Svar til Stortinget vedr. representantforslag
206 S (2017–2018) om å sikre fortrinnsretten for havnearbeidere
Jeg viser til brev
fra komitéen 12. april 2018 der det bes om en vurdering av representantforslag
206 S (2017–2018) fra stortingsrepresentantene Lundteigen, Gjelsvik,
Borch, Myhrvold, Navarsete og Mossleth. Representantene foreslår
at regjeringen bes legge fram forslag til endringer i lov eller
forskrift for å realisere havnearbeidere sin fortrinnsrett gjennom
ILO-konvensjon 137.
Jeg vil starte med
å gi en kort omtale av den aktuelle ILO-konvensjonen, det vil si
ILO-konvensjon nr. 137 om sosiale følger av nye metoder for godsbehandling
i havner (ILO 137). Konvensjonen ble vedtatt i 1973 og ratifisert
av Norge i 1974. Bakgrunnen for konvensjonen var at det hadde foregått
viktige endringer i metoder for godsbehandling i havner, som bruk
av containere og økt mekanisering og automatisering. Konvensjonen
skulle bidra til at arbeidstakerne fikk ta del i de godene som fulgte
med innføringen av nye arbeidsmetoder, og at de ble sikret en bedring
i sin situasjon gjennom blant annet fast sysselsetting og stabile
inntekter. Oppsummert var konvensjonens hovedformål å sikre havnearbeiderne
fast sysselsetting og stabil inntekt, i stedet for bruk av «løsarbeidere».
Konvensjonen slår
fast at den skal gjelde for arbeidere som til vanlig er disponible
for arbeid som havnearbeidere og som er avhengige av dette arbeid
som sin viktigste årlige inntekt (art. 1). Havnearbeiderne skal sikres
fast eller regelmessig sysselsetting så langt det er mulig (art.
2). Det skal opprettes og ajourføres registre over alle yrkeskategorier
av havnearbeidere. Disse havnearbeiderne skal ha fortrinnsrett til
havnearbeid. Samtidig plikter de registrerte havnearbeiderne å være
disponible for slikt arbeid (art. 3).
Det følger av konvensjonen
at det skal oppmuntres til samarbeid mellom partene i arbeidslivet
for å ivareta de hensyn konvensjonen skal sikre, med deltakelse
fra myndighetene «når det passer». Konvensjonen skal først og fremst
gjennomføres i tariffavtaler eller praksis mellom arbeidslivets
parter. I den grad dette er gjort, legger konvensjonen ikke opp
til lovgivning.
Stortinget ratifiserte
konvensjonen 10. juni 1974. Departementet (Kommunal- og arbeidsdepartementet) viste
da til at definisjonen av havnearbeider fulgte av reg-lene om dagpenger
til havnearbeidere. Etter disse reg-lene var en havnearbeider knyttet
til et kontor som forestår arbeid i havnene etter overenskomst mellom partene.
I senere rapporter til ILO ble det lagt til grunn at definisjonen
av havnearbeider følger av de tariffavtaler som regulerer havnearbeid,
og hvilke arbeidstakere som er omfattet av disse. Kravene til registrering
og fortrinnsrett var ivaretatt gjennom praksis, dvs. i de avtaler som
eksisterte mellom Norsk Arbeidsgiverforening og LO, som ble videreført
i avtalene mellom NHO/NHO Logistikk og Transport (NHO LT) og LO/Norsk
Transportarbeiderforbund (NTF), blant annet Rammeavtalen (se nedenfor).
Det skal rapporteres
jevnlig til ILO på ratifiserte konvensjoner. Norges første rapport
på ILO 137 ble avgitt i 1976 og det ble i rapporten redegjort for
hvilke tiltak som var gjennomført for å implementere konvensjonen.
I 1976 var det om lag 3 000 havnearbeidere. Antallet havnearbeidere
har blitt gradvis redusert og i rapporten til ILO i 2012 ble det
rapportert inn 413 havnearbeidere i 42 havner.
Det var fram til
2017 to tariffavtaler mellom LO/NTF og NHO/NHO LT som regulerte
arbeidet i norske havner - Rammeavtalen og Nord- og Sør-Norgeavtalen. Avtalene
regulerte hvem som kunne utføre losse- og lastearbeid. Fortrinnsretten
for havnearbeidere var klart formulert i Rammeavtalen.
Rammeavtalen bestemte
at registrerte havnearbeidere hadde fortrinnsrett til alt laste-
og lossearbeid. Det ble opprettet et administrasjonsorgan i de enkelte
havner (ofte kalt administrasjonskontoret for losse- og lastearbeidere).
I de største havnene var havnearbeiderne ansatt på administrasjonskontoret.
Speditører mv. på havnene som skulle ha arbeid utført, kjøpte da
disse tjenestene fra kontoret. Tilsvarende pliktet arbeiderne å utføre
de arbeidsoppgaver som administrasjonskontoret tok på seg. Rammeavtalen
inneholdt ingen egen definisjon av havnearbeidere, men i praksis
var det ansatte på administrasjonskontorene som ble antatt å være omfattet
av definisjonen.
I representantforslaget
viser forslagsstillerne til den såkalte Holship-saken fra Høyesterett
som omhandlet den aktuelle fortrinnsretten etter ILO 137, og jeg
finner grunn til å omtale denne kort. Høyesterett avsa i desember
2016 dom i en sak anlagt av NTF mot Holship Norge AS angående lovligheten
av en varslet boikott. Målet med den varslede aksjonen var å tvinge
selskapet Hol-ship AS til å rette seg etter Rammeavtalen. Høyesterett kom
til at den varslede boikotten var ulovlig fordi den var i strid
med EØS-retten. Høyesterett fant at reglene i tariffavtalen om fortrinnsrett
til laste- og lossearbeid for en gruppe arbeidstakere utgjorde en
ulovlig restriksjon på retten til fri etablering som følger av EØS-avtalen
artikkel 31.
Når det gjaldt foreningsfriheten
etter Grunnloven og EMK, viste Høyesterett til at denne må avveies
mot etableringsretten. Høyesterett kom til at den fortrinnsretten
som ble krevet, ikke tilfredsstilte kravet til rimelig balanse mellom
etableringsretten og en eventuell grunnleggende rett til boikott.
I september 2017
inngikk tariffpartene en ny overenskomst – Havne- og terminaloverenskomsten
– som erstatter Rammeavtalen og flere andre overenskomster for arbeid
i havnene. Denne nye overenskomsten favner vidt, og gjelder for
både havneterminaloperatører og laste- og lossekontorenes egne ansatte.
Den kommer til anvendelse ved havneterminaler ved både offentlige
og private havner.
Tariffpartene er
enige om at terµminalarbeid i hovedsak skal utføres av terminalarbeidere,
og baseres på faste heltidsstillinger. Overenskomsten omhandler
ikke fortrinnsretten eller ILO 137 direkte. På denne bakgrunn har
partene signalisert at myndighetene nå må vurdere om forpliktelsene
etter ILO-konvensjonen er oppfylt.
Som det er gjort
rede for ovenfor, angir ILO 137 at konvensjonen primært skal gjennomføres
gjennom praksis eller gjennom avtaler mellom partene.
Som en følge av
at det ikke lenger foreligger en avtale mellom partene som oppfyller
forpliktelsene i ILO-konvensjon 137, er regjeringen i gang med å
vurdere saken. Arbeidslivets parter er informert om at regjeringen har
startet dette arbeidet. Det tas sikte på å gjennomføre en slik vurdering
i løpet av høsten 2018.
Konvensjonen har
tre hovedmål. Havnearbeiderne skal sikres fast eller regelmessig
sysselsetting så langt det er mulig. I tillegg skal det foreligge
et register over alle yrkeskategorier av havnearbeidere. Disse havnearbeiderne
skal ha fortrinnsrett til havnearbeid. Konvensjonen angir ikke nærmere
hvordan dette skal gjøres, og det foreligger ulike løsninger i landene
som har ratifisert konvensjonen. ILO har blant annet i General Survey of the
reports concerning the Dock Work Convention fra 2002 pekt
på at de enkelte landene skal kunne finne fram til den praksis som
er best egnet til å oppfylle konvensjonen i den aktuelle situasjonen.
Det har gått lang
tid siden konvensjonen opprinnelig ble implementert i Norge. Det
har i den perioden vært stor utvikling i organiseringen av arbeid
i norske havner, og arbeidslivet generelt. Denne utviklingen har også
hatt betydning for havnearbeidernes situasjon.
I det pågående arbeidet
vil regjeringen blant annet se på hvordan arbeidet i norske havner
er organisert i dag. Det er viktig å se på hvilken praksis som foreligger, og
om praksis eller forpliktelser i avtalen mellom partene oppfyller
enkelte av konvensjonens krav, uten at det er henvist direkte til
konvensjonen.
Ved ev behov for
endringer, vil regjeringen følge opp dette på vanlig måte, og involvere
partene i arbeidet.