Styrke grunnlaget for den geografiske produksjonsfordelingen

Komiteen merker seg at føringer som er lagt til grunn for oppgjøret, er å sikre et landbruk over hele landet og å styrke arbeidsdelingen i norsk jordbruk slik at arealer til korn- og grøntproduksjon opprettholdes, mens tyngden av den gressbaserte husdyrproduksjonen blir liggende i distriktene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, er derfor tilfreds med at korn og poteter/grønnsaker kommer ut med klart størst inntektsvekst i fordelingen av avtalens ramme. Samtidig styrkes distriktsprofilen, strukturprofilen og beitetilskuddene til gressbasert husdyrhold.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av jordbruksmeldingen, jf. Innst. 251 S (2016–2017) Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon, hvor en samlet komité påpekte betydningen av at arealer egnet for korn utnyttes til dette:

«Komiteen viser til at kanaliseringspolitikken innebærer at norsk landbruk har en geografisk arbeidsdeling som gjør at det i størst mulig grad produseres korn på arealer egnet for dette, og at den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen lokaliseres i områdene med gras- og beitearealer. Denne arbeidsdelingen er avgjørende for å sikre en høyest mulig samlet produksjon ut fra de norske arealene.»

Disse medlemmer viser til at kornarealet har minket i alle landets fylker de siste årene. I 2018 gikk kornarealet tilbake med 68 000 daa, ifølge tall fra Norske Felleskjøp. I fylker som Vestfold, Akershus og Hedmark, som egner seg godt for kornproduksjon, har kornarealet blitt redusert, mens produksjonen av gras har økt. Dette er motsatt utvikling av det en samlet næringskomité har vektlagt som viktige føringer for arbeidsdelingen i det norske jordbruket. Disse medlemmer ser det derfor som viktig å styrke kornøkonomien og norsk kornproduksjon.

Disse medlemmer viser til at Norske Felleskjøp under den åpne høringen i komiteen informerte om at den utviklingen vi nå ser, hvor kun de største og mest effektive kornprodusentene i de beste områdene er konkurransedyktige, kan komme til å fortsette. Dette vil føre til at avstanden mellom det markedet etterspør, og det vi produserer her i landet, vil kunne øke.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at kornbrukene er blitt prioritert i årets jordbruksoppgjør med størst økning i kroner pr. årsverk. Flertallet viser videre til at kanaliseringspolitikken er blitt styrket etter regjeringsskiftet i 2013, og at dette har medført en reduksjon i overgangen fra korn til grasproduksjon i kornområdene. Under den rød-grønne regjeringen økte grasarealet i kornområdene med 16 pst. Siden regjeringen Solberg overtok, har grasarealet i kornområdene blitt redusert med 2 pst.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Dokument 8:31 S (2018–2019) om klimatilpassing av jordbruket for trygg matproduksjon basert på norske ressurser. Her ble det foreslått viktige tiltak for å øke verdiskapingen og selvforsyningen basert på norske ressurser. I Innst. 221 S (2018–2019) foreslo disse medlemmer at regjeringen skulle utarbeide en plan blant annet med forslag til hvordan matjorda i hele landet kan brukes, noe som er nødvendig dersom de målene Stortinget vedtok i forbindelse med jordbruksmeldingen, skal nås, jf. Innst. 251 S (2016–2017).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Representantforslag 137 S (2018–2019) om jordbrukets samfunnsoppdrag – minst 50 pst. selvforsyning av jordbruksmat innen 2026, som er til behandling i næringskomiteen. Disse medlemmer vil komme tilbake med konkrete forslag ved behandlingen av dette representantforslaget.

Strukturpolitikk

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, merker seg at årets avtale prioriterer små og mellomstore bruk, uten å gjeninnføre tak og ny strukturdifferensiering til ulempe for foretak som har investert og tilpasset seg rammene fra 2014, men i avtalen er maksimal utbetaling av husdyrtilskudd satt til 530 000 kroner per foretak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser det som uheldig at avtalen ikke endrer på de store strukturgrepene som ble tatt i jordbruksavtalen i 2014.

Disse medlemmer mener endringene fra 2014 bør reverseres, og at dette bør gjøres på en måte som sikrer forutsigbarheten for dem som har investert i tillit til disse rammevilkårene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, merker seg at årets grunnlagsmateriale viser at fra 2017 til 2019 økte inntekten per årsverk for mindre melkebruk, mens den falt for de større brukene. Flertallet viser til at det etter forhandlinger på Stortinget i 2014 ble vedtatt en del strukturtiltak. Disse elementene har ligget fast de påfølgende årene, samtidig som partene, ved fordeling av budsjettmidler, i betydelig grad har prioritert små og mellomstore bruk. Det bidrar til å utnytte ressursene i hele landet. Årets avtale prioriterer små og mellomstore bruk, uten å gjeninnføre tak og ny strukturdifferensiering til ulempe for foretak som har investert og tilpasset seg rammene fra 2014.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortingets flertall, bestående av alle komiteens medlemmer unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, ved en rekke anledninger har slått fast at det må legges til rette for en variert bruksstruktur med produksjon på jordbruksarealer over hele landet, blant annet i behandlingen av jordbruksmeldingen i Innst. 251 S (2016–2017), jordbruksoppgjøret for 2015 i Innst. 385 S (2014–2015) og jordbruksoppgjøret for 2016 i Innst. 412 S (2015–2016).

Disse medlemmer konstaterer at kornarealet i Norge ikke har vært så lavt siden 1972. Norsk kornproduksjon har stor betydning for den norske selvforsyningsgraden.

Disse medlemmer viser til at det er svært store inntektsforskjeller mellom store og små kornbruk, og at dette oppgjøret ikke bidrar til å redusere disse forskjellene. Jordbrukets forslag om innføring av struktur i arealtilskuddet og en spesiell styrking av kornproduksjonen i sone 3 ville bidratt til å redusere inntektsforskjellene internt i kornproduksjonen og bidratt til å øke interessen for kornproduksjon. Dette var forslag som staten ikke var villig til å være med på.

Inntekt – mål og virkemiddel

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i tråd med Stortingets merknader til jordbruksmeldingen legges opp til en inntektsøkning som er høyere enn for vanlige lønnsmottakere. Inntektsøkningen er anslått til 400 mill. kroner, forutsatt en forbedring av markedsbalansen tilsvarende økte inntekter på 195 mill. kroner. Flertallet merker seg at dette er beregnet til 20 600 kroner per årsverk, eller ca. 600 kroner mer enn lønnsveksten ellers.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at markedsbalansen må bedres som forutsatt dersom inntektsgapet faktisk skal kunne tettes. Det har i den senere tid vært utfordrende å sørge for bedre markedsbalanse innenfor enkelte produksjoner.

Disse medlemmer understreker betydningen av politikk for god markedsbalansering uten sentralisering og avskalling i jordbruket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at Granavolden-plattformen, som regjeringen styrer etter, fastslår prinsippet om produsentenes ansvar for markedsbalanseringen og at denne ikke må være konkurransevridende for noen. God markedsbalansering er et viktig redskap for å nå regjeringens mål om en variert bruksstruktur og en geografisk produksjonsfordeling som sikrer produksjonsgrunnlaget i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at reduksjonen i inntektsforskjeller mellom jordbruket og andre grupper er liten. Disse medlemmer mener også at årets jordbruksoppgjør må sees i lys av den kraftige inntektsnedgangen i jordbruket de siste årene.

Disse medlemmer viser til at både inntektsøkningen i jordbruket og reduksjonen av inntektsforskjellene mellom jordbruket og andre grupper forutsetter en forbedring av markedsbalansen tilsvarende økte inntekter på 195 mill. kroner. Disse medlemmer vil peke på at kostnadene med en nedskalering av melkeproduksjonen på 100 millioner liter ikke er tatt hensyn til i denne beregnede inntektsveksten på 20 600 kroner per årsverk.

Komiteen viser til punkt 6.9 Markedsbalansering i Sluttprotokollen, jf. vedlegg 1 i proposisjonen, og Omsetningsrådets gjennomgang av eget regelverk, Landbruks- og matdepartementets regelverk og bestemmelser i jordbruksavtalen. Komiteen viser for øvrig til merknad fra behandlingen av jordbruksmeldingen, jf. Innst. 251 S (2016–2017), hvor det står:

«Komiteen støtter regjeringens forslag om å opprettholde markedsbalanseringen for kumelk med Tine som markedsregulator. Regjeringen vil videre be omsetningsrådet vurdere å gjøre endringer i regelverket som forenkler ordningen og reduserer risikoen for konkurransevridninger i melkesektoren. Komiteen støtter at Omsetningsrådet foretar en slik vurdering uten å legge føringer for om, og i hvilke, endringer som skal gjøres.»

Komiteen legger til grunn at eventuelle forslag til endringer i regelverket blir sendt på alminnelig høring, slik at en ivaretar bred involvering.

Tiltak for innovasjon og vekst i grøntsektoren

Komiteen viser til at frukt- og grøntsektoren er i vekst og utgjør om lag 12 pst. av verdiskapingen i landbruket. Komiteen merker seg videre at det som følge av avtalen vil bli satt i verk en rekke tiltak for innovasjon og vekst i grøntsektoren. Komiteen merker seg til slutt at partene er enige om at det skal etableres en særskilt satsing på grøntsektoren med mål om å øke norskandelen og møte etterspørselen med mest mulig norskprodusert vare.

Komiteen mener det er positivt med en satsing på produksjon av mer frukt og grønt i Norge. Komiteen ser det som viktig at en slik satsing og vekst i grøntsektoren kommer mange produsenter til gode, og at dette blir en framtidsnæring i de deler av landet som er egnet for produksjon av frukt og grønt.

Komiteen mener det er viktig å styrke mulighetene som ligger i å produsere norsk frukt og grønt, og ser det som viktig å legge til rette for regionale samarbeids- og samvirkeløsninger for kjølelager og pakking. Komiteen mener også det må forskes mer på nye sorter av frukt, bær og grønnsaker som tåler lagring bedre, og som er klimatilpasset og best mulig tilpasset norske forhold. Importvernet må utnyttes for å sikre størst mulig samlet verdiskaping også i grøntsektoren.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at styrket importvern må være en del av satsingen på frukt og grønt.

Disse medlemmer vil spesielt trekke fram punktet om øremerkede midler til produsenter som ønsker å etablere småskalaproduksjon av grønnsaker, frukt og bær, som positivt.

Nedskalering av melkeproduksjon

Komiteen viser til at som følge av WTO-avtalen fra Nairobi 2015 må Norge avvikle eksportsubsidiene innen 2021. Det innebærer at melkeproduksjonen må reduseres. Komiteen merker seg at partene er enige om at det er behov for et best mulig faktagrunnlag for nedskaleringen, og vil gjennomføre en prosess høsten 2019 for å utarbeide et opplegg for hvordan dette skal gjennomføres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at partene er enige om at nedskaleringen skal gjennomføres ved bruk av forholdstallet på disponibel kvote og oppkjøp av melkekvoter med finansiering over omsetningsavgiften for melk. Det bør også sees på muligheter for salg til utlandet. Det skal videre legges vekt på at produksjonsregionenes andel av grunnkvote videreføres om lag på dagens nivå.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til framforhandlet jordbruksavtale mellom partene og vil i respekt for denne avtalen ikke legge ytterligere føringer for det arbeidet utvalget skal gjøre med nedskalering av melkeproduksjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vektlegger den betydningen melkeproduksjonen har for å sikre et levedyktig landbruk over hele landet. Disse medlemmer viser til at endringene som ble gjort med kvotetaket på melk under regjeringen Solberg, skaper betydelige utfordringer ved at den samlede økonomien i næringen svekkes, og legger et særlig press på de mer marginale produksjoner i distriktene. Kvotene har blitt dobbelt så dyre siden 2014, og betydelige beløp blir betalt av personer som er aktive i næringen, siden kvoter leies ut til høye priser. Disse medlemmer er bekymret for at konsekvensen blir et stort press i markedet, og at prisene drives opp. Landkreditt Bank har påpekt at kvoteprisene er urealistisk høye i deler av landet, at prisene er frakoblet lønnsomhet, men at det prisnivået vi nå ser, handler om posisjonering, og at denne utviklingen vil bli ekstra krevende for næringen dersom rentene øker.

Disse medlemmer registrerer at det er en fare for at utviklingen med høyere kvotepriser i kombinasjon med at melkevolumet skal ned, kan ende med en betydelig sentralisering av jordbruket. Dette illustrerer at nivået på kvotetaket som ble satt av regjeringen Solberg, er i strid med de målene næringskomiteen satte i forbindelse med behandlingen av jordbruksmeldingen, jf. Innst. 251 S (2016–2017), om at strukturen i jordbruket må tilpasses ressursgrunnlaget i alle deler av landet. Disse medlemmer forventer at nedtaket av melkevolumet gjøres på en slik måte at det fortsatt vil være landbruk i hele landet. Det vises her til målsettingene Stortinget satte under behandlingen av jordbruksmeldingen om å forsterke matproduksjon på norske ressurser og sikre en variert bruksstruktur også med mindre og mellomstore melkebruk, jf. Innst. 251 S (2016–2017).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at ordningen med kvoteleie av melk ble innført under den rød-grønne regjeringen i 2008. Flertallet registrerer at det kan bli utfordrende å gjøre endringer i denne ordningen uten at det påvirker forutsigbarheten for de som har tilpasset seg denne ordningen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at avtalepartene har vedtatt å ta ned melkeproduksjonen gjennom en kombinasjon av redusert forholdstall og utkjøp av produksjonskapasitet. Begge grepene vil redusere inntektene fra melkeproduksjonen i flere år framover. Spesielt inntektstapet som følger av finansieringen av utkjøpsordningen, vil koste jordbruket dyrt.

Disse medlemmer viser til at jordbruksoppgjøret i 2014, som dagens regjeringspartier sikret flertall for, medførte en økning i kvotetaket fra 400 tonn til 900 tonn melk, fjerning av tak for antall husdyr man kan motta husdyrtilskudd for, og en reduksjon i statlig oppkjøpsandel i forbindelse med omsetning av melkekvoter fra 50 pst. til 20 pst. De endringene som ble gjennomført i 2014, har redusert mulighetene for å styre melkeproduksjonen i vesentlig grad.

Disse medlemmer viser til at partene legger til grunn at årets jordbruksoppgjør vil redusere inntektsforskjellene mellom jordbruket og andre grupper. Skal denne svært viktige forutsetningen kunne oppfylles også for melkeprodusentene, må staten bidra med betydelige kompenserende midler.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at ordningen med kjøp og salg av melkekvoter vil bli suspendert fra 1. august 2019. Dette medlem mener at den suspenderingen også bør omfatte kvoteleie (bortdisponering av kvote).

Dette medlem mener også at man bør fjerne muligheten for framleie av melkekvoter og fjerne muligheten for at ikke-aktive melkeprodusenter skal kunne kjøpe opp kvote, begrense tidsrommet for utleie av kvote og inndra den delen av kvoten som ikke har blitt produsert de siste fem årene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til framforhandlet jordbruksavtale mellom partene og vil i respekt for denne ikke legge ytterligere føringer for det arbeidet utvalget skal gjøre med nedskalering av melkeproduksjon.

Miljø og klima

Komiteen viser til at jordbruksoppgjøret også inneholder virkemidler som bidrar til reduserte utslipp av klimagasser, bedre vannforvaltning og tiltak for å ta vare på pollinerende insekter.

Komiteen viser til at norsk landbruk er avhengig av et stabilt klima og en natur i balanse. Fjorårets tørkesommer viste hvordan endringer i klimaet kan gi dramatiske konsekvenser for landbruket og norsk matproduksjon. Den viste også hvor viktig det er å ha et landbruk over hele landet og at både innmark og utmark tas i bruk.

Komiteen mener at landbruket vil være en del av løsningen knyttet til både globale utslipps- og ressursutfordringer og i overgangen fra fossile til fornybare ressurser. Samtidig gir landbruket viktige arbeidsplasser over hele landet og trygg mat til norske forbrukere.

Komiteen ser det som viktig at norsk jordbruksproduksjon tilpasses et mer uforutsigbart klima, noe som er viktig for å kunne øke kvaliteten og produksjonen av korn, grovfôr, grønnsaker, frukt og bær som vi kan produsere på våre egne arealer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. 221 S (2018–2019), der det foreslås å ruste opp landbruket for klimaendringer. Når jorda rustes opp, binder den mer karbon. Når vi bruker mer tre i bygg, kutter vi utslippene. Når vi legger til rette for produksjon av fornybar energi på brukene, øker vi både verdiskapingen og kutter utslipp. Disse medlemmer ser det også som viktig å fortsette investeringer i grøfting og drenering og at oppgradering av vannløp styrkes for å bedre fruktbarheten og øke avlingene. Dermed kan selvforsyningsgraden økes.

Komiteen viser til at det ikke er mulig å produsere mat uten klimagassutslipp, da de biologiske prosessene ikke kan erstattes på samme måte som prosesser basert på ikke-fornybare råstoffer og fossilbaserte produksjoner. Men vi løser ingen globale klimautfordringer med å avvikle norsk landbruk for å få ned nasjonale utslipp hvis det betyr at vi må importere maten vår fra andre land. Komiteen mener vi derfor bør øke den norske matproduksjonen basert på norske ressurser.

Komiteen er kjent med at regjeringen og partene i jordbruket forhandler om en klimaavtale for jordbruket, og har merket seg at Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har foreslått over 30 forslag til klimatiltak for jordbruket som innspill til forhandlingene om en slik klimaavtale.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er behov for å iverksette både nye tiltak og nye virkemidler for å sikre klimakutt i landbruket, og viser i den forbindelse til at Stortinget har bedt regjeringen om å legge fram forslag til et klimafond for landbruket etter modell av skogfondet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at regjeringen har satt frist for sluttføring av forhandlingene til 20. juni 2019, og har forventninger til at partene i fellesskap finner fram til gode løsninger til beste for klima og norsk landbruk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det pågår forhandlinger mellom jordbruket og staten om en klimaavtale. Disse medlemmer er bekymret for signalene som kommer fra disse forhandlingene. Det understrekes at en klimaavtale ikke må redusere muligheten til å produsere mat med grunnlag i norske ressurser.