Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen
og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og
Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred
Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og
fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, vil, som departementet
slår fast i sitt svarbrev til komiteen, at Norge fortsatt skal stå
fast på sine forpliktelser etter flyktningkonvensjon og Den europeiske
menneskerettskonvensjonen om retten til å søke om beskyttelse. Komiteen viser
til at det er rekordmange mennesker på flukt i verden, men at få
asylsøkere kommer til Norge. Komiteen understreker at det er
nærområdene som tar imot flest flyktninger og som har den største
belastningen. Dette er ofte lavinntektsland med store utfordringer
og der kapasiteten er sprengt.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at hjelpebehovene
er store, og det krever økt samarbeid internasjonalt, også i Europa.
Og det er i Norges interesse at det framover blir mer, og ikke mindre,
samarbeid og en bedre ansvarsdeling mellom europeiske land som er
med i Schengen- og Dublin-samarbeidet.
Flertallet viser til at Norge
som medlem av FNs sikkerhetsråd har et særlig ansvar for å styrke
samarbeidet gjennom FNs organer. Norge er også et land som på mange
områder har mulighet til å gå foran og bidra til løsninger og forplikte
andre land til å bidra mer og bedre.
Et annet flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at forslagsstillerne
mener at EUs New Pact on Migration and Asylum (Pakten) er en gavepakke
til dysfunksjonelle stater som ikke etterlever det folkerettslige
prinsipp om å ta imot egne borgere, og at Stortinget derfor må be
regjeringen om å sørge for at Norge ikke tar del i Pakten.
Dette flertallet viser videre
til at forslagsstillerne ber regjeringen aktivt arbeide for å avvikle
det de kaller dagens mislykkede asylsystem, og fremmer fem forslag
som skal rette opp i dette, blant annet å avskaffe retten til å
søke asyl i Europa, opprette asylsentre utenfor Europa, dit alle
asylsøkere skal sendes for å få saken behandlet gjennom å bruke
bistandsmidler.
Et tredje flertall,
medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, støtter ikke forslagene.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at dagens asylregime
har flere inhumane, urettferdige og lite bærekraftige konsekvenser. Disse medlemmer viser
til at de respektive partier ønsker en dreining vekk fra et system
som forutsetter at folk må legge ut på dødsreiser over Middelhavet
for å søke om beskyttelse, og som bruker store ressurser på å behandle
søknader fra personer som ikke har beskyttelsesbehov. Norge vil
imidlertid aldri nå målet om et mer rettferdig og bærekraftig asylsystem
gjennom nasjonale politiske tiltak alene. For å få asylinnvandringen
inn i mer kontrollerte former er vi avhengige av et forpliktende
internasjonalt samarbeid på flere områder. Dette innebærer også
et europeisk samarbeid for sterk kontroll med Schengen yttergrense,
for å kontrollere asylinnvandringen og samtidig bevare fri bevegelighet
innenfor EØS og Schengen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er en erkjennelse
at Europa hittil ikke har lykkes med å finne gode og varige løsninger
på felles utfordringer knyttet til innvandring og migrasjon, herunder
rettferdige byrdefordelingsmekanismer. EUs «New Pact on Migration and
Asylum» er ennå ikke behandlet i EU-parlamentet, og det foreligger
dermed foreløpig ingen endelig avtale. Disse medlemmer mener imidlertid
at dersom EU blir enige om en avtale som innebærer at migrasjon
og asylinnvandring reguleres og kontrolleres bedre enn i dag, bør
Norge vurdere å være en del av dette, forutsatt at Norge beholder
nasjonal råderett og kontroll.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiets utgangspunkt
er at et sterkere europeisk samarbeid bør innebære at alle europeiske
land også tar et større ansvar for å ta imot flyktninger gjennom
FNs kvotesystem. En eventuell avtale må også gi landene som deltar,
forutsigbarhet og bedre muligheter for å ha nasjonal kontroll på
det totale innvandringstallet fremover i tid, og den må innebære en
betydelig styrking og samordning av returarbeidet på europeisk nivå.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til Representantforslag 206 S
(2020–2021) om å sikre norsk råderett over egen innvandringspolitikk
og si nei til EUs «New Pact on Migration and Asylum».
Disse medlemmer viser til at
migrasjon er en av de største utfordringene Europa og verdenssamfunnet står
overfor. Ved inngangen av 2020 var det av FN estimert å være 79,5
millioner flyktninger i verden. Det er et rekordhøyt antall. Disse medlemmer mener
at den voksende migrasjonsutfordringen nødvendiggjør behovet for
å tenke nytt innen asyl- og innvandringspolitikken. Fremskrittspartiet
vil derfor ha en helt ny asyl- og innvandringspolitikk, der målsettingen
er å hjelpe flest mulig medmennesker på flukt, sikre landets velferdsmodell
og bevare Norge og verdiene som samfunnet er bygget på. Norge bør
arbeide for å få Europa med på et helt nytt asylsystem, fordi de
fleste landene opplever det samme trykket på velferdsordningene,
det sosiale limet og opplevelsen av trygghet. Dessverre er EUs «New
Pact on Migration and Asylum» det diametralt motsatte. Det er en
videreføring, og forsterking, av en allerede mislykket politikk.
Disse medlemmer viser til at
EU-kommisjonen høsten 2020 lanserte sitt forslag til en ny europeisk
asylpolitikk, «New Pact on Migration and Asylum». Forslaget bygger
blant annet på å etablere en ny felleseuropeisk solidaritetsmekanisme,
og å etablere et mer forpliktende retursamarbeid. Den skisserte
solidaritetsmekanismen som lanseres fra EU-kommisjonen, oppstiller i
hovedsak to alternativer til europeiske land.
Det ene alternativet
innebærer en relokalisering av asylsøkere fra pressområder, typisk
Hellas og Italia, til andre europeiske land. Det tas dermed til
orde for å transportere asylsøkere fra disse landene til Norge og andre
europeiske land. En slik løsning er etter disse medlemmers syn ingen
løsning. Det vil bare bidra til at flere migranter ved hjelp av
menneskesmuglere legger ut på en livsfarlig ferd over Middelhavet.
En slik kynisk tilnærming, der man i praksis oppfordrer mennesker
til å risikere livet, kan ikke disse medlemmer støtte.
Det andre alternativet
i den skisserte solidaritetsmekanismen er en sponsoravtale for retur,
hvor europeiske land overtar det juridiske ansvaret for retur av migranter
uten beskyttelsesbehov som befinner seg i et annet europeisk land.
Kommisjonen slår fast at hvis retur ikke har funnet sted innen fire
måneder i det EU definerer som en krisesituasjon, skal man relokalisere
de illegale asylsøkerne til sponsorlandet. I en normalsituasjon
er tidsfristen åtte måneder. Ulovlige innvandrere, som skal returneres
til hjemlandet, skal derfor fordeles rundt i Europa i påvente av
retur. Et slikt system vil etter disse medlemmers oppfatning
vanskeliggjøre returarbeidet.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at Norge ikke tar del i EUs asylpakt,
‘New Pact on Migration and Asylum’.»
«Stortinget
ber regjeringen arbeide aktivt for å avvikle dagens mislykkede asylsystem,
herunder ta initiativ til følgende:
-
a. Stanse muligheten
til å få opphold ved å søke asyl ved grensen til europeiske land.
-
b. Opprette asylsenter
utenfor Europa hvor alle asylsøkere som kommer, blir sendt mens
søknaden behandles. Det skal ikke være mulig å søke asyl direkte
ved disse sentrene.
-
c. Bruke bistandsmidler
til å få til avtaler med trygt tredjeland for å opprette asylsentre.
-
d. Bruke bistandsmidler
for å få på plass omsorgssentre for mindreårige asylsøkere.
-
e. At asylsøkere
som får flyktningstatus, gis beskyttelse i et trygt land Norge har
avtale med.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet mener at Norge fortsatt må ha full suverenitet
i asyl- og innvandringspolitikken, og at Norge ut fra vår egen suverenitet
skal samarbeide tett med UNHCR. Norge har tradisjon for å ta vår
del av ansvaret for denne utfordringen, og det skal vi fortsette
med. Senterpartiet har sagt nei til overføring av suverenitet til
blant annet ACER, EUs finanstilsyn og EUs jernbanebyrå, og mener i
så måte det er riktig å også si nei til denne suverenitetsavståelsen
på asyl- og innvandringsfeltet. For eksempel vil solidaritetsmekanismen
i det nye forslaget fra EU-kommisjonen kunne innebære en overstyring
av det norske asylinstituttet og Norges samarbeid med UNHCR. Norge
er ikke tjent med at EU som en tredje aktør skal blande seg inn
i den norske flyktningpolitikken. Samtidig er EUs «New Pact on Migration
and Asylum» ikke behandlet i EU-parlamentet, og det er ennå ikke
offisiell EU-politikk.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen stanse prosessen med ytterligere maktoverføring
til ACER, starte reversering av maktoverføringen til EUs finanstilsyn
og ikke overføre makt til EU over asyl- og innvandringspolitikken
i Norge.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er rekordmange
mennesker på flukt i verden, men at få asylsøkere kommer til Norge. Dette medlem understreker
at det er nærområdene som tar imot flest flyktninger og som har
den største belastningen. Dette medlem påpeker nødvendigheten
av at land i nærområdene, slik som Tyrkia, Libanon, Jordan og Uganda,
gis støtte og avlastning ved at man henter ut flere kvoteflyktninger. Dette medlem mener
Norge som medlem av FNs sikkerhetsråd har et særlig ansvar for å
følge opp FNs anmodninger om mottak av flyktninger og avlasting
av flyktninger, både gjennom ordningen med kvoteflyktninger og gjennom
relokaliseringsavtaler for å avlaste europeiske land med særlig
store ankomster, som Hellas og Bosnia. Dette medlem viser til at det
både i Hellas og i Bosnia bor sårbare asylsøkere i uverdige teltleire
eller under andre kummerlige forhold. Situasjonen for disse flyktningene
har vært uakseptabel i svært lang tid, og barn og sårbare får ikke
grunnleggende menneskerettigheter ivaretatt. Mange kommuner har
kapasitet og ønske om å bosette flere enn de er anmodet om, og dette medlem viser
i den forbindelse til representantforslaget fra Sosialistisk Venstreparti,
Dokument 8:219 S (2020–2021) om å evakuere flere asylsøkere fra Hellas
i 2021 og forsterke bistanden i Bosnia. Dette medlem mener, i motsetning
til forslagsstillerne, at Norge bør bidra i større grad enn det
som gjøres i dag, både gjennom å øke antallet kvoteflyktninger,
samt å tilby å relokalisere asylsøkere fra landene ved Europas yttergrense
som nå tar det største ansvaret. Tall fra UDI viser at Norge mottok
totalt 1 386 søknader om asyl i 2020. De tre første månedene i 2021
har Norge mottatt til sammen 186 søknader. I tillegg kom 1 527 kvoteflyktninger
til Norge i 2020. Med så lave ankomster til Norge, et stort ønske
om å hjelpe fra flere kommuner, god kapasitet og kompetanse, ligger
alt til rette for at Norge bør kunne bidra til å avlaste overbelastede
land og ta imot flere flyktninger fra både Hellas og Bosnia, samt flere
kvoteflyktninger.
Dette medlem mener det er særlig
tre prinsipper som må ligge til grunn for Norges arbeid med en europeisk
flyktningpolitikk: at Norge må arbeide for å få til en mer solidarisk
ansvarsfordeling mellom land i Europa, og at Norge tar sitt ansvar
ved å ta imot flere. For det andre: Aldri mer Moria. Det må bli
en slutt på de katastrofale teltleirene, og vi kan ikke akseptere
forslag om økt bruk av internering i store, lukkede leire. Til slutt
må vi etter dette
medlems syn sikre at alle de som søker asyl, får prøvd saken
sin på en ordentlig måte.
Når det gjelder
forslagene om å avvikle dagens asylsystem, herunder avskaffe retten
til å søke om asyl i Europa, er dette medlem glad for at regjeringen
viser til at Norge fortsatt skal stå fast på sine forpliktelser
etter flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
om retten til å søke om beskyttelse. Asylrettighetene er under stadig
press, og innstramminger som blant annet å fjerne rimelighetsvilkåret
i internfluktvurderingen i beskyttelsessaker, og fjerne kravet om
tilgang til asylprosedyre for å returnere til trygt tredjeland,
gjør at det blir vanskeligere å komme igjennom nåløyet. Dette medlem mener
at Norge, i stedet for å gå i den retning som forslagsstillerne
ønsker, heller må foreta endringer som gir folk på flukt et sterkere vern. Dette medlem viser
i den forbindelse til bl.a. Dokument 8:59 LS (2020–2021), jf. Innst.
228 L (2020–2021) om blant annet å gjeninnføre rimelighetsvilkåret i
internfluktvurderingen i beskyttelsessaker.
Dette medlem vil til slutt
understreke at ingen mennesker er ulovlige eller illegale, jamfør
betegnelser i representantforslaget som «illegale asylsøkere» og «ulovlige
innvandrere». Og det er ikke ulovlig å søke om asyl selv om vilkårene
for å få asyl ikke er oppfylt, eller vedkommende kommer til landet
ulovlig.