Søk

Innhold

Del I Meldingsdel

1. Stat og religion – sentrale utviklingstrekk

1.1 Sammendrag

I kapitlet gjøres det rede for sentrale utviklingstrekk i forholdet mellom stat og religion siden 1000-tallet og frem til i dag. Fremstillingen vektlegger utviklingen av religionsfrihet, lovgivning og økonomisk understøttelse av tros- og livssynssamfunn. Kapitlet gjør også rede for sentrale utredninger med relevans for tros- og livssynspolitikken og gir en oversikt over gjeldende lovgivning om tros- og livssynssamfunn.

Grunnloven § 16 la kirkestyret til Kongen, men ut over 1800-tallet inntok Stortinget likevel en aktiv rolle hvor stikkord for dette engasjementet var religionsfrihet, eiendomsretten til kirkene og demokratisering av samfunnet. Proposisjonen viser til at det på mange måter har vært en sammenhengende reformprosess av lovgivningen vedrørende Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn siden midten av 1800-tallet.

Utover på 1990-tallet ble den kirkelige forvaltningen modernisert, ikke minst gjennom delegasjon fra statlige til valgte kirkelige organer. Kirkeloven fra 1996 videreførte det kommunale finansieringsansvaret for kirkebyggene og gravplassene. I 1976 tok staten det fulle ansvaret for prestenes lønn. I trossamfunnsloven fra 1969 ble økonomisk tilskudd til andre trossamfunn enn Den norske kirke lovfestet.

Videre omtales utredningen fra Gjønnes-utvalget NOU 2006:2, som vurderte forholdet mellom stat og kirke og Stortingets behandling av dokumentene som lå til grunn for endringene i statskirkeordningen, herunder den politiske avtalen 10. april 2008 mellom samtlige partier på Stortinget om det fremtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke. Avtalen innebar at det skulle gjennomføres en demokratireform i kirken, blant annet med sikte på å overføre tilsettingsmyndighet for proster og biskoper til kirkelige organer. På dette grunnlaget skulle det gjennomføres avtalte endringer i Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen.

Grunnlovsendringene ble vedtatt 21. mai 2012. Samme år ble det foretatt slike endringer i kirkeloven som grunnlovsendringene umiddelbart krevde. Som ledd i demokratireformen innebar lovendringene blant annet at Kongens særskilte kirkestyre ble avviklet. Det ble overlatt til kirkelige valgte organer, henholdsvis bispedømmerådene og Kirkerådet, å tilsette proster og biskoper.

Endringer i kirkeloven som omdannet Den norske kirke til et eget rettssubjekt trådte i kraft 1. januar 2017. Kirken overtok arbeidsgiveransvaret for biskoper, prester og øvrige tilsatte i den kirkelige administrasjonen. Soknenes selvstendige rettslige stilling som den grunnleggende enheten i Den norske kirke ble videreført. Statens finansiering av de virksomhetene som ble overført, er opprettholdt gjennom rammetilskudd stilt til Kirkemøtets rådighet. Statens finansieringsansvar overfor kirken er uendret, og den økonomiske ansvarsdelingen mellom staten og kommunene er videreført.

Et offentlig oppnevnt utvalg med oppgave å gjennomgå statens tros- og livssynspolitikk og fremme forslag som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk på feltet, Stålsett-utvalget, leverte sin innstilling i 2013 (NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn). Forslag fra utvalget er omtalt i proposisjonen.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til proposisjonen og har ingen merknader.

2. Tros- og livssynslandskapet i Norge

2.1 Sammendrag

Kapitlet presenterer det norske tros- og livssynslandskapet. Fremstillingen tar for seg medlemsstatistikk og utviklingstrekk, men gir også mer generelle beskrivelser av tros- og livssynssamfunnenes virksomhet og økonomi.

I 2018 utgjorde de tilskuddstellende medlemmene i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke 12,3 pst. av befolkningen. De fleste tros- og livssynssamfunnene er små målt i medlemstall. I 2018 hadde nær 90 pst. av samfunnene færre enn 1 000 tilskuddstellende medlemmer. 79 pst. hadde færre enn 500, 65 pst. hadde færre enn 250 og 43 pst. hadde færre enn 100 medlemmer.

Andelen av befolkningen som ikke er medlem i et tros- eller livssynssamfunn, er også stigende.

Den norske kirke er det største trossamfunnet i Norge med 3,72 millioner medlemmer og tilhørige (ikke inkludert personer bosatt i utlandet) i 2018. Medlemstallet er relativt stabilt. Av de 655 000 tilskuddstellende medlemmene i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke i 2018 tilhørte 54,2 pst. kristne trossamfunn, mens 25,5 pst. var medlem i et islamsk trossamfunn. 14,5 pst. var medlem i et livssynssamfunn (ikke-religiøse samfunn), hvorav Human-Etisk Forbund (HEF) var det største med 91 000 tilskuddstellende medlemmer i 2018.

Tros- og livssynssamfunn kjennetegnes av at formålet og virksomheten først og fremst handler om kollektiv utøvelse av henholdsvis en religion eller et livssyn. Innenfor denne rammen er det ulikheter mellom samfunnene, både med hensyn til omfang av og innhold i den religiøse aktiviteten og i hvilken grad de driver med annet arbeid, for eksempel av sosial, kulturell eller forretningsmessig art. Mange tros- og livssynssamfunn bidrar med rammer for ritualer i viktige livsfaser som fødsel, ekteskap og dødsfall.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen merker seg at det i dag er om lag 860 tros- og livssynssamfunn, og at antallet har økt med ca. 75 pst. siden 1999. Komiteen merker seg alt arbeidet som drives av tros- og livssynssamfunn, som aktiviteter for barn og ungdom, konflikthåndtering og familierådgivning, tiltak for å fremme integrering, forebygging av radikalisering og ekstremisme, eldresenter, veldedighet og religionsdialog på tvers av religiøs tilhørighet. Komiteen merker seg at mange også driver et utstrakt sosialt arbeid og utgjør samlet en betydelig del av frivillig sektor.

Komiteen merker seg at soknene i Den norske kirke inngår i momskompensasjonsordningen for kommunesektoren. I statens rammetilskudd blir det kompensert for at Den norske kirke betaler merverdiavgift. Rammetilskuddet til Den norske kirke tar hensyn til at rettssubjektet betaler merverdiavgift, på den måten at tildelingen i 2015 ikke ble redusert ved innføring av ordningen med nøytral merverdiavgift i offentlig sektor. Ved etablering av Den norske kirke som eget rettssubjekt fra 2017 ble rammetilskuddet videreført på nivå med tildelingen året før, jf. Prop. 1 S (2016–2017) fra Kulturdepartementet, med tillegg for særlige forhold ved at kirken ble et rettssubjekt utenfor staten. Tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke kan søke om tilskudd fra momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner. Det vil si at Den norske kirke slipper moms på anskaffelser og andre utgifter lokalt, mens alle andre tros- og livssynssamfunn må betale full moms og deretter søke om kompensasjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til regjeringens mål om opptrapping av momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner til 1,8 mrd. kroner innen 2021. Dette er frie midler som vil innebære et omfattende løft for frivillig sektor, inkludert tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke.

Flertallet viser videre til tros- og livssynssamfunnenes samfunnsbyggende kraft og er fornøyd med et samlet og tydelig lovforslag fra regjeringen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. 254 S (2018–2019), der Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gjøre momskompensasjon til frivillige organisasjoner til en regelstyrt ordning, hvor prosentandeler som refunderes, opptrappes jevnlig, slik at den om 4 år er på 100 pst.»

3. Tros- og livssynspolitikk og lovverk i de nordiske landene

3.1 Sammendrag

Kapitlet gir en fremstilling av tros- og livssynspolitikk og lovverk i de nordiske land. Hovedvekten i framstillingen er på lovverk og økonomiske ordninger.

Det har i de fleste europeiske land vært en nær relasjon mellom staten og religionen. I land som gjennomgikk den protestantiske reformasjonen, ble religionen i større grad enn tidligere et redskap for staten i maktutøvelse og nasjonsbygging. Konkrete historiske forhold i de enkelte land har formet relasjonen mellom stat og religion på en slik måte at det i dag likevel ikke finnes en felles modell for forholdet mellom stat og religion i Europa.

De nordiske landene har utviklet seg noe ulikt med hensyn til lovgivning og støtteordninger for tros- og livssynssamfunn. Samtidig er de nordiske landene de landene det er mest naturlig å sammenlikne seg med.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til hvordan de ulike lovverk og økonomiske ordninger i Norden underbygger at trosfrihet kan sikres og reguleres på ulikt vis. Dette bekreftes også i regjeringens høringsnotat – Forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven).

4. Rettslig rammeverk

4.1 Sammendrag

Kapitlet er en gjennomgang av det rettslige rammeverket for tros- og livssynspolitikken. Det gjøres særlig rede for tros- og livssynsfriheten som en grunnleggende menneskerett, men også forholdet til andre rettigheter. Kapitlet beskriver også Grunnloven § 16 som et rammeverk for statens tros- og livssynspolitikk og for lovgivning vedrørende Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Tros- og livssynsfriheten gir både grunnlag for og setter rammer for tros- og livssynspolitikk og lovgivning, herunder hvordan staten forholder seg til både tros- og livssynssamfunnenes og individenes utøvelse av tro og livssyn. Staten er bundet av menneskerettighetene slik de er beskrevet i Grunnloven. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og flere av FNs konvensjoner er dessuten gjort til intern rett med forrang gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven).

Staten har en viss frihet (skjønnsmargin) til å bestemme forholdet mellom stat og religion, forholdet mellom offentlige myndigheter og tros- og livssynssamfunn, og forholdet mellom ulike rettigheter og verdier. Dette betyr at menneskerettighetene ikke gir entydige svar på hvordan ulike rettigheter og hensyn skal avveies mot hverandre, og at det er rom for ulike nasjonale og politiske vurderinger innenfor rammen av menneskerettighetene.

Tros- og livssynsfriheten omfatter både religion og sekulære livssyn og innebærer både frihet fra tvang og frihet til religion. Religionsfriheten gjelder «enhver». Staten har dermed plikt til å respektere, og til en viss grad sikre, tros- og livssynsfriheten til alle som oppholder seg i landet.

Tros- og livssynsfriheten har et sterkt vern, men retten til å utøve tro eller livssyn er ikke absolutt, og den vil noen ganger måtte avveies mot andre grunnleggende rettigheter.

Likestillings- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder, og den skal hindre diskriminering bl.a. på grunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn.

Spørsmålet om religiøst begrunnet forskjellsbehandling utdypes nærmere i kapitlet.

Statens ansvar for å ivareta den enkeltes religionsfrihet på ulike arenaer handler om tilfeller hvor den enkelte har krav på vern, og tilfeller hvor staten på generelt grunnlag er positivt forpliktet til å legge til rette for religionsutøvelse. Det er forskjell på spørsmålet om staten for eksempel er positivt forpliktet til å sørge for at alle fengsler har religiøs betjening til dem som til enhver tid er innsatte, og spørsmålet om det vil være diskriminering dersom en innsatt ikke får etterkommet et ønske som er religiøst begrunnet.

I utgangspunktet innebærer det å sikre den enkeltes religionsfrihet å oppfylle plikten til ikke-diskriminering. Dette vil likevel ikke i alle tilfeller være tilstrekkelig. Vissheten om et mangfold og ulike behov som følge av dette kan tilsi at det bør legges aktivt til rette for å sikre ikke-diskriminering, for eksempel ved å sørge for ikke å ha regler eller retningslinjer som slår negativt ut for noen, og ved å lovregulere særlige forhold for å sikre religionsfriheten.

Departementet vil på generelt grunnlag mene at en bør være tilbakeholden med å lovregulere individuell religionsfrihet. Dette er et felt med særlig behov for konkrete vurderinger og lokale løsninger. Utgangspunktet er at religions- og livssynsfriheten skal være vid, og det må foreligge konkrete vurderinger og legitime begrunnelser for å begrense eller forhindre religiøs praksis. Det er dessuten avgjørende at regler eller praksiser benyttes på en ikke-diskriminerende måte.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen mener at tros- og livssynsfriheten har et sterkt vern. Komiteen viser til at det må gjøres vanskelige avveininger mellom ulike hensyn, også mellom ulike grunnleggende rettigheter slik som trosfrihetsprinsippet og andre konvensjonsforpliktelser. At staten har respekt for det som handler om det dypeste, mest grunnleggende og kanskje hellige for mange mennesker, gir imidlertid ikke individene eller tros- og livssynssamfunnene en ubegrenset frihet. Retten til å utøve tro eller livssyn er ikke absolutt, og den vil noen ganger måtte avveies mot andre grunnleggende rettigheter.

Komiteen viser til at Norge har en kristen og humanistisk arv som må tas med i møte med dagens mangfoldige samfunn. Trosfrihet er en menneskerett. Samtidig står friheten til å tro og utøve religion side om side med friheten til å ikke tro og til å konvertere, frafalle eller kritisere religion. Komiteen viser videre til at religion ikke bare er en privatsak for den enkelte. Det er også et offentlig anliggende når det gjelder økonomisk støtte fra det offentlige, når tros- og livssynssamfunn bidrar til velferden gjennom frivillige fellesskap, eller når noen utsettes for tvang eller undertrykking i religionens navn. For mange mennesker utgjør tros- og livssynssamfunnene viktige fellesskap. De har betydning for tilhørighet og identitet, og kan være et ankerfeste for frivillig engasjement i lokalsamfunnene. Når tro- og livssynssamfunnene kan være så viktige for enkeltmenneskene, er innsyn til og utsyn fra disse samfunnene like viktig for storsamfunnet. På de fleste andre områder av samfunnet stiller man krav til demokrati, åpenhet og representasjon, og komiteen mener det er viktig at tros- og livssynsamfunn legger til rette for demokrati, åpenhet og representasjon. Dette skal gjøres slik at det ivaretar trosfriheten, og slik at det ikke gripes inn i tros- og livssynssamfunnenes teologi.

Komiteen viser til at diskrimineringsvernet i likestillings- og diskrimineringsloven § 6 gir et forbud mot trakassering på grunn av forhold som for eksempel religion eller livssyn. Trakassering anses som en særlig form for diskriminering som kjennetegnes ved sin krenkende karakter, jf. § 13 annet ledd.

Komiteen viser til at det i lovforslaget er tydeliggjort at et tros- eller livssynssamfunn, eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av samfunnet, og som utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter, kan nektes tilskudd. Videre viser komiteen til at lovforslaget forutsetter en vilje til åpenhet om indre forhold i tros- og livssynssamfunnene. Tros- og livssynssamfunn vil ikke kunne holde læredokumenter, liturgiske tekster, interne praksiser, rutiner og regelverk m.m. skjult for forvaltningen når innholdet kan ha betydning for vurderingen av om samfunnet oppfyller registrerings- og tilskuddsvilkårene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at å kjempe for alles trosfrihet også er å kjempe for dem som tror helt annerledes enn oss, og der vi tar avstand fra religionens innhold. Dialog, opplysning, debatt og kritikk er legitime virkemidler som er helt i tråd med å respektere menneskers individuelle rettigheter og frihet. Ingen har rett til å utfordre den suverene posisjonen hvert individ har i sitt eget liv.

Flertallet mener at å hegne om religionsfriheten betyr å bevare muligheten for at andre velger annerledes enn det vi mener de burde. Dermed er det utelukket å forsøke å begrense andres handlefrihet fordi man selv vil fremme det man mener er sannhet. Som de fleste andre rettigheter er ikke trosfriheten grenseløs og uten betingelser. Trosfrihet betyr ikke passivitet, eller at vi ikke skal bry oss. Flertallet mener videre at tro aldri skal rettferdiggjøre vold mot andre, og/eller krenke andres lovbestemte rettigheter.

Flertallet viser til at tros- og livssynssamfunn må respektere tros- og livssynsfriheten (adgangen til å skifte religion eller til ikke lenger å tilhøre et trossamfunn), barns rettigheter (for eksempel rett til beskyttelse mot tvang og rett til opplæring i samsvar med opplæringsloven) og retten til ikke-diskriminering. Samtidig er det slik at det å begrense tros- og livssynssamfunnenes handlefrihet kan være et inngrep i tros- og livssynsfriheten.

Flertallet viser til de tre vilkårene i Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 9 som må være oppfylt for at et inngrep i retten til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning vil kunne være et legitimt inngrep.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil peke på at dersom man ser nøyere på rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol om disse vilkårene, kan man finne at vilkårene kan utlede nye krav til inngrepet som det kan være nødvendig å oppfylle. Dette ser man for eksempel når det gjelder vilkåret om at inngrepet skal være «foreskrevet ved lov». Dette flertallet viser til at det her reises flere krav til rettsgrunnlaget for inngrepet enn det man kan se ved første øyekast, for eksempel kravet om at hjemmelen for inngrepet er tilgjengelig og forutberegnelig for borgerne. Men kan inngrepet sies å oppfylle kravene som er utledet fra de enkelte vilkårene, og inngrepet oppfyller alle de tre vilkårene, er inngrepet i retten til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning etter EMK art. 9 rettmessig. Dette flertallet merker seg at dette medfører et krav om forholdsmessighet (proporsjonalitet) mellom det legitime formålet og midlene for å nå dette (inngrepet). Kravene som stilles, må ikke framstå som grep for å forhindre eksistensen av visse trossamfunn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at forbudet mot diskriminering gjelder på alle samfunnsområder, og også for tros- og livssynssamfunn. Vernet mot diskriminering er ikke til hinder for adgangen til forskjellsbehandling når det er nødvendig for at samfunnet eller enkeltmedlemmer kan utøve sin tro. Dette omtales gjerne som religiøst begrunnet forskjellsbehandling. At det foreligger en religiøs begrunnelse, skal forstås som at handlingen er begrunnet i en overbevisning som etter vanlig teologisk oppfatning anses for å være såkalte lærespørsmål. For dem som rammes, kan det innebære forskjellsbehandling på grunn av deres tro eller livssyn, eller på grunn av deres kjønn eller seksuelle orientering. Flertallet viser til at siden religions- og livssynsfriheten er en grunnleggende rettighet, skal det en del til for å begrense den religiøst begrunnede forskjellsbehandlingen. Samtidig er adgangen til å forskjellsbehandle et unntak som skal forstås snevert, og det må foretas en konkret vurdering av om det faktisk foreligger en rimelig og legitim (religiøs) begrunnelse.

Et tredje flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at diskrimineringsvernet handler om at usaklig forskjellsbehandling på grunn av at ett eller flere diskrimineringsgrunnlag er forbudt. I utgangspunktet gjelder forbudet mot diskriminering og trakassering på alle områder. Men det finnes en (begrenset) adgang til unntak dersom tros- og livssynsamfunnet, eller personer som opptrer på vegne av samfunnet, begrunner forskjellsbehandlingen i grunnleggende verdisyn eller lære.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at trosopplæring er en del av virksomheten i mange tros- og livssynsamfunn i dag, og med bakgrunn i barns tro mener flertallet at økt bevissthet i trossamfunnene og økt mulighet for innsyn vil være hensiktsmessig for å ivareta barns vern og rettigheter i trossamfunn.

5. Statens tros- og livssynspolitikk – grunnleggende prinsipper og virkemidler

5.1 Sammendrag

Kapitlet gjør rede for grunnleggende prinsipper i statens tros- og livssynspolitikk og politikkens formål. Videre gis det en fremstilling av tros- og livssynspolitikken som et tverrsektorielt politikkområde og forholdet til andre politikkfelt. Til slutt gjøres det rede for virkemidler i politikken.

En aktivt støttende tros- og livssynspolitikk

Grunnloven § 16 forplikter staten til å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Denne aktivt støttende tros- og livssynspolitikken er resultat av en historisk utviklingsprosess, og den har to hovedelementer: understøttelsen av Den norske kirke som folkekirke og understøttelsen av alle tros- og livssynssamfunn på lik linje.

Statens aktivt støttende tros- og livssynspolitikk har først og fremst som formål å bidra til at tros- og livssynsfriheten skal kunne utøves i praksis. Den aktivt støttende politikken kommer primært til uttrykk i lovgivning og offentlige støtteordninger. Det offentlige bidrar med økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunnene som en understøttelse av tros- og livssynsfriheten. Samtidig har staten et betydelig rom til å vurdere hvilket nivå den økonomiske støtten skal ligge på, og hvordan støtten skal innrettes.

Den offentlige støtten til tros- og livssynssamfunn innebærer både en anerkjennelse av tros- og livssamfunnenes rolle og betydning for enkeltmennesker og som samfunnsskapende kraft og gir et materielt grunnlag for at trossamfunnene kan være aktive bidragsytere i samfunnet.

Departementet mener at det at det offentlige aktivt støtter opp under tros- og livssynssamfunnenes virksomhet, bidrar til å bygge tillit mellom trossamfunn og staten, og mellom staten og individene som deltar i trossamfunnenes virksomhet. Videre bidrar tilskuddsordningen til åpenhet og innsyn i trossamfunnenes virksomhet, noe som igjen kan være med på å bygge tillit. Tilskuddsordningene bidrar også til at tros- og livssynssamfunnene kan være deltakere i den offentlige samtalen om samfunnets felles verdier.

Motsetninger og interessekamp har til alle tider vært med på å prege utviklingen av samfunnet. Også religiøse grupper som utfordrer etablerte strukturer og verdier, må kunne inngå i den felles refleksjonen. Det er viktig at en tar opp verdikonflikter, og en mangfoldig, noen ganger motsetningsfylt, debatt kan ha stor verdi i seg selv – til tross for at den også kan oppleves ubehagelig.

Ordninger og forvaltning

Tro og livssyn berører mange samfunns- og politikkområder. Derfor skjer den praktiske gjennomføringen av tros- og livssynspolitikken innenfor flere departementers ansvarsområder og på flere nivåer i forvaltningen. Det overordnete ansvaret for gjennomføring og tilpasning til de aktuelle sektorene ligger hos de respektive fagmyndighetene. Rammer og premisser for tilrettelegging for tro og livssyn kan derfor variere fra sektor til sektor.

Tros- og livssynspolitikken kan ha sammenfallende virkeområder og felles eller motstridende interesser med andre politikkfelt, både innenfor Barne- og familiedepartementets portefølje og/eller innenfor andre departementers ansvarsområde, som for eksempel kulturpolitikken og frivillighetspolitikken eller integreringspolitikken.

Departementet mener at det i møte med utfordringer knyttet til innvandring, integrering og religion er viktig at staten tydelig framhever at den primære oppgaven i tros- og livssynspolitikken er å sikre tros- og livssynsfriheten. Tros- og livssynspolitikken kan ikke reduseres til et redskap for andre politikkområder. Integreringsutfordringer kan for eksempel ikke reduseres til et spørsmål om religion. Religion er i seg selv ikke noe mistenkelig eller problematisk, og den statlige kontrollvirksomheten overfor trossamfunnene må klart avgrenses til de vilkårene som er satt for tildelingen av støtte. Det vil være uheldig for tillitsrelasjonene i samfunnet hvis generelle støtteordninger som tilskudd til tros- og livssynssamfunn baserer seg på en mistillit til virksomheten som samfunnene driver.

Virkemidler

Departementet mener det er behov for en revisjon av tros- og livssynslovgivningen, særlig kirkeloven, trossamfunnsloven og livssynssamfunnsloven. I proposisjonsdelen foreslås de tre nevnte lovene opphevet og erstattet av en felles lov for tros- og livssynssamfunn, herunder Den norske kirke. Forslaget innebærer samordning og forenkling av lovgivningen og de lovregulerte finansieringsordningene.

I tillegg pågår det i Norge, som i mange andre land, debatter om lovregulering av ulike sider ved utøvelse av religion og livssyn som anses å bryte med viktige demokratiske verdier, hensyn eller andre rettigheter. Utfordringer som radikalisering og voldelig ekstremisme, sosial kontroll eller manglende likestilling for kvinner har i mange land ført til lovforslag og lovvedtak som berører retten til tros- og livssynsfrihet.

Departementet mener at det rettslige grunnlaget for i visse tilfeller å kunne nekte tilskudd til tros- og livssynssamfunn bør tydeliggjøres.

Hensynet til innsyn i og åpenhet rundt tros- og livssynssamfunns virksomhet og økonomi tilsier at staten bør kunne stille særskilte krav til rapportering fra tros- eller livssynssamfunn som mottar støtte.

Tilskuddet til Den norske kirke skal bidra til at kirken kan ivareta sitt oppdrag etter Grunnloven § 16 om å understøtte Den norske kirke og tros- og livssynssamfunnene økonomisk. Derfor oppstilles det i statsbudsjettet – med referanse til Grunnloven § 16 – visse mål for bevilgningen. Bevilgningen skal «støtte opp under Den norske kirke som folkekirke». Fra dette hovedformålet har det vært utledet følgende mål:

  • Den norske kirke skal være en landsdekkende, lokalt forankret kirke.

  • Den norske kirke skal ha en oppslutning som bekrefter dens karakter som folkekirke.

  • Den norske kirke skal formidle evangelisk-luthersk tro og tradisjon og tilby trosopplæring til alle døpte barn.

  • Den norske kirke skal være organisert i samsvar med demokratiske prinsipper og verdier.

Målene er retningsgivende for anvendelsen av bevilgningene. Det vil ligge til Den norske kirke å bestemme hvilke mål kirken skal ha for sin virksomhet.

Tilskuddsordningene for andre tros- og livssynssamfunn er utformet som rettighetsbaserte ordninger på grunnlag av støtten til Den norske kirke. Samfunnene har et lovfestet krav på et tilskudd av en størrelse som om lag svarer til statens bevilgede midler til Den norske kirke, beregnet per hode.

Målet med tilskuddene er likebehandling og å støtte tros- og livssynsmessig virksomhet utenom Den norske kirke, og slik bidra til å tilrettelegge for utøvelse av tro og livssyn i praksis.

Departementet mener at det på samme måte som det er behov for en revisjon av lovgivningen, også er behov for en revisjon av de tilknyttede tilskuddsordningene.

I tillegg til de særlige tilskuddsordningene for tros- og livssynssamfunn kan staten stille til disposisjon midler som kan benyttes av tros- og livssynssamfunnene på områder der staten mener det er et særlig behov for å stimulere til virksomhet og tiltak.

Et slikt område er tros- og livssynsdialog. Driftsstøtten til dialog- og paraplyorganisasjoner på tros- og livssynsfeltet knytter seg særlig til de oppgavene organisasjonene har som brobyggere overfor ulike tros- og livssynssamfunn, andre organisasjoner på tros- og livssynsfeltet, sivilsamfunnet og det offentlige.

I forlengelsen av de juridiske og økonomiske virkemidlene er det også behov for både tilsyn, veiledning og kursing knyttet til tros- og livssynssamfunnenes oppgaver og plikter som tilskuddsmottakere.

Departementet mener at det i mange tilfeller vil være mer hensiktsmessig med dialog og positive tiltak for å oppnå endringer, enn sanksjonerte vilkår som griper direkte inn i tros- og livssynsfriheten. Tros- og livssynssamfunnene er derfor foreslått pålagt årlig rapportering på likestilling. I tillegg foreslår departementet at tilsynsmyndigheten kan kreve rapportering om særskilte forhold.

I dag er det fylkesmannsembetene som registrerer trossamfunn, behandler krav om tilskudd, godkjenner nye forstandere og påser at tros- og livssynssamfunnenes virksomhet er i tråd med lover og forskrifter. På lengre sikt kan det være hensiktsmessig at forvaltnings- og tilsynsansvaret for tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn samles ved færre fylkesmannsembeter, for eksempel ved to eller tre av disse.

Departementet har utarbeidet en forstanderveileder med informasjon om regelverk og aktuelle utfordringer. Veilederen ble oppdatert høsten 2018, men det vil være nødvendig med en større gjennomgang i tilknytning til at ny lovgivning trer i kraft. Da kan det være behov for å vurdere også andre former for veiledning i regi av fylkesmannen, for eksempel kursing av personell i tros- og livssynssamfunn.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at tros- og livssynssamfunn har en variert virksomhet med for eksempel opplæring for barn og voksne, sosiale og diakonale tjenester, som besøkstjenester og ulike møteplasstilbud, leksehjelp, skolefritidstilbud, konflikthåndtering, familierådgivning, språkopplæring, musikk- og kulturaktiviteter og tros- og livssynsdialog. Den offentlige støtten innebærer derfor både en annerkjennelse av tros- og livssynssamfunnenes rolle og betydning for enkeltmennesker og som samfunnsskapende kraft, og gir materielt grunnlag for at tros- og livssynssamfunnene kan være aktive bidragsytere i samfunnet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk har bakgrunn i Grunnloven § 16. Denne forplikter staten til å føre en politikk der det offentlige skal understøtte utøvelsen av religion og livssyn. Dette har sammenheng med at det offentlige bidrar med økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn som en understøttelse av tros- og livssynsfriheten, slik at tro og livssyn fritt skal komme til uttrykk på lik linje med andre kulturelle uttrykk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til representantforslag i Dokument 8:62 S (2017–2018) og gjentar forslaget om at det må lages en samfunnskontrakt som forplikter til aktivt integreringsarbeid i alle tros- og livssynssamfunn som mottar offentlig støtte. Kontrakten forutsettes laget i samarbeid med tros- og livssynssamfunnenes organisasjoner og må bygge på at trosfrihet er en menneskerett. Dette samtidig med at friheten til å tro og utøve sin religion står side om side med friheten til å ikke tro og til å konvertere, frafalle eller kritisere religion. Disse medlemmer viser til at statens og fellesskapets tros- og livssynspolitikk må utformes opp mot viktige fellesverdier som demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling. Gjennom forsterket dialog inviteres tros- og livssynssamfunnene som søker støtte, til å være med å bygge samfunn ved å løse sosiale utfordringer, fremme integrering og dempe konflikter. En samfunnskontrakt må særskilt inneholde krav om:

  • Forpliktelse til aktivt integreringsarbeid, og å hindre at det oppmuntres til oppvekstsvilkår eller spres holdninger som hemmer barns muligheter for deltakelse i og tillit til storsamfunnet. Å oppfordre til å ikke ha sosial omgang med andre utenfor tros- eller livssynssamfunnet, eller til å ikke delta på ulike fellesarenaer, er ikke forenlig med et aktivt integreringsarbeid.

  • Å jobbe for minst 40 pst. representasjon av kvinner i styringsorganer som forvalter statlig støtte. Kravet gjelder ikke organer som tar stilling til teologiske spørsmål. Det stilles krav om aktivitets- og redegjørelsesplikt.

  • Å sikre at skilsmisse etter norsk lov respekteres, og å motvirke fremvekst av religiøse domstoler.

  • Å bekrefte kunnskap om, og vilje til å overholde verdikravene som ligger i barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og diskrimineringslovgivningen.

Disse medlemmer fremmer på dette grunnlag følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvikle en samfunnskontrakt i samarbeid med tros- og livssynssamfunnenes organisasjoner.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at tro er en privatsak. Dette prinsippet må også gjelde for dem som velger å ikke ha en tro, eller å ha en tro som ikke er tilsluttet et tros- eller livssynssamfunn. På samme måte forutsetter en livssynsnøytral stat at religion og livssyn er en privatsak. Samtidig er det full frihet til å ikke utøve sin tro, eller å ikke ha en tro.

Disse medlemmer merker seg at en naturlig følge av at tro er en privatsak, er at staten skal sikre den enkeltes rett til trosfrihet, men samtidig sikre rettighetene til de som ikke tilhører et tros- eller livssynssamfunn. Derav følger det at et tros- og livssynsnøytralt samfunn ikke skal bruke offentlige midler til å understøtte tros- og livssynssamfunn.

Disse medlemmer mener at ulempene ved offentlige tilskuddsordninger til tros- og livssynssamfunn starter ved at de utformes med ulike hensikter ut over å understøtte fri tro eller mangel på tro. Siden det er et skille mellom stat og kirke, skal ikke politikere kunne bruke trossamfunn som verktøy for å oppnå politiske mål. Skattebetalere skal ikke betale for andres tro, det skal den enkelte gjøre selv etter eget valg. Det er problematisk at de som velger å ikke være medlem i noe tros- eller livssynssamfunn, eller velger å være medlem i et uregistrert samfunn, likevel betaler for andre trossamfunn.

Disse medlemmer viser til at den beste og enkleste måten å finansiere tros- og livssynssamfunn på, er å la medlemmene gjøre dette selv. Slik unngår man diskusjoner om hvilke politiske eller religiøse agendaer som er «verdig» offentlig støtte, noe som er en debatt man bør holde seg for god til. En slik finansiering vil også fullstendig unngå utfordringen ved at noen kan opprette egne tros- og livssynssamfunn for å motta offentlig støtte.

Disse medlemmer viser til at norske tros- og livssynssamfunn selvfølgelig ikke skal kunne motta midler eller annen støtte fra stater som ikke praktiserer trosfrihet. Slik støtte har i andre land vist seg å brukes til radikalisering og annen undergravende virksomhet. Disse medlemmer mener at det burde være forbudt å motta slik støtte.

Disse medlemmer merker seg at det er en selvfølge at tros- og livssynssamfunn følger norsk lov. At tilskudd kan holdes igjen eller kreves tilbake, er egentlig kun et tilleggsmoment når samfunn bryter reglene.

Disse medlemmer viser til at det også kan være inspirerende og engasjerende med egenfinansiering. Innsamlingsaksjoner og dugnader gir en større opplevelse av samhold og tilhørighet enn når offentlige midler kommer automatisk basert på medlemstall.

Disse medlemmer mener samtidig at det bør opprettes en egen tilskuddsordning for å ivareta og vedlikeholde kirkebygg med kulturhistorisk verdi, samt lovpålagte oppgaver.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreslå en modell hvor tros- og livssynssamfunn ikke får offentlig støtte.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter forslag om å stille krav til kjønnsrepresentasjon i styrende organer, og etterspør en egen likestillingspott som trossamfunnene kan søke fra i arbeidet med å styrke likestillingen. Dette medlem mener likevel ikke en samfunnskontrakt er den beste måten å sikre et slikt samarbeid.

6. Tro og livssyn i det offentlige rom

6.1 Sammendrag

Kapitlet omhandler tro og livssyn i det offentlige rom, herunder forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet, ytringsfrihet og religionskritikk, ytringsfrihetens begrensninger, og den norske tros- og livssynsdialogen. Deretter omtales utvalgte problemstillinger som gjør seg gjeldende i debatt og samtale om tro og livssyn.

Tro og livssyn i samtale og debatt

Ytringsfriheten er beskyttet gjennom internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet av, og Grunnloven § 100.

Ytringsfrihet er en viktig forutsetning for religionsfrihet. Samtidig handler ytringsfriheten om å kunne ytre seg kritisk til religion eller livssyn. Kritikk av religiøse institusjoner, handlinger og holdninger er også viktig i et åpent og liberalt samfunn.

Studier viser at aktive meningsytrere med minoritetsbakgrunn langt oftere får negative kommentarer og reaksjoner rettet mot sin nasjonale opprinnelse, religion, etniske bakgrunn og hudfarge enn personer med majoritetsbakgrunn, som i hovedsak får negative reaksjoner på argumentasjonen og politisk ståsted.

Retriever utarbeidet på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) medieanalysen «Innvandring og integrering i norske medier 2017», der det kommer frem at omtalen av muslimer har endret seg og blitt mer negativt ladet.

Denne type utviklingstrekk er en utfordring for en «åpen og opplyst offentlig samtale» (jf. Grunnloven § 100 sjette ledd) om tro og livssyn og ulike tros- og livssynspolitiske utfordringer.

Ytringer om religiøs praksis eller identitet er ikke uten rettslige begrensninger. Særlig aktuelt er straffebudet mot hatefulle ytringer i straffeloven § 185.

Regjeringen lanserte i 2016 en strategi mot hatefulle ytringer. Strategien skal bidra til å skape bevissthet om konsekvensene av hatefulle ytringer. Den inneholder tiltak innenfor skole og utdanning, arbeidslivet, rettsvesenet og mediesektoren.

Tros- og livssynsdialog

I Norge har tros- og livssynsdialogen vært drevet frem av tros- og livssynssamfunnenes eget engasjement for å bidra til kunnskap og respekt på tvers av tros- og livssynsskiller og for å bidra til å løse samfunnsutfordringer. Dialogen har bidratt til å dempe konfliktnivået og gitt viktige fellesuttalelser om retten til å konvertere, om vold i nære relasjoner og om religiøs ekstremisme.

Både dialogen og fellesuttalelsene er et resultat av at dialogen har hatt oppmerksomhet på det som forener, og ikke det som skiller. Samtidig er dialogen en anerkjennelse av at det er mulig å bygge fellesskap på tvers av ulikhet og uenighet. Dialogen gir også rom for uenighet og vanskelige diskusjoner.

Det er positivt for samfunnet som helhet at det vokser frem lokale dialoginitiativ slik at utfordringer knyttet til tro og livssyn kan bearbeides og finne løsninger i de konkrete lokalsamfunnene. Tros- og livssynssamfunn er også sentrale samarbeidspartnere for det offentlige i å løse ulike samfunnsutfordringer. Gode samarbeidsrelasjoner mellom tros- og livssynssamfunn, og mellom offentlige myndigheter og tros- og livssynssamfunnene, er også en viktig del av et godt beredskapsarbeid.

Departementet mener at staten også i fremtiden bør gi økonomisk støtte til paraplyorganisasjonene og ulike dialogtiltak. Samtidig mener departementet at det er viktig at paraply- og dialogorganisasjonene på tros- og livssynsfeltet også i fortsettelsen kan ha en selvstendig rolle på linje med frivilligheten generelt.

Departementet mener at det på sikt er behov for å gjennomgå forvaltningen av de statlige tilskuddene til tros- og livssynsdialog, og vurdere hvordan dialogstøtten kan innrettes slik at dialogen i størst mulig grad reflekterer bredden i medlemsmassen i tros- og livssynssamfunn – herunder ungdom, kvinner, seksuelle minoriteter m.m.

Aktuelle tros- og livssynspolitiske tema og problemstillinger

I Norge er det en tendens til å forstå religion og religiøsitet primært som en tilslutning til et sett av religiøse ideer (dogmer/læresetninger). Men i mange religioner og trosretninger er deltakelse og religiøs praksis vel så viktig som tilslutning til læresetninger.

Et større mangfold av tros- og livssynstradisjoner har medført nye synlige praksiser og symboler i det norske samfunnet, for eksempel knyttet til klesplagg, kosthold, arkitektur og bygninger, religiøse helligdager m.m. En aktivt støttende tros- og livssynspolitikk betyr at man fra det offentliges side vil legge til rette for at det religiøse mangfoldet har en plass på samfunnets felles arenaer.

Stålsett-utvalget formulerte i NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn som et prinsipp at alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis. Samtidig mente utvalget at den enkeltes rett til å leve ut sin religiøse identitet også må avveies mot andre hensyn i felles offentlige rom. Hensynet til den enkeltes frihet kan ikke til enhver tid være absolutt, men må av og til begrenses, av hensyn til samfunnet som fellesskap.

Det er viktig å være oppmerksom på rettsregler i vurderinger av spørsmål og utfordringer knyttet til tros- og livssynsmangfold. Samtidig er det viktig å minne om at mange praktiske utfordringer og problemstillinger ofte best kan løses gjennom dialog og samtale – om hvilke ønsker og behov ulike grupper og individer har, og ikke nødvendigvis gjennom juridiske vurderinger alene.

I meldingsdelen er det nærmere redegjort for følgende temaer:

  • Bruk av plagg og symboler

  • Likestilling og ikke-diskriminering i tros- og livssynssamfunnene

  • Barns rettigheter

  • Negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse

  • Utenomrettslige religiøse vigsler

  • Radikalisering og voldelig ekstremisme

  • Antisemittisme

  • Rasisme og etnisk og religiøs diskriminering

  • Religiøse ledere – roller og funksjon

  • Gravferdsforvaltning

  • Seremonirom

6.2 Komiteens merknader

Universell utforming, rett til likeverdig deltagelse og forbud mot diskriminering

Komiteen mener det bør tilrettelegges for likeverdig deltagelse i tros- og livssynssamfunn, og mener universell utforming, rett til likeverdig deltakelse og forbud mot diskriminering er en av utfordringene knyttet opp mot dette. Komiteen merker seg at det fremkom i komiteens høring at mennesker med nedsatt funksjonsevne ofte blir sett på som omsorgsobjekter fremfor likestilte medlemmer i trossamfunnet, og blir blant annet tilbudt segregerte opplegg. Komiteen mener personer med nedsatt funksjonsevne må sikres medlemsrettigheter knyttet til likestilling og demokratisk deltakelse på linje med andre medlemmer. Komiteen mener at universell utforming av kirkebygg og tros- og livssynssamfunns forsamlingslokaler er viktig for ivaretagelse av personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteen viser til at universell utforming av kirkebygg og forsamlingslokaler er omfattet av diskrimineringsloven § 17 og tilhørende forskrifter, fordi de er bygg «rettet mot allmennheten». Slike lokaler plikter å være tilgjengelige for alle så fremt det ikke medfører en «uforholdsmessig byrde». Lovgiver kan gi ytterligere føringer innenfor rammen av denne bestemmelsen. Arbeidet med tilgjengelighet handler først og fremst om kunnskap, grunnleggende holdninger og innstilling – og om arbeidsmetodikk. Ved å oppleve enkeltmenneskenes utfordringer ser vi lettere hva som må til for å gjøre livet enklere og mer meningsfullt for alle. Og vi ser også lettere alle bidragene som kan berike den felles opplevelse av gudstjeneste og kultur. Arbeidet med tilgjengelighet handler også om konkrete tiltak og fysiske tilpasninger. Men bedring av tilgjengelighet for alle er først og fremst en prosess og en holdning som aldri må ta slutt. Komiteen viser til at tilgjengelighet i første rekke handler om fysisk tilgjengelighet, det å kunne komme inn, se, høre og delta i men det handler også om å forstå det man er med på og det man ser. Komiteen viser til at de fleste mennesker opplever forskjellige grader av funksjonshemming. Noen bærer funksjonshemmingen hele livet, mens andre bare i perioder. Det er viktig å være oppmerksom på at funksjonshemming både kan være synlig og usynlig for andre, og at den kan være både fysisk og mental.

Komiteen mener at all fysisk utestenging og sosial isolasjon av mennesker med funksjonsnedsettelser er diskriminering. Universell utforming skal være et ufravikelig krav i all samfunnsplanlegging. Hovedutfordringen fremover er å bedre tilgjengeligheten i eksisterende bygg.

Komiteen viser til at det fortsatt er kirkebygg og menighetslokaler som ikke møter kravene til universell utforming. Mennesker med funksjonsnedsettelser har rett til likeverdig deltakelse på alle samfunnsarenaer. Det må være et mål at en person med funksjonsnedsettelse skal ha lik anledning til å tjenestegjøre som prest, klokker eller kirketjener, og også få dekket åndelig behov og delta i seremonier som foregår i kirkebygg.

Komiteen vil derfor påpeke viktigheten av at kirkebygg oppgraderes i henhold til krav til universell utforming.

Komiteen mener det er en menneskerett å få tilgang til disse verdiene. Alle er med på å definere og tolke kulturminnene. Kirker og andre religiøse bygg knyttet opp mot tros- og livssynssamfunn er i tillegg offentlige bruksbygg og skal derfor være åpne og tilgjengelige for alle. Komiteen viser videre til kulturminneloven, plan- og bygningsloven, kirkeloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til komitéhøringen, der KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte) bl.a. ga uttrykk for følgende i sitt skriftlige innspill:

«Vi synes det er løfterikt av regjeringen å ha en kraftfull visjon om at personer med funksjonsnedsettelser endelig skal få mulighet til å delta og gis mulighet til å bidra i alle deler av vårt samfunn. Samtidig registrerer vi at det ikke finnes et eneste tiltak eller planer som styrker funksjonshemmedes rett til å delta og bidra innen den delen av samfunnet som tros- og livssynssamfunnene representerer.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til regjeringen sin visjon om et samfunn der alle mennesker kan delta og gis muligheten til å bidra i samfunnet. For å understøtte dette legges det vekt på både universelle løsninger og særskilte tiltak. Flertallet viser til at regjeringen har lagt frem strategien «Et samfunn for alle» samt en handlingsplan for å støtte opp under strategien, at sivilsamfunn finansieres gjennom omfattende tilskuddsordninger, og at arbeidet med universell utforming foregår i alle relevante sektorer.

Nyoppstartede menigheter og migrantmenigheter

Komiteen merker seg at ca. 40 pst. av ikke-vestlige innvandrere som kommer til Norge i dag, kommer fra en kristen kulturbakgrunn. Mange av disse innvandrerne etablerer egne menigheter i Norge. Menighetene kalles ofte migrantmenigheter og avgrenser seg ut fra etnisitet, språk, kulturell tilhørighet og konfesjon. Rundt 250 menigheter/fellesskap med gudstjenestefeiringer på 40 ulike språk er blitt etablert, hovedsakelig de siste to tiårene i Norge. Komiteen viser til at dette har gitt et bredt mangfold av gudstjenestetilbud og menighetsfellesskap, særlig i de større byene. Komiteen viser også til veilederen for forstandere i trossamfunn og ber departementet oppdatere veilederen i forbindelse med at ny lovgivning trer i kraft.

7. Tros- og livssynspolitiske problemstillinger i skolen

7.1 Sammendrag

Kapitlet gjør rede for utfordringer og problemstillinger vedrørende tro og livssyn i skolen, herunder ulike former for tilrettelegging, undervisning om tro og livssyn, tro og livssyn i lærerutdanningen og gjeldende ordninger for friskoler og private skoler.

Departementet påpeker at alle barn har rett til utdanning. Skolen er den viktigste fellesarenaen i det norske samfunnet og er med på å legge grunnlaget for fredelig sameksistens på tvers av tro og livssyn. Skolelever har rett til å synliggjøre og utøve sin religiøse eller livssynsmessige tilhørighet. Samtidig er det viktige balanseganger mellom skolen som en fellesarena der alle skal kunne delta, uavhengig av nettopp tro eller livssyn, og respekten for tros- og livssynsfriheten, for både barn og foreldre.

I den grad staten ikke kan gi utdanning i samsvar med foreldrenes religiøse overbevisning, er det også adgang til å etablere privatskoler og friskoler som sikrer slik utdanning.

Departementet har fremmet forslag til en bestemmelse om rett til fri ved religiøse høytidsdager som blant annet omfatter undervisning i grunn- og videregående skole, og ved universiteter og høyskoler, se lovforslaget § 18.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at alle barn har rett til utdanning, og at skolen er den viktigste fellesarenaen i det norske samfunnet, samtidig som den er med på å skape fredelig sameksistens på tvers av tro og livssyn. Komiteen mener at skolen har et samfunnsoppdrag som er mer omfattende enn å gi elevene grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning. Skolen skal også være en aktiv verdiformidler, bidra til elevenes livsmestring og legge grunnlaget for at elevene kan bli gode samfunnsborgere og medmennesker.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er bekymret over fremveksten av private skoler og ser at dette bidrar til å svekke fellesskolen som arena for fellesskap på tvers av tro og livssyn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, vil respektere foreldrenes rett til å velge opplæring for sine barn. Dette foreldrerettsprinsippet innebærer at friskolene må sikres en fri og uavhengig plass i utdanningssystemet. Flertallet mener friskoler med alternativ pedagogikk eller livssynsmessig grunnlag utgjør et viktig supplement til den offentlige skolen. Friskoler sikrer foreldre rett til å velge opplæring for sine barn i tråd med egen overbevisning og beriker utdanningsmulighetene i Norge med mangfold.

Tilgang på rom for religiøs aktivitet

Komiteen merker seg at et enstemmig storting har kommet med en sterk oppfordring om å la skoleeierne legge til rette for elevstyrte aktiviteter i skolens lokaler. Komiteen ønsker et samfunn hvor det oppfordres til mer elevaktivitet, hvor det legges til rette for at det skal være mulig å arrangere skolelagsmøter og andre elevstyrte aktiviteter hver uke hvis elevene ønsker det.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, ønsker et samfunn hvor de unges energi og interesser sees på som en ressurs i stedet for et problem, også når det gjelder religiøs aktivitet.

Komiteen mener tilretteleggelsen må praktiseres på en ikke-diskriminerende måte, og hvis det skal gjøres forskjell, må dette være på saklig grunnlag.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til opplæringslova kapittel 9 a Elevane sitt skolemiljø, og mener at disse bestemmelsene aldri har vært ment å skulle begrense unge menneskers mulighet til å engasjere seg på sine interesseområder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at erfaringene tilsier at skoleledere og rektorer tilrettelegger for elevstyrte aktiviteter på en god måte og praktiserer utlån av rom både klokt og innsiktsfullt.

KRLE og Fagfornyelsen

Komiteen viser til at alle fag skal bidra til å realisere verdigrunnlaget for opplæringen. I KRLE skal elevene bli kjent med verdiene som skolen og samfunnet bygger på, og hvordan de er forankret i ulike religioner og livssyn. På samme måte som de grunnleggende ferdighetene inngår i alle fag og forplikter alle lærere, må det også kontinuerlig jobbes med å aktualisere Norges arv og tradisjon og formålsparagrafens fellesverdier i skolehverdagen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til viktigheten av at sammenhengen mellom lovens bestemmelser, overordnet del av læreplanverket og KRLE- fagets kjerneelementer og kompetansemål er tydeliggjort i den nye læreplanen. Flertallet mener det er viktig at alle elever skal ha de samme forutsetningene for å forstå hverandre og det samfunnet vi lever i. Læreplanen i KRLE legger til rette for at kristendom, jødedom, islam, buddhisme, hinduisme, sikhisme, nyreligiøsitet og livssynshumanisme kan behandles både enkeltvis og i sammenheng. Til sammen skal elevene bli godt kjent med bredden av religiøse og ikke-religiøse livssyn.

Flertallet viser til at vi lever i et mer og mer globalisert samfunn. Flertallet mener at kristendomskunnskap og religionskunnskap er avgjørende for at barn og unge skal forstå den verden de lever i. Derfor er det viktig å ivareta menneskeverdet, læren om religion og de etiske perspektivene i skolen.

Komiteen viser for øvrig til departementets vurderinger på området, omtalt i proposisjonen.

Gudstjenester i skoletiden

Komiteen viser til Dokument 8:63 S (2017–2018), jf. Innst. 192 S (2017–2018) og påfølgende veileder, og mener det er positivt at elever som ønsker det, får tilbud om å delta på skolegudstjeneste så langt det er mulig, samtidig som elever som søker fritak, får et tilsvarende pedagogisk opplegg i skolens regi.

8. Tros- og livssynspolitiske problemstillinger i arbeidslivet

8.1 Sammendrag

Kapitlet handler om tro og livssyn i arbeidslivet, muligheter for tilpasninger og ulike problemstillinger knyttet til tros- og livssynsfriheten og utøvelsen av den i arbeidslivet.

Norge er bygget på arbeidslinja – at «alle» er i arbeid, uavhengig av faktorer som religiøs tilhørighet og kulturell bakgrunn. Tro, livssyn, holdninger og verdier preger menneskers identitet. Det varierer fra person til person i hvilken grad man ønsker å gi uttrykk for en tro eller et livssyn på arbeidsplassen. Men tros- og livssynsfriheten gir rett til å ha en religiøs identitet og til – i en viss utstrekning – å gi uttrykk for denne også i arbeidssituasjonen.

Departementet mener at et åpent og inkluderende arbeidsliv handler om å anerkjenne forskjellighet og om å anerkjenne hele mennesket, også som arbeidstaker. Arbeidsgiver er forpliktet til å sikre den ansattes religions- og livssynsfrihet ved å sikre retten til ikke-diskriminering, både ved ansettelse og i hele ansettelsesforholdet.

Det innebærer at når det ikke er særlige grunner til å begrense religionsuttrykk, enten av hensyn til arbeidet eller arbeidsmiljøet, bør målet være å finne løsninger som er tilpasset den enkelte arbeidstakeren og arbeidsplassens behov. Fleksible løsninger kan bidra til at mangfoldet blir en styrke, både faglig og sosialt.

Det er den ansatte som har et ønske om tilpasninger på grunn av sin religion eller sitt livssyn, som må ta initiativ overfor arbeidsgiveren til en dialog om eventuelle tilpasninger. Arbeidsgiveren bør på sin side være tydelig i sine forventninger og krav. Med dialog er det enklere å unngå konflikt og å komme fram til løsninger som både ivaretar arbeidstakeren og hensynet til et velfungerende og effektivt arbeidsliv. Gjensidig forståelse gir dessuten grunnlag for gjensidig respekt, uavhengig av utfall i det enkelte tilfellet.

Deltakelse i arbeidslivet er viktig av mange grunner, og ikke minst for å forsørge seg selv og sin familie og være en del av fellesskapet. Et livssynsåpent arbeidsliv som gjenspeiler befolkningen, vil videre bidra til å utvikle og opprettholde et mangfoldig og tolerant samfunn.

8.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at et åpent og inkluderende arbeidsliv handler om å anerkjenne forskjellighet og hele mennesket, også som arbeidstaker. Det er videre den ansatte som har ønske om tilpasning på bakgrunn av sin religion eller livssyn, som må ta initiativet overfor arbeidsgiveren til en dialog om tilpasninger. Et livssynsåpent arbeidsliv som gjenspeiler befolkningen, vil bidra til å utvikle og opprettholde et mangfoldig og tolerant samfunn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil for øvrig vise til at trepartssamarbeidet i arbeidslivet kan bidra til å finne gode løsninger.

9. Tros- og livssynsutøvelse i offentlige institusjoner og i helse- og omsorgstjenestene

9.1 Sammendrag

Kapitlet tar for seg tros- og livssynsfrihet i offentlige institusjoner og i helse- og omsorgstjenestene. Kapitlet redegjør for utviklingstrekk og rammene for tros- og livssynsutøvelse i slike institusjoner eller tjenester.

Tros- og livssynsfriheten er viktig, også for mennesker som av ulike årsaker må oppholde seg i en institusjon og ikke fritt kan oppsøke tros- eller livssynssamfunn. Tros- og livssynstjenester kan også være et viktig og nødvendig supplement til helse- og omsorgstjenestene i møte med alvorlig sykdom eller død. I slike livssituasjoner opplever mange en økt sårbarhet og behov for støtte i form av tros- og livssynstjenester, tilrettelegging og samtaler.

Departementet peker på at mennesker som på grunn av militærtjeneste, soning eller sykdom ikke kan delta i tros- og livssynssamfunnenes ordinære virksomhet, bør så langt det lar seg gjøre ha tilgang på tros- og livssynsbaserte tjenester i tråd med sin tro eller sitt livssyn. I regjeringsplattformen sier regjeringspartiene at de vil «[s]amarbeide med trossamfunnene slik at eldre og pasienter i institusjon, personell i forsvaret og mennesker under kriminalomsorgen gis mulighet for og tilbud om noen å snakke med om åndelige og eksistensielle spørsmål».

Departementet har merket seg at det både i Forsvaret og på ulike nivåer i helse- og omsorgstjenestene gjøres tilpasninger til tros- og livssynsmangfoldet gjennom ansettelser eller avtaler om samarbeid med tros- og livssynssamfunn.

Barne- og familiedepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet er i fellesskap kommet fram til at det i kriminalomsorgen er behov for å legge bedre til rette for en mer mangfoldig tros- og livssynstjeneste. Som en forsøksordning ønsker derfor departementene å legge til rette for et pilotprosjekt med livssynsmedarbeidere i kriminalomsorgen.

Hensiktsmessige ordninger for tros- og livssynstjenester i institusjoner og helse- og omsorgstjenestene er avhengig av at man fra tros- og livssynssamfunnenes side har personer med nødvendig kompetanse til å ivareta disse oppgavene, slik også Stålsett-utvalget påpeker. Det flerreligiøse utdanningstilbudet som etableres ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, vil bidra til at tros- og livssynssamfunnene har kvalifisert personell som kan gå inn og gjøre tjeneste i institusjoner eller i helse- og omsorgstjenestene. Samtidig vil det være opp til de ulike sektormyndighetene å avklare hva som skal være kompetansekravene for slike tjenester.

9.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke behovet mennesker i militærtjeneste, under soning eller ved sykdom kan ha for tros- og livssynsbaserte tjenester ved at de ikke kan delta i tros- og livssynssamfunnenes ordinære virksomhet. Så langt det er mulig, bør disse gis tilgang på tjenester i tråd med sin tro eller sitt livssyn.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at Helse- og omsorgsdepartementet tidligere har utarbeidet rundskriv til kommunene for «å sikre at de som er avhengig av praktisk og personlig bistand fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, også får ivaretatt sine muligheter til egen tros- og livssynsutøvelse, i tråd med de grunnlovfestede bestemmelser og religionsfrihet og ytringsfrihet».

Flertallet viser til Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre. Målet med reformen er å skape de eldres helse- og omsorgstjeneste, der det viktigste spørsmålet er: Hva er viktig for deg? Tro og livssyn og ivaretakelse av eksistensielle spørsmål er en del av den helhetlige omsorgen til pasienter og pårørende. Flertallet viser videre til kapittel 5.2 Tro og liv i stortingsmeldingen, hvor følgende presiseres når det gjelder forholdet mellom helse- og omsorgstjenestene og den enkeltes tros- og livssynsutøvelse:

«Helse- og omsorgstjenestene må sørge for at den enkeltes tro- og livssynsutøvelse og behov for samtaler om eksistensielle spørsmål blir ivaretatt. Helse- og omsorgstjenesten bør derfor innføre faste prosedyrer og samarbeide med tro- og livssynssamfunn slik at de kan møte brukernes og de pårørendes behov.»