Barne- og familiedepartementet foreslår i proposisjonen endringer i markedsføringsloven, alkoholloven, jernbaneloven, kringkastingsloven, legemiddelloven, lotteriloven, luftfartsloven, sjøloven, tobakksskadeloven og yrkestransportloven. I tillegg foreslås endringer i angrerettloven, pakkereiseloven og tjenesteloven. Lovendringene legges frem i samråd med ansvarlige fagdepartementer.

Lovforslagene gjennomfører i norsk rett forordning (EU) 2017/2394 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning, heretter kalt CPC-forordningen (Consumer Protection Cooperation-forordningen). Den nye CPC-forordningen erstatter forordning (EF) 2006/2004 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning (gjeldende CPC-forordning), som er gjennomført i norsk rett.

Både gjeldende og ny CPC-forordning inneholder bestemmelser om hvordan håndhevingsorganene skal samarbeide ved grenseoverskridende overtredelser av forbrukervernreglene. Ny forordning inneholder mer detaljerte og forpliktende regler om samarbeidet, særlig når overtredelsen berører flere medlemsstater og mange forbrukere.

Forordningen gir også håndhevingsorganene utvidet myndighet til å undersøke om overtredelser har funnet sted, og til å stanse disse overtredelsene. Det settes særlig fokus på å undersøke og stanse overtredelser i den digitale sfæren. Den nye forordningen skal sørge for at håndhevingsorganenes håndheving holder tritt med den digitale utviklingen. Pålegg som håndhevingsorganene gir næringsdrivende som ledd i å undersøke og stanse overtredelser, skal også kunne håndheves av håndhevingsorganene ved hjelp av sanksjoner.

Forordningen er EØS-relevant og ble ved EØS-komiteens beslutning nr. 172/2019 av 14. juni 2019 innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX (forbrukervern). Beslutningen om å ta forordningen inn i EØS-avtalen ble tatt med forbehold om Stortingets samtykke. Departementet foreslår derfor at Stortinget gir samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning, se punkt 17 i proposisjonen.

Forordningen foreslås gjennomført i norsk rett ved inkorporasjon, det vil si uten omskriving i norsk rett, gjennom markedsføringsloven. Forordningens minimumskrav for hva nasjonale håndhevingsorganer skal kunne gjøre for å undersøke og stanse overtredelser som omfattes av forordningen, krever imidlertid også lovendringer. Departementet foreslår derfor endringer i undersøkelses- og håndhevingsreglene som gjelder for Forbrukertilsynet, Helsedirektoratet, Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet, Medietilsynet, Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen.

Proposisjonens punkt 2 omtaler den nye CPC-forordningen og bakgrunnen for lovforslaget. Det redegjøres også nærmere for innlemmelsen av forordningen i EØS-avtalen. Forordningens bestemmelser om undersøkelses- og håndhevingsmyndighet er, i likhet med bestemmelsene i gjeldende forordning, minimumsbestemmelser. Det vil si at medlemsstatene kan velge å gi håndhevingsorganene ytterligere myndighet. Barne- og likestillingsdepartementet (nå Barne- og familiedepartementet) sendte 28. juni 2018 et høringsnotat med forslag til gjennomføring av den nye CPC-forordningen i norsk rett på alminnelig høring.

Hovedforskjellene mellom gjeldende og ny forordning er følgende:

• Ny forordning har et større fokus på overtredelser innenfor den digitale sfæren. Håndhevingsorganene gis økt myndighet til å håndtere utfordringene knyttet til effektiv håndheving i forbindelse med e-handel og det digitale miljøet.

• Håndhevings- og samarbeidsreglene utvides til å gjelde på flere områder enn i dag ved at flere rettsakter er tatt inn i forordningens vedlegg. Nye rettsakter er for eksempel boliglånsdirektivet (2014/17/EU), betalingskontodirektivet (2014/92/EU) og lufttransportforordningen ((EF) nr. 1008/2008).

• I likhet med gjeldende forordning gjelder ny forordning overtredelser som «skader» eller «kan skade» forbrukernes kollektive interesser. Ny forordning utvider imidlertid virkeområdet ved å også gjelde overtredelser som «har skadet» forbrukernes kollektive interesser.

• Ny forordning pålegger håndhevingsorganene et mer forpliktende og tettere samarbeid i saker som involverer forbrukere i flere medlemsstater. Ny forordning gir også såkalte «eksterne varslere», for eksempel forbruker- og bransjeorganisasjoner, anledning til å varsle om saker og problemer direkte til håndhevingsorganene og til Kommisjonen.

• Kommisjonen har fått en mer sentral rolle i ny forordning. Kommisjonen skal blant annet være koordinator ved utbredte overtredelser dersom håndhevingsorganene ikke klarer å bli enige om en koordinator. Kommisjonen skal også samordne kontrollaksjoner etter forordningen, for å avdekke overtredelser av forbrukervernreglene.

Proposisjonens punkt 3 omhandler gjennomføringen av forordningen i norsk rett, herunder hvilke regler som gjelder direkte ved inkorporasjon, og hvilke regler som krever nærmere gjennomføring i norsk rett for å kunne gjøres gjeldende.

Proposisjonens punkt 4 handler om forordningens saklige og geografiske virkeområde. Forordningen får anvendelse på overtredelser av felleseuropeiske forbrukervernregler som er listet opp i forordningens vedlegg. Den får anvendelse på handlinger over landegrensene i EU/EØS-området som har skadet, skader eller vil kunne skade kollektive forbrukerinteresser. Forordningen angir også nærmere hvilke rettsområder og rettsakter som ikke berøres av forordningen. Det foreslås å gi håndhevingsorganene samme myndighet i nasjonale saker som i grenseoverskridende saker. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Proposisjonens punkt 5 omtaler hvilke nasjonale håndhevingsorganer som foreslås oppnevnt som ansvarlig for håndhevingen av de ulike rettsaktene som omfattes av den nye forordningens virkeområde. Håndhevingsorganene som foreslås oppnevnt som håndhevingsorgan etter den nye forordningen, er Forbrukertilsynet, Helsedirektoratet, Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet, Medietilsynet, Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen. Forbrukertilsynet foreslås gjenoppnevnt som sentralt kontaktorgan. Lovtekniske løsninger for hvert enkelt håndhevingsorgan omtales i punkt 5.3.

Proposisjonens punkt 6 til 8 omhandler håndhevingsorganenes undersøkelsesmyndighet. Dette er myndigheten til å få tilgang til opplysninger og dokumenter mm., myndigheten til å gjennomføre stedlige kontroller og beslaglegge bevis og myndigheten til å gjennomføre testkjøp med skjult identitet.

Proposisjonens punkt 9 til 14 omhandler håndhevingsorganenes håndhevingsmyndighet. Dette er myndigheten til å fatte midlertidige vedtak, myndigheten til å motta forpliktelser fra næringsdrivende om å stanse en overtredelse eller å tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere og myndigheten til å informere forbrukere om hvordan de kan søke erstatning. Forordningen krever også at håndhevingsorganene skal kunne pålegge næringsdrivende å stanse en overtredelse og ha myndighet til å stanse og forby overtredelsen.

Punkt 13 omtaler myndigheten til å fjerne innhold på eller stenge tilgangen til nettbaserte grensesnitt. Etter departementets vurdering skal myndigheten til å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt innhold kun anvendes som en subsidiær løsning dersom ingen andre effektive midler er tilgjengelige for å stanse overtredelsen. Grunnet myndighetens inngripende karakter, og at myndigheten reiser kompliserte spørsmål, blant annet om retten til ytringsfrihet, foreslår departementet at myndigheten som utgangspunkt legges til domstolene. Forslag til den nærmere domstolsprosessen omhandles i punkt 13.10.

Punkt 14 omtaler håndhevingsorganenes myndighet til å ilegge sanksjoner, både for overtredelser som omfattes av forordningen, og for manglende overholdelse av håndhevingsorganenes pålegg som ledd i å undersøke og stanse overtredelser. Bøter eller tvangsmulkt er eksempler på sanksjoner.

Proposisjonens punkt 15 omtaler generelle krav til bruk av undersøkelses- og håndhevingsmyndighet, det vil si når og i hvilken grad håndhevingsorganenes undersøkelses- og håndhevingsmyndighet kan utøves.

Proposisjonens punkt 16 omtaler håndhevingsorganenes og Kommisjonens samarbeidsregler ved grenseoverskridende overtredelser. Disse reglene vil ved henvisningen i markedsføringsloven § 47 gjelde som norsk rett uten behov for ytterligere regulering i norsk lov.

Samarbeidsreglene gjelder for eksempel når et håndhevingsorgan i en EU/EØS-stat ber et håndhevingsorgan i en annen EU/EØS-stat om opplysninger for å kunne fastslå om det foreligger en overtredelse, eller om å stanse eller forby en overtredelse. Samarbeidsreglene regulerer også hvordan og når samordnede undersøkelses- og håndhevingstiltak skal gjennomføres. Samarbeidsreglene regulerer blant annet hvem som skal koordinere de samordnede tiltakene, hva det innebærer, og hvilke språk som skal benyttes i kommunikasjonen.

Ny forordning viderefører i stor grad samarbeidsreglene i gjeldende forordning. Forskjellen er at samarbeidsreglene i ny forordning er mer detaljerte. Ny forordning skal også i større grad sikre et effektivt samarbeid mellom håndhevingsorganene, de sentrale kontaktpunktene og Kommisjonen.

I punkt 18 i proposisjonen omtales økonomiske og administrative konsekvenser for næringsdrivende, det offentlige og forbrukerne.

Etter departementets vurdering fører de nye reglene samlet sett ikke til vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for næringsdrivende. Samlet sett vil lovforslaget heller ikke medføre økonomiske og administrative konsekvenser av vesentlig betydning for håndhevingsorganene. Det legges til grunn at eventuelle merutgifter vil kunne dekkes innenfor ordinære budsjettrammer.

Ifølge forslaget skal håndhevingsorganene kunne begjære domstolene om å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold. Departementet ser imidlertid ikke for seg mer enn fem til ti saker i året hvor det kan være aktuelt å benytte denne myndigheten. Ettersom dette er en ny myndighet for håndhevingsorganene, vil det konkrete sakstilfanget imidlertid være uvisst.

Reglene som foreslås, vil, etter departementets vurdering, ha positive konsekvenser for forbrukerne. Håndhevingsorganene kan med de nye reglene i større grad avdekke brudd på forbrukervernreglene og mer effektivt kreve at næringsdrivendes overtredelser opphører. Samarbeidsreglene vil også gjøre det enklere for håndhevingsorganene å få stanset overtredelser mot norske forbrukere begått av næringsdrivende etablert i en annen EU/EØS-stat.

Håndhevingsorganenes myndighet til å ta imot forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak gir dem og næringsdrivende en mulighet til å ha en dialog om hva som kan gjøres for å minske de negative konsekvensene av overtredelsene. Dette vil kunne være tids- og kostnadsbesparende for forbrukerne som slipper å ta sin sak til et klageorgan eller domstolene for å få den kompensasjon de har krav på. Det vil også kunne ivareta interessene til forbrukere som ikke har ressurser eller kapasitet til å forfølge kravet på egenhånd.