Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Hanne Dyveke Søttar og lederen Erlend
Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Venstre, Terje Breivik,
viser til Representantforslag 206 S (2017–2018) fra representanter
fra Senterpartiet om å be regjeringen sikre havnearbeidernes fortrinnsrett
gjennom lov eller forskrift i tråd med ILO-konvensjon 137, og til statsrådens
svar til komiteen, der hun viser til formålet med konvensjonen,
som ble vedtatt i 1973 og ratifisert av Norge i 1974. Konvensjonens
hovedformål var å sikre havnearbeiderne, som frem til da stort sett
hadde vært «løsarbeidere», fast stilling og stabil inntekt i en
situasjon der nye losse- og lasteteknikker og økende grad av mekanisering
og automatisering avløste mange av de tradisjonelle manuelle arbeidsoperasjonene
og reduserte behovet for havnearbeidere.
Komiteen viser til konvensjonens
artikkel 1, som sier at konvensjonen gjelder arbeidere som til vanlig
er disponible for arbeid som havnearbeidere og har dette arbeidet
som viktigste inntektsgrunnlag, men overlater til det enkelte land
å definere begrepene havnearbeider og havnearbeid, enten gjennom
lov eller praksis. I henhold til artikkel 2 skal havnearbeiderne
sikres fast eller regelmessig sysselsetting så langt det er mulig,
mens det i artikkel 3 slås fast at det skal opprettes og løpende ajourføres
registre over alle kategorier havnearbeidere. Måten dette skal gjøres
på, overlates til det enkelte land å bestemme gjennom lov eller
praksis. Disse havnearbeiderne har, etter artikkel 3 i konvensjonen,
fortrinnsrett til havnearbeid. Havnearbeiderne plikter på sin side å
være disponible for slikt arbeid. Artikkel 7 pålegger landene å
iverksette bestemmelsene i konvensjonen gjennom lov eller forskrift,
unntatt dersom konvensjonens bestemmelser er gjennomført på annen
måte – gjennom tariffavtaler, voldgiftskjennelser eller gjennom
nasjonal praksis.
Komiteen viser til at man fra
norsk side valgte å gjennomføre bestemmelsene i ILO-konvensjon 137
ved å la arbeidet i norske havner reguleres gjennom to tariffavtaler
mellom Norsk Transportarbeiderforbund og NHO Logistikk og Transport
– Rammeavtalen og Sør- og Nord-Norgeavtalen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette skjedde etter anbefaling fra Norsk Arbeidsgiverforening
og Landsorganisasjonen i Norge, der begge parter viste til at konvensjonsteksten for
lengst var akseptert av partene i arbeidslivet og nedfelt i bestående
avtaleforhold.
Komiteen viser
til at avtalene regulerte hvem som kunne utføre losse- og lastearbeid.
Fortrinnsretten for registrerte havnearbeidere var formulert i Rammeavtalen.
Det ble opprettet administrasjonskontorer for losse- og lastearbeidere
i de enkelte havnene. I de største havnene var havnearbeiderne ansatt
ved kontoret. Avtalen inneholdt ingen definisjon av havnearbeidere, men
i praksis var det ansatte ved administrasjonskontorene som ble regnet
som å være omfattet av definisjonen og dermed også av konvensjonen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
også til konvensjonens artikkel 5, som sier at utvikling og effektivisering
av havnene skal skje gjennom et trepartssamarbeid mellom ansatte,
arbeidsgivere og myndigheter. Disse medlemmer viser i tillegg
til ILO-konvensjon 152 om helse, miljø og sikkerhet i havnene, som
forutsetter en avklart definisjon av havnearbeidere, på samme måte
som i ILO-konvensjon 137.
Disse medlemmer viser videre
til den såkalte Holship-dommen i Høyesterett den 16. desember 2016. Saken
gjaldt lovligheten av en varslet boikott fra Norsk Transportarbeiderforbund
overfor Holship Norge AS i Drammen havn. Transportarbeiderforbundet
hadde varslet boikott for å få gjennomført et krav om tariffavtale
for losse- og lastearbeiderne, i form av en direkteavtale basert
på Rammeavtalen med NHO, siden Holship AS ikke var medlem av NHO,
men av Bedriftsforbundet. Høyesterett konkluderte med at den varslede
boikotten var i strid med EØS-reglene, fordi fortrinnsretten favoriserte
administrasjonskontorets ansatte til fortrengsel for andre arbeidstakere
og begrenset andre aktørers tilgang til markedet. Rammeavtalen ble
sett som et hinder for markedsadgang og dermed i strid med EØS-avtalens etableringsregler.
Høyesterett la også vekt på at den varslede boikotten skilte seg
fra kollektive aksjoner som har til formål å tvinge en arbeidsgiver
til å forbedre egne arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår eller
forhindre en arbeidsgiver i å si opp egne ansatte, fordi kravet
gjaldt ansatte i et annet selskap.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
Høyesterett slik fulgte EFTA-domstolen, som har som formål å sikre
mest mulig ensartet tolkning av EU-rett i EU og EØS-området uten
å gjøre norske domstoler direkte underlagt EU-domstolen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at det forut for dommen i Høyesterett hadde vært en rekke konflikter
og rettstvister i flere havner knyttet både til fortrinnsretten
og unntakene fra den. Blant annet har det vært en rekke konflikter
knyttet til om unntaket skulle gjelde i havner med såkalt «eksklusiv
råderett» for ett firma til et definert areal innenfor havnas område.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 15:1601 (2017–2018) med spørsmål til arbeids- og sosialministeren
med henvisning til tariffoppgjøret i 2016. I oppgjøret var det enighet
om at partene, i samarbeid med departementet, skulle rette en felles
henvendelse til ILO for å avklare spørsmålet om det var forenlig
med ILO-konvensjon 137 å gjøre unntak fra fortrinnsretten for havnearbeidere
i havneområder med «eksklusiv råderett». I nevnte dokument blir
statsråden bedt om å svare på når slik henvendelse ble sendt, når
svar forelå, og med hvilket innhold.
Disse medlemmer viser til statsrådens
svar på det skriftlige spørsmålet, datert 28. mai 2018, der det opplyses
at departementet i november 2016 mottok en felles henvendelse fra
partene, hvor de anmodet om at det ble iverksatt et arbeid opp mot
ILO for å avklare om ILO-137 er korrekt implementert i Norge, og
at siste rapport fra norske myndigheter til ILO ble utarbeidet i 2017.
Rapporten er til behandling i ILOs ekspertkomité. Forholdet mellom
fortrinnsrett og «eksklusiv råderett» er ikke eksplisitt nevnt i
statsrådens svar, men det vises til at innspill fra partene er formidlet
i rapporten.
Komiteen viser
til at pågående aksjoner i ulike havner ble avsluttet etter Høyesteretts
dom i Holship-saken og at Rammeavtalen og flere andre overenskomster
for arbeid i havnene ble erstattet av en ny overenskomst i september
2017. De tidligere avtalene utløp 1. april 2018.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at den nye Havne- og terminaloverenskomsten gjelder både for
havneterminaloperatører og laste- og lossekontorenes egne ansatte og
i offentlige og private havner, men omhandler ikke lenger fortrinnsretten
eller ILO-konvensjon 137 direkte.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener det
er viktig å sikre gode, trygge og forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår,
også for havnearbeiderne. Flertallet mener arbeidsmiljøloven,
trepartssamarbeidet og tariffoppgjørene er fornuftige virkemidler
for å ivareta disse hensynene.
Flertallet viser til plenumsdommen
avsagt i Høyesterett den 16. desember 2016, i saken Holship Norge
AS, Bedriftsforbundet og NHO mot Norsk Transportarbeiderforbund
og LO (Holship-dommen). Saken gjaldt lovligheten av boikott for
å fremtvinge inngåelsen av en tariffavtale med bestemmelser om fortrinnsrett. Høyesterett
behandlet i denne saken også spørsmål knyttet til gjennomføringen
av ILO-konvensjon nr. 137.
Flertallet viser til Høyesteretts
avklaringer av to spørsmål med betydning for representantforslaget.
For det første var Høyesteretts oppfatning at ILO-konvensjon nr.
137s regler kan oppfylles ved bruk av andre virkemidler enn fortrinnsrett.
For det andre kom Høyesteretts flertall til at konvensjonens bestemmelser
om fortrinnsrett for havnearbeidere uansett må stå tilbake for EØS-lovens
§ 2. Denne bestemmelsen gir EØS-avtalen og Norges forpliktelser
etter denne forrang ved motstrid med norsk lov. Høyesteretts flertall
uttaler i domspremissenes avsnitt 123 og 124:
«Formålet med ILO-konvensjon
nr. 137 synes å være å skaffe havnearbeidere ordnede arbeids- og lønnsforhold,
se konvensjonen artikkel 2. Disse hensynene kan ivaretas på annen
måte enn ved en fortrinnsrett til losse- og lastearbeid for en gruppe
arbeidstakere. Etter arbeidsmiljøloven § 14-9 nr. 1 skal arbeidstakere som
hovedregel ansettes fast. Tilfredsstillende lønnsforhold kan fremforhandles
ved tariffavtale. Krav til sikkerhet kan sikres ved opplæring og
sertifisering av arbeidstakerne.
Uansett hvordan ILO-konvensjon
nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå
tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.»
Flertallet slutter seg til
Høyesteretts flertallsvotum. Flertallet er enig i at Norges
konvensjonsforpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 137 kan oppfylles
på andre måter enn ved innføringen av fortrinnsrett for havnearbeidere
gjennom lov eller forskrift, for eksempel ved tilfredsstillende
arbeidsmiljølovgivning, gode tariffavtaler og annen nasjonal praksis. Flertallet slutter
seg også til Høyesteretts vurdering av grensen for motstrid mellom
norsk rett og EØS-avtalen, som blant annet bygger på EFTA-domstolens
rådgivende tolkningsuttalelse.
Flertallet understreker Stortingets
ultimative lovgivningskompetanse, men minner om at en lovbestemt
fortrinnsrett vil bli tolket innskrenkende eller satt til side av
domstolene med hjemmel i EØS-loven § 2, dersom Stortinget ikke eksplisitt
går inn for å fravike EØS-avtalen og kollisjonsregelen i EØS-loven
§ 2. Flertallet understreker
at det vil være svært utfordrende å gjennomføre en fortrinnsrett
ved forskrift, da denne, uavhengig av teknisk utforming, må stå
tilbake for EØS-loven ved motstrid med EØS-forpliktelsene, jf. lex
superior-prinsippet.
Flertallet mener det er uaktuelt
å endre EØS-loven eller vedta lover som bryter med Norges EØS-forpliktelser
og dermed setter EØS-avtalen i spill, ikke minst på grunn av rettighetene
den sikrer norske arbeidstakere.
Flertallet viser til tariffavtalen
Havne- og terminaloverenskomsten, som ble fremforhandlet mellom partene
i arbeidslivet etter Holship-dommen i Høyesterett. Et overveldende
flertall hos begge parter viste til at avtalen balanserte hensynene
til havnearbeiderne på den ene siden og arbeidsgiverne, brukerne
av havnene og EØS-avtalen på den annen side. Det er også positivt
at private havner så vel som offentlige ble omfattet av avtalen.
Flertallet fremhever at både
LO og NHO uttalte seg positivt til inngåelsen av overenskomsten.
LO påpekte blant annet at de på sikt trodde avtalen ville føre til
flere havnearbeidere i Norge, og at det var grunn til å gratulere
partene med avtalen. Flertallet støtter
denne vurderingen og ser derfor ikke behov for å gripe direkte inn
i tariffoppgjøret mellom partene.
Flertallet vil videre påpeke
at det etter Norges tilslutning til ILO-konvensjon nr. 137 ble implementert strengere
reguleringer, som ga bedre og tryggere lønns- og arbeidsvilkår for
havnearbeiderne, blant annet gjennom arbeidsmiljølovene og tariffavtaler. Flertallet vil
derfor påpeke at Norges forpliktelse til å sikre havnearbeiderne
gode og trygge arbeids- og lønnsvilkår må anses å være oppfylt.
Flertallet understreker at
ILO-konvensjon nr. 137 hverken er inkorporert i de gamle tariffavtalene mellom
partene eller i den nye Havne- og terminaloverenskomsten. Flertallet vil
fremheve viktigheten av at ILO-konvensjonen nr. 137 ikke gis direkte
virkning i norsk rett, da dette vil flytte mer makt vekk fra nasjonal kontroll.
Flertallet påpeker at fortrinnsrettsbestemmelser i
loven kan medføre en større bruk av innleie av arbeidskraft, slik
det var tidligere. Dette vil motvirke hovedregelen i norsk arbeidsliv
om faste stillinger og er hverken tilrådelig eller ønskelig.
Flertallet viser til at fortrinnsretten
tidligere ga en monopollignende situasjon hvor havnekontorene og
havnearbeiderne med fortrinnsrett kontrollerte arbeidet i havnene.
Dette svekket effektiviteten i sjøtransporten og ga økte kostnader
for havnebrukerne og særlig for lokalt næringsliv i distriktene.
Ved en gjeninnføring kan svekket konkurransekraft for sjøtransport
få betydning for ambisjonen om å flytte en større andel av godstransporten
fra vei til sjø. Flertallet mener
derfor det er ønskelig med sunn konkurranse som også ivaretar interessene
til havnearbeiderne. I Stortingets høring ble dette synet også bifalt
av majoriteten av høringsinstansene.
Flertallet mener forslaget
kan få uheldige konsekvenser for skip og havnearbeidere. Dagens
skip har ofte spesialiserte og høyteknologiske laste- og losseinnretninger
som de ansatte om bord på skipene har særlig kompetanse til å håndtere.
Dersom andre skal benytte seg av disse innretningene, vil risikoen
for ulykker og uønskede hendelser øke.
Flertallet påpeker at høringsinstansene
ikke hadde konkrete løsninger på hvordan man kan etablere en fortrinnsrett
som ikke er i strid med EØS-rettenes bestemmelser om blant annet
etableringsfrihet. Det overveldende flertallet av høringsinstansene
støttet ikke forslaget, og viste til at de anså ILO-konvensjon nr.
137 som oppfylt i Norge. Advokatforeningen mente det ikke er nødvendig
å innføre fortrinnsrettsbestemmelser, da havnearbeidernes interesser
kan ivaretas på andre vis, uavhengig av synet på om ILO-konvensjon
nr. 137 er oppfylt.
Flertallet viser avslutningsvis
til vurderingen av Norges konvensjonsforpliktelser etter ILO-konvensjon nr.
137, som skal gjennomføres av Arbeids- og sosialdepartementet, som
følge av at det ikke foreligger en avtale mellom partene om fortrinnsrett
for havnearbeidere. Flertallet avventer
vurderingen fra departementet og vil da se på eventuelle tiltak.
Flertallet tilrår på dette
grunnlag at representantforslaget ikke vedtas.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at det fra arbeidstakersiden ble fremhevet at den nye tariffavtalen
verken omhandler fortrinnsretten eller andre bestemmelser i ILO-konvensjon
137. Da de tidligere avtalene utløp, ble også grunnlaget for definisjon
av havnearbeidere og havnearbeid borte. Dermed fins det etter LOs
mening ikke lenger noe grunnlag for å fastslå hvem det er som nå
er vernet av konvensjonen. Dermed kan heller ikke ILO-konvensjonen
nå sies å være gjennomført i Norge, slik vi er forpliktet til gjennom
ratifiseringen. LO viste dermed til at det som nå gjenstår av muligheter,
er å gjennomføre konvensjonens bestemmelser gjennom lov eller forskrift.
Fra arbeidsgiversiden
ble det vist til at Holship-dommen anså fortrinnsrett til havnearbeid
som å være i strid med EØS-regelverket, og at ILO-konvensjon 137 må
stå tilbake for EØS-regelverket. NHO viste dessuten til at hovedmålet
med ILO-konvensjon 137 er ivaretatt gjennom den nye tariffavtalen,
som er basert på faste ansettelser i stedet for innleid arbeidskraft
fra bemanningsbyråer og losse- og lastekontorer. De viste til at grunnlaget
for ILO-konvensjon 137 ikke lenger er til stede, men at den likevel
må kunne anses som gjennomført ved praksis.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Høyesterettsdommen
av 16. desember 2016, som etter råd fra EFTA-domstolen vurderte
det slik at fortrinnsretten for havnearbeidere, slik den var iverksatt
i Norge, var å anse som i strid med EØS-retten, men ikke at fortrinnsrett
for havnearbeidere i seg selv, slik den er nedfelt i ILO-konvensjon
137, er i strid med EØS-retten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at statsråden
i sitt svarbrev vedrørende representantforslaget opplyser at regjeringen
i løpet av høsten 2018 vil foreta en vurdering av om forpliktelsene
etter ILO-konvensjon 137 er oppfylt eller ikke, etter signaler fra
partene i den nye tariffavtalen.
Komiteen viser
til at det under komiteens høring i saken 7. mai 2018 kom klart
til uttrykk at det er ulike syn mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden
på hva som nå er status for Norges gjennomføring av ILO-konvensjon
137.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til
at Norge fortsatt er bundet av ILO-konvensjon 137. Det gjelder både
kravet til en definisjon av havnearbeidere og havnearbeid, kravet
om et register over definerte havnearbeidere og deres fortrinnsrett.
Ingen av disse kravene er i dag innarbeidet i den nye tariffavtalen.
Vi vet derfor ikke lenger hvem som omfattes av konvensjonen. Disse medlemmer viser
derfor til at ILO-konvensjon 137 ikke lenger kan anses å være gjennomført
i Norge gjennom praksis. Da gjenstår i henhold til konvensjonens
krav kun lov eller forskrift.
Disse medlemmer viser til
at NHO og Bedriftsforbundet under komiteens høring ga uttrykk for
at ILO-konvensjon 137 er ivaretatt gjennom den nye tariffavtalen,
som er basert på faste ansettelser i stedet for innleid arbeidskraft
fra bemanningsbyråer og losse- og lastekontorer. NTF og LO viste
på sin side til at situasjonen i havnene stadig forverres ved at
flere bruker sjøfolk under bekvemmelighetsflagg til lossing og lasting
etter at fortrinnsretten, slik den var gjennomført i Norge, ble opphevet.
De viser til betydelig grad av sosial dumping og hyppigere bruk
av deltid, i strid med ILO-137 sine intensjoner, der fast og regelmessig
sysselsetting vektlegges. De viste også til omfattende brudd på
de internasjonale avtalene for sjøfolk, som krever overtidsbetaling
etter fastsatt sats for sjøfolk som benyttes til slikt arbeid. Disse medlemmer viser
i den forbindelse i tillegg til Dokument 15:1601 (2017–2018) med
spørsmål om hvordan fortrinnsretten etter ILO-137 er å forstå for
områder etter «eksklusiv råderett».
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen etter samarbeid med partene, legge frem forslag
til endringer i lov eller forskrift, som sikrer at Norge oppfyller
sine forpliktelser etter ILO-konvensjon 137.»
«Stortinget
ber regjeringen sikre at forslag til endringer i lov eller forskrift
omfatter en definisjon av begrepene havnearbeid og havnearbeidere,
etablering av et register over havnearbeidere som anses omfattet av
konvensjonen, og en gjeninnføring av fortrinnsretten for etablerte
havnearbeidere.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til
at flertallet i komiteen i sine merknader bevisst argumenterer for
at gjeninnføring av fortrinnsrett for havnearbeidere vil være svært
utfordrende, da denne fortrinnsretten vil måtte stå tilbake for
EØS-loven ved motstrid ved EØS-forpliktelsene, jf. lex superior-prinsippet.
Flertallet mener sågar at det er uaktuelt å «[…] vedta lover som
bryter med Norges EØS-forpliktelser og dermed setter EØS-avtalen
i spill.» Disse
medlemmer lar seg imidlertid ikke vippe av pinnen av slike
argumenter, men forstår godt hvorfor flertallet gjør dette.
For disse medlemmer skal
norske tariffavtaler, norsk arbeidslivslovgivning og ILO-konvensjoner
ha forrang foran EU-rett. Dette er for øvrig helt i tråd med hva
Norges største arbeidstakersammenslutning har slått fast.
Saken om ILO-konvensjon
nr. 137 og havnearbeidernes fortrinnsrett er særlig interessant
i lys av dette. Norge har sluttet seg til konvensjonen. Norske myndigheter
har ikke ytret noe ønske om å tre ut av konvensjonen. Statsråden
skriver i sitt brev til komiteen av 30. april:
«Som det er gjort
rede for ovenfor, angir ILO 137 at konvensjonen primært skal gjennomføres
gjennom praksis eller gjennom avtaler mellom partene.
Som en følge av
at det ikke lenger foreligger en avtale mellom partene som oppfyller
forpliktelsene i ILO-konvensjon 137, er regjeringen i gang med å
vurdere saken.»
Disse medlemmer merker seg
at statsråden her skriftlig bekrefter «at det ikke lenger foreligger
en avtale mellom partene som oppfyller forpliktelsene i ILO-konvensjon
137». Disse medlemmer vil
vise til at flertallet i komiteen imidlertid går langt i å hevde
at Norges forpliktelser i ILO-konvensjon nr. 137 er oppfylt når flertallet
skriver følgende:
«Flertallet vil
videre påpeke at det etter Norges tilslutning til ILO-konvensjon
nr. 137 ble implementert strengere reguleringer, som ga bedre og
tryggere lønns- og arbeidsvilkår for havnearbeiderne, blant annet
gjennom arbeidsmiljølovene og tariffavtaler. Flertallet vil derfor
påpeke at Norges forpliktelse til å sikre havnearbeiderne gode og
trygge arbeids- og lønnsvilkår må anses å være oppfylt.»
Disse medlemmer mener Norge
ikke oppfyller forpliktelsene i ILO-konvensjon nr. 137. Disse medlemmer ser
derfor ikke noe behov for at regjeringen foretar en vurdering av
hvorvidt forpliktelsene etter ILO-konvensjon nr. 137 er oppfylt
eller ikke. Disse medlemmer vil
i stedet anmode regjeringen om å prioritere å legge frem forslag
til endringer i lov eller endre forskrift, som sikrer at Norges
forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 137 blir oppfylt.
Disse medlemmer vil videre
vise til at flertallet i komiteen i sine merknader skriver om tidligere
fortrinnsrett at denne:
«[…] ga en monopollignende
situasjon hvor havnekontorene og havnearbeiderne med fortrinnsrett
kontrollerte arbeidet i havnene. Dette svekket effektiviteten i
sjøtransporten og ga økte kostnader for havnebrukerne og særlig
for lokalt næringsliv i distriktene. Ved en gjeninnføring kan svekket
konkurransekraft for sjøtransport få betydning for ambisjonen om
å flytte en større andel av godstransporten fra vei til sjø.»
Disse medlemmer er også her
uenig med flertallet. Disse
medlemmer vil vise til at det i 2016 var 248 Norsk Transportarbeiderforbund-medlemmer igjen
på de tre havneoverenskomstene; 166 medlemmer på Rammeavtalen, 74
på Sør- og Nord-Norgeavtalen og 8 på Havneoverenskomsten. Dette
var 14,7 pst. sammenlignet med 1985, da Norsk Transportarbeiderforbund
hadde 1 689 losse- og lastearbeidere som medlemmer. I samme periode
var det en betydelig økning i tonnasje som gikk over norske havner,
i perioden 1985 til 2011 var veksten alene på 42,7 pst.
Disse medlemmer vil videre
vise til at det i havnene er mange brukere med svært ulike behov
for arbeidskraft; noen brukere har noenlunde faste anløp, men med
lange mellomrom, og noen har bare sporadiske anløp. Godsmengden
og arbeidsmengden varierer mye for de ulike anløpene, noen anløp
har kort liggetid og lite gods, for eksempel passasjerfergene, mens
andre har store godsmengder der det brukes et døgn eller mer på
lossingen/lastingen. Noen har behov for få folk for å utføre jobben,
kanskje bare en mann, mens andre har behov for flere, eksempelvis
8–10 mann. Disse
medlemmer mener dette underbygger at det er nødvendig å regulere
arbeidet i havnene. Havnebrukerne har også ulike behov ut fra hvilke
typer skip det er tale om.
Disse medlemmer vil vise til
at etableringen av losse- og lastekontor (administrasjonskontor)
ivaretok havnearbeidernes behov for faste heltidsansettelser og ga
havnebrukerne nødvendig fleksibilitet. Dette systemet ble gjort
til del av den norske gjennomføringen av ILO-konvensjon nr. 137,
og definisjonen av «havnearbeider» fremgår av regjeringens rapport
til ILO i 1976, om at en havnearbeider er:
«[…] alle arbeidere
som har havnearbeid som sin hovedbeskjeftigelse og som er regelmessig
knyttet til og som er bundet til å stå til disposisjon for et bestemt
kontor etablert av en overenskomst mellom hovedorganisasjonene for
arbeidsgiverne og arbeiderne, eller som er drevet av en av disse
organisasjonene.»
Disse medlemmer viser til
at med en varierende og ofte uforutsigbar oppdragsmengde per bruker
per dag, uke og måned vil det ikke være mulig å ha en fast ansettelse
hos brukerne som kan ivareta fast ansettelse for å ivareta losse-
og lastearbeidet. I beste fall ville dette ført til deltidsansettelser
med svært liten stillingsbrøk hos de fleste brukerne, men antakelig
ville det ført til at arbeiderne ble hentet inn til det enkelte
oppdrag. Ved å se på oppdragsmengden i hele havnen og for alle brukerne
under ett ble det muligheter for faste losse- og lastearbeidere
med nødvendig kompetanse for å utføre arbeider, jf. ILO-konvensjon
nr. 152 om yrkesmessig sikkerhet og helse i havnearbeid. Losse-
og lastekontorene sikret nettopp en felles løsning for alle brukerne
i havnene og ivaretar losse- og lastearbeidernes rett til «fast eller
regelmessig sysselsetting» eller «minimumsperioder med sysselsetting
eller en minimumsinntekt» etter ILO 137 art. 2.
Disse medlemmer vil videre
vise til at losse- og lastearbeiderne tidligere hadde en fortrinnsrett
til losse- og lastearbeid – ikke et monopol, slik flertallet i komiteen
fremlegger det som. Denne fortrinnsretten ble administrert av Administrasjonskontoret
hvor arbeidsgiverne hadde flertall.
Administrasjonskontorene
drives som et «non-profit»-selskap, var selvstendige organisasjoner/bedrifter og
registrert i Brønnøysund-registeret.
Måten arbeidet ble
organisert på, var at havnebrukerne meldte inn alle anløp til Administrasjonskontoret,
som så satte opp arbeidslister der havnearbeiderne ble fordelt på
de ulike skipsanløpene. Administrasjonskontoret hadde fleksibilitet
til å tilpasse plasseringen av losse- og lastearbeidernes arbeidstid
ut fra behovet i havna. Når behovet var større enn hva som kunne
utføres av fast ansatte losse- og lastearbeidere, gav suppleringsarbeidere
ekstra fleksibilitet. Når det unntaksvis ikke kunne stilles tilstrekkelig
antall havnearbeidere for å få gjennomført en effektiv lossing og
lasting, ble det gjort avtaler om at andre kunne utføre jobben –
ofte gjennom et samarbeid med skipets mannskap, som etter avtale
fikk lov til å utføre arbeidet om bord, og losse- og lastearbeidere
som utfører arbeidet i land.
Som følge av at
mange skipsanløp i norske havner kommer i helgene, må det i en del
tilfeller arbeidsmessig benyttes andre enn de faste losse- og lastearbeiderne. Disse medlemmer vil
vise til at det i Drammen havn gjelder særlige utfordringer forbundet
med lossing av bilbåtene. I slike tilfeller er det helt nødvendig
å bruke flere ansatte enn gruppen med fast ansatte. Dersom bare
de faste losse- og lastearbeiderne skulle utføre dette arbeidet,
ville liggetiden for disse båtene bli urimelig lang.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn understreke at kombinasjonen av organiseringen med administrasjonskontorer
ved havnene og laste- og lossearbeidernes fortrinnsrett både sikret
effektivitet og lavest mulig kostnader for næringslivet.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringa leggje fram forslag til endringar i lov eller forskrift
for å realisera hamnearbeidarar sin fortrinnsrett gjennom ILO-konvensjon
137.»