Innstilling fra justiskomiteen om Årsmelding for 2019 fra Norges institusjon for menneskerettigheter

Dette dokument

Til Stortinget

Sammendrag

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) ble etablert ved lov 22. mai 2015 og var i regulær drift fra 2016. Institusjonen er organisatorisk underlagt Stortinget, men er for øvrig uavhengig. I dag har institusjonen ca. 20 ansatte.

Etter lov om institusjonen § 1 annet punktum skal NIM «fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig». Etter loven § 11 skal institusjonen årlig avgi en melding til Stortinget om sin virksomhet og utviklingen av den menneskerettslige situasjonen i Norge.

Den viktigste grunnen til å ha en nasjonal institusjon er å belyse de menneskerettslige utfordringene i Norge, overvåke, samt gi råd til myndigheter og andre og å informere om menneskerettighetene. Rollen som brobygger mellom blant annet de ulike ombudene, sivilt samfunn og myndighetene bidrar til en viktig samordning, overblikk og systematisering av menneskerettighetsarbeidet nasjonalt.

Etableringen av FN i 1945 førte også til utviklingen av internasjonale normer for å beskytte menneskerettighetene og organer for å håndheve dem. Ideen om å etablere nasjonale institusjoner for menneskerettigheter oppstod i den samme tidsperioden, men ble først formalisert da de såkalte Paris-prinsippene om retningslinjer for nasjonale institusjoner ble utarbeidet i 1991. FNs generalforsamling ga sin tilslutning til disse prinsippene i 1993.

I dag finnes det 120 nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner i verden. Av disse har 78 såkalt A-status, som er den høyeste status en nasjonal institusjon kan ha. A-status gis til institusjoner som er organisert og opererer i fullt samsvar med Paris-prinsippene. NIM fikk A-status i mars 2017, noe som var et sentralt mål ved opprettelsen. Denne statusen gir spesiell tilgang til FN-systemet og fullverdig medlemskap i det europeiske og globale nettverket, og dermed større gjennomslagskraft i arbeidet.

Institusjonen har et særlig ansvar for nasjonale minoriteter og urfolk. Fra 1. januar 2017 har tidligere Gàldu blitt en integrert del av institusjonens virksomhet.

Årsmeldingen for 2019 er noe endret i forhold til tidligere år. Den er blant annet kortere og har færre anbefalinger. NIM har med dette ønsket å løfte frem det institusjonen mener er de aller viktigste utfordringene. Meldingen har også et kapittel som følger opp tidligere anbefalinger.

Årsmeldingen peker på sentrale utviklingstrekk og utfordringer innenfor et bredt spekter av områder, som institusjonen mener kan gi grunnlag for en konstruktiv debatt om menneskerettighetene. Årsmeldingen består av 8 kapitler som omhandler NIMs virksomhet, ulike anbefalinger, oversikt over høringsuttalelser, innspill og rapporter. Det gis også en oversikt over statistikk fra Høyesterett, EMD og FN-organer.

I årsmeldingen for 2019 har NIM valgt å trekke frem fire anbefalinger for 2019. Her oppsummeres kort hovedtrekkene i disse anbefalingene og utfordringene. Det vises for øvrig til årsmeldingen for en grundig gjennomgang av disse og andre tema.

NIM viser i sin første anbefaling til at Norge i 2019 ble dømt fire ganger i EMD for brudd på EMK artikkel 8 i barnevernssaker. I tillegg har EMD tatt inn over 20 nye barnevernssaker til behandling. NIM anbefaler at regelverk og praksis på barnevernsfeltet må vurderes opp mot EMDs prinsipp om at alle omsorgsovertakelser som utgangspunkt skal anses som midlertidige. Fylkesnemnder og domstoler må ha tilstrekkelig bredt og oppdatert faktagrunnlag, gi konkrete begrunnelser og avveie kryssende menneskerettigheter når de treffer beslutninger om barnevernstiltak.

I sin andre anbefaling viser NIM til Sivilombudsmannens særskilte melding om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler, jf. Dokument 4:3 (2018–2019) og Innst. 172 S (2019–2020) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. NIM mener at anbefalingene i den særskilte meldingen må gjennomføres, og at klagemekanismene, domstolskontrollen og ordningen med fri rettshjelp i isolasjonssaker bør gjennomgås.

NIM peker videre på at vold og overgrep i nære relasjoner er en alvorlig menneskerettslig utfordring i Norge. Norske myndigheter gir etter institusjonens mening fortsatt ikke god nok beskyttelse til flere sårbare grupper. Som en tredje anbefaling mener derfor NIM at den varslede handlingsplanen mot vold i nære relasjoner bør identifisere sårbare grupper og inneholde kunnskapsbaserte tiltak som sikrer koordinert og effektiv beskyttelse av disse gruppene. Det er særlig viktig å etablere tiltak knyttet til barn og eldre. Kommunenes rolle og ansvar bør reflekteres i planen.

I den fjerde anbefalingen viser NIM til at tvangsregelverket i helse- og omsorgstjenesten og praktiseringen av dette utfordrer menneskerettslige krav. Det bør foretas lovendringer, innføres beslutningsstøttesystemer og foretas grundige vurderinger av kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandlingstiltak. Det må også sikres at de som utøver tvang, har tilstrekkelig kunnskap om menneskerettslige krav.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Martin Henriksen, Arve Høiberg og lederen Lene Vågslid, fra Høyre, Ingunn Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet, Jan Bøhler og Jenny Klinge, fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide, og fra Venstre, Solveig Schytz, viser til Årsmelding for 2019 fra Norges institusjon for menneskerettigheter, hvor det påpekes viktige menneskerettslige utfordringer for Norge. Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og familiedepartementet har uttalt seg om anbefalingene i årsmeldingen i brev til komiteen av 5. oktober 2020. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteen viser til at NIM ble opprettet av Stortinget i 2015 og skal være et uavhengig organ for å beskytte menneskerettighetene i Norge. En stor del av deres arbeid dreier seg om hvordan menneskerettighetene gjennomføres nasjonalt. Komiteen registrerer at FN siden 1990-tallet har anmodet alle stater om å etablere nasjonale institusjoner for å sikre menneskerettighetene, der oppgaven er å «fremme og beskytte menneskerettighetene innenfor hver enkelt stat», noe som gir NIM et bredt mandat.

Komiteen viser videre til at NIM selv i sin årsmelding påpeker at deres oppgave er å fremme menneskerettighetene innenfor det omfattende rettslige rammeverket som er utviklet, både i internasjonale konvensjoner og i Grunnloven.

Komiteen vil understreke at en viktig del av NIMs arbeid er å sørge for at politikerne ikke går ut over det handlingsrommet menneskerettighetene setter. Gjennom NIMs årsrapport gis Stortinget god innsikt i hvordan menneskerettighetene følges opp i regjeringen, slik at Stortinget kan ivareta funksjonen med å overvåke at grunnlovfestede rettigheter ikke blir brutt.

Komiteen merker seg at NIM i sin årsmelding for 2019 viser til at menneskerettighetene har en sterk stilling i Norge, og at utgangspunktet derfor er godt, men at årsmeldingen viser at det fortsatt er viktige samfunnsområder hvor menneskerettighetsarbeidet må styrkes og videreutvikles.

Komiteen registrerer utviklingstrekkene NIM redegjør for i årsmeldingen for 2019, og at blant annet norske barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), Nav-sakens implikasjoner, forslag til ny etterretningslov og PSTs ulovlige innhenting og lagring av flypassasjeropplysninger, isolasjon i fengsler, vold og overgrep i nære relasjoner, domstolenes uavhengighet, urfolks rettigheter, Norges nasjonale minoriteter, eldres menneskerettigheter, hatefulle ytringer på internett, vern av barns privatliv på internett og tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren trekkes frem.

Komiteen viser til at NIM i sin årsmelding understreker betydningen av forvaltningens kunnskap og bevissthet om menneskerettigheter.

Komiteen merker seg at NIM påpeker behovet for grunnlovfesting av en derogasjonshjemmel i Grunnloven tilknyttet kapittel E om menneskerettigheter og grunnlovfesting av påtalemyndighetens uavhengighet.

Komiteen merker seg at NIM viser til regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering, handlingsplan mot muslimhat, ny ytringsfrihetskommisjon og ny medieansvarslov.

Komiteen merker seg også at NIM peker på behov for mer statistikk om menneskerettigheter.

Komiteen viser til at NIM i sin årsrapport for 2019 kommer med fire anbefalinger knyttet til barnevern, isolasjon i fengsler, vold i nære relasjoner og tvang i helse- og omsorgstjenesten.

Barnevern

Komiteen viser til at NIM i årsmeldingen peker på at Norge har blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i fire barnevernssaker, i tillegg til at 25 nye klager er tatt til behandling i 2019 om samme tema.

Komiteen noterer seg at NIM anbefaler at regelverk og praksis på barnevernsfeltet må vurderes opp mot EMDs prinsipp om at alle omsorgsovertakelser som utgangspunkt skal ansees som midlertidige, og at fylkesnemnder og domstoler må ha tilstrekkelig bredt og oppdatert faktagrunnlag, gi konkrete begrunnelser og avveie kryssende menneskerettigheter når de treffer beslutning om barnevernstiltak.

Komiteen merker seg at NIM peker på at flere rapporter viser kommunale forskjeller, og at Helsetilsynet i 2019 påpekte at det var stor variasjon i kvaliteten på barnevernets arbeid.

Komiteen viser til at Barne- og familiedepartementet i svarbrevet til komiteen peker på at departementet arbeider med flere tiltak som vil forbedre kvaliteten i barnevernet, blant annet et kompetanseløft for barnevernssektoren og en ny barnevernslov. Forslag til barnevernslov var på høring i 2019, og departementet tar sikte på å legge frem forslag til ny lov for Stortinget våren 2021.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener NIMs anbefaling på barnevernsfeltet må følges opp. Disse medlemmer vil understreke at det er alvorlig at Norge fire ganger er blitt dømt for brudd på EMK artikkel 8 om retten til familieliv. Disse medlemmer vil understreke at barnets rett til beskyttelse fra vold og omsorgssvikt må veie vel så tungt som retten til familieliv. Dette handler om krevende avveininger mellom barns og foreldres menneskerettigheter og må også i tiden fremover være gjenstand for politisk debatt. Det som etter disse medlemmers mening burde være enklere å gripe fatt i, og som dermed burde vært gjort fra departementets side, er å følge opp at det blir gitt konkrete begrunnelser både for omsorgsovertagelser og for hvorfor tilbakeføring ikke er i barnets interesse, og at beslutningene er basert på kunnskap og fakta. Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets forslag i trontaledebatten, som ble enstemmig vedtatt:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.»

Disse medlemmer mener det vel knapt finnes noe viktigere i et velferdssamfunn enn å ta vare på barn og særlig på de mest sårbare blant dem. Det burde derfor være en selvfølge at regjeringen sørger for et barnevern med høy kompetanse og nok ressurser. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i sine budsjettbehandlinger i flere omganger har påpekt mangelen på ansatte i det kommunale barnevernet og foreslått øremerkede midler for å styrke dette feltet. Dette er påpekt også av de ansattes organisasjoner, Barneombudet og Helsetilsynet.

Situasjonen i fengslene

Komiteen viser til at Sivilombudsmannen i 2019 avga en særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler.

Komiteen registrerer at NIM tilrår at anbefalingene i Sivilombudsmannens særskilte melding om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler bør gjennomføres, og at klagemekanismene, domstolskontrollen og ordningen med fri rettshjelp i isolasjonssaker bør gjennomgås.

Komiteen merker seg at NIM siden 2015 har anbefalt at fristen for fengslingsfremstilling bør endres slik at den samsvarer med Norges menneskerettslige forpliktelser, og settes til maksimalt 48 timer. Komiteen viser til at forslag til endringer i reglene var på høring i 2018, og at forslaget fortsatt er til behandling, samt at det er langt færre enn før som sitter i politiarresten over 48 timer før domstolsfremstilling.

Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet i sitt svarbrev peker på at departementet og kriminalomsorgen tar Sivilombudsmannens anbefalinger på største alvor, og at kriminalomsorgen kontinuerlig arbeider for å redusere bruken av utelukkelse og isolasjon i fengsel.

Komiteen merker seg at Justis- og beredskapsdepartementet viser til at kriminalomsorgen arbeider med å utvikle tiltaksplaner for innsatte som er utelukket fra fellesskap med andre innsatte, og at utfordringene med isolasjon understreker behovet for at kriminalomsorgen er godt organisert.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er usikre på om forslaget i Prop. 143 L (2019–2020) vil fremme kvaliteten i klagesaksarbeidet, rettssikkerheten og kriminalomsorgens forutsetninger for å sikre en enhetlig praksis. Flertallet vil komme tilbake til dette når saken skal behandles i komiteen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre merker seg at regjeringen i Prop. 143 L (2019–2020) blant annet foreslår at kriminalomsorgen omorganiseres ved å gå fra å ha tre til å ha to administrative nivåer, og at forslaget blant annet skal styrke mulighetene for god kvalitet i klagesaksarbeidet, rettslikhet og Kriminalomsorgsdirektoratets forutsetninger for å sikre enhetlig praksis i etaten.

Komiteen merker seg videre at Justis- og beredskapsdepartementet i sitt svarbrev viser til at departementet gjennomgår regelverket om utelukkelse og tvang og vurderer om det bør foreslås endringer. Departementet påpeker at Sivilombudsmannens anbefalinger står sentralt i dette arbeidet, hvor det også ses hen til blant annet Mandela-reglene. Arbeidet inkluderer å vurdere muligheten for å innføre en nasjonal standard for et minimum antall timer ulåst celle hver dag for innsatte.

Komiteen merker seg at Justis- og beredskapsdepartementet i sitt svarbrev viser til at det har vært utfordringer med uthenting av og kvaliteten på tallmateriale fra kriminalomsorgens IKT-systemer.

Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet i sitt svarbrev peker på at utfordringene med isolasjon gjelder fengsler med høyt sikkerhetsnivå, at noen av disse fengslene er fra 1800-tallet og mangler arealer for fellesskap mellom innsatte, og at regjeringen har satset mye på rehabilitering og nybygg for å oppnå forbedring på dette området.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, peker likevel på at man ikke er i mål med dette arbeidet, og at det gjenstår mye når det gjelder de fysiske rammene, og når det gjelder innholdsarbeidet og med det bemanning i fengslene slik Sivilombudsmannen påpeker i sin særskilte rapport.

Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet peker på at ordningen med tilsynsråd for kriminalomsorgen har svakheter, og at en utredning om mulig lovregulering er overlevert departementet 30. mai 2020 og er under behandling i departementet.

Komiteen merker seg at enkelte av Sivilombudsmannens anbefalinger gjelder helsemyndighetene, og at det er kontakt mellom helsemyndighetene og justissektoren om oppfølgingen på forskjellige nivåer.

Komiteen viser videre til at regjeringen i 2018 satte ned et utvalg som fikk i oppgave å gjennomgå hele rettshjelpsordningen. Rapporten ble overlevert Justis- og beredskapsdepartementet 30. april 2020. Rettshjelpsutvalget viser i sin rapport til Sivilombudsmannens melding fra 2019 om isolasjon i norske fengsler. Utvalget foreslår blant annet at rettshjelpsbehovet i fengsler dekkes gjennom en spesiell advokatordning. Utredningen er til oppfølging i departementet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at NIM ber om at anbefalingene i Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler følges opp. Flertallet understreker at isolasjon av innsatte i norske fengsler i tillegg til behandling av innsatte med psykiske lidelser representerer noen av de mest alvorlige menneskerettighetsutfordringer i Norge og må gjøres noe med. Flertallet vil understreke at innsatte har samme menneskerettigheter som andre, herunder rett til fellesskap. Utgangspunktet er at isolasjon er skadelig og farlig for mennesker. Flertallet mener at Stortinget må gjøre sin plikt og sikre menneskerettighetene etter Grunnloven § 92, og ber regjeringen om å gjennomføre anbefalingene i Sivilombudsmannens særskilte melding om isolasjon.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for mindre bruk av isolasjon i fengsel slik at Grunnloven § 92 følges.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også vise til at det verken ved politikkutforming eller i praksis tas hensyn til at kvinner i fengsel er i mindretall og derfor har særskilte utfordringer. Likestillingsombudet sa i den åpne kontrollhøringen om Sivilombudsmannens rapport at de etter å ha gjennomgått soningsforholdene for kvinner i fengsel konkluderte med at norske myndigheter står i fare for å bryte likestillings- og diskrimineringsloven og våre forpliktelser etter FNs kvinnekonvensjon. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet gang på gang har trukket frem de mangelfulle soningsforholdene for kvinnelige innsatte. Kvinner risikerer å sone mer restriktivt, særlig etter at flere åpne fengsler har blitt lagt ned av regjeringen Solberg, og kvinnene får dermed et dårligere tilbud fra soningsstart til soningsslutt. Kvinnene har færre tilbud om rusmestring og programvirksomhet. I enkelte fengsler opplever kvinnene i større grad isolasjon bare fordi de er kvinner. Disse medlemmer mener dette er uverdig for et land som erklærer seg som verdens mest likestilte, og mener regjeringen bør støtte forslaget Arbeiderpartiet tidligere har fremmet om å utarbeide en NOU for kriminalomsorgen hvor kvinner som soner, må vises særskilt oppmerksomhet.

Disse medlemmer viser til at Grunnloven § 93 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 forbyr tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Grunnloven § 93 skal tolkes i lys av EMK artikkel 3 og tilhørende praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). Det er flere eksempler på at EMD har konkludert med at det foreligger krenkelse av EMK artikkel 3 i tilfeller hvor psykisk syke eller suicidale innsatte har blitt utsatt for ulike former for tvang eller isolasjon og ikke har fått adekvat helsehjelp.

Disse medlemmer viser også til at tilsvarende følger av FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 15, som pålegger staten å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne ikke utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling. CRPD-komiteen har presisert at isolasjon av psykisk syke ikke skal finne sted dersom det vil medføre at personen blir sykere, og at slik plassering vil kunne være i strid med CRPD artikkel 15.

Disse medlemmer viser til Sivilombudsmannens anbefalte tiltak for å sikre at innsatte i norske fengsler ikke utsettes for isolasjon som kan føre til krenkelse av forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Disse medlemmer vil understreke at det ikke vil være tilstrekkelig å pålegge kriminalomsorgen nye oppgaver, rutiner og regelverk for å møte kritikken fra Sivilombudsmannen. Av overordnet betydning er det helt nødvendig å styrke kriminalomsorgen hva angår drift og bemanning. Kriminalomsorgen med ansatte og deres organisasjoner har over år pekt på en svært svekket ressurs- og bemanningssituasjon, at dette går ut over innholdsarbeidet i fengslene, og hvordan dette fører til isolasjon og svekket mulighet for rehabilitering av innsatte. Dette ble også understreket av Sivilombudsmannen i den særskilte rapporten til Stortinget og i den påfølgende høringen og behandlingen av saken i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av at regjeringen tar inn over seg denne alvorlige situasjonen og sørger for en helhetlig tilnærming, der både ressurssituasjonen og praksisen styrkes, når Sivilombudsmannens rapport skal følges opp.

Disse medlemmer vil framheve NIMs påpekning av utfordringene med isolasjon i norske fengsler, som innebærer høy risiko for at forbudet mot nedverdigende og umenneskelig behandling brytes. Forholdene har vært tatt opp av Sivilombudsmannen flere ganger, og har også nettopp vært til behandling i Stortinget gjennom representantforslag fra represetanter fra Sosialistisk Venstreparti. Tidligere har ikke stortingsflertallet vært villig til å følge opp disse svært alvorlige forholdene i konkrete vedtak, og det er da grunnlag for å stille spørsmål ved om stortingsflertallet tar sitt grunnlovfestede ansvar for å sikre menneskerettighetene i Norge.

Disse medlemmer viser til forslagene som ble fremmet i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:33 S (2019–2020).

Vold i nære relasjoner

Komiteen vil understreke at statens menneskerettslige ansvar handler om mer enn at myndighetene skal avstå fra inngrep mot borgerne. Det handler om ansvar for å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep. Beskyttelsesplikten staten har, er særlig sterk overfor sårbare grupper og ble tydeliggjort da Norge ratifiserte Istanbul-konvensjonen om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner i 2017.

Komiteen viser til at regjeringen i 2019 igangsatte arbeidet med en ny handlingsplan mot vold og overgrep i nære relasjoner med utgangspunkt i forpliktelsene som følger av Istanbul-konvensjonen. Planen skal ha en egen tiltakspakke for å adressere vold og overgrep i samiske samfunn. Komiteen registrerer at NIM er positiv til dette og påpeker at det er i tråd med NIMs tidligere anbefalinger.

Komiteen viser til at NIM anbefaler at den varslede handlingsplanen mot vold i nære relasjoner bør identifisere sårbare grupper og inneholde kunnskapsbaserte tiltak som sikrer koordinert og effektiv beskyttelse av disse gruppene, og at det er særlig viktig å etablere tiltak knyttet til barn og eldre, slik det skal gjøres for urfolk, samt at kommunenes rolle og ansvar bør reflekteres i planen.

Komiteen registrerer at Justis- og beredskapsdepartementet i sitt svarbrev påpeker at målet med handlingsplanen er å legge til rette for gjennomføringen av en helhetlig samordnet politikk mot vold i nære relasjoner som forebygger volden, beskytter og hjelper utsatte og ansvarliggjør, behandler og straffeforfølger utøvere. Videre viser departementet til at planen vil ha hovedvekt på den volden som rammer kvinner i uforholdsmessig stor grad, men som også rammer andre grupper i samfunnet. Vold i nære relasjoner mot menn, eldre, LHBTQI, personer med nedsatt funksjonsevne mv. vil være en del av planen.

Komiteen registrerer at NIM påpeker at statens menneskerettighetsansvar gjelder i alle ledd av staten og forvaltingen, og at sentrale myndigheter må forsikre seg om at særlig kommuner er seg bevisst disse forpliktelsene.

Komiteen registrerer at Justis- og beredskapsdepartementet peker på at denne problemstillingen er erkjent og sentral, og at dette er satt på dagsordenen gjennom flere tidligere handlingsplaner.

Komiteen viser til at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) sammen med de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTSene) har laget en veileder til hjelp for kommunene i utarbeidelsen av kommunale handlingsplaner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser frem til en handlingsplan mot vold i nære relasjoner som samsvarer med NIMs anbefalinger. Disse medlemmer vil understreke at på tross av at vold i nære relasjoner er en av de alvorligste menneskerettslige utfordringene vi har, gjenstår det fortsatt mye å gjøre før statens plikt til å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep mellom privatpersoner er oppfylt. På tross av at alle politikere sier at bekjempelse av vold i nære relasjoner er høyt prioritert, blir det ikke gjort nok. Det handler om ressurser til politiet, til kommunene og til forebygging, og det handler om faktabasert kunnskap i alle ledd. Det handler om prioriteringer og hvor vurderingene er ulike.

Disse medlemmer viser til at vold og overgrep i nære relasjoner i tillegg til å være svært alvorlig for dem som blir direkte utsatt, også er et samfunnsproblem og grov kriminalitet. 150 000 mennesker opplever vold i nære relasjoner hvert år, og hver tiende ungdom har erfaring med vold fra foresatte. Det er også en økning i antall anmeldte voldtekter der fornærmede er under 14 år, og i nesten halvparten av disse sakene er det en familierelasjon mellom den anmeldte og barnet. Disse medlemmer registrerer videre at partnerdrap utgjør 25 pst. av alle drap i Norge, og i flere tilfeller skjer drapene etter en kjent voldshistorikk mellom gjerningspersonen og offeret.

Disse medlemmer registrerer også at NIM særlig påpeker hvordan de generelle menneskerettslige utfordringene i samfunnet gjør seg gjeldende for sårbare grupper, der særlig barn, sammen med eldre, peker seg ut. Disse medlemmer merker seg særlig at nyere forskning viser at 76 000 hjemmeboende eldre rapporterer om å være utsatt for vold. Disse medlemmer forventer at tiltak overfor disse gruppene, på lik linje med vold og overgrep i samiske samfunn, blir en del av den kommende handlingsplanen.

Disse medlemmer vil framheve at statens menneskerettslige ansvar skal handle om å forebygge, etterforske og straffeforfølge mistanke om voldtekt og vold i nære relasjoner. Her finner vi sannsynligvis den kriminaliteten i Norge med størst omfang, og også hvor påtalemyndighetene mangler ressurser til å følge opp. Derfor henlegges et stort flertall av slike saker. Disse medlemmer mener at det på denne bakgrunn er viktig og nødvendig at politiet tilføres nødvendige ressurser, men også at disse ressursene til en viss grad bindes og øremerkes til formålet.

Disse medlemmer viser til forslagene fremmet i Dokument 8:71 S (2019–2020), som er til behandling i komiteen.

Tvang i helse- og omsorgssektoren

Komiteen registrerer at NIM i sin årsrapport peker på tvangslovverket i helse- og omsorgstjenesten og at praktiseringen av dette utfordrer menneskerettslige krav.

Komiteen viser til at NIM i sin årsrapport anbefaler at for å sikre at bruken av tvang i helse- og omsorgstjenesten ikke praktiseres i større grad enn menneskerettighetene tillater, bør det foretas lovendringer, herunder innføres et beslutningsstøttesystem, samt foretas grundige vurderinger av kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandlingstiltak, og at det også må sikres at den som utøver tvang, har tilstrekkelig kunnskap om menneskerettslige krav.

Komiteen viser til at Tvangslovutvalget ble oppnevnt i 2016, og at Helse- og omsorgsdepartementet har startet arbeidet med en revisjon av alle tvangshjemlene for helse- og omsorgstjenesten basert på anbefalingene i NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten.

Komiteen registrerer at Helse- og omsorgsdepartementet i brev av 7. mai 2020 peker på at problemstillingene som nevnes i anbefalingene fra NIM, inngår i dette arbeidet, at NIM i sin høringsuttalelse har kommet med nyttige innspill til arbeidet, og at et lovforslag vil bli lagt fram for Stortinget så fort det lar seg gjøre.

Komiteen viser til at justis- og beredskapsministeren i sitt svarbrev også redegjør for hvordan departementet har fulgt opp anbefalingene gitt av NIM i tidligere årsmeldinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er svært tilfredse med rapporten fra NIM, som gir et godt bilde av menneskerettighetssituasjonen i Norge. Flertallet vil understreke Stortingets selvstendige og grunnlovfestede ansvar for å sikre menneskerettighetene til befolkningen. Det er Stortinget som må sikre at man har et forvaltnings- og rettsapparat til å utøve og håndheve den nasjonale implementering av menneskerettighetene basert på norsk og internasjonalt lovverk. Årsrapporten fra NIM har klare anbefalinger om hvordan norske myndigheter bør følge opp de observasjoner som NIM har gjort i 2019. Flertallet mener derfor også at de mest sentrale punktene i NIMs årsrapport bør realitetsbehandles i Stortinget, ikke kun oversendes til regjeringen. Det vises til tidligere merknader og forslag om dette.

Flertallet mener det er nødvendig at regjeringen gjennomgår og følger opp anbefalingene også fra rapporter fra tidligere år, og flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå anbefalingene i årsmeldinger fra Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter fra 2015, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med hvordan dette er fulgt opp.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i dag ikke finnes en samlet oppstilling av internasjonale anbefalinger fra ulike tilsynsorgan om menneskerettighetene i Norge. I den sammenheng vil disse medlemmer vise til spørsmål til daværende statsråd Tor Mikkel Wara den 31. oktober 2018 om hvorvidt det finnes

«en samlet oversikt over disse observasjonene og anbefalingene fra de siste år, hvilke prosedyrer har regjeringen for å behandle og eventuelt implementere de ulike observasjonene og anbefalingene om Norge».

I svaret opplyses det om at dette kun fordeles til det enkelte departement, og at det dermed ikke ses på samlet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide og implementere en samlet plan for å sikre oversikt og koordinert oppfølging fra de enkelte departement av de internasjonale overvåkingsorganenes anbefalinger til Norge.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til brev fra Justis- og beredskapsdepartementet til NIM av 30. oktober 2020, hvor departementet viser til at de ikke ønsker å opprette en egen enhet e.l. som skal ha ansvar for rapportering og oppfølging av anbefalinger fra konvensjonsorganer, fordi man frykter at nok et koordinerende organ vil svekke det klare ansvaret hver enkelt fagstatsråd har for å sikre at anbefalinger følges opp i det daglige arbeidet i sin sektor. Videre klargjøres det i brevet at

«for å gjøre det lettere for NIM og sivilsamfunnsaktører å oppsøke informasjon om hvordan anbefalinger fra FNs overvåkningsorganer følges opp, vil departementene som koordinerer rapporteringene, gjøre det til fast praksis i etterkant av høringer å offentliggjøre på sine nettsider informasjon om hvilket departement som er kontaktpunkt for hver anbefaling. I tillegg vil departementene sende slik informasjon til NIM, som NIM eventuelt kan publisere på sine nettsider».

Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1

Stortinget ber regjeringen utarbeide og implementere en samlet plan for å sikre oversikt og koordinert oppfølging fra de enkelte departement av de internasjonale overvåkingsorganenes anbefalinger til Norge på menneskerettsfeltet.

Komiteens tilråding

Komiteens tilråding I og II fremmes av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Komiteens tilråding III fremmes av en samlet komité.

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og råder Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:
I

Stortinget ber regjeringen legge til rette for mindre bruk av isolasjon i fengsel slik at Grunnloven § 92 følges.

II

Stortinget ber regjeringen gjennomgå anbefalingene i årsmeldinger fra Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter fra 2015, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med hvordan dette er fulgt opp.

III

Dokument 6 (2019–2020) – Årsmelding for 2019 fra Norges institusjon for menneskerettigheter – vedlegges protokollen.

Vedlegg

Vedlegg finnes kun som PDF, se merknadsfelt

Oslo, i justiskomiteen, den 17. november 2020

Lene Vågslid

Solveig Schytz

leder

ordfører