1.1 Sammendrag

Regjeringen legger hvert år frem en melding om finansmarkedene. Kapittel 1 i meldingen gir en oversikt over hovedlinjer i finansmarkedspolitikken samt sammendrag av de øvrige kapitlene. Meldingens kapittel 2 har en nærmere omtale av utsiktene for finansiell stabilitet. Meldingens kapittel 3 omhandler finansmarkedene i et næringsperspektiv, der både finanssektoren som egen næring og finanssektoren som finansieringskilde for øvrig næringsliv belyses. Kapittel 4 i meldingen gir en oversikt over hvordan forbrukervernet ivaretas i finansmarkedsreguleringen, og drøfter behovet for endringer. En oversikt over virksomheten til Norges Bank, Finanstilsynet, Folketrygdfondet og Det internasjonale valutafondet (IMF) i 2018 er gitt i kapitlene 5 til 8. Meldingens kapittel 9 omhandler endringer av regelverk og konsesjoner i 2018.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Åsunn Lyngedal og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, lederen Henrik Asheim, Mudassar Kapur, Vetle Wang Soleim og Aleksander Stokkebø, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Bård Hoksrud og Jan Steinar Engeli Johansen, fra Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og Trygve Slagsvold Vedum, fra Sosialistisk Venstreparti, Solveig Skaugvoll Foss, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Rødt, Bjørnar Moxnes, tar omtalen til orientering.

2.1 Sammendrag

Stabil tilgang til finansielle tjenester er viktig for at moderne økonomier skal fungere godt. De samfunnsmessige kostnadene ved uro og kriser i finansmarkedene kan være store og langvarige. Særlig kan samspillet mellom banksektoren og resten av økonomien gi oppbygging av finansielle ubalanser og utløse kraftige forstyrrelser og dype økonomiske tilbakeslag. Regjeringen legger derfor vekt på at finansmarkedene skal være robuste mot forstyrrelser og ha evne til å opprettholde tjenestetilbudet også gjennom dårligere tider.

Utsiktene for finansiell stabilitet i Norge påvirkes av utviklingen i norsk og internasjonal økonomi og i internasjonale finansmarkeder. Departementet vil legge frem sine vurderinger av de økonomiske utsiktene i Norge og internasjonalt i revidert nasjonalbudsjett i mai. Norsk økonomi er nå inne i en oppgangskonjunktur, med høy vekst i sysselsetting, lavere arbeidsledighet, økte investeringer på norsk sokkel og i fastlandsbedriftene og stigende kjøpekraft og optimisme blant husholdningene. Tilbakeslaget i kjølvannet av oljeprisfallet i 2014 er tilbakelagt, og regjeringen har lagt vekt på å normalisere finanspolitikken etter hvert som veksten i norsk økonomi har tatt seg opp. Norges Bank har økt renten og varslet ytterligere renteøkning fremover.

Internasjonalt har den økonomiske veksten vært god de siste årene, selv om den har avtatt noe den siste tiden. De neste par årene ventes den økonomiske veksten hos Norges handelspartnere å komme ned på sin langsiktige trend. Risikoen for at det skal bygges opp omfattende handelshindre i flere land, nedbremsingen i Kina, og de usikre effektene av brexit skaper imidlertid usikkerhet om vekstbildet og utsiktene for finansiell stabilitet internasjonalt. Utenlandsk markedsuro kan smitte over på norske finansforetak som bl.a. kan få økt sine finansieringskostnader.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at utsiktene for norsk økonomi er bedret. Det Internasjonale Valutafondets (IMF) gjennomgang av norsk økonomi viste til at norsk økonomi er solid med lav arbeidsledighet og god lønnsvekst. Fastlandsøkonomien forventes å vokse med rundt 2,5 prosent inneværende år og 2 prosent neste år. Dette er høyere vekst enn i sammenlignbare land. Oppgangen kan i stor grad tilskrives høyere oljepris og at investeringene på sokkelen har tatt seg opp igjen. En fremdeles svak krone styrker konkurranseevnen til norsk eksport.

Komiteen merker seg at boligmarkedet fremdeles utgjør en risikofaktor selv om en noe mer moderat prisvekst har dempet usikkerheten. Husholdningenes gjeldsvekst vokser fortsatt raskere enn veksten i disponibel inntekt. Når pengepolitikken nå strammes til, settes husholdningenes evne til å bære høyere rentekostnader på prøve. En for rask renteøkning vil kunne få konsekvenser for norske husholdningers evne til å betjene sin gjeld og for norske bankers soliditet.

Komiteen viser til at Finanstilsynet mener boliglånsforskriften som ble innført fra 2015 og senere utvidet, i hovedsak har fungert godt og bidratt til å dempe prisstigningen i boligmarkedet. Komiteen viser til at IMF mener forskriften bør gjøres varig og endre parameterne ved behov.

Komiteen viser til den markante prisveksten i næringseiendom over lengre tid. Prisene er nå på historisk høye nivåer og bidrar til oppbygging av finansielle ubalanser. Halvparten av bankenes utlån til ikke-finansielle foretak var ved utgangen av 2018 til foretak innen omsetning og drift av fast eiendom og utvikling av byggeprosjekter. I Pengepolitisk rapport 1/19 viser Norges Bank til at priser på næringseiendom tidligere har steget kraftig i forkant av finansielle kriser. Selv om norske banker er solide, innebærer det høye prisnivået og bankenes eksponering mot dette markedet en risiko for finansiell stabilitet.

Komiteen viser til den økte oppmerksomheten rundt at klimaendringene kan utgjøre en risiko for finansiell stabilitet. Dette skaper nye oppgaver for regulerende myndigheter, tilsynsmyndigheter og sentralbanker. En rekke internasjonale initiativer søker å bedre forståelsen av hva klimaendringer innebærer for finanssektoren. Komiteen merker seg at Norges Bank ble medlem av nettverket for et grønnere finanssystem i desember 2018.

Komiteen viser videre til at finanssektoren må spille en viktig rolle i omstillingen til et lavutslippssamfunn. EU-kommisjonen har lagt frem en handlingsplan med en rekke tiltak, bl.a. om bærekraft og klimarisiko kan og bør innarbeides i bankenes og forsikringsforetakenes kapitaldekningsregelverk. Komiteen vil understreke at dette er nybrottsarbeid som regjeringen må følge tett opp i tiden fremover.

Komiteen viser til at lavt rentenivå og økt levealder i befolkningen skaper utfordringer for pensjonsmarkedet. Innehavere av fripoliser kommer særlig dårlig ut og risikerer at verdien av pensjonsopptjeningen ikke holder tritt med prisvekst. Komiteen imøteser derfor Finanstilsynets forslag til nytt regelverk for fripoliser, som er forespeilet offentliggjort 30. juni 2019.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at norske banker gjennomgående er solide. Flertallet vil imidlertid peke på at kravene til soliditet kan virke konkurransevridende i disfavør av norske banker hvis de skiller seg fra andre lands krav. Flertallet vil understreke viktigheten av at også hensynet til konkurranseevnen til nasjonale, regionale og lokale banker ivaretas når regjeringens gjør sin varslede vurdering av helheten i kapitalkravet når CRR/CRD IV-regelverket innlemmes i EØS-avtalen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, viser til at det også er faktorer som skaper usikkerhet om utviklingen fremover. Handelskonflikten mellom USA og Kina, økende grad av proteksjonisme og brexit kan redusere veksten i verdensøkonomien og kan redusere etterspørselen etter norsk eksport.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at Norge har en liten, men åpen økonomi. Våre viktige eksportnæringer som selger varer og tjenester på det internasjonale markedet, er avhengig av likeverdig markedstilgang og en stabil, regelstyrt internasjonal orden. Økende handelsspenninger og økte tollbarrierer i våre viktigste markeder kan få negative konsekvenser for statens inntekter og i neste omgang for velferden. I en usikker periode i europeisk politikk er det spesielt viktig for norske interesser og norsk økonomi å slå ring om EØS-avtalen.

Et fjerde flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser til at den finansielle stabiliteten i Norge kan trues av operasjonell svikt eller cyberangrep. Selv om den digitale infrastrukturen på finansområdet i Norge i hovedsak er robust, med et lite antall alvorlige anslag mot systemene årlig, mener dette flertallet det er grunn til å ta på alvor sårbarheten vår økte avhengighet av komplekse IKT-systemer, vekst i utkontraktering av driftsoppgaver, digitalisering av kunderettede tjenester, regulering som åpner for tredjepartssaktører, mv. kan innebære. Dette flertallet ser det som viktig at regjeringen har utpekt finansielle tjenester som en av 14 kritiske samfunnsfunksjoner, noe som vil gi nødvendig oppmerksomhet både fra myndigheter og finansnæringen og sikre at nødvendige tiltak og ressurser til sikring av kritisk infrastruktur blir prioritert. Dette flertallet vil i denne sammenheng vise til betydningen av etablering av et digitalt grenseforsvar som et viktig tiltak for å redusere risikoen for uønsket aktivitet og angrep utenfra.

Dette flertallet viser til at i tilknytning til ambisjonen om å redusere uønsket gjeldsgrad og betalingsproblemer har regjeringen også satt i gang et arbeid for å revidere inkassoloven med sikte på å få antall inkassosaker og kostnadene tilknyttet inkasso ned.

Dette flertallet mener virkemidlene i boliglånsforskriften synes tilstrekkelige slik situasjon er nå, men skulle gjelds- og prisveksten ta seg opp igjen, må nye tiltak vurderes.

Et femte flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser til at IMF i sin rapport mener den nøytrale budsjettpolitikken de siste årene innebærer en forbedring fra finanspolitikken i tidligere oppgangsperioder. Dette flertallet viser videre til at veksten i norsk økonomi nå er høyere enn trendveksten, og at prognosene tilsier ytterligere vekst i 2019. Dette flertallet vil understreke betydningen av at når vi er inne i en oppgangskonjunktur, er det viktig med en nøktern og ansvarlig pengebruk og å bygge buffere for å kunne møte fremtidige tilbakeslag og de langsiktige utfordringene i norsk økonomi som endringer i den demografiske utviklingen innebærer.

Dette flertallet viser til oppdaterte tall for ledighet og sysselsetting i revidert nasjonalbudsjett 2019. Det er høy vekst i sysselsettingen, svært lav ledighet over hele landet og enkelte bransjer melder om mangel på fagfolk. Det er økte investeringer både på sokkelen og i fastlandsøkonomien, samt stigende kjøpekraft og optimisme i husholdningene. Det skapes flere jobber i privat næringsliv. Sysselsettingen har økt med 109 000 siden 2016, tre av fire av disse er i private bedrifter. Ledigheten målt ved AKU-tallene er redusert med 1,3 prosentpoeng siden 2016 og den registrerte ledigheten er på 2,2 prosent, den laveste på ti år.

Dette flertallet viser videre til at regjeringens fremste mål er et bærekraftig velferdssamfunn, også i fremtiden. Dette flertallet er enige med IMF, som påpeker at å opprettholde høy sysselsetting i en aldrende befolkning vil kreve at andelen av befolkningen som mottar helserelaterte ytelser, reduseres, og at flere i arbeidsdyktig alder enn i dag kommer inn i ordinært arbeid. Dette flertallet imøteser i den forbindelse de anbefalingene sysselsettingsutvalget vil legge frem.

Dette flertallet viser til at boliglånsforskriften ble videreført sommeren 2018, at den skal gjelde ut 2019, og at regjeringen om kort tid vil ta stilling til eventuell videreføring. Dette flertallet viser videre til at forskriften virker etter hensikten, den samlede gjeldsveksten i husholdningene i husholdningene har avtatt det siste året, og færre tar opp svært høy gjeld i forhold til inntekt og boligverdi sammenlignet med før forskriften ble gjort gjeldende.

Dette flertallet viser til at i tillegg til de tiltakene regjeringen har gjort for å dempe veksten i boligprisene, er det for å dempe gjeldsveksten i husholdningene også innført en rekke forbrukerbeskyttende tiltak som betydelige innstramminger på bankenes adgang til å gi forbrukslån, det er innført krav om maksimal avdragstid på forbrukslån på fem år og i tillegg tiltak mot aggressiv markedsføring av forbrukslån.

Dette flertallet viser til at regjeringen vil følge utviklingen i utlånsmarkedet tett og om nødvendig stramme inn ytterligere.

Dette flertallet viser til at Gjeldsregisteret, som kommer i løpet av sommeren 2019, vil beskytte ytterligere mot uønsket vekst i usikret gjeld. Gjeldsoversikten vil i første omgang omhandle usikret gjeld eller forbruksgjeld, og dette flertallet vil bemerke at det bør vurderes om all gjeld skal legges inn i gjeldsregisteret på sikt, for raskt og effektivt å kunne fremstille et mest mulig helhetlig bilde av den enkelte lånsøkers gjeldsgrad.

Dette flertallet viser til den historisk høye og voksende gjeldsgraden, veksten i formuesverdiene samt betydningen av soliditet i banker og kapitalkrav som buffer mot utlånsrisiko og finansielle ubalanser. Dette flertallet viser videre til at norske banker er blant de mest solide og lønnsomme i Europa, og at finansbransjens evne til å håndtere et eventuelt tilbakeslag i norsk økonomi er styrket. Dette flertallet viser også til at regjeringen vil vurdere helheten i bankenes kapitalkrav som følge av at EUs kapitalkravregler innlemmes i EØS-avtalen.

Dette flertallet viser i den sammenheng til opphevelsen av Basel I-gulvet som har vært en sikringsmekanisme mot uforsvarlig lave kapitalkrav i enkelte banker, og at det vil bli innført lavere kapitalkrav for utlån til små- og mellomstore bedrifter (SMB-rabatten), noe som vil gi det store flertall av norske bedrifter lettere tilgang til kapital. Dette flertallet viser videre til at disse endringene vil gi mer sammenlignbare soliditetstall for norske og utenlandske banker, men samtidig innebære lavere kapitalkrav i mange norske banker sammenlignet med dagens regler. Dette flertallet mener det er viktig at regjeringen vurderer tilpasninger for å hindre uønskede svekkelser av kapitalnivået i norske banker, og at en bruker et mulig handlingsrom i EU-regelverket for å bidra til likere kapitalkrav for norske og utenlandske bankers virksomhet i Norge.

Dette flertallet viser til at klimarisiko i finansmarkedene vies betydelig omtale i årets finansmarkedsmelding, og at både internasjonale og nasjonale initiativ samt klimarisikoutvalgets anbefalinger omtales. Det er behov for å bygge ytterligere kompetanse både på myndighetsnivå og blant private aktører, og Finanstilsynet har en viktig rolle i kartlegging og analyse av klimarelaterte konsekvenser for finansnæringen.

Dette flertallet viser til anbefalingene fra TCFD (Task Force on Climate related Financial Disclosures), som er et godt rammeverk for større norske selskapers rapportering av klimarisiko, men slutter seg til at man bør se behovet an før man eventuelt innfører lovkrav om slik rapportering. Regjeringen vil følge dette opp i finansmarkedsmeldingen for 2020.

Dette flertallet viser også til at regjeringen støtter målene i EU-kommisjonens handlingsplan for finansiering av bærekraftig vekst, deriblant etablering av et klassifiseringssystem for bærekraftig virksomhet og kanalisering av kapital mot bærekraftige investeringer.

Dette flertallet viser videre til at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett 2019 omtaler oppfølging av klimarisikoutvalgets utredning, og at regjeringen der legger opp til å gi en oversikt over arbeidet med å avdekke og redusere klimarisiko i perspektivmeldingen. I de årlige nasjonalbudsjettene gis det en oppdatering av status. Flertallet viser til at regjeringen legger opp til å følge opp utvalgets anbefaling om å stressteste offentlige finanser og nasjonalformue. Det vil etableres scenarioer for olje-, gass- og CO₂-priser, herunder et scenario som reflekterer ambisjonene i Paris-avtalen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at rentenettoen i banker og kredittforetak har vært stabile de siste årene, og at overskuddene øker. Dette kan skyldes at kundene ikke bytter bank aktivt for å presse betingelsene. Ved tilstrekkelig sterk konkurranse mellom institusjonene skulle man forvente at kostnadsreduksjonene skulle komme kundene til gode.

Disse medlemmer viser til at finansnæringen er avgjørende for en velfungerende økonomi. Den raske teknologiutviklingen fører til store omorganiseringer i bransjen. Flere bankfilialer legges ned, og støttefunksjoner gjennomføres i større grad fra utlandet. I tillegg til økt konkurranse fra nye finansieringsplattformer er også næringen underlagt felles europeisk regulering. Alle innbyggere er på en eller annen måte knyttet til en finansinstitusjon – det være seg for å motta inntekt, kjøpe matvarer eller plassere sparepengene sine fornuftig. Disse medlemmer mener samfunnet kunne hatt nytte av et felles kunnskapsgrunnlag om finansnæringen og dens funksjoner.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en helhetlig næringspolitikk for finansnæringen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Finanstilsynets årlige boliglånsundersøkelse, som viser at gjeldsgraden ved nye boliglån fortsetter å øke, og at mange er oppunder taket på fem ganger årsinntekt. Dette skaper økt risiko for betalingsproblemer ved en renteøkning. Selv om boliglånsforskriften var nødvendig for å ivareta den overordnede finansielle stabiliteten, må politikken ta ytterligere grep for å minimere den usosiale profilen til forskriften som særlig rammer unge som har lav egenkapital og inntekt. Kombinert med sterk prisvekst i boligmarkedet, spesielt i og rundt de store byene, har førstegangskjøpere vansker med å komme seg inn på boligmarkedet.

Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets forslag i alternativt statsbudsjett om en startlånsordning i Husbanken for unge førstegangsetablerere med betalingsevne, men uten egenkapital. I tillegg viser disse medlemmer til at arbeiderpartistyrte kommuner er offensive når det gjelder å legge til rette for bygging av flere boliger. Disse medlemmer vil peke på mulighetene kommunene har til å legge til rette for rimeligere enheter til leie og eie, innføring av «innsats for leie» og «leie til eie-bolig»

Disse medlemmer viser til regjeringens varslede gjennomgang av kapitalkrav til bankene i forbindelse med innlemmelsen av CRR/CRD IV i EØS, og vil understreke viktigheten av de regionale bankene for norsk næringsliv og at deres konkurransekraft hensyntas i vurderingen av hvilke banker som skal vurderes å være systemviktige.

Disse medlemmer viser til at lønnstakernes andel av verdiskapingen innen finansiering og forsikringsvirksomhet har vært fallende helt siden 1970-tallet. Samtidig har næringen opplevd store strukturendringer, med nedlegging av mange lokale filialer og mindre virksomheter. Digitaliseringen de siste årene har ytterligere redusert kostnadene og økt lønnsomheten. Disse medlemmer vil understreke at det er et arbeidsgiveransvar å sørge for at de ansatte i finansnæringen settes i stand til å betjene ny teknologi og slik sikre kompetanseutvikling hos dagens ansatte.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Rødt påpeker at bankene er meget sentrale institusjoner i norsk økonomi og samfunnsliv. Samtidig er dette en bransje som opererer under risiko, og konsekvensene av større negative hendelser kan påvirke hele samfunnet negativt. Disse medlemmer mener derfor risikoreduksjon og risikohåndtering bør vektlegges tungt av både bankene selv og av regulerende myndigheter. Forretningsbankloven § 24 og sparebankloven § 24 sier at bankene ikke kan plassere mer enn 4 prosent av forvaltningskapitalen i aksjer og andeler. Bestemmelsene reflekterer en norsk banktradisjon der bankene ikke skal være både eiere og långivere til næringslivet.

Disse medlemmer viser imidlertid til at det ikke er noen kvantitativ begrensning på hva banker kan holde av risikable, private rentepapirer eller derivater. De fleste norske banker har rentepapirer, som bl.a. fungerer som likviditetsbuffere. En stor del av norske bankers tap under finanskrisen kom fra rentepapirer som falt i verdi. En bank som DNB har også en betydelig derivatportefølje. Norske regler er altså ikke til hinder for at en bank kan ha en utstrakt verdipapirvirksomhet. Større norske banker driver også virksomhet som likner på investeringsbankvirksomhet. Bankene bistår kunder ved utstedelse av rentepapirer og handler aktivt på vegne av seg selv og kunder.

Disse medlemmer understreker at vi ikke har noen garanti for at bankene i fremtiden ikke vil ta større risiko i verdipapirer eller derivater. I så fall kan en samordning av verdipapirvirksomhet og tradisjonell bankvirksomhet være uheldig for finansiell stabilitet. Et knapt mindretall i finanskriseutvalget, bestående av Randi Flesland, Jon Hippe, Thore Johnsen, Tore Lindholt, Stein Reegård, Bent Sofus Tranøy og Karen Helene Ulltveit-Moe, anbefaler at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten bør avgrenses ytterligere utover det som i dag er nedfelt i norsk bank- og konsernlovgivning.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som reduserer bankenes adgang til å ta risiko utenfor kjernevirksomheten ytterligere.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er glad for at regjeringspartiene tilkjennegir at man oppfatter at det går bedre i norsk økonomi. Disse medlemmer påpeker imidlertid at regjeringens finanspolitikk ikke synes å samsvare med det markedsaktørene hadde forventet i en slik konjunktursituasjon. Finansministeren gjorde det så seint som 14. mai i år kjent at regjeringen velger å øke oljepengebruken med hele 7 mrd. kroner i årets reviderte budsjett, dette samtidig som konjunkturene er positive. Både økonomer og politikere var nærmest vantro til denne beslutningen. Den økte oljepengebruken innebærer at budsjettimpulsen for 2019 brått dras opp fra 0,0 til 0,5. Disse medlemmer påpeker at dette er en dramatisk endring, og at flere eksperter omtalte pengebruken som passende til et «krisebudsjett». Flere kommentatorer mener at dette kan påvirke rentene vanlige folk vil måtte betale på sine lån, og det er også sannsynlig at næringslivet kan oppleve det samme presset mot sine lånerenter. Å øke budsjettimpulsen fra 0,0 til 0,5 når konjunkturutviklingen kunne tilsagt det motsatte er utvilsomt overraskende og det ble da også slik oppfattet av markedsaktører. Disse medlemmer påpeker at en stabil og forutsigbar finanspolitikk er en viktig understøttelse av finansmarkedene, særlig for et land som Norge der staten spiller en relativt stor rolle i økonomien. Disse medlemmer deler regjeringens oppfatning om at norske finansmarkeder stort sett er velfungerende, men påpeker at dette krever medvirkning fra regjeringens side. Disse medlemmer minner for øvrig om at Senterpartiet har vært den tydeligste forsvarer av keynesianisme eller motkonjunkturpolitikk i generasjoner og at det er oppnådd gode resultater med slik politikk i Norge i moderne tid. Disse medlemmer mener det derfor er meget uklokt at regjeringen nå i stedet synes å føre en medkonjunkturpolitikk der man øker pengebruken i gode tider, med den risikoen for økonomisk ustabilitet som historisk har vært forbundet med dette. Disse medlemmer mener det er uheldig at regjeringen fører en uforutsigbar finanspolitikk som kan bidra til press på pengeverdi og renter, med potensielle negative konsekvenser for norsk næringsliv og norske husholdninger.

Disse medlemmer viser for øvrig til at regjeringen i sin omtale av de økonomiske fremtidsutsikter hevder at det britiske folks beslutning om å forlate EU, såkalt brexit, kan redusere etterspørselen etter norsk eksport. Disse medlemmer klarer ikke å se at denne påstanden er begrunnet. Disse medlemmer klarer heller ikke å se at det er i norske interesser at regjeringen på bekostning av Norges viktigste handelspartner Storbritannia bedriver spekulasjon eller videreformidling av EU-sidens argumenter i dette spørsmålet, i stedet for å forholde seg til realitetene og forsøke å legge til rette for at norske interesser ivaretas. Disse medlemmer påpeker at realitetene er at sysselsettingsraten i Storbritannia nå er den høyeste noensinne, og at arbeidsledigheten har falt under 4 prosent for første gang på 44 år. Disse medlemmer påpeker at norsk eksport til Storbritannia har økt siden brexit og var i 2018 ca. 40 prosent høyere enn da brexit-avstemningen ble avholdt i 2016. Disse medlemmer er bekymret for at regjeringen mister både norske interesser og den faktiske situasjonen av syne når den hengir seg til spekulasjoner av denne typen. Disse medlemmer påpeker at de negative forventningene formidlet bl.a. av partiene Arbeiderpartiet og Høyre knyttet til at Norge sa nei til å bli med i EU i 1994 ikke viste seg å være riktige. Frem til nå synes den økonomiske utviklingen i Storbritannia å indikere at det samme kan være tilfelle når det gjelder brexit. Disse medlemmer mener det norske folk og næringslivet har grunn til å forvente at regjeringen i stedet for å videreformidle det man kan omtale som skremselspropaganda fra EU-siden, søker å ivareta Norges interesser.

Disse medlemmer er bekymret for at gjeldsgraden blant norske husholdninger stadig øker. Disse medlemmer viser til at også Finanstilsynet er bekymret for situasjonen. Den høye gjeldsgraden innebærer en sårbarhet i norsk økonomi som gjør at konsekvensene av f.eks. uro i internasjonale finansmarkeder eller andre økonomiske sjokk kan få betydelig større konsekvenser enn de ellers ville fått. Gjelden utgjør nå 230 prosent av husholdningenes disponible inntekt. Samtidig medfører den høye gjeldsgraden at mange husholdninger er sårbare for renteøkninger. Disse medlemmer påpeker at gjelden hos norske husholdninger har økt i hele Solberg-regjeringens regjeringstid, og at den har satt stadig nye rekorder. Til tross for stadige advarsler både fra fagfolk og fra bl.a. Senterpartiet klarer ikke regjeringen å stanse den stadig økende gjeldsutviklingen. Finanstilsynets boliglånsundersøkelse viser nå at andelen med samlet lån over 500 prosent av brutto inntekt har økt og at låntagernes gjennomsnittlige gjeldsgrad har økt med 19 prosentpoeng siden forrige undersøkelse. Disse medlemmer er bekymret for utviklingen og forutsetter at regjeringen treffer nødvendige tiltak.

Disse medlemmer påpeker at velfungerende finansmarkeder er en forutsetning for at folk flest skal lykkes på boligmarkedet og mer generelt med sine liv. Det er i forbindelse med at man skal skaffe seg bolig at de fleste for første gang kommer i stor og direkte kontakt med finansmarkedene. Disse medlemmer er bekymret for at mange i dag ikke kommer seg inn på boligmarkedet, som er preget av høye priser og høy belåning. Samtidig er det andre som nå er blitt svært sårbare både for boligprisfall og renteoppgang, gitt den betydelige utlånsveksten som har funnet sted gjennom Solberg-regjeringens periode. Dette er en stor utfordring som ikke må undervurderes, men som nok likevel er blitt kraftig undervurdert av regjeringen. Disse medlemmer mener derfor det er maktpåliggende at boligmarkedet følges kontinuerlig, og at regjeringen er villig til å gripe inn når det er nødvendig. Disse medlemmer forventer at regjeringen ikke foretar seg noe som vil gi ytterligere press oppover for boligprisene, men at man legger vekt på å oppnå en meget nøktern prisutvikling. En videre økning i boligprisene vil erfaringsmessig også resultere i ytterligere økning i gjeldsbelastningen, med fare for fortsatt risikooppbygning. Disse medlemmer påpeker at brå endringer i boligprisene ikke er ønskelig og for øvrig at norske innbyggeres velstand alt annet likt er større ved relativt lave enn ved relativt høye boligpriser sammenlignet med inntekt. Disse medlemmer bemerker at det er blitt hevdet at Solberg-regjeringen ikke har noen boligpolitikk. Dette kan være en treffende beskrivelse, iallfall når man vurderer resultatene i boligmarkedet og manglende handling fra regjeringens side for å stabilisere denne utviklingen. Disse medlemmer påpeker at Senterpartiet ønsker tiltak som sikrer at flere får mulighet til å eie egen bolig. Disse medlemmer mener at en av regjeringens aller viktigste oppgaver er å sikre at norske familier har mulighet til å etablere seg i trygge og gode boliger som dekker deres behov. Senterpartiet ønsker å forenkle byggeregler og krav, redusere byråkratiet og øke reguleringstakten for slik sett å gi en sterkere tilbudsside i boligmarkedet og lavere priser. Senterpartiet ønsker også å begrense innvandringen og den frie flyten i EØS for å sikre en mindre og mer stabil etterspørselsside i boligmarkedet. Med mindre man har kontroll på de meget sterke markedskreftene som utgjøres av tilbud og etterspørsel, vil det nemlig nærmest være umulig å få et stabilt og velfungerende boligmarked. Det viser med all tydelighet erfaringene fra Solberg-regjeringens mislykkede boligpolitikk. Boligpolitiske virkemidler og skattevirkemidler som andre partier foreslår, vil bare ha begrenset virkning med mindre de kombineres med kontroll på tilbud og etterspørsel. Også Senterpartiet vil styrke de boligpolitiske virkemidlene, som Husbanken, og videreføre gunstige beskatningsregler for primærboligen. I tillegg vil Senterpartiet gjøre det attraktivt å bo i hele Norge, noe som vil redusere prispresset i de mest sentrale områdene. Disse medlemmer mener at regjeringen har ført en boligmarkedspolitikk som har gitt oss lavere kjøpekraft og dessuten innebærer stor risiko i finansmarkedene. Disse medlemmer bemerker at de høye boligprisene og det høye gjeldsnivået ikke bare er en utfordring for finansiell stabilitet direkte, men at det også kan ha innvirkning på det ekstremt lave fødselstallet Norge opplever under Solberg-regjeringen. Fødselstallet var for 2018 dramatiske 1,56, som er langt under det nivået som er nødvendig for å opprettholde befolkningen (2,1). De høye boligprisene gjør det dyrt og vanskelig for mange å etablere seg med familie, særlig i pressområdene. Et fortsatt lavt fødselstall vil kunne være ødeleggende for offentlige finanser på lang sikt og gi et dårlig grunnlag for å opprettholde velferdsstaten og kan gi finansiell usikkerhet og ustabilitet. Disse medlemmer påpeker at sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen uttalte til NTB 8. januar 2019 at de lave fødselstallene i Norge er mer alvorlige enn det statsminister Erna Solberg gir uttrykk for. Andreassen er særlig opptatt av at lave fødselstall gir lav økonomisk vekst. Både på kort og lang sikt vil også boligbehovet reduseres. Dette gir den paradoksale situasjonen at de høye prisene nå gjennom å påvirke fødselstallet negativt undergraver boligprisutviklingen på lengre sikt og gir meget stor fallhøyde i boligmarkedet, noe som igjen kan destabilisere finansmarkedene. Disse medlemmer viser til at den påtakelige forskjellen mellom en fraflyttingsbygd og de problemene man opplever der, og et lokalsamfunn i vekst er betegnende for de problemer Norge som nasjon kan oppleve dersom fødselstallet ikke øker. Sjeføkonom Andreassen bemerket at

«hvis Solberg ønsker å få opp befolkningsveksten, er det enkleste å slutte å bruke flere titall milliarder på å legge offentlige bygg til hovedstaden, men heller å spre dem utover landet».

Disse medlemmer påpeker at dette er helt i tråd med Senterpartiets politikk. Disse medlemmer påpeker videre at den demografiske ubalansen som lave fødselstall gir, også gjennom andre mekanismer skaper ubalanse i finansmarkedene. Færre unge og flere eldre kan gi lavere renter, som igjen vil gjøre pensjonssparing mer utfordrende. Dette kan gjøre børen forbundet med den såkalte eldrebølgen enda tyngre å bære for hver enkelt av oss. Disse medlemmer påpeker at ting henger sammen, og at regjeringens manglende bolig- og familiepolitikk kan få alvorlige negative virkninger på andre områder, inkludert finansmarkedene.

Disse medlemmer viser til egne merknader i bl.a. kapittel 3 og 4 i denne innstillingen for omtale av bl.a. forbrukervern, kontanter, digital sikkerhet, kapitaltilgang for næringslivet, regionale sparebanker o.a.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at den kraftige veksten i boligprisene gir grunn til bekymring for den finansielle stabiliteten. Det internasjonale pengefondet (IMF) har i flere år advart mot at boligmarkedet mange steder i landet er overpriset. Dette innebærer at det er risiko for at mange som har kjøpt bolig, kan oppleve at boligprisene plutselig går ned, slik at gjeldsgraden går opp. Dette medlem viser til at en lang rekke økonomer har pekt på at det norske skattesystemet bidrar til å øke presset på boligprisene. I 2018 utgjorde skattefordelen til boligeiere over 35 mrd. kroner, inkludert kommunal eiendomsskatt, ifølge Prop. 1 LS (2018–2019) Skatter, avgifter og toll 2019. Disse skattefordelene kommer dem med flest og dyrest boliger mest til gode. Dette er skattepenger som kunne gått til lavere skatt til folk flest, eller til økt velferd. Dette medlem viser videre til at mange av dem med lavest inntekt står utenfor boligmarkedet, og dermed ikke får ta del i disse skattefordelene. Når boligprisene øker, blir det vanskeligere for førstegangsetablerere å komme inn i boligmarkedet. Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett for 2019, der det foreslås en omlegging med lavere skatt på arbeid, og reduserte skattefordeler for eiendom. Dette medlem peker på at forslagene vil medføre et dempet press på boligprisene. Dette er et viktig tiltak for husholdningenes økonomiske trygghet.

Dette medlem viser til Representantforslag 154 S (2018–2019) fra stortingsrepresentantene Kari Elisabeth Kaski, Freddy André Øvstegård og Karin Andersen om et rettferdig boligmarked, hvor det bl.a. fremmes forslag om nasjonal boligplan og endring i boligbeskatningen.

Dette medlem viser til at omtalen av klimarisikoutvalgets arbeid, både i Meld. St. 2 (2018–2019) Revidert nasjonalbudsjett og i Finansmarkedsmeldingen, er svært overfladisk, og at regjeringen ikke kommer med noen substansielle grep for å håndtere klimarisiko. Dette medlem peker på at verden står overfor store omstillinger i årene som kommer, når verden skal kutte utslipp og gå bort fra fossil energi. Norsk økonomi er tett knyttet til utvinning og eksport av fossil energi, og står derfor overfor betydelige utfordringer i årene som kommer. Dette medlem peker på at norsk økonomi står langt bedre stilt med en planlagt omlegging av økonomien, enn å skulle ta grep i etterkant av et fall i etterspørselen etter fossil energi. Dette medlem viser til at regjeringspartiene skriver i sine merknader at de vil «gi en oversikt over arbeidet med å avdekke og redusere klimarisiko i perspektivmeldingen.» Dette medlem mener dette blir innholdsløst uten en vilje til å ta grep for å gjøre norsk økonomi mindre avhengig av fossil energi.

Dette medlem viser til at Finansmarkedsmeldingen 2019 omtaler klimarisiko i større grad enn fjorårets melding. Samtidig mener dette medlem at regjeringen nøyer seg med å komme med uforpliktende formuleringer om mer kunnskap om klimarisiko. Selv om dette er viktig, er det langt fra tilstrekkelig for å håndtere klimarisikoen i norsk økonomi. Dette medlem peker på at klimarisiko og bekjempelse av klimaendringer må inn som en del av grunnlaget i alle forvaltningsnivå, og næringslivet må pålegges å rapportere på klimarisiko.

Dette medlem viser til at selv om det er innført finansskatt, har finansnæringen langt bedre vilkår enn andre deler av næringslivet som betaler full moms. Dette medlem mener det er viktig at ikke skattesystemet i seg selv er det som bidrar til at finanssektoren vokser seg større enn den ellers ville vært. Arbeidet med å lage en bedre utforming av finansskatten, hvor skatten i størst mulig grad ivaretar merverdiavgiftens egenskaper, må prioriteres.

3.1 Sammendrag

Regjeringen mener at et stort mangfold av aktører i alle deler av finansmarkedene kan bidra til å redusere sårbarheten i tjenestetilbudet og fremme god konkurranse. De norske markedene skal være åpne for utenlandske finansforetak, og det skal være lave barrierer for å etablere nye virksomheter. Av hensyn både til finanssektorens betydning for verdiskapingen i andre deler av norsk økonomi og den betydelige næringen finanssektoren utgjør selv, bør rammebetingelsene for produsentene av finansielle tjenester være stabile og gode. Det inkluderer en trygg og stabil tilknytning til internasjonale markeder.

Finansmarkedsreguleringen i Norge er i stor grad basert på EØS-regler, som igjen ofte samsvarer med internasjonale anbefalinger. Det er viktig for norske foretak og markeders tilknytning til det indre markedet at relevante EU-regler raskt tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Det er nå et større enn vanlig etterslep av regler som skal innlemmes i EØS-avtalen. I tillegg til voksende omfang og kompleksitet i EUs finansmarkedsregelverk, skyldes det at det tok tid å oppnå enighet om EØS-tilpasninger til EUs finanstilsynssystem, som mye nyere EU-regelverk bygger på. Etter at tilsynssystemsaken ble løst, har innlemmelsestakten økt. Siden høsten 2016 er det tatt inn nesten 300 rettsakter, slik at det totale antall rettsakter innlemmet i vedlegg IX (finansielle tjenester) til EØS-avtalen nå er 479. Etterslepet, det vil si antall rettsakter som ikke ennå er innlemmet i avtalen, er halvert til 156 i løpet av de siste tolv månedene.

I sum har kvaliteten på finansmarkedsreguleringen internasjonalt blitt bedre de siste årene. Nasjonale myndigheter vil ofte likevel ha best forutsetninger for å vurdere konsekvensene av ulike regelverk i sine markeder. Det vil derfor fortsatt være behov for å vurdere i hvilken grad handlingsrommet i EU/EØS-reglene bør benyttes til å ha strengere krav der nasjonale forhold tilsier det, slik norske myndigheter bl.a. har gjort for å sikre hensiktsmessige krav til soliditeten i bankene. Samtidig skal ikke reglene utformes slik at de gir norske banker uforholdsmessige konkurranseulemper internasjonalt.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til arbeidet med å legge til rette for folkefinansiering innenfor den felleseuropeisk regelverksutvikling. Komiteen understreker viktigheten av at forbrukervernet ivaretas ved plattformer som formidler lån mellom privatpersoner. Det har vist seg vanskelig å regulere adferden til forbrukslånsbankene, og det er viktig at plattformer for forbruksfinansiering ikke skaper ytterligere problemer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til den raske teknologiutviklingen og innovasjonstakten i finanssektoren. Flertallet har tidligere uttrykt bekymring for at arbeidet med en regulatorisk sandkasse har gått for sakte. Dette er et av de viktigste virkemidlene for å bygge en konkurransedyktig fintech-bransje i Norge. Andre land har kommet lenger i utviklingen, og den norske finansbransjen står foreløpig uten et viktig verktøy for innovasjon og nyskaping. Flertallet forutsetter at en regulatorisk sandkasse kommer på plass innen utgangen av 2019.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at det norske kapitalmarkedet i det store og hele fungerer godt. Kapitaltilgangsutvalget påpeker imidlertid at prosjekter under 20 mill. kroner kan ha vanskeligheter med å finne finansiering til rett pris. Dette flertallet imøteser derfor regjeringens tiltak i statsbudsjettet for 2020.

Et tredje flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, vil understreke at skal vi lykkes i overgangen til en lavutslippsøkonomi, trenger vi en finansnæring som er i stand til å identifisere både klimarelaterte risikoer og muligheter og formidle kapital til lønnsomme prosjekter. Finans Norges «Veikart for grønn konkurransekraft» viser etter dette flertallets mening at finansnæringen er bevisst sin rolle i omstillingen, ikke minst som pådriver for omstilling i andre næringer.

Dette flertallet har merket seg at det i oppfølgingen av EU-kommisjonens handlingsplan for finansiering av bærekraftig vekst arbeides med klassifisering og standarder for bærekraftig virksomhet, grønne, finansielle produkter og obligasjoner.

Dette flertallet viser til at regjeringen i samråd med finansnæringen vil se nærmere på måter å dele skadedata på for å forebygge klimaskader. Skadeforsikringsselskapene besitter betydelig kunnskap som kan stor verdi for offentlig planlegging, for å forebygge naturskader og klimatilpasse eksisterende infrastruktur.

Dette flertallet viser til den høye innovasjonstakten i finanssektoren og at den norske finansnæringen har vært tidlig ute med å tilby digitale løsninger og tjenester. Digitaliseringen har bidratt til effektiv produksjon av finansielle tjenester, noe som har kommet både finansnæringen selv, kunden og norsk økonomi til gode. Samtidig utfordres etablerte finansforetak nå av nye fintech-virksomheter og av teknologiselskaper som har begynt å tilby finansielle tjenester.

Dette flertallet viser videre til at gjennomføringen av EUs reviderte betalingstjenestedirektiv (PSD2) som trådte i kraft 1. april 2019, kan gi økt konkurranse i markedet for betalingstjenester. Økt konkurranse og nye tjenester kan gi kundene bedre og billigere tjenester, men dette flertallet vil samtidig påpeke at hensynet til kundene må ivaretas på en god måte. Dette flertallet viser også til fremveksten av bitcoin og andre virtuelle valutaer, at dette kan innebære en økt risiko for hvitvasking og terrorfiansiering, og at det derfor er viktig at hvitvaskingslovgivningen utvides til også å omfatte tilbydere av vekslings- og oppbevaringstjenester for virtuell valuta, og at nødvendige regelverksendringer vurderes.

Et fjerde flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser til at strukturen i banksektoren er særskilt omtalt i årets finansmarkedsmelding, at utenlandske banker har omtrent en fjerdedel av det norske utlånsmarkedet og fortsatt en høyere andel utlån til bedriftsmarkedet, selv om andelen er lavere enn tidligere og norske banker opplever en betydelig høyere utlånsvekst enn de utenlandske bankene.

Dette flertallet viser til at regjeringen vil legge til rette for folkefinansiering både gjennom forenklinger for næringen og økt trygghet for forbrukere samtidig som behovet for ytterligere regelverksendringer vurderes fortløpende. Dette flertallet viser i den forbindelse til «Forskrift om unntak fra konsesjonsplikt for utlån gjennom folkefinansieringsplattformer» knyttet til såkalte «enkeltstående tilfeller» som ble fastsatt 26. april 2019. Blant vilkårene for unntak fra konsesjonsplikten er at de elektroniske plattformene må drives av låneformidlingsforetak eller et finansforetak, og at långivers samlede utlån ikke kan overstige 1 mill. kroner pr år.

Dette flertallet viser videre til at unntaket fra konsesjonsplikten ikke er begrenset til kun å gjelde lån til næringsvirksomhet, men at det også gjelder for plattformer som formidler lån til husholdninger og forbrukere. Dette flertallet støtter dette, men viser samtidig til at Finansdepartementet vil nedsette en arbeidsgruppe for å vurdere om det er behov for å endre regelverket for formidling av lån til forbrukere gjennom plattformer, slik at disse er mer i tråd med det regelverket som stilles for annen type forbrukslånsformidling. Dette flertallet viser for øvrig til merknader i denne innstillingen knyttet til høye boliglån, til situasjonen på forbrukslånsmarkedet og nylig gjennomførte innstramminger i bankers utlånspraksis og markedsføring av forbrukslån.

Dette flertallet viser til at regjeringen vil følge regelverksutviklingen i EU og vurdere hvilke føringer et felles europeisk regelverk vil legge for fremtidig norsk regulering av plattformer for finansiell folkefinansiering.

Dette flertallet viser videre til at regjeringen for å legge enda bedre til rette for innovasjon i produksjon av finansielle tjenester har bedt Finanstilsynet om å etablere en regulatorisk sandkasse for fintech innen utgangen av 2019. Målet med denne sandkassen er å øke forståelsen for nye teknologiske løsninger i finansmarkedet, betydningen av regulatoriske krav og anvendelse av regelverket på nye forretningsmodeller, produkter og tjenester.

Dette flertallet, viser til betydningen av stabile og gode rammebetingelser, stabil tilknytning til internasjonale markeder samt et stort mangfold av aktører og tilbydere i det norske finansmarkedet, norske og utenlandske, både for å fremme konkurranse og av hensyn til verdiskapingen i finansnæringen selv og i andre deler av norsk økonomi. Både norske bedrifter og privatkunder er tjent med et allsidig tilbud og en bankstruktur der ulike banker utfyller hverandre.

Dette flertallet vil spesielt vise til betydningen av å redusere etterslepet på innlemmelse av relevante EU-regler i EØS-avtalen og norsk rett, det av hensyn til mest mulig like konkurransevilkår for norske bedrifter og markeder som er knyttet til det indre markedet i EU.

Dette flertallet vil samtidig understreke at det ofte er nasjonale myndigheter som har de beste forutsetninger for å vurdere konsekvenser av regelverk i sine markeder, og er derfor enig i at regjeringen løpende vurderer å benytte handlingsrommet i EU/EØS-regelverket til å ha strengere nasjonale krav i særskilte tilfeller. Dette flertallet viser i den sammenheng til norske myndigheters soliditetskrav til norske banker, og mener det er vesentlig at ikke norske banker har uforholdsmessige konkurranseulemper internasjonalt.

Et femte flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser til ambisjonene i Granavolden-plattformen om å forenkle tilgangen til risikovillig kapital og investorer for bedrifter og grundere, og at regjeringen vil bidra til økt bruk av verdipapirmarkedet som finansieringskilde. Dette flertallet understreker videre betydningen av tilrettelegging for privat sparing, bl.a. gjennom den nye ordningen med skattefavorisert individuell pensjonssparing og Boligsparing for ungdom (BSU).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at lønnsforskjellene mellom kjønn er langt høyere i finansbransjen enn i samfunnet for øvrig. Kvinnelige meglere tjener 59 prosent av mannens lønn.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen kartlegge årsakene til de store lønnsforskjellene mellom kjønnene i samme type stilling i finansbransjen, og komme tilbake til Stortinget i neste års finansmarkedsmelding.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen 23. mai 2019 gjorde kjent at man likevel ikke vil vurdere de regionale sparebankene som systemviktige, og støtter dette. Disse medlemmer vil påpeke at et annet viktig tiltak for å styrke de regionale bankene er å legge om finansskatten i tråd med Innst. 365 S (2017–2018) og ber regjeringen følge opp denne.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at erfaringer fra finanskrisen i 2008 tilsier at utenlandske banker i stor grad velger å trekke seg ut fra fremmedmarkeder i en krisesituasjon. Det er derfor maktpåliggende at en tilstrekkelig stor andel av det innenlandske bankmarkedet betjenes av banker hjemmehørende i Norge. I motsatt tilfelle kan konsekvensene av f.eks. en global finanskrise bli svært mye mer alvorlig for Norge enn de ellers ville ha blitt. Disse medlemmer påpeker at utenlandske bankers markedsandeler i Norge har vært økende i mange år og nå har passert 25 prosent. Disse medlemmer mener dette er en foruroligende utvikling som er uheldig for finansiell stabilitet i Norge.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som skal vurdere hvordan man kan øke markedsandelene til banker og finansinstitusjoner hjemmehørende i Norge og komme tilbake til Stortinget med en melding om dette seinest våren 2021.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet minner om at regjeringen i industrimeldingen (Meld. St. 27 (2016–2017)) varslet en offentlig utredning om kapitaltilgangen til norsk næringsliv, og at kapitaltilgangsutvalget leverte sin utredning 1. mars 2018. Disse medlemmer minner om at Senterpartiet bl.a. i Innst. 360 S (2016–2017) ba om at utvalget skulle se på den geografiske dimensjonen og vurdere tiltak som skal sikre bedre kapitaltilgang i hele Norge, også utenfor de sentrale områdene. Disse medlemmer registrerer at utvalget oppgir å ha fått meldinger om at det er mangel på langsiktig kapital og kompetente eiermiljøer i Norge, særlig i distriktene. Disse medlemmer mener at kapitaltilgangen for næringslivet må styrkes også utenfor de mest sentrale delene av Norge og at mulige løsninger på dette ikke er godt nok kartlagt av regjeringen.

Disse medlemmer ønsker ellers å poengtere at norske og lokale banker er svært viktige for SMB-bedrifter og deres mulighet til finansiering og rådgivning. Menon-rapporten «Lokale sparebankers betydning for norsk næringsliv» fra 2013 viser at tilstedeværelse av en lokal sparebank i et område øker bedriftenes sannsynlighet for å få lån betydelig og at lånene som ytes fra en slik bank, også er vesentlig større.

Disse medlemmer er bekymret for at slike hensyn i for liten grad er blitt tatt av regjeringen frem til nå. Blant annet er finansskatten fortsatt innrettet på en måte som er særlig skadelig for lokale sparebanker, som ofte relativt sett har betydelig høyere lønnsutgifter og mindre overskudd enn større forretningsbanker. Disse medlemmer finner det uheldig at regjeringspartiene gjennom statsbudsjettet for 2019 økte finansskatten ytterligere uten å legge den om. Disse medlemmer påpeker at Senterpartiet i sitt alternative statsbudsjett både for 2017, 2018 og 2019 foreslår en omlegging av finansskatten som vil gjøre den til utelukkende en tilleggsskatt på overskudd. En slik løsning vil gi bedre finansieringsbetingelser for SMB-bedrifter og dessuten sikre gode banktjenester til folk i hele Norge. Disse medlemmer viser ellers til egne merknader i finanskomiteens innstilling til Dokument 8:190 S (2017–2018), som pålegger regjeringen å komme tilbake til Stortinget seinest i statsbudsjettet for 2020 med et konkret forslag til provenynøytral omlegging av finansskatten der arbeidsgiveravgiftselementet fjernes (anmodningsvedtak nr. 868 (2017–2018)).

Norsk finanssektor bør også styrkes på andre måter, og disse medlemmer viser i den forbindelse til at Senterpartiet i innstillingen til oljefondsmeldingen (Meld. St. 20 (2018–2019)) foreslår at oljefondet i størst mulig grad skal administreres fra Norge og ha virksomhet flere steder i landet. En slik prioritering kan danne grunnlaget for levende finansmiljøer flere steder i Norge som privat sektor kan dra nytte av.

Avslutningsvis ønsker disse medlemmer å påpeke at kapitaltilgangsutvalget fremhever at bortfallet av skyggerating er negativt, særlig for mindre låntakere, som gjerne er avhengig av slike ratinger for å få lån i markedet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om hvordan ordningen med skyggerating kan gjeninnføres, og hvilke grep Stortinget og regjeringen kan ta for å oppnå dette og komme tilbake til Stortinget med dette seinest våren 2020.»

Disse medlemmer er sterkt kritisk til at regjeringen har tillatt at en samfunnskritisk institusjon som Oslo Børs VPS holding ASA selges ut av Norge. Disse medlemmer påpeker at børsen tilbyr skreddersydde løsninger for det norske markedet, og at Oslo Børs har et unikt tilbud til bl.a. det kapitalintensive næringslivet på Vestlandet, sparebanker og små og mellomstore bedrifter i hele landet. Et salg innebærer at avstanden til marked og beslutninger kan bli lengre særlig for mindre norske bedrifter, og det er dessuten en risiko for at viktig kompetanse vil flyttes ut av landet. Disse medlemmer mener det er oppsiktsvekkende at regjeringen våger å sette alt dette på spill, og i særdeleshet at man ikke setter noen betingelser for de nye eierne. Disse medlemmer viser videre til at VPS i dag er Norges eneste verdipapirsentral og at denne tilbyr svært gode løsninger knyttet til gjennomsiktighet, skattlegging og effektivitet som norsk næringsliv og samfunnet som en helhet nyter godt av. Når VPS selges ut samtidig som markedet for verdipapirsentraler åpnes opp for utenlandsk konkurranse, jf. Prop. 7 L (2018–2019) og Innst. 166 L (2018–2019), skapes det på kort tid store endringer i et marked som har vært stabilt i lang tid. Det er en risiko for at rettssikkerheten til norske verdipapireiere kan komme i spill, og for at Skatteetaten kan få vanskeligere for å skattlegge verdipapireiere riktig. Disse medlemmer påpeker at DNB, flere sparebanker, NHO m.fl. har vært svært skeptiske til salget. Disse medlemmer fremhever at regjeringen har hatt alle muligheter til å stoppe salget, og at man har unnlatt å vurdere salget opp mot sikkerhetsloven (jf. bl.a. Dokument 15:1519 (2018–2019)). Man har heller ikke undersøkt hvilke ekstrakostnader salget kan påføre norske skattebetalere, selv om det er grunn til å tro at en slik regning vil komme (jf. bl.a. Dokument 15:1502 (2018–2019)). Disse medlemmer viser i denne sammenheng også til egne merknader i Innst. 166 L (2018–2019).

Disse medlemmer påpeker at det i løpet av de siste årene er innført stadig nytt og strengere regelverk overfor banker og finansinstitusjoner. Disse medlemmer minner om at bl.a. kapitaltilgangsutvalget viser til at mangfoldet av store og små banker er en styrke ved den norske finansbransjen, som bidrar til å sikre kapital til bedrifter og enkeltpersoner i hele landet. Disse medlemmer viser til at det nye regelverket, kan være relativt mer kostbart å implementere for mindre enn for større foretak. Disse medlemmer påpeker at dette ikke er en ønsket effekt av regelverket, og at det påhviler myndighetene å redusere konkurransevridningen regelverket innebærer på en best mulig måte. Å gi god, enkel og tilstrekkelig veiledning til mindre aktører vil være en nøkkeloppgave for Finanstilsynet og andre myndigheter for å sikre dette. Disse medlemmer mener også at man må vurdere foretakenes størrelse når man vurderer etterlevelse og eventuelle sanksjoner som følge av det nye regelverket. En praksis relatert til dette som måtte føre til problemer for mindre aktører og en konsolidering til større enheter i norsk finansbransje er svært uønsket, og det påhviler regjeringen og myndighetene et stort ansvar for at så ikke skjer. Disse medlemmer vil også understreke at departementet må holde løpende kontroll med bruken av administrative sanksjoner mot foretak og enkeltpersoner og påse at rettssikkerheten blir ivaretatt. Dersom det påtreffes situasjoner der det kan reises tvil rundt dette, bør Stortinget orienteres om dette, og det bør foreslås endringer i regelverket som ivaretar den enkeltes rettssikkerhet.

Disse medlemmer viser til at Finanstilsynet ønsker å utvide kriteriet for systemviktighet slik at også regionale sparebanker vil klassifiseres som systemviktige. Finansdepartementet sendte forslaget på høring med høringsfrist 22. februar 2019. Disse medlemmer vil advare mot å utvide systemviktighetskriteriet på denne måten. Etter disse medlemmers syn vil dette kunne svekke konkurranseevnen til de viktige regionale sparebankene og dermed kunne redusere kapitaltilgangen til bedrifter i distriktene. Disse medlemmer påpeker at det finnes andre og bedre måter å sikre stabiliteten til norske banker på og viser her bl.a. til egne merknader til kapittel 2 i denne innstillingen. Disse medlemmer viser for øvrig til egne merknader annet sted i dette kapittelet, der det går frem at disse medlemmer er tilfreds med at regjeringen nå har besluttet at de regionale sparebankene likevel ikke skal regnes som systemviktige.

Disse medlemmer ønsker også å ta opp kommunenes særskilte forhold på finansmarkedene. I den forbindelse påpekes det at Kommunalbanken fortsatt er omfattet av kravene til uvektet kapitaldekning og har et krav til uvektet kjernekapital på 3 prosent. Kommunalbanken bør gis status som såkalt promotional bank, slik som mange tilsvarende låneinstitusjoner i andre europeiske land. Da vil banken unntas slike krav. I tillegg bør lån til kommunesektoren i de vektede kravene få såkalt nullvekt, slik det også praktiseres i de fleste sammenlignbare land, deriblant i Sverige.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gi Kommunalbanken status som såkalt promotional bank og gi lån til kommunesektoren såkalt nullvekt i de vektede kapitaldekningskravene.»

4.1 Sammendrag

Forbrukerne har behov for et særlig vern og gode rettigheter i finansmarkedene. Forbrukerne kan ha svake forutsetninger for å vurdere risiko, kostnader og avkastningspotensial for en del finansielle tjenester før avtaler inngås. Beslutninger med stor innvirkning på privatøkonomien, som opptak av lån til kjøp av bolig og valg av pensjonsprodukt, tas få ganger i livet, og det kan være lite rom for å prøve og feile. Forbrukervernet står derfor sentralt i regelverk og tilsyn på finansmarkedsområdet. Det skal sikre at forbrukerne kan handle trygt med profesjonelle finansforetak, men det fritar ikke forbrukerne for risiko eller ansvar. Regjeringen er opptatt av at forbrukerne skal ha kompetanse og informasjon som gjør dem i stand til å ta gode beslutninger for egen økonomi.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at det lenge har vært en sterk vekst i forbrukslån. Fra 1. juli 2019 får finansnæringen tilgang til mer utfyllende opplysninger om gjeldsbelastningen til potensielle kunder gjennom gjeldsregisteret. Fra 15. mai 2019 forventes finansforetak å følge forskrift om finansforetakenes utlånspraksis for forbrukslån. Forskriften gir Finanstilsynet hjemmel til å gi pålegg, ilegge tvangsmulkt eller frata konsesjon hvis forbrukslånsbankene ikke følger den.

Komiteen vil understreke at forbrukslån er et gode for kunder som har betjeningsevne, men for kunder som ikke har betalingsevne, skaper lånene store økonomiske problemer. Muligheten til å få lempet tilbakebetalingsplikten gjennom Finansklagenemnda er viktig for dem som får innvilget lån de aldri skulle hatt.

Komiteen viser til at de varslede endringer i finansavtaleloven med avslagsplikt og erstatningsplikt ved brudd på lovverket, vil medføre at tap i større grad bæres av bankene. Komiteen ser det som positivt at man undersøker mulighetene for å gjøre alle utenlandske aktører pliktige til å knytte seg til Finansklagenemnda. Dette er viktig for å forhindre at regelverket urettmessig favoriserer utenlandske finansinstitusjoner.

Komiteen viser til Finanstilsynets rapport av 10. mai 2019 etter stedlige tilsyn i forbrukslånsbankene, som viser omfattende brudd på det som nå blir forskrift for forbrukslån. Tilsynet uttaler bl.a.: «Tilsynene i forbrukslånsbankene viser at bankene i betydelig grad overvurderer søkernes betjeningsevne og yter lån selv om deres egne modeller tilsier at det er betydelig risiko for at kunden får betalingsproblemer.» Komiteen merker seg at alle forbrukslånsbankene som det har vært tilsyn i, selger misligholdte forbrukslån, og at dette kan forhindre at tap synliggjøres. Norges effektive innkreving av gjeld gjennom inkassoselskaper og namsmann gjør at risikoen ved å gi usikrede lån er for lav, og komiteen forventer at regjeringen følger opp den alvorlige tilsynsrapporten og vurderer nødvendige tiltak samt legger til rette for strenge reaksjoner overfor aktørene som bryter forskriften eller god forretningsskikk.

Komiteen viser til at det i det norske forbrukslånsmarkedet er færre lån med kort løpetid og veldig høye renter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser til at selv om de fleste betalinger i dag skjer elektronisk, bør alle bankkunder være sikret et tilfredsstillende kontanttilbud. Forbrukerne har rett til å gjøre opp med kontanter i butikk og hos andre betalingsmottakere. Flertallet viser videre til at med dagens nedbygging av kontanttilbudet er det usikkert om tilbudet fremover vil være godt nok. Videre viser flertallet til det lovkravet bankene har om ansvar for å opprettholde et visst kontanttilbud, og at det kan være behov for ny regulering dersom bankene ikke opprettholder og videreutvikler et kontanttilbud tilpasset kundenes forventninger i hele landet. Den enkelte bank må sørge for at kundene har mulighet for å ta ut og sette inn kontanter, enten i egen regi eller i samarbeid med andre.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser til at sentralbanksjefen, under finanskomiteens høring om Finansmarkedsmeldingen 9. mai 2019, uttrykte tilfredshet med hvordan regjeringen har varslet at den vil følge opp bankenes plikt til å tilby kontanter.

Dette flertallet viser til at regjeringen har lagt frem ulike modeller for rentetak og kostnadstak, og vil se virkningen av allerede innførte tiltak før innføring av et rente- eller kostnadstak vurderes.

Dette flertallet er opptatt at et sterkt forbrukervern, og imøteser regjeringens forslag til en ny og mer moderne finansavtalelov som ytterligere vil styrke kundenes stilling, tydeliggjøre långivers ansvar, gi nye og bedre krav om kredittvurderinger og flytte mer av risikoen over på långiver. Dette flertallet har merket seg at det vil bli innført et trafikklyssystem, hvor rødt lys på kredittvurderingen vil innebære plikt til å avslå lånesøknaden.

Dette flertallet har også merket seg at de reglene norske banker nå følger i forbindelse med bankbytte, vil bli foreslått lovfestet i forslaget til ny finansavtalelov, og at forbrukere vil få rett til bistand ved overføring av kundeforholdet til en bank i en annen EØS-stat.

Dette flertallet er tilfreds med at det varsles krav om at alle som tilbyr finansielle tjenester skal være tilsluttet et godkjent klageorgan, og at utkast til forskrift med regler for slik tilslutning vil foreligge per 1. august 2019.

Et tredje flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser til at pensjonsleverandørene forvalter store verdier på vegne av sine kunder. Dette flertallet viser videre til at regjeringen vil legge til rette for trygge og forutsigbare rammer for privat pensjonssparing gjennom regulering av pensjonsleverandører og pensjonsprodukter. Trygghet for oppspart pensjon er et svært viktig hensyn. Dette flertallet viser til at meldingen redegjør for utviklingen i pensjonsmarkedet og pågående regelverksprosesser. Dette flertallet viser videre til arbeidet med innføring av egen pensjonskonto, det partssammensatte utvalget som skal vurdere mulige modeller for pensjonsopptjening fra første krone for innskuddsordningene, og til ytelsesordningene der det særlig arbeides med regelverket for forvaltningen av pensjonskapitalen.

Dette flertallet viser til tidligere omtale i innstillingen av de tiltak som er gjennomført med innstramminger på forbrukslånssiden og begrunnelser for disse. Dette flertallet er enig med regjeringen i at det er behov for å følge nøye med på utviklingen i markedet for forbrukslån og vurdere behov for ytterligere regulering.

Dette flertallet viser videre til at regjeringen basert på et anmodningsvedtak fra Stortinget har utredet to ulike modeller for rentetak. Vurderingen er at det ikke bør innføres rentetak for forbrukslån i Norge på det nåværende tidspunkt, fordi det ikke vil være et tilstrekkelig treffsikkert tiltak til å forsvare uønskede konsekvenser, men at dette kan være et aktuelt tiltak dersom det skulle vokse frem et stort marked for små lån med kort løpetid. Dette flertallet har merket seg at et rentetak ikke vil kunne forhindre at sårbare kunder påtar seg for stor gjeld, og at andre tiltak rettet direkte mot regulering av utlånene samt informasjon til banker og låntakere er mer effektive tiltak i så måte.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt er opptatt av pensjonsrettigheter og mener fripolisenes verdiutvikling gir alvorlig grunn til bekymring. Markedet for forvaltning av fripoliser fungerer dårlig, og det er i dag to selskaper som forvalter fripoliser for mer enn 700 000 personer verd omkring 350 mrd. kroner. Lav rente og høy levealder sammen med rentegarantien og for lave innbetalinger da arbeidsforholdet besto, har ført til at fripolisene har sunket i verdi. Pensjonistforbundet, LO og Fagforbundet har dokumentert at tilleggsavsetninger som gjøres i selskapene fortsetter selv om pensjonene er under utbetaling, og at dette fører til reduserte pensjoner. Disse medlemmer ber regjeringen vurdere regelverket og praktiseringen av dette slik at ikke pensjonistene kommer unødig dårlig ut slik tilfellet er i dag.

Disse medlemmer er alvorlig bekymret for utviklingen i forbrukslånsmarkedet, og særlig for at kunder som ikke har betjeningsevne, får lån. Dette er godt dokumentert i Finanstilsynets rapport fra stedlige tilsyn i forbrukslånsbankene som ble lagt frem 10. mai 2019. Namsmannen i Oslo uttalte i desember at de opplevde å få krav om utlegg hos personer der det tidligere var tatt utlegg for misligholdte forbrukslån. Dette viser at flere aktører fortsetter å gi lån til kunder med betalingsproblemer på tross av retningslinjer som nå er forskrift.

Disse medlemmer mener kredittgivning i strid med regelverket bl.a. skjer fordi bankenes risiko for tap ved mislighold er for lav. Misligholdte lån selges til inkassoselskaper som ved hjelp av høye gebyrer og misligholdsrenter kan dekke mulige tap ved den andelen som betaler. Tilgjengeligheten til et effektivt namsmannsapparat også for inndriving av lån som er i strid med lov og forskrift, er med på å redusere bankenes risiko for tap.

Det må vurderes tiltak som innebærer at risikoen for tap ved lån som er innvilget i strid med lov og forskrift, i større grad må bæres av utlåner.

Disse medlemmer vil understreke at tilgangen til Finansklagenemnda er viktig, men at mange skyldnere ikke har de ressursene som skal til for å henvende seg dit og få et lovstridig lån lempet. Disse medlemmer mener at forskrift om krav til finansforetakenes utlånspraksis for forbrukslån må gjøres permanent og at det vurderes om det er behov for unntakskvoten på fem prosent. Disse medlemmer mener det er kritikkverdig at det har tatt så lang tid å få på plass et gjeldsregister for usikret gjeld, og mener registrene som er på plass, må endres til å omfatte all gjeld i tråd med høringsinstansenes innspill i forkant av etableringen. Disse medlemmer viser også til rapport fra Forbrukertilsynet fra mars om markedsføring av forbrukslån, som konkluderer med omfattende brudd på lov og forskrift, noe som må få konsekvenser.

Disse medlemmer mener det må være et krav at finansforetakslovens bestemmelse om god forretningsskikk og forbrukslånsforskriften er etterlevet før kreditor kan benytte inkasso og inndriving via namsmannen for å inndrive misligholdte lån.

Disse medlemmer er positive til et kostnadstak som begrenser hvor høye de akkumulerte kostnadene ved et forbrukslån kan bli. Alle renter og gebyrer frem til lånet er nedbetalt samt kostnader som påløper som følge av mislighold, bør inngå, dette for å sikre at kreditor selv må dekke overskytende kostnader ved inndrivelse.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et lovforslag som sikrer at forbrukslånsbankene ikke kan selge forfalte forbrukslån og heller ikke benytte det offentlige innkrevingsapparatet hvis de ikke kan dokumentere at kravene til å innvilge lån var oppfylt.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til Stortinget om et kostnadstak som beskytter forbrukere i betalingsvanskeligheter mot urimelig høye kostnader og en ukontrollert gjeldsvekst.»

Disse medlemmer viser til at kundenes mobilitet mellom bankene er relativt liten, noe som kan svekke konkurransen mellom bankene. Disse medlemmer viser til at et av hindrene for bankbytte kan være at det å bytte kontonummer oppleves som en terskel for mange kunder.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget senest våren 2020 med et konkret forslag til hvordan kontonummerportabilitet i Norge kan gjennomføres.»

Disse medlemmer viser til at de nye reglene om krisehåndtering og innskuddsgaranti trådte i kraft 1. januar i år. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at garantien opprettholdes på 2 mill. kroner og ikke må senkes som følge av EU-tilpasninger. Det er etter disse medlemmers syn uheldig at det fortsatt foreligger usikkerhet rundt disse spørsmålene, og at norske bankkunder lever i uvisshet rundt størrelsen på innskuddsgarantien. Disse medlemmer ber regjeringen intensivere arbeidet for å sikre innskuddsgarantien.

Disse medlemmer viser for øvrig til at banker i dag har plikt til å fraråde låneopptak til personer som ikke har betalingsevne, og anser opprettelsen av et nasjonalt gjeldsregister som nødvendig for å sikre at denne frarådingsplikten blir reell. Dette gjelder særlig ved opptak av forbrukslån. Det er dessverre etter hvert en dårlig skjult hemmelighet at mange gjeldsofre sjonglerer gjeld med ulike typer forbruksfinansiering og gjennom det havner enda dypere ned i et gjeldsuføre. Et offentlig gjeldsregister har vært utredet tidligere, og et forslag ble fremmet for Stortinget, men ble trukket av sittende regjering etter stortingsvalget i 2013.

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen har brukt over fire år på å utrede et privat gjeldsregister og registrerer at dette skal bli operativt først 1. juli i år.

Disse medlemmer påpeker at gjeldsregisteret som nå opprettes, kun omfatter usikret forbruksgjeld. Kapitaltilgangsutvalget har ønsket at det skal utredes å etablere et sentralt kredittregister i Norge for all gjeld, også for lån til bedrifter. Disse medlemmer imøteser også et slikt arbeid.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag om å utvide gjeldsregisteret i forbindelse med statsbudsjettet 2020.»

Disse medlemmer har ellers lagt merke til at ulike typer forbrukslånsprodukter markedsføres stadig mer målrettet og aggressivt. Et vedtak fra Stortinget om å stramme dette ytterligere til, er ikke blitt fulgt opp av regjeringen (anmodningsvedtak nr. 875 (2017–2018)).

Disse medlemmer er opptatt av forbrukernes stilling og ønsker å understreke at regjeringens arbeid med såkalt kontonummerportabilitet, dvs. at man skal kunne ta med seg sitt kontonummer når man bytter bank, går for tregt. Disse medlemmer viser til at EU-kommisjonen har varslet en kost-nytte-vurdering av kontonummerportabilitet i EU, og at det forventes en rapport rundt dette i september 2019. I Finansmarkedsmeldingen 2019 skriver regjeringen at den «tar sikte på» å komme tilbake om dette i Finansmarkedsmeldingen 2020.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til omtalen av fripoliser ovenfor og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreslå et regelverk som gjør at fripoliseinnehavere får utbetalt sine pensjonsrettigheter.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er opptatt av forbrukernes stilling og ønsker å understreke at regjeringens arbeid med såkalt kontonummerportabilitet, dvs. at man skal kunne ta med seg sitt kontonummer når man bytter bank, går for tregt. Disse medlemmer viser til at EU-kommisjonen har varslet en kost-nytte-vurdering av kontonummerportabilitet i EU, og at det forventes en rapport rundt dette i september 2019. I Finansmarkedsmeldingen 2019 skriver regjeringen at den «tar sikte på» å komme tilbake om dette i Finansmarkedsmeldingen 2020.

Disse medlemmer mener dette er for lite forpliktende og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget seinest i forbindelse med Finansmarkedsmeldingen 2020 med en vurdering rundt kontonummerportabilitet og et konkret forslag om innføring av dette.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til sitt forslag om å innføre pensjon fra første krone og mener dette ikke er et spørsmål som igjen kan skyves tilbake til partene i arbeidslivet. De samme partene har bedt lovgiver løse spørsmålet. Pensjon fra første krone er viktig fordi det vil gi bedre pensjoner til mange av de som i dag har de laveste samlede pensjonsutbetalingene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget seinest våren 2020 med et forslag om å forby markedsføring av forbrukslån.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Rødt peker på at prisene forbrukere må betale for fondsprodukter er uforholdsmessig høye. All den tid det er et uttrykt ønske fra regjeringens side at flere skal spare i aksjer og fond, synes disse medlemmer det er ulogisk at man på samme tid nekter å gjøre noe med et system som gjør slik sparing mindre lønnsom for forbruker og mer lønnsom for finansbransjen enn det som ville være tilfelle i et fungerende marked. Disse medlemmer har vært i dialog med finansnæringen for å finne løsninger på dette problemet. Ledende aktører i bransjen innser at dagens system ikke kan stå seg i lengden og ønsker endring. Etter disse medlemmers syn synes det beste og mest effektive tiltaket være å forby returprovisjoner. Forbrukerrådets syn er at returprovisjoner bør forbys i sin helhet. Disse medlemmer registrerer at bransjen foretrekker ulike hybridløsninger, og at noen store aktører arbeider for å få dette til. Det er imidlertid liten fremdrift i dette arbeidet, og resultatet vil uansett være mindre gunstig for forbruker enn det et forbud vil være.

Disse medlemmer viser til egne merknader i Innst. 293 L (2017–2018).

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen så snart som mulig og seinest våren 2020 komme tilbake til Stortinget med et forslag om å forby returprovisjoner.»

Disse medlemmer peker på at forbrukslån er en type kreditt som det i lang tid har vært oppmerksomhet rundt, bl.a. fordi låneformen synes å være tettere forbundet med gjeldsproblemproblematikk enn noen annen lånetype. Slike lån utgjør ca. tre prosent av norske husholdningers samlede gjeld. Imidlertid har veksten i denne lånetypen vært over dobbelt så stor som i andre lånetyper den siste tiden. Det har også fremkommet at sårbare grupper, som f.eks. unge og aleneforeldre, har en betydelig overrepresentasjon blant dem som opplever problemer med låneformen.

Disse medlemmer viser til at det dessuten har vært rapportert om flere tilfeller der forbrukslån har blitt brukt i stedet for egenkapital til finansiering av bolig. Dette representerer en formidabel risiko både på individ- og samfunnsnivå.

Disse medlemmer synes det er positivt at regjeringen nå gjennomfører noen tiltak for å demme opp for noen av problemene med forbrukslån. Samtidig er det uheldig at viktige virkemidler, som f.eks. rentetak, ikke innføres. Disse medlemmer har merket seg at det er innført rentetak på lån og kreditt i mange land i verden, herunder i 14 EU-land, senest i Sverige (SOU 2016:68) og Finland. Rentetak vil ha den virkningen at det ikke lenger vil være lønnsomt for bankene å gi lån til de personene som har høyest kredittrisiko, det vil si den gruppen som står i størst fare for å få betalingsvansker og på lengre sikt omfattende gjeldsproblemer. Med andre ord er rentetak et målrettet virkemiddel. Organisasjoner som Forbrukerrådet, Huseiernes landsforbund og Gjeldsofferalliansen har tatt til orde for å innføre rentetak i Norge. Også krefter innad i bransjen anbefaler dette.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2020 legge frem et forslag om innføring av rentetak i Norge på omtrent samme nivå som det finske rentetaket.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har registrert at flere representanter for regjeringspartiene, herunder Tage Pettersen og Aleksander Stokkebø i E24 12. mai 2019, har gitt til kjenne at de mener dagens gjeldsregister må utvides. Disse medlemmer forventer derfor at regjeringspartiene støtter Senterpartiets forslag om å utvide gjeldsregisteret, som altså fremmes i denne innstillingen.

Disse medlemmer vil understreke at flere hendelser den siste tiden kan bidra til å trekke i tvil om regjeringen makter å sikre borgernes grunnleggende rettigheter og deres mulighet til å få utført finanstjenester. Disse medlemmer vil her mest eklatant påpeke at nettstedet Resett 30. april 2019 ble stengt ute fra Vipps på bakgrunn av det som angivelig skal dreie seg om misbruk av Vipps’ merkevare. Det gikk også frem at Vipps rutinemessig utestenger brukersteder som enten misbruker deres merkevare eller bryter deres retningslinjer. Disse medlemmer vil påpeke at ingen av disse grunnene rettferdiggjør brudd på kontraheringsplikten. Det blir også ekstra graverende når senere dokumentasjon indikerer at utestengelsen av Resett reelt kan ha hatt en politisk begrunnelse. Disse medlemmer påpeker at det også har vært andre hendelser. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet er en varm tilhenger av kontraheringsplikten. Disse medlemmer mener at enhver innbygger, bedrift og organisasjon skal være trygg på at man ikke vilkårlig blir nektet grunnleggende tjenester i Norge, herunder banktjenester som Vipps. I henhold til finansavtaleloven § 14 kan ikke en finansinstitusjon uten saklig grunn avslå å utføre betalingstjenester. I forarbeidene er det lagt til grunn at begrepet «saklig grunn» må tolkes meget strengt og være relatert til risiko ved å utføre selve tjenesten. Samtidig går det tydelig frem at alle andre tiltak må prøves først. Likevel synes det som om Vipps har en praksis der det tvert imot er nekting av å utføre tjenesten som gjøres før alle andre tiltak – og der dette tiltaket gjennomføres selv der det ikke er noen risiko ved å utføre selve tjenesten.

Disse medlemmer påpeker at Norge er en rettsstat, og ved brudd på kontrakter mellom private aktører, herunder brukervilkår, er hovedregelen at ordinære tvisteløsningsmekanismer benyttes. Nekting av essensielle tjenester som Vipps vil i mange tilfeller kunne være betydelig mer inngripende enn de sanksjoner man har i det ordinære rettsapparatet. Å nekte en banktjeneste er ikke det samme som å stenges ute fra en bingoklubb eller et kunderabattprogram. En person uten bankkonto og grunnleggende banktjenester er i dagens norske samfunn nærmest hjelpeløs. Det er svært gode grunner til at kontraheringsplikten er streng og at Senterpartiet har slått ring om den ved enhver korsvei.

Disse medlemmer finner det derfor graverende at justis- og innvandringsminister Jøran Kallmyr besvarer et skriftlig spørsmål fra Senterpartiets Sigbjørn Gjelsvik om norske borgeres grunnleggende rettigheter og kontraheringsplikten med et skuldertrekk (Dokument 15:1542 (2018–2019)). Disse medlemmer mener at arbeidet med å sikre kontraheringsplikten må intensiveres.

Etter hva disse medlemmer erfarer er Finanstilsynet allerede i gang med å skjerpe kontrollen med at kontraheringsplikten overholdes, noe disse medlemmer mener er positivt. Disse medlemmer påpeker at Finanstilsynet må få nødvendige ressurser til å kunne prioritere dette arbeidet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen påse at kontraheringsplikten følges opp, og at brudd på denne påtales og sanksjoneres.»

Disse medlemmer viser til at Finansklagenemnda i dag kun behandler klager fra forbrukere. Disse medlemmer er i løpet av de siste årene blitt kontaktet av flere mindre organisasjoner og bedrifter som opplever at det er urimelig at ikke de også har en slik tilgang. Disse medlemmer påpeker at små bedrifter og organisasjoner sjelden har ressurser til å gå til rettssak, og at disse gjerne kan oppleve betydelige vanskeligheter f.eks. ved kontraheringsnekt. Disse medlemmer påpeker at også enkeltpersoner som er næringsdrivende, opplever å få sine klager avvist.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede om Finansklagenemnda kan få utvidet mandat, f.eks. til også å behandle klager fra organisasjoner, næringsdrivende og bedrifter, ev. organisasjoner og bedrifter under en viss størrelse.»

Disse medlemmer anerkjenner at norsk finansbransje har vært gjennom betydelig omstilling de siste tiår. Bransjen har håndtert dette på en god måte. Denne omstillingen forventes å fortsette i uforminsket styrke de neste årene. I den forbindelse bør man ta på alvor at det er knyttet en del usikkerhet til om beredskapshensyn og sikkerhet er godt nok ivaretatt i den digitale virkelighet som nå manifesterer seg i bransjen. Disse medlemmer vil påpeke at regjeringen i samarbeid med bransjen bør foreta grundige vurderinger rundt dette og sørge for at sentral IT-infrastruktur driftes fra Norge av norske foretak.

Disse medlemmer minner om at sentrale tjenester som nettbanker og betalingsløsninger i kortere og lengre perioder har vært ute av drift de siste årene. Den 17. mai i år gikk Vipps, betalingsløsning for organisasjoner og bedrifter ned for telling midt i perioden når salget av pølser og is på tusenvis av skoler landet over ellers ville vært på sitt største. Dette medførte problemer for mange forventningsfulle barn, og hendelsen er også en alvorlig påminnelse om sårbarheten ved elektroniske betalingsløsninger.

I uke 21/2019 var det videre store problemer med DNBs betalingssystemer, særlig knyttet til elektroniske utenlandsbetalinger. Disse medlemmer mener hendelsene tydeliggjør at elektroniske systemer er sårbare og kan gå ned for telling.

Disse medlemmer påpeker at kontanter ikke kan «gå ned» som betalingsmiddel med mindre dette tillates politisk. Disse medlemmer minner om at kontanter i dag er den klart mest pålitelige betalingsteknologien, og at den i overskuelig fremtid vil gi en beredskapsmulighet som man ikke ellers kan få. All den tid regjeringen overveier å gi selskaper fra fremmede makter som Kina mulighet til å levere grunnleggende telekomtjenester, som også bl.a. Vipps og kortbetaling vil være avhengig av, vil sikkerheten ved slike tjenester neppe kunne garanteres i forbindelse med krig eller annen form for internasjonal konflikt. Disse medlemmer viser også til hendelser som involverer russisk jamming av norske elektroniske signaler i Finnmark. Risikoen knyttet til å la all betaling være avhengig av ekomløsninger kan ikke vurderes som annet enn uakseptabelt høy.

Disse medlemmer deler regjeringens vurdering om at kontanthåndtering i noen tilfeller kan være kostbart. Disse medlemmer vurderer det imidlertid dithen at dette er en meget beskjeden forsikringspremie å betale målt opp mot de konsekvensene som kan oppstå dersom f.eks. en fremmed makt skulle få det norske elektroniske betalingssystemet til å knele uten at det forelå en beredskapsløsning gjennom kontanter. Det behøves neppe å presiseres at en slik hendelse ville kunne få nærmest uforestillelige konsekvenser.

Disse medlemmer er svært skuffet over at regjeringen knapt løfter slike problemstillinger i finansmarkedsmeldingen 2019.

Disse medlemmer oppfatter at regjeringen ikke egentlig besitter noen vilje til å sikre kontantenes stilling, men i stedet forsøker å trenere vedtak som kunne bidratt til å styrke kontantenes stilling. Et eksempel på dette er regelverket om forbrukeres rett til å betale med kontanter, jf. finansavtaleloven § 38. Det er enighet om at dette regelverket har hull, og at det er problematisk at det ikke foreligger noen sanksjonsmulighet ved brudd på regelverket. Blant annet har Norges Bank på det sterkeste anbefalt at loven her strammes inn. Dette ønsker imidlertid ikke regjeringen å gjøre noe med nå, men utsetter å vurdere det til etter at ny finansavtalelov er på plass. Samtidig signaliserer regjeringen motvilje mot å gjøre virksomme tiltak. Disse medlemmer påpeker at en slik trenering kan innebære flere år med negativ utvikling før man eventuelt får gjort noe med kontantenes stilling på dette området. I mellomtiden kan kontantene ha svekket seg så betydelig at det i seg selv kan bli et argument mot å ta nødvendige grep. Disse medlemmer er derfor glad for at Senterpartiet har fremmet Representantforslag 147 L (2018–2019) om å styrke kontantenes stilling, som nå ligger til behandling i finanskomiteen. Disse medlemmer påpeker at Senterpartiet har bedt om at lovforslaget behandles samtidig med finansmarkedsmeldingen slik at lovendringen kan tre i kraft omgående.

Disse medlemmer er skuffet over at komiteens flertall avviste en slik behandling. Disse medlemmer vil nå forsøke å få fremmet forslaget før sommeren på andre måter da en utsettelse til over sommeren ikke er heldig for kontantenes stilling.

Disse medlemmer påpeker at regjeringen og enkelte regjeringspartier skriver og sier mye fint og flott om kontanter, også i denne innstillingen, men at det dessverre blir med ordene. I praksis obstrueres bl.a. Senterpartiets forslag til å styrke kontantenes stilling, nå sist eksemplifisert ved at man avviser å behandle et lovforslag i sin rette sammenheng og i stedet trenerer det.

Disse medlemmer registrerer at kontantenes stilling utfordres mer og mer. Det påtreffes stadig oftere butikker og andre etablissementer som proklamerer seg som kontantfrie, og som derved vanskeliggjør eller umuliggjør oppgjør med kontanter, til tross for at kontanter er tvungent betalingsmiddel i Norge. Disse medlemmer mener regjeringen ikke gjør nok for å sikre kontantenes stilling. Disse medlemmer vil fremheve at spørsmålet om hvorvidt Norges Bank skal få utstede digitale kontanter, er viktig og forventer at Stortinget involveres i vurdering av dette. Disse medlemmer viser for øvrig til egne merknader i Innst. 485 S (2016–2017) i behandlingen av Senterpartiets representantforslag om kontanter som betalingsmiddel i Norge.

Disse medlemmer viser til Finanstilsynets vurdering og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg som skal produsere en offentlig utredning for å vurdere behovet for nye løsninger og regler for å sikre tilgang til kontanter som en fullverdig beredskapsløsning ved langvarig svikt i digitale betalingssystemer.»

Disse medlemmer registrerer ellers at bl.a. Huseiernes landsforbund påpeker at flytting av tjenester som E-faktura og AvtaleGiro i dag er unødvendig komplisert når man bytter bank, og at forenklinger på dette området kan bidra til en mer velfungerende konkurransesituasjon for banktjenester. Disse medlemmer ber regjeringen merke seg dette og vurdere å innføre snarlige tiltak. Disse medlemmer mener at regjeringens planer på dette området er for uforpliktende, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget seinest våren 2020 med et konkret forslag til en ordning for enkel flytting av tjenester som eFaktura og AvtaleGiro mellom kontoer.»

Disse medlemmer viser til at husholdningenes forbruksgjeld har steget kraftig, og at det har vært en kraftig vekst i mislighold av forbrukslån. Disse medlemmer mener at kortsiktig kreditt kan være en viktig del av økonomien til folk, men at det også kan bidra til uhåndterlig økning i gjeld for mange. Nordmenns samlede forbrukslån økte fra 39 mrd. kroner i 2008 til 100 mrd. kroner i 2017, ifølge Finanstilsynet. Dette er lån som gis uten sikkerhet og ofte har en svært høy rente, noe som gjør at mange havner i en gjeldsfelle. Sammen med gjeldsoppbygningen som følge av boligprisveksten, utgjør denne gjeldsoppbygningen i husholdningene en finansiell risiko. Aggressiv markedsføring av kredittkort og forbrukslån, bidrar til økt etterspørsel etter denne typen lån. Disse medlemmer mener dette er et systemproblem, og at det bl.a. trengs innstramminger i markedsføringslovene og en kraftigere innramming av denne delen av bransjen. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har fremmet en rekke forslag for å begrense veksten i forbruksgjeld, bl.a. i Dokument 8:121 S (2015–2016), et representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Audun Lysbakken fra Sosialistisk Venstreparti om å lukke gjeldsfeller. Disse medlemmer mener flere av forslagene der er like aktuelle nå og bør gjennomføres.

Disse medlemmer viser videre til at det siste året har kommet frem flere eksempler på at mange får uforholdsmessige store krav på grunnlag av mindre beløp. Det finnes ikke gode begrunnelser for at et lite krav skal fordoble eller mangedoble seg på kort tid. Dette får også ofte som konsekvens at lånet blir uhåndterlig for dem som sliter med høy gjeld eller sosiale problemer fra før. Spesielt blir dette et problem når aktører driver aggressiv inndrivelse, uten særlig rom for skjønn verken når det gjelder den enkeltes livssituasjon eller størrelsen på kravet. Disse medlemmer viser til at det i første halvdel av 2018 ble registrert over 5 millioner inkassosaker. Det er en sterk økning fra samme periode i 2017, da antallet var på 4,4 millioner. Stadig flere krav ender hos namsmannen for tvangsinndrivelse, også krav som tidligere ble løst uten at de ble sendt til namsmannen eller de ble rett og slett ikke krevd inn fordi kreditoren ikke anså at det hadde noen hensikt. Disse medlemmer viser til Representantforslag 97 S (2018–2019) fra stortingsrepresentantene Kari Elisabeth Kaski, Karin Andersen og Sheida Sangtarash om mer rettferdig inkasso og ulike tiltak for hindre at flere havner i gjeldsfeller.

5.1 Sammendrag

Norges Bank skal fremme økonomisk stabilitet og forvalte verdier på vegne av fellesskapet. Banken overvåker stabiliteten i det finansielle systemet, og gir vurderinger av utsiktene for finansiell stabilitet i offentlige rapporter flere ganger i året. Hvert kvartal gis et råd til Finansdepartementet om nivået på det motsykliske kapitalbufferkravet. Bufferkravet er i dag 2 prosent. I desember 2018 ga Norges Bank råd om å øke kravet til 2,5 prosent med virkning fra 31. desember 2019. Rådet ble gitt til, og fulgt opp av, departementet i desember 2018. Norges Bank skal bidra til robuste og effektive betalingssystemer, og er oppgjørsbank på øverste nivå i Norge. Sentralbanken yter lån til banker og sentrale motparter, utsteder sedler og mynter, forsyner bankene med kontanter, og fører tilsyn med interbanksystemene. Norges Bank forvalter også bankens valutareserver.

Norges Bank forestår den operative gjennomføringen av pengepolitikken etter retningslinjer fastsatt i forskrift. I fjor ble det fastsatt en ny forskrift som erstattet forskriften fra 2001. I forskriften slås det fast at det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent. Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt bidra til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.

Finansdepartementet fremmet 10. april 2019 forslag til ny sentralbanklov i Prop. 97 L (2018–2019) Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) for Stortinget. Lovforslaget inneholder en ny formålsbestemmelse for sentralbankens virksomhet og beskriver bankens oppgaver. I tillegg beskrives bl.a. Norges Banks organisasjon og tilsynet med banken.

Det viktigste virkemiddelet i utøvelsen av pengepolitikken er styringsrenten. Norges Bank besluttet på rentemøtet i september i fjor å heve styringsrenten fra 0,5 til 0,75 prosent. Renten ble holdt uendret resten av året. Prognosen for styringsrenten økte noe på kort sikt gjennom året, men avtok litt på lengre sikt. Norges Bank hevet styringsrenten ytterligere, til 1,0 prosent på rentemøtet i mars i år.

Finansdepartementet gir hvert år en vurdering av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Etter departementets syn har pengepolitikken i 2018 vært utøvd på en god måte. Det er bred tillit til pengepolitikken både hos markedsaktører, de akademiske miljøene og opinionen i alminnelighet.

Norges Bank forestår også forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (SPU) på vegne av staten og etter nærmere bestemmelser fastsatt av Finansdepartementet. Forvaltningen av SPU, herunder resultatene og vurderingene av disse, er omtalt nærmere i Meld. St. 20 (2018–2019) Statens Pensjonsfond 2019.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til egne merknader i innstillingen til Meld. St. 20 (2018–2019) om forvaltningen av oljefondet vedrørende at det ønskes et større fokus på å holde kostnadene til forvaltningen av fondet nede.

6.1 Sammendrag

Finanstilsynet fører tilsyn med at finansforetakene følger lover og forskrifter. Finanstilsynet gjennomfører regelmessige analyser av utviklingen i finansnæringen og av de økonomiske forholdene nasjonalt og internasjonalt. Et av Finanstilsynets hovedmål er å bidra til finansiell stabilitet, og tilsynet legger i sin virksomhet vekt på både risikoen finansforetakene står overfor som følge av den makroøkonomiske utviklingen og risikoen for det finansielle systemet og økonomien som finansforetakene samlet kan generere.

Finanstilsynet arbeidet i 2018 bl.a. med å videreføre arbeidet med modeller som benyttes i vurderinger av utviklingen i norsk økonomi, og i stresstesting av bankene. Tilsynet gjennomførte stresstester av 19 norske bankkonsern og nær 90 mindre norske banker. I tillegg ble seks forbrukslånsbanker stresstestet, og det ble også foretatt en stresstest av syv norske bankers likviditet. Finanstilsynet deltar i EUs finanstilsynsmyndigheter og har tett samarbeid med andre nasjonale tilsynsmyndigheter.

Finanstilsynet gjennomfører løpende dokumentbasert tilsyn på grunnlag av rapportering fra foretakene, og dette danner sammen med overvåking av markedene og norsk økonomi grunnlag for en risikobasert utvelgelse av foretak for stedlig tilsyn. Stedlig tilsyn er viktig for å identifisere eventuelle problemer, og gir mulighet for tett dialog med ledelse og styre på et tidlig stadium, slik at nødvendige tiltak kan iverksettes på en effektiv måte. I 2018 gjennomførte Finanstilsynet til sammen 21 stedlige tilsyn i banker, kredittforetak og finansieringsforetak, i tillegg til å foreta dokumentbasert oppfølging av offshore-engasjementene i fem banker. I tillegg ble det gjennomført fire stedlige tilsyn knyttet til oppfølging av IRB-godkjennelser og fem stedlige tilsyn knyttet til IKT-infrastruktur, katastrofeløsninger og beredskap. Det ble også gjennomført 17 spesialtilsyn på IKT-området, og 10 stedlige tilsyn i forsikringsforetak og pensjonskasser. Finanstilsynet gjennomførte en rekke tilsyn på verdipapirområdet og innen regnskap og revisjon, eiendomsmegling og inkasso.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at Finans Norge har uttalt at Finanstilsynet må sette klimarisiko på dagsordenen. De understreker at klimaendringene er en trussel for finansiell stabilitet, noe som stiller store krav til finanssektoren og tilsyn. Disse medlemmer mener regjeringens oppfølging av NOU 2018:17 Klimarisiko og norsk økonomi er mangelfull og i for stor grad preget av en vente og se-holdning. Disse medlemmer imøteser i så måte neste års finansmarkedsmelding og eventuelle regelendringer.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Finanstilsynet kartlegger og analyserer konsekvenser av klimaendringene for finansiell risiko i Norge, og at vurdering av klimarisiko gjøres til en del av Finanstilsynets mandat.»

«Stortinget ber regjeringen pålegge Finanstilsynet å kjøre en stresstest av klimarisiko i norske finansinstitusjoner.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ønsker å påpeke at Finanstilsynet har en meget sentral nasjonal rolle gjennom sin oppgave med å føre tilsyn med den norske finanssektoren. Det er uheldig at stortingsflertallet mot Senterpartiets stemmer gjennom behandlingen av Prop. 100 S (2015–2016) og Prop. 127 L (2015–2016) sørget for at Finanstilsynet i praksis er underordnet EU og EUs finanstilsynssystem. Disse medlemmer registrerer at det nå foreligger et forslag fra EU-kommisjonen som kan resultere i en ytterligere maktforskyvning i retning av EUs finanstilsynssystem. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen følger denne prosessen nøye og ivaretar norske interesser.

Disse medlemmer vil for øvrig påpeke at det er gjort kjent for oss at Finanstilsynets arbeid mot useriøse aktører i finansbransjen, herunder foretak og enkeltpersoner som bedrar eldre mennesker for sine livsmidler (bl.a. de såkalte golden oldies-sakene), av mange oppfattes som for tregt. Det synes være et problem at useriøse aktører klarer å starte opp igjen ny ulovlig virksomhet før Finanstilsynet rekker å inndra deres konsesjon. Disse medlemmer påpeker at det er i vår alles interesse å sikre at finansbransjen opptrer ryddig overfor innbyggerne og at både myndighetene, herunder Finanstilsynet, og den seriøse delen av bransjen nok med fordel kunne hatt større fokus på å motvirke slik useriøs virksomhet.

Disse medlemmer ønsker for øvrig å ytre sterk støtte til at Finanstilsynet nå ønsker å legge større vekt på å håndheve kontraheringsplikten og viser til egne merknader i kapittel 4 i denne innstillingen i den anledning.

7.1 Sammendrag

Folketrygdfondet er et statlig særlovselskap som forestår den operative forvaltningen av Statens pensjonsfond Norge (SPN) etter nærmere bestemmelser fastsatt av Finansdepartementet. Målet med forvaltningen er høyest mulig avkastning over tid, målt i norske kroner og etter kostnader. Markedsverdien av SPN var 239,2 mrd. kroner ved utgangen av 2018. Avkastningen av fondet var i 2018 -0,4 prosent, som er 0,8 prosentenheter høyere enn avkastningen av referanseindeksen fastsatt av departementet. Forvaltningen av SPN, herunder resultatene og vurderinger av disse, er omtalt nærmere i Meld. St. 20 (2018–2019) Statens pensjonsfond 2019.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rødt viser til at Oslo Børs VPS holding ASA trolig i løpet av året vil bli del av et større børskonsern. Erfaringer fra andre land i Europa tyder på at slike konsolideringer kan medføre at færre selskaper vil være registrert på det som da trolig blir en filialbørs i Oslo. Disse medlemmer påpeker at Folketrygdfondet i dag hovedsakelig kun kan investere Statens pensjonsfond Norge (SPN) i aksjer notert på Oslo Børs og at man allerede nå opplever det som problematisk at SPNs eierandel på børsen er i ferd med å bli for stor ut fra det mandatet man har, og den investeringsstrategien man følger. Dersom flere selskaper skulle forlate Oslo børs, vil dette problemet bli enda større. Disse medlemmer mener derfor man bør utrede om SPNs investeringsunivers kan utvides for å sikre en best mulig forvaltning av folkets midler i fondet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen seinest våren 2021 komme tilbake til Stortinget med et forslag om å utvide investeringsuniverset til Statens pensjonsfond Norge til f.eks. også å inkludere unoterte aksjer.»

8.1 Sammendrag

Det internasjonale valutafondet (IMF) skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt, og støtte opp under internasjonal handel. IMFs utlån har gått kraftig opp siden forrige finansmarkedsmelding. Det skyldes i all hovedsak låneavtalen IMF har inngått med Argentina. Ved utgangen av februar hadde til sammen 18 land låneavtaler med IMF under de ordinære ordningene. Omfanget av nye låneavtaler under de subsidierte låneordningene for lavinntektsland er blitt redusert siden utgangen av forrige finansår.

Norge stiller til sammen 11,7 mrd. SDR (tilsvarer i underkant av 140 mrd. kroner) til disposisjon for IMFs generelle låneordninger. Av dette er 3,75 mrd. SDR ordinære kvotemidler som Norge plikter å bidra med. 1,97 mrd. SDR stilles til disposisjon gjennom IMFs multilaterale innlånsordning (NAB-ordningen) og 6 mrd. SDR gjennom en bilateral låneavtale. Disse bidragene er frivillige, og avtalene løper ut i henholdsvis 2022 og 2020. Norge bidrar også med frivillige midler til finansiering av de spesielle låneordningene for lavinntektsland. Lån til IMF gis gjennom omplassering av Norges Banks valutareserve.

En gjennomgang av IMFs kvoter og utlånsressurser er i ferd med å avsluttes. IMFs administrative ledelse har ønsket en stor kvoteøkning for å redusere avhengigheten av frivillige bidrag. For at en kvoteøkning skal kunne finne sted, må USA, som har blokkerende mindretall, stemme for. Amerikanske myndigheter har nå signalisert at de ikke støtter en kvoteøkning. Dette skaper usikkerhet rundt finansieringen av IMF. Den administrative ledelsen mener utlånsressursene må videreføres eller helst styrkes, og har anmodet medlemslandene om å bli enige om en finansieringsplan. Under sitt møte 13. april i år gjentok IMFs rådgivende komité av finansministre og sentralbanksjefer (IMFC) at de ønsker at IMF skal være en sterk og kvotebasert institusjon, med tilstrekkelig finansielle ressurser til å fylle sin rolle i det globale finansielle sikkerhetsnettet.

For Norge er det viktig med stabile internasjonale forhold og et velfungerende globalt sikkerhetsnett. Regjeringen mener Norge bør være positiv til å fortsette å bidra til å opprettholde IMFs finansielle styrke, forutsatt et godt begrunnet behov, bred internasjonal deltakelse, en rimelig byrdefordeling og at sammenhengen mellom Norges finansielle bidrag og vår representasjon og innflytelse i IMF fortsatt er tilfredsstillende. Nye låneavtaler med IMF forutsetter Stortingets samtykke.

8.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

9.1 Sammendrag

Reguleringen av finansmarkedene består hovedsakelig av lover og forskrifter. Finansdepartementet har i oppgave å fremme lovforslag til Stortinget, og har etter lovgivningen hjemler til å fastsette forskrifter etter nærmere regler. Finansdepartementet har også myndighet til å gi konsesjon til etablering eller endring av virksomhet på finansmarkedsområdet, og stille vilkår for konsesjonene. En nærmere oversikt over de viktigste regelverksendringene i 2018 er gitt i kapittel 9. Kapitlet inneholder også en omtale av konsesjoner som ble gitt i 2018.

9.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.