Digitalisering

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at gode digitale løsninger vil sikre både mer brukervennlige og effektive løsninger og være et konkurransefortrinn for Norge. Dette gjelder både i privat og offentlig sektor, og ikke minst i samarbeidet mellom de to. Det er store gevinster å hente ved å forsere denne utviklingen. Disse medlemmer viser til at finansnæringen er ledende på denne digitaliseringen. Disse medlemmer mener det er viktig at regjeringen har en helhetlig tilnærming til digitalisering, og at man sikrer at en ny regulering konsekvensutredes også ut fra hvorvidt denne bidrar til å støtte eller hindre den ønskede digitaliseringen i Norge. Disse medlemmer viser til at flere høringsinstanser har påpekt manglende konsekvensutredninger i deler av lovutkastet, og mener dette er en svakhet ved lovforslaget. Disse medlemmer anmoder departementet om å ivareta slike hensyn ved utarbeidelsen av senere lovforslag.

Disse medlemmer viser til at såkalt digitalt førstevalg er viktig å implementere i regelverk for å forsere den digitale utviklingen. Disse medlemmer viser videre til at det er til dels ulik forståelse av forutsetningene for digitalt førstevalg i ulike deler av regelverket, og mener det ville vært en fordel med ensartet praktisering av digitalt førstevalg uavhengig av sektor eller lovgivning. Disse medlemmer viser til eForvaltningsforskriften, som kunne egne seg som retningsgivende i denne sammenheng.

Ansvar for misbruk av elektronisk signatur

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at forslaget til ny lov om finansavtaler regulerer ansvaret for tap ved misbruk av elektronisk signatur. Disse medlemmer anerkjenner behovet for dette. Disse medlemmer peker imidlertid på at elektronisk signatur som sådan ikke er en finansiell tjeneste som bør reguleres i finansavtaleloven. Disse medlemmer mener det er behov for en bredere gjennomgang av ansvarsforhold knyttet til bruk av elektronisk ID og elektronisk signatur, og vil derfor be om at departementet på et senere tidspunkt kommer tilbake til Stortinget med forslag til fornyet regulering av dette i tilknytning til lov om elektroniske tillitstjenester.

Disse medlemmer slutter seg til at det bør fremkomme et tydelig ansvar for utsteder for å tilrettelegge for at misbruk ved elektronisk signatur unngås. Imidlertid understreker disse medlemmer at det er viktig at reglene på dette området også gir innehaveren av elektronisk signatur et reelt insentiv til å sikre sine personlige passord mot å bli misbrukt. Disse medlemmer mener at denne balansen ikke i tilstrekkelig grad er ivaretatt i proposisjonen, og mener egenandelene på kr 450 og kr 12 000 er for lave til å gi et slikt insentiv. Disse medlemmer mener at egenandelene må være proporsjonale med den potensielle risikoen det innebærer å dele den elektroniske signaturen sin med andre.

Disse medlemmer ser ikke behovet for «kvalifisert sannsynlighetsovervekt» for å bevise at en forbruker har samtykket til elektronisk avtaleinngåelse eller for å bevise forsett eller svik. Disse medlemmer viser til at flere av sakene om misbruk av elektronisk signatur skjer mellom nærstående, og disse medlemmer har forståelse for at det vil være vanskelig å bevise hva som skjer innenfor husets fire vegger.

Faktureringskort

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i forslaget til ny finansavtalelov foreslås å sidestille kredittkort og faktureringskort. Disse medlemmer mener at dersom forslaget skulle bli vedtatt, vil det ha store, negative konsekvenser for tilbydere av faktureringskort i det norske markedet. Dette kom også tydelig frem under justiskomiteens høring den 17. september 2020. Disse medlemmer viser til at Norge er det eneste EØS-landet som nå foreslår å behandle faktureringskort på samme måte som kredittkort eller usikrede lån, og mener at saken også må ses i sammenheng med Finansdepartementets behandling av sak om ny utlånsforskrift, som er på høring med frist den 10. november 2020.

Disse medlemmer mener det er en rekke momenter og krav i departementets forslag til ny finansavtalelov som det ikke gir mening å tillegge et faktureringskort, samt forslag som vil gjøre det tilnærmet umulig å tilby faktureringskort i Norge. Disse medlemmer viser til at det eksempelvis er foreslått endringer i §§ 3-34 og 3-35 som krever at det skal gis opplysninger om tilgjengelig kredittbeløp og effektiv rente, som etter disse medlemmers syn ikke vil gi mening, all den tid et faktureringskort ikke medfører rentebærende kreditt.

Disse medlemmer viser videre til at faktureringskort også er eksplisitt unntatt i forskrift om ansvarlig utlånspraksis for forbrukslån, på bakgrunn av at et slikt kort ikke medfører den samme risikoen for opparbeidelse av gjeld som et kredittkort. Forslaget til ny finansavtalelov vil imidlertid medføre at tilbydere av faktureringskort enten vil måtte endre sin forretningsmodell til å tilby ordinære kredittkort, eller legge ned sin virksomhet. Disse medlemmer understreker at dette uansett i siste instans vil medføre mindre konkurranse og et dårligere tilbud på markedet for forbrukerkreditt.

Disse medlemmer viser til at et faktureringskort innebærer at det gjennomføres en grundig kredittsjekk før utstedelse, men til forskjell fra et kredittkort løper det ikke renteutgifter, og fakturaen må betales i sin helhet hver måned. Dersom ikke fakturaen blir betalt, sendes ordinær purring, og saken vil eventuelt senere gå til ordinær inkasso. Det påløper således ikke renter, men følger vanlig prosedyre for fakturaer. Disse medlemmer understreker at faktureringskort baserer seg på en trepartsmodell, der det aktuelle selskap utsteder kort direkte til norske forbrukere og bedrifter, erverver handelssteder der kortet kan brukes og håndterer betalingen selv. Den aktuelle tilbyder opererer således ikke som en bank, men som en betalingsinstitusjon som kun håndterer betalinger. Disse medlemmer understreker at dette utgjør en betydelig forskjell fra kredittkort, og er sterkt kritiske til at faktureringskort i departementets forslag til ny finansavtalelov har blitt ansett tilnærmet identisk med kredittkort.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lovendringer som utvider muligheten for at faktureringskort som produkt kan tilbys i Norge.»

Kap. 4 Virkeområdet

Komiteen støtter at virkeområdet til loven i utgangspunktet skal avgrenses ut ifra avtaletype, og ikke hvilken type institusjon som er omfattet av loven, slik dagens finansavtalelov er oppbygd. Denne endringen vil være i tråd med det som er vanlig i kontraktslovgivning.

Komiteen noterer at tjenester knyttet til investeringer og individuelle pensjonstjenester for første gang omfattes av finansavtaleloven.

Komiteen støtter skillet som loven gjør mellom forbrukere og næringsdrivende. Dersom en kunde er forbruker og dermed trenger økt beskyttelse etter loven, vil flere av bestemmelsene gjelde, og det vil i utgangspunktet ikke være mulighet for avtalepartene til å inngå avtaler som gir forbrukeren dårligere beskyttelse enn lovens bestemmelser.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre merker seg at direktiv 2002/65/EF om fjernsal av finansielle tenester til forbrukarar artikkel 2 bokstav b definerer «finansiell teneste» som

«alle bank-, kreditt- og forsikringstjenester og tjenester i samband med individuelle pensjonar, investering eller betaling.»

Med unntak for forsikringstjenester har departementet foreslått at ny finansavtalelov skal omfatte de samme finansielle tjenester som inngår i denne definisjonen. Departementet viser til at for forsikringstjenester gjelder forsikringsavtaleloven. Disse medlemmer forstår også forslaget slik at det derfor er en tolking av de finansielle tjenestene i fjernsalgsdirektivet artikkel 2 bokstav b som blir avgjørende for hvilke tjenester som reguleres i finansavtaleloven, og at domstolene skal tolke finansielle tjenester i finansavtaleloven likt med de tilsvarende finansielle tjenester i direktivet. Disse medlemmer er samtidig oppmerksomme på at finansavtaleloven for øvrig vil få et videre virkeområde enn fjernsalgsdirektivet, siden finansavtaleloven også omfatter avtaler som inngås på annen måte enn ved fjernsalg og avtaler med kunder som ikke er forbrukere. Disse medlemmer ser at et slikt virkeområde er nødvendig dersom fjernsalgsdirektivet skal gjennomføres i finansavtaleloven, og merker seg at det nye virkeområdet i lovforslaget åpner for en felles regulering av finansielle tjenester i lovens kapittel 3. Disse medlemmer har merket seg at lovforslaget inneholder forslag som innebærer både en kodifisering av gjeldende ulovfestet rett og flere nye bestemmelser som skal få anvendelse på finansielle tjenester generelt – også ut over hva som kreves for å gjennomføre direktivene som gjennomføres i finansavtaleloven.

Disse medlemmer viser til at selv om det allerede følger motsetningsvis av definisjonen av «finansielle tjenester» i lovforslaget § 1-3 annet ledd at forsikringstjenester ikke omfattes, foreslår disse medlemmer å innta dette i § 1-1 første ledd et annet punktum for å gjøre leseren av loven oppmerksom på at forsikringstjenester er regulert i forsikringsavtaleloven.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«§ 1-1 første ledd skal lyde:

(1) Loven gjelder finansavtaler, jf. § 1-3, med mindre noe annet er fastsatt i eller i medhold av lov. For forsikringstjenester gjelder forsikringsavtaleloven.»

Kap. 5 Betalingsoppgjør

Komiteen støtter at forbrukerens rett til kontantoppgjør videreføres. Dette innebærer at utgangspunktet vil være at forbrukere har rett til å betale kontant ved betalingsoppgjør. Likevel krever nok den teknologiske utviklingen at denne retten ikke kan gjelde uten unntak. For eksempel er det lite praktisk med kontant betaling ved handel på Internett. Departementet opplyser at de vil komme tilbake med en nærmere vurdering av hvor langt forbrukeres rett til kontant betaling strekker seg. En slik avklaring ser komiteen frem til.

Komiteen er enig i at eventuelle gebyrer for bruk av betalingsløsninger må opplyses om på forhånd. Det er også positivt at gebyrene som pålegges, ikke skal overstige den faktiske kostnaden knyttet til bruken av betalingsløsningen.

Kap. 6 Overdragelse av pengekrav (kreditorskifte)

Komiteen registrerer at gjeldende rett i hovedsak blir videreført i lovforslaget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, registrerer at hovedregelen om at et skifte av kreditor kan skje uten skyldnerens samtykke, bygger på et synspunkt om at det er likegyldig for skyldneren hvem han eller hun betaler til. Flertallet deler ikke departementets syn om at de gjeldende reglene om kreditorskifte alltid gir et uttrykk for en rimelig avveining mellom interessene til den opprinnelige kreditoren, den nye kreditoren og skyldneren for alle pengekrav.

Flertallet støtter i all hovedsak helheten og intensjonen i utkastet til ny finansavtalelov med å trygge rammene for privatkundene i finansmarkedet. Flertallet mener likevel at loven ikke går langt nok i å sikre en god balanse i forholdet mellom tjenesteyter og kunden, slik flere av høringsinstansene har spilt inn til komiteen.

Flertallet har fått flere henvendelser om at dagens ordning, hvor finansinstitusjoner har anledning til å selge forfalte eller misligholdte krav, utgjør et stort problem for mange personer med en sårbar økonomi. Flertallet mener det i den nye loven bør etableres et forbud mot denne praksisen uten et spesifikt samtykke fra skyldneren. Slike overdragelser gjøres i dag i ganske stort volum, og erfaring fra forskjellige aktører tilsier at ny kreditor ofte er mye mer aggressiv enn det den opprinnelige kreditoren ville være. Dette fordi de kjøper et krav for en lavere sum, men med høy risiko og mulighet for meget god inntjening. Ved en innføring av et forbud mot slike overdragelser vil finansinstitusjonen som besitter kravet, allikevel kunne inndrive dette på vanlig måte gjennom inkasso, og faktisk som regel gjennom det samme selskapskonsernet som ellers ville kjøpt kravet. Forskjellen er at de i slike normale inkassotilfeller fungerer som en forhandler mellom finansinstitusjon og skyldner, og de får ofte til gode avtaler for begge parter. Hvis de derimot har kjøpt kravet, har de ikke noen insentiv til å drive gunstig forhandling. Flertallet vil peke på at dette er spesielt uheldig for den sårbare forbruker.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag i tilknytning til § 2-13 om overdragelse av pengekrav:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det innføres et krav til forhåndssamtykke fra skyldner iht. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a, for overdragelse av forfalte eller misligholdte lån.»

Kap. 7 Tilbakebetaling av kredittbeløp

Komiteen støtter departementets forslag til regler om tilbakebetaling av kredittbeløp. Lovforslaget viderefører gjeldende rett, som bestemmer at kredittkunder har rett til å gjøre opp gjelden når som helst, uavhengig av hva som er betalingstidspunktene i kredittavtalen. Ved fastrentekreditt har forbrukeren også rett til å innfri lånet når som helst, men det kan på forhånd avtales at forbrukeren må dekke kredittyterens tap i bindingsperioden. Dette er for å hindre at hele risikoen for uheldig renteutvikling ligger på kreditor.

Komiteen viser til at lovforslaget også innebærer en klargjøring av at kunden har sine innsigelser i behold overfor ny kreditor dersom lånet overdras til en annen kreditor. Dersom en kunde for eksempel har et gyldig krav om prisavslag mot selgeren på grunn av dårlig vare, vil dette kravet også kunne rettes mot den nye kreditoren dersom varen er solgt på kreditt og selgeren av varen har overdratt kravet til noen andre. Tidligere var det uklart om retten til innsigelse overfor ny kreditor også gjaldt noen typer motregning. Komiteen støtter at det nå er avklart at denne aktuelle motregningsretten er i behold, ved overdragelse av kredittkrav.

Komiteen merker seg at det i inkassosaker er et problem at skyldnerens innbetalinger ikke betaler ned på hovedstolen (det opprinnelige lånet), men at betalingen isteden betaler ned senere påløpte renter og gebyrer. At hovedstolen ikke nedbetales, fører til at kravet ikke blir nedbetalt og at ytterligere renter fortsetter å løpe. Lovforslaget innebærer en ny regel om at nedbetalingen skal avregnes mot det tidligst forfalte kravet etter kredittavtalen, med mindre skyldneren (betaleren) angir noe annet eller noe annet fremkommer av sammenhengen. Dermed kan ikke kreditoren fritt velge at nedbetalingen skal avregnes mot rentekostnadene istedenfor hovedkravet. Lovendringen vil gjøre at personer med gjeldsproblemer raskere kan få nedbetalt hovedkravet, slik at rentene på kravet ikke fortsetter å øke.

Komiteen støtter den nye regelen i § 2-9 tredje ledd som sørger for at skyldnerens avdrag som hovedregel avregnes mot det tidligst forfalte kravet etter kredittavtalen. Lovendringen adresserer situasjoner der kreditor velger å avregne delbetalinger mot senere påløpte renter istedenfor at hovedkravet blir nedbetalt. Dermed fortsetter nye renter å påløpe slik at det blir vanskeligere for skyldner å få gjelden sin under kontroll. Den nye regelen vil sørge for at hovedkravet som regel blir nedbetalt først, slik at gjelden ikke fortsetter å øke.

Komiteen foreslår å endre ordlyden i bestemmelsen slik at det blir enda tydeligere at det kun er skyldneren selv som kan bestemme at avdrag eller annen delvis tilbakebetaling ikke skal avregnes mot det tidligst forfalte kravet etter kredittavtalen. Endringen er ikke ment å endre departementets forslag til regel.

Komiteen fremmer følgende forslag:

Ǥ 2-9 tredje ledd skal lyde:

(3) Dersom skyldneren ved betaling av avdraget eller annen delvis tilbakebetaling ikke har angitt hvordan betalingen skal avregnes mot det utestående kravet, og det ikke fremkommer noe annet av sammenhengen, skal betalingen avregnes mot det tidligst forfalte kravet etter kredittavtalen.»

Kap. 8 Betaling av spillegjeld

Komiteen er positiv til at reglene om innkreving av spillegjeld flyttes fra straffelovens ikrafttredelseslov til finansavtaleloven, der bestemmelsen naturlig hører hjemme. Komiteen registrerer også den språklige oppdateringen som gjør loven mer tilgjengelig for brukerne av den. Reglene innebærer at en kreditor ikke kan kreve tilbakebetaling av gjeld dersom kreditor visste at lånet ble brukt til spill. Bestemmelsen vil i noen grad beskytte spillavhengige fra å opparbeide seg spillegjeld.

Kap. 9 Regress

Komiteen støtter departementets lovforslag, der den alminnelige ulovfestede regressregelen blir lovfestet.

Kap. 10 Tjenesteyterens alminnelige plikter

Komiteen mener at en lovfesting av tjenesteyters alminnelige plikter kan gi kundene en bedre oversikt over hvilke krav tilbyderen av tjenester må følge. Dette gjør det enklere for kundene å stille tjenesteyterne til ansvar dersom noen av pliktene brytes.

Komiteen viser til at det er flere grunner til at finansnæringen bør reguleres strengere enn andre næringer for å ivareta kundenes interesser. For eksempel selges det ofte kompliserte produkter der selgeren sitter på mer informasjon om produktene enn kundene.

Det er etter komiteens mening viktig at reguleringene som gis, gjelder for et bredt spekter av finansielle tjenester, slik at markedet ikke begynner å selge mer av produkter som er mindre regulert. Flere av de overordnede pliktene i lovforslaget har ikke bare som formål å ivareta enkeltkunder, de skal også ivareta samfunnets interesse i et velfungerende finansielt marked, og blant annet forebygge gjeldsproblemer, skatteunndragelse og terrorfinansiering. Samfunnet har derfor en interesse av at pliktene som pålegges, ikke kan fravikes ved avtale, selv for næringsdrivende. Lovforslaget åpner likevel opp for at næringsdrivende avtaleparter kan avtale seg bort fra mange av de privatrettslige sanksjonene som kan gjøres gjeldende – for eksempel erstatning og heving av kontrakt. Samtidig kan det offentlige gjøre gjeldende sanksjoner overfor næringsdrivende aktører som bryter pliktene som er oppstilt i lovforslaget.

Komiteen bemerker at de fleste plikter som oppstilles i lovforslaget, allerede er innarbeidet i bransjens «god skikk»-standard. Dette viser at pliktene som oppstilles, i hovedsak allerede er innarbeidet av bransjen.

Komiteen mener det også er viktig å påpeke at kundene har plikter som følger av den alminnelige lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Lovforslaget innskrenker ikke tjenesteyterens rett til å gjøre misligholds sanksjoner gjeldende mot kunden eller andre avtalemotparter som opptrer illojalt mot tjenesteyteren. Det er også slik at en investor selv må bære risikoen for egne forventninger knyttet til avtalen, så lenge disse ikke er basert på villedende informasjon fra motparten.

Komiteen noterer seg også at det blant annet stilles krav til at tjenesteyter skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt. Det er også et krav om at tjenesteyteren på rimelig vis skal identifisere egne interessekonflikter ved salg av produkter. Det er også et krav om at vilkårene i et tilbud ikke skal innebære en usaklig forskjellsbehandling av kunden, sammenliknet med vilkårene tjenesteyteren tilbyr tilsvarende kunder. Ber kunden for eksempel om et tilbud på boliglån, bør tilbudet være det beste som tjenesteyteren tilbyr tilsvarende kunder.

Komiteen viser til at det som følge av boliglåndirektivet artikkel 12 innføres et forbud mot koblingssalg knyttet til inngåelse av kredittavtaler. Tjenesteyter kan for eksempel ikke stille som vilkår for å gi et billig lån at kunden også må gjøre innskudd i banken til en lav innskuddsrente. Komiteen mener denne bestemmelsen vil beskytte kunder og sikre bedre konkurranse i markedet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at det kan være et behov for å regulere nærmere i forskrift hvilke produkter eller tjenester som gir kunden krav på rådgivning i form av personlige anbefalinger, individuelle forklaringer eller generelle opplysninger rettet til en ubestemt gruppe av kunder. Disse medlemmer vil samtidig peke på at det som et utgangspunkt bør være opp til tjenesteyteren selv å avgjøre om det gis personlig anbefaling eller ikke, dersom ikke annet er særskilt bestemt eller forutsatt. Etter disse medlemmers syn bør en eventuell forskriftsregulering søke å fjerne unødvendige forskjeller i valg av terminologi og hvilke krav som stilles til personlige anbefalinger, individuelle forklaringer og alminnelige vilkår som kommuniseres til kundene. Det er viktig at finansnæringen også inviteres til å komme med innspill til slike reguleringer før en eventuell forskrift fastsettes.

Disse medlemmer viser for øvrig til sin merknad om avslagsplikt i kapittel 34.

Kap. 11 Skriftlig dokument og forsendelsesrisiko

Komiteen støtter at lovforslaget legger til rette for digitalisering, samtidig som kundene uten digitale kunnskaper beskyttes. Lovforslaget åpner for at tjenesteyter kan sende meldinger til kunden via digitale kanaler, uten at kunden i utgangspunktet har samtykket til dette. I de aller fleste tilfeller vil nok dette være uproblematisk, ettersom de fleste har tilgang til e-post, nettbank eller annen digital portal. Det er også mulig for kunder å reservere seg mot digital kommunikasjon – og denne muligheten skal tjenesteyter opplyse om ved avtaleinngåelse eller første elektroniske henvendelse.

Komiteen viser til at kunder som ikke gir et samtykke til elektronisk kommunikasjon, er spesielt vernet av lovforslaget. Dersom det sendes en digital melding som inneholder et påbud, vil påbudsvirkningene av meldingen ikke inntre før mottakeren har fått kjennskap til at meldingen er mottatt. I tillegg vil alle kunder – uavhengig av om de har samtykket til elektronisk kommunikasjon eller ikke – være spesielt beskyttet når det gjelder meldinger med et innhold som det er av avgjørende betydning for mottakeren å få kunnskap om. For slike meldinger må tjenesteyter forsikre seg om at mottakeren har fått kunnskap om at meldingen er mottatt, for eksempel ved å ha løsninger i nettbanken der banken kan se om meldingen er åpnet. Komiteen mener dette vil sikre at mer bruk av digitale kanaler ikke vil føre til at kundene går glipp av viktige beskjeder fra tjenesteyter.

Komiteen foreslår en endring av § 3-2 fjerde ledd slik at det for finansavtalelovens dokumentbegrep ikke skal gjelde et vilkår om at det er benyttet skrifttegn. Blant annet vil både lyd og video kunne brukes i dokumenter. Det er komiteens forståelse at dette ikke innebærer en realitetsendring, idet også departementet legger til grunn at «dokument» skal forstås i samsvar med direktivenes krav til «varig medium». I likhet med departementet mener komiteen at «dokument» språklig sett er et mer naturlig valg å benytte i lovteksten enn «varig medium».

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 3-2 fjerde ledd skal lyde:

(4) Stilles det i denne loven krav om bruk av dokument, skal det brukes papir eller et annet varig medium som for mottakeren er egnet til å lagre informasjonen dokumentet inneholder, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av den lagrede informasjonen for bruk i et tidsrom som er tilstrekkelig for formålet. Med skriftlig menes at det er benyttet skrifttegn.»

Komiteen har videre merket seg at departementet antar at en SMS ikke vil oppfylle kravet til «dokument». Komiteen er på den ene siden enige med departementet i at en SMS vanligvis ikke har samme funksjon som papir ved inngåelse av avtaler. På den annen side vil en PDF eller annen fil sendt til kunden på SMS kunne oppfylle dokumentkravet. Som departementet også har gitt uttrykk for, vil den teknologiske utviklingen kunne endre på hva som anses som «dokument». Det bør derfor ikke utelukkes at enkelte former for SMS i dag også vil kunne tilfredsstille dokumentkravet. Rene tekstmeldinger sendt på SMS kan imidlertid ikke lagres i uendret form, f.eks. ved overføring til annen leseenhet. I mange sammenhenger vil det være behov for å lagre opplysninger som er mottatt i lang tid, og rene tekstmeldinger er mindre egnet for dette formålet.

Kap. 12 Bevisregler

Komiteen er bekymret for at ofre for BankID-svindel ikke i tilstrekkelig grad blir beskyttet med dagens bevisregler. I saker der en svindler har brukt BankID-en til en annen for å ta opp lån i BankID-innehaverens navn, har domstolene i noen tilfeller automatisk lagt til grunn av det er BankID-innehaveren som har tatt opp lånet, fordi hennes BankID ble benyttet. En slik antagelse tar i for liten grad hensyn til at det er relativt enkelt å få tilgang til passord og finne kodebrikken til andre.

Komiteen støtter en skjerpelse av beviskravet i saker om eID-svindel, slik at det med større sannsynlighet må antas at kunden ble svindlet før kunden blir erstatningsansvarlig for tapet banken har blitt påført på grunn av svindelen. Lovforslaget innebærer blant annet at det skal gjelde et krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at det, til tross for hva kunden hevder, skal legges til grunn at det var kunden selv som utførte disposisjonen med betalingsinstrumentet eller signaturen, eller at kunden har samtykket til en tredjepersons bruk av sitt betalingsinstrument eller sin signatur.

Komiteen viser til at det i lovforslaget fastslås at bruken av en elektronisk signatur eller et betalingsinstrument ikke i seg selv skal anses som tilstrekkelig bevis for at kunden har gitt sin signatur, samtykket til en betalingstransaksjon eller ved grov egenskyld har brutt sine forpliktelser for håndtering og oppbevaring av elektroniske signaturfremstillingsdata eller betalingsinstrumentet. Dette støtter komiteen.

Kap. 13 Finansoppdrag og finansiell rådgivning

Komiteen støtter en mer ensartet regulering av mellommenn – de som formidler finansielle tjenester mellom en kunde og en tjenesteyter – slik lovforslaget foreslår.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til sine merknader under kapittel 10.

Kap. 14 Markedsføring

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i gjeldende forskrift om markedsføring av kreditt forbys markedsføring av kreditt ved dørsalg, jf. § 3. Flertallet mener det vil være hensiktsmessig å innta et tilsvarende forbud mot markedsføring av kreditt i sosiale medier på internett. Flertallet mener et slikt forbud på beste måte kan tydeliggjøres i en ny finansavtalelov. Det er hovedsakelig gjennom sosiale medier at usikret kreditt blir markedsført. Gjennom sosiale medier kan man i mye større grad enn tidligere spisse markedsføringsstrategier direkte mot sårbare mennesker som potensielt kan komme inn i varige gjeldsproblemer via slike tilbud. Flertallet trekker frem at sosiale medier er plattformer hvor svært unge mennesker og barn også er flittige aktører. Aktører i finanssektoren hevder at dette problemet er sterkt redusert i dag på grunn av økte krav til frarådingsplikten, men flertallet er ikke enige i at dette er en vektig begrunnelse for å unngå en kodifisering av et slikt forbud.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere behovet for et forbud mot markedsføring av usikret kreditt i sosiale medier, og komme tilbake til Stortinget med et lovforslag.»

Kap. 15 Plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåelse

Komiteen er positiv til å samle alle regler om tjenesteyters plikter – som nå er fordelt over flere lover – til noen få bestemmelser i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Dette vil gjøre lovverket mer oversiktlig både for kunder og tjenesteytere.

Kap. 16 Avtaleinngåelse og endring av avtalevilkår

Komiteen mener det er viktig at det ved inngåelse av finansavtaler settes krav om at tjenesteyteren benytter en betryggende autentiseringsmetode for bekreftelse av avtaleinngåelsen. Metoden må blant annet være egnet til å identifisere kunden og sikre bevis for avtalens eksistens og innhold.

Komiteen viser for øvrig til beskrivelsen av bestemmelsene om endring av avtalevilkår i sammendraget foran i innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre bemerker at hoveddelen av avtalene om finansielle tjenester som i dag inngås med forbrukere, inngås elektronisk – som regel ved fjernsalg over internett. Det innebærer at det som et utgangspunkt er reglene i direktiv 2002/65/EF om finansielle tenester til forbrukarar som har fått en vesentlig større betydning enn den gang fjernsalg var ensbetydende med postordre. Disse medlemmer viser til at gjeldende regulering i angrerettloven i dag krever at det ved fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere skal gis en rekke opplysninger før avtaleinngåelsen. Opplysningene skal gis skriftlig til forbrukeren på et varig medium. Disse medlemmer støtter også forslaget om videreføring av en rett for forbrukeren til alltid å kunne be om å få utlevert avtalevilkårene skriftlig på papir. Noen tungtveiende grunner til at forbrukere som inngår avtale på annen måte enn ved fjernsalg ikke skal få samme rettigheter ved avtaleinngåelsen, synes fraværende. Disse medlemmer anser at forbrukere som inngår avtale i salgslokale, bør ha tilsvarende rettigheter, og er derfor også positive til departementets signaler om å forenkle blant annet opplysningsplikten ytterligere med sikte på at reglene for inngåelse av ulike finansielle tjenester som utgangspunkt bør være like, med unntak for krav som eventuelt bare retter seg til særlige forhold ved visse tjenester eller produkter. I et slikt arbeid bør hensyn til standardisering, digitalisering og uniforme avtalevilkår veie tungt av hensyn til tjenesteyterne, når slike hensyn ikke går på bekostning av forbrukerens behov ved avtaleinngåelsen.

Disse medlemmer antar at de ovennevnte tiltak kan gi mulighet for effektivisering, særlig i kombinasjon med forslaget til nye regler om skriftlig kommunikasjon. At tjenesteyteren ikke lenger må innhente samtykke for å kunne kommunisere elektronisk, kan gi effektiviseringsmuligheter. Tjenesteyteren bør likevel kunne fortsette å innhente samtykke til elektronisk kommunikasjon med samme rettsvirkning som i dag.

Signeringskrav

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har merket seg at forslag til § 3-9 til § 3-15 og § 4-2 innebærer at det nå kan inngås avtale om flere ulike typer finansielle tjenester i samme avtaledokument. Eksempelvis kan det inngås avtale om konto med tilknyttet kredittkort i én og samme avtale. Disse medlemmer håper dette vil gjøre det enklere for tjenesteyterne å lage avtaler som kombinerer ulike produkter eller tjenester. For kunden vil det også være en fordel at det ikke kreves flere signaturer i forbindelse med produkter som for kunden oppfattes som én og samme avtale. Ved inngåelse av nye avtaler bør en forbruker kunne legge til grunn at denne først er bundet ved signering av avtaledokumentet. Disse medlemmer har også merket seg at det nå fremkommer tydelig at det ikke alltid vil være krav om signering ved endring av eksisterende avtaler eller ved bruk av tjenester som dekkes av en innledende avtale, eksempelvis dersom nye funksjoner legges til en allerede eksisterende kontoavtale. Ved bruk av betalingstjenester i tilknytning til konto som er dekket av en tidligere signert kontoavtale, er det samtykke til betalingstransaksjonen som i hovedsak vil skape avtalebinding. Hvordan samtykke gis, skal avtales mellom partene, og et samtykke kan i denne sammenheng derfor også gis på annen måte enn ved signering.

Disse medlemmer viser til at det kan være tvilstilfeller hvor det er vanskelig å avgjøre om en tjeneste skal anses som ny avtale eller utvidelse av eksisterende. Et moment bør være hvor tyngende vilkårene er for kunden. Det bør kunne opprettes ny betalingskonto innenfor en rammeavtale om betalingskonto. Men ny sparekonto eller depositumkonto med uttaksbegrensinger bør signeres av en forbruker. Det samme gjelder eventuell bindingstid og andre vilkår som på avgjørende måte avviker fra de forpliktelsene kunden har i det eksisterende avtaleforholdet.

Passiv aksept

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre merker seg også at det nå åpnes for å avtale at avtalebinding kan skje ved passiv aksept av forslag til nye avtalevilkår også for andre avtaler enn kontoavtale og betalingstjenester som i dag. Det synes som en hensiktsmessig løsning som disse medlemmer kan støtte, fordi det samtidig skal gjelde regler som beskytter en forbruker ved uanmodet telefonsalg. Ved uanmodet telefonsalg er forbrukeren ikke bundet før forbrukeren har akseptert skriftlig.

Disse medlemmer viser til at det er et grunnleggende rettslig utgangspunkt at inngåtte avtaler skal holdes, og at endring av inngåtte avtaler bare skal skje når begge parter aksepterer. Disse medlemmer viser til at når kredittavtale inngås, er det urimelig med en praksis som innebærer at motparten skal kunne endre prisen for tjenesten uten at kunden har akseptert dette. På samme måte som boligselgeren ikke kan komme tre år etter salget og forlange en høyere pris av kjøperen, må det samme gjelde for rentevilkår. Disse medlemmer støtter derfor at kunden også må akseptere endringer av pris. En slik aksept kan gis ved passivitet. For flytende renteprodukter må kredittyter da ved avtaleinngåelsen innta objektive vilkår som beskriver forhold som gir rett til å endre renten i kundens disfavør. Det vil også føre til en større konkurranse om boliglånsrenter, idet lokketilbud der banken gir rimelige renter for å lokke til seg kunder og så senere setter prisen vesentlig opp, nå ikke vil la seg gjøre uten samtykke. Større bruk av referanserenter eller avtale om påslag til styringsrenten som en objektiv prismodell vil gi bedre mulighet til å sammenligne ulike tilbud.

Disse medlemmer slutter seg også til de foreslåtte reglene som innebærer en annen regulering for elektroniske småpenger, enkeltstående betalingstjenester og kontoavtale for mindreårige i §§ 4-50 til 4-52, som blant annet innebærer andre krav i forbindelse med avtaleinngåelsen enn hva som for øvrig gjelder etter § 3-9 til § 3-15.

Barnevernets myndighet til å opprette konto for en mindreårig

Komiteen har blitt gjort oppmerksom på en feil i lovforslagets § 4-52 fjerde ledd. I lovforslagets § 4-52 fjerde ledd er det inntatt en forskriftshjemmel slik at det kan utformes regler for barnevernets kompetanse til å opprette konto for mindreårige som det er iverksatt tiltak for etter barnevernloven. Ettersom loven gir hjemmel for barnevernet til å opprette konto for mindreårige der det er iverksatt «hjelpetiltak» etter barnevernloven, kan bestemmelsen feilaktig tolkes slik at formuleringen ikke vil omfatte de tilfellene hvor barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet, da hjelpetiltak (etter barnevernloven § 4-4) kun omfatter tiltak som barneverntjenesten setter inn mens foreldrene fortsatt har omsorgen for barnet. Etter en slik tolkning vil barn som er plassert i fosterhjem etter en omsorgsovertakelse, ikke omfattes av hjemmelen. Ettersom hjemmelen er ment å også omfatte barn som er plassert i fosterhjem etter en omsorgsovertakelse, foreslår komiteen en endring i bestemmelsens ordlyd.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 4-52 fjerde ledd skal lyde:

(4) Kongen kan i forskrift gi regler om kompetanse for barnevernmyndigheten til å opprette konto for en mindreårig som det er iverksatt tiltak for etter barnevernloven, for midler som den mindreårige har rett til å disponere over etter reglene i vergemålsloven, herunder regler om kompetanse til å gi den mindreårige disposisjonsrett over slik konto selv om det ikke foreligger samtykke fra vergen.»

Kap. 17 Flere avtalemotparter i samme avtale

Komiteen har ingen merknader til dette kapittelet.

Kap. 18 Ugyldig samtykke – ansvar ved misbruk av konto, betalingsinstrument og elektronisk signatur

Komiteen er positiv til at lovforslaget innebærer en klarere regulering av den økonomiske ansvarsfordelingen ved misbruk av elektronisk signatur.

Komiteen vil bemerke at de siste årene har mange titalls – kanskje hundretalls – BankID-kunder opplevd å bli erstatningsansvarlige når noen svindler dem og tar opp lån i deres navn. Et typisk eksempel innebærer at en ektefelle – som for eksempel har et spilleproblem – benytter seg av BankID-en til partneren for å ta opp et forbrukslån i partnerens navn. Dette er selvsagt ulovlig, og svindleren vil bli erstatningsansvarlig og eventuelt straffet. Dersom svindleren ikke betaler tilbake lånet, er det likevel vanlig at bankene krever at personen som er utsatt for svindelen, må betale tilbake lånet dersom offeret har oppbevart passord eller BankID på en uforsvarlig måte.

Komiteen viser til at i flere domsavgjørelser har offeret for svindelen blitt ansvarlig for bankens tap, fordi vedkommende for eksempel har lagt BankID-brikken lett tilgjengelig for partneren eller ikke har skjult passordet sitt godt nok. Dette har domstolene regnet som uaktsomhet eller grov uaktsomhet, og dermed vil offeret for svindelen bli erstatningsansvarlig. Dette har ført til at ofre må betale forbruksbanker enorme summer for lån de ikke selv har tatt opp og heller ikke visste om. I lovforslaget forsøker man å klargjøre reglene og styrke svindelofres stilling.

Komiteen viser til at man i lovforslaget innfører grenser for hvor mye en BankID-innehaver som er blitt svindlet, maksimalt må dekke av bankens tap. Dersom BankID-innehaveren ikke kunne hindre misbruket, vil ikke BankID-innehaveren betale noe. Dersom innehaveren kunne forhindre misbruket av BankID-en, settes egenandelen til 450 kroner. Dersom BankID-innehaveren har handlet grovt uaktsomt, settes svindelofferets egenandel til 12 000 kroner. Forslaget vil føre til at dagens praksis i domstolene, der bankens tap ofte blir veltet over på svindelofferet, ikke vil fortsette. Nå som bankene i større grad må dekke tapet selv, vil det også føre til at bankene får et incentiv til å sette opp sikrere løsninger som forhindrer svindelforsøk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre merker seg noe av kritikken som lovforslaget §§ 3-19, 3-20 og 3-21 har mottatt. Knyttet til § 3-19 og § 3-21 er kritikken hovedsakelig at lovforslaget åpner for tolkningstvil om hva noen av reglene faktisk betyr. Knyttet til § 3-20 ønsker disse medlemmer å presisere at «forsett» må forstås på samme måte som etter ellers gjeldende regler. Flere situasjoner der elektronisk signatur blir misbrukt, vil dermed dekkes av egenandelstaket som nå innføres. Dessuten foreslås endringer av § 3-19 tredje og § 3-20 første ledd for å vise at egenandelene som rettighetshaveren vernes av, ikke er noe vedkommende må kreve, men heller en begrensning i hvor mye av finansinstitusjonens tap som kan flyttes over på kunden.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 3-19 tredje ledd skal lyde:

(3) Rettighetshaveren taper sin rett til ansvarsbegrensning etter § 3-20 dersom rettighetshaveren ikke varsler om misbruk av elektroniske signaturfremstillingsdata uten ugrunnet opphold etter å ha fått kjennskap til misbruket. Det samme gjelder dersom rettighetshaveren ikke har varslet om misbruk senest 13 måneder etter at rettighetshaveren måtte forstå at et misbruk har funnet sted. Retten til ansvarsbegrensning tapes likevel først 13 måneder etter at rettighetshaveren ble kjent med misbruket, dersom tjenesteyteren har unnlatt å gi rettighetshaveren transaksjonsopplysninger eller annen relevant informasjon hvor transaksjon eller avtale som misbruket har ledet til, fremgår, og som etter loven her skal gis til tjenesteyterens kunder.»

Merknad til ordlyden i § 3-19 første ledd annet punktum

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre bemerker at ordlyden i første ledd annet punktum tilsier at bruksvilkår av typen «må kun brukes når du er alene i rommet», «du er selv ansvarlig for å kontrollere at et kamera ikke fanger opp at du taster inn din personlig kode» e.l. ikke vil være forholdsmessige ut fra den forventede bruk og bruksfrekvens av de elektroniske signaturfremstillingsdataene i tilknytning til avtaler om finansielle tjenester. Det vises i denne sammenheng til Høyesteretts avgjørelse i HR-2020-2021-A, hvor det gis uttrykk for at spørsmålet er om rettighetshaveren har «tatt alle rimelige forholdsregler for å beskytte sin bank-ID, herunder brikken».

Merknad til ordlyden i § 3-19 tredje ledd annet og tredje punktum

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil bemerke at det som utgangspunkt er tjenesteyterens ansvar å forsikre seg om at denne har inngått avtale med rette vedkommende. Disse medlemmer kan derfor, som et utgangspunkt, slutte seg til departementets forslag om at en handleplikt for rettighetshaveren først oppstår når rettighetshaveren blir kjent med at misbruk av de elektroniske signaturfremstillingsdataene har funnet sted. I motsetning til etter departementets forslag legger imidlertid disse medlemmer til grunn at en slik handleplikt også bør foreligge der rettighetshaveren måtte kjenne til at et misbruk har funnet sted, jf. forslag til § 3-19 tredje ledd annet punktum. Denne handleplikten kan etter disse medlemmers syn likevel ikke gjøres gjeldende til ulempe for rettighetshaveren i tilfeller der tjenesteyteren ikke har oppfylt sine plikter etter loven eller avtalen, jf. tredje punktum.

Disse medlemmer viser til følgende eksempel: Dersom en mor oppdager at datteren har misbrukt hennes elektroniske signaturfremstillingsdata og tatt opp et forbrukslån på 10 000 kroner hos kredittyter A, kan det være at moren velger å ikke varsle om misbruket fordi hun ikke ønsker at datteren skal få anmerkning om svindel på vandelsattester som følge av en politianmeldelse (fra kredittyter A). Moren velger heller å dekke tapet selv, vel vitende om at hun dermed ikke kan gjøre krav på ansvarsbegrensningen. En tid senere viser det seg at datteren har tatt opp enda et lån som moren ikke kjente til. Denne kreditten er tatt opp hos kredittyter B, som er en annen tjenesteyter enn den som moren fra tidligere var kjent med at det forelå et misbruk overfor (kredittyter A). Kredittyter B vil trolig hevde at moren ikke kan gjøre ansvarsbegrensning gjeldende, siden moren kjente til et annet tilfelle med misbruk. Disse medlemmer vil bemerke at dersom kredittyter B i eksempelet ikke har gjort det denne kan for å sikre at rettighetshaveren faktisk får kunnskap om lånet, vil offeret selv måtte finne frem til hvor hennes elektroniske signaturfremstillingsdata kan ha blitt misbrukt. Siste punktum vil derfor etter disse medlemmers oppfatning innebære at tjenesteyter får en egeninteresse i å nå frem til rettighetshaveren. Siste punktum gjør det dessuten klart at reglene i tredje ledd får anvendelse i relasjon til en bestemt tjenesteyter der rettighetshaveren kjente til, eller måtte kjenne til, at rettighetshaverens signaturfremstillingsdata er blitt uberettiget benyttet i et forsøk på å inngå avtale i rettighetshaverens navn. Noe annet ville etter disse medlemmers syn innebære at tjenesteyteren ville få adgang til å påberope seg en større rett ved ugyldige avtaler etter misbruk av signaturfremstillingsdata enn for det tilfellet der det foreligger gyldig avtale med en rettighetshaver, men hvor tjenesteyteren for øvrig har misligholdt sine plikter etter loven til å gi kunden informasjon om den inngåtte avtalen. Et slikt resultat ville etter disse medlemmers syn vært klart urimelig.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

Ǥ 3-20 skal lyde:

§ 3-20 Ansvar for tap ved misbruk av elektronisk signatur

(1) Erstatningsansvar som tjenesteyteren kan gjøre gjeldende mot rettighetshaveren i samsvar med ellers gjeldende rettsregler for misbruk av elektroniske signaturfremstillingsdata, kan ikke overstige de egenandeler som følger av annet til femte ledd.

(2) Rettighetshaveren svarer med en egenandel på inntil 450 kroner. Rettighetshaveren svarer likevel ikke med en slik egenandel dersom rettighetshaveren ikke kunne ha oppdaget misbruket på forhånd og heller ikke har opptrådt svikaktig.

(3) Rettighetshaveren svarer med en egenandel på inntil 12 000 kroner dersom tapet skyldes at rettighetshaveren grovt uaktsomt har unnlatt å oppfylle sine plikter etter § 3-19 første og annet ledd.

(4) Rettighetshaveren svarer med en egenandel tilsvarende det tapet tjenesteyteren kan gjøre gjeldende i samsvar med ellers gjeldende rettsregler, dersom rettighetshaveren har misligholdt en eller flere av sine plikter etter § 3-19 første og annet ledd forsettlig slik at rettighetshaveren måtte forstå at misligholdet kunne innebære en nærliggende fare for at de elektroniske signaturfremstillingsdataene kunne bli misbrukt.

(5) Rettighetshaveren svarer ikke for tap som skyldes tjenesteyteren selv, noen som opptrer på tjenesteyterens vegne, eller noen som tjenesteyteren selv representerer. Med mindre rettighetshaveren har opptrådt svikaktig, svarer rettighetshaveren heller ikke for tap i følgende tilfeller:

• a) når tap oppstår etter at rettighetshaveren har varslet tilbyderen eller tjenesteyteren om misbruk eller fare for misbruk i samsvar med § 3-19 annet ledd

• b) når plikten til å tilrettelegge for varsling etter § 3-17 eller § 3-18 er misligholdt

• c) når den elektroniske signeringen ikke er tilstrekkelig sikker

• d) når tjenesteyteren ikke har krevd sterk kundeautentisering eller tilsvarende sikkerhet i den utstrekning det for øvrig er relevant i forbindelse med avtaleinngåelsen

• e) når det foreligger forhold som gjør at tjenesteyteren er nærmest til selv å bære risikoen for misbruk.

(6) Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om krav til sikkerhet etter femte ledd bokstav c og d.»

I første ledd foreslås ordlyden endret fordi disse medlemmer ønsker å unngå en eventuell tvil om at rettighetshaveren ikke må fremme noe særskilt krav for å bli vernet av ansvarsbegrensningen etter loven. Overholdelse av plikter etter § 3-19 vil være tilstrekkelig for å begrense rettighetshaverens ansvar.

Disse medlemmer viser videre til at ordlyden i fjerde ledd endres for tydelig å uttrykke at det ikke er hele tapet, men bare det tapet tjenesteyteren kan kreve erstattet etter alminnelige regler, som utgjør maksgrensen for rettighetshaverens egenandelsansvar. Det innebærer blant annet at ansvaret kan lempes eller settes ned som følge av alminnelige regler om lemping eller skadelidtes medvirkning. Samtidig ønsker disse medlemmer å presisere den nærmere forståelsen av forsettsbegrepet. I motsetning til hva departementet har uttalt på side 186 i proposisjonen, legger disse medlemmer til grunn at forsettskravet er oppfylt bare dersom rettighetshaveren måtte forstå at mislighold av pliktene etter § 3-19 første og annet ledd kunne innebære en nærliggende fare for at de elektroniske signaturfremstillingsdataene kunne bli misbrukt. Forslaget innebærer at en rettighetshaver som har fått bistand til å betale regninger på en slik måte at hjelperen får kjennskap til personlig sikkerhetsinformasjon, ikke nødvendigvis har handlet med forsett. Det vil imidlertid være opp til domstolen å avgjøre i konkrete tilfeller hvorvidt handlemåten kan bebreides slik at det foreligger forsett, men disse medlemmer viser til at siden den personlige sikkerhetsinformasjon ikke alene er tilstrekkelig til å utføre misbruk, kan det at uvedkommende kjenner slik informasjon, heller ikke alene være tilstrekkelig for å si at vedkommende måtte forstå at det forelå en nærliggende fare for misbruk. Situasjonen vil derfor i mange tilfeller falle utenfor ansvarsbegrensningen etter fjerde ledd, idet svindleren også må ha tilgang til å bruke de elektroniske signaturfremstillingsdataene. Etter disse medlemmers syn må rettighetshaveren i slike tilfeller kunne påberope seg ansvarsbegrensning etter tredje ledd jf. den foreslåtte ordlyden i første ledd.

Disse medlemmer viser til at de foreslåtte endringene innebærer at personer som blir lurt til å oppgi personlig sikkerhetsinformasjon knyttet til de elektroniske signaturfremstillingsdataene, ikke vil få ansvaret for hele tapet som svindelen forårsaket. I tillegg vil eldre personer og personer som ikke kan språket godt, og som har behov for hjelp av andre til å betale regninger, også være dekket av egenandelen på 12 000 kroner istedenfor å måtte være ansvarlig for hele tapet som en eventuell svindel forårsaker. Videre legger disse medlemmer til grunn at endringen vil føre til at norske regler om misbruk av elektroniske signaturfremstillingsdata vil samsvare med de tilsvarende reglene i det reviderte betalingstjenestedirektivet slik disse blir praktisert i Sverige og Danmark, som for øvrig samsvarer med alminnelige regler om skadeserstatning hvor forsett foreligger når skadevolderen holder det for mest sannsynlig («måtte forstå») at den aktuelle skaden vil inntreffe som et resultat av skadelidtes handling. Disse medlemmer foreslår derfor en tilsvarende endring av ordlyden i § 4-30 fjerde ledd. Disse medlemmer legger for øvrig til grunn at domstolene vil ta utgangspunkt i at norsk rett må presumeres å samsvare med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen i den videre tolkningen av forsettsbegrepet.

Disse medlemmer viser til at forslaget også innebærer en endring av bestemmelsens femte ledd bokstav c og bokstav d og et nytt sjette ledd. Disse medlemmer har merket seg at det i forordning (EU) 2018/389 stilles nærmere krav til sterk kundeautentisering i forbindelse med betalingstjenester. Disse medlemmer viser dessuten til forordningens fortalepunkt nr. 27 som innebærer at for å «styrke brugernes tillid og sikre stærk kundeautentifikation bør der tages hensyn til brug af elektroniske identifikationsmidler og tillidstjenester som omhandlet i Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 910/2014, navnlig for så vidt angår anmeldte elektroniske identifikationsordninger.» Det er disse medlemmers oppfatning at hensikten med departementets forslag har vært å kreve tilsvarende autentisering i forbindelse med signering som sterk kundeautentisering for betalingstjenester. Disse medlemmer viser imidlertid til at den teknologiske utviklingen går raskt for sikkerhetsløsninger i tilknytning til e-signatur. Av denne grunn synes det mer hensiktsmessig om tekniske minstekrav fastsettes i forskrift.

Disse medlemmer foreslår derfor at § 3-20 femte ledd bokstav c og d i departementets forslag erstattes av formuleringer som i generell form krever tilstrekkelig sikker signering og eventuelt andre relevante former for sikkerhet i forbindelse med avtaleinngåelsen. I et nytt sjette ledd foreslås det at Kongen kan gi nærmere regler om krav til sikkerhet etter bokstav c og d i forskrift. Femte ledd bokstav e er ment å fange opp at tjenesteyteren, ut fra den risikoen som transaksjonen utgjør, er den som kan innføre ytterligere tiltak som f.eks. innsending, videotelefonsamtale, telefonsamtale, kontroll av opplysninger mot tilgjengelige registre osv. Rettighetshaveren er ikke den som skal iverksette tiltak for at tjenesteyteren skal være sikker på at avtale inngås med rette vedkommende.

Det bør etter disse medlemmers syn fremdeles være slik at tjenesteyteren skal bære risikoen for å ha valgt å tilby løsninger for avtaleinngåelse som innebærer større risiko enn andre løsninger, jf. også kravet til å opptre «faglig forsvarlig» i § 3-1. I en misbrukssituasjon er det derfor ikke bare rettighetshaverens pliktbrudd som er relevant, men også i hvilken grad tjenesteyteren kjente til at den aktuelle avtaletypen generelt utgjør en risiko for misbruk som stiller større krav til aktsomhet fra tjenesteyterens side enn kun å godta at elektronisk signaturfremstillingsdata blir benyttet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

Ǥ 3-21 skal lyde:

§ 3-21 Lemping av rettighetshaverens egenandelsansvar

(1) Rettighetshaverens ansvar etter § 3-20 annet og tredje ledd kan lempes når det er rimelig tatt i betraktning arten av den personlige sikkerhetsinformasjonen som var knyttet til de misbrukte elektroniske signaturfremstillingsdataene, omstendighetene som forelå da misbruket ble utført, og eventuell manglende aktsomhet eller andre forhold på tjenesteyterens side som har medvirket til at tapet oppsto.

(2) Rettighetshaverens ansvar etter § 3-20 annet og tredje ledd kan også lempes dersom en leverandør av varer eller tjenester som har mottatt en ytelse på grunnlag av misbrukte elektroniske signaturfremstillingsdata i tilknytning til en finansiell tjeneste, forsto eller burde forstå at bruken av de elektroniske signaturfremstillingsdataene var urettmessig.

(3) Første og annet ledd begrenser ikke rettighetshaverens adgang til lemping eller til å gjøre gjeldende andre innsigelser på annet grunnlag.»

Disse medlemmer foreslår å endre ordlyden i første og annet ledd for å tydeliggjøre at reglene om lemping i § 3-21 gjelder for egenandelsansvaret etter § 3-20 annet og tredje ledd. Selv om det dermed motsetningsvis følger av ordlyden at reglene ikke vil være til hinder for lemping etter blant annet skadeserstatningsloven § 5-2, foreslås det at dette poenget fremgår også av forslaget til tredje ledd. Disse medlemmer oppfatter det slik at departementet gir uttrykk for det samme gjennom et utgangspunkt om erstatningsansvar etter ellers gjeldende rett, herunder blant annet regler om lemping, foreldelse mv. Det vil i praksis trolig være slik at flere av de momenter som allerede er vurdert i forbindelse med skadeserstatningsloven § 5-2, også inngår i en vurdering etter § 3-21. Når et eventuelt egenandelsansvar kan lempes ytterligere etter finansavtaleloven, skyldes dette etter disse medlemmers syn et behov for tilstrekkelig fleksible regler som også kan gi rettighetshaveren et rimeligere resultat enn det man i praksis har sett eksempler på etter gjeldende rett.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

Ǥ 4-30 fjerde ledd skal lyde:

(4) Kunden svarer for hele tapet dersom tapet skyldes at kunden forsettlig har misligholdt sine plikter slik at kunden måtte forstå at misligholdet kunne innebære en nærliggende fare for at betalingsinstrumentet kunne bli misbrukt.»

Når det gjelder disse medlemmers forslag til endringer i fjerde ledd, vises det til disse medlemmers forslag og merknad til tilsvarende endringer i § 3-20 fjerde ledd.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at egenandelen i lovforslaget § 3-20 tredje ledd på 12 000 kroner ved grov uaktsomhet for første gang ble vedtatt i 2009. Siden da har prisstigningen redusert verdien av dette beløpet. At verdien reduseres, fører til at incentivet for rettighetshaver til å opptre ansvarlig med sine BankID-opplysninger, reduseres.

Disse medlemmer mener at flere beløp i lovgivningen burde knyttes til grunnbeløpet i folketrygden, slik at de automatisk justeres etter prisstigning. Dette vil føre til at endringer ikke må gjøres med jevne mellomrom av lovgiver. På den annen side vil beløp som knyttes til grunnbeløpet, fremstå mindre forståelige for forbrukere som leser loven.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om egenandelen i finansavtaleloven § 3-20 tredje ledd bør oppjusteres for å ta hensyn til prisstigningen de siste årene og for å sørge for at beløpet gir et godt nok incentiv til at rettighetshaverne bruker sin elektroniske signatur på en forsvarlig måte. Regjeringen bes også vurdere om beløpet bør knyttes til grunnbeløpet i folketrygden slik at det automatisk justeres for prisendringer. Disse vurderingene bør også gjøres for beløpet i § 4-30 tredje ledd.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg kritikken som lovforslaget §§ 3-19, 3-20 og 3-21 har mottatt. Kritikken av lovforslaget går ikke bare på tolkningstvil om hva reglene faktisk betyr, men også på det materielle innholdet i disse reglene.

Flertallet mener i lys av kritikken at § 3-19 tredje ledd bør fjernes i sin helhet fra lovteksten. Dette begrunnes med at det vil virke urimelig at forbrukere skal tape sine krav mot en finansinstitusjon, hvis de ikke har oppdaget at de er svindlet, eller hvis de har mistet midler på grunn av andre feil hos institusjonen. Flertallet trekker videre frem at det som regel er institusjonen selv som merker svindler eller feil først, og at det kan være uheldig at institusjonen kan få et insentiv til ikke å varsle en forbruker på så tydelig måte som mulig. Flertallet mener at en 13 måneders absolutt frist, som det legges opp til, bør ha en meget sterk begrunnelse, og flertallet kan ikke se at denne er gitt. Flertallet kan heller ikke komme på andre begrunnelser som kan forsvare en så streng regel som beskytter finansinstitusjonene mot krav fra forbrukere.

Flertallet mener at de gjenstående ledd i paragrafen burde gi god nok beskyttelse av finansinstitusjonene, selv om det da bare fremgår hva en forbruker må gjøre for å fremme et krav mot institusjonen. Flertallet mener det er viktig at en forbruker ikke taper en rett til å fremme et krav mot en finansinstitusjon hvis forbrukeren ikke handler innen en spesifisert og tidsangitt frist. Paragrafen stadfester en endelig reklamasjonsfrist som det er vanskelig å forstå begrunnelsen for, og bør derfor ikke vedtas.

På denne bakgrunn vil flertallet stemme imot forslaget til ny § 3-19 tredje ledd.

Flertallet mener det er viktig å sikre at forbrukere ikke stilles dårligere etter lovforslaget i § 3-20 enn de gjør etter gjeldende rett, og fremhever viktigheten av at det tydeliggjøres overfor dem som skal tolke den nye § 3-20, at det ikke har vært meningen å gjøre forbrukers ansvar strengere. Flertallet er derfor av den oppfatning at paragrafen bør endres.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

Ǥ 3-20 skal lyde:

§ 3-20 Ansvar for tap ved misbruk av elektronisk signatur

(1) Tjenesteyter bærer tap som oppstår etter misbruk av elektroniske signaturfremstillingsdata når ikke annet følger av reglene i annet til tredje ledd.

(2) Tjenesteyteren kan holde rettighetshaveren ansvarlig for en egenandel på 450 kroner dersom rettighetshaveren kunne oppdaget misbruket. Tjenesteyteren kan holde rettighetshaveren ansvarlig for inntil 12 000 kroner dersom tapet er voldt ved grov uaktsomhet. Tjenesteyteren kan holde rettighetshaveren ansvarlig for hele tapet når dette er voldt forsettlig eller rettighetshaveren har opptrådt svikaktig. Rettighetshaveren er bare ansvarlig etter første til tredje punktum så langt slikt ansvar følger av alminnelige erstatningsrettslige regler.

(3) Rettighetshaveren svarer ikke for tap som skyldes tjenesteyteren selv, eller noen som opptrer på tjenesteyterens vegne, eller noen som tjenesteyteren selv representerer. Med mindre rettighetshaveren har opptrådt svikaktig, svarer rettighetshaveren heller ikke for tap som nevnt i andre ledd i følgende tilfeller:

• a) når tap oppstår etter at rettighetshaveren har varslet tilbyderen eller tjenesteyteren om misbruk eller fare for misbruk i samsvar med § 3-19 annet ledd

• b) når plikten til å tilrettelegge for varsling etter § 3-17 eller § 3-18 er misligholdt

• c) når det ikke er benyttet sikkerhetsnivå «høyt» til et elektronisk identifikasjonsmiddel, herunder de tekniske minstespesifikasjonene, minstestandardene og minstekravene for fremgangsmåter som er fastsatt i medhold av forordning (EU) nr. 910/2014 om elektronisk identifikasjon og tillittjenester for elektroniske transaksjoner i det indre marked artikkel 8 nr. 3 bokstav c

• d) når tjenesteyteren ikke har krevd sterk kundeautentisering hvis dette er relevant.»

Flertallet fremhever at de foreslåtte endringene i teksten i § 3-20 vil være rettsteknisk enklere å praktisere. I foreslått lovtekst vil man ta utgangspunktet i hva tjenesteyter kan gjøre eller kreve, i motsetning til foreslått lovtekst, som tar utgangspunkt i hva forbrukeren må gjøre eller forholde seg til. Foreslått omskrivning av lovteksten vil også tydeliggjøre grenseoverganger og plikter mye bedre i forbrukers favør, slik det er fremhevet at intensjonen med mange av endringsforslagene i lovverket er. Endringene vil samtidig sikre at ansvarsreglene som vedtas, ikke gir hjemmel for en strengere erstatningspraksis etter ny lov enn det allerede er praksis for i Norge i alle andre erstatningstilfeller, jf. de generelle erstatningsrettslige reglene.

Flertallet fremhever at den foreslåtte lovteksten fortsatt vil sikre at kunder som har begått svindel eller hjulpet til med slik svindel, vil måtte bære hele tapet selv, men dette må bevises. Også veldig uforsiktige kunder, som ikke har ment å bidra til svindel, vil med forslaget måtte tåle en høy egenandel på 12 000 kroner. Et viktig poeng flertallet trekker frem ved forslaget til ny lovtekst, er at det blir helt tydelig stadfestet at det etableres en øvre grense for hva en forbruker skal måtte tåle av tap på grunn av uforsiktighet alene. Dette er et viktig moment som har vært etterspurt i lang tid. Dermed kan man hindre uheldige dommer hvor både hus og hjem har kunnet gå tapt, i saker hvor det ikke kan bevises handlinger gjort med viten og vilje. På denne måten anser flertallet man i større utstrekning vil kunne hindre at barn og familiemedlemmer risikerer å miste sin trygghet ved en situasjon som bunner i uforsiktighet fra en av foreldrene.

Flertallet oppfatter at lovforslaget § 3-21 tredje ledd kodifiserer en strengere erstatningsregel enn den generelle man i dag kan lene seg på. Flertallet kan ikke se at det er angitt noen gode begrunnelser for at en forbruker skal ha dårligere beskyttelse etter det nye lovforslaget, enn man i dag har etter de generelle erstatningsrettslige regler. Flertallet mener det ikke er behov for et slikt tredje ledd som begrenser forbrukernes rettigheter ut over adgangen skadeserstatningsloven allerede gir. Subsidiært mener flertallet man kan erstatte teksten med en henvisning til de generelle erstatningsrettslige regler hjemlet i skadeserstatningsloven.

På denne bakgrunn vil flertallet stemme imot forslaget til § 3-21 tredje ledd.

Flertallet forventer at finansinstitusjonene kjenner til bestemmelsen i § 3-20, og at de vurderer hvor stor del av kravet forbruker kan holdes ansvarlig for i lys av denne bestemmelsen. Finansinstitusjoner er ikke avhengige av forbrukers «varsel» om at de bare vil være ansvarlig for en egenandel. Flertallet forventer at finansinstitusjoner vurderer lovens § 3-20, og mener det vil være urimelig om finansinstitusjoner som opererer i dette markedet til daglig, kan omgå foreslått § 3-20 bare fordi en forbruker ikke kjenner til detaljene i lovverket.

Flertallet ser et mønster i at i saker mellom bank, forbruker og svindler er forbrukeren som regel den svakeste parten. Flertallet støtter derfor lovforslagets intensjon om å gi bedre rettslig beskyttelse til bankkunder, hvis ID har blitt svindlet, som har blitt erstatningsansvarlige for lån som de selv ikke har tatt opp. I dette perspektivet vil flertallet gjøre oppmerksom på at Høyesterett 23. oktober 2020 avsa en dom som slår fast at bankene har et langt større ansvar ved svindel med BankID enn de så langt har tatt. I denne saken slår Høyesterett fast at det er banken som har hovedansvaret for tapet som oppstår ved svindel. Saken gjaldt en privatperson som ble ID-svindlet av en kollega, og banken mente det var svindelofferet som skulle ta regningen. Høyesterett har med dette hevet terskelen for å gi ansvaret til privatpersonen. Begrunnelsen her er at bankene har valgt et system som har en viss risiko, og når noen misbruker dette systemet, må bankene selv ta ansvar.

Kap. 19 Angrerett

Komiteen er positiv til at reglene om angrerett flyttes fra angrerettloven til finansavtaleloven, slik at forbrukerne får en bedre oversikt over reglene. Komiteen er også positiv til en frivillig betenkningstid for boliglån, slik at låntagere får bedre tid til å tenke seg om før de tar opp et boliglån. Komiteen viser på den andre side til en undersøkelse fra Forbrukerrådet som viser at mange boligkjøpere ønsker seg mer tid når de kjøper seg bolig. Dette problemet er først og fremst knyttet til kjøpet av selve boligen og ikke knyttet til boliglånet.

Kap. 20 Sperring av betalingsinstrument og kredittmulighet mv.

Komiteen noterer seg at reglene om sperring av nettbank og betalingskort videreføres.

Kap. 21 Oppsigelse

Komiteen mener at reglene om oppsigelse av kontoavtaler og kredittavtaler både ivaretar kundens mulighet til å si opp avtaler og tjenesteyterens behov for noe forutsigbarhet dersom det er avtalt oppsigelsestid. Komiteen er også positiv til at det nå innføres en bestemmelse som klargjør at tjenesteyteren kan avvikle en avtale dersom kunden har brutt offentligrettslige regler som forbud mot hvitvasking og økonomisk kriminalitet.

Kap. 22 Generelt om misligholdssanksjon ved tjenesteyterens pliktbrudd

Komiteen er positiv til at det innføres regler om kundens og tjenesteyterens krav ved mislighold. Tidligere har det ikke stått i loven at kunden kan kreve heving eller erstatning dersom banken har brutt sine plikter. Nå som dette skrives inn i loven, vil kunden enklere kunne vite om sine håndhevingsmuligheter dersom tjenesteyter bryter sine plikter. Tjenesteyter kan også kreve erstatning og heving dersom kunden har brutt sine plikter.

Komiteen er enig i den fastsatte reklamasjonsfristen i lovforslaget og er glad for at fristen lovfestes, slik at kunder får bedre oversikt over sine rettigheter og plikter.

Kap. 23 Heving

Komiteen viser til sine merknader knyttet til kapittel 22.

Kap. 24 Erstatning

Komiteen mener at kundene vil få bedre oversikt over sine rettigheter ved at ulovfestede erstatningsregler lovfestes. I dagens situasjon, der mange av erstatningsreglene ikke er lovfestet, vil kunder ha problemer med å håndheve sine rettigheter som er fastsatt i loven. En undersøkelse gjort av EU-kommisjonen viste at kunden i 57 pst. av tilfellene ble anbefalt et produkt som ikke var egnet for kunden og dermed i strid med gjeldende reguleringer. Tallene var like høye for Sverige og Danmark som resten av Europa. Dette viser at kravene som er formulert i gjeldende regulering, ikke ble etterlevd godt nok i flertallet av kjøpene som ble undersøkt. Derfor støtter komiteen forslaget om å innføre en generell erstatningsbestemmelse, slik at det blir enklere for kunder å vite hvordan de kan gå til sak for å håndheve sine rettigheter som er fastsatt i lovverket.

Komiteen registrerer at erstatningsbestemmelsen har det samme virkeområdet som lovforslaget ellers, slik at det blir klart at alle typer finansielle tjenester som er omfattet av lovforslaget, er omfattet av erstatningsbestemmelsene.

Komiteen viser til at erstatningsbestemmelsen i utgangspunktet oppstiller et strengt profesjonsansvar ved brudd på tjenesteyterens plikter: Dersom tjenesteytere bryter sine plikter, vil utgangspunktet være at de kan bli erstatningsansvarlige dersom vilkårene for erstatning er oppfylt. Det vil være lite rom for å vurdere om den enkelte tjenesteyter kan gå fri fra ansvar fordi tjenesteyteren isolert sett ikke kan bebreides for pliktbruddet.

Tjenesteyters ansvar for tredjepersoners svindelforsøk

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre støtter at tjenesteyteren har et visst ansvar for å advare kunder mot svindel, men legger også til grunn at tjenesteyteren har et selvstendig ansvar for å avgjøre hva som vil være rimelige tiltak for å advare sine kunder. Disse medlemmer oppfatter imidlertid ordlyden i § 3-49 slik at det ikke er et krav at den enkelte kunde har oppfattet en konkret advarsel. En advarsel som på generelt grunnlag er egnet til å advare tjenesteyterens kunder gjennom etablerte former for kommunikasjon, bør være tilstrekkelig. Disse medlemmer legger dessuten til grunn at kravene i § 3-1 første ledd kan gi føringer for hva det er rimelig å forvente av tiltak.

Direktekrav mot underleverandører

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at lovforslaget § 3-49 annet ledd forutsetter at tjenesteyteren selv kan velge i hvilken utstrekning det inngås avtale med underleverandør som overfor kunden oppfyller tjenesteyterens plikter på grunnlag av avtale med tjenesteyter. Avgrensingen av hvilke avtaleparter det rettes ansvar mot, innebærer at bare de som etter avtale oppfyller tjenesteyterens plikter, omfattes. At et slikt ansvar kan bli aktuelt, vil både tjenesteyteren og underleverandøren kunne forutse på grunnlag av avtalevilkårene de har seg imellom. Den som leverer kontormateriell og teletjenester til banken, er ikke underleverandør etter disse medlemmers oppfatning, selv om papiret eller telenettet brukes til å sende kunden en melding. Kredittinformasjonsforetak som utfører kredittvurdering på vegne av banken, vil muligens kunne regnes som underleverandør – særlig om tjenesteyteren baserer seg på underleverandørens vurdering av kredittevne og lar kredittinformasjonsforetaket oppfylle tjenesteyterens opplysningsplikt overfor kunden i forbindelse med kredittvurderingen.

Kap. 25 Klagebehandling og tilsyn

Komiteen har ingen merknader til dette kapittelet.

Kap. 26 Kundens rett til kontoavtale og betalingstjenester

Komiteen støtter lovforslagets bestemmelser om kunders rett til en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Dette er viktig for at blant annet ulike typer immigranter og forbrukere uten fast bosted kan få opprettet en bankkonto for å kunne delta aktivt i samfunnet.

Komiteen vil også fremheve at lovforslagets § 4-52 fjerde ledd åpner opp for at det ved forskrift kan lages regler som gjør det enklere å opprette bankkonto for fosterbarn. Dette har bakgrunn i problemstillingen om at fosterforeldre i mange tilfeller ikke får opprette konto for sine fosterbarn.

Kap. 27 Samtykke til betalingstjenester

Komiteen legger merke til innspillet fra Forbrukerombudet om at det finnes tilfeller der det ikke er gjort tilstrekkelig klart for kunden at det igangsettes en betalingstransaksjon. Dette gjelder primært såkalte «in game purchases», der elementer i spill, som utstyr og virtuell valuta, kan kjøpes for ekte penger. Dette er særlig et problem når brukerne er barn og unge.

Komiteen håper, i likhet med departementet, at nye regler som følge av betalingstjenestedirektivet kan bøte på problemet. Reglene innebærer blant annet strengere krav til at nøyaktig beløp og mottaker av beløpet vises tydeligere før gjennomføringen av betalingstransaksjonen. Komiteen mener det ville vært uheldig å innføre egne regler for Norge på dette området, fordi det kan føre til at utenlandske tilbydere med standardiserte løsninger for hele Europa ikke kan operere i Norge.

Komiteen har blitt oppmerksom på en skrivefeil i lovforslaget. Komiteen foreslår å endre ordet «reservers» til ordet «reserveres» i § 4-10 første ledd bokstav d.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«§ 4-10 første ledd bokstav d skal lyde:

• d) betaleren har gitt særskilt samtykke til at et nøyaktig beløp kan reserveres på kontoen.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til merknaden om signeringskrav i kapittel 16.

Kap. 28 Frist for mottak og kansellering av betalingsoppdrag

Komiteen noterer at lovforslaget i hovedsak er en videreføring av gjeldende regler. Komiteen er positiv til at terminologien endres slik at den blir mer tilgjengelig for forbrukere.

Kap. 29 Overføringstid og renteberegning

Komiteen er positiv til lovendringer som stiller krav om at betalingstransaksjoner i norske kroner behandles samme virkedag som betalingsoppdraget mottas. Dette vil innebære at det stilles krav til raskere gjennomføring av transaksjoner enn tidligere.

Kap. 30 Tilbakeholdsrett og motregning

Komiteen noterer seg at lovforslaget i vesentlig grad innebærer en videreføring av gjeldende rett.

Kap. 31 Gebyrer

Komiteen noterer at lovforslaget for det meste gjennomfører reglene om gebyrer i betalingskontodirektivet. Et av målene til direktivet er å gjøre det enklere for forbrukere å bytte konto, slik at forbrukeren kan betale mindre for tjenestene. Direktivet har detaljerte krav til hvordan betalingstjenesteyteren skal presentere gebyrinformasjon og kontoinformasjon. Opplysningene skal være lett tilgjengelige på tilbydernes hjemmesider i en prisportal, og opplysningene skal være standardiserte, slik at det er blir enklere å sammenlikne ulike tilbydere.

Kap. 32 Fullmakttjenester

Komiteen viser til sammendraget foran som gir en oversikt over forslaget. Komiteen har ingen ytterligere merknader.

Kap. 33 Kontobytte

Komiteen er positiv til at det innføres regler om enklere kontobytte for forbrukere, slik betalingskontodirektivet pålegger og åpner opp for. Komiteen noterer at liknende regler allerede eksisterer gjennom frivillige retningslinjer hos Finans Norge.

Kap. 34 Forklaringsplikt, kredittvurdering og avslagsplikt

Komiteen ser med stor bekymring på det økende opptaket av gjeld hos norske forbrukere. Gjeldsproblemer får store konsekvenser for enkeltpersoner og deres familier, og det kan også få betydelige samfunnsmessige konsekvenser slik som under finanskrisen i 2008. Dessverre er det i dag lett for forbrukere å oppta lån som de egentlig ikke har økonomisk evne til å betjene. Tilbud om forbrukskreditt kan komme overrumplende for eksempel når man skal kjøpe møbler eller elektronikk, blir kontaktet av en standselger på gata eller ser tilbud som man direkte kan klikke seg inn på over nettet. Komiteen ønsker også å påpeke at noen kredittilbydere gir lån i håp om at kunden ikke klarer å betale i tide, slik at de kan belaste svært høye renter og eventuelt kreve inn svært høye inkassosalærer.

Komiteen er derfor positiv til at lovforslaget inneholder en rekke nye regler som skal forhindre at forbrukere påtar seg gjeld de ikke kan betale ned. Forslaget innebærer at kredittyteren i tillegg til å forklare kunden sentrale forhold ved kredittavtalen skal forsikre seg om at kunden faktisk har forstått forklaringene. Dette skiller forklaringsplikten fra en ren opplysningsplikt. Å sørge for at kunden forstår forklaringen kan for eksempel gjøres ved å stille noen kontrollspørsmål for å forsikre seg om at kunden har forstått informasjonen som er gitt.

Komiteen noterer seg at kredittyter også pålegges å vurdere kundens kredittevne. Kombinert med gjeldsregisteret som nå innføres, vil dette gi relativt gode opplysninger om kundens låneevne. Dagens frarådningsplikt avløses av en innføring av en avslagsplikt. Dette innebærer at kredittyteren har en plikt til å avstå fra å yte kreditt i de tilfeller der kunden trolig ikke kan oppfylle sine økonomiske forpliktelser etter avtalen.

Komiteen er i utgangspunktet positiv til de nye lovbestemmelsene om kredittopptak. Kombinert med regler om omvendt bevisbyrde, erstatning, lemping av kundens ansvar og unntak fra kundens tapsbegrensningsplikt i noen tilfeller vil forslaget føre til at kredittyteren kan bli holdt økonomisk ansvarlig for kunders gjeldsproblemer dersom tjenesteyter har brutt sine lovpålagte plikter da lånet ble gitt. Dette vil gi kredittyter et incentiv til å bli mer forsiktig i sin utlånspraksis.

Komiteen viser til at § 5-4 annet ledd innebærer at tilstrekkelig kredittevne «ikke utelukkende» kan begrunnes med at det er stilt tilstrekkelig sikkerhet. Sammenhengen med første ledd tilsier imidlertid at sikkerhet i kombinasjon med et av alternativene i første ledd annet punktum til sammen vil kunne resultere i at kunden anses for å ha tilstrekkelig kredittevne jf. også departementets spesialmerknader til § 5-4.

Komiteen merker seg departementets uttalelser om forholdet mellom regler om kredittvurdering av kunder gitt med hjemmel i finansforetaksloven og de foreslåtte reglene i finansavtaleloven. Komiteen viser til at Finansdepartementet med hjemmel i finansforetaksloven § 1-7 har fastsatt forskrifter som regulerer finansforetakenes utlånspraksis for henholdsvis boliglån og forbrukslån. Forskriftene setter rammer for finansforetakenes utlånspraksis, men åpner likevel for at foretakene kan innvilge en viss andel lån som ikke oppfyller alle kravene hvert kvartal. Forskriftene er en del av makroreguleringen som er begrunnet i hensynet til finansiell stabilitet.

Komiteen viser til at forskrift 12. februar 2019 nr. 83 også er gitt med hjemmel i finansforetaksloven og stiller krav til finansforetakenes utlånspraksis for forbrukslån og gjelder for «finansforetak som yter usikret kreditt til forbrukere (forbrukslån), herunder kreditt knyttet til kreditt- og betalingskort». I likhet med boliglånsforskriften har forbrukslånsforskriften krav til stresstesting av kundens betjeningsevne og regler om maksimal gjeldsgrad samt avdragsbetaling. Forskriften har også regler om fleksibilitet og refinansiering. I tillegg har forskriften regler om kredittkort med lav kredittramme samt dokumentasjonskrav for foretakene.

Komiteen viser videre til at forskrift 15. november 2019 nr. 1517 om krav til nye utlån med pant i bolig (boliglånsforskriften) stiller krav til stresstesting av kundens betjeningsevne og har regler om maksimal gjeldsgrad og belåningsgrad samt avdragsbetaling. Forskriften har regler om tilleggssikkerhet i form av pant i fast eiendom, kausjon eller garanti og dokumentasjon av kredittvurdering. Forskriften har videre regler om fleksibilitet og refinansiering. Komiteen bemerker at forskriftene etter finansforetaksloven fastsetter krav til finansforetakenes utlånspraksis, og at finansavtaleloven vil pålegge at kredittyteren for den enkelte låneavtale må gjøre selvstendige kredittvurderinger – også ved bruk av den fleksibiliteten som boliglånsforskriften gir.

Komiteen viser til at lovforslaget § 5-6 er utvidet sammenlignet med gjeldende lov ved at det gis hjemmel til å fastsette regler i forskrift om krav til egenkapital og krav til sikkerhet og belåningsgrad ved boliglån og ved finansiering av varekjøp i forbrukerforhold. Krav til belåningsgrad for boliglån er i dag regulert i boliglånsforskriften. Forskriften regulerer som allerede nevnt utlånspraksis på porteføljenivå, ikke den enkelte låneavtale. Dersom slike krav kan reguleres med hjemmel i finansavtaleloven, vil det gi større mulighet for å verne kunden når kravene ikke er fulgt, men det vil samtidig svekke bankenes muligheter til å ta hensyn til den enkelte kundes spesifikke behov. Etter gjeldende rett synes det ikke å få konsekvenser for den enkelte kredittavtalen om kravene ikke er overholdt. Dersom krav til egenkapital mv. også gis med hjemmel i finansavtaleloven, vil det kunne anses som et avtalebrudd i den grad reglene ikke kan fravikes ved avtale, og det vil kunne gi kunden kontraktsrettslige sanksjoner mot kredittyteren. Komiteen merker seg at de foreslåtte forskriftshjemlene i kapittel 5 åpner for at krav til kredittvurdering etter finansavtaleloven reguleres i forskrift. Komiteen ber departementet vurdere om det er hensiktsmessig å samordne disse med regler som gis med hjemmel i finansforetaksloven – slik at det ikke blir motstrid mellom hva som er tillatt i samlet portefølje og i den enkelte avtale – samt kravene til kredittvurdering etter boliglåndirektivet og forbrukerkredittdirektivet.

Komiteen viser til den betydningen eierskap til egen bolig har i Norge. Mange par eier eksempelvis bolig sammen som er finansiert etter en vurdering av parets samlede kredittevne. Departementets forslag til regler om samskyldnere gir etter komiteens oppfatning et grunnlag for å videreføre en slik praksis. Finansnæringen har i forbindelse med behandlingen av lovforslaget uttrykt bekymring for hvorvidt lovforslaget i tilstrekkelig grad avklarer forhold av betydning ved vurdering av kredittevne og en eventuell avslagsplikt for samskyldnere. Komiteen foreslår derfor en mulighet for eventuelt å regulere slike spørsmål nærmere i forskrift med hjemmel i et fjerde ledd i § 5-17, som vil kunne supplere forskriftshjemmelen i § 5-4 tredje ledd.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 5-17 nytt fjerde ledd skal lyde:

(4) Kongen kan gi nærmere regler om kredittvurdering for kredittavtale med samskyldnere og gi nærmere regler for vilkår som får betydning ved vurdering av samskyldnernes kredittevne, herunder regler om at slike vilkår skal inntas i kredittavtalen eller avtale som gjelder en samskyldners rett til regress fra annen samskyldner.»

Kap. 35 Valutalån

Komiteen viser til at det ved større valutasvingninger kan oppstå store gjeldsbyrder for kunder som har tatt opp et lån i en utenlandsk valuta. Under finanskrisen førte dette til store problemer for blant annet islandske kunder, og valutalån har også skapt problemer for norske kunder. Derfor er komiteen positiv til de nye reglene som regulerer valutalån.

Kap. 36 Kredittavtaler med flere skyldnere

Komiteen har ingen merknader til dette kapittelet.

Kap. 37 Kausjonsavtaler

Komiteen viser til sammendraget foran som gir en oversikt over de nye reglene.

Kap. 38 Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteen ønsker å fremheve viktigheten av at lovforslag er godt utredet. Før vedtagelse er det viktig å ha god oversikt over konsekvensene av et lovforslag.

Komiteen noterer seg at lovforslaget blant annet har til hensikt å standardisere og automatisere prosedyrer, slik at etterlevelseskostnadene til tjenestetilbyderne faller. På en annen side vil kostnadene for tilbyderne øke i implementeringsfasen, og kostnadene kan i noen tilfeller øke permanent, for eksempel i tilknytning til kravet om at tjenesteyteren må ha tilstrekkelig kunnskap når det gjennomføres finansiell rådgivning.

Komiteen ønsker for øvrig å fremheve at lovforslaget ikke bare kan evalueres etter hvordan det påvirker kostnadene til tjenestetilbyderne. Utilstrekkelig regulering av finansielle tjenester kan føre til kostnader for forbrukere som får dårlig rådgivning eller tar opp lån som ikke kan betjenes. Undersøkelser viser også at norske forbrukere har lav tillit til markedet for investeringsprodukter. Bedre regulering kan føre til mer tillit i markedet, slik at flere benytter seg av tjenestene, og færre med betalingsproblemer kan føre til at det offentlige kan redusere kostnadene knyttet til gjeldsrådgivning og inndrivelse av gjeld. Komiteen vil også påpeke at mangelfull rådgivning til låntakere og uansvarlige låneopptak var et viktig element i finanskrisen i 2008.

Komiteen ønsker også å bemerke at reglene som har til hensikt å skape bedre konkurranse i markedet for lån og finansielle tjenester, trolig vil senke prisene i markedet, noe som vil gagne kundene.