Innhold

Sammendrag

Proposisjonens hovedinnhold

Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen frem forslag til en ny lov om finansavtaler. Den nye loven vil erstatte lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag. Lovforslaget har bakgrunn i Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 7. september 2017. Høringsfristen var 15. desember 2017.

I lovforslaget foreslås det regler til gjennomføring av de privatrettslige delene av tre nye direktiver i norsk rett: det reviderte betalingstjenestedirektivet ((EU) 2015/2366), betalingskontodirektivet (2014/92/EU) og boliglåndirektivet (2014/17/EU). Det foreslås også regler som skal sikre norsk gjennomføring av to delegerte kommisjonsforordninger og to gjennomføringsforordninger som er fastsatt med hjemmel i betalingskontodirektivet og boliglåndirektivet.

I proposisjonen bes det om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger 8. mai 2019 (beslutning nr. 125/2019 og 130/2019) om innlemmelse i EØS-avtalen av boliglåndirektivet med tilhørende kommisjonsforordning. Det vises til egen proposisjon fra justiskomiteen om samtykkesaken.

I tillegg til gjennomføringen i norsk rett av de nevnte direktivene foreslås det en modernisering av finansavtaleloven blant annet ved en ny og mer oversiktlig lovstruktur og en begrepsbruk som er lettere å forstå for kundene og ikke-profesjonelle brukere av loven. En forenkling av regelstrukturen legger også til rette for at tjenesteyterne kan oppfylle sine plikter mer effektivt ved at reglene i større grad er like for ulike finansielle tjenester. Det foreslås dessuten at loven i større grad gir uttrykk for rettsregler som i dag følger av ulovfestet kontraktsrett.

Et viktig formål med den nye loven er å sikre en god balanse i forholdet mellom tjenesteyteren og kunden. Dette tilsier etter departementets syn et styrket forbrukervern og en presisering av lovverket. Blant annet ser departementet behov for en tydeliggjøring av forbrukerens rettigheter og tjenesteyterens plikter. Som det fremgår av Finansmarkedsmeldingen 2020 (Meld. St. 22 (2019–2020)), er det særtrekk ved finansmarkedene som gjør det nødvendig å ta særlig hensyn til ikke-profesjonelle kunder. Finansforetakene har vesentlig mer kunnskap enn forbrukerne om tjenestene som tilbys, og det kan være vanskelig for forbrukerne å oppdage interessemotsetninger mellom tjenesteyter og kunde. Det samme kan antas i noe mer varierende grad å gjelde også for andre tjenestetilbydere, som finansielle rådgivere og kredittytere som ikke er finansforetak. Forbrukeren kan ha dårlige forutsetninger for å vurdere risiko, kostnader og avkastningspotensial for en del finansielle tjenester, og det kan være lite rom for «prøving og feiling». Noen beslutninger, som opptak av lån til kjøp av bolig og valg av pensjonsprodukt, tas få ganger i livet og kan få stor betydning for privatøkonomien.

Departementet ser i den forbindelse også behov for en strengere regulering av markedet for forbrukslån. Forbrukslån har vært i sterk vekst de siste årene, og regjeringen har innført og arbeider med flere tiltak for å få dette markedet til å fungere bedre. I proposisjonen foreslås det kontraktsrettslige regler som kan være viktige bidrag på dette området.

Lovforslaget er inndelt i syv kapitler. Kapittel 1 til 3 og kapittel 7 har et generelt virkeområde, mens kapittel 4, 5 og 6 regulerer henholdsvis kontoavtaler og betalingstjenester, kredittavtaler og kausjon.

Bakgrunnen for lovforslaget

I forslaget til ny finansavtalelov foreslås det regler til gjennomføring av tre nye direktiver i norsk rett: det reviderte betalingstjenestedirektivet ((EU) 2015/2366), betalingskontodirektivet (2014/92/EU) og boliglåndirektivet (2014/17/EU). Lovforslaget legger dessuten til rette for gjennomføring i forskrift av til sammen fire delegerte rettsakter som er fastsatt av EU-kommisjonen i medhold av boliglåndirektivet og betalingskontodirektivet.

De nevnte direktivene og de delegerte rettsaktene er foreløpig ikke inntatt i EØS-avtalen. I proposisjonen bes det om Stortingets samtykke til EØS-komiteens beslutninger 8. mai 2019 (beslutning nr. 125/2019 og 130/2019) om innlemmelse i EØS-avtalen av boliglåndirektivet med tilhørende kommisjonsforordning, jf. egen innstilling fra justiskomiteen. EØS-komiteen har foreløpig ikke truffet beslutning om innlemmelse av betalingskontodirektivet og det reviderte betalingstjenestedirektivet med kommisjonsforordninger, men når slike beslutninger foreligger, tas det sikte på å fremme en proposisjon med forslag om Stortingets samtykke til innlemmelse i EØS-avtalen også av disse direktivene.

Lovforslaget gjelder i hovedsak det man i norsk rett vil omtale som «de privatrettslige» delene av direktivene. De delene av betalingstjenestedirektivet som har et mer offentligrettslig preg, er gjennomført i norsk rett ved endringer i betalingssystemloven og finansforetaksloven (jf. endringslov 23. november 2018 nr. 87). Finansdepartementet arbeider for tiden med gjennomføring av regler av offentligrettslig karakter i blant annet betalingskontodirektivet og boliglåndirektivet.

Gjeldende finansavtalelov gjennomfører fra før privatrettslige regler i det første betalingstjenestedirektivet (2007/64/EF), som oppheves ved det reviderte betalingstjenestedirektivet, og forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF). Regler i gjeldende finansavtalelov til gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet videreføres i lovforslaget. Departementet foreslår dessuten at angrerettlovens regler om opplysningsplikt, avtalebekreftelse og angrerett for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av finansielle tjenester (angrerettloven kapittel 7 og 8) flyttes til den nye finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Lovforslaget innebærer etter dette en delvis gjennomføring i norsk rett også av direktiv 2002/65/EF om fjernsal av finansielle tenester til forbrukarar.

Lovforslaget innebærer etter dette en (delvis) gjennomføring i norsk rett av følgende direktiver:

  • det reviderte betalingstjenestedirektivet ((EU) 2015/2366), ofte forkortet «PSD 2»

  • betalingskontodirektivet (2014/92/EU), ofte forkortet «PAD»

  • boliglåndirektivet (2014/17/EU), ofte forkortet «MCD»

  • forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF), ofte forkortet «CCD»

  • direktiv om fjernsal av finansielle tenester til forbrukarar (2002/65/EF), i proposisjonen også omtalt som «fjernsalgsdirektivet».

Finansavtaleloven inkorporerer for øvrig også EØS-forordning (EF) 924/2009 om betalinger på tvers av landegrensene i Felleskapet og EØS-forordning 260/2012 om tekniske og forretningsmessige krav til kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro. Dessuten gjennomfører loven enkeltelementer fra flere EØS-direktiver, blant annet forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU).

Samtykke til EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse i EØS-avtalen av boliglåndirektivet med tilhørende delegert kommisjonsforordning

Som det fremgår av omtalen foran, bes det i proposisjonen om samtykke til EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse i EØS-avtalen av boliglåndirektivet med tilhørende delegert kommisjonsforordning. Det vises til egen innstilling fra justiskomiteen om samtykkesaken og omtale i kapittel 3 i proposisjonen.

Virkeområdet – hvilke avtaler loven skal gjelde for

I proposisjonens kapittel 4 behandles spørsmål knyttet til virkeområdet for loven. Departementet foreslår i likhet med forslaget i høringsnotatet at lovens virkeområde som et utgangspunkt avgrenses ut fra avtaletypen, og ikke institusjonen. Det følger av § 1-1 første ledd i lovforslaget at loven gir regler om «finansavtaler». Når det gjelder det nærmere innholdet i begrepene «finansavtale», «finansiell tjeneste» og «finansoppdrag», må det tas høyde for at lovforslaget skal gjennomføre flere EØS-direktiver i norsk rett samt inkorporere EØS-forordninger. Lovforslagets virkeområde må derfor minst dekke et virkeområde som er tilstrekkelig for gjennomføringen av EØS-reglene.

Det foreslås at finansavtaleloven i utgangspunktet skal gjelde for finansavtaler uavhengig av hvem som er tjenesteyter, tilsvarende andre kontraktslover. Dette vil si at i motsetning til etter gjeldende lov vil det ikke være et vilkår at tjenesteyteren har konsesjon for å bli omfattet av lovens regler. Dessuten vil alle finansielle tjenester som et utgangspunkt være omfattet av lovforslaget, noe som blant annet innebærer at avtaler om investeringstjenester og avtaler om individuelle pensjonstjenester omfattes av de generelle reglene i kapittel 3. Dette er en endring i forhold til gjeldende lov.

Spørsmålet om hvilke avtaler og hvilke parter loven skal gjelde for, har nær sammenheng med spørsmålet om adgangen til å fravike lovens bestemmelser ved avtale. I likhet med gjeldende lov foreslås det i § 1-9 at loven ikke skal kunne fravikes ved avtale til skade for en forbruker. Det vil imidlertid være adgang til å gi forbrukerkunder mer fordelaktige vilkår. Når kunden ikke er forbruker, foreslås det et utgangspunkt om at reglene skal kunne fravikes ved avtale. Det foreslås likevel noen unntak fra dette utgangspunktet: Unntakene som følger av gjeldende lov, foreslås videreført. Videre må det gjøres enkelte unntak som følge av forpliktelser etter EØS-direktivene. Dessuten mener departementet at det er enkelte atferdsregler som samfunnet har en åpenbar interesse av at følges i alle avtaleforhold, uavhengig av hva avtalepartene selv måtte ønske. Det foreslås etter dette at kravet til god forretningsskikk og faglig forsvarlig opptreden, forbudet mot ågerrenter og plikten til å foreta kredittvurdering ikke skal kunne fravikes til ulempe for noen kunder, med andre ord heller ikke i næringsforhold.

Videre foreslås det at enkelte av lovens regler skal gjelde bare for forbrukere. Reglene om angrerett (lovforslaget §§ 3-41 flg.) bør som i dag gjelde bare for forbrukere. Det samme foreslås for retten til et standardisert gebyropplysningsskjema etter § 3-33. Videre foreslås det blant annet at reglene om kontobytte og bistand ved åpning av konto i andre EØS-stater i §§ 4-34 flg., avslagsplikten ved negativ kredittvurdering etter § 5-4 og retten til konvertering mv. for valutalån etter § 5-12 kun skal gjelde for forbrukere. Dette innebærer at for næringsdrivende kunder må tilsvarende regler eventuelt avtales.

I lovforslagets kapittel 3 er det gitt generelle regler om finansielle tjenester. Med finansielle tjenester menes alle banktjenester, kredittjenester, betalingstjenester og alle tjenester som gjelder investering og individuelle pensjoner. Forsikringstjenester skal etter forslaget fortsatt være regulert av forsikringsavtaleloven.

Reglene i kapittel 3 gjelder ulike tjenester avhengig av om kunden er forbruker eller ikke. Når kunden er forbruker, kommer kapittel 3 til anvendelse ved alle banktjenester, kredittjenester og betalingstjenester – også de som for øvrig ikke er regulert i lovforslaget kapittel 4 til 6. For næringsdrivende kunder innebærer sammenhengen med lovforslagets alminnelige virkeområde i §§ 1-1 til 1-3 for det første at disse reglene bare vil få anvendelse for avtaler – herunder finansoppdrag – dersom avtalen også er nærmere regulert i lovforslaget kapittel 4 til 6, jf. nærmere om disse kapitlene nedenfor. For det andre må den aktuelle tjenesten leveres av virksomhet som etter regler i finansforetaksloven har meldeplikt eller konsesjonsplikt.

Betalingsoppgjør

Reglene om betalingsoppgjør tar først og fremst sikte på å regulere når betalingsoppgjøret rettslig sett er korrekt. Særlig to problemstillinger er sentrale: hvilke betalingsmidler som kan eller skal benyttes, og tid og sted for betalingen.

Betalingsoppgjør kan også aktualisere andre problemstillinger som valutaomveksling, gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument og fordeling av gebyrer.

Løsningen på disse spørsmålene må primært søkes i hva som er fastsatt mellom partene ved avtale, etablert praksis eller annen bindende sedvane. Enkelte regler om betalingsoppgjør er imidlertid (delvis) ufravikelige, for eksempel ved at loven ikke ved avtale kan fravikes til skade for forbrukeren.

I kapittel 2 i lovforslaget foreslås regler om betalingsoppgjør mellom en betaler og en betalingsmottaker, enkelte særlige regler om overdragelse av pengekrav og regler om tilbakebetaling av kredittbeløp. Reglene innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende lov og til dels også en kodifisering av alminnelige pengekravs rettslige prinsipper. De nevnte reglene gjelder uavhengig av hvem som er betaler, og hvem som er betalingsmottaker.

Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet i det vesentlige en videreføring av reglene om betalingsoppgjør. Gjeldende § 38 om oppgjørsmåte er foreslått videreført i § 2-1 i lovforslaget, gjeldende § 39 om tid og sted for betaling foreslås videreført i § 2-2, og gjeldende § 39 a om veksling foreslås videreført i § 2-3.

Når det gjelder nåværende § 38 om oppgjørsmåte, vil departementet likevel bemerke at det synes å være behov for en nærmere vurdering av denne bestemmelsen, og da særlig tredje ledd om forbrukeres rett til kontantoppgjør hos betalingsmottakeren. Siden vedtakelsen av finansavtaleloven i 1999 har det skjedd store forandringer når det gjelder tilgangen til ulike betalingsløsninger og måter avtaler inngås på. Utgangspunktet bør fortsatt være at forbrukere skal ha rett til å betale med kontanter, og det synes også å være behov for å styrke denne retten i visse situasjoner. Samtidig må det erkjennes at i lys av den teknologiske utviklingen kan en rett til å betale med kontanter ikke gjelde uten unntak. For eksempel er det lite praktisk med kontant betaling ved handel på internett. Hvor langt retten til kontant betaling bør gå, og hvilke unntak som bør gjelde, er det derfor behov for å se nærmere på. Departementet vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.

Overdragelse av pengekrav (kreditorskifte)

Overdragelse av et pengekrav fra en kreditor til en ny kreditor omtales som kreditorskifte. Et kreditorskifte innebærer at en ny kreditor overtar den avhendende kreditorens krav mot skyldneren. Et kreditorskifte skjer gjerne ved at avhendende kreditor og ervervende kreditor inngår en avtale om overdragelse av pengekravet, og det er disse som er parter i avtalen, ikke skyldneren.

Den ulovfestede hovedregelen i norsk rett er at avhendende kreditor kan overdra sitt krav til ervervende kreditor uten skyldnerens samtykke. Det er imidlertid noen unntak fra dette. Hovedregelen om at et skifte av kreditor kan skje uten skyldnerens samtykke, bygger på et synspunkt om at det er likegyldig for skyldneren hvem han eller hun betaler til.

Departementet mener at de gjeldende reglene om kreditorskifte gir uttrykk for en rimelig avveining mellom interessene til den opprinnelige kreditoren, den nye kreditoren og skyldneren. Departementet foreslår på denne bakgrunn med visse språklige endringer å videreføre de nåværende reglene i finansavtaleloven §§ 45, 55 og 58 i lovforslaget §§ 2-13 og 2-14. En endring sammenlignet med gjeldende lov er likevel at det i lovforslaget er inntatt en bestemmelse om at særskilt samtykke til overdragelse tidligst kan gis 30 dager før overdragelsen finner sted.

Tilbakebetaling av kredittbeløp

Ved avtale om kreditt oppstår spørsmålet om tidspunkt for tilbakebetaling. Den ulovfestede hovedregelen i norsk rett er at skyldneren plikter å betale kreditor når kreditor ber om det. I praksis avtales det riktignok som regel bestemte forfallstidspunkt for når kreditten skal tilbakebetales, og i slike tilfeller vil påkravsregelen ikke gjelde. Påkravsregelen er likevel den fravikelige hovedregelen for forfallstiden i norsk rett, og den må ikke avtales særskilt for å komme til anvendelse. Departementet foreslår å lovfeste dette utgangspunktet i lovforslaget § 2-9 annet ledd første punktum.

Det er videre et prinsipp i norsk rett at skyldneren har rett til å betale når som helst før forfallstiden, med mindre partene har avtalt noe annet. Departementet mener det vil være uheldig å fravike dette alminnelige prinsippet, og foreslår derfor å videreføre gjeldende § 53 første ledd. Det vises til § 2-9 annet ledd annet punktum i lovforslaget. I likhet med gjeldende lov følger det av lovforslaget at en avtale som bestemmer at skyldneren ikke skal ha rett til å gjøre opp kredittgjelden når som helst, ikke er bindende for en skyldner som er forbruker.

Også når det gjelder avtaler om fastrentekreditt, har en forbruker rett til å innfri lånet allerede straks etter inngåelsen av kredittavtalen. Avtaler som fastsetter noe annet, er ikke bindende for forbrukeren. Etter § 2-10 kan imidlertid partene avtale at førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt skal være betinget av at forbrukeren dekker kredittyterens tap i bindingsperioden. Bestemmelsen skal hindre at risikoen for uheldig renteutvikling ensidig ligger på kreditor. Departementet mener at § 2-9 annet ledd og § 2-10 samlet sett innebærer en rimelig avveining av interessene til skyldneren og kreditor.

Betaling av spillegjeld mv.

I § 12 i lov 22. mai 1902 nr. 11 om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden er det gitt regler om gyldighet og inndriving av gjeld knyttet til pengespill (nr. 1) og sedelighet (nr. 2).

Departementet foreslår i § 2-15 å videreføre prinsippet i nåværende § 12 nr. 1 første ledd og slår fast at ingen er forpliktet av et løfte om betaling som følge av spill eller veddemål. Departementet foreslår av pedagogiske grunner en presisering om at bestemmelsen ikke får anvendelse for spill som er uttrykkelig tillatt ved lov (jf. lov 28. august 1992 nr. 113 om pengespill mv. og lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier mv.).

§ 12 er den eneste gjenværende paragrafen i loven fra 1902. Siden det legges til grunn at det ikke er behov for å videreføre § 12 nr. 2, innebærer dette at § 12, og dermed straffelovens ikrafttredelseslov som sådan, kan oppheves.

Regress

Når noen betaler en annens pengeforpliktelse, kan betaleren ha krav på regress. Regress innebærer at den som har innfridd et pengekrav på vegne av en annen, har et tilsvarende pengekrav mot den som pengeforpliktelsen var rettet mot før betalingen fant sted. Det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt har et regresskrav i behold.

Departementet foreslår å kodifisere en alminnelig bestemmelse om regress i lovforslaget § 2-16. En kodifisering kan ha en opplysende funksjon særlig for forbrukere, som ikke nødvendigvis er oppmerksomme på de ulovfestede reglene om regress i norsk rett. Regressretten kan særlig være aktuell for samskyldnere som har felles ansvar for kreditt. En regressregel vil også være praktisk der en tjenesteyter dekker kundens tap selv om det er en annen tjenesteyter som har forårsaket tapet.

Tjenesteyterens alminnelige plikter

Direktivene gir flere føringer når det gjelder tjenesteyterens alminnelige plikter overfor kunden, herunder regler om opplysningsplikt og krav til opptreden i samsvar med god forretningsskikk eller praksis.

Gjeldende finansavtalelov kapittel 1 inneholder ikke generelle krav til utførelsen av finansielle tjenester eller andre krav til tjenesteyterens opptreden. For de avtaletypene som faller inn under reguleringen i lovens påfølgende kapitler, er det imidlertid slått fast mer spesifiserte plikter.

Selv om det allerede etter gjeldende lovfestet og ulovfestet rett kan oppstilles krav til ærlig, redelig og profesjonell opptreden fra tjenesteyterne, er det etter departementets syn gode grunner for å innta slike krav også i finansavtaleloven.

Departementet foreslår derfor i § 3-1 en alminnelig bestemmelse om tjenesteyterens plikter. I bestemmelsens første ledd slås det fast at for å ivareta kundenes interesser og markedets integritet på beste måte «skal tjenesteyteren på rimelig vis identifisere eventuelle egne interessekonflikter og skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt». Videre stilles det krav om at tjenesteyteren «skal opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten, og det som ellers er avtalt». Flere av de overordnede pliktene som gjelder for tjenesteyteren ved levering av finansielle tjenester, har ikke bare som formål å ivareta avtalepartenes interesser i forbindelse med tjenesten, men skal også ivareta samfunnets interesser knyttet til et velfungerende marked for finansielle tjenester og forebygging av blant annet gjeldsproblemer, skatteunndragelse og terrorfinansiering. For å unngå at partene avtaler vilkår som vil stride mot de hensynene som ligger bak samfunnets regulering av finansielle tjenester, er det etter lovforslaget ikke adgang til å fravike bestemmelsen i § 3-1 første ledd, uavhengig av om kunden er forbruker eller ikke. Når kunden er næringsdrivende, vil partene imidlertid kunne fravike de kontraktsrettslige sanksjonene som det er foreslått regler om i lovforslaget.

I § 3-1 foreslås det for øvrig også krav til tjenesteyterens kommunikasjon med kunden og krav om at tilbudet til kunden ikke må innebære en usaklig forskjellsbehandling. Videre foreslås det en veiledningsplikt og at tjenesteyteren på rimelig vis skal forsikre seg om at kunden forstår de viktigste opplysningene og eventuelle advarsler som blir gitt til kunden om den aktuelle tjenesten. Alle tilbud og anbefalinger til kunden skal være basert på opplysninger om kundens ønsker og behov, herunder økonomiske situasjon når det er relevant. Bestemmelsen gir dessuten hjemmel for å oppstille krav om at tjenesteyteren og ansatte som gir råd om finansielle tjenester, må ha tilstrekkelige kunnskaper om sine plikter i forbindelse med slik rådgivning. Videre oppstilles det begrensninger for tjenesteyterens adgang til å kreve vederlag og gebyrer for oppfyllelsen av enkelte plikter etter loven eller forskrift.

Skriftlig dokument og elektronisk kommunikasjon

Departementet foreslår i lovforslaget § 3-2 en regel som i utgangspunktet vil innebære en generell adgang til å inngå avtaler og kommunisere elektronisk. Formålet med bestemmelsen er tredelt. For det første skal den sikre gjennomføringen av direktivenes krav til kommunikasjonsform. Et annet siktemål er klare og ensartede krav til kommunikasjonen – også for avtaler som faller utenfor direktivenes virkeområde. For det tredje tar bestemmelsen sikte på å innføre en mer tidsriktig regulering, idet de fleste finansavtaler inngås elektronisk i dag.

Når loven stiller krav om «skriftlig dokument», vil det etter lovforslaget kunne brukes papir eller et annet varig medium. Videre bygger lovforslaget på et såkalt «digitalt førstevalg». Det innebærer at tjenesteyteren kan kommunisere elektronisk med mottakeren uten forutgående samtykke om dette. Tungtveiende hensyn taler likevel for at mottakeren bør ha rett til å kreve at kommunikasjonen i stedet skal foregå på papir. Lovforslaget går derfor ut på at mottakeren har rett til å reservere seg mot elektronisk kommunikasjon, og for å sikre at reservasjonsmuligheten blir reell, foreslås det at mottakeren ved avtaleinngåelsen eller første elektroniske henvendelse skal få informasjon om muligheten for å reservere seg mot elektronisk kommunikasjon. En forbruker kan uansett alltid be om å få avtalevilkårene på papir, se lovforslaget § 3-9 fjerde ledd annet punktum.

I utgangspunktet bør det være tilstrekkelig for tjenesteyteren å gjøre innholdet i det som kommuniseres, tilgjengelig for mottakeren, for eksempel i kundens nettbank. Det foreslås imidlertid et krav om at kommunikasjonen må skje på en «betryggende måte», noe som vil innebære en rettslig skranke for det digitale førstevalget. Videre foreslås det at når loven stiller krav om at noen skal varsles, skal varselet eller en melding om varselet sendes direkte til kunden. For at digitalt førstevalg ikke skal utgjøre en ulempe for kunden og andre som etter loven skal kommunisere med tjenesteyteren, foreslås det dessuten at tjenesteyteren skal ha forsendelsesrisikoen for elektroniske meldinger mv. som inneholder et påbud. For meldinger med et innhold som det er av avgjørende betydning at mottakeren har kunnskap om, skal tjenesteyteren dessuten forsikre seg om at mottakeren kjenner til at meldingen er mottatt.

Bevisregler

I § 3-5 foreslår departementet en bestemmelse som innenfor lovens virkeområde regulerer sentrale bevisspørsmål.

Det er sjelden at et saksforhold blir fullstendig oppklart slik at det overhodet ikke eksisterer noen tvil om hva som har skjedd. Det reiser seg da et spørsmål om hvilken grad av sannsynlighet som kreves for at retten skal legge et bestemt faktum til grunn for sin avgjørelse, det vil si beviskravet. Bevisbyrden sikter derimot til hvem av partene saken skal løses i disfavør av der det er tvil om beviskravet er oppfylt. Utgangspunktet er at den som gjør gjeldende et krav, har bevisbyrden. Når beviskravet er sannsynlighetsovervekt, får bevisbyrden i prinsippet selvstendig betydning bare der hendelsesforløpet som kravet bygger på, fremstår like sannsynlig som at det finnes alternative hendelsesforløp. Da går avgjørelsen i disfavør av den som fremsatte kravet.

Bevisreglene kan ha vesentlig betydning for partenes muligheter til å få håndhevet de rettighetene og pliktene som reglene i finansavtaleloven og avtalen gir dem. Det foreslås derfor et prinsipp om at bevisbyrden for en faktisk omstendighet bæres av den parten som har best mulighet for og oppfordring til å sikre bevis for denne omstendigheten. Videre foreslås det at tjenesteyteren likevel alltid har bevisbyrden for at tjenesteyterens plikter etter lov og forskrift er oppfylt.

Finansoppdrag og finansiell rådgivning

Departementet foreslår en mer ensartet regulering av finansoppdrag i finansavtaleloven enn den man finner i gjeldende lov. Med finansoppdrag menes formidling av finansielle tjenester mellom en kunde og en tjenesteyter. Både kunden og tjenesteyteren kan være oppdragsgiver i en avtale om finansoppdrag. Finansmeglere, finansagenter og finansrådgivere hører med til den gruppen som ofte benevnes som «mellommenn».

Departementet foreslår at reguleringen av finansoppdrag i finansavtaleloven som et utgangspunkt skal følge lovforslagets alminnelige virkeområde, som blant annet innebærer at oppdragsavtalen som sådan anses som en finansiell tjeneste. Reglene vil etter dette ikke være begrenset til finansoppdrag som gjelder betalingstjenester, kreditt eller kausjon, slik tilfellet er etter gjeldende lov. Det vises til angivelsen av virkeområdet for kapittel 3 i § 1-2 annet og sjette ledd, som videre må ses i sammenheng med definisjonene i § 1-3.

For tjenester som er omfattet av verdipapirhandelloven, foreslås det imidlertid å gjøre unntak blant annet for regler om kommunikasjon, behovsanalyse, forklaringsplikt og rådgivning i reguleringen av tjenesteyterens plikter i § 3-1 annet til femte ledd og unntak for de opplysningsplikter som etter lovforslaget skal gis utelukkende om finansoppdraget før avtaleinngåelsen etter § 3-38.

I § 3-57 stilles det krav om at finansmeglere på betryggende måte skal ivareta partenes interesser i samsvar med god meglerskikk og ikke innrette seg eller opptre på en måte som er egnet til å skape tvil om stillingen som uavhengig mellomledd.

I § 3-58 første ledd slås det fast at en finansagent ikke kan motta godtgjørelse fra andre enn sin oppdragsgiver for formidlingen av finansielle tjenester. For andre oppdragsforetak er adgangen til å motta vederlag fra tjenesteyteren begrenset på den måten at oppdragsforetaket i så fall må ha vurdert et flertall av de tilgjengelige finansielle tjenestene i markedet for den produktkategorien oppdraget gjelder. For oppdragsforetak som yter uavhengig finansiell rådgivning, er det foreslått særlige begrensninger. De kan ikke kreve vederlag fra andre enn sin oppdragsgiver, og de kan heller ikke påta seg et oppdrag dersom personlige eller økonomiske interesser kan komme i konflikt med oppdragsgiverens interesser eller særskilt fastsatte krav til oppdraget eller til tjenesten som formidles.

Markedsføring

Kravene til markedsføringen av kreditt følger i dag både av de generelle reglene i markedsføringsloven og av de særlige reglene som følger av finansavtaleloven og forskrift. Departementet foreslår nå at regler med særlige krav til innholdet og fremgangsmåten ved markedsføring av kreditt samles i forskrift, jf. forskriftshjemmelen i lovforslaget § 3-3 tredje ledd. Forslaget innebærer etter dette at reglene i nåværende § 46 første og annet ledd i finansavtaleloven flyttes til og videreføres i forskriften om markedsføring av kreditt.

Plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåelsen

Departementet foreslår i lys av høringen og på bakgrunn av en dialog med aktører som representerer kundene og finansnæringen, at kravene til opplysninger som skal gis kunden før avtaleinngåelsen, fullt ut fremgår av loven.

Departementet foreslår at reglene om opplysningsplikt plasseres i lovens kapittel 3, som gjelder for alle avtaler lovforslaget omfatter. Det vises til lovforslaget §§ 3-22 og 3-39. I forlengelsen av dette mener departementet at det vil være hensiktsmessig at reglene om opplysningsplikt ved fjernsalg av finansielle tjenester i angrerettloven §§ 28 flg. flyttes til finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Dette legger til rette for en bedre samordning av reglene og sikrer at hovedreglene om opplysningspliktene følger av samme lov som gir vilkår for avtalen generelt.

I lovforslaget kapittel IV forslås det en rekke regler om tjenesteyterens opplysningsplikt før avtaleinngåelsen, som for eksempel opplysninger om endringer av avtalen, kostnader, bruk av betalingstjenester, tvisteløsning og klageorgan.

For tjenester som gjelder investering og individuelle pensjoner, innebærer forslaget hovedsakelig en videreføring av angrerettlovens regler, og ikke en tilsvarende alminnelig opplysningsplikt som foreslås for de øvrige finansielle tjenestene.

Avtaleinngåelse og endring av avtalevilkår

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre et krav om at avtalen må inngås skriftlig, jf. lovforslaget § 3-9 første ledd. Videre stilles det krav om signatur når kunden er forbruker. De nevnte bestemmelsene er teknologinøytrale. Departementet går inn for at det i den nye loven gis en regel om at tjenesteyteren generelt skal benytte en betryggende autentiseringsmetode for bekreftelse av avtaleinngåelsen. Et slikt krav bør gjelde uavhengig av hvilken kommunikasjonsform som er benyttet. Det følger etter dette av lovforslaget § 3-9 annet ledd bokstav b at tjenesteyteren ved avtaleinngåelsen skal påse at det blir benyttet en betryggende autentiseringsmetode for å bekrefte inngåelse av en avtale med kunden og med det angitte innholdet.

I § 3-12 første ledd slås det fast at opplysninger som skal gis kunden før avtaleinngåelsen, skal anses som en del av avtalen så langt de er relevante for den aktuelle finansielle tjenesten. Tjenesteyteren skal påse at vilkårene inntas i den skriftlige avtalen.

I §§ 3-13 flg. foreslås regler om endring av avtalevilkårene. I samsvar med alminnelige avtalerettslige regler kreves det i utgangspunktet samtykke fra begge parter for å endre en inngått avtale. At partene skal samtykke særskilt til enhver endring av avtalens vilkår, er imidlertid ikke så praktisk, og det foreslås derfor at partene skal kunne avtale at avtalen skal kunne endres ved passivt samtykke. For forbrukere skal det dessuten kunne avtales at senere endringer av avtalen skal kunne inngås uten signering. Det foreslås videre at dersom tjenesteyteren ønsker å foreslå endringer av avtalens vilkår om rentesatser, gebyrer eller andre kostnader, skal endringsforslaget være begrunnet. Endringer av rentesats og vekslingskurs skal kunne gjennomføres straks og uten varsel dersom dette følger av avtalen og endringen bygger på en referanserente eller en referansevekslingskurs.

Flere avtalemotparter i samme avtale mv.

Det er flere eksempler på finansielle avtaler som forutsetter flere parter enn én tjenesteyter og én kunde. Et eksempel kan være en depositumskonto som benyttes for å garantere en viss leiesum mellom en huseier og leieboeren, og som da har tre parter eller et samboerpar med en felles konto som disponeres i fellesskap.

Enkelte særlige spørsmål som reiser seg for avtaler med flere avtalemotparter i samme avtale, er nærmere behandlet i kapittel 17 i proposisjonen.

Ugyldig samtykke – ansvar ved misbruk av konto, betalingsinstrument og elektronisk signatur

I kapittel 18 i proposisjonen behandler departementet spørsmålet om hvem som skal bære tapet ved misbruk av konto og betalingsinstrument og ved misbruk av elektronisk signatur.

I likhet med gjeldende lov foreslås det at det i utgangspunktet er betalingstjenesteyteren som er ansvarlig overfor kunden for tap som skyldes en ikke godkjent betalingstransaksjon. Kunden svarer imidlertid med en egenandel på inntil 450 kroner hvis tapet skyldes tap, tyveri eller uberettiget tilegnelse av et betalingsinstrument, men dette gjelder ikke hvis kunden ikke kunne ha oppdaget tapet, tyveriet eller den uberettigede tilegnelsen på forhånd, og heller ikke har opptrådt svikaktig.

Videre svarer kunden for hele tapet dersom tapet skyldes at kunden ved grov uaktsomhet har unnlatt å oppfylle sine plikter etter vilkårene for utstedelse og bruk av betalingsinstrumentet og den personlige sikkerhetsinformasjonen eller ikke har oppfylt sin varslingsplikt. Har betalingstransaksjonen skjedd ved bruk av et elektronisk betalingsinstrument, svarer kunden etter forslaget likevel bare med inntil 12 000 kroner. Kunden svarer for hele tapet dersom tapet skyldes forsettlige forhold på kundens side. Det slås samtidig fast at kunden ikke svarer for tap som blant annet skyldes betalingstjenesteyteren selv. Med mindre kunden har opptrådt svikaktig, svarer kunden heller ikke for tap som oppstår etter at kunden har varslet om tap, tyveri eller uberettiget bruk mv., når tjenesteyteren ikke har tilrettelagt for varsling, eller når betalerens betalingstjenesteyter ikke har krevd sterk kundeautentisering.

De nevnte reglene om misbruk av konto og betalingsinstrument innebærer med noen endringer en videreføring av § 35 i gjeldende lov. En nyhet i forhold til gjeldende lov er at det foreslås en regulering av ansvaret også ved misbruk av elektronisk signatur, for eksempel i et tilfelle der en elektronisk signatur brukes av en annen enn rette innehaver av den misbrukte elektroniske signaturen til å ta opp forbrukslån. Reglene om ansvar og egenandeler svarer i stor grad til de foreslåtte reglene om misbruk av konto og betalingsinstrument. Sammen med reglene om bevis, jf. foran, innebærer lovforslaget en sterkere beskyttelse av kunden ved misbruk av elektronisk signatur. På bakgrunn av de foreslåtte reglene om misbruk av elektronisk signatur foreslår departementet å oppheve forbudet mot elektronisk inngåelse av kausjonsavtale i forbrukerforhold i gjeldende § 61 første ledd annet punktum.

Angrerett

Angrerettloven og finansavtaleloven har regler om angrerett ved finansielle tjenester. Det skilles mellom angrerett ved kredittavtaler, angrerett ved fjernsalg samt angrerett utenom faste forretningslokaler. Departementet foreslår som nevnt at reglene om opplysningsplikt ved finansielle tjenester flyttes fra angrerettloven til finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Det samme foreslås for reglene om angrerett.

I samsvar med gjeldende angrerettlov innebærer forslaget at en forbruker har angrerett ved inngåelse av enhver avtale om finansielle tjenester når avtalen inngås ved fjernsalg eller utenom tjenesteyterens faste forretningslokaler. Uavhengig av salgskanal eller salgssted foreslås det dessuten en styrket angrerett for forbrukere ved inngåelse av kredittavtale etter kapittel 5 i lovforslaget eller kausjonsavtale etter kapittel 6. Dette gjelder likevel ikke avtaler om boliglån.

For boliglån foreslås i stedet en regel om betenkningstid på syv dager hvor kredittilbudet er bindende for kredittyteren. Betenkningstiden er en rettighet for kunden, men ingen plikt. Kredittkunden kan derfor velge å akseptere tilbudet om boliglån når som helst innenfor betenkningstiden. Tilsvarende regler foreslås for kausjon stilt av en forbruker som sikkerhet for boliglån.

Sperring av betalingsinstrument og kredittmulighet mv.

Sperring betyr i praksis at tjenesteyteren nekter videre bruk av, tilgang til eller levering av en avtalt tjeneste som kunden eller andre er berettiget til etter avtalen. I utgangspunktet vil det kunne være et avtalebrudd dersom tjenesteyteren for eksempel sperrer kundens avtalte tilgang til nettbanken. I samsvar med den alminnelige avtalefriheten i norsk rett kan imidlertid partene inngå avtale om at tjenesteyteren skal ha rett til å sperre tjenesten. Adgangen til å sperre et betalingsinstrument etter det reviderte betalingstjenestedirektivet eller en tidsubegrenset kredittmulighet etter forbrukerkredittdirektivet forutsetter nettopp at dette følger av avtalen. Direktivenes utgangspunkt synes derfor å være i samsvar hva som gjelder etter norsk rett ellers.

Regler om sperring av betalingsinstrument er inntatt i § 4-45 i lovforslaget, mens regler om sperring av kredittmulighet er inntatt i § 5-15. Bestemmelsene innebærer i det vesentlige en videreføring av gjeldende § 24 a annet til fjerde ledd og § 51 a tredje ledd.

Oppsigelse mv.

I kapittel 21 i proposisjonen behandles spørsmål knyttet til oppsigelse av kontoavtale og kredittavtale.

Adgangen til å heve avtalen retter seg mot motpartens mislighold av avtalen, mens oppsigelse er en ordinær måte å avslutte avtaleforholdet på uten at det må vises til et pliktbrudd fra den andre partens side. Heving av avtalen kan få betydning også for tjenester som allerede er levert, mens en oppsigelse vil få virkning bare fremover i tid. Dette kan igjen ha betydning for tilbakebetaling av gebyrer mv. Videre vil det ved oppsigelse gjerne gjelde en oppsigelsestid, og det vil kunne kreves gebyr.

Kunden vil etter forslaget til enhver tid kunne si opp en kontoavtale, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist, som i forbrukerforhold ikke kan overstige én måned. I tillegg til et økonomisk oppgjør om forhåndsbetalte gebyrer foreslår departementet at kunden skal gis rett til å få utlevert eller få fortsatt tilgang til transaksjonshistorikken på kontoen. Det foreslås en rett både for kunden og betalingstjenesteyteren til å si opp også kontoavtaler det er avtalt bindingstid for, men ved oppsigelse i bindingstiden kan betalingstjenesteyteren kreve dekket tap, eventuelt et gebyr, som følge av kundens oppsigelse dersom dette følger av avtalen. Dersom betalingstjenesteyteren etter avtalen kan kreve dekning av tap eller gebyr, skal kunden godskrives gevinst som betalingstjenesteyteren eventuelt oppnår som følge av at tjenesteyteren sier opp avtalen i bindingsperioden.

Betalingstjenesteyteren må etter lovforslaget ha «saklig grunn» for å si opp kontoavtalen. Det er i forslaget angitt enkelte forhold som alltid skal kunne regnes som saklig grunn. Betalingstjenesteyteren kan med noen unntak avslutte kontoavtalen tidligst to måneder etter at kunden har blitt varslet i et skriftlig dokument om oppsigelsen og om begrunnelsen.

For kredittavtaler foreslår departementet en tilsvarende rett for kunden til å si opp avtalen som det som er foreslått for kontoavtaler. Kunden vil etter dette kunne si opp kredittavtalen til enhver tid, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist, som i forbrukeravtaler ikke kan være lengre enn én måned. Når det gjelder kredittyterens rett til å si opp en kredittavtale som er inngått på ubestemt tid, foreslås det et krav om «saklig grunn». I forbrukeravtaler skal kredittyterens oppsigelsesfrist være minst to måneder. I kredittavtalen kan det for øvrig fastsettes at kredittyteren ikke skal kunne si opp avtalen i en bestemt tidsperiode der renter eller andre kredittkostnader ikke kan endres (fastrentekreditt).

I § 3-8 foreslås en ny bestemmelse om hvilke konsekvenser det vil kunne få for inngåtte kontrakter at tjenesteyteren blir underlagt en plikt til å avvikle en avtale på grunnlag av regler utenfor finansavtaleloven eller på grunnlag av offentligrettslige vedtak eller rettsavgjørelser.

Generelt om misligholdssanksjoner ved tjenesteyterens pliktbrudd

Direktivene krever alle at medlemsstatene fastsetter sanksjoner som får anvendelse ved overtredelse av nasjonal lovgivning som gjennomfører direktivbestemmelsene.

Departementet foreslår i § 3-46 en bestemmelse som gir en oversikt over kundens og tjenesteyterens krav ved mislighold. En slik bestemmelse finnes ikke i gjeldende finansavtalelov og var heller ikke foreslått i høringsnotatet. Tilsvarende bestemmelser finnes imidlertid i flere kontraktslover som kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven.

Tjenesteyterens forpliktelser i forbindelse med en avtale etter loven vil være nokså ulikeartede. Departementet foreslår derfor at det for kunden ikke gis generelle regler om andre misligholdssanksjoner enn heving og erstatning, jf. lovforslaget § 3-46 første ledd første punktum og §§ 3-48 og 3-49.

Lovforslaget utelukker heller ikke at andre misligholdssanksjoner enn heving og erstatning kan gjøres gjeldende i samsvar med alminnelige kontraktsregler.

I § 3-47 er det gitt regler om reklamasjon ved tjenesteyterens mislighold. Kunden skal etter denne bestemmelsen gi melding til tjenesteyteren om misligholdet innen rimelig tid etter at kunden oppdaget eller burde ha oppdaget misligholdet. Er kunden forbruker, kan fristen for å reklamere likevel aldri være kortere enn to måneder fra det tidspunktet da kunden oppdaget misligholdet.

Heving

Departementet foreslår i § 3-48 at kunden kan heve avtalen ved vesentlig mislighold fra tjenesteyterens side. Dette er i samsvar med alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Hva som nærmere ligger i kravet om «vesentlig mislighold», må i samsvar med gjeldende ulovfestet rett om heving bero på en konkret vurdering av forhold knyttet til det aktuelle misligholdet. Heving medfører at partenes fremtidige plikter etter avtalen faller bort: Kunden er for eksempel ikke lenger forpliktet til å betale løpende gebyr for kontotjenester, og tjenesteyteren er ikke lenger forpliktet til å levere ytterligere kontotjenester. Dette prinsippet er slått fast i § 3-48 annet ledd. Videre følger det av bestemmelsens tredje ledd at hevingen skal utligne ytelsene som allerede er levert. Det må foretas et hevingsoppgjør, hvor partenes ytelser skal tilbakeføres.

Tjenesteyterens rett til å heve avtalen følger av §§ 3-51 og 3-52.

Tjenesteyteren kan heve avtalen ved vesentlig mislighold fra kundens side. Dersom kunden er forbruker, foreslås det at kunden skal gis 14 dager til å kunne rette forholdet for å unngå heving, jf. § 3-51 fjerde ledd. Ved tilbakeholdte eller forfalskede opplysninger vil imidlertid ikke retting kunne avhjelpe misligholdet, og heving vil inntreffe ved hevingserklæringen. Departementet foreslår en samlet regulering av tjenesteyterens hevingsadgang slik at lovforslaget vil gjelde generelt for avtaler som omfattes av den nye loven.

Erstatning

I kapittel 24 i proposisjonen behandles spørsmålet om kundens rett til erstatning i tilfeller der tjenesteyteren ikke har oppfylt sine plikter, og dette har forårsaket et økonomisk tap for kunden. Erstatningsregler kan bidra til at den som har de beste forutsetningene for å forebygge et skadetilfelle, får et økonomisk incentiv til å forebygge skader. Dette vil også samfunnet være tjent med.

Høyesterett har flere ganger slått fast et strengt ansvar for brudd på plikter ved ytelse av finansielle tjenester. Et slikt ansvar kan begrunnes med at tjenesteyteren har bedre mulighet til å pulverisere tapet som pliktbruddet forårsaker, eventuelt ved å tegne ansvarsforsikring. Kundenes muligheter til å forebygge, pulverisere tap eller forsikre seg mot risikoen er derimot ofte nær ikke-eksisterende. I tillegg kommer at tjenestene ofte krever spesialisert sakkunnskap, noe som medfører en betydelig skjevhet i styrkeforholdet mellom kunden og den profesjonelle tjenesteyteren. Gjeldende finansavtalelov har enkelte spredte og til dels uklare bestemmelser om erstatningsansvar. For øvrig vil spørsmål om ansvar bero på alminnelige erstatningsrettslige regler, som innenfor finansavtalelovens virkeområde i hovedsak er ulovfestet. Etter dagens lov kan det derfor fremstå som uklart hva som gjelder utenfor de nevnte særtilfellene, og man kan feilaktig kunne komme til å tro at det ikke gjelder noen ansvarsregler.

Departementet foreslår derfor i § 3-49 en erstatningsregel med et generelt virkeområde. Etter departementets oppfatning vil en slik generell erstatningsregel ha en rettsavklarende funksjon. Den foreslåtte bestemmelsen kodifiserer gjeldende ulovfestet rett, det vil si at de prinsipper som er kommet til uttrykk i Høyesteretts praksis, fremgår av loven. Bestemmelsen går etter dette ut på at tjenesteyteren er ansvarlig for kundens økonomiske tap som følge av at tjenesteyteren ikke har oppfylt sine plikter etter § 3-1 første ledd, og som tjenesteyteren med rimelighet kunne forutse som en mulig følge av pliktbruddet. I § 3-50 slås det likevel fast at tjenesteyteren ikke kan holdes ansvarlig for økonomisk tap som er forårsaket av usedvanlige omstendigheter utenfor sin kontroll, og som tjenesteyteren ikke med rimelighet kunne forutse eller unngå følgene av. Det samme gjelder tap som er forårsaket av at tjenesteyteren er bundet av andre forpliktelser i eller i medhold av lov. Det foreslås dessuten at ansvaret skal kunne lempes i tråd med gjeldende regler i skadeserstatningsloven.

Videre foreslås det å tydeliggjøre ansvaret ved bruk av underleverandører og ansvaret for tjenesteytere som ikke iverksetter rimelige tiltak for å forhindre at kundene blir utsatt for svindel ved at noen uten avtale utgir seg for å representere eller for å være tjenesteyteren. Lovforslaget innebærer at kundene langt på vei gis rett til å søke erstatning av tjenesteyteren, selvstendige oppdragsforetak og underleverandører som etter avtale skal bidra til å oppfylle tjenesteyterens plikter. Dette kan være særlig praktisk der kunden ønsker å rette kravet mot tjenesteyterens representant i det norske markedet.

Klagebehandling og tilsyn

I kapittel 25 i proposisjonen behandles spørsmål knyttet til klagebehandling og tilsyn. Departementet foreslår regler om klagebehandling i § 3-53. Departementet mener at avtalefrihet kan bidra til å sikre nødvendig fleksibilitet i relasjon til kunder som ikke er forbrukere, og foreslår derfor at lovforslaget § 3-53 annet og tredje ledd gjøres fravikelig i næringsforhold utenfor direktivets anvendelsesområde.

Det foreslås at tjenesteyteren skal ha passende og effektive rutiner for behandling av klager og krav fra kundene. Det foreslås også visse saksbehandlingsregler, blant annet at klager og krav fra kunder skal besvares i et skriftlig dokument, og at når tjenesteyteren avslår en forespørsel om en finansiell ytelse, skal kunden informeres om avslaget og avslaget skal begrunnes.

Videre foreslås det en videreføring av finansavtaleloven § 4 om behandling av tvister i klageorgan, som gir grunnlaget for den lovforankrede godkjenningen av Finansklagenemndas virksomhet som ikke direkte er omfattet av virkeområdet til lov 17. juni 2016 nr. 29 om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker fordi kunden ikke er forbruker. Erfaringen med Finansklagenemnda, som er det eneste klageorganet som er godkjent etter reglene i finansavtaleloven, viser at nemnda bidrar til enklere og mer effektiv tvisteløsning innenfor finanssektoren. Nemndsbehandling vil ofte kunne gjennomføres med mindre ressursbruk enn det som er mulig ved domstolsbehandling, og departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende regler i finansavtaleloven med enkelte språklige endringer, jf. § 3-54.

Det foreslås dessuten en bestemmelse som slår fast at Forbrukertilsynet og Markedsrådet ut fra hensyn til forbrukere skal føre tilsyn med at finansavtalelovens regler følges av en næringsdrivende tjenesteyter, og en forskriftshjemmel som blant annet gir mulighet til å regulere forholdet til Finanstilsynets tilsynsvirksomhet.

Kundens rett til kontoavtale og betalingstjenester

Kapittel 4 i lovforslaget gjelder kontoavtaler og betalingstjenester og kundens rett til kontoavtale og betalingstjenester behandles i proposisjonen kapittel 26.

I § 4-1 foreslås det at en betalingstjenesteyter ikke uten saklig grunn kan avslå å yte betalingstjenester på vanlige vilkår. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Tjenesteyteren skal etter forslaget likevel ikke være forpliktet til å levere tjenester utenfor EØS. Videre vil tjenesteyteren kunne avvise kunder som følge av regler i hvitvaskingsloven eller andre regler gitt i eller i medhold av lov. For forbrukere foreslås det dessuten et forbud mot produktbinding, det vil si at det ikke kan settes som særskilt vilkår for avtale om betalingskonto at kunden samtidig må inngå avtale om andre ytelser.

Samtykke til betalingstjenester

I kapittel 27 i proposisjonen behandles reglene om samtykke til betalingstjenester. Departementet mener det kan være situasjoner hvor det er uklart for forbrukeren om samtykke er gitt, eventuelt om det gjelder krav om særskilt samtykke. På denne bakgrunn fremstår det som hensiktsmessig at regler om samtykke i tilknytning til konto og betalingstjenester samles i finansavtaleloven.

I § 4-2 i lovforslaget slås det fast at en betalingstransaksjon anses som godkjent bare dersom betaleren har gitt sitt samtykke til at betalingstransaksjonen gjennomføres. I § 4-3 er det gitt regler om direktebelastningsfullmakter, og i § 4-4 er det gitt regler om faste betalingsoppdrag. Det foreslås også at reglene om samtykke til dekningsbekreftelse, som i dag fremgår av forskrift, inntas i loven, jf. § 4-8.

I § 4-10 foreslås en ny bestemmelse om adgangen til å reservere beløp på betalerens konto. Dette er aktuelt i tilfeller der beløpet som skal betales, ikke er nøyaktig kjent på det tidspunktet betaleren godkjenner og gir samtykke til betalingstransaksjonen, for eksempel når det reserveres et beløp som sikkerhet for betaling av et hotellopphold. Den foreslåtte bestemmelsen går blant annet ut på at betaleren må gi samtykke til betalingstransaksjonen og beløpet som reserveres.

Frist for mottak og kansellering av betalingsoppdrag

I kapittel 28 i proposisjonen behandles reglene om mottak av betalingsoppdrag, avvisning av betalingsoppdrag og kansellering av betalingsoppdrag. Lovforslaget innebærer i det vesentlige en videreføring av reglene i gjeldende lov. Terminologien i lovforslaget er imidlertid noe endret sammenlignet med gjeldende lov og direktivet.

Overføringstid og renteberegning

I § 4-11 er det foreslått regler om overføringstid etter at betalingstjenesteyteren har mottatt et betalingsoppdrag. Innenlandske betalingstransaksjoner i norske kroner skal etter forslaget og i samsvar med gjeldende lov, godskrives betalingsmottakerens betalingstjenesteyter senest samme virkedag som betalingsoppdraget ble mottatt. Løsningen innebærer dermed fortsatt «0-float-rente» for slike transaksjoner, med unntak for papirbaserte transaksjoner, som giro som leveres i skranke eller sendes betalingstjenesteyteren med post.

Tilbakeholdsrett og motregning

Betalingstjenesteyterens adgang til å utøve tilbakeholdsrett eller foreta motregning i innestående på mottakerens konto eller i betalingsmidler som betalingstjenesteyteren skal benytte til å gjennomføre et betalingsoppdrag, er behandlet i kapittel 30 i proposisjonen. Det foreslås i det vesentlige en videreføring av gjeldende lov.

Gebyrer

Kapittel 31 i proposisjonen omhandler gebyrer. Når det gjelder opplysningsplikt om gebyrer før avtaleinngåelsen, foreslås det en plikt for tjenesteyteren til å ha opplysninger om tjenesteyterens alminnelige vilkår enkelt tilgjengelig på sine nettsider og i salgslokaler. På forespørsel skal en forbruker få utlevert vilkårene på papir.

I § 3-1 foreslås det at tjenesteyteren ikke kan kreve særskilt vederlag for oppfyllelse av opplysningsplikter og varslingsplikter. I § 4-21 er det foreslått regler om vederlag og gebyrer for konto og betalingstjenester. Det følger av bestemmelsen at betalingstjenesteyteren ikke kan fremsette krav om gebyr eller annet vederlag ut over det som er avtalt med kunden. Det er videre gitt regler om forhold det ikke kan kreves gebyr for.

Etter § 4-20 har betalingstjenesteyteren plikt til minst én gang i året å gi kunder som er forbrukere, en oversikt over alle påløpte gebyrer. I § 5-10 er det gitt regler om vederlag og gebyrer i forbindelse med kredittavtaler. Det følger også av denne bestemmelsen at det ikke kan fremsettes krav om gebyr eller annet vederlag ut over det som er avtalt, og det er presisert hva det ikke kan kreves gebyr eller vederlag for.

Fullmakttjenester

Kontobetalinger kan skje ved bruk av en betalingsfullmakttjeneste, som er en betalingsløsning levert av en tredjepart, og som i korthet går ut på at leverandøren av betalingsløsningen ber betalerens bank om å gjennomføre en betalingstransaksjon for å overføre beløpet til betalingsmottakerens konto. Leverandøren av betalingsløsningen benevnes i det reviderte betalingstjenestedirektivet som «yter av betalingsinitieringstjenester». I proposisjonen brukes «betalingsfullmektig».

Ved å benytte seg av kontoopplysningstjenester lar kunden opplysningsfullmektigen, det vil for eksempel si en applikasjonstjeneste på telefonen, logge seg inn i kundens nettbankløsning for å hente ut de konto- og transaksjonsopplysningene som tjenesten benytter. Opplysningsfullmektigen kan være en selvstendig tredjepart eller en betalingstjenesteyter som kunden har betalingskonto hos, men som leverer kontoopplysningstjenester for betalingskontoer kunden har også hos andre tjenesteytere.

Både betalingsfullmektigen og opplysningsfullmektigen regnes etter dette som betalingstjenesteytere. Det gjør også foretaket som forvalter og tilbyr den kontoen betalingsfullmektigen og opplysningsfullmektigen bruker for levering av sine tjenester.

Departementet foreslår i kapittel 32 i proposisjonen at reglene om betalingsfullmakttjenester og kontoinformasjonstjenester i forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester videreføres i den nye finansavtaleloven, se blant annet § 4-14, § 4-16, § 4-17, § 4-18 og § 4-28 femte ledd i lovforslaget.

Kontobytte

Departementet fremhever i proposisjonen at det bør være enkelt å bytte bankforbindelse, både for at forbrukerne skal kunne dra nytte av de mest fordelaktige tilbudene, og for å styrke konkurransen i markedet.

Det foreslås regler om kontobytte i lovforslaget §§ 4-34 til 4-41. Kontobytte er en finansiell tjeneste som tilbys i forbindelse med flytting av et kontoforhold fra en betalingstjenesteyter til en annen. Lovforslaget innebærer at forbrukere enkelt vil kunne bytte tilbyder av betalingskonto. En enklere bytteprosess vil kunne styrke konkurransen mellom bankene og føre til bedre og rimeligere tjenester for forbrukeren.

Departementet foreslår at reglene om kontobytte kun skal gjelde for kunder som er forbrukere.

Forklaringsplikt, kredittvurdering og avslagsplikt

I lovforslaget kapittel 5 er det gitt regler om avtaler om kreditt. Departementet foreslår i §§ 5-1 til 5-5 regler om kredittyterens forklaringsplikt, kredittvurderingsplikt og avslagsplikt overfor kredittkunder. § 5-1 om forklaringsplikt og § 5-4 om avslagsplikt gjelder bare overfor kunder som er forbrukere.

Lovforslagets § 5-1 om forklaringsplikt skal sikre at forbrukeren får tilstrekkelige forklaringer slik at han eller hun settes i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtalen passer for sine ønsker og behov. Kredittyteren skal «i rimelig omfang» forsikre seg om at forklaringene er tilstrekkelige for kunden. Etter § 5-2 skal kredittyteren før det inngås en kredittavtale også foreta en «grundig vurdering av kundens kredittevne», og etter § 5-4 kan kredittyteren inngå en kredittavtale med en forbruker bare hvis det på grunnlag av kredittvurderingen «er sannsynlig at kunden har tilstrekkelig kredittevne til å oppfylle forpliktelsene på den måten som kreves etter de tilbudte vilkårene». Denne avslagsplikten avløser frarådingsplikten etter gjeldende lov.

Det foreslås dessuten et skjerpet ansvar for tjenesteyteren som ikke har overholdt kredittvurderings- og avslagsplikten i forbrukerforhold, ved at tjenesteyteren ikke kan gjøre gjeldende den tapsbegrensningsplikten som kunden ellers ville ha etter § 3-49 fjerde ledd. Der det delvis er gitt mer kreditt enn hva en forsvarlig kredittvurdering tilsier, kan kunden forpliktelser lempes så langt det er rimelig.

Valutalån

Departementet foreslår en ny bestemmelse om valutalån i § 5-12 som skal gjelde uavhengig av om kreditten er et boliglån eller en annen form for kreditt. De hensyn som tilsier at kunden gis beskyttelse mot risikoen ved valutalån, gjør seg gjeldende uavhengig av om kreditten er sikret med pant i fast eiendom eller ikke. Som valutalån regnes etter lovforslaget § 1-7 niende ledd kredittavtaler der kundens inntekt og formue er i en valuta som er forskjellig fra den valutaen som er angitt i kredittavtalen, og kredittavtaler der valutaen i den EØS-staten som kunden er bosatt i, er forskjellig fra den valutaen som er angitt i kredittavtalen.

Bestemmelsen gir forbrukere en beskyttelse mot risikoen ved valutalån ved regler om en konverteringsrett i forbrukerforhold og en plikt til å varsle kunden ved større svingninger i vekslingskursen.

Kredittavtaler med flere skyldnere

Den alminnelige regelen i norsk rett er at når flere er skyldnere i fellesskap etter avtale, svarer de én for alle og alle for én, med mindre det er særlige holdepunkter for at en annen løsning er avtalt. Utgangspunktet er det prinsipale solidaransvaret, hvor kreditor kan kreve hele kravet tilbakebetalt fra hvem som helst av samskyldnerne.

Det kan etter departementets syn være hensiktsmessig med en regulering i loven av enkelte spørsmål knyttet til kredittavtaler med to eller flere samskyldnere og hvor minst én av kredittkundene er forbruker. Det vises til lovforslaget §§ 5-16 til 5-21. Reglene er i hovedsak sammenfallende med tilsvarende regler som gjelder for kausjonsavtaler.

Kausjonsavtaler

Lovforslaget kapittel 6 gjelder kausjonsavtaler. Disse reglene er nærmere behandlet i kapittel 37 i proposisjonen. Det foreslås i hovedsak en videreføring av reglene i gjeldende lov. Det foreslås likevel nye regler om forklaringsplikt, kredittvurderingsplikt og avslagsplikt for avtaler om kausjon, jf. § 6-1, tilsvarende reglene som foreslås for kredittavtaler. En nyhet ved lovforslaget er også at kausjonsavtaler skal kunne inngås elektronisk.

Økonomiske og administrative konsekvenser

I kapittel 38 behandles lovforslagets økonomiske og administrative konsekvenser.

Det vises til proposisjonen på dette punktet.