Søk

Innhold

Del I

Status og utviklingstrekk

0.3 Status for eksisterende nasjonale mål

I kapitlet beskrives arbeidet som er gjort for å nå de eksisterende nasjonale målene for kulturminner og kulturmiljø.

I meldingen gis det en statusoppdatering per 2018 for de eksisterende fire nasjonale målene på kulturmiljøfeltet, herunder hvilke indikatorer vurderingen er basert på. Kort oppsummert er status følgende:

Miljømål 2.1 Tapet av verneverdige kulturminne skal minimerast

Utviklingen for dette målet har vært positiv, og tapsprosenten har sunket de siste årene.

Miljømål 2.2 Eit prioritert utval automatisk freda og andre arkeologiske kulturminne skal ha eit ordinært vedlikehaldsnivå innan 2020

Utviklingen for dette målet er positiv, men det kan ikke vurderes som oppnådd.

Miljømål 2.3 Eit representativt utval kulturminne og kulturmiljø skal vere vedtaksfreda innan 2020

Utviklingen mot målet er positiv.

Tall per 1. januar 2020 viser at om lag 8 500 bygninger og anlegg er fredet, hvorav om lag 3 400 er i privat eie.

Miljømål 2.4 Freda bygningar, anlegg og fartøy skal ha eit ordinært vedlikehaldsnivå innan 2020

Utviklingen mot målet er positiv, men ikke tilstrekkelig til at målet nås i 2020.

0.4 Samfunnsutfordringene anno 2020

I kapitlet redegjøres det for noen av de sentrale utfordringene som dagens kulturmiljøforvaltning står overfor.

Høsten 2015 vedtok FNs medlemsland Agenda 2030 og 17 mål for bærekraftig utvikling fram mot 2030. Agenda 2030 framhever at kultur, kulturarv og kreativitet har betydning for menneskeheten og har et stort potensial for å bidra til miljømessige, sosiale og økonomiske mål innenfor flere av de 17 bærekraftsmålene.

Det er mange og sammensatte årsaker til at kulturmiljø ødelegges eller går tapt. Mange av disse årsakene er sammenfallende med de store driverne i samfunnet, som klimaendringer og strukturelle endringer knyttet til bosetning og demografi. Endret arealbruk, som ifølge Det internasjonale naturpanelet er den største trusselen mot tap av naturmangfold, kan også være en stor trussel mot kulturmiljø.

Ved vurdering av de enkelte kulturminnenes bevaringsverdi har kulturmiljøforvaltningen i Norge delt kulturmiljøverdiene i tre hovedkategorier: kunnskap, opplevelse og bruk.

Kulturmiljøforvaltningen har gått fra å ha oppmerksomhet rettet først og fremst på vern av det enkelte kulturminnet til å fokusere på menneskene og kulturmiljøets betydning for samfunnet i et langsiktig perspektiv.

Både av hensyn til klima, ressursbruk og økonomi vil det være samfunnsnyttig å legge til rette for gjenbruk og istandsetting av kulturminner og kulturmiljøer som en del av en satsing på sirkulær økonomi.

I løpet av de siste hundre årene har kulturmiljøforvaltningen beveget seg fra å vektlegge kulturminner og monumenter som bare gjenspeiler en liten del av historien, og som særlig knyttes til ett sosialt sjikt, til å løfte fram et større mangfold av kulturmiljø. Eksempler på dette er kulturmiljø knyttet til hverdagsliv, lokalsamfunn, sosiale forskjeller og ulike etniske og kulturelle grupper.

Alle steder, bygder og byer har sine kvaliteter og særpreg. Kulturmiljøforvaltningen skal arbeide for å synliggjøre og ivareta de kulturhistoriske verdiene ved disse. Kommunenes ansvar for å velge ut og forvalte lokalt kulturmiljø er helt vesentlig for å nå målet om å ta vare på et mangfold.

Kulturmiljøforvaltningen skal bidra til at bevissthet og kunnskap om hele historien blir bevart og formidlet, også de delene som kan være vonde å minnes, eller som kan utfordre dagens verdisyn

Demokrati og demokratisering handler i stor grad om medvirkning og muligheter for innflytelse. Alle har rett til å ta del i den kulturarv som de selv velger, samtidig som de respekterer andres rettigheter og friheter. Slik skaper kulturarv en arena for demokratibygging, medvirkning og ytringskultur. Kulturarv angår alle.

Kulturarv kan brukes til å skape dialog og bidra positivt i et samfunn med demografiske endringer. Kulturarv kan også bidra til sosial og kulturell integrering, bidra til å styrke fellesskapsfølelse og være arenaer for deltakelse og et insitament for læring basert på mangfold og variasjon.

Stadig bedre teknologi gir nye muligheter for kartlegging, dokumentasjon og formidling. Selv om digital dokumentasjon aldri vil kunne være en erstatning for materiell kulturarv, kan digitale dokumentasjonsmetoder og ulike digitale løsninger være viktige verktøy i formidling av kulturarv og i arbeidet med å sikre tilgjengelighet. Forvaltningen har tatt i bruk flere digitale verktøy allerede i dag, men det er potensial for økt bruk av slike verktøy.

0.5 Kulturmiljøforvaltning i Norge anno 2020

I kapitlet redegjøres det for sentrale aktører i kulturmiljøforvaltningen. Her gis det både et kort historisk tilbakeblikk samt en oversikt over dagens forvaltning.

Aldersverdi var tidlig et hovedpoeng for bevaringsarbeidet. Lov om fredning og bevaring av fortidslevninger fra 1905 etablerte et forvaltningsmessig skille ved middelalderen, der de arkeologiske landsdelsmuseene i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø fikk ansvar for forvaltningen av de eldste sporene, mens Fortidsminneforeningen fikk ansvaret for bygninger. Dette skillet har preget kulturmiljøforvaltningen siden.

Riksantikvarstillingen ble opprettet i 1912 med ansvar for å ivareta landets kulturminner fra middelalderen og nyere tid, både ruiner, bygninger og løse gjenstander, vel og merke hvis disse ikke falt inn under museenes ansvarsområde. Riksantikvaren ble etablert som direktorat med virkning fra 1. juli 1988. Riksantikvaren fikk da for første gang ansvar for arkeologiske kulturminner fra før reformasjonen (1537), som fram til da hadde ligget under ansvarsområdet til de fem arkeologiske landsdelsmuseene i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Myndighet og en rekke forvaltningsoppgaver ble overført fra Riksantikvaren til fylkeskommunene fra 1. januar 1990. Samisk kulturminneråd og senere Sametinget fikk overført tilsvarende myndighet for samiske kulturminner fra 1. september 1994. Fylkeskommunene og Sametinget har i løpet av disse årene bygd opp og utviklet kulturmiljøfaglig kompetanse og fått overført flere oppgaver. Utviklingen har skjedd i ulikt tempo og etter forskjellige modeller. Fra 1. januar 2020 ble en rekke nye oppgaver og førstelinjeansvar overført til fylkeskommunene som en del av regionreformen. Som en oppfølging av regionreformen ble tilsvarende myndighet og oppgaver for samiske kulturminner overført til Sametinget fra 1. januar 2020.

Regionreformen innebærer også at Riksantikvarens rolle er endret. Riksantikvaren skal videreutvikle sin rolle som fagdirektorat og har fremdeles et overordnet ansvar for gjennomføringen av den nasjonale kulturmiljøpolitikken.

Klima- og miljødepartementet har det overordnete ansvaret for politikkutviklingen og forvaltningen av kulturmiljø i Norge. I samsvar med sektorprinsippet har de enkelte departementene og underliggende virksomheter et selvstendig ansvar for kulturmiljø i egen sektor.

Det er et felles ansvar å ta vare på kulturarv og bidra til at den blir forvaltet på en god måte. Eiere, frivillige organisasjoner og andre private aktører gjør en uvurderlig innsats i dette arbeidet. Det samme gjelder en rekke stiftelser, museer og andre offentlige aktører.

Offentlige virkemidler skal bidra til at eiere av kulturminner og kulturmiljøer er i stand til å ta ansvar for kulturhistoriske verdier på egen eiendom.

De sentrale aktørene i kulturmiljøforvaltningen, som omtales nærmere i meldingen, er: Riksantikvaren – direktoratet for kulturmiljøforvaltning, Kulturminnefondet, fylkeskommunen, Sametinget, kommunen, de arkeologiske forvaltningsmuseene, Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Sysselmannen på Svalbard, som har det daglige forvaltnings- og tilsynsansvaret når det gjelder kulturmiljø på Svalbard.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Brundtland-kommisjonen fra 1987, fremmet et sett med prinsipper og målsettingen om en bærekraftig utvikling. I de påfølgende årene ble prinsippene videreutviklet. Noen av de mest sentrale prinsippene var føre-var-prinsippet, miljøvern som sektorovergripende ansvar, sektorprinsippet og prinsippet om at forurenser skal betale. I Handlingsplan for kulturminneforvaltningen fra 1992 ble disse prinsippene tilpasset bruk i forvaltningen. Prinsippene er nærmere omtalt i meldingen.

Utvikling internasjonalt har betydning for den norske kulturmiljøpolitikken. I tillegg til føringer og forpliktelser gjennom konvensjoner har også globale utfordringer og utviklingen i kulturmiljøpolitikken i Europarådet og EU betydning for Norge.

Som svar på globale og regionale utfordringer utvikles den internasjonale miljøretten blant annet gjennom avtaler mellom stater. Slike avtaler inngås vanligvis som konvensjoner og kan vedtas både på globalt og regionalt nivå. Internasjonale konvensjoner har stor betydning for å sikre bevaring av viktige kulturhistoriske verdier, viktige naturområder samt planter og dyr.

I meldingen foretas en kort gjennomgang av noen av de mest sentrale konvensjonene på kulturmiljøfeltet, både FN-konvensjoner og Europarådets konvensjoner, og hvilke føringer de gir for norsk kulturmiljøpolitikk.

Forrige kapittel
Neste kapittel