Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Zaineb Al-Samarai, Jette F. Christensen, lederen Anniken Huitfeldt, Martin
Kolberg og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Hårek Elvenes, Trond Helleland, Ingjerd
Schou og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Hans
Andreas Limi og Christian Tybring-Gjedde, fra Senterpartiet, Liv
Signe Navarsete, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
fra Venstre, Abid Q. Raja, og fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide,
viser til representantforslaget fra stortingsrepresentant Audun
Lysbakken om å nedsette en ny forsvarskommisjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at den globale og regionale forsvars- og sikkerhetspolitiske
utviklingen har vært grundig behandlet i Norge de seneste årene
gjennom ulike utredninger, meldinger og politiske prosesser. Flertallet viser
til at sentrale utviklingstrekk ved den forsvars- og sikkerhetspolitiske situasjonen
flere ganger har vært belyst og drøftet som del av disse prosessene.
Herunder har tematikken vært grundig belyst tverrpolitisk, i pressen
og det offentlige ordskiftet. Flertallet viser til at utredninger,
meldinger og politiske prosesser blant annet har belyst den globale
og regionale sikkerhetspolitiske utviklingen, utviklingen i Norges
nærområder, landets militære evne, videreutviklingen av Forsvaret,
totalforsvaret og det sivil-militære samarbeidet samt samarbeidet
med allierte og videreutviklingen av dette.
Det er flertallets vurdering
at en åpen debatt der landets innbyggere, presse og politiske partier
aktivt har deltatt, har gitt en bred erkjennelse av den endrede
sikkerhetspolitiske situasjonen globalt og regionalt. Det er også flertallets vurdering
at implikasjonene for Norge har vært grundig belyst. Det er flertallets oppfatning
at den offentlige debatten har bidratt til økt bevissthet om viktigheten
av Forsvaret samt bred konsensus om de lange linjene i landets forsvars-
og sikkerhetspolitikk.
Flertallet viser til at viktige
utredninger og politiske prosesser som belyser den forsvars- og
sikkerhetspolitiske utviklingen, er gjennomført i perioden 2014–2018. Flertallet viser
til at nevnte utredninger og politiske prosesser inkluderer Ekspertgruppen
for forsvaret av Norge (2015), Forsvarssjefens fagmilitære råd (2015),
Prop. 151 S (2015–2016), Prop. 2 S (2017–2018), Meld. St. 10 (2016–2017)
samt Meld. St. 36 (2016–2017). Flertallet viser til at disse
har gitt norske beslutningstakere et godt grunnlag for å forstå
og håndtere utviklingen globalt og i Norges nærområder. Flertallet merker
seg at flere av aspektene som spesifikt nevnes av forslagsstiller,
er behandlet i Meld. St. 36 (2016–2017). Flertallet viser til at landets
fremste forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøer har vært tungt
involvert i de ulike utredningene og prosessene, og at disse dermed
er meget godt faglig forankret.
Flertallet viser til at oppnevnelsen
av forrige forsvarskommisjon i 1990 var foranlediget av enestående endringer
i den globale sikkerhetspolitiske situasjonen, herunder Berlinmurens
fall, Warszawapaktens sammenbrudd og Sovjetunionens oppløsning.
Gitt den korte tidshorisonten etter de seneste årenes utredninger
og politiske prosesser er det flertallets oppfatning at en ny
forsvarskommisjon per nå ikke vil frembringe vesentlig kunnskap
som ikke allerede fremkommer i nevnte utredninger og politiske prosesser.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet vil peke på at Norge er avhengig av NATO
for å ivareta et troverdig og robust forsvar av landet.
Dette medlem vil peke på at
bevilgningene til Forsvaret ikke ligger på et nivå som harmonerer
med Norges forpliktelser som NATO-land, og spesielt gjelder dette
for landforsvaret.
Dette medlem vil peke på at
det er flere faktorer som gjør at Norge må ha et ekstra bevisst
forhold til nasjonal sikkerhet og beredskap. Norge er et langstrakt land
med enorme havområder, en liten befolkning og en stormakt som nabo.
Norge har en av verdens lengste kystlinjer, som også har svært verdifulle
naturressurser. I tillegg har den norske kysten en meget sentral
militærstrategisk plassering. Dette medlem viser til at ressursrike
og geopolitisk viktige områder tradisjonelt er mer utsatt for konflikter.
Dette medlem vil peke på at
man er avhengig av å ha folk over hele Norge som har evne og vilje
til å beskytte landet og trygge lokalsamfunnet sitt, uansett om man
står overfor omfattende terrorangrep, press mot norsk grense, infrastruktur
eller sentrale nasjonale institusjoner, eller i verste fall invasjon.
Gjennom verneplikten har Norge tradisjonelt sikret en bred rekruttering
til Forsvaret. Avtjening av militær tjeneste innebærer en bevisst
ansvarliggjøring av store deler av befolkningen. Dette medlem viser til at langt
færre avtjener verneplikt i dag enn tidligere, og det har foreløpig
ikke oppstått en situasjon der samfunnet har fått testet hvilke konsekvenser
dette kan ha for beredskapen.
Dette medlem mener at kommisjonen
må vurdere disse og andre aspekter ved den militære beredskapen
i Norge.
Dette medlem vil understreke
at Norge må ha et forsvar som gjør landet i stand til å takle et
bredt spekter av trusler. Nasjonen må være forberedt på å kunne
takle militære kriser av et visst omfang uten å være avhengig av
assistanse fra NATO. Dette
medlem viser til at flertallet av de politiske partiene har
vedtatt at Norge skal møte sine forpliktelser overfor NATO når det
gjelder bevilgninger til Forsvaret, men det er ikke lagt noen plan for
hvordan dette skal gjøres.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at forsvarskommisjoner
tidligere har vært satt ned når norske politikere har hatt behov for
en reorientering av sikkerhetspolitikken etter store omveltninger
i verden. Det har vært nedsatt fem slike forsvarskommisjoner i Norge.
Den første i 1908 for å vurdere forsvars- og sikkerhetspolitiske
spørsmål som meldte seg idet landet skulle føre en egen utenrikspolitikk.
De neste to ble nedsatt i 1920, etter 1. verdenskrig, og i 1946
etter slutten på 2. verdenskrig. Dernest ble det henholdsvis etter
Vietnamkrigen og Watergateskandalene, og i 1990 etter Warszawapaktens
sammenbrudd, murens fall og Sovjetunionens oppløsning, nedsatt forsvarskommisjoner.
Videre har det ved to anledninger, i 1999 og i 2006, blitt utnevnt
forsvarspolitiske utvalg. Disse fikk i oppgave å sørge for en bred
og åpen dialog om forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer
og gi innspill til arbeid med kommende langtidsplaner.
Dette medlem mener verden igjen
er inne i en tid med store endringer og stor usikkerhet rundt hva som
vil bli framtidens politiske og økonomiske system. Historiske endringer
gir behov for å tenke nytt. Særlig fem utviklingstrekk gjør det
nødvendig med en ny forsvarskommisjon:
-
Multilateralt samarbeid
er under press globalt, til fordel for alenegang fra stormaktene.
Dette skaper nye utfordringer for småstater som Norge.
-
Det er voksende usikkerhet
rundt NATOs framtid. Alliansens framtidige relevans er uviss, og
tilliten til amerikansk vilje til å garantere europeiske lands sikkerhet
er svekket.
-
Verden går fra å
være dominert av én supermakt til å ha flere stormakter som kjemper
om makt. Norge må både forholde seg til et mer autoritært og nasjonalistisk
Russland og til Kinas ambisjoner om global innflytelse.
-
Den politiske avstanden
mellom Norge og USA øker i ulike spørsmål som spenner seg fra handelspolitikk
til klimaspørsmål og bistand.
-
Klimaendringene kan
både skape global ustabilitet og endringer i nordområdene som norsk
sikkerhetspolitikk ikke er forberedt på.
Dette medlem mener
at disse utviklingstrekkene samlet gir grunn til å stoppe opp og
invitere til bred debatt om Norges posisjon i det internasjonale
samfunnet, slik vi har gjort tidligere når det sikkerhetspolitiske bildet
har vært i endring eller verdensbegivenhetene har fordret nytenking.
Det er også grunn til å diskutere Norges allianser og internasjonale
samarbeidspartnere og løfte debatten om et tettere nordisk forsvarssamarbeid.
På dette grunnlag
fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen nedsette en forsvarskommisjon for å invitere til
bred offentlig debatt om endringer i det sikkerhetspolitiske bildet,
Norges rolle og forsvarspolitiske endringer som konsekvens av dette.»