Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Zaineb Al-Samarai, lederen Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg, Leif Audun
Sande og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Hårek Elvenes, Trond Helleland, Ingjerd
Schou og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Hans
Andreas Limi og Christian Tybring-Gjedde, fra Senterpartiet, Liv
Signe Navarsete, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun
Lysbakken, fra Venstre, Abid Q. Raja, og fra Kristelig Folkeparti,
Torill Selsvold Nyborg, viser til representantforslaget og til
vedlagte uttalelse fra utenriksministeren av 13. mars 2019.
Komiteen er opptatt av at Norge
skal ha et strengt eksportregelverk for forsvarsmateriell. Komiteen mener
det er viktig at handel med våpen og militært materiell innenfor
rammen av FN-avtalen (ATT) er offentlig, og at transparens sikres
gjennom den årlige meldingen til Stortinget.
Komiteen merker seg at det
i tråd med Stortingets 1959-vedtak ikke tillates eksport av våpen,
ammunisjon eller andre militære varer til land hvor det er borgerkrig,
til områder hvor det er krig eller krig truer. Med borgerkrig forstås
«intern væpnet konflikt» i en stat, mens «krig» forstås som væpnet
konflikt mellom to stater. Komiteen oppfatter at «krig»
også kan være væpnet konflikt mellom mer enn to stater.
Komiteen viser til at det er
etablert praksis at stater som intervenerer etter samtykke fra et
lands lovlige myndigheter, ikke anses omfattet av 1959-vedtaket,
og at denne praksisen siden 2015 er forankret i den årlige meldingen
til Stortinget om eksport av forsvarsmateriell.
Komiteen understreker at eksportkontrollen skal
sikre at forsvarsmateriell som blir eksportert fra Norge, bare skal
gå til mottakere og mottakerland som er innenfor Utenriksdepartementets
retningslinjer. Samtlige lisenssøknader er gjenstand for individuelle
og omfattende vurderinger innenfor rammen av retningslinjene.
Komiteen merker seg at Utenriksdepartementets retningslinjer
baserer seg på to stolper: fire landgrupper og to varekategorier
– A-materiell og B-materiell. Retningslinjene angir hvilke landgrupper
som kan motta hvilke varekategorier, samt hvilken dokumentasjon som
kreves. Komiteen tar
til etterretning at skillet mellom A- og B-materiell går igjen i
de fleste lands regelverk for eksport av forsvarsmateriell.
Komiteen noterer seg at forsvarsmateriell
som produseres av utenlandske bedrifter, er gjenstand for eksportkontrollregelverket
i landet utstyret eksporteres fra.
Komiteen oppfatter at selskaper
der staten er eier, i utgangspunktet skal ha de samme rammevilkår som
andre selskaper, og at operative forretningsmessige forhold tilligger
selskapets styre og administrasjon.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til Granavolden-plattformen,
hvor det varsles en gjennomgang av det norske eksportkontrollregelverket
for å få et mer tilgjengelig regelverk. Dette medlem vil ønske dette
velkommen, og vil peke på at det er i tråd med anbefalingene fra
Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), som
har understreket i sin høringsuttalelse til Meld. St. 19 (2017–2018)
at det norske eksportkontrollregelverket er lite tilgjengelig, og
at det er vanskelig å sette seg inn i hva regjeringen faktisk legger
til grunn for avslag og godkjenninger av søknader om eksportlisens.
Dette medlem viser til at en
av vanskelighetene NIM peker på, er eksporten av norsk militært
materiell til land som deltar i krig. Regjeringens erklæring av 1959,
som Stortinget ga sin tilslutning til, slår fast at:
«…Norge ikke vil
tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig
eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig.»
Likevel har regjeringen
gitt tillatelse til eksport av militært materiell, inkludert våpen
og ammunisjon, til landene som intervenerer i Jemen.
Dette medlem viser til NIMs
høringsuttalelse som sier:
«(…) Det er ikke
tvilsomt at det foregår en borgerkrig i Jemen. I St. Meld 19 heter
det om dette: ‘Norges selvpålagte restriksjoner gjennom 1959-vedtaket
innebærer at vi ikke tillater eksport av våpen eller ammunisjon
til partene i en borgerkrig.’
Men så følger en
sterk begrensning i dette utgangspunktet:
‘Praksis har vært
at stater som intervenerer etter samtykke fra et lands lovlige myndigheter,
ikke anses omfattet av 1959-vedtaket.’
Dette vil si at regjeringen
tolker 1959-vedtaket om forbud mot å eksportere våpen til stater
med borgerkrig til bare å gjelde våpeneksport til krigførende parter
som kjemper mot et lovlig regime.»
Og videre:
«Slike avgrensinger
(mot eksport til parter i en borgerkrig som støtter lovlige myndigheter)
er imidlertid ikke i overensstemmelse med Norges forpliktelser under
ATT artikkel 7. Denne bestemmelsen viser nemlig til brudd på internasjonal
humanitær rett i sin alminnelighet. Hele poenget med internasjonal
humanitær rett er at den skal gjelde i alle kriger og konflikter
uansett hvem som har ‘rett’. All eksport som vil kunne føre til brudd
på internasjonal humanitær rett, også på grunn av handlinger foretatt
av stater som er invitert av en av partene i en borgerkrig, vil
falle innenfor Artikkel 7.»
Dette medlem mener er nødvendig
å utrede hvordan begrensningen på 1959-vedtaket stemmer overens
med Norges internasjonale forpliktelser gjennom ATT, og fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen vurdere om definisjonen av krig og borgerkrig bør
endres for å hindre salg av militært materiell til land som deltar
i væpnede konflikter med store sivile lidelser.»
Dette medlem viser
til skillet mellom A- og B-materiell i eksportregelverket. Dette medlem mener det
er uheldig om det gis inntrykk av at B-materiell, som ikke omfatter
ammunisjon og våpen, ikke kan brukes til krigføring som rammer sivile
i stort omfang, eller til krigsforbrytelser. I krigen i Jemen er
flere truet på livet av den saudi-ledede blokaden som hindrer innføring
av mat, medisiner og livsnødvendige varer, enn av krigshandlinger.
B-materiell, som kan være komponenter til kjøretøy, fly, skip og
overvåkingsutstyr, er nødvendig for å føre blokaden. Dette medlem mener
dette er et tydelig bevis på at skillet mellom A- og B-materiell
er stadig mer uklart og må gjennomgås for å hindre at norsk militært
materiell brukes i strid med folkeretten, og fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede om skillet mellom varekategori A og B bør
endres for å sikre at norsk militært utstyr ikke brukes i strid
med folkeretten.»
Dette medlem viser
til at Norge ved to tilfeller har midlertidig stanset eksport til
landene som deltar i krigen i Jemen, først eksporten av ammunisjon
til De forente arabiske emirater (FAE) i 2016, senere har regjeringen
varslet midlertidig stans i utstedelse av nye lisenser til Saudi-Arabia
i november 2018. Dette
medlem mener eksporten burde vært stanset til alle landene som
deltar i koalisjonen i Jemen, og at begrunnelsen for dette burde
vært offentliggjort. Videre mener dette medlem at eksemplene
illustrerer hvorfor regelverket bør gjennomgås. Dette medlem viser for øvrig
til sine merknader og forslag i Innst. 104 S (2017–2018) og Innst.
212 S (2018–2019) som omhandler dette.
Dette medlem viser til at Nammo
har opprettet et salgskontor i FAE. Dette medlem viser til at dette kan
være i strid med intensjonen i 1959-vedtaket, og videre at FNs våpenhandelsavtale
artikkel 7 og EUs våpenhandelskriterier, som Norge er tilsluttet,
også fastslår at staten skal avslå eksportlisenser når det er «overveiende
sannsynlig» eller «åpenbart fare for» at materiellet kan bli brukt
til menneskerettsbrudd eller brudd på internasjonal humanitær rett. Dette medlem fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av
hvorvidt etableringen av salgskontoret i De forente arabiske emirater
som deltar i krigen i Jemen, er forenlig med norske folkerettslige avtaler
og forpliktelser.»