrifter kompetanse i hvordan de skal skaffe seg markedsandeler internasjonalt.

God tilgang på kompetanse

Den økende digitaliseringen og utviklingen av nye digitale teknologier påvirker hvordan bedrifter, logistikk og verdikjeder organiseres og hvordan bedrifter utvikler relasjoner til kundene. Norsk industri er avhengig av å ha de kompetente og produktive medarbeidere innenfor sine fagområder. Regjeringen vil derfor styrke samhandlingen mellom utdannings- og kompetansepolitikken og næringspolitikken for å bidra til god verdiskapingsevne i fremtidens industri.

Regjeringen har styrket satsingen på klynger for å fremme omstilling i næringslivet, og vil utvikle dagens klyngepolitikk videre.

Regjeringen vil sette i gang en Digital21-prosess for økt digitalisering i næringslivet. Formålet er å etablere en helhetlig og samlende strategi på tvers av næringer og bransjer. Næringsministeren vil også etablere et samhandlingsforum mellom myndigheter, toppledere i industrien, kunnskapsmiljøer og partene i arbeidslivet for å fremme digitalisering i industrien. Regjeringen vil øke bevilgningene til muliggjørende teknologier som bioteknologi, nanoteknologi og IKT.

Regjeringen vil at offentlige anskaffelser skal være en drivkraft for innovasjon og omstilling i norsk økonomi. Offentlige innkjøpere har stor mulighet til å bidra til nytenkning og utvikling i leverandørmarkedet ved å etterspørre nye og bedre løsninger. Regjeringen vil utvikle en satsing på offentlig-privat innovasjon (OPI) i Innovasjon Norge. Dette kan bidra til å knytte utvikling og innovasjon tettere til offentlige anskaffelser.

Regjeringen vil styrke basisbevilgningen til de teknisk-industrielle instituttene, og styrker infrastrukturen til næringslivets behov for testing, pilotering, visualisering og stimulering gjennom støtte til etablering av katapult (testsentre). Regjeringen vil prioritere å øke ordningen dersom den viser seg å være en suksess.

Om utarbeidelsen av meldingen

Stortinget har gjennom Innst. 266 S (2014–2015) anmodet regjeringen om å legge frem en stortingsmelding om industriens rammevilkår.

Innstillingen trekker frem tre aktuelle temaer for meldingen:

  1. Industriens rolle i overgangen til lavutslippssamfunnet

  2. Kompetanseoverføring mellom næringer, særlig med tanke på omstilling fra petroleumsrelatert industri

  3. Effektivisering og avanserte produksjonsformer

I arbeidet med meldingen har regjeringen lagt vekt på å få innspill fra virksomheter og næringsmiljø over hele landet.

2. mars 2016 inviterte næringsministeren til en større åpningskonferanse i Oslo. Flere pekte på mulighetene den digitale utviklingen gir for en konkurransedyktig industri i et høykostland som Norge. Infrastruktur og testfasiliteter ble av flere fremhevet som et viktig tiltak for å møte industriens behov. Det samme ble kompetanseoverføring fra én næring til en annen.

30. mai 2016 inviterte regjeringen til havkonferansen «Den norske havklyngen» i Bergen. Videre utvikling av petroleums- og energisektoren, havbruk, grønn skipsfart, digitalisering og teknologiske nyvinninger med flere bruksområder ble trukket frem som områder hvor Norge kan bli verdensledende i tiden fremover.

I tillegg har næringsministeren hatt tre tematiske innspillsmøter i løpet av sommeren og høsten 2016. Tema for møtet på Raufoss var digitalisering og automatisering. Tema for møtet i Mo i Rana var «det grønne skiftet», og i Stavanger satte næringsministeren kompetanseutfordringer for norsk industri på agendaen. Kompetanse er en nøkkelfaktor for fremtidig verdiskaping.

Nærings- og fiskeridepartementet har også mottatt en rekke skriftlige innspill til arbeidet. Som et utgangspunkt for mange av innspillene blir det lagt vekt på at Norge vil trenge et betydelig innslag av industri også i fremtiden. Det pekes på at industrien har langt høyere produktivitet enn resten av økonomien. Industrien bidrar til en høy andel av eksportinntektene, og har mye kunnskap og kompetanse resten av samfunnet nyter godt av og er avhengig av. Industrien står videre for en høy andel av de private FoU-kostnadene.

1.2 Om norsk næringsliv og industrien

1.2.1 Om industribegrepet i meldingen

Digitalisering og teknologiske endringer gir grunnlag for utvikling av nye varer og tjenester i bedriftene. Det er nye verdiskapingsmuligheter ved å koble industrielt fremstilte varer med leveranser av tjenesteyting. Mens produksjon av varer tenderer til å bli generiske over tid, synes tjenester å være et område hvor bedrifter kan differensiere seg og har muligheter for å ta seg bedre betalt, og bevege seg oppover verdikjeden. Teknologiske endringer bidrar også til at lønnskostnader får mindre betydning som lokaliseringsfaktor. Utviklingen kan styrke mulighetene for industriell utvikling i Norge basert på vår kompetanse, vår industrikultur og våre ressurser.

I Norge er tjenesteytende næringer i dag klart størst, målt både i sysselsetting og verdiskaping. Nesten all sysselsettingsvekst har skjedd i offentlig sektor eller privat tjenesteyting i den senere tid. Teknologisk utvikling, handel og stadig tettere økonomiske forbindelser med andre land har vært viktige drivkrefter for denne utviklingen. Økt kjøpekraft og høyere levestandard bidrar til økt etterspørsel etter tjenester.

Antall sysselsatte i industrien har falt med omtrent 33 pst. fra 1970 til 2015, mens produksjonen har økt med nesten 150 pst. i samme periode

1.2.2 Energisektoren – fornybar energi og olje- og gassutvinning

Norge skaper store verdier basert på de fornybare energiressursene, og denne delen av energisektoren er en viktig del av norsk økonomi. Innenlands energiforsyning omsatte for om lag 80 mrd. kroner i 2016. En stor del av inntektene kommer fra produksjon og omsetning av kraft. Kraftforsyningssektoren hadde 17 000 sysselsatte i 2016. Stabil og god krafttilgang gir grunnlaget for betydelig verdiskaping i andre sektorer. Norge er nå inne i en periode der det bygges ut mer fornybar kraft enn det er gjort på over 25 år. Det gjennomføres store investeringer i strømnettet. Det foregår samtidig strukturelle endringer i kraftsektoren i Norge.

Petroleumsvirksomheten er en bærebjelke i norsk økonomi og vil fortsette å være det i lang tid fremover. Den er Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. Virksomheten sysselsatte i 2016 om lag 50 000 personer og – sammen med indirekte sysselsatte – om lag 184 000 personer når man tar hensyn til petroleumsrelatert leverandørindustri, handel og tjenestevirksomhet.

Selv om den samlede produksjonen av olje og gass har gått noe ned siden toppåret 2004, har produksjonen stabilisert seg de siste årene. 2016 var det tredje året på rad med økning i oljeproduksjonen, og gass produseres på rekordhøye nivåer. Norsk gass selges primært til Europa og dekker rundt 20 pst. av EUs totale gassetterspørsel. Det forventes at produksjonen det neste tiåret vil holde seg på om lag de samme nivåene som vi ser i dag.

1.2.3 Viktige deler av industrien er basert på råvarer fra primærnæringene

Norsk fisk er en viktig eksportvare. I 2016 eksporterte Norge sjømat for 91,6 mrd. kroner. To tredjedeler av dette var laks fra havbruksnæringen. Sjømatnæringens bidrag til BNP i 2014 var 39,6 mrd. kroner og omfatter over 26 000 årsverk. Sjømatnæringens andel av den samlede verdiskaping til Fastlands-Norge er på om lag 3 pst.

Fiskeriene i Norge har gjennomgått en sterk effektivisering de siste 25 årene. Den norske fiskeflåten er blant de mest moderne flåter i verden, og de høster av bærekraftige ressurser.

Jord- og skogbruk sysselsatte i overkant av 52 000 personer i 2015, og stod for i underkant av 1 pst. av totalt bruttoprodukt for landet i 2015. Det er jordbruksforetak i 418 av landets kommuner, og jordbruket og matindustrien (ekskl. fiskeindustrien) utgjør om lag 3 pst. av landets samlede sysselsetting.

Skogbruk og tilhørende tjenester sysselsetter om lag 6 000 personer. Bruk av hogstmaskiner og mer rasjonell skogsdrift har medvirket til en formidabel effektivisering av hogsten. Den samlede årlige hogsten til industriformål har over tid samtidig vært nokså konstant.

1.2.4 Industrien

Ved utgangen av 4. kvartal 2016 utgjorde sysselsettingen i industrien om lag 232 000 personer. Inklusive bergverk og utvinning av olje og gass, utgjorde sysselsettingen ved utgangen av 4. kvartal 2016 om lag 287 000 personer. Sysselsettingen i industri, bergverk, og olje- og gassutvinning falt i 2015 og har fortsatt å falle i 2016.

I 2013 var investeringene på norsk kontinentalsokkel på et rekordhøyt nivå. Fra 2014 snudde dette. Den petroleumsrettede leverandørindustrien har vist en betydelig omstillingsevne og har styrket sin kostnadsmessige konkurransekraft på kort tid. Utsiktene til at petroleumsvirksomheten fortsatt vil være av et betydelig omfang, på norsk sokkel og internasjonalt i mange år fremover, innebærer muligheter for utvikling av denne viktige delen av norsk industri.

Prosessindustrien

Prosessindustrien står for en betydelig del av eksportverdien fra norsk fastlandsindustri. Samlet sett er prosessindustrien den største forbrukeren av norsk vannkraft, med et årlig kraftforbruk på om lag 35 TWh.

Norsk prosessindustri har satset betydelig på effektivisering av produksjonen og har aktivt tatt i bruk ny teknologi. Dette har medvirket til at norsk prosessindustri har noen av verdens mest moderne produksjonsanlegg. Denne delen av industrien synes godt rigget til å kunne utnytte de fremtidige vekstmulighetene i de internasjonale markedene. I dag er en stor andel av de norske prosessindustribedriftene eid av globale industrikonsern.

Produksjon av forbruksvarer er samlet noe redusert over tid. Det er grunn til å anta at ulike typer av bedrifter og bransjer innenfor denne delen av industrien kan få økte muligheter ved satsing på for eksempel automatisering, robotisering, design og FoU.

For enkelte tradisjonelle eksportnæringer slik som produksjon av papir (treforedlingsindustrien), har det vært til dels betydelig nedgang i sysselsettingen i perioden. Næringsmiddelindustrien har over tid hatt relativt stabil sysselsettingsutvikling. Bruk av biobaserte produkter kan erstatte fossile innsatsvarer. Utvikling av bioøkonomien og stimulering til grønt skifte kan gi nye muligheter for utvikling av nye produkter, vekst og verdiskaping innenfor prosessindustrien.

Leverandørindustrien

Norske leverandører av havbruksteknologi, utstyr og tjenester er blant de mest innovative og teknologisk ledende på sine felt, og flere synes å se muligheter for vekst innenfor havbruk. En betydelig del av leverandørindustrien har sitt utspring fra den maritime virksomheten langs kysten.

Norsk forsvarsindustri består av noen få store og et mindre antall mellomstore og små bedrifter som ofte er underleverandører til de store bedriftene. De to største forsvarsindustrielle miljøene er lokalisert til Kongsberg og Raufoss. Satsing på innovasjon, teknologi og komplette systemløsninger er avgjørende for utvikling av norsk forsvarsindustri.

Produksjonen av vannkraft i Norge har bidratt til utvikling av en kompetent leverandørindustri. Behov for økt produksjon av fornybar energi globalt representerer et potensial for økt produksjon for ulike deler av denne leverandørindustrien.

Leverandørindustrien til olje og gass har vært motoren for vekst i industrien på 2000-tallet og en sentral driver i den industrielle virksomheten i Norge. Krevende operasjoner på norsk sokkel har gitt leverandørbedriftene erfaring fra operasjoner på dypt vann og i værharde områder. Leverandørindustrien har på denne måten utviklet en unik kompetanse og blitt verdensledende innenfor blant annet seismikk, undervannsproduksjonssystemer, boreutstyr og servicefartøy. Dette er kompetanse som kan være verdifull i arbeidet med å tilrettelegge for ny industri. For å opprettholde konkurransekraften til norsk teknologi-, verksted- og leverandørindustri har det vært avgjørende med kontinuerlig kompetanseheving og omstilling.

Norsk møbel- og interiørindustri har utviklet seg fra typiske håndverksbedrifter til en moderne industri. For å hevde seg i konkurransen med andre land satses det på produktutvikling, høy kvalitet og god design.

Tekstil- og konfeksjonsindustrien (teko) er i dag en liten næring i Norge, men omfatter bedrifter med en stor spennvidde i produksjonen. Teko-bedriftene satser i økende grad på nye og avanserte produkter som krever høyteknologi og spisskompetanse.

Norsk helse- og legemiddelindustri har et begrenset omfang i europeisk og skandinavisk sammenheng, men har hatt en betydelig vekst i verdiskapingen i perioden 2004–2014. Helse- og legemiddelindustrien har en betydelig forskningsinnsats og er den mest forskningsintensive industrien i Norge.

Norge har hatt en betydelig trelast- og trevareindustri. Denne delen av industrien står sterkt i innlandsfylkene Hedmark og Oppland. I 2015 sysselsatte trelast- og trevareindustrien i underkant av 14 000 personer.

Næringsmiddelindustrien

Norsk næringsmiddelindustri har en differensiert bedriftsstruktur, fra små enkeltpersonforetak og nisjebedrifter til de aller største bedriftene i norsk industri. Den står for vel en femdel av industrisysselsettingen fordelt på om lag 2 100 bedrifter spredt over hele landet. Enkelte av bedriftene har flere tusen ansatte, som Tine, Nortura og Orkla.

Sjømatindustrien i Norge består av om lag 440 bedrifter med til sammen om lag 9 700 årsverk. Litt under halvparten av bedriftene er lokalisert i de tre nordligste fylkene.

Mineralnæringen

Mineraler og metaller inngår i nesten all vareproduksjon. Stabil tilgang på mineraler er derfor en forutsetning for økonomisk vekst. Næringen omsatte i 2015 for 12,5 mrd. kroner og hadde samme år en eksportandel på 52 pst.

1.2.5 Bygge- og anleggsnæringen

Bygge- og anleggsnæringen står for vel 6 pst. av samlet verdiskaping. Til sammen var det i 2015 om lag 56 500 bedrifter i bygg- og anlegg som sysselsatte om lag 230 000 personer. Næringen har i de senere årene hatt god vekst og omsatte i 2015 for 482 mrd. kroner.

Næringen inngår i en verdikjede som også består av arkitekter, eiendomsutviklere, rådgivende ingeniører, ulike leverandørnæringer, transportbedrifter, byggevarehandel og finansforetak. Flere av disse næringene er avhengige av aktiviteten i bygge- og anleggsnæringen. Ifølge Produktivitetskommisjonens første rapport er det indikasjoner på at innovasjonsgraden og produktivitetsveksten er lavere i bygg- og anleggsnæringen enn i andre næringer.

1.2.6 Tjenestenæringene

Tjenestenæringene, her definert som privat tjenesteyting, er en viktig bidragsyter til norsk verdiskaping og sysselsetting. Tjenestenæringene står for over 40 pst. av norsk verdiskaping og sysselsetter rundt 40 pst. av arbeidsstyrken. Blant tjenestenæringene er varehandelen den største bidragsyteren.

Industribedriftene produserer i økende grad produkter med betydelig tjenesteinnhold, og tjenesteinnholdet synes å bli en stadig viktigere konkurranseparameter for bedrifter i avanserte økonomier. Mer effektiv bruk av kommunikasjonsteknologi har bidratt til at større deler av tjenestesektoren er blitt internasjonalt konkurranseutsatt.

1.2.7 Maritim næring

Maritim næring er internasjonal, med skip og rigger som opererer over hele verden i konkurranseutsatte markeder. Samlet sett skapte maritim næring verdier for om lag 183 mrd. kroner og sysselsatte tilnærmet 110 000 mennesker i 2014.

Tilgang på høykompetent arbeidskraft er avgjørende for videreutvikling av næringen og for at den skal opprettholde sin internasjonale konkurransekraft.

Omkring 70 pst. av omsetningen fra den norske maritime næringen er rettet mot offshorevirksomheten og påvirkes dermed i betydelig grad av petroleumsaktiviteten på norsk sokkel og internasjonalt. En stor del av veksten i maritim næring i årene framover antas å komme innenfor tradisjonell skipsfart og i tilknytning til andre havnæringer, som havbruk og vindkraft til havs.

1.3 Fortrinn og konkurransekraft

Konkurransekraft er et uttrykk for muligheten og evnen til verdiskaping over tid, inkludert hvor omstillingsdyktig og innovativ økonomien er.

Den norske økonomien har visse fortrinn som gjør at vi har klart oss godt. Vi er rike på naturressurser, vi har en kompetent arbeidsstyrke og fungerende kapitalmarkeder. Den norske økonomien har også god omstillingsevne, blant annet fremmet av en særegen bedriftskultur. Sammenlignet med andre land står folk lenge i arbeid, og vi har høye sysselsettingsandeler. En godt utviklet forvaltning, og lovverk for å forvalte ressursene bærekraftig, har også vært viktig for den samlede verdiskapingen.

Aktiviteten på norsk sokkel vil også fremover være sentral for norsk økonomi. Norge har videre et klima og en topografi som gjør landet velegnet til å utnytte energien som ligger i de fornybare ressursene vann og vind. Det er grunn til å tro at god tilgang på fornybar energi vil skape grunnlag for betydelige næringsutviklingsmuligheter og verdiskaping i norsk økonomi også fremover.

Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft peker på at potensialet i marine næringer må utvikles gjennom bærekraftig vekst, der forvaltning, næring og teknologier utvikles på biologiens premisser. Norge har betydelige skogressurser, og skogarealet er økende. Den årlige tilveksten er mer enn doblet de siste 100 årene, og stående volum av tømmer i norske skoger er tredoblet. Det er også potensial for økt verdiskaping basert på jordbruksressursene.

1.3.1 Omstillingsevne

God omstillingsevne gir lavere kostnader ved konjunktursvingninger og endringer i de økonomiske rammebetingelsene. Omstillingsevnen har stor betydning for konkurransekraften og inntekts- og velstandsnivået på lang sikt. Både i Norge og i de fleste andre tilsvarende økonomier forsvinner hvert år opp imot 10 pst. av jobbene, samtidig som om lag et tilsvarende antall nye arbeidsplasser skapes. Ifølge OECDs Skills Outlook fra 2013 er det høy grad av omstilling i norsk næringsliv sammenlignet med andre land. I Norge hadde 41 pst. av de ansatte opplevd organisatoriske endringer de siste tre årene.

Mer produktive og lønnsomme bedrifter erstatter bedrifter som er mindre lønnsomme og produktive, og arbeidskraften og kapitalen flytter dit hvor avkastningen er høyere. Samtidig er det kostnader ved denne typen reallokering av kapital og arbeidskraft, og kostnadene er gjerne skjevt fordelt. Overgangen til lavutslippssamfunnet og et grønt skifte innebærer økte omstillingsutfordringer. Det å utnytte de teknologiske mulighetene, vil være avgjørende for en vellykket omstilling, og en lønnsom og konkurransedyktig industri i Norge. Det vil stille store krav til arbeidskraftens kompetanse i industrien. I tillegg trengs mobilitet i arbeidsstyrken.

1.3.2 Betydningen av kompetanse for bærekraftig verdiskaping

Norsk industri er konkurranseutsatt. Tilstrekkelig og riktig kompetanse blir avgjørende for at Norge skal kunne opprettholde høy produktivitet og høy yrkesdeltakelse fremover. Digitalisering og robotisering kan føre til økt etterspørsel etter arbeidskraft med betydelig kompetanse. Samtidig vil bruk av slik teknologi kunne gi betydelige produktivitetsgevinster og frigjøre arbeidskraft til ny verdiskaping.

Kontinuerlig kompetanseoppbygging av arbeidskraften i industrien vil være avgjørende for å legge til rette for en omstillingsdyktig og konkurransekraftig industri. I industrien skjer kompetanseutvikling ofte i en kombinasjon av formelle videreutdanningsløp og mer uformell kompetanseoppbygging i bedriftene.

Vi får et stadig mer kunnskapsintensivt næringsliv. Siden 2008 har industrien hatt en vekst i andelen sysselsatte med universitets- og høyskoleutdanning som er over dobbelt så høy som for gjennomsnittet i arbeidsstyrken for øvrig. Kravene til kompetanse og ferdigheter i fremtidens industri vil være annerledes enn i det tradisjonelle industrisamfunnet. Mer tjenesteinnhold knyttet til industriproduktene stiller for eksempel økte krav til kundekontakt og dermed sosiale ferdigheter. Tilgang på kompetent arbeidskraft innenfor en rekke fagområder vil være avgjørende for å utløse vekst og økt verdiskaping i både industrien og øvrig næringsliv.

1.3.3 Forskning og innovasjon i norsk industri

Forskning er i mange tilfeller en viktig kilde til innovasjon. Mens 24 pst. av industriforetak med mer enn ti ansatte hadde forskningsaktivitet i 2014, er tilsvarende tall for alle næringer 16 pst. Andelen foretak med forskningsaktivitet er størst for store industriforetak. Industrien utførte FoU for til sammen 10,3 mrd. kroner i 2015, og over 80 pst. av forskningsaktiviteten finansierer de selv. Dette er en høyere andel enn i andre næringer. For mange industribedrifter er forskning en del av kjernevirksomheten, og deler av industrien er avhengig av forskning og utvikling for å overleve i den internasjonale konkurransen.

1.3.4 Tilgang til kapital

Det er sentralt for den samlede verdiskapingen at forventet lønnsomme prosjekter og virksomheter med akseptabel risiko, har tilgang til kapital. Hvis de har det på en effektiv måte, kan det utgjøre en konkurranseevnefaktor.

Produksjon av tjenester har tradisjonelt krevd mindre kapital enn produksjon av industrivarer. Det er imidlertid store forskjeller i og mellom næringer, også i industrien, og endringer skjer raskt. Fremover er det ikke nødvendigvis det mest kapitalkrevende å fremstille selve industrivarene, men kanskje heller å bygge opp teknologien og infrastrukturen i og rundt industrivarene.

Det at norske markeder og kapitalmarkeder knyttes opp mot internasjonale markeder på en god måte, kan medføre både muligheter og utfordringer. En utfordring er at hendelser og sjokk utenfra kan få virkninger for norsk økonomi raskt. En selvstendig pengepolitikk, robuste statsfinanser og kunnskap og kompetanse har gjort oss i stand til å håndtere slike utfordringer.

Det er også store gevinster for oss ved å ta del i et internasjonalt kapitalmarked. Vi kan frikoble sparing fra investering, noe vi gjør nytte av gjennom Statens pensjonsfond utland. En annen gevinst er at virksomheter kan søke etter egenkapital eller lån i et større marked, og at investorer og långivere kan finne passende plasseringer tilpasset deres risikovilje og -evne i et større marked. Særlig nye prosjekter og mindre bedrifter som i dag må søke kapital i et mindre geografisk område, kan ha nytte av økt kapitalmobilitet og nye kapitalkilder.

1.4 Trender og økonomisk utvikling

En rekke forhold, som blant annet aldrende befolkning, lavere produktivitetsvekst, lavere etterspørsel fra petroleumsnæringen, teknologiutvikling samt klimautfordringer øker behovet for omstilling i økonomien. Omstilling er nødvendig for å kunne opprettholde inntekts- og velferdsnivået vårt.

Petroleumsvirksomheten har bidratt til å finansiere velferdsstaten og sysselsatt et betydelig antall personer. Oljeprisfallet førte til lavere aktivitet i den internasjonale petroleumsnæringen, noe som også påvirker leverandørene i Norge. Igangsettingen av Johan-Sverdrup-feltet, Norges største industriprosjekt i nyere tid, bidrar til å dempe fallet i investeringene på norsk kontinentalsokkel.

Fallet i oljeprisen har, sammen med lavere petroleumsinvesteringer, gitt merkbare konsekvenser for norsk økonomi.

En såkalt todeling preget norsk økonomi frem til 2014. Petroleumsnæringen og dens leverandører hadde sterk vekst, mens mer tradisjonell industri på fastlandet og tradisjonell vareeksport hadde svakere utvikling. De siste årene har det vært tegn til at denne todelingen i norsk økonomi dempes. En svakere krone er viktig for å få ny vekst i konkurranseutsatt næringsliv, og dette tar regjeringen hensyn til i utformingen av den økonomiske politikken. Den videre utviklingen i norsk økonomi påvirkes blant annet av utviklingen i prisene på olje og gass og hvordan husholdninger og bedrifter i Norge og internasjonalt reagerer på endringer i petroleumspriser og ledighet.

I takt med økt globalisering har mange arbeidsplasser blitt flyttet fra de tradisjonelle industrilandene til fremvoksende økonomier hvor kostnadsnivået er lavere. Digitalisering og additiv produksjon muliggjør at produksjon og annen aktivitet kan legges hvor som helst og i mindre skala, og nye forretningskonsepter vokser frem. I en slik situasjon kan faktorer som nærhet til kompetansemiljøer, sikkerhet, tid til marked og graden av fleksibilitet bli viktigere. Med andre ord kan det ventes betydelige omstruktureringer i globale verdikjeder i årene fremover.

Aldrende befolkning

En aldrende befolkning kan føre til at færre yrkesaktive må finansiere en økende andel eldre, samtidig som aldringen innebærer at etterspørselen etter tjenester innenfor blant annet helse og omsorg vil øke betydelig fremover. Høyere sysselsetting, også blant seniorer og eldre, gir økt verdiskaping og høyere skatteinntekter til stat og kommune. Dersom produktiviteten i privat sektor øker, vil det bli lettere å møte utfordringene med en aldrende befolkning. Det kan skje gjennom forbedringer i teknologi og smartere produksjonsmåter. Produktivitetsvekst vil også gi økt samlet velferd i Norge.

Utviklingen i produktiviteten i offentlig sektor vil også ha stor betydning for bærekraften i velferdsordningene. Over tid er det rom for en mer effektiv ressursutnyttelse i offentlig virksomhet, selv om det er krevende å anslå potensialet nøyaktig.

For eldre åpner ny teknologi muligheter til å arbeide lenger, til mer aktivitet og til å klare seg selv lenger utenfor institusjon. I tillegg skaper dette muligheter for næringslivet til å utvikle gode løsninger til en kompetent og ressurssterk eldre befolkning.

Internasjonalt brukes ofte «silver economy» som en merkelapp for hvilke muligheter som ligger for næringslivet i flere eldre. Som en del av EUs innovasjonsstrategi Europe2020 skal det fremmes en europeisk strategi for «silver economy». Regjeringen har også lagt frem en strategi for et aldersvennlig samfunn.

Miljø- og klimautfordringer

FN slår fast at, i tillegg til klimaproblemet, er hovedutfordringen for en bærekraftig utvikling tap av biologisk mangfold. Av de globale miljøutfordringene står klimaendringene i en særstilling. Utslipp av klimagasser er tett knyttet til økonomisk aktivitet.

Verdens årlige utslipp av klimagasser er om lag doblet fra 1970 til i dag. Stasjonær energiforsyning er den største kilden til utslipp av klimagasser globalt. De direkte utslippene fra industrien globalt i dag er omtrent 9 milliarder tonn CO2-ekvivalenter årlig, om lag 18 pst. av de totale utslippene. Utslippene fra industrien er dominert av et fåtalls industribransjer: produksjon av jern og stål, produksjon av ikke-jernholdige metaller, kjemisk industri, mineralsk industri (hovedsakelig sement) og treforedling.

Det sentrale politiske rammeverket for det internasjonale klimaarbeidet er FNs klimakonvensjon. I Norges innspill til Parisavtalen står det at vi vil påta oss en betinget forpliktelse om å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 pst. i 2030 sammenliknet med nivået i 1990. Det er i tråd med anslagene fra FNs klimapanel for hva som kreves for å nå et togradersmål, og det tilsvarer EUs forpliktelse.

1.5 Teknologisk utvikling

1.5.1 Teknologidrevne trender

Vår omstillingsevne og konkurransekraft avhenger i stor grad av vår evne til å utnytte teknologi utviklet i andre land. Til dette kreves det egen kunnskap og kompetanse. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å være en del av et verdensledende miljø og bidra til å flytte teknologifronten for å hente hjem teknologi fra andre steder.

Eksponentiell vekst i tilgjengelig regnekraft, mulighet for lagring av store mengder data, stadig bedre infrastruktur for utveksling av data og en rivende utvikling i tilgjengelig programvare, har bidratt til digitalisering av produkter og produksjonsprosesser. Sensorer blir i økende grad integrert i produkter og enhetene blir koblet til Internett – en utvikling som gjerne omtales som tingenes Internett (Internet of Things). Trolig vil vi i økende grad se full datastyring av produksjonsprosesser i tradisjonelle industrier ettersom maskiner i større grad samhandler uten menneskelig involvering. Økningen i antall industriroboter er en av årsakene til utviklingen av automatiserte produksjonsprosesser. I Norge har 53 pst. av industrien i liten grad digitalisert og automatisert produksjonen.

Lagvis produksjon, for eksempel gjennom 3D-printing, gir mulighet for å bygge svært komplekse figurer som det kan være vanskelig å bygge på annet vis. Teknologien er allerede et sentralt virkemiddel i design- og produktutviklingsprosesser,

I kombinasjon gir produksjonsteknologiene mulighet for utvikling av produksjonslinjer der hvert produkt kan tilpasses og skreddersys uten omorganisering eller endring av produksjonslinjen. Det vil si at en kan få masseprodusert skreddersøm.

Muliggjørende teknologier danner grunnlag for mange nye løsninger og produkter. Anvendelsen av dem kan potensielt føre til vesentlige endringer i produksjon og markeder, som igjen kan gi omveltninger i næringsliv og samfunnet for øvrig.

Maskiner kan i økende grad utføre kognitive oppgaver. Kombinasjonen av kunstig intelligens og økt regnekapasitet og den økte informasjonstilgangen, gjør at maskiner blir stadig bedre på oppgaver som mønstergjenkjenning og kompleks kommunikasjon.

Innovasjonsprosesser kan endres ved såkalt «crowdsourcing», der åpne design- og produktutviklingsprosesser gjør at mange aktører kan bidra til å forbedre produktutviklings- og produksjonsprosessen. Crowdsourcing kan gjøre det mulig å involvere kunder og andre interessenter i innovasjonsprosessen. Enkelte mener at dette kan få en svært positiv effekt på utviklingen fremover.

1.5.2 Muligheter og utfordringer som følge av de teknologiske endringene

Kombinasjonen av Internett, smarttelefoner og metoder for å samle og bearbeide store datamengder er eksempler på at ny teknologi endrer økonomien. En del av denne IKT-drevne utviklingen omtales ofte som delingsøkonomi. Et kjennetegn er at kjøp og salg gjøres via Internett. Dette skaper nye markedsmuligheter og forretningsmodeller. Det regulatoriske rammeverket er tilpasset tradisjonelle forretningsmodeller, noe som kan hindre utvikling av selskaper som tar i bruk de nye mulighetene. Samtidig er det en fare for at enkelte plattformer får markedsmakt. Det blir dermed en regulatorisk utfordring å tilrettelegge for konkurranse fra nye aktører i den digitale økonomien.

Europakommisjonen understreker behovet for en felles regulatorisk tilnærming til delingsøkonomien i Europa. Det vil være uheldig om Norge pålegger aktører innenfor delingsøkonomien nasjonale reguleringer som er i utakt med resten av Europa og som gjør Norge mindre attraktivt for den typen næringsutvikling som delingsøkonomien representerer.

Den raske teknologiske utviklingen endrer den globale næringsstrukturen. De fem store teknologiselskapene i verden, Alphabet (moderselskapet til Google), Facebook, Apple, Microsoft og Amazon dominerer innenfor markeder som for relativt kort tid siden ble dominert av andre aktører. Sammen er de fem blant de seks største selskapene i verden, målt etter markedsverdi, og de leder mye av den teknologiske utviklingen. En av de største konkurransefordelene de fem store har er at både forbrukere og virksomheter i stadig større grad blir avhengige av deres plattformer.

De store IT-selskapene sikrer seg mange patenter for å få tilgang til ny teknologi og tilhørende rettigheter. Dette er i faglitteraturen blitt betegnet som «patentkappløp» («patent race»). Slike kappløp kan bidra til å svekke konkurransen på enkelte områder. Internasjonale standardiseringsprosesser har betydning for mange teknologiselskapers arbeid for å sikre seg fremtidige markedsposisjoner. I disse standardiseringsprosessene finner vi ofte et samspill mellom patentering av ny teknologi og valg av teknologi som inngår i en ny standard.

Økt digitalisering, økt bruk av sensorer og digitale verdikjeder akkumulerer store mengder data. Den store mengden personlige data hver aktør tilegner seg om sine kunder gir muligheter, men også utfordringer, der noen få store selskap dominerer. Spørsmålet om hvem som har eierskap og disposisjonsrett kan bli et viktig tema fremover.

Teknologiske nyvinninger som muliggjør skreddersøm til en kostnad nær masseproduksjon, gjør at motivet for å flytte ut produksjon for å redusere kostnader kan bli mindre enn tidligere. Siden 2010 har det vært stor nasjonal og internasjonal oppmerksomhet knyttet til flere selskaper som har valgt å hente hjem produksjonen fra lavkostland.

En av utfordringene norsk industri står overfor er trolig å løfte de små industrivirksomhetene. Automatisert produksjon i spesialiserte næringer kan kreve spesialtilpasninger og investeringer i forskning og utvikling. Mens dette vil være en del av kjernevirksomheten til de store industribedriftene, er det nytt for mange små industribedrifter.

Teknologiutviklingen endrer kompetansekravene i industrien. I tillegg til kompetanse må en ha vilje til å ta i bruk ny teknologi, noe som i stor grad vil være et spørsmål om holdninger og prioriteringer blant ledelsen. Selv om viljen til å ta i bruk ny teknologi er til stede, kan det likevel være utilstrekkelig bevissthet om de teknologiske muligheter som finnes.

Produktivitetskommisjonen peker i sin første rapport på teknologiadopsjon fra utlandet som en forutsetning for produktivitetsvekst. Internasjonale standarder er nettopp en slik mulighet til å spre ny kunnskap og få aksept for innovative løsninger på det globale markedet. Standarder er løftet høyt opp på den politiske dagsordenen i Europa. Europakommisjonen har lansert et felles initiativ for standardisering, «Joint Initiative on Standardisation», som skal bidra til å styrke industriens og tjenestenæringenes konkurransekraft. Norge har deltatt i dette arbeidet. Målet med avtalen er å sørge for at det europeiske standardiseringssystemet kan takle utfordringer knyttet til bl.a nye forretningsmodeller, utviklingen på IKT-området og tjenestenæringenes økende betydning. Ett av tiltakene i avtalen gjelder standardisering for å støtte digitaliseringen av europeisk industri.

1.6 Hvordan møtes utviklingen i andre land

Flere land, både i Europa og resten av verden, har i løpet av de siste årene utarbeidet strategier og handlingsplaner for økt digitalisering av industrien.

I meldingens kapittel 6 er omtalt enkelte utvalgte lands offentlige planer og strategier for industrien med tilknytning til teknologiske trender. I utvelgelsen er det tatt utgangspunkt i land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, og land som har en særlig relevans for norsk næringsliv og norsk industri.

Del II Politikk for en grønnere, smartere og mer nyskapende industri

1.7 Næringspolitikk for omstilling og bærekraftig vekst på kort og lang sikt

1.7.1 Mål og prioriteringer i næringspolitikken

Hovedmålet i næringspolitikken er å legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. Næringslivet skaper jobber og verdier som ligger til grunn for vår felles velferd. Næringspolitikkens rolle er å bidra til at disse verdiene kan skapes og at arbeidsplasser trygges for fremtiden. Næringspolitikken skal legge til rette for at ressurser brukes der de har sin beste anvendelse. Omstilling krever ulike tilnærminger, og mange av løsningene må komme fra næringslivet og industrien selv. Det offentlige har likevel en viktig rolle i å gjøre endringsprossesen så smidig som mulig, og ved å ha et sikkerhetsnett for arbeidsledige.

En viktig forutsetning for å få til samfunnsøkonomisk lønnsom omstilling, er at markedene fungerer godt. Da vil prisene gi riktige signaler om lønnsomheten ved produksjonen av en vare eller tjeneste. For å oppnå dette, trengs blant annet en aktiv konkurransepolitikk og et effektivt skattesystem.

Rammebetingelsene for norsk næringsliv bestemmes også i stadig større grad av internasjonale reguleringer og avtaler. Det internasjonale arbeidet er derfor en viktig del av den aktive næringspolitikken. I tillegg er klima- og miljøpolitikken sentral.

Innovasjonspolitikken er også et sentralt tiltaksområde i næringspolitikken. Innovasjonspolitikkens rolle er å legge til rette for et nyskapende og omstillingsdyktig næringsliv.

Regjeringen vil:

  • Legge til rette for en industri som er bærekraftig.

  • Bidra til velfungerende kapitalmarkeder og legge til rette for internasjonalisering.

  • Sikre industrien tilgang på kompetanse og fremme deling og overføring av kompetanse.

  • Satse videre på forskning, innovasjon og teknologiutvikling.

1.8 Innenfor bærekraftige rammer

1.8.1 Regjeringens politikk

Norge skiller seg ut internasjonalt ved at vår industri allerede fra starten av har vært basert på fornybar energi. Dette har gitt oss et unikt fundament for utvikling av grønn industri. Over tid har økt kunnskap om miljøskadelige utslipp sammen med miljøreguleringer redusert utslippene fra industrien betydelig. Videre har vårt høye kostnadsnivå gitt sterk oppmerksomhet om effektiv ressursutnyttelse.

Industrien har flere viktige roller å spille i overgangen til lavutslippssamfunnet. Industrien har betydelige egne klimautslipp som skal reduseres kraftig på sikt. Effektivisering i produksjon, utfasing av fossile brensler til energiformål, og implementering av beste tilgjengelige teknologi kan være mulige strategier for å redusere utslippene på kort sikt, mens eksempelvis CO2-håndtering og nye prosessteknologier kan være nødvendig for å komme ned på utslippsnivåene som er nødvendig på lengre sikt. Industrien har også en rolle som leverandør av klimavennlige løsninger til andre deler av næringslivet og til andre sektorer, gjennom sin kompetanse om forhold som teknologi, materialer og energibruk.

Regjeringen vil i arbeidet fremover fremheve følgende områder:

  • Regjeringen vil legge til rette for at norsk industri har gode samlede rammevilkår, slik at industrien også i årene som kommer kan være i front internasjonalt når det gjelder energieffektivitet, lave utslipp og utvikling av miljø- og klimavennlige produkter.

  • Regjeringen vil bidra til å motvirke faren for karbonlekkasje. Regjeringens ambisjon er at det fortsatt skal være en CO2-kompensasjonsordning etter 2020.

  • Regjeringen vil notifisere til ESA en videreføring av fritaket fra elavgift for treforedlingsvirksomheter som deltar i NVEs energieffektiviseringsprogram for industrien.

  • Regjeringen vil etablere et samhandlingsforum for prosessindustrien kalt Prosess21.

  • Regjeringen vil legge frem en overordnet strategi for grønn konkurransekraft i tilknytning til statsbudsjettet for 2018.

  • Regjeringen vil følge opp satsingen på profilering av norske, grønne løsninger for økt eksport og for å trekke internasjonale investorer til Norge, herunder styrke Norges profil som ledende havnasjon.

  • Regjeringen vil bidra til at flere prosjekter innenfor miljøteknologi realiseres.

  • Regjeringen arbeider med opprettelsen av et investeringsselskap som skal bidra til reduserte klimagassutslipp.

  • Regjeringen følger opp bioøkonomistrategien i 2017, blant annet gjennom å styrke bioøkonomirelatert forskning og innovasjon, åpne for støtte til modne prosjekter innenfor Investinors skogmandat, og en plan for opptrapping av biodrivstoff.

  • Regjeringen vil sluttføre forhandlingene med næringsorganisasjonene om en ny avtale om reduksjon av NOx-utslippene som grunnlag for videre fritak for NOx-avgift etter 2017.

  • Regjeringen ønsker å legge til rette for lavutslipps- og nullutslippsteknologi i fergeanbud når teknologien tilsier dette.

  • Regjeringen vil videreføre og videreutvikle virkemidler som understøtter FoU, pilotering, og kommersialisering av løsninger for en mer miljøvennlig skipsfart. og en mer miljøvennlig petroleumsvirksomhet.

  • Regjeringen vil vurdere endringer av kriteriene for kondemnerings- og Innovasjonslåneordningen for grønn fornyelse av skip i nærskipsfart.

  • Regjeringen vil følge opp Stortingets anmodningsvedtak når det gjelder etablering av et CO2-fond, og arbeider med prosess, innretning og tidsløp for etablering av et slikt fond.

1.8.2 Norges forpliktelser

Parisavtalen ble vedtatt under Klimakonvensjonens 21. partsmøte i Paris i desember 2015, og trådte i kraft 4. november 2016. Parisavtalen og dens beslutninger markerer et vendepunkt for internasjonalt klimaarbeid, med bred deltakelse fra både industriland og utviklingsland. Norge legger opp til en felles oppfyllelse av klimamålene med EU til 2030.

EUs utslippsmål for 2030 skal gjennomføres ved at utslippene i kvotepliktig sektor reduseres med 43 pst. og at utslippene i ikke-kvotepliktig sektor reduseres med 30 pst., begge sammenlignet med 2005-nivået. I tillegg til Parisavtalen og regjeringens intensjon om å inngå en avtale med EU, har Stortinget vedtatt at Norge skal være klimanøytralt i 2030. På kort sikt har Norge som mål frem mot 2020 å kutte i de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990, i tråd med Stortingets klimaforlik fra 2008 og 2012.

1.8.3 Norske klimagassutslipp

Utslipp av klimagasser fra de kvotepliktige virksomhetene var på 27,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2015, og 26 millioner tonn fra ikke kvote-pliktig sektor. Nær tre fjerdedeler av de samlede utslippene kommer fra de tre sektorene transport, olje og gass og industri.

Utslippene fra industrien er dominert av et relativt lite antall prosessindustribedrifter. Nesten 40 pst. av industriens utslipp kommer fra metallindustrien. Kjemisk industri står for 20 pst. av utslippene – dette er utslipp fra petrokjemi og produksjon av kunstgjødsel. Andre store utslippskilder er oljeraffinering og mineralindustri. Om lag 90 pst. av utslippene fra industrien er omfattet av EUs kvotesystem.

I dag er omkring 95 pst. av utslippene fra industrien utslipp av CO2. Utslipp fra industrien i kvotepliktig sektor stammer i hovedsak fra forbrenning av fossile standardbrensler, utslipp fra annen forbrenning og prosessutslipp. Det finnes reduksjonspotensialer innenfor alle disse kategoriene, men det vil være «terskler» hvor det er vanskelig å redusere ytterligere uten å ta i bruk nye industriprosesser, CO2-håndtering eller tilpasse prosessene til karbonnøytrale råvarer.

Kvotepliktige bedrifter kan også ha ikke-kvotepliktige utslipp. I tillegg er en del bedrifter unntatt kvoteplikt i sin helhet.

1.8.4 Industriens rolle i det grønne skiftet

Utviklingen av klima- og miljøløsninger i industrien vil kunne få viktige bidrag fra fremveksten av muliggjørende teknologier, digitaliseringen og metoder som bidrar til økt gjenbruk av materialer og avfall i økonomien. Også de biobaserte næringene har, gjennom bærekraftig produksjon og foredling av fornybart råstoff, særlige forutsetninger for å bidra til det grønne skiftet i norsk økonomi.

Det offentlige kjøpte varer og tjenester for rundt 480 mrd. kroner i 2015. For at offentlige anskaffelser i større grad skal fremme klima- og miljøvennlige løsninger inneholder den nye anskaffelsesloven en ny miljøbestemmelse som slår fast at offentlige oppdragsgivere skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger der det er relevant.

De aller fleste rimelige utslippsreduserende tiltak er allerede gjennomført i industrien. Dersom industrien skal få til betydelige utslippsreduksjoner, vil det i mange tilfeller kreve utvikling av ny prosessteknologi. Med høy eksportandel og sterk internasjonal konkurranse i globale markeder er det avgjørende for industriens lønnsomhet å samtidig kunne opprettholde konkurranseevnen.

Flere selskaper i norsk prosessindustri har i dag ambisiøse prosjekter som vil kunne bidra til teknologi som gir reduserte klimagassutslipp. Et fellestrekk ved flere av prosjektene er at teknologiutviklingen har høy kommersiell og teknologisk risiko, svært lange utviklingsløp og høye kostnader – særlig i pilot-, demonstrasjons- og kommersialiseringsfasen. Videre er lønnsomheten til prosjektene som oftest avhengig av en strammere global klimapolitikk enn i dag. I visse tilfeller kan også en stram regional og nasjonal klimapolitikk være avgjørende for lønnsomheten. Prosessindustrien har i 2016 utarbeidet et veikart med forslag til hvordan denne industrien i Norge kan oppnå null klimagassutslipp i 2050 og samtidig øke produksjonen. Dette forutsetter offentlig støtte.

For å videreføre det viktige arbeidet som er gjort av blant annet Veikartet for prosessindustrien og av Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft, vil regjeringen etablere et langsiktig strategiforum kalt Prosess21. Forumet skal bestå av relevante aktører fra industrien, akademia, virkemiddelapparatet og forvaltningen. Forumets hovedoppgave vil være å skissere hvordan norsk prosessindustri kan og bør bidra i den norske klimadugnaden.

Ti ledende norske selskaper fra ti ulike sektorer har gjennom topplederforumet «Norway 203040» drøftet norske forretningsmuligheter i den grønne økonomien frem mot 2030. I rapporten av 20. oktober 2015 peker gruppen på at det på bakgrunn av våre fortrinn og vår kompetansebase vil være et særlig stort potensial innenfor høyteknologisk industri, utslippsfri transportsektor og bioøkonomi.

Rapporten fra ekspertutvalget for grønn konkurransekraft beskriver et mulighetsrom for norske bedrifter til å skape lønnsom virksomhet basert på lavutslippsløsninger, og peker ut en retning i hvilke myndighetsgrep som vil fremme en slik utvikling. Samtidig sier utvalget at spørsmålet er for stort og for komplekst til at det kan komme med en helhet av konkrete anbefalinger.

Det er usikkert hvordan norske bedrifter vil klare å utnytte mulighetene i det grønne skiftet. Regjeringen er opptatt av å synliggjøre at industrien har flere bidrag å gi til det grønne skiftet både her hjemme og internasjonalt, og at et mangfold av virkemidler må til for å bidra til at norske bedrifter kan skape lønnsom virksomhet i en verden som i økende grad må baseres på lavutslippsløsninger.

1.8.5 Sirkulær økonomi

Formålet i den sirkulære økonomien er at ressursene forblir i økonomien, selv om produktet de inngår i ikke lenger brukes til sitt opprinnelige formål.

EU kom i desember 2015 med en fornyet pakke på sirkulær økonomi. EU er vårt viktigste eksportmarked. EUs satsing på sirkulær økonomi har derfor stor betydning for norsk eksport av varer og tjenester. Økt etterspørsel etter ressurseffektive produkter og nye smarte, grønne løsninger kan gi nye muligheter for norske bedrifter. Industri og næringsliv må utvikle ny teknologi og nye prosesser for bruk av resirkulerte råvarer slik at industriproduksjon kan skje til lavere kostnader, mindre energiforbruk og reduserte forurensende utslipp.

Sirkulær økonomi vil være en viktig del av et bredere grønt skifte og er også en del av en økonomi som underbygger grønn konkurransekraft.

1.8.6 Virkemidler for utslippsreduksjoner og utvikling av miljøteknologi

De internasjonale forpliktelsene og nasjonale klimamål utgjør en vesentlig rammebetingelse for norsk næringsliv og norsk industri. Det er et mål at næringslivet skal opprettholde konkurranseevnen i en tid med stadig strammere klimapolitikk. Innretningen av virkemidlene må være slik at utslippene reduseres og at klima- og miljøvennlige løsninger utvikles og blir konkurransedyktige.

Sektorovergripende økonomiske virkemidler, i form av avgifter eller deltakelse i det europeiske kvotesystemet, er hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk. Over 80 pst. av klimagassutslippene i Norge er priset gjennom avgifter eller deltakelse i EUs kvotehandelssystem (EU ETS).

Støtte til forskning, utvikling og innovasjon kan bidra til at kostnadene ved klimavennlige teknologier bringes ned. Det er imidlertid usikkert om og eventuelt når kostnadene ved slike teknologier blir så lave at de blir tatt i bruk uten at det settes en pris på utslipp. OECD, IMF og en rekke andre miljøer fremholder utslippsprising som et nødvendig virkemiddel for å møte klimautfordringen. I en situasjon hvor prisen på utslipp er for lav eller det er stor usikkerhet om fremtidig pris, kan det argumenteres for at det offentlige bør støtte utvikling av miljøteknologi spesielt for å kompensere for manglende etterspørsel etter miljøteknologi i markedet.

Virkemidler for utvikling av miljøteknologi

Enova SF sitt formål er å bidra til reduserte klimagassutslipp og styrket forsyningssikkerhet for energi, samt teknologiutvikling som på lengre sikt også bidrar til reduserte klimagassutslipp. Utvikling av ny innovativ energi- og klimateknologi i industrien er et stort og voksende arbeidsområde for Enova.

Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge gir tilskudd til investeringer i pilot- og demonstrasjonsprosjekter innenfor miljøteknologi. Ordningen skal fremme norsk industris konkurranseevne på lengre sikt, og bidra til å realisere Norges miljømål.

Regjeringen ønsker å synliggjøre norske, grønne løsninger for økt eksport og for å trekke internasjonale investorer til Norge. Innovasjon Norge har derfor fått i oppdrag å etablere et samarbeid med privat næringsliv, med dette som mål. Satsingen er etter inspirasjon fra danske State of Green – et offentlig-privat samarbeid opprettet i 2009 for å profilere danske klima- og miljøløsninger. Norske havnæringer har et godt omdømme internasjonalt, og målrettet profilering av dem er viktig for å vinne nye markedsandeler. Satsingen er derfor også viktig i regjeringens arbeid med å styrke Norges profil som ledende havnasjon. Næringslivet inviteres til å delta i både utforming og videre finansiering av ordningen.

CO2-håndtering er ett av fem prioriterte innsatsområder i den norske klimapolitikken. Det har blitt brukt betydelige ressurser på utvikling av løsninger og teknologi for CO2-håndtering i Norge gjennom blant annet forsknings- og demonstrasjonsprogrammet CLIMIT, forskningssentre for miljøvennlig energi og teknologisenteret for CO2-fangst på Mongstad.

Det er fortsatt behov for oppskalering og utprøving av teknologier. Fullskalaprosjekter vil gi erfaring med bygging og drift av integrerte storskalaanlegg for fangst tilknyttet infrastruktur for transport og lagring av CO2. Avtalen mellom staten, Statoil, Shell og Sasol, som regulerer eierskap og drift av teknologisenteret på Mongstad, går ut i august 2017. Regjeringen ønsker å videreføre driften etter at denne avtalen utløper. Konseptstudier av mulige nye fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-håndtering i Norge skal ferdigstilles høsten 2017.

Regjeringen arbeider med opprettelsen av et nytt investeringsselskap som skal bidra til reduserte klimagassutslipp gjennom investeringer. Selskapet skal foreta investeringer i unoterte selskaper og investeringer gjennom såkalte fond-i-fond-løsninger. Investeringer skal foretas på like vilkår som private medinvestorer. Investeringsmandatet er nærmere redegjort for i meldingen. Det nye selskapet vil opprettes som et aksjeselskap med 100 pst. statlig eierskap. Selskapet skal lokaliseres til Stavangerregionen. Regjeringen vil komme tilbake til vurderinger av investeringskapital og nærmere krav til økonomiske resultater for selskapet, senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2017.

Norges forskningsråd har flere tiltak som direkte eller indirekte forbedrer eller har til hensikt å forbedre miljøet og klimaet. Norges forskningsråd har også flere målrettede aktiviteter av stor næringsrelevans, der miljøaspektet er et sentralt formål.

De generelle virkemidlene for forskning og innovasjon bidrar også til utvikling av miljøteknologi. Klima- og miljørelevant forskning og innovasjon blir stadig mer utbredt i satsinger som har andre hovedformål, og inngår slik i mange av ordningene som forvaltes av blant annet Norges forskningsråd og Innovasjon Norge.

I Norges forskningsråds totale portefølje utgjorde forskning som kan føre til reduserte klima- og miljøavtrykk – i Norge og globalt – ca. 1,9 mrd. kroner i 2015. I tillegg gikk 34 pst. av Innovasjon Norges tilsagn om lån og tilskudd – rundt 2,4 mrd. kroner – til miljørettede prosjekter.

1.8.7 Bioøkonomi, skipsfart og fiskeri- og havbruksnæring

OECD vurderer verdiskapingspotensialet knyttet til bioøkonomien som stort. Norge har naturressurser og en kompetansebase som er godt egnet til å utnytte dette potensialet.

Regjeringen har lagt frem en strategi for bioøkonomi. Det skal gis prioritet til tiltak som antas å kunne ha en nasjonal effekt både på verdiskaping/sysselsetting og reduserte klimautslipp og/eller mer effektiv og bærekraftig ressursutnyttelse. Bioøkonomiens bidrag til en mer sirkulær og miljøvennlig lavutslippsøkonomi bør stå sentralt i offentlig virkemiddelbruk på området. I et slikt perspektiv vil en mest mulig riktig prising av klima- og miljøkonsekvenser være en effektiv måte å fremme bioøkonomien på.

Bruk av mer miljøvennlig drivstoff og energieffektive skip er en nøkkelfaktor for å løse miljøutfordringene vi står overfor. Regjeringen har derfor styrket satsingen på miljøvennlig skipsfart.

Det er en betydelig teknologiutvikling i havbruksnæringen som gir nye muligheter for norsk leverandørindustri og gir eksportpotensial. Regjeringen legger til rette for fremtidsrettet vekst innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Det legges opp til å knytte kapasitetsendring til et modulbasert system basert på handlingsregel med produksjonsområder. Implementering av det nye vekstsystemet vil kunne gi insentiver til å investere i mer miljøvennlig teknologi og driftsformer. Regjeringen har videre fastsatt forskrift som pålegger næringen å finansiere tiltak for å redusere andelen rømt oppdrettsfisk i elvene. Denne innfører prinsippet om «forurenser betaler» i havbruksnæringen.

Fiskeoppdrett fører til betydelige utslipp av næringssalter og organisk materiale i form av fiskeslam. Havforskningsinstituttet har fått i oppdrag å utrede om utslipp fra oppdrettsanlegg kan brukes til å regulere produksjonskapasiteten på produksjonsområdenivå. Det vil innebære et indikatorsystem som viser forurensningspåvirkningen i større områder.

1.9 Kapitaltilgang, finansiering og internasjonalisering

1.9.1 Regjeringens politikk

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for velfungerende kapitalmarkeder som gir god kapitaltilgang, og solide og robuste banker som kan tilby kapital til næringslivet. Godt tilpassede kapitalkrav og gode og forutsigbare rammevilkår kan bidra til det. Et spørsmål er om koblingen mellom kapitalsøkere og kapitaleiere som ønsker å investere sin kapital, kan bli bedre. Regjeringen setter derfor nå ned et offentlig utvalg som skal se på problemstillinger knyttet til næringslivets tilgang til kapital.

Det er blitt bevilget penger til statlig deltakelse i fire nye landsdekkende såkornfond som skal styrke tilgangen på kapital og kompetanse til unge, innovative bedrifter med internasjonalt vekstpotensial. Lånerammen for innovasjonslåneordningen i Innovasjon Norge er økt fra 600 mill. kroner til 900 mill. kroner i statsbudsjettet for 2017, som en del av tiltakspakken for økt sysselsetting.

Innovasjon Norge har i 2017 inngått en avtale med Det europeiske investeringsfondet (EIF) som vil styrke tilgangen på lån til norske innovative prosjekter.

Virkemiddelapparatet har en viktig rolle i å legge til rette for at utenlandske virksomheter kan investere i Norge. For å legge til rette for økt eksport av norske, grønne løsninger og for å trekke internasjonale investorer til Norge har regjeringen gitt Innovasjon Norge oppdraget med å etablere et samarbeid med privat næringsliv, etter inspirasjon fra danske State of Green.

Regjeringen vil:

  • Innføre en SMB-rabatt i Norge. Det innebærer reduserte kapitalkrav for bankers utlån til små og mellomstore bedrifter. EU-land har tidligere innført en slik regulering.

  • Sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere kapitaltilgangen for norsk næringsliv. Utvalget er nærmere omtalt i kap. 9.2 i meldingen.

  • Arbeide videre for redusert formuesskatt på arbeidende kapital

  • Innføre en ordning med skatteinsentiver for langsiktige investeringer i oppstartsselskap. Ordningen vil bli nærmere beskrevet i Revidert nasjonalbudsjett 2017.

  • Vurdere ulike virkemidler for å styrke bedriftenes tilgang på kapital i vekstfasen, blant annet gjennom en økning av tapsfondet til landsdekkende innovasjonslån i Innovasjon Norge.

  • Utarbeide en strategi for eksport og internasjonalisering for å sikre at norske bedrifter har gode og konkurransedyktige rammebetingelser.

  • Utvikle Innovasjon Norges Invest in Norway-funksjon for å tilrettelegge for internasjonale investeringer i Norge.

  • I eksportstrategien vurdere å opprette et Globalt Vekstprogram for å øke norsk eksport gjennom å gi norske vekstbedrifter kompetanse i hvordan de skal skaffe seg markedsandeler internasjonalt.

  • Regjeringen vil sørge for et konkurransedyktig eksportfinansieringstilbud som fungerer på en god måte.

  • Utvide GIEKs tilbud av eksportgarantier under Alminnelig garantiordning til også å omfatte långivergarantier for eksportrelaterte investeringer i Norge.

  • Gjennomføre en evaluering av GIEK og Eksportkreditt Norge.

  • Igangsette en kartlegging av andre lands langsiktige eksportfinansieringstilbud.

  • Gjennomføre en stor forenklingsinnsats som innen utløpet av 2017 skal gi næringslivet årlige besparelser på 15 mrd. kroner.

1.9.2 Nærmere om SMB-rabatten

Etter finanskrisen er soliditetskravene til banker økt internasjonalt og i EU/EØS, og et nytt soliditetsregelverk for forsikringsselskaper ble innført i EU/EØS i 2016. Norge er blant landene som har valgt å stille høyere soliditetskrav til bankene enn internasjonale minstekrav. Av hensyn til den finansielle stabiliteten er det særlig viktig å regulere finansinstitusjonenes soliditet. Tilbudssiden skal kunne stå imot forstyrrelser utenfra, samtidig som den selv ikke skal bidra til oppbygging av ubalanser eller annen risiko som kan utløse problemer.

I EUs kapitalkravsregelverk er det en overgangsbestemmelse om utlån til små og mellomstore bedrifter. Den innebærer at bankenes kapitalkrav for slike lån skal reduseres med ca. 24 pst. Bestemmelsen omtales ofte som «SMB-rabatten» og er et unntak fra prinsippet om at kapitalkravene skal gjenspeile reell risiko. Regjeringen har besluttet å innføre SMB-rabatten i Norge. De nye reglene vil tre i kraft når EU-forordningen som omhandler denne rabatten, er tatt inn i EØS-avtalen.

1.9.3 Nærmere om kapitalvirkemidlene i næringspolitikken

Regjeringen vil legge til rette for at flere bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter gjennomføres. Statens kapitalvirkemidler har som mål å støtte prosjekter som er bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme på sikt, men som uten den offentlige støtten ikke ville funnet sted, eller som ville blitt utført på et senere tidspunkt eller i et mindre omfang enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt.

Kapitaltilførsel fra det offentlige kan skje gjennom ulike virkemidler, fra rene tilskudd til lån og investeringer på mer markedsmessige vilkår. Ordningene betinger som hovedregel en stor grad av privat medfinansiering av prosjektene.

I kapittel 9.4 i meldingen er gitt en beskrivelse av kapitalvirkemidler som kan være relevant for utvikling av industri og industribedrifter i Norge. For at midlene skal gå til de beste prosjektene med størst potensial for verdiskaping, uavhengig av bransje og lokalisering, er de fleste ordningene bredt innrettede og uten tematiske begrensninger. Kapitalvirkemidlene består av tilskuddsordninger, låne- og garantiordninger, herunder låne- og garantiordninger i Innovasjon Norge, og eksportfinansiering og egenkapitalvirkemidler. Under egenkapitalvirkemidler hører såkornfond, pre-såkornfond, Investinor AS, Argentum Fondsinvesteringer AS og Den Nordiske Investeringsbanken (NIB).

1.9.4 Statens eierskapspolitikk

Det statlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende relativt til andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Staten har blant annet et betydelig eierskap til store industrikonsern, som Kongsberg Gruppen, Nammo, Norsk Hydro, Statoil og Yara International.

Regjeringen mener det er gode grunner til at staten bør være direkte eier i enkelte norske selskaper. Det er begrunnet i blant annet et ønske om at enkelte selskaper beholder en nasjonal forankring i form av at hovedkontorfunksjoner og nøkkelkompetanse forblir i Norge, en ambisjon om god forvaltning av felles naturressurser og sektorpolitiske hensyn. Begrunnelsene varierer mellom selskaper og tar utgangspunkt i at statlig eierskap skal bidra til at samfunnsøkonomiske og samfunnsmessige hensyn ivaretas. Ovennevnte hensyn tilsier at staten i overskuelig fremtid vil ha et betydelig eierskap.

1.9.5 Nærmere om eksport og internasjonalisering

Dersom Norge skal lykkes med omstillingen vi nå er inne i, må vi arbeide for at industrien har gode og konkurransedyktige rammebetingelser. Regjeringen er opptatt av å få de offentlige virkemiddelaktørene til å samarbeide bedre for å legge til rette for norsk eksportindustri. Regjeringen har derfor igangsatt et arbeid med å utarbeide en nasjonal strategi for eksport og internasjonalisering. Strategien er nærmere omtalt i kapittel 9.6.2 i meldingen.

Markedsadgang er avgjørende for norsk industris konkurransekraft. Derfor jobber regjeringen for å få på plass nye bilaterale og multilaterale handelsavtaler.

Norge har, sammen med medlemsstatene i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA), inngått 27 frihandelsavtaler med 38 land. Gjennom EFTA forhandler Norge for tiden med India, Indonesia, Malaysia og Vietnam. Disse fire asiatiske landene alene utgjør et marked som består av mer enn 1,6 milliarder mennesker. Dette er økonomier med økende utviklingsnivå og kjøpekraft, og med vekstsektorer av interesse for Norge. Varer og tjenester fra utlandet er innsatsfaktorer i norsk industriproduksjon. Lave importrestriksjoner inn til Norge er viktig for at norsk industri kan vinne frem i konkurransen og delta i internasjonale verdikjeder.

Staten tilbyr langsiktig eksportfinansiering gjennom en låneordning som forvaltes av Eksportkreditt Norge og garantiordninger som forvaltes av GIEK. Ordningene skal fremme norsk eksport, gjennom å bidra til at norske eksportører kan konkurrere på like vilkår med eksportører fra andre land med tilsvarende nasjonale ordninger.

Norwegian Energy Partners er en videreføring av tidligere INTSOK og INTPOW, og skal fremme internasjonalisering av den norskbaserte petroleums- og fornybarnæringen. Satsingen er en del av regjeringens arbeid med å sikre sysselsetting og videreutvikling av disse næringene.

Norske myndigheters arbeid for å fremme eksport og internasjonalisering av næringslivet utføres av en rekke ulike aktører. For at arbeidet skal være mest mulig koordinert samarbeider disse aktørene i Team Norway. Involvering og medvirkning fra næringslivet er sentralt i Team Norway.

Regjeringen vil utvikle Invest in Norway (IIN) for å tilrettelegge for internasjonale investeringer i Norge og posisjonere Norge som et attraktivt land for investorer og talenter. IIN ble etablert i 2013 under Innovasjon Norge.

EØS-avtalen er et sentralt virkemiddel i norsk industripolitikk. Avtalen gir norske bedrifter adgang til EUs indre marked, og inneholder regler om fri bevegelighet for varer, tjenester, personer og kapital. Det er viktig at EØS-regelverket holder tritt med den teknologiske utviklingen. Bedrifter som har utviklet eller tatt i bruk innovative løsninger, høster i for liten grad fordelene av et felles europeisk digitalt marked.

Identifisering og fjerning av unødvendige og ulovlige hindringer for utveksling av tjenester er høyt prioritert i EU, blant annet for å sikre like konkurransevilkår for industribedrifter som selger varer som inneholder en tjenestekomponent. Norge følger utviklingen på dette området nøye.

Den norske stat tilbyr i dag eksportfinansiering i form av den statlige eksportkredittordningen som forvaltes av Eksportkreditt Norge og to eksportkredittgarantiordninger som forvaltes av GIEK. Det siste tiåret har det vært en betydelig utvikling i omfanget av offentlig eksportfinansiering. Økningen har særlig vært drevet av etterspørsel fra leverandører til olje- og gassnæringen, og hoveddelen av både GIEK og Eksportkreditt Norge sine porteføljer er i dag tilknyttet petroleumsrelaterte næringer. Det statlige eksportfinansieringstilbudet er åpent for alle næringer. GIEK og Eksportkreditt Norge arbeider aktivt med å gjøre sine tilbud kjent for andre deler av norsk industri.

For å understøtte nødvendig omstilling, vil regjeringen utvide GIEKs tilbud av eksportgarantier under Alminnelig garantiordning til også å omfatte långivergarantier for eksportrelaterte investeringer i Norge. Dette innebærer at GIEK vil kunne garantere for lån som gis til investeringer i for eksempel produksjonsanlegg, -maskiner og -utstyr i Norge. Det vil være et krav at investeringene skal føre til omsetning som direkte eller indirekte er eksportrelatert. Utvidelsen faller innenfor eksisterende romertallsvedtak for Alminnelig garantiordning, vedtatt av Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.

1.10 Kompetanse

1.10.1 Regjeringens politikk

Raskere endringshastighet, kontinuerlig produktforbedring og effektivisering av produksjonen, ny teknologi og mer miljø- og klimavennlige løsninger vil medføre behov for oppdatert kunnskap på alle nivåer i bedriftene. Den økende digitaliseringen og utviklingen av nye digitale teknologier påvirker hvordan bedrifter, logistikk og verdikjeder organiseres og hvordan bedrifter utvikler relasjoner til kundene. Alle deler av industrien står overfor slike utfordringer, men ikke minst synes dette å være krevende for små og mellomstore bedrifter.

Kravet til bedriftsledelsens kompetanse øker. Det krever kompetanse å utvikle strategier i bedriftene for å unytte mulighetene som teknologiutviklingen og digitaliseringen gir. For samfunnet innebærer udekket kompetansebehov i næringslivet et potensielt tap av verdiskaping.

Samarbeidet om utvikling av kompetanse, teknologi, produksjonsmåter og andre felles utfordringer involverer ledere og fagarbeidere fra både store og små virksomheter, gründervirksomheter og aktører fra forskning og akademia. I dag skjer dette blant annet gjennom fellesprosjekter med basis i næringsklynger.

Regjeringen vil styrke samhandlingen mellom utdannings- og kompetansepolitikken og næringspolitikken for å bidra til god verdiskapingsevne i fremtidens industri. Regjeringen mener satsing på livslang læring, fagskoleutdanning, realfag og teknologisk kompetanse med god kvalitet og relevans er avgjørende for utvikling av industrien fremover.

1.10.2 Arbeidskraftens kompetanse

Raskere endringshastighet og hyppigere omstillinger i industrien innebærer et forsterket behov for kartlegging av kompetansebehovet i næringslivet. Regjeringen vil våren 2017 etablere et kompetansebehovsutvalg. Utvalget skal samle og analysere materiale om fremtidens nasjonale og regionale kompetansebehov, og legge til rette for en tilpasset og målrettet formidling av resultatene til ulike målgrupper.

Utdanningssystemet er myndighetenes viktigste virkemiddel for å påvirke kompetansen i arbeidslivet. Det kan forventes at god tilgang på arbeidstakere med realfaglig kompetanse og ulike typer teknologisk kompetanse vil være avgjørende for norsk industri fremover. Regjeringen satser derfor særskilt på realfag og tekniske fag, og har økt opptakskapasiteten innenfor ingeniør- og realfag i høyere utdanning. For å utvikle, hente hjem og ta ny teknologi og kunnskap i bruk trengs det forskere på disse feltene både i bedrifter og ved universitet, høyskoler og institutter.

God samhandling mellom industrien og utdanningsinstitusjonene på alle nivåer vil bidra til faglig fornyelse og gjøre studietilbudene mer relevante, samtidig som det kan bidra til utvikling i industrien. Også samarbeid med utdanningsinstitusjoner internasjonalt kan være avgjørende for tilgang på kompetanse og nettverk. Forskermobilitet er med på å spre kunnskap mellom ulike fagmiljøer.

Fordi kompetansebehovene i industrien endres raskt som følge av blant annet teknologiutviklingen, blir livslang læring viktigere. En utfordring for mange virksomheter kan være at de selv ikke har oversikt over hva slags kunnskap og kompetanse de kunne hatt nytte av, eller ikke har tilstrekkelig informasjon om hvor de skal finne det rette tilbudet. En annen utfordring er at mange, særlig små og mellomstore bedrifter, har begrenset med muligheter til å la arbeidstakere ta lengre utdanningsløp som innebærer å være borte fra arbeidet. I samarbeid mellom regjeringen, partene i arbeidslivet og andre kompetansepolitiske aktører er det lagt frem en nasjonal kompetansepolitisk strategi for 2017–2021.

Det er behov for flere fagarbeidere. Innenfor nærings- og industripolitikken er det en viktig oppgave å bidra kontinuerlig til å synliggjøre hvor sentral slik kunnskap er for fremtidig verdiskaping og velferd. Regjeringen gjør nå en gjennomgang av tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen. Ambisjonen er å få en struktur på yrkesfagene som i større grad er relevant for kompetansebehovet i arbeidslivet.

Regjeringen la høsten 2016 frem en melding til Stortinget om fagskoleutdanning, Meld. St. 9 (2016–2017). Regjeringens visjon er at fagskoleutdanning på sikt skal være mer attraktiv, ha flere studenter, større fagmiljøer og at fagskolesektoren som helhet skal være mer synlig og mer ettertraktet i arbeidslivet. Tiltakene som foreslås i meldingen vil langt på vei bidra til å oppfylle denne visjonen.

Lærlingordningen er viktig for industrien og er sentral i rekrutteringen av fremtidig kompetent arbeidskraft. Det er i dag mangel på læreplasser i flere fag. Mangelen innebærer at unge som har startet en fag- og yrkesopplæring, ikke får muligheten til å avslutte den, og kan føre til at samfunnet risikerer en betydelig mangel på kvalifiserte fagarbeidere fremover. Regjeringen har satset på å styrke lærlingordningen ved å øke lærlingtilskuddet per lærekontrakt. Regjeringen har også styrket lærlingordningen ved å pålegge offentlige oppdragsgivere å stille krav om bruk av lærling ved bruk av offentlige kontrakter.

Medarbeiderdrevet innovasjon (MDI) brukes som en fellesbetegnelse for de ansattes aktive deltagelse i utvikling av nye løsninger. Gjennom arbeid med MDI kan virksomhetene få gevinster gjennom forbedrede arbeidsprosesser og nye produkter, og gjennom redusert sykefravær og økt medarbeidertilfredshet. En rekke forhold som virker positivt på MDI sammenfaller med kjennetegn ved den norske modellen: autonomi for medarbeidere, gode muligheter for medvirkning både direkte og indirekte via tillitsvalgte, høy læringsfaktor og gode muligheter for å delta med egne ideer.

Regjeringen mener at den norske industrikulturen med høy grad av tillit, ansvar, involvering og samarbeid i alle ledd er ett av våre fremste konkurransefortrinn. Dette er kvaliteter som ikke enkelt lar seg kopiere til andre land og som vil kunne bli stadig viktigere i årene som kommer når industrien skal gjøre nødvendige omstillinger.

1.10.3 Bedriftsledelsens kompetanse

I en undersøkelse utført av Norsk Industri og Siemens i 2016 sier syv av ti bedrifter at digitalisering er avgjørende for å være konkurransedyktige om fem år. Like mange svarer at de ikke har gode nok strategier for hvordan de skal gå frem. Det er altså en erkjennelse i norske industribedrifter av at de har behov for bedre ledelseskompetanse om IKT, og at selv om de innser at dette er et viktig konkurransefortrinn så har de ikke klart å rekruttere god nok kompetanse. Funnene fra Siemens og Norsk Industri gjenspeiles også i andre studier.

For å sette digitalisering på dagsordenen i næringslivet og politikken, vil regjeringen initiere en strategiprosess for økt digitalisering i hele bredden av næringslivet, kalt Digital21.

For å legge til rette for drøftinger rundt digitaliseringsutfordringene i industrien, vil næringsministeren etablere et forum for samarbeid mellom myndigheter, toppledere i industrien, kunnskapsmiljøer og partene i arbeidslivet etter inspirasjon fra det tyske industri 4.0-initiativet.

1.10.4 Kompetansespredning- og overføring

Samarbeid og kompetansespredning mellom bedrifter kan være en medvirkende årsak til utvikling og opprettholdelse av sterke industrimiljøer slik som på Kongsberg, Raufoss, Grenland, verfts- og utstyrsprodusentene på Sunnmøre og i Rana. Konkurransekraften i disse bedriftene skyldes i vesentlig grad at bedriftene benytter og deler kunnskap til å lage komplekse produksjonsverktøy, robotisert produksjon og smart bruk av nye materialer.

Kongsberg Gruppen tok i 2015 initiativ til etableringen av et «Toppindustrisenter» etter modell fra idrettens «Toppidrettssenter». Bakgrunnen for initiativet var et ønske om å kombinere omstillingsbehovet i næringslivet med den digitale transformasjonen som pågår internasjonalt. Forprosjektet har resultert i et spennende senter med store ambisjoner for å utvikle og spre digital kompetanse i norsk næringsliv. Regjeringen vil støtte opp om realiseringen av senteret, og bidrar allerede med midler til et forprosjekt.

21. februar 2017 la regjeringen frem sin havstrategi «Ny vekst, stolt historie.» Havstrategien varsler blant annet at regjeringen vil styrke tiltak for mer overføring av kunnskap og teknologi mellom havnæringene, vurdere en felles overbygning over dagens havforskningsprogrammer i Norges forskningsråd, og opprette en piloterings- og demonstrasjonsordning for maritim og marin næring etter modell av DEMO 2000. Regjeringen vil også gjennomføre en komparativ analyse av de juridiske rammebetingelsene for havnæringene.

Klyngeprogrammet skal bidra til å forsterke innovasjons- og fornyelsesevnen i regionale innovasjonsmiljøer gjennom økt samspill og samarbeid innenfor næringslivet, og mellom næringsliv, kunnskapsmiljøer og offentlige utviklingsaktører. Programmet har tre nivåer: Arena, Norwegian Centres of Expertise (NCE) og Global Centres of Expertise (GCE). Innovasjon Norge har satt i gang en evaluering av klyngeprogrammet som ventes ferdigstilt sommeren 2017. Evalueringen vil være et godt utgangspunkt for å vurdere regjeringens videre klyngeinnsats.

Siva (Selskapet for industrivekst SF) tilrettelegger for nyskaping i norsk næringsliv gjennom å bygge, eie og utvikle fysisk og organisatorisk infrastruktur for innovasjon. Gjennom revidert nasjonalbudsjett 2016 fikk Siva tilført 10 mill. kroner ekstra til inkubasjonsprogrammet. Dette ble forbeholdt inkubatorer med tydelig industrikobling gjennom prosjektet «Arena for industriell nyskaping».

1.11 Forskning, innovasjon og teknologiutvikling

1.11.1 Regjeringens politikk

Regjeringens ambisjon er at Norge skal bli ett av de mest innovative landene i Europa. For å lykkes med dette trenger vi en innovativ, kunnskapsintensiv og konkurransedyktig norsk industri. Regjeringen har derfor satset kraftig på næringsrelevant forskning og innovasjon, og vil videreføre denne satsingen.

Blant virkemidlene som har blitt prioritert er Skattefunn og Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA). Regjeringen har prioritert forskningsinnsats på muliggjørende teknologier som bioteknologi og nanoteknologi, IKT og avanserte produksjonsprosesser. Regjeringen har også prioritert miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge og tematiske programmer på nasjonalt prioriterte områder.

Kap. 11 i meldingen viser hvordan det offentlige bistår private virksomheter på tre måter. For det første tilbyr det offentlige virkemidler for finansering av forskning, utvikling og demonstrasjon av ny teknologi og kjøper nyutviklede produkter av bedriftene. For det andre bidrar det offentlige med forsknings- og innovasjonsinfrastruktur. Og for det tredje legger det offentlige til rette for internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid. Gjennomgangen viser at det norske forsknings- og innovasjonssystemet i hovedsak er godt innrettet for å løse de utfordringene norsk industri står overfor.

For å fornye og utvikle satsingen på forskning, innovasjon og teknologiutvikling, vil regjeringen:

  • videreføre den kraftige satsingen på næringsrelevant forskning og innovasjon

  • videreføre satsingen på de innovasjonspolitiske tiltakene som har høyest effekt og effektive og velfungerende virkemiddelaktører

  • øke bevilgningene til muliggjørende teknologier.

  • styrke basisbevilgningen til de teknisk-industrielle instituttene og vurdere å ta opp SINTEF Raufoss Manufacturing AS i basisfinansieringsordningen

  • gjøre en samlet vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet

  • styrke infrastrukturen til næringslivets behov for testing, pilotering, visualisering og stimulering gjennom å etablere katapultsentre, og regjeringen vil prioritere å øke ordningen dersom den viser seg å være en suksess

  • utarbeide en stortingsmelding for en mer helhetlig anskaffelsespolitikk.

  • vurdere løsninger som kan bidra til økt digitalisering av anskaffelsesprosessen

  • utvikle en satsing på offentlig-privat innovasjon (OPI) i Innovasjon Norge (IN)

  • vurdere et eventuelt mål om at en andel av statlige midler til offentlige anskaffelser skal gå til innkjøp av innovative og klimavennlige løsninger

  • fortsette å arbeide for bedre opplæring og veiledning innenfor immaterielle rettigheter

  • kartlegge nivået på norsk næringslivs kompetanse på immaterielle rettigheter og vurdere behovet for nye tiltak for å øke kompetansen om immaterielle rettigheter i høyere utdanning

  • fortsette å mobilisere næringslivet til økt deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, og legge til rette for internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid

  • gi innspill til utviklingen av det neste rammeprogrammet for forskning og innovasjon og forankre norske posisjoner hos næringslivet og andre berørte aktører underveis

  • regjeringen vil, gjennom Norges deltakelse i det digitale indre marked, aktivt følge opp Europakommisjonens arbeid med eierskap til data

  • legge frem en egen romstrategi i 2017 og legge til rette for internasjonalt samarbeid i romvirksomheten

1.11.2 Det offentlige som kunde og støttespiller

Regjeringen vil fortsette å satse på de brede og landsdekkende ordningene. Bredt innrettede programmer uten tematiske begrensninger og med betydelig konkurranse om midlene gjør at støtten går til de prosjektene som har størst potensial for verdiskaping og samfunnsøkonomisk effekt. Regjeringen mener det næringsrettede virkemiddelapparatet i all hovedsak er godt innrettet for å møte de utfordringene industrien vil stå overfor fremover. De offentlige aktørene utfyller hverandre på en god måte og tilbyr tjenester til ulike deler av næringslivet. Regjeringen ønsker likevel at virkemiddelaktørene og innovasjonsvirkemidlene skal bli mer effektive. Mer av midlene skal gå til forsknings- og innovasjonsaktiviteter, mindre til administrasjon. Samfunnsøkonomisk analyse har kartlagt de innovasjonspolitiske virkemidlene i Norge og sett på samspillet mellom ulike virkemiddelaktører. Statistisk sentralbyrå har analysert effekten av utvalgte innovasjonspolitiske virkemidler. Disse uavhengige innspillene bidrar til å styrke kunnskapen om hvilke virkemidler som har best effekt og hvordan virkemidlene for innovasjon kan forbedres.

De siste årene har det også blitt utviklet nye mål- og resultatstyringssystemer (MRS) for en rekke av de offentlige tilknyttede virksomhetene på forsknings- og innovasjonsområdet. De nye MRS-systemene retter oppmerksomheten mot bruker- og samfunnseffekter, og gir virksomhetene større handlingsrom, men også større ansvar for resultater.

Industriens bruk av virkemiddelapparatet

Figur 11.2 i meldingen viser antall støttemottakere fordelt på ulike virkemiddelaktører og andelen industribedrifter. Flest virksomheter bruker Innovasjon Norge og Skattefunn. Innovasjon Norge bidrar med ulike typer virkemidler som skal lette tilgangen på kapital, kompetanse og nettverk. Totalt sett fikk 1 160 industrivirksomheter støtte fra Innovasjon Norge i 2015.

1 028 virksomheter hadde godkjente Skattefunnprosjekter i 2015. Etter en periode der færre industribedrifter har benyttet Skattefunn, har det de siste to årene vært en betydelig økning.

Norges forskningsråd har også et betydelig antall forskningsprosjekter med brukere fra industrien. I 2015 var det nesten 600 industribedrifter som fikk støtte fra Norges forskningsråd.

Eksportfinansieringsordningene er viktige for store eksportrettede industribedrifter. Det er relativt få virksomheter som benytter seg av eksportfinansieringsordningene, men størrelsen på lånene og garantiene kan være betydelige. Industrien står for over 60 pst. av de som benytter seg av ordningene og 90 pst. av de totale lånene og garantiene som innvilges.

Enova er en virkemiddelaktør som har stor betydning for deler av industrien, særlig prosessindustrien. I 2015 fikk 146 virksomheter til sammen 1,2 mrd. kroner i tilskudd fra Enova til engergieffektivisering og utvikling av energi- og klimateknologi. De totale tilskuddene fra Enova til prosjekter i industrien var i 2015 like store som tilskuddene til industrien fra Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Skattefunn til sammen.

Det offentlige som krevende kunde

Nærings- og fiskeridepartementet vil i 2017 og 2018 arbeide med å utvikle en mer helhetlig anskaffelsespolitikk og identifisere tiltak for å forbedre offentlig innkjøpsvirksomhet. Dette kan gjøres ved å legge til rette for bedre behovsdekning og lavere transaksjonskostnader. Det er planlagt fremleggelse av en stortingsmelding våren 2018. Regjeringen ønsker å styrke innsatsen for å øke digitalisering av anskaffelsesprosessen, og arbeider for å finne løsninger for dette.

Med det nye anskaffelsesregelverket som trådte i kraft 1. januar 2017 ble det innført en helt ny prosedyre: innovasjonspartnerskap. Innovasjonspartnerskap gir den offentlige virksomheten mulighet til å gå i dialog med flere potensielle leverandører tidlig i prosessen.

Innovasjon Norge har satt i gang et prosjekt i samarbeid med Nasjonalt program for leverandørutvikling (LUP) basert på innovasjonspartnerskap. Prosjektet vil teste ut om midlene i ordningen med innovasjonskontrakter (tidligere forsknings- og utviklingskontrakter) kan brukes for å redusere den økonomiske risikoen i en innovativ offentlig anskaffelse. Regjeringen har styrket bevilgningen til LUP for å gjøre det offentliges utviklingsbehov til en drivkraft for innovasjon og gründerskap. Leverandørutviklingsprogrammet er regjeringens største økonomiske virkemiddel for å fremme økt innovasjon gjennom offentlige anskaffelser.

Regjeringen vil at offentlige virksomheter skal knytte sine anskaffelser til sine utviklingsbehov, og ha kompetansen og mulighetene til å gjennomføre innovative offentlige anskaffelser. Regjeringen vil utvikle en satsing på offentlig-privat innovasjon (OPI) i Innovasjon Norge. Satsingen vil legge til rette for å bruke OFU-ordningen til å løse langsiktige behov i offentlig sektor.

Regjeringen vil også følge opp anmodningsvedtaket fra Stortinget om å vurdere et eventuelt mål om at en andel av statlige midler til offentlige anskaffelser skal gå til innkjøp av innovative og klimavennlige løsninger.

God håndtering av immaterielle verdier

Omfanget og betydningen av de immaterielle verdiene øker. Ifølge den amerikanske Standard & Poor 500-indeksen utgjorde de materielle verdiene 83 pst. av markedsverdien i selskapene i 1975. I 2015 var samme andel – 83 pst. – av markedsverdien relatert til immaterielle verdier. God håndtering av immaterielle verdier kan i mange tilfeller være helt avgjørende for virksomhetenes evne til å åpne og konkurrere i nye markeder, innhente kapital og inngå samarbeid og allianser. I takt med økende digitalisering og utviklingen av «tingenes internett» og «Big data» øker også betydningen av patentering i IKT-sektoren.

Regjeringen vil foreta en kartlegging og vurdering av nivået på norsk næringslivs kompetanse om immaterielle rettigheter. Kartleggingen skal se på dagens opplæringstilbud i Norge, spesielt i høyere utdanning, og det eventuelle behovet for videre utvikling. Kartleggingen skal analysere effekten digitaliseringen har på kompetansebehovet på dette området.

1.11.3 Institutter, infrastruktur, sentre og sterke teknologimiljøer

Institutter, universiteter og høyskoler

Innenfor basisfinansieringsordningen for forskningsinstitutter omfatter den teknisk-industrielle arenaen 14 institutter. Samlet dekker de teknisk-industrielle instituttene et bredt spekter av fag og disipliner innenfor naturvitenskap, teknologi, miljøfag og teknologiledelse. I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning slo regjeringen fast at den vil styrke forskningsinstituttenes evne til å utvikle strategisk og langsiktig kunnskap. Regjeringen vil styrke basisbevilgningen til de teknisk-industrielle instituttene og vurdere å ta opp SINTEF Raufoss Manufacturing AS i basisfinansieringsordningen.

Instituttsektoren og det teknologifaglige arbeidet ved instituttene har nylig vært evaluert. Samlet sett gir evalueringen et bilde av at vi har institutter med høy kompetanse innenfor viktige områder for industrien. De utfører anvendt forskning av stor relevans for sine kunder. Den økonomiske effektanalysen av de teknisk-industrielle instituttene viser at disse bidrar til verdiskaping i norsk industri og næringsliv. Evalueringen pekte også på at instituttenes potensial ikke ble utnyttet godt nok og at de bør spille en større rolle innenfor innovasjon og omstilling. Instituttene er nå godt i gang med å ta grep mot større enheter gjennom sammenslåinger, omorganiseringer og tilpasninger til nye utfordringer.

Norges forskningsråd vil i løpet av 2017 også evaluere instituttene på primærnæringsarenaen, som har en viktig rolle innenfor marin og landbruksbasert industriutvikling.

Når alle delene av instituttsektoren er ferdig evaluert, vil regjeringen gjøre en samlet vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet og vurdere om sektoren er godt tilpasset fremtidige behov.

Innretningen på dagens europeiske rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, er med på å stimulere til mer omfattende samarbeid mellom universiteter og høyskoler og næringsliv. Her vil også universitetenes teknologioverføringskontorer (TTOer) kunne spille en annen og mer aktiv rolle i forbindelse med søknadsutforming der samarbeid med næringsaktører er avgjørende for gjennomslag. Det er en viktig målsetting for regjeringen å videreutvikle norsk UH-sektor til å bli en viktig faktor i omstillingen av norsk økonomi og framtidig verdiskaping.

Industribygg og sentre for testing

Regjeringen vil gjøre det enklere for norske industribedrifter å få tilgang til infrastruktur og annet utstyr som er nødvendig for å få gjennomført gode forsknings- og innovasjonsprosjekter. I statsbudsjettet for 2017 fikk Siva 50 mill. kroner til å støtte nasjonale flerbruksanlegg for testing, pilotering, simulering og visualisering. Det skal legges vekt på en sterk forankring i næringslivet, samarbeid med FoU-miljøer og at anlegget ikke hadde latt seg opprette uten offentlig støtte. Departementet legger ingen føringer for hvilke bransjer og teknologier testsentrene retter seg mot, men forutsetter at det sees i forhold til hva som allerede finnes av tilgjengelige fasiliteter.

Hvis anlegget skal være i stand til å finansiere driften selv, vil man fra starten av være avhengig av at det finnes tilstrekkelig med brukere med høy nok betalingsvillighet. En god og realistisk forretningsmodell skal være et vesentlig tildelingskriterium. Den offentlige støtten til senteret skal først og fremst bidra til at senteret blir etablert, og ikke støtte drift.

Siva, Innovasjon Norge og Norges forskningsråd har startet samarbeidet om den nye ordningen (katapultordningen) i tråd med signaler i oppdragsbrev for 2017.

Muliggjørende teknologier

Regjeringen har prioritert forskningsinnsats på de muliggjørende teknologiene, herunder bioteknologi, nanoteknologi, IKT og avanserte produksjonsprosesser. Regjeringen mener denne satsingen er godt tilpasset industriens behov i situasjonen de nå befinner seg i, og vil øke bevilgningene til muliggjørende teknologier.

I tillegg til å investere i forskning er regjeringen opptatt av å legge til rette for digitalisering bredt i samfunnet. En av regjeringens hovedprioriteringer i IKT-politikken er at Norge skal være en del av det digitale indre marked. Gjennom Norges deltakelse i det digitale indre marked vil regjeringen følge aktivt med på Europakommisjonens arbeid i saker knyttet til eierskap til data. Personvern skal være en integrert del av utviklingen og bruken av IKT, og behandlingen av personopplysninger skal baseres på gode forholdsmessighetsvurderinger med god balanse mellom ivaretakelse av personvernet og tilrettelegging for blant annet forskning og innovasjon ved bruk av data. De fleste samfunnsviktige infrastrukturer og funksjoner er i dag digitaliserte. Det digitale sikkerhetsarbeidet er derfor også helt sentralt i regjeringens digitaliseringspolitikk.

Infrastruktur og teknologiutvikling for utnyttelse av rommet

Bruk av satellitter spiller en sentral rolle i den moderne økonomien. Norge har gjennom en årrekke satset på å utvikle kompetanse og næringsliv knyttet til utbygging, drift og utnyttelse av satellittinfrastruktur.

Offentlig finansiering har vært viktig for oppbyggingen av romrelatert næringsliv, i Norge som i andre land. Høy risiko knyttet til utvikling og oppskyting av satellitter, samt at mange typer satellittjenester bærer preg av å være kollektive goder, fører til at offentlig finansiering er viktig for å utvikle og bygge ut satellittsystemer. Regjeringen planlegger å legge frem en egen romstrategi i 2017.

1.11.4 Internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid

EUs pågående rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, vektlegger bedriftsdeltakelse og markedsnære aktiviteter mer enn tidligere rammeprogram. På nasjonalt nivå ser vi også en økning i norsk næringslivs deltakelse i Horisont 2020 i forhold til tidligere programmer. Trolig er det potensial for ytterligere utnyttelse av mulighetene i programmet for norsk næringsliv og industri. Det er derfor avgjørende å øke norske aktørers kunnskap og bevissthet omkring mulighetene som finnes. En rekke tiltak er blitt implementert av regjeringen og virkemiddelapparatet, og vil utvikles fremover, for å styrke de norske resultatene.

Norges forskningsråd har et særlig ansvar for mobilisering i bredden av rammeprogrammene i EU. Som følge av at virkemidler for innovasjon og mer markedsnære aktiviteter fra det tidligere programmet for konkurranseevne og innovasjon (CIP-programmet) ble integrert i Horisont 2020, har Innovasjon Norges rolle blitt viktigere. Det ligger et betydelig potensial for økt mobilisering av industri og næringsliv til Horisont 2020 gjennom det apparatet og den kundemassen som Innovasjon Norge har.

1.11.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Regjeringen vil bidra til at norsk næringsliv og industri har gode rammevilkår som støtter opp under ny aktivitet og økt verdiskaping.

I overgangen til lavutslippssamfunnet vil industrien ha en sentral rolle i å utvikle nye og smartere løsninger som kan erstatte aktiviteter som i dag medfører utslipp.

Tiltakene i meldingen har samlet sett små administrative konsekvenser. Nye tiltak i denne stortingsmeldingen som har økonomiske konsekvenser, dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammer.

2. Komiteens merknader

2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Ingrid Heggø, Odd Omland og Knut Storberget, fra Høyre, Laila Davidsen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Oskar J. Grimstad og Morten Ørsal Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, fra Venstre, Pål Farstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, viser til Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende (industrimeldingen).

Komiteen viser til at næringskomiteen gjennomførte høring om industrimeldingen onsdag 19. april 2017. Det var 27 høringsinstanser som deltok på høringen.

Komiteen viser til at regjeringen har lagt frem den første industrimeldingen siden 1981. Komiteen viser til at meldingen ser på hvilke muligheter og utfordringer industrien nå står overfor som følge av blant annet klimautfordringen, ny teknologi, roboter og digitalisering.

Komiteen mener at Stortingets behandling av industrimeldingen skal være med på å legge føringer for hva slags industri- og verdiskapingspolitikk vi skal føre i årene som kommer. Norge har en stolt industrihistorie, og industrien bidrar til næringsutvikling over hele landet. For at sektoren skal ha gode og forutsigbare rammebetingelser i årene fremover, er det viktig at det legges politiske føringer som gjør at industrien er i stand til å utvikle seg og møte de endringer og utfordringer som har spilt seg ut nasjonalt og globalt. Komiteen viser til at regjeringen har lagt frem en melding som har ambisjoner om å legge til rette for vekst i både nye og eksisterende bedrifter, samt fremme Norge som et attraktivt land for industriell aktivitet. Komiteen viser til at industrien trenger satsinger på grønnere, smartere og mer nyskapende løsninger for å gi fremtidige arbeidsplasser, skatteinntekter og vekst.

Komiteen viser til at denne innstillingen i all hovedsak følger den strukturen som er brukt i industrimeldingen, og vil i det følgende bruke ordet «industrimeldingen» i henvisningen til Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til behovet for en aktiv og målrettet næringspolitikk, hvor vi satser på områder hvor vi har forutsetninger for å lykkes, og med myndigheter som en sterk partner for næringslivet. Disse medlemmer viser til at i en situasjon med den laveste sysselsettingsandelen på 20 år, hvor det nesten ikke skapes arbeidsplasser i privat sektor, kreves det myndigheter som ikke nøler med å ta i bruk målrettede virkemidler for å bidra til vekst.

Disse medlemmer mener regjeringen har reagert for sent, for svakt og for lite målrettet i møte med økende ledighet.

Disse medlemmer viser til at det under Høyre og Fremskrittsparti-regjeringen har blitt skapt færre jobber totalt enn det ble skapt årlig under regjeringen Stoltenberg II. I 2016 gikk sysselsettingen i privat sektor ned, for første gang siden finanskrisen, og de foreløpige tallene fra 2017 viser fortsatt nedgang.

Disse medlemmer viser til at Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringens fremste prioritet har vært generelle skattekutt som øker forskjellene, fremfor målrettede satsinger som bidrar til å skape arbeidsplasser.

Disse medlemmer minner om at Stortinget tok initiativ til industrimeldingen, og at statsråden i svarbrevet av 4. desember 2014 til Stortinget ikke sa seg enig i behovet for en melding. Disse medlemmer viser til at flere av forslagene som fremmes i meldingen, burde vært gjennomført og trådt i kraft allerede, men må dessverre konstatere at få tiltak vil tre i kraft i denne fireårsperioden. Disse medlemmer er positive til at regjeringen nå i meldingen fremmer flere forslag som opposisjonen har fremmet i perioden.

Disse medlemmer viser til at Norge ikke kan være best på alt, men vi kan være verdensledende der vi har fortrinn. Derfor vil vi satse målrettet på strategisk viktige næringer med vekstpotensial, der vi har naturgitte eller kompetansemessige fortrinn, og der det er store samspillseffekter med teknologi og kompetanse på tvers av næringer. Vi vil sette inn en større del av fellesskapets innsats på disse områdene og samordne virkemiddelapparatet bedre. Målet er at myndigheter, utdanning og forskning, frivillige og næringslivet spiller bedre på lag slik at innovasjonstempoet og verdiskapingen øker. Disse medlemmer mener stortingsmeldingen burde hatt en tydeligere prioritering av hvor Norge skal satse.

Disse medlemmer viser til at ulike næringer har ulike behov, og at en aktiv næringspolitikk bidrar til å utløse næringers potensial. Det krever myndigheter som er aktive og villige, men dessverre mangler meldingen konkrete forslag for viktige norske vekstnæringer. Disse medlemmer mener at ambisjonen om å ta ressursene våre i bruk, både på land og i havet, bør kjennetegne norsk industripolitikk. Disse medlemmer viser til behandlingen av skogmeldingen, jf. Innst. 162 S (2016–2017), og mener regjeringen i industrimeldingen nok en gang lar en sjanse gå fra seg til å føre en aktiv næringspolitikk som bidrar til å utløse vekstpotensialet i bioøkonomien generelt og skogindustrien spesielt. Disse medlemmer viser til at dette kun er eksempler på næringer som ikke har fått nødvendig politisk oppmerksomhet. Disse medlemmer viser til at regjeringen har foreslått en nedbygging av norsk romindustri, kuttet i mineralkartleggingen og ennå ikke fulgt opp Stortingets vedtak om en strategi for grønne datasentre, og viser blant annet til forslag i Dokument 8:122 S (2015–2016), Dokument 8:41 S (2016–2017) og Dokument 8:36 S (2015–2016). Disse medlemmer ønsker å målrette innsatsen og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå virkemiddelapparatet og rette innsatsen inn mot satsing på strategisk viktige næringer der (i) vekst- og verdiskapingspotensialet er stort, (ii) vi har naturgitte eller kompetansemessige fortrinn, og (iii) det er store samspillseffekter med teknologi og kompetanse på tvers av næringer.»

Disse medlemmer viser til at helsenæringen er en dobbel mulighet for Norge. På den ene siden kan næringen løse mange av våre helse- og omsorgsutfordringer de neste tiårene. På den andre siden kan helse bli en viktig næring med eksport til et globalt marked, mens inntekter fra andre store eksportnæringer avtar. Disse medlemmer viser til at regjeringen Stoltenberg IIs næringsmelding, Meld. St. 39 (2012–2013) Mangfold av vinnere pekte på helse- og velferdsteknologi som et viktig satsingsområde for Norge. Disse medlemmer er kritiske til at Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen trakk denne meldingen og at arbeidet stoppet opp. Disse medlemmer viser også til Arbeiderpartiets forslag i Dokument 8:24 S (2015–2016) og alternative budsjetter.

Disse medlemmer viser til forslagene fremsatt under behandling av Dokument 8:24 S (2015–2016) og alternative budsjetter.

Disse medlemmer viser til at Norge har konkurransefortrinn som bør utnyttes bedre. I tillegg til sterke forskningsmiljø har vi unike helseregisterdata, biobanker og fødselsnummer som gjør oss i stand til å følge utviklingstrekk, stor villighet i befolkningen til å delta i utprøving og ikke minst et sterkt offentlig helsevesen som gjør det mulig å dele på kunnskap på en effektiv måte. Men vi mangler sterke industrilokomotiv slik vi har innenfor andre bransjer der vi har lyktes. Disse medlemmer viser til god vekst i bransjen, men at det trengs tydeligere politisk lederskap for å forsterke den.

Disse medlemmer viser til at den raske teknologiske utvikling gir store muligheter til bedre helse og nye arbeidsplasser. Disse medlemmer har som mål at Norge blir en pionernasjon innenfor e-helse og at vi innen 2025 – på under åtte år – blir det ledende landet i Europa.

Disse medlemmer viser til at en satsing på helsenæring kan gi nye arbeidsplasser der det offentlige allerede kjøper tjenester fra det private, men at det kreves politisk ledelse hvor flere departementer må involveres.

Komiteen ønsker at det fremmes en helseindustrimelding som adresserer følgende punkter som et minimum:

  • Utnytte Norges fortrinn og ha som mål at Norge blir ledende i Europa på e-helse innen 2025.

  • Et tydeligere innovasjonsmandat for hele helsesektoren og sørge for mer innovasjon i offentlige anskaffelser, slik at hjemmemarkedet styrkes.

  • Bedre tilrettelegging for kliniske studier og bruk av helseregistre.

  • Sørge for at forskningen når pasientene gjennom sterkere kultur og bedre insentiver for kommersialisering.

  • Styrke tilgangen til risikokapital.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsmelding om helseindustrien.»

Komiteen viser til at norsk helseindustri har hatt god vekst på 2000-tallet og er blant de mest forsknings- og kunnskapsintensive næringer vi har. Et nært og godt samarbeid mellom blant annet næringsliv, utdannings- og FoU-miljøer, helse- og omsorgstjenestene, brukere og ideelle organisasjoner kan gi grunnlag for innovasjon og utvikling av nye varer og tjenester. I 2014 omsatte helseindustrien for 48 mrd. kroner og eksporterte for 20 mrd. kroner.

Komiteen peker på at innovasjon, FoU, teknologi og kompetanse er viktige elementer for utvikling av legemiddel- og helseindustrien. Sterk satsing på digitalisering og «muliggjørende teknologier» er helt nødvendig for å kunne dekke opp behovene som følger blant annet av eldrebølgen og ulike typer alvorlige sykdommer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser videre til at næringsaktører innenfor helse- og omsorgssektoren har uttrykt tilfredshet med at regjeringen vil vektlegge denne typen virkemidler.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at Norge har et uforløst potensial i koblingen mellom råvareindustri og design- og merkevaredrevet industri, særlig eksemplifisert ved møbelindustrien. Dette flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme tiltak for å bidra til tettere kobling mellom design- og merkevaredrevet industri og råvareindustrien.»

Dette flertallet understreker viktigheten av et kontinuerlig forenklingsarbeid og viser til at om lag halvparten av de 12,5 mrd. kroner i innsparing regjeringspartiene viser til for perioden 2011–2017, er forenklinger gjennomført eller vedtatt under regjeringen Stoltenberg II, jf. Dokument nr. 15:1030 (2016–2017).

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at en av Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringens fremste prioriteter er å drive en aktiv og fremtidsrettet næringspolitikk for å skape verdier, vekst og arbeidsplasser. Disse medlemmer viser til at denne regjeringen styrker satsingen på forskning og innovasjon og senker skatter og avgifter for vanlige folk og for norske bedrifter. Det vil styrke konkurransekraften og omstillingsevnen og skape nye og trygge arbeidsplasser for fremtiden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen de siste fire årene har jobbet aktivt for å bedre rammebetingelsene for dette landets næringsliv og industri. Flertallet vil peke på at industrimeldingen begrunnes i hovedsak ut fra tre forhold: bærekraft og klima, omstilling og teknologiutvikling.

Flertallet ønsker at næringslivet skal bruke mer av tiden på næringsvirksomhet og mindre tid på oppfølging av regelverk og rapportering, som ofte går på bekostning av det å skape verdier og arbeidsplasser.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til regjeringens mål om å redusere næringslivets årlige kostnader til byråkrati og andre påbud med 15 mrd. kroner innen utløpet av 2017, sett i forhold til kostnadsnivået i 2011.

I den sammenheng viser disse medlemmer til det omfattende forenklingsarbeidet som er gjort i denne regjeringsperioden. Regjeringen la nettopp frem forenklingsforslag i aksjeloven som sparer næringslivet for mellom 1,3 og 2,2 mrd. kroner.

Disse medlemmer viser til at regjeringen per mars 2017 har gjennomført 68 forenklingstiltak, herunder eksempelvis forenklet selvangivelse for næringsdrivende med enkle forhold, elektronisk stiftelse av aksjeselskap, forenklede offentlige anskaffelser samt forenklinger i A-ordningen. Nå kan registrering av alle rapporteringspliktige endringer i et aksjeselskaps liv – fra oppstart til avvikling – gjøres elektronisk. Regjeringen har i tillegg gjennomført forenklinger i bokføringsregelverket, og rapportering av lønn, arbeidsgiveravgift og skattetrekk gjøres nå månedlig i et elektronisk skjema i stedet for i fem skjemaer med forskjellige frister til flere etater. Disse medlemmer viser til at dette bare er noen av de viktigste forenklingstiltakene denne regjeringen har gjennomført, og til nå har disse spart næringslivet for om lag 12,5 mrd. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, peker på at denne regjeringen og samarbeidspartiene har gjort et historisk løft innenfor samferdselssektoren. Vedlikeholdsetterslepet på veg har blitt redusert, det er blitt satset kraftig på jernbane, regjeringen har iverksatt en treårig forsøksordning med tilskudd for godsoverføring fra veg til sjø, og kollektivtransporten i byområder er blitt bedre. Flertallet viser til at dette styrker konkurranseevnen til næringslivet og knytter regionene tettere sammen.

Flertallet viser videre til regjeringens og samarbeidspartienes fremtidsrettede skattepolitikk som løfter, og ikke hemmer, næringslivet. I den sammenheng viser flertallet til at det samlede skatte- og avgiftsnivået er redusert med om lag 21 mrd. kroner. Dette gagner spesielt de små- og mellomstore bedriftene i en startfase der de kan bruke sine ressurser på verdiskapning og ikke på overbeskatninger som hemmer utvikling.

Langsiktighet og kvalitet innenfor høyere utdanning og forskning er viktig for å sikre verdiskapning og innovasjon i industrien. Flertallet viser i den sammenheng til regjeringens og samarbeidspartienes satsing på området. I tillegg har regjeringen lansert fagskolemeldingen, samt Nasjonal kompetansepolitisk strategi. Flertallet viser også til stor realvekst innenfor forskning og utvikling i denne stortingsperioden, og at det nå for første gang brukes mer enn 1 pst. av BNP på offentlig finansierte FoU-tiltak.

Flertallet viser til at regjeringen har gjort flere tiltak for å styrke kunnskapen om hvilke virkemidler som har høyest effekt, og hvordan virkemidlene for innovasjon kan forbedres. Samfunnsøkonomisk analyse har kartlagt de innovasjonspolitiske virkemidlene i Norge og sett på samspillet mellom ulike virkemiddelaktører, og Statistisk sentralbyrå har analysert effekten av utvalgte innovasjonspolitiske virkemidler. Innspillene har styrket kunnskapsgrunnlaget som blant annet brukes i arbeidet med de årlige prioriteringene i budsjettet. Det planlegges ikke noen ytterligere gjennomgang av virkemiddelapparatet nå. SSBs rapport «Innovasjons- og verdiskapingseffekter av utvalgte næringspolitiske virkemidler» viser for øvrig at regjeringens prioritering av virkemidler har gitt gode resultater både i antall arbeidsplasser, økt verdiskaping og økt omsetning for næringslivet.

Flertallet viser til at regjeringen har fremmet en maritim strategi, en havstrategi, en reiselivsmelding, en gründerplan, styrket nettolønnsordningen mer enn noen gang og styrket Enova. Flertallet viser til at dette bare er noen av de grep som er gjort for å føre en målrettet og aktiv næringspolitikk.

Med tanke på sysselsetting viser komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet til at det under denne regjeringen har blitt skapt jobber hvert år, til tross for det største oljeprisfallet på 30 år. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå var det 47 000 færre sysselsatte knyttet til petroleumsnæringen i 2016 enn i 2013. Samtidig viser beregninger fra Finansdepartementet at det er blitt om lag 60 000 flere sysselsatte i andre jobber i privat sektor og 26 000 flere sysselsatte i offentlig sektor. Disse medlemmer viser til at regjeringens politikk for vekst og omstilling virker. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen har ført den politikken som næringslivet selv har etterlyst, og regjeringen bestående av Høyre og Fremskrittspartiet har snudd en krevende situasjon til positive forventninger og nedgang i arbeidsledighet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener at industrien er svært viktig for verdiskaping og arbeidsplasser. Norsk industri har, basert på bruk av naturgitte forutsetninger og høy kompetanse, lagt mye av grunnlaget for det velferdssamfunnet vi i dag har. Disse medlemmer mener at industri også er viktig for utvikling av ny teknologi, og da særlig teknologi som trengs for å skape et mer miljøvennlig samfunn. Disse medlemmer peker på at norsk industri har teknologisk og industriell kompetanse til å levere løsninger for ny fornybar energi, og at industrien således er en nødvendig bidragsyter til å løse nye, store miljø- og klimautfordringer. Disse medlemmer viser til at når petroleumsinntektene avtar, vil vi være avhengige av en konkurransekraftig og grønnere industrinæring.

Disse medlemmer vil peke på at norsk industri er mangfoldig, fra store hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunn til små og mellomstore virksomheter og stadig nye initiativ fra gründere. Disse medlemmer mener at dette er noe vi skal bevare, og at det må legges til rette for et fortsatt mangfold av bedrifter.

Disse medlemmer vil peke på at gode og forutsigbare rammebetingelser er viktig for norsk industri. Disse medlemmer viser til at dette var noe av bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti foreslo en egen industrimelding i Dokument 8:28 S (2014–2015). Disse medlemmer viser videre til at store deler av industrien vår konkurrerer i et internasjonalt marked. Disse medlemmer peker på at vilkår i Norge som utformes helt ulikt de vilkårene utenlandske aktører har, kan svekke bedriftenes konkurranseevne og få som konsekvens at virksomheter legges ned eller fortrenges av nyetablert kapasitet i land med bedre rammevilkår. Disse medlemmer visere videre til at dette kan føre til tap av arbeidsplasser, verdiskaping, bosetting, kompetanse og forskning/teknologiutvikling. Disse medlemmer mener at dette understreker betydningen av at vi sikrer forutsigbare rammevilkår, og av at hele industrien nå sees på under ett i denne meldingen. Disse medlemmer vil også understreke at EØS-avtalen er viktig for norsk industri. Disse medlemmer viser til at 80 pst. av vår eksport går til EU, og at EØS-avtalen gir oss full tilgang til vårt viktigste marked.

Disse medlemmer viser til at formuesskatt på arbeidende kapital lenge har vært en utfordring for norske bedrifter. Disse medlemmer viser at reduksjonen gjort i formuesskatten for arbeidende kapital i løpet av denne perioden er viktig for å trygge arbeidsplasser, gjøre det enklere for bedrifter i oppstartsfasen og gi rom for økte investeringer i bedriften. Disse medlemmer er derfor glad for at formuesskatt på arbeidende kapital har blitt redusert.

Disse medlemmer vil peke på viktigheten av at vi bygger industrivirksomhet og verdiskapning ut fra norske ressurser, og mener at det er stort potensial i å utnytte naturressursene våre. Disse medlemmer mener at industripolitikken må utformes slik at vi møter morgendagens behov og gir norsk industri gode forutsetninger for å utvikle seg for fremtiden. Disse medlemmer viser til at det trengs kompetent arbeidskraft for å legge til rette for dette, i tillegg til at industrien må ha omstillingsevne i møte med økt digitalisering og robotisering. Disse medlemmer vil understreke at fremtidens industri må være nytenkende, nyskapende og smart i møte med nye behov, teknologisk utvikling og konkurranse. Disse medlemmer vil vise til at det også er viktig å legge til rette for mer samarbeid og kunnskapsutveksling mellom ulike næringer.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydningen for norsk næringsliv av at vi har en selvstendig valuta og ikke har euro i Norge. Disse medlemmer viser til at regjeringen i meldingen understreker kronekursens betydning for å få ny vekst i konkurranseutsatt næringsliv.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge er et land som er rikt på naturressurser og kunnskap. Dette er fortrinn som kan brukes til å skape nye, bærekraftige arbeidsplasser og til å utvikle ny klimavennlig teknologi. Sosialistisk Venstreparti vil føre en aktiv næringspolitikk for å omstille Norge til en grønnere framtid. På sikt kan ikke Norge lenger basere seg på olje- og gassinntektene. De beste erfaringene fra norsk olje- og industripolitikk og -historie viser at vi kan utvikle nye arbeidsplasser og verdier som kommer alle til gode. Klimavennlig industri har i mange år vært et konkurransefortrinn, og dette fortrinnet vil bli stadig viktigere. Stadig flere viktige deler av næringslivet ser at kun nullutslipp er godt nok, og at klimavennlig industri er et konkurransefortrinn. Nabolandene våre har offensive fornybarsatsinger. Norge må ikke bli hengende etter, men være i forkant og sikre at flere grønne arbeidsplasser etableres.

2.2 Generelt – norsk næringsliv og industri

Komiteen slutter seg til regjeringens mål om at vi trenger en næringspolitikk som fører til størst mulig samlet verdiskaping innenfor bærekraftige rammevilkår. Komiteen understreker også at det er viktig at næringspolitikken utformes i tråd med den tiden og verdenen vi lever i. Gårsdagens løsninger vil ikke være tilstrekkelige for dagens og morgendagens utfordringer. Komiteen viser til viktigheten av å tenke smartere og være mer nyskapende.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener et annet hovedmål for næringspolitikken bør være å trygge og skape arbeidsplasser, slik at man får arbeid for alle.

Komiteen viser til at Norge i en årrekke har vært et sentralt land med hensyn til teknologi og industri. Norge har sterke og viktige industrimiljøer spredt over hele landet.

Komiteen peker på at industrien kan spille en viktig rolle for å løse de store samfunnsutfordringene de neste tiårene, herunder mat- og vannsikkerhet, smarte byer, søppelhåndtering, nye transportsystem, ren energi og samfunnssikkerhet ,for å nevne noe.

Komiteen viser til at Norge er en liten, åpen økonomi, at vår handel med utlandet har gitt store gevinster, og at industrien har vært, og er, med på å bygge vår felles velferd. Det er viktig at eksisterende industrimiljøer og bedrifter bygges videre på, i tillegg til at vi må satse på ny og lønnsom næringsvirksomhet som bidrar til høy samlet verdiskaping. Komiteen viser videre til at vi har mange sterke industrimiljøer, og industriens utvikling følger de lange linjene i vår historie knyttet til utnyttelse av våre rike naturressurser, vår evne til å omstille oss kontinuerlig og kunnskapsoverføring mellom næringer og utnyttelse av markedsmuligheter. Komiteen mener at vi som samfunn trenger bedrifter som klarer å utnytte gode samlede rammevilkår, kompetent arbeidskraft og omfattende teknologi- og markedsmuligheter til å skape ny virksomhet og arbeidsplasser i Norge. Dette omfatter eksisterende, men også nye bedrifter.

Komiteen konstaterer at fallet i oljeprisen har ført til at en rekke arbeidstakere, særlig på Sør-Vestlandet, som hadde faste, trygge arbeidsplasser, nå har mistet inntekten sin. Det er, og har vært, en krevende tid for norsk økonomi. Komiteen viser til at det er viktig at fremtidens industripolitikk også legger til rette for at næringslivet kan omstille og utvikle seg. Behovet for omstilling vil øke, noe som vil skape både utfordringer og muligheter.

Komiteen viser til at omstilling er reglen og ikke unntaket i norsk næringsliv, særlig for industrien. Norske næringer og bedrifter har alltid måttet endre seg. Dagens industri ser eksempelvis helt annerledes ut enn for 40 år siden, og dette har vært med på å gjøre næringslivet mer innovativt og produktivt. Som det kommer frem i meldingen, har omstillingen over tid bidratt til en formidabel produktivitetsvekst i industrien.

Komiteen viser til at meldingen legger opp til at Norge fortsatt skal være en ledende teknologi- og industrinasjon for å sørge for at bedrifter skal være lønnsomme og skape verdier og jobber.

Komiteen peker på at Stortinget gjennom Innst. 266 S (2014–2015) har anmodet regjeringen om å legge frem en stortingsmelding om industriens rammevilkår. Komiteen viser til at innstillingen trekker frem tre aktuelle temaer for meldingen:

  • Industriens rolle i overgangen til lavutslippssamfunnet.

  • Kompetanseoverføring mellom næringer, særlig med tanke på omstilling fra petroleumsrelatert industri.

  • Effektivisering og avanserte produksjonsformer.

Komiteen mener at industripolitikken må se hele landet. Privat eierskap er hovedregelen i norsk næringsliv. Statlig eierskap er likevel viktig for å sikre nasjonalt eierskap til strategisk viktige selskaper og teknologier. Komiteen vil videreutvikle bruken av statlig eierskap for å sikre dette.

2.3 Omstillingsevne

Som nevnt tidligere viser komiteen til at omstilling er regelen, ikke unntaket, i norsk næringsliv. Komiteen viser til at det i den tiden vi nå lever i, med tanke på situasjonen i norsk økonomi, er særlig viktig at næringslivet er i stand til å omstille seg.

Industrien har alltid vært i endring og omstilling – dette er ikke noe nytt. Med tanke på digitalisering og robotisering vil imidlertid takten øke i årene fremover. Industrimeldingen viser til at om lag 10 pst. av jobbene forsvinner hvert år, samtidig som om lag tilsvarende nye skapes. Som det kommer frem i meldingen, rapporterer 40 pst. av arbeidstakerne om substansiell restrukturering eller omorganisering av sin arbeidsplass de siste årene. Komiteen viser til at dette må utnyttes positivt. Når lønnskostnader får mindre å si, vil andre forhold veie tyngre. Det betyr at en del industri kan flagges hjem – dog uten at det nødvendigvis følger med seg mange arbeidsplasser som tidligere ble flyttet ut av landet. Komiteen viser i denne sammenheng til at hjemflagging av industriarbeidsplasser allerede er i gang, noe som bl.a. var et tema på NHOs årskonferanse i januar 2017.

Komiteen viser til at god omstillingsevne gir lavere kostnader for industrien, og at omstillingsevnen har stor betydning for inntekts- og velferdsnivået på lang sikt. Det er også helt sentralt at næringslivets konkurransekraft er avhengig av evnen til å kunne omstille seg. Komiteen viser til at et omstillingsdyktig næringsliv fordrer omstillingsdyktige ansatte. I så henseende er tverrfaglighet verdifullt, særlig knyttet til eksempelvis god IKT- og digitaliseringskompetanse.

Komiteen vil understreke at Norge opp gjennom historien har måttet omstille seg. De siste 50 årene har næringslivet utviklet og endret seg for å imøtekomme den stadige teknologiske utviklingen. Komiteen viser til at dette i mange sammenhenger har ført til innovasjon og effektivisering. Som det kommer frem i meldingen, har dette vært med på å erstatte bedrifter som er uproduktive og ulønnsomme med bedrifter som er mer produktive og lønnsomme.

Komiteen peker på at norsk næringsliv har klart å hevde seg i tider der internasjonal konkurranse har utfordret flere felt for næringslivet, og særlig for industrien. Komiteen viser derfor til viktigheten av at omstillingen er avhengig av en kompetent arbeidskraft som kan mestre endring og skaffe nye inntektskilder. Omstilling blir særlig viktig i tiden som kommer med hensyn til aldrende befolkning, lavere produktivitetsvekst, lavere etterspørsel fra petroleumsnæringen og teknologiutviklingen.

Med hensyn til situasjonen på Sør- og Vestlandet, der mange har mistet jobbene sine som et resultat av fallet i oljeprisen, viser komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, til regjeringens arbeid med tiltakspakker for å sikre høy sysselsetting og lav ledighet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen har reagert for sent, for svakt og for lite målrettet i møte med økende ledighet.

Komiteen viser til viktigheten av det arbeidet som gjøres fra politisk hold for å få gjennomført den nødvendige omstillingsprosessen. Komiteen viser til at statens viktigste rolle er som regulatorisk tilrettelegger gjennom lover, forskrifter og andre føringer. God dialog med næringslivet er i denne sammenheng svært viktig for å legge de beste rammebetingelsene for hvordan næringslivet skal omstille seg.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen burde vært tidligere ute med å reagere da arbeidsledigheten på Sør- og Vestlandet begynte å øke, og at den burde vært møtt med kraftigere og mer målrettede tiltak. Disse medlemmer er bekymret over at for få av midlene fra regjeringens krisepakke ser ut til å har gått direkte til de 64 krisekommunene, som lokalaviser i regionen har dokumentert, samtidig som mange i regionen fremdeles er langtidsledige.

Disse medlemmer mener også at utvidelsen av permitteringsregelverket var viktig for å sikre flere trygg jobb i usikre tider og for å bevare kompetansen i bedriftene. Disse medlemmer er bekymret for å få en utvikling der bedriftene som har sagt opp ansatte, velger å leie inn disse midlertidig igjen i medgangstider, i stedet for å ansette folk i faste og tryggere stillinger og sikre at kompetansen bevares i bedriftene. Et fleksibelt permitteringsregelverk er viktig for å forebygge det.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen jobber altfor sakte med å omstille Norge til fornybarsamfunnet. Det er umulig å lykkes med omstilling fra en oljedominert økonomi samtidig som man gir full gass for mer oljeutvinning, som er regjeringens strategi i dag. Dette medlem peker på at Sosialistisk Venstreparti i flere tiår har vært kritisk til det høye utvinningstempoet på norsk sokkel, som har gjort norsk økonomi svært oljeavhengig, og som nå gjør omstillingen mer krevende. Dette medlem mener at en reell omstilling betyr å velge noe bort for å prioritere noe annet. Derfor mener dette medlem det er fornuftig å vri satsingene innenfor Forskningsrådet og Innovasjon Norge fra olje- og gassprosjekter over på andre deler av næringslivet, slik Sosialistisk Venstreparti foreslo i sitt alternative statsbudsjett for 2017.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener det bør legges mer ressurser inn i å overføre kompetanse fra olje- og gassnæringen til andre næringer. Flertallet viser til at Abelia, Norsk Industri, Norsk olje og gass og Tekna har foreslått et program for teknologioverføring fra olje- og gassvirksomheten. Norsk næringsliv har store, uutnyttede teknologiske muligheter fra denne typen teknologioverføring. Flertallet mener at programmet bør få økt støtte for å få fart på omstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at en slik teknologioverføring må være drevet av bedrifters behov og etterspørsel. Det finnes en rekke virkemidler for å støtte slik teknologioverføring når behovet og etterspørselen er der fra andre bransjer. Disse medlemmer vil påpeke at det også er viktig at oljebransjen selv ser markedspotensialet i sin egen teknologi og legger til rette for å utvikle den slik at den kan bli nyttiggjort av andre bransjer.

2.4 Norsk økonomi

Komiteen viser til at Norge har stor velstand og nyter godt av de rikdommene som olje- og gassnæringen har gitt oss. I tillegg til dette er Norge rikt på øvrige naturressurser. Utnyttelsen av dette i et internasjonalt marked har vært avgjørende for den norske økonomiske veksten. Norge har nytt godt av globaliseringen og internasjonal handel, og det skal vi også gjøre i fremtiden.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen systematisk har undervurdert ledighetssituasjonen og vært for sent ute med for lite kraftfulle tiltak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen og samarbeidspartiene har hatt et bredt og tydelig fokus på ledighetssituasjonen og har gjennomført en rekke tiltak knyttet til arbeid, aktivitet og omstilling. Flertallet viser videre til at regjeringen har som mål at flest mulig skal ha en trygg jobb å gå til, og fortsetter innsatsen for å støtte opp under vekst i norsk økonomi. Budsjettet for inneværende år inneholder en målrettet tiltakspakke mot ledighet på til sammen over fire mrd. kroner. Flertallet viser til at regjeringens og stortingsflertallets økonomiske politikk, med reduserte skatter og sterkere satsing på forskning, utdanning og infrastruktur, legger et godt grunnlag for omstilling av både næringsliv og offentlig sektor, samt nye arbeidsplasser.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, peker på at olje- og gassnæringen er landets største næring, og den har vært svært viktig for den økonomiske veksten i flere tiår. Økt etterspørsel fra petroleumsnæringen har vært en viktig forutsetning for dette, i tillegg til at næringen har skapt en rekke lønnsomme og produktive arbeidsplasser over store deler av landet. Dette flertallet viser til at olje- og gassnæringen fremdeles vil være svært viktig for norsk næringsliv og økonomi i årene som kommer.

Dette flertallet har merket seg at olje- og gassnæringen, gjennom samarbeidsarenaen KonKraft, har satt i gang et nytt industriprosjekt «Konkurransekraft – norsk sokkel i endring» hvor formålet er å sikre verdiskaping, arbeidsplasser og global konkurransekraft for den norske olje- og gassnæringen på lang sikt. Dette flertallet mener det er viktig at olje- og gassnæringen og leverandørindustrien sikrer at kostnadsreduksjoner og tiltak fører til reelle, varige og langsiktige endringer og sikrer et aktivitetsnivå som opprettholder og videreutvikler den norske kompetanse- og leverandørklyngen. Det vil også bidra til å sikre staten fremtidige inntekter. Dette flertallet har i tillegg merket seg at det er et mål for prosjektet å øke bruken av digitale løsninger, automatisering og robotisering. Det ligger betydelige forbedringsmuligheter i å redusere overlapping, doble aktiviteter, tidstap og kostnader mellom aktørene. Dette flertallet har også merket seg at Olje- og energidepartementet har støttet prosjektet med 2,5 mill. kroner.

Komiteen viser til at fallet i oljeprisen de siste årene har medført merkbare konsekvenser for norsk økonomi, noe som gjør omstillingsprosessen viktigere.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at olje- og gassindustrien har bidratt til å skape arbeidsplasser og gitt Norge store inntekter, men utvinning og bruk av fossil energi har også store skadevirkninger. Klimaendringene er i gang. I Norge opplever vi styrtregn, flom og ras, men aller hardest rammes mennesker i fattige land. Verden har allerede funnet mer olje, kull og gass enn klimaet tåler å hente ut om vi skal unngå ødeleggende klimaendringer. Dette medlem viser derfor til at Sosialistisk Venstreparti sier nei til å gi oljeindustrien nye letetillatelser.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at fornybar energi i stadig større grad utkonkurrerer fossil energi på pris. Vi har allerede fått merke i norsk økonomi hvordan en nedgang i lønnsomheten i oljesektoren påvirker arbeidsledighet og vekst. Det er avgjørende for Norge å klare å omstille seg fra et fossilt til et fornybart samfunn så raskt som mulig.

Disse medlemmer vil heller satse aktivt på å utvikle andre deler av det norske næringslivet, blant annet ved å legge til rette for å ta i bruk verdifull kompetanse fra dyktige fagarbeidere fra oljenæringen i andre næringsområder. Disse medlemmer vil føre en næringspolitikk som bidrar til at leverandørindustrien får flere oppdrag fra andre næringer.

2.5 Trepartssamarbeid og lønnskostnader

Komiteen viser til viktigheten av et trepartssamarbeid som fungerer godt. Komiteen viser til at et organisert arbeidsliv med blant annet trepartssamarbeid og den nordiske modellen har vært, og fortsatt er, en viktig faktor i norsk bedriftskultur.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, peker på at lønnskostnadene i industrien i Norge fortsatt er en god del høyere enn hos et gjennomsnitt av våre handelspartnere. Den moderate lønnsveksten i fjor har ført til reallønnsnedgang i Norge for første gang på svært lenge. Lønnskostnader for ingeniører i Norge er imidlertid relativt lave sammenlignet med mange andre land. Flertallet viser til at relativt lav lønn for høykompetent arbeidskraft også er et konkurransefortrinn, og særlig vil være det i fremtiden når den teknologiske utviklingen går i retning av en mer formalkompetansetung industrisektor.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den nordiske modellen i arbeidslivet er kjennetegnet av høy sysselsetting, høy organisasjonsgrad, utbygde velferdsstater, høy grad av likhet og godt partssamarbeid. Det har gitt trygghet i arbeidslivet. Nå er det flere utviklingstrekk som utfordrer denne modellen, som veksten i omfang av sosial dumping, nedgang i organisasjonsgrad og økende forskjeller i samfunnet. Disse medlemmer mener det vil være viktig å styrke den nordiske modellen framover, slik at det norske næringslivet kan beholde et av sine viktigste fortrinn.

En god næringspolitikk må sikre rettferdige konkurranse- og driftsvilkår for hoveddelen av næringslivet som driver lovlig og seriøst. Disse medlemmer mener det trengs tydeligere sanksjoner mot useriøse bedrifter som driver kriminell aktivitet.

Disse medlemmer peker på at en sterk fagbevegelse og sentrale lønnsoppgjør har bidratt til den lønnskompresjonen som kjennetegner den norske modellen. Lønnskompresjon innebærer at de fleste får økt lønn samtidig som lønnen på toppen blir holdt igjen. Disse medlemmer peker på at dette har to heldige effekter. For det første gjør dette arbeidskraft dyrere, noe som gjør det mer lønnsomt for næringslivet å investere i produktivitetsfremmende teknologi. Dette øker produktiviteten i økonomien og bidrar til å frigjøre arbeidskraft til andre formål. For det andre er høykompetent arbeidskraft billigere enn den ellers ville vært, noe som også bidrar til vekst for høyproduktive næringer.

Disse medlemmer viser til at en svekkelse av kronen de siste fire årene, samtidig med lavere lønnsvekst i Norge, har bidratt til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen til norsk industri. Dette er isolert sett positivt for norsk økonomi. Samtidig er det ikke et mål i seg selv med lavere reallønn. Disse medlemmer viser til beregninger utført av Senter for lønnsdannelse i rapport nr. 7-2017, som viser at arbeidstakeres andel av verdiskapningen i industrien har gått ned siden begynnelsen av 1980-tallet. Utviklingen i Norge sammenfaller med utviklingen i verden for øvrig og gjenspeiler svekket forhandlingsmakt for arbeidstakere. At en mindre andel av verdiskapningen tilfaller arbeidstakerne, er en viktig årsak til de økte økonomiske forskjellene i verden, med de store negative sosiale og økonomiske konsekvensene det innebærer.

Disse medlemmer vil peke på at det høye lønnsnivået i Norge gjenspeiler den høye produktiviteten i økonomien. Denne er igjen et produkt av ikke bare investeringer i teknologi og kunnskap, men også av positive eksternaliteter fra et samfunn med små forskjeller, høy grad av tillit og gode universelle velferdsordninger. Det er både viktig og rimelig at denne samfunnsbetingede merverdien tilfaller alle innbyggerne i landet.

Disse medlemmer viser til viktigheten av trepartssamarbeidet. Et organisert arbeidsliv har sikret moderate lønnsoppgjør og har, sammen med lav rente og lav kronekurs, ført til at ledigheten ikke har økt ytterligere, på tross av Høyre og Fremskrittspartiets passive politikk. I en vanskelig periode i norsk økonomi har den norske modellen sikret industriens konkurransekraft. Samtidig registreres det at denne modellen er under press. Organisasjonsgraden synker, og vi nærmer oss et punkt der de uorganiserte i Norge kan være i flertall. Å styrke det organiserte arbeidslivet er viktig for å sikre verdiskaping og jobbvekst i Norge. Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen gjør det motsatte, blant annet ved å la verdien av fagforeningsfradraget synke.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at et sterkt trepartssamarbeid mellom arbeidsgiversiden, arbeidstakersiden og myndighetene har vist seg å være vellykket for å sikre forutsigbare rammevilkår, nødvendig moderasjon og evne til omstilling. Et godt og velfungerende trepartssamarbeid forutsetter at alle berørte parter blir hørt og behandlet som likeverdige aktører i samarbeidet. Disse medlemmer merker seg at regjeringen har styrt landet godt gjennom en krevende tid med oljeprissjokk og påfølgende omveltninger for arbeidslivet. Mange har fått ny jobb som følge av regjeringens aktive politikk som har involvert partene i arbeidslivet. For eksempel ble partene hørt i sitt ønske om en utvidet permitteringsordning. Med hensyn til fagforeningsfradraget mener disse medlemmer at det er bedre å gi skattelette til alle arbeidstakere og ikke kun til dem som er organisert i arbeidstakerorganisasjoner.

2.6 Et seriøst arbeidsliv

Komiteen viser til at arbeidslivet i Norge er preget av seriøsitet og lovlydighet, men det er eksempler på at useriøse aktører har etablert seg i markedene og bedriver kriminalitet i betydelig omfang.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at et seriøst arbeidsliv er svært viktig, og selv om det er sannsynlig at arbeidslivskriminaliteten er større i andre bransjer enn i industrien, så er det ingen grunn til å tro at det ikke forekommer også her. Flertallet viser til at det har vært et tverrpolitisk ønske og fokus på dette området de siste årene, og at skiftende regjeringer har lansert strategier mot arbeidslivskriminalitet. Flertallet er opptatt av at dette arbeidet fortsetter i tiden fremover.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at etter snart fire år med en regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet er det vanskelig å se spor av omfattende tiltak for å styrke det seriøse og organiserte arbeidslivet. Disse medlemmer vil påpeke at et seriøst arbeidsliv både gir trygghet for den enkelte, men også øker samfunnets produktivitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser blant annet til Arbeiderpartiets 30 forslag for et seriøst og organisert arbeidsliv i Dokument 8:111 S (2016–2017) og Sosialistisk Venstrepartis representantforslag om tiltak for et anstendig arbeidsliv og mot sosial dumping i Dokument 8:47 S (2015–2016).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil understreke at denne regjeringen har gjort mye for å styrke det seriøse og organiserte arbeidslivet.

Flertallet viser til at regjeringen 13. februar 2017 la frem sin reviderte strategi mot arbeidslivskriminalitet. Flertallet viser videre til at arbeidet mot arbeidslivskriminalitet skal videreføres, og det er behov for å styrke innsatsen ytterligere. Gjennom samarbeid med partene i arbeidslivet videreføres en bred og felles innsats på dette området. Strategien som er lagt frem, trekker opp to hovedretninger for innsatsen: et bredt og vedvarende samarbeid mellom alle aktører i det organiserte arbeidslivet og en bedret koordinering mellom de offentlige etatene slik at deres felles innsats blir så slagkraftig så mulig. Flertallet viser for øvrig til at regjeringen tidligere i vår har varslet en opptrapping mot kriminelle og dem som ikke driver seriøst i arbeidslivet. Flertallet viser i så henseende til de konkrete tiltakene som regjeringen har igangsatt herunder hyppigere bruk av uanmeldte kontrolltilsyn, mer målrettet kontrollvirksomhet samt igangsatt, samarbeid mellom forskjellige offentlige etater for å bedre kontrollmulighetene. I tillegg har regjeringen varslet at tiltak som stans av virksomheter, bøter, og å ta pengene gjennom utlegg eller arrest også skal tas hyppigere i bruk.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at omfanget av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er økende. Det er i ferd med å vokse fram en ny gruppe med underbetalte arbeidere, og arbeidsmarkedet deles mellom dem som har fast og dem som har midlertidig ansettelse. Denne utviklingen må stoppes, slik at det norske arbeidslivet kan være trygt for alle arbeidstakere.

Disse medlemmer viser til at bemanningsbransjen får en stadig større rolle i arbeidslivet, som for eksempel i verftsindustrien. Disse medlemmer er bekymret over konsekvensene denne utviklingen får for HMS, kompetanse, organiseringsgrad og sikkerhet. Ansatte med usikker tilknytting til arbeidsgiver har mindre rom for å varsle om problematiske forhold ved egen arbeidsplass enn fast ansatte. Det er problematisk for de ansatte, som får en mer usikker hverdag, men det er også problematisk for bedriftene, som får en dårligere kultur for å ta tak i egne utfordringer og mindre tillit mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Disse medlemmer vil derfor jobbe for at flest mulig arbeidstakere kan være fast ansatte, og avvikle dagens åpning for kommersielle bemanningsforetak.

2.7 Teknologisk utvikling

Komiteen har merket seg at den teknologiske utviklingen skjer i et svært høyt tempo. Nye teknologiske løsninger har skapt, og vil også i fremtiden skape, helt nye varer, tjenester og forretningsmodeller.

Historien viser at teknologiske løsninger har vært med på å industrialisere produksjonen bort fra tradisjonell håndkraft til maskindrevne måter å produsere varer på. Teknologisk utvikling bidrar til økt velstand gjennom økt produktivitet og introduksjon av produkter som tilfredsstiller nye behov. Derfor introduserer den teknologiske utviklingen også nye arbeidsplasser. Robotisering og digitalisering er eksempler på sentrale teknologiske nyvinninger som industrien både må forholde seg til og ta i bruk knyttet til omstilling og innovasjon. Komiteen viser til at satsingen på teknologiske løsninger blir stadig viktigere i tiden som kommer. Ny teknologi har vært med på å endre økonomien og har vært – og vil være i fremtiden – viktige verktøy for å effektivisere og forenkle forretningsmodellene til norske bedrifter.

Komiteen har merket seg at viljen til å ta i bruk ny teknologi er stor. Det er imidlertid viktig at flere bedrifter kan teste ut nye ideer og løsninger. Komiteen viser til bevilgningen på 50 mill. kroner til nye testsentre for næringslivet, samt midler til muliggjørende teknologier som bioteknologi, IKT og nanoteknologi i statsbudsjettet for 2017.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen for lenge siden skulle gått i tettere dialog med nærings- og arbeidslivet og forsknings- og utdanningsinstitusjoner om hvordan Norge best kan gripe digitaliseringens muligheter og begrense ulempene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti er likevel positive til at regjeringen følger opp forslaget om Digital21 og etablerer et samhandlingsforum, men disse medlemmer mener dette arbeidet bør gjøres mer grundig og forpliktende. Disse medlemmer ber regjeringen lage en trepartsstrategi for digitalisering av industri og næringsliv og etablere et eget program for digitalisering i industrien.

Komiteen viser til de store mulighetene som ligger i digitalisering. I mange tilfeller vil lovverket kunne legge hindringer for å ta i bruk ny teknologi. Komiteen viser til at eksempelvis utnyttelse av stordata og autonome og semi-autonome fysiske og digitale roboter vil gi store muligheter, samtidig som det kan reise regulatoriske utfordringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti minner om forslaget om en «regulatorisk sandkasse» som et flertall stilte seg bak i forbindelse med Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge, og savner oppfølging fra regjeringen på dette feltet. Disse medlemmer viser til at for et høykostland som Norge vil det være avgjørende å være tidlig ute med å ta i bruk ny teknologi for å sikre arbeidsplasser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en ‘digital vask’ hvor lovverket evalueres opp mot nye teknologiske muligheter, slik som autonomi og stordata, og fremme forslag slik at innovasjonshindre fjernes.»

Komiteen viser til at en viktig konkurransebetingelse i fremtiden vil være tilgang til og eierskap av data. Komiteen viser til at de beste digitale tjenestene ofte er de med størst tilgang på data, og at disse tjenestene preges av nettverkseffekter; jo flere som bruker dem, jo bedre blir de. I en slik økonomi vil aktørene med tilgang på størst datamengder ha stor markedsmakt. Datadrevne tjenester kan også skape ekstra innlåsingseffekter hvor kostnadene ved å bytte fra én leverandør til en annen blir høye. Dette vil også være tilfelle for industrien, ettersom leveransene i større grad beveger seg mot tjenester og programvare. Komiteen viser videre til at norske selskaper i stadig større grad møter konkurranse fra globale plattformselskaper. Komiteen vil derfor be regjeringen vurdere hvordan konkurranseregelverket og håndhevingen av dette bør foretas i møte med dataøkonomien.

Komiteen viser til den raske utviklingen av Tingenes internett og mener Norge aktivt må bidra til å redusere sårbarheten og styrke sikkerheten. Komiteen ber regjeringen jobbe for internasjonale standarder og merkeordninger som sikrer at bedrifter og forbrukere kan ta trygge valg knyttet til internett-tilkoblede enheter og programvare.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at en viktig del i utviklingen av kunstig intelligens er språkforståelse for å kunne behandle ustrukturert informasjon. Flertallet viser til at Norge er et lite språkområde, og ber regjeringen vurdere behovet for tiltak for å sikre det norske språks konkurransekraft.

2.7.1 Små bedrifter

Komiteen peker på at det er noen særlige utfordringer knyttet til de små bedriftene. Små bedrifter over hele landet er i mange sammenhenger svært viktige for verdiskapning og utvikling av innovative løsninger. Komiteen viser imidlertid til utfordringen knyttet til at Norge relativt sett har få store industribedrifter sammenlignet med mange land det er naturlig at vi sammenligner oss med. Store virksomheter er gjerne de første til å ta i bruk og utvikle ny teknologi, og store selskaper er ofte de som går foran. Komiteen viser til at dette for eksempel er knyttet til at små bedrifter gjerne har mindre kapitalbase og mindre mulighet til å foreta større industrielle investeringer, bedrive forskning og innovasjon og kjøpe kostbare maskiner. Komiteen viser til at fallende pris på industriroboter kan være med på å gjøre det enklere for mindre foretak å ta i bruk ny teknologi. Også utviklingen av delingsøkonomien og andre nye teknologibaserte forretningsmodeller kan bidra til å styrke små og mellomstore bedrifters muligheter i industrien.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener det særlig innenfor småbedriftsegmentet også finnes muligheter for økt verdiskaping innenfor kreativ næring. Slik næring bør også sees i sammenheng med industriell utvikling, og det er skuffende at industrimeldingen i svært liten grad omtaler de mulighetene som finnes innenfor dette segmentet.

2.8 En grønnere industri

Komiteen viser til at Parisavtalen og Stortingets beslutning om at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050 vil sette viktige rammevilkår for norsk industris utvikling fremover.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstrepartiviser til at de farlige klimaendringene er i gang, og at det haster å få ned klimagassutslippene.

Komiteen konstaterer at det er viktig å legge til rette for en industri som er bærekraftig. Mange av lavutslippsløsningene vil finnes i, eller i samarbeid med, industrien.

Komiteen peker på at industrien har et stort ansvar dersom vi skal nå de forpliktelsene vi har satt oss knyttet til å redusere det nasjonale og globale klimagassutslippet. Industrien har egne klimagassutslipp som skal reduseres på sikt. Komiteen viser imidlertid til at industrien også er leverandør av klimavennlige løsninger til andre sektorer, både i Norge og internasjonalt. Industrien har også historisk gått foran og vist evne og styrke til å redusere egne utslipp. Komiteen har merket seg at mens norske utslipp av CO2 totalt har økt med drøye 4 pst. i perioden 1990–2015, har industriens utslipp blitt redusert med 39 pst. i samme periode.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at de samlede klimagassutslippene i Norge gikk ned med 2,68 pst. i årene 2006–2013. Deretter økte de med 1,5 pst. fra 2014 til 2015. Grunnen til økningen var vekst i utslippene fra både oljeindustrien, industrien og transportsektoren. Dette medlem peker på at regjeringen har hatt en altfor svak politikk for å kutte klimagassutslipp og ikke er i rute for å nå målene for utslippskutt innen 2020, slik klimaforliket sa.

Komiteen vil peke på at industrien i årene fremover vil kunne bygge videre på kompetansen knyttet til klimavennlige leveranser og produksjonsmetoder. Dette er et konkurransefortrinn i en verden som i større grad etterspør produkter fremstilt med stadig lavere klimagassutslipp.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser imidlertid til viktigheten av at klima- og miljøkrav ikke fører til røde tall i regnskapene til norske bedrifter over tid. Klimakravene må gjøres til et konkurransefortrinn. Som det kommer frem i meldingen, er et trekk ved industriell produksjon at den kan flytte på seg dersom utslipp i ett land prises vesentlig høyere enn i andre land. Flertallet mener det er lite tjenlig dersom vår ambisiøse klimapolitikk medfører at norsk industri flyttes til land med lavere klimautslippskrav og dermed vrir produksjon fra Norge til utlandet. Klimatiltak som bidrar til å svekke den kostnadsmessige konkurranseevnen til virksomheter i Norge, kan bidra til at utslipp flyttes ut av landet i stedet for å kuttes.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener dette er et altfor snevert syn på hva som avgjør industriens framtid. Dette medlem viser til at Norge har vært offensivt med miljøkrav til industrien tidligere, og at dette har skapt konkurransefortrinn for norsk industri. Industrien flytter ikke til land med lavere krav til klimagassutslipp, men den globale trenden er at den flytter til land med høy kompetanse og gode rammevilkår, deriblant teknologi, kraft og velferd.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det europeiske kvotemarkedet for utslipp er ment å stimulere til at utslippskutt kan tas der kostnaden er minst. Denne effekten får man ikke i ikke-kvotepliktig sektor.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener samtidig at det er et stort uutnyttet potensial for CO2-binding og -samling i å stimulere naturens egen karbonfangst og -lagring – fotosyntesen. Som et eksempel har NIBIO publisert studier som tyder på at man gjennom å produsere og bruke biokull til for eksempel jordforbedring både binder CO2 over svært lang tid og samtidig forbedrer jordas produksjonsevne. Dette er svært kostnadseffektive tiltak, men som vil ha vanskeligheter med å bli realisert om man ikke tenker sektorovergripende innenfor ikke-kvotepliktig sektor. Flertallet ber om en helhetlig tilnærming til klimautfordringene og at det satses på denne typen kostnadseffektive løsninger.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, vil peke på at gass er en del av løsningen både for å redusere industriens utslipp, men også for å sikre lønnsomheten. Storparten av norsk gass eksporteres, men av det som blir igjen, blir store deler brukt i industrien. Dette flertallet viser til at gass er viktig fordi den kan brukes i andre produksjonsprosesser enn elektrisitet. Dette flertallet har merket seg at mange bedrifter har gått over fra fyringsolje til propan eller naturgass, og at dette har gitt reduksjoner av globale klimagasser og lokale miljøgifter.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at biogass er en miljøvennlig energiform som i stor grad handler om å bruke råstoff som ellers ville gått til spille, til produksjon av energi og gjødsel. Energien kan brukes som drivstoff i alle typer kjøretøy. Produksjon av biogass fører ikke til avskoging eller andre uheldige virkninger for klimaet og miljøet. Biogass produseres av matavfall, organisk avfall, avløpsslam, fiskeslam og husdyrgjødsel. Det er i dag krav om utrensing av 50 pst. av større partikler fra nye og større settefiskanlegg, men ikke fra merdproduksjon. Produksjonen av oppdrettsfisk i Norge kan gi grunnlag for produksjon av store mengder biogass og biogjødsel.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede tiltak for utnyttelse av avfall fra fiskeri og havbruk og organisk avfall fra industrien til produksjon av biogass og biogjødsel. Utredningen skal synliggjøre verdiskapingseffekter ved full utnyttelse av avfallet.»

2.8.1 Klimagassutslipp og fornybar energi

Komiteen har merket seg at industrien lenge var den største kilden til utslipp i Norge, men at utslippene har gått ned med 39 pst. siden 1990, en reduksjon som ifølge SSB i stor grad skyldes ny teknologi og bedre prosesstyring. Komiteen mener det er positivt at industrien tar ansvar og har arbeidet mye med å håndtere denne problematikken. Komiteen viser i den sammenheng til at industrien er en del av løsningen, ikke problemet, med tanke på klimagassutslipp.

Som det kommer frem i meldingen, skal en nasjonal satsing på bioøkonomi fremme økt verdiskaping og sysselsetting samt reduserte klimagassutslipp. Komiteen viser i denne forbindelse til at regjeringen nylig la frem sin bioøkonomistrategi som omhandler bærekraftig, effektiv og lønnsom produksjon, uttak og utnyttelse av fornybare biologiske ressurser.

Komiteen peker på at fornybar energi har vært grunnlaget for mange av industrieventyrene i Norge, at det er en del av klimaløsningen, og at ifølge IEA kom 90 pst. av ny elektrisitetsproduksjon i verden i 2015 fra fornybare kilder, hvorav vindkraft utgjorde halvparten. Komiteen viser til at dette utgjør store forretningsmessige muligheter for industrien og samfunnet. Komiteen viser imidlertid til at dette også kan utvikles i samarbeid med olje- og gassnæringen, og at krysskoblingene i teknologi og kompetanse mellom olje- og gassnæringen og fornybar teknologi er viktig.

Komiteen viser til viktigheten av at dette også omfatter samferdselssektoren. I så henseende viser komiteen til at Norge er et foregangsland når det gjelder bruk av flytende naturgass (LNG) som drivstoff på skip. Over halvparten av dagens LNG-drevne skip er utviklet eller bygget i Norge, og gjennom Sjøfartsdirektoratet og klasseselskap har det blitt gjort et viktig arbeid for å utvikle et internasjonalt regelverk gjennom den internasjonale maritime organisasjonen IMO (IFG-koden). Norske skipsverft og maritim næring har derfor et spesielt grunnlag for å ta i bruk denne teknologien i egne skip og utvikle og bygge skip for andre.

Komiteen vil gjøre norsk industri verdensledende innenfor bærekraft. Komiteen mener kraftoverskuddet skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting i Norge. Eventuelle nye utenlandskabler skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at karbonfangst og -lagring er en betingelse for å nå klimamålene, og ønsker å styrke programmet for fullskala karbonfangst.Disse medlemmer peker videre på viktigheten av å vurdere mulighetene for Nordsjøen som et europeisk lager for CO2 og understreker at et slikt arbeid må igangsettes.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at klimagassutslippene i Norge i 2016, ifølge Statistisk sentralbyrå, gikk ned med nær 1 pst., eller omtrent 500 000 tonn CO2-ekvivalenter. Flertallet peker på at på tross av økt produksjon av olje og gass i 2016 gikk klimagassutslippene fra denne industrien ned med 1,6 pst. i forhold til 2015. Dette viser at olje- og gassindustrien tar arbeidet med klima- og miljøansvar på største alvor, og at næringen er rustet for fremtiden.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at Norge har store naturgassressurser, og at hydrogen vil kunne bli en viktig energibærer i et fremtidig energisystem, ikke minst i transportsektoren. Dette flertallet viser til at ved hjelp av karbonfangst og -lagring (CCS) kan fossil naturgass transformeres til tilnærmet utslippsfri hydrogen. Dette flertallet viser til muligheten for en fremtidig verdikjede for hydrogenproduksjon og -anvendelse i Norge og behovet for en aktiv og samordnet politikk for å muliggjøre dette.

Dette flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en industristrategi for hydrogen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at rimelig tilgang på strøm fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk næringsliv. Disse medlemmer mener derfor at det bør gjennomføres en konsekvensanalyse før det gis nye tillatelser til etablering av nye utenlandskabler.

Komiteen viser til at mineraler inngår i en stor andel av all vareproduksjon. Stabil tilgang på mineraler er derfor en forutsetning for økonomisk vekst. Som det kommer frem i meldingen, omsatte næringen i 2015 for 12,5 mrd. kroner og hadde samme år en eksportandel på 52 pst.

Komiteen anser mineralnæringen som svært viktig også med hensyn til miljøvennlig industri. Grønn teknologi som fornybar energi, batterilagring og elbiler er eksempler på noe av det som vil kreve betydelige mengder med mineraler. Norge har betydelige mineralressurser som kan bidra til Europas ressurstilgang. NGU har i forbindelse med NHOs årskonferanse for 2017 beregnet at kjente og undersøkte mineralressurser er på samlet 2 500 mrd. kroner. Bearbeidingsverdi anslås til rundt 8 000 mrd. kroner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen har gjort for lite for å bidra til vekst i mineralnæringen, og viser til forslag i Dokument 8:41 S (2016–2017) Et nytt krafttak for mineralnæringen, fra Arbeiderpartiet.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener at utvinning av mineraler skal skje på en bærekraftig måte, og at fjorddeponi av gruveavfall skal forbys.

2.8.2 «State of Green», CO2-kompensasjon og «Prosess21»

Komiteen viser til at meldingen legger opp til en rekke positive tiltak for industrien med hensyn til klimatiltak.

Komiteen er tilfreds med at regjeringen har foreslått en videreføring av CO2-kompenssjonsordningen for kraftkrevende industri. Ordningen er viktig for forutsigbarhet i industrien samt for å motvirke karbonlekkasje ved at den globale konkurranseutsatte industrien flagger ut som følge av kraftpris som inkluderer et CO2-påslag fra EUs ETS. Komiteen viser videre til at regjeringen har en ambisjon om at det fortsatt skal være en CO2-kompensasjonsordning etter 2020, og at det arbeides med dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke viktigheten av CO2-kompensasjonsordningen for norsk industri. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at CO2-kompensasjonsordningen videreføres på dagens nivå, med minst 75 pst. kompensasjon også etter 2020.»

Disse medlemmer vil understreke at det må være sammenheng mellom fysisk krafteksport og eksport av opprinnelsesgarantier, og ber regjeringen sikre en praktisering av opprinnelsesgarantiordningen som ivaretar et slikt prinsipp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen har som mål å sikre best mulige rammebetingelser innenfor internasjonale forpliktelser. Flertallet viser til at regjeringen ikke har mulighet til å «sikre at CO2-kompensasjonsordningen videreføres på dagens nivå, med minst 75 pst. kompensasjon også etter 2020», slik opposisjonen ber om, all den tid dette er en internasjonal ordning med mange parter, og at det per i dag er umulig å fastslå resultatet av en slik behandling. Flertallet ber regjeringen følge prosessen som pågår i EU tett, og utnytte det handlingsrommet man har i denne saken. Flertallet forventer videre at regjeringen jobber for å videreføre en ordning som er til gunst og gir forutsigbarhet for norske industrivirksomheter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at Norsk Industri i brev til komiteen uttrykker bekymring for at Enovas nye styringsavtale gjør det vanskeligere for norske industribedrifter å omstille seg i mer klimavennlig retning.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre Enovas mandat og programmer slik at kvotepliktig sektor blir inkludert på like vilkår som industri som ligger utenfor kvotepliktig sektor.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at et bredt flertall i forbindelse med behandlingen av energimeldingen våren 2016, jf. Innst. 401 S (2015–2016), sluttet seg til at de overordnede målene for Enova skal være reduserte klimagassutslipp, styrket forsyningssikkerhet for energi og utvikling av klima- og miljøteknologi. Stortinget pekte på at prosjekter som gir reduserte klimagassutslipp, må prioriteres, og at dette også inkluderer teknologiprosjekter som kan gi reduserte klimagassutslipp globalt.

Flertallet peker på at dette er i tråd med gjeldende styringsavtale med Enova, som innebærer at Enova kan støtte prosjekter i alle sektorer, også kvotepliktig sektor. Flertallet peker imidlertid på at det står sentralt at støtten bidrar til reduserte klimagassutslipp i dag eller i fremtiden og til oppnåelse av Norges klimamål.

Flertallet understreker at Enovas støtte til prosjekter i ikke-kvotepliktig sektor bidrar til at Norge kan nå den ambisiøse klimamålsettingen om 40 pst. reduksjon i klimagassutslippene i 2030. Støtte til innovative og nye løsninger i kvotepliktig sektor, som på sikt kan gi reduserte utslipp i Norge eller utlandet uten støtte, prioriteres også. Flertallet peker på at støtte til moden teknologi ikke bidrar til reduserte utslipp eller utvikling av klimavennlig teknologi. Eventuell støtte til slike prosjekter vil gå på bekostning av støtte til prosjekter som ville ha redusert utslippene.

Komiteen viser til at regjeringen ønsker å videreutvikle den positive samhandlingen innenfor industrien som har oppstått i forbindelse med utarbeidelsen av veikartet for prosessindustrien, og vil derfor etablere et samhandlingsforum kalt Prosess21. Komiteen støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2015, hvor forslaget om Prosess21 ble fremmet, og er glad for at dette nå endelig følges opp.

Komiteen viser til at meldingen legger opp til en satsing på å følge opp profilering av norske, grønne løsninger for økt eksport og for å trekke internasjonale investorer til Norge. Komiteen har merket seg, og støtter, at Innovasjon Norge har fått i oppdrag å etablere et samarbeid med privat næringsliv etter inspirasjon fra danske «State of Green».

2.9 Kapitaltilgang og finansiering

Komiteen viser til at tilgang på kapital er et sentralt tema i industrimeldingen.

Komiteen peker på at norsk næringsliv opererer i et krevende marked nasjonalt og internasjonalt, og viser til viktigheten av en god og fungerende kapital- og finansieringspolitikk for norsk industri.

Komiteen viser til at myndighetene spiller en viktig rolle i å legge til rette for effektive kapitalmarkeder gjennom å sørge for finansiell stabilitet og bidra til at aktørene i markedet har tillit til det finansielle systemet.

Komiteen mener at tilgang på kapital er en nødvendig forutsetning for investeringer, omstilling og utvikling av næringslivet og deres evne til å skape verdier og arbeidsplasser. Lønnsomme prosjekter og bedrifter må ha tilgang til finansiering, og de som har kapital, må få avkastning på den.

Komiteen viser til at regjeringen allerede har satt ned et utvalg som skal vurdere kapitaltilgangen for norsk næringsliv, slik det varsles i meldingen. Utvalget skal blant annet undersøke om det er en effektiv kobling mellom dem som søker kapital og dem som ønsker å investere. Utvalget skal også vurdere om det er spesielle utfordringer med kapitaltilgangen i enkelte deler av landet, innenfor enkelte bransjer eller for bedrifter i ulike faser. Utvalget skal levere sin rapport i mars 2018.

Komiteen er positiv til at det nedsettes et utvalg for å vurdere kapitaltilgangen i Norge, og viser til at regjeringens «Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft» har pekt på at tilgangen på privat risikokapital i Norge er lav, og at utviklingen er negativ. Komiteen vil understreke at innføringen av de kapitalvirkemidlene Stortinget allerede har vedtatt, ikke må forsinkes i påvente at utvalgets arbeid.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser videre til behandlingen av skogmeldingen, Innst. 162 S (2016–2017), hvor flertallet vedtok følgende:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har registrert at det i regjeringsplattformen tas til orde for en skattekredittordning for skogeiere som investerer i industriformål. Flertallet mener dette er et fornuftig forslag fordi skogen har en langt mindre verdi, både for den enkelte skogeier og for samfunnet, uten en sterk industri. Flertallet vil også vise til ansvaret og evnen norske skogeiere historisk har vist for å få reist og utviklet industri i Norge.

Flertallet vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

‘Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 legge frem et forslag til en skattekredittordning for skogeiere som investerer i skogsindustri.’»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti imøteser bedre kapitaltilgang for norske bedrifter. Men disse medlemmer er skuffet over at regjeringen, som i så mange saker, her velger å nedsette et utvalg fremfor å gjennomføre tiltak. Faktabasert politikkutforming er positivt, men dette fremstår i sterk kontrast til regjeringens iver etter å gjennomføre såkalte vekstfremmende skattekutt hvis effekt på vekst ikke kan dokumenteres. Disse medlemmer savner en tydeligere vektlegging av venturekapital i industrimeldingen. Disse medlemmer viser til viktigheten av venturekapitalinvesteringer for å bidra til at nye bedrifter vokser seg store i Norge og skaper arbeidsplasser her i landet. Disse medlemmer minner om at regjeringen har ønsket å svekke Investinor, samt gjennom sin utbyttepolitikk har bygget ned Argentum og dermed svekket tilgangen på venturekapital i Norden.

Disse medlemmer etterlyser konkrete tiltak for å styrke tilgangen på kompetent venturekapital for norske oppstartsselskaper.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at i utvalgets mandat står følgende:

«Utvalget skal se på i hvilken grad norske oppstarts- og vekstbedrifter har tilgang til kapital, herunder venture-kapital både fra offentlige og private fond.»

Flertallet viser til at utvalget regjeringen har nedsatt for å se på kapitalbehovet for norske bedrifter, også skal omfatte venturekapital. Videre minner flertallet også om at et utvalg opprettes for å gi vurderinger og råd ut fra sin egen kompetanse og innsikt. Det betyr også at utvalget er forventet å velge og prioritere innenfor den hovedoppgaven det har fått.

Flertallet er fornøyd med at regjeringen gjennom hele perioden har gjort en betydelig styrking av landsdekkende virkemidler som er relevante for gründere, som etablerertilskudds- og miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge, Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) i Norges forskningsråd og Ungt entreprenørskap.

Regjeringen har videre foreslått at det opprettes et statlig koinvesteringsfond i Nord-Norge i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2017. Flertallet viser til at regjeringen også har bevilget penger til et såkornfond i Agder/Telemark og et såkornfond for IKT-næringer. Førstnevnte er blitt etablert.

Flertallet viser videre til at regjeringen i tillegg har bevilget penger til et landsdekkende såkornfond som forvaltes fra Bergen. Fondet er etablert.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen har vært for passiv i å legge til rette for kapitaltilgangen for norsk næringsliv. I dag er det mye mer lønnsomt å investere i eiendom og olje enn i andre deler av næringslivet, og det gjør at det investeres mindre i fastlandsindustrien. Dette medlem mener dette har vært kjent lenge, og at regjeringen viser at de tar problematikken for lite på alvor når de etter fire år i regjering svarer med å sette ned et utvalg som vurderer kapitaltilgangen for næringslivet i stedet for å fremme konkrete tiltak for å gjøre noe nå. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti har fremmet flere forslag for å dempe spekulasjon i boliger, slik at mer kapital kan vris over fra eiendom til investeringer i fastlandsindustrien.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er positivt at regjeringen vil innføre en SMB-rabatt som innebærer redusert kapitalkrav for bankers utlån til små og mellomstore bedrifter. Flertallet viser til at EU-land tidligere har innført en slik regulering, og at dette vil gagne små og mellomstore bedrifters økonomiske rammevilkår. Flertallet peker på at god kapitaltilgang for næringslivet er viktig ikke bare for den enkelte bedrift, men også for hele samfunnets utvikling. Flertallet er tilfreds med at regjeringen legger til rette for konkurransedyktige vilkår for små og mellomstore bedrifter.

Komiteen viser til at regjeringen også bidrar til økt kapitaltilgang gjennom ulike aktører i virkemiddelapparatet, som såkornfond og investeringsselskaper. Komiteen viser også til viktigheten av å vurdere virkemidler for å styrke bedrifter i vekstfasen.

Komiteen ser behovet for at det utvikles en eksportstrategi, og at regjeringen jobber videre med noen prioriterte eksportprogrammer. Norge trenger flere sterke, eksportrettede næringer og bedrifter som kan bidra positivt til handelsbalansen. Komiteen viser til at regjeringen i sin eksportstrategi vil vurdere å opprette et Globalt Vekstprogram for å øke norsk eksport gjennom å gi norske vekstbedrifter kompetanse på hvordan de skal skaffe seg markedsandeler internasjonalt. Komiteen ser det som særlig hensiktsmessig at myndighetene bidrar med midler til å synliggjøre merkevare og design.

Komiteen viser til at regjeringen vil utvide GIEKs tilbud av eksportgarantier under Alminnelig garantiordning til også å omfatte lånegivergarantier for eksportrelaterte investeringer i Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til medlemmenes tidligere forslag om en statlig lånegarantiordning, og er glad for at regjeringen delvis følger opp dette forslaget. Slike ordninger er av stor betydning for å gjøre Norge internasjonalt konkurransedyktig som en vertsnasjon for fremtidsrettet industri. Disse medlemmer konstaterer likevel at ulike produksjonsbedrifter faller utenfor, herunder skipsverftenes leveranser til norske kunder, jf. spørsmål Dokument nr. 15:981 (2016–2017) fra representanten Omland til statsråden.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå handlingsrommet for statlige låne- og garantiordninger til norsk industri, innenfor EØS-avtalen, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteen merker seg at regjeringen vil gjennomføre en evaluering av GIEK og Eksportkreditt Norge for blant annet for å få belyst virksomhetens måloppnåelse og om helheten i det offentlige eksportfinansieringstilbudet fungerer godt. Komiteen viser til viktigheten av dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at kraftgarantiordningen vil være et viktig virkemiddel for å nå målene i industrimeldingen, og at ordningen derfor må opprettholdes.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2017 har foreslått å opprette en skatteincentivordning for langsiktige investeringer i oppstartsselskaper, herunder industriselskaper. Flertallet viser videre til at denne ordningen, kalt kapitalFUNN, innebærer at personlige skatteytere kan få fradrag på investeringer på opptil 500 000 kroner årlig. Det foreslås at det skal stilles krav til omsetning, alder og antall ansatte for selskaper som vil være underlagt ordningen. Flertallet mener at Norge trenger flere «business angels», og er tilfreds med at regjeringen har foreslått en ordning som kan bidra til dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil styrke norske oppstartsselskapers tilgang på kompetent kapital. Disse medlemmer har derfor lenge etterlyst oppfølging av forslaget om en ordning etter modell av det britiske Seed Enterprise Investment Scheme (SEIS), og mener det er på høy tid at regjeringen fremmer et slikt forslag. Disse medlemmer viser til merknader i behandling av Meld. St. 2 (2016–2017).

Komiteens medlem fra Venstre mener at også ordningen KapitalFUNN er et viktig skatteinsentiv for økte investeringer i oppstartsselskaper.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen med dette forslaget har funnet en lite treffsikker ordning som bidrar til at de som har mest fra før, får mer.

Komiteens medlem fra Venstre mener videre at det er nødvendig med en sterkere satsing på forskning innenfor salg og markedsutvikling. Dette medlem mener spisskompetanse bør utvikles i Norge, og det bør legges til rette for en nasjonal satsing på nedstrøms innovasjon og markedskunnskap.

2.9.1 Statens eierskapspolitikk

Komiteen viser til at det statlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende sammenlignet med andre land det er naturlig å sammenligne oss med.

Komiteen viser til at regjeringen mener det er gode grunner til at staten skal være direkte eier i enkelte selskaper. Staten har blant annet et betydelig eierskap i store industrikonsern som Kongsberg Gruppen, Nammo, Norsk Hydro, Statoil og Yara International.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å bygge landet, ikke selge det. Disse medlemmer påpeker at statens eierskap sikrer at fellesskapet eier kritisk infrastruktur og viktige naturressurser. Det statlige eierskapet gjør også at viktige kompetansemiljøer som ellers ville forsvunnet til utlandet, forblir i Norge. Derfor er disse medlemmer uenige med regjeringen og sier nei til at staten selger seg ned i strategisk viktige selskaper for Norge.

Komiteen vil bruke det offentlige eierskapet aktivt og forvalte statens eierposisjoner på en profesjonell og ansvarlig måte. Komiteen har som mål at strategisk viktige bedrifter beholder en sterk forankring i Norge og dermed bidrar med viktige industrielle ringvirkninger. Komiteen viser til behandlingen av Meld. St. 27 (2013–2014).

Komiteen viser imidlertid til at privat, norsk eierskap er hovedregelen i norsk næringsliv, også i industrisektoren. Komiteen viser videre til at det er gjennomført flere endringer de siste årene som har hatt til hensikt å styrke privat eierskap og entreprenørskap, herunder skatteincentiver og andre forenklinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, peker på at privat eierskap er, og skal være, hovedregelen i norsk næringsliv. Flertallet viser til at det finnes over en halv million virksomheter i Norge – og de aller fleste er eid av private, norske aktører. I så henseende mener flertallet at formuesskatten bremser investeringer i norske bedrifter, hindrer nyskapning og gir utenlandske eiere en klar konkurransefordel. Flertallet peker på at dette er en norsk særegen skatt som rammer privateide, norske bedrifter, etablering av nye arbeidsplasser og nyskapning. Å styrke det private eierskapet, for å sikre den nødvendige balansen til det statlige eierskapet, er viktig for å styrke entreprenørskap og risikovilje i næringslivet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil på det sterkeste tilbakevise den feilaktige påstanden fra opposisjonen om at disse medlemmer ønsker å selge landet. Et noe større privat innslag i selskaper hvor staten har et rent forretningsmessig mål med sitt eierskap, vil kunne styrke både det enkelte selskaps lønnsomhet og konkurransen i markedet. Disse medlemmer peker på at den mest effektive måten å selge landet til utenlandske eiere på er å gi skattefordeler til utenlandske aktører og tilsvarende ekstra skattebyrde til norske statsborgere. Det er en politikk for større forskjeller mellom nordmenn og utlendinger, noe disse medlemmer ikke støtter.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at statlig eierskap i store industribedrifter har bidratt til et forutsigbart og langsiktig eierskap som har utviklet og styrket bedriftene også i usikre tider med lavkonjunktur. Dette medlem mener det bør utredes hvordan staten kan sikre nasjonal forankring av viktige bedrifter innenfor strategiske næringer i Norge, for eksempel gjennom et statlig eierskapsinstrument av den typen Fellesforbundet har foreslått tidligere. På den bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan staten kan sikre sterkere nasjonal forankring for viktige bedrifter innenfor strategiske næringer.»

2.9.2 Skatt

Komiteen viser til at regjeringen vil innføre en ordning med skatteinsentiver for langsiktige investeringer i oppstartsselskap. Komiteen viser til at dette nå blir utredet og er presentert i revidert nasjonalbudsjett 2017.

Komiteen mener at skattepolitikken legger viktige rammer for kapitaltilgangen til norsk næringsliv, herunder også industrien. Komiteen viser i så henseende til at skattetrykket generelt er redusert de siste årene, herunder selskapsskatten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at slike reduksjoner er viktige for å stimulere til blant annet investeringer og entreprenørskap. Flertallet peker på at ingen er tjent med at bedrifter flyttes til utlandet på grunn av et for høyt skattetrykk i Norge. Flertallet viser til at det er viktig å ha konkurransedyktige rammevilkår, også på skatt, for at industrien skal kunne utvikle og omstille seg.

Flertallet viser til at spørsmålet om eiendomsskatt på verk og bruk, særlig skatten knyttet til maskiner i industrianlegg, har vært oppe til vurdering i flere omganger og fra ulike regjeringer. Det gjelder så vel om det skal være eiendomsskatt på verk og bruk som omfanget av en slik skatt. Flertallet er klar over at det kan være motstridende hensyn som gjør seg gjeldende med hensyn til slik skattlegging, og at det gjør det krevende å finne løsninger som henholdsvis næringsliv og tilretteleggende kommuner vil være fullt ut fornøyd med. Flertallet vil likevel peke på at det er nødvendig å se på gjeldende regelverk for hva som skal omfattes av slik skattlegging og måten man kommer fram til grunnlaget for den eiendomsskatten som eventuelt skal skrives ut. Uavhengig av prinsipielt utgangspunkt bør det søkes løsninger som gir bedre forutsigbarhet for næringsaktørene enn i dag. Det vil både kommunene og næringslivet være tjent med. Flertallet ber regjeringen i samarbeid med berørte parter se nærmere på tiltak som kan gi en mer konsistent behandling og mer forutsigbarhet når det gjelder eiendomsskatt på verk og bruk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at kommunal eiendomsskatt på verk og bruk også er en skatt på arbeidende kapital og skaper stor grad av usikkerhet knyttet til lønnsomheten ved investeringer i industrianlegg i Norge. Disse medlemmer mener at maskinskatten rammer både små og store industrianlegg og derfor diskriminerer industri i forhold til annet næringsliv. Etter disse medlemmers oppfatning gir det liten mening å direkte skattlegge industrianlegg som skaper arbeidsplasser og skatteinntekter for hele landet. Disse medlemmer viser videre til at det finnes eksempler på at utstyr og maskiner brukt til forskning og utvikling er blitt ilagt eiendomsskatt. Dette kan neppe kalles hensiktsmessig beskatning.

Disse medlemmer peker på at frykt for at eiendomsskatt på verk og bruk kan brukes til å ilegge eiendomsskatt på servere knyttet til datasentre, kan føre til at slike sentre blir lokalisert i andre land enn i Norge. Norge har svært gode forutsetninger for å være vertskap for denne næringen, og verdiskapningspotensialet er betydelig. I rapporten «Norge 203040» er det beregnet av hvis Norge kan ta en tredjedel av veksten som er forventet i Europa frem mot 2020, kan det skape 2 000–4 000 nye jobber, øke verdiskapningen med 5–10 mrd. kroner per år og bidra til å redusere globale klimagassutslipp med 3,5 millioner tonn per år.

Disse medlemmer viser videre til at eiendomsskatt vil belaste et prosjekt uansett om prosjektet er vellykket eller ikke. Det vil også ha en usikkerhet knyttet til seg med hensyn til hva slags verdsettingsmetode og nivå den enkelte kommune legger seg på. I en tid da Norge er avhengig av å få i gang nye investeringer i ny industri og automatisering, samt at digitalisering krever mye av eksisterende industribedrifter for å utvikle konkurransekraft, vil eiendomsskatt redusere investeringsnivået fordi den øker bedriftenes risiko.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen har en ensidig tro på skattelettelser i næringspolitikken som har vist seg lite treffsikker. I flere år har kutt i formuesskatten vært en satsing fra regjeringen, uten at vi har sett at det har gitt noe løft for jobbskapingen. Dette medlem viser til at forslag til ordning med skatteinsentiver for investeringer i oppstartsselskap er en videreføring av den samme politikken, en lite treffsikker ordning som i større grad er til glede for dem som har mye fra før, enn for gründere. Dette medlem vil bedre kapitaltilgangen for nyoppstartede selskaper, men mener det finnes mange bedre måter å legge til rette for det på enn et veldig generelt skattekutt.

Dette medlem viser til at regjeringen i statsbudsjettet for 2017 avviklet bestemmelsen om 10 pst. startavskriving for maskiner og andre driftsmidler i saldogruppe d, noe som utgjorde et reelt kutt i næringslivssatsingen på om lag 1 840 mill. kroner påløpt i 2017. Dette medlem er kritisk til denne avviklingen og mener det går hardt ut over industriens muligheter til å investere i nye maskiner, og med det svekkes rammevilkårene til industrien. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti videreførte denne ordningen i sitt alternative budsjett.

2.9.3 Forenklinger

Komiteen viser til viktigheten av å satse på forenklinger slik at bedrifter kan bruke mindre tid på rapportering og kjøp av administrative tjenester og mer tid på å skape arbeidsplasser og verdier. Som det kommer frem i meldingen, har forenklinger også betydning for kapitalbehovet og konkurransekraften til mange bedrifter. Foretak oppnår forenklinger, reduserer sine priser og gir bedre betingelser på flere områder. Komiteen viser til at dette er særlig viktig for små og mellomstore bedrifter og nye virksomheter som har begrenset tilgang på ressurser og kapital. Forenklinger er i så henseende viktig for å skape fremtidig innovasjon og arbeidsplasser.

Komiteen viser til at regjeringen fremover vil arbeide med å gjennomføre en stor forenklingsinnsats som innen utløpet av 2017 skal gi næringslivet årlige besparelser på 15 mrd. kroner. Komiteen viser for øvrig til at det til nå er passert 12,5 mrd. kroner i årlig besparelse, og at regjeringen har en rekke forenklinger under gjennomføring. Dette er knyttet både til forenklinger gjennom digitaliseringer, herunder også i offentlig sektor, men også forenklinger i form av lovendringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker viktigheten av et kontinuerlig forenklingsarbeid, og viser til at om lag halvparten av de 12,5 mrd. kroner i innsparing regjeringspartiene viser til for perioden 2011–2017, er forenklinger gjennomført eller vedtatt under regjeringen Stoltenberg II, jf. Dokument nr. 15:1030 (2016–2017).

Komiteen viser til at regjeringen har lagt frem forslag til forenklinger i aksjeloven. Komiteen viser til at endringsforslagene først og fremst gjelder elektroniske løsninger, aksjeselskapers organisasjon, kapitalreglene, fravalg av revisjon og krav til særattestasjoner. Dette kan bidra til ytterligere 1,3–2,2 mrd. kroner i besparelser for næringslivet.

2.10 Kunnskap og kompetanse

Komiteen peker på viktigheten av tilstrekkelig kompetanse og kunnskap for å utvikle norsk industri samt imøtekomme de utfordringene som den teknologiske utviklingen medfører og har medført. Som det kommer frem i meldingen, stiller dagens utvikling nye krav til industrien. Ny kompetanse og kunnskap må innhentes, utvikles og tas i bruk for at Norge skal kunne hente ut det fulle potensialet som ligger i bruk av mer avansert teknologi. Komiteen viser til at norsk industri er avhengig av å ha medarbeidere som er blant de mest kompetente i verden innenfor sine fagområder. Raskere endringshastighet, automatisering, digitalisering og ny teknologi vil kreve kontinuerlig faglig fornyelse i utdanning, forskning og industrien.

Komiteen viser til at realfag og teknisk kompetanse er avgjørende for å utvikle, tilpasse og ta i bruk ny teknologi i flere norske sektorer og bedrifter. Med hensyn til at den teknologiske utviklingen skjer stadig raskere, er det viktig at undervisningen og kompetansesatsingen utformes deretter. Komiteen viser til at regjeringen for øvrig satser særskilt på realfag og teknologiske fag.

Komiteen har merket seg at regjeringen vil sette i gang en Digital21-prosess for økt digitalisering av hele bredden av næringslivet, der formålet er å etablere en helhetlig og samlet strategi på tvers av næringer og bransjer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at innsatsen for å sikre at både den enkelte og samfunnet har tilgang på nødvendig kompetanse, må trappes opp. Flertallet mener at Norge trenger både flere mestere og flere mastere, samt en kompetansereform for å gjøre livslang læring til en realitet. Flertallet viser til at mange kilder, også industrimeldingen, peker på mangelen på fagarbeidere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til forslag i Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett og forslag for å styrke seriøsiteten i arbeidslivet slik at det blir mer attraktivt å ta en fagutdanning. Disse medlemmer viser også til at lærlingordning er avgjørende for å sikre arbeidslivet kompetente fagarbeidere, og at Arbeiderpartiet vil sørge for at alle elever som er kvalifisert for det, får læreplass.

Disse medlemmer viser til at akkurat som mangel på fagarbeidere kan hindre vekst, kan mangel på teknologisk spisskompetanse gjøre det samme. Disse medlemmer viser til at Norge har færre studenter innenfor teknologi og realfag enn land det er naturlig å sammenlikne seg med. Disse medlemmer mener Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen har styrt Norge mot kritisk kompetansemangel innenfor IKT, og viser til at rapporten «Dimensjonering av avansert IKT-kompetanse» fra Damvad og Samfunnsøkonomisk analyse viser til at én av fire IKT-stillinger kan stå ledig i 2030. Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjetter og bevilgninger til flere studieplasser.

Disse medlemmer viser til at fremtidens arbeidsliv vil gi nye krav til kompetanse og en høyere endringstakt. Dette gjør at livslang læring må bli en realitet. Det kan ikke bare være et ansvar vi har som arbeidstakere, det må løses i fellesskap: Derfor trenger vi en kompetansereform for arbeidslivet. En slik reform vil bidra til å gjøre livslang læring til en realitet, og til å tilpasse finansieringsordninger, systemer og etter- og videreutdanningstilbud til et arbeidsliv i stadig raskere endring. Disse medlemmer viser til forslag i Arbeiderpartiets partiprogram om å gjennomføre en kompetansereform for arbeidslivet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at satsing på og styrking av fagarbeideren og fagopplæringen er et langsiktig arbeid som Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen har viet oppmerksomhet fra starten av denne regjeringsperioden. Fagarbeidere har hatt stor betydning for industriens utvikling frem til i dag, og det er lite som tyder på at denne vil bli mindre i tiårene som kommer. Flertallet har merket seg at mens lærlingtilskuddet sto stille i åtte rødgrønne år mellom 2005 og 2013, har regjeringen og samarbeidspartiene økt dette med 20 000 kroner de siste fire årene. Dette er et målrettet virkemiddel for å få flere bedrifter til å satse på lærlingkontrakter. Det samme er endringene i lov om offentlige anskaffelser som ble vedtatt i 2016, og som stiller krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter i bransjer der det er særlig behov for lærlinger.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser videre til forslag fra regjeringen som nylig er sendt på høring om å sikre bedre samkjøring mellom den kompetansen bedriftene trenger, og den utdanningen ungdommene tar. Det innebærer at utdanningen i større grad blir tilpasset det yrket elevene har valgt å utdanne seg til. Disse medlemmer mener at dette kan hindre frafall fra videregående opplæring, og at flere blir motivert til å fullføre yrkesopplæringen.

Komiteen viser til at PISA2015 viste en forbedring i 15-åringers ferdigheter innenfor matematikk og lesing, særlig sammenlignet med undersøkelsen som ble gjennomført i 2012. Komiteen viser til at i et arbeidsmarked, også i industrien, med høyere krav til formalkompetanse er vi avhengige av at flere fullfører videregående opplæring. Komiteen viser til at det viktigste for å få til dette er å beherske de grunnleggende ferdighetene skriving, lesing, regning og IKT-kompetanse.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til Ludvigsen-utvalgets rapport (NOU 2015:8) Fremtidens skole og utvalgets anbefalinger om en mer praktisk og variert skoledag som fremmer elevenes kreativitet, og at dette er vesentlig for å kunne møte samfunnets- og arbeidslivets kompetansebehov. Dette medlem mener regjeringen ikke har gjort nok for å ta tak i frafallsutfordringene i videregående skole. For å skape en skole som bidrar til at alle barn kan lykkes i videre utdanning og i arbeidslivet, må lærerne få bedre tid til å følge opp den enkelte elev, og skoledagen må bli mer praktisk og variert. Dette medlem vil vise til at Sosialistisk Venstreparti vil innføre en nasjonal regel, norm for økt lærertetthet, som sikrer at alle skoler i snitt ikke skal ha større elevgrupper i ordinær undervisning enn 15 elever pr. lærer på 1.– 4.trinn og 20 elever pr. lærer på 5.–10.trinn, samt innføre en heldagsskole som tar Ludvigsen-utvalgets anbefalinger om en fremtidsrettet skole på alvor.

Komiteen har merket seg ambisjonen om at Norge skal være et kunnskapssamfunn. Komiteen viser i så henseende til viktigheten av å satse på fagskoleutdanning, realfag og teknologisk kompetanse spesielt. Gode fagutdanninger av høy kvalitet vil være avgjørende for hvordan norsk industri skal utvikle seg i årene som kommer.

Komiteen peker på viktigheten av at akademia og forskning har et godt samarbeid med industrien for at utdanningene som gis, skal være i takt med utviklingen i næringslivet. Komiteen viser til at industrien er tjent med at et slikt samarbeid utvikles videre i årene som kommer. Både norsk grunnforskning og anvendt forskning har ført til banebrytende oppdagelser som har beriket samfunnet og industrien. Komiteen viser for øvrig til at dette burde markedsføres bedre og bredere for å oppnå økt legitimitet for storsamfunnets allokering av midler til dette viktige arbeidet.

Komiteen vil understreke verdien av styrkingen av kunnskapsoverføringen mellom bransjer og næringer. Komiteen viser til at regjeringen har lagt frem en havstrategi og vil støtte opp om realiseringen av Toppindustrisenteret. Komiteen viser for øvrig til at regjeringen har styrket satsingen på klynger og vil utvikle dagens klyngepolitikk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er tilfredse med at regjeringen signaliserer støtte til Toppindustrisenteret, slik som foreslått fra Arbeiderpartiet i Dokument 8:110 S (2015–2016).

Komiteen ser positivt på regjeringens signaler om å styrke satsingen på klyngeprogrammet. Programmet har fungert svært godt, og det kan dokumenteres at bedrifter som deltar i slike programmer, har høyere verdiskaping enn bedrifter som ikke inngår i et slikt fellesskap ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at regjeringen ikke har satset nok på klyngeprogrammet eller miljøteknologiordningen, hvilket gjenspeiles i at mange kvalifiserte søkere ikke har fått støtte.

Komiteen viser til at regjeringen nylig har lagt frem en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning, jf. Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Komiteen peker på viktigheten av god kartlegging av fremtidige kompetansebehov. Som det kommer frem i meldingen, er det viktig med et godt kunnskapsgrunnlag om fremtidige kompetansebehov – både for den som skal gjøre utdanningsvalg, og for dem som skal ta beslutninger om dimensjonering og innhold i utdanningene. Komiteen viser imidlertid til at hyppigere omstillinger i industrien forsterker behovet for kartlegging av kompetansebehovet i næringslivet.

Komiteen mener det er et uutnyttet potensial for samarbeid mellom industri, institutter og høyere utdanningsinstitusjoner. Det er i skjæringspunktet mellom forretningsidé, anvendt og grunnleggende forskning og utdanning at mange av fremtidens løsninger vil klekkes ut. Komiteen vil i den forbindelse vise til samarbeidet mellom NTNU, SINTEF og industrien, som har gitt positive synergier i mange år, og som kan virke som et godt eksempel for andre miljøer. Komiteen har også merket seg at virkemidlene som har til hensikt å knytte bånd mellom etablert industri og forskningsmiljøer, som for eksempel SFI, FME, BIA og nærings-ph.d.-ordningen, er populære og vel anvendte virkemidler. Denne typen virkemidler må utvikles og styrkes videre i samarbeid med næring og institusjoner.

2.11 Forskning, innovasjon og teknologiutvikling

Komiteen støtter Stortingets satsing på kompetanseoverføring mellom ulike bransjer. Her kan piloteringssentre spille en positiv rolle. Ett eksempel er den nasjonale laben for pilotering og markedskommersialisering tilknyttet Universitetet i Agder, Mechatronic Innovation Lab (MIL), der olje- og gassbransjen kan teste ut løsninger med sikte på økt bærekraft og reduksjon i kostnader som kan bidra til økt stabilitet i bransjen ved lave oljepriser. Bransjen bidrar også aktivt til at teknologi fra olje- og gassektoren tas i bruk på andre områder, både til og i landbasert industri.

Komiteen viser til at store deler av norsk industri er innovativ, kompetanseintensiv og konkurransedyktig. Komiteen viser til viktigheten av at Norge fremdeles skal være et innovativt land – også i europeisk sammenheng – og industrien må fortsatt kunne fornye seg raskt og videreutvikle seg. Med dette bakteppet viser komiteen til viktigheten av at en legger til rette for at næringslivet og industrien lettere kan delta i forskning, innovasjon og utviklingsarbeid på tvers av landegrenser og slik få tilgang til ledende kunnskapsmiljøer internasjonalt. EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, HORISONT 2020, er her helt sentralt.

Komiteen har merket seg at industrien bruker forsknings- og innovasjonsmidlene aktivt og har gode prosjekter som får finansiering. Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet bidrar samlet til et godt tilbud til virksomheter med forskjellige behov.

Komiteen har videre merket seg at regjeringen foreslår å styrke basisbevilgningene til de teknisk-industrielle instituttene, samt vurdere å ta opp SINTEF Raufoss Manufacturing AS i basisfinansieringsordningen. Komiteen viser til at den norske instituttsektoren er mangfoldig og sterk og bidrar mye innenfor anvendt forskning. Det er særlig de teknisk-industrielle instituttene som er viktige for norsk industri. Sammenlignet med mange av våre naboland har de teknisk-industrielle instituttene en relativt lav offentlig basisfinansiering. Komiteen mener derfor det er positivt at regjeringen nå vil styrke basisbevilgningene for å gi disse instituttene flere bein å stå på i en økende global konkurranse.

Komiteen viser til viktigheten av å satse på næringsrelevant forskning og innovasjon. Komiteen peker videre på at regjeringen vil øke bevilgningene til teknologier med mange bruksområder, som bioteknologi, nanoteknologi og IKT. Komiteen viser videre til viktigheten av å legge til rette for at norsk industri skal kunne ta i bruk ny kunnskap der den finnes, og utvikle ny kunnskap gjennom forskning, innovasjon og utviklingsarbeid.

Komiteen mener det er viktig å legge til rette for at norske industribedrifter får tilgang til infrastruktur- og forskerkompetanse som er nødvendig for å få gjennomført gode forsknings- og innovasjonsprosjekter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til viktigheten av at forskningen er tilgjengelig for næringslivet. Disse medlemmer vil styrke egne nasjonale forskningsprogrammer innenfor strategiske næringer og vil etablere et verdiskapingsprogram for havet. Disse medlemmer ønsker videre å opprette forskningssentre for havet og for biøkonomi etter modell av forskningssentre for miljøvennlig energi (FME). Disse medlemmer peker videre på behovet for bedre samordning av virkemiddelapparatet langs hele innovasjonskjeden. Det bør vurderes å gi bedrifter én dør inn til virkemiddelapparatet og jobbes for sømløse overganger og at det skal kunne mobiliseres midler på tvers av eksisterende ordninger, i eksempelvis Enova, Forskningsrådet og Innovasjon Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at over 90 pst. av norske virksomheter har færre enn ti ansatte. Disse medlemmer mener potensialet for innovasjon og nyskaping er stort i disse virksomhetene, og mener virkemiddelapparatet må tilpasses mangfoldet av bedrifter.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har kuttet kraftig i ordningen med regionale utviklingsmidler. Disse medlemmer mener at regjeringen ikke har forstått hvor viktige disse midlene er for bedriftene rundt om i landet. Det er derfor behov for å øke bruken av regionale utviklingsmidler.

Komiteen viser til at regjeringen styrker infrastrukturen for testing, pilotering, visualisering og simulering i næringslivet ved støtte til etablering av Norsk Katapult. Komiteen viser videre til at Stortinget i statsbudsjettet for 2017 bevilger 50 mill. kroner i støtte til slike anlegg. Komiteen er opptatt av at driftsmodellen blir tilstrekkelig robust, slik at den stimulerer til kompetanseoverføring. Det er også viktig at SMB-bedrifter har tilstrekkelige incentiver til å ta i bruk ordningen, for eksempel ved at katapultene kobles opp til eksisterende klyngeprogrammer og finansierings- og inkubatormiljøer.

Komiteen mener norsk industri står overfor store omstillinger, og mulighetene for pilotering av nye produkter, systemer og produksjonsmetoder er avgjørende for å møte denne utviklingen. Piloteringssentre kan redusere kostnadene for den enkelte bedrift og bidra vesentlig til å styrke konkurranseevnen. Ordningene er et viktig og treffsikkert virkemiddel for å tilrettelegge for pilotering og omstilling til mer digital drift, spesielt i verkstedindustrien, samt raskere markedsintroduksjon av nye produkter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti understreker viktigheten av tilgang til testsentre og gode ordninger for test og demonstrasjon av ny teknologi. Disse medlemmer viser til at katapultordningen bare dekker deler av dette behovet, og vil utvikle ordninger for pilotering/uttesting av ny teknologi, herunder demonstrasjonsanlegg, hvor også driftsdeltakelse inkluderes. Disse medlemmer påpeker viktigheten av at regjeringen sikrer at Norge har konkurransedyktige ordninger for test og demonstrasjon innenfor strategisk viktige næringer.

Komiteen viser til at innovasjonspartnerskap ble innført knyttet til det nye anskaffelsesregelverket som trådte i kraft 1. januar 2017. Komiteen viser til at prosedyren gir den offentlige virksomheten mulighet til å gå i dialog med flere potensielle leverandører tidlig i prosessen, slik at innovasjonspartnerskap bidrar til flere innovative løsninger og ny næringsutvikling. Komiteen viser til at dette er en god start.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, minner om at regjeringen la frem et forslag til lov om offentlige anskaffelser hvor innovasjon ikke var tatt inn som hensyn. Flertallet mener offentlige anskaffelser har et stort potensial for å drive frem nye innovasjoner og bedre tjenester, og mener regjeringen ikke griper disse mulighetene. Flertallet viser som eksempel til anbudene for nye kystvaktskip, hvor kravene fremfor å være verdensledende er flere år gamle.

Flertallet viser videre til at Menon-rapporten utarbeidet i forbindelse med lovarbeidet peker på fire barrierer for innovasjon gjennom offentlige anskaffelser: begrenset kompetanse, frykt for å gjøre feil, manglende koordinering og svak forankring i ledelse. Videre viser en undersøkelse fra Dansk Industri i 2017 at disse barrierene er høyst reelle. Det danske regelverket åpnet for mer innovasjonsvennlige prosedyrer fra 1. januar 2016, men i 2016 var innovasjonspartnerskap bare benyttet én gang og konkurransepregede dialoger tatt i bruk 15 ganger. Flertallet siterer fra Anbud365:

«Dette betyr, ifølge Dansk Industri, at offentlig sektor ennå ikke har fått forløst potensialet i det nye regelverket …»

Det er ifølge flertallet unødvendig å avvente en melding om offentlige anskaffelser i 2018 for å gjennomføre tiltak. Flertallet minner om at Stortingets flertall ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om en risikoavlastningsordning for offentlige anskaffelser. Flertallet viser til at NHO i høringen påpekte at regjeringens satsing er mangelfull.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en risikoordning for offentlige anskaffelser kan utformes, og komme tilbake til Stortinget med en sak på egnet måte.»

Komiteen peker på at verdensledende forskningsinfrastruktur er helt avgjørende for at Norge skal kunne henge med på kunnskapsfronten, tiltrekke seg talenter og utvikle verdensledende teknologi. Samfunnets investeringer i forskningsinfrastruktur bør utnyttes godt, og norske industribedrifter bør oppfordres til å samarbeide med forskningsinstitusjonene om å bruke denne infrastrukturen.

Komiteen viser i den sammenheng til viktigheten av å utvikle Norge som havnasjon, med vår maritime kompetanse og historie. For å lykkes med fremtidig teknologiutvikling er det behov for kunnskap, samhandling og moderne verktøy. Dette er bakgrunnen for arbeidet med realisering av det nasjonale kunnskapssenteret for havromsteknologi, Ocean Space Centre. Målet er å etablere fremtidens marintekniske kunnskapssenter i Trondheim. Den internasjonale konkurransen i næringen er sterk, og for å bli enda bedre er samarbeidet mellom næring og akademia av avgjørende karakter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at prosessen med Ocean Space Centre ble igangsatt under regjeringen Stoltenberg II, og understreker behovet for rask realisering.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1

Stortinget ber regjeringen gjennomgå virkemiddelapparatet og rette innsatsen inn mot satsing på strategisk viktige næringer der (i) vekst- og verdiskapingspotensialet er stort, (ii) vi har naturgitte eller kompetansemessige fortrinn, og (iii) det er store samspillseffekter med teknologi og kompetanse på tvers av næringer.

Forslag 2

Stortinget ber regjeringen gjennomføre en «digital vask» hvor lovverket evalueres opp mot nye teknologiske muligheter, slik som autonomi og stordata, og fremme forslag slik at innovasjonshindre fjernes.

Forslag 3

Stortinget ber regjeringen sikre at CO2-kompensasjonsordningen videreføres på dagens nivå, med minst 75 pst. kompensasjon også etter 2020.

Forslag 4

Stortinget ber regjeringen endre Enovas mandat og programmer slik at kvotepliktig sektor blir inkludert på like vilkår som industri som ligger utenfor kvotepliktig sektor.

Forslag 5

Stortinget ber regjeringen gjennomgå handlingsrommet for statlige låne- og garantiordninger til norsk industri, innenfor EØS-avtalen, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 6

Stortinget ber regjeringen utrede tiltak for utnyttelse av avfall fra fiskeri og havbruk og organisk avfall fra industrien til produksjon av biogass og biogjødsel. Utredningen skal synliggjøre verdiskapingseffekter ved full utnyttelse av avfallet.

Forslag 7

Stortinget ber regjeringen utrede hvordan staten kan sikre sterkere nasjonal forankring for viktige bedrifter innenfor strategiske næringer.

4. Komiteens tilråding

Komiteens tilråding I fremmes av en samlet komité.

Komiteens tilråding II, III og IV fremmes av komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti.

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:
I

Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsmelding om helseindustrien.

II

Stortinget ber regjeringen fremme tiltak for å bidra til tettere kobling mellom design- og merkevaredrevet industri og råvareindustrien

III

Stortinget ber regjeringen utarbeide en industristrategi for hydrogen.

IV

Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en risikoordning for offentlige anskaffelser kan utformes, og komme tilbake til Stortinget med en sak på egnet måte.

V

Meld. St 27 (2016–2017) – Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende – vedlegges protokollen.

Oslo, i næringskomiteen, den 8. juni 2017

Geir Pollestad

Sivert Bjørnstad

leder

ordfører