1. Sammendrag

1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Justis- og beredskapsdepartementet fremmer i proposisjonen forslag til endringer i straffelovens regler om inndragning. Proposisjonen følger opp enkelte av forslagene i Straffelovrådets utredning NOU 2020:10 Straffelovrådets utredning nr. 2: Inndragning av utbytte fra gjengkriminalitet, avgitt 16. september 2020. Bakgrunnen for forslagene er nærmere behandlet i proposisjonens kapittel 2. De av forslagene i NOU 2020:10 som må ses i sammenheng med Straffelovrådets tilleggsutredning om pønal inndragning, vil ikke bli behandlet i denne omgang. Bakgrunnen for denne oppdelingen er nærmere behandlet i kapittel 3.

Når departementet likevel foreslår at det fremmes en proposisjon nå, er det på bakgrunn av anmodningsvedtaket fra Stortinget. Stortinget har bedt om at regjeringen i inneværende stortingsperiode utarbeider forslag til lovendringer som legger til rette for mer effektiv inndragning av utbytte fra straffbare handlinger, jf. Stortingets anmodningsvedtak nr. 466, 18. desember 2020. En lojal oppfølgning av Stortingets vedtak tilsier at regjeringen allerede nå fremmer en lovproposisjon med forslag til endringer som bidrar til et mer effektivt og pedagogisk inndragningsregelverk.

Straffelovrådets overordnede konklusjon er at gjeldende inndragningsregler i hovedsak gir tilstrekkelige hjemler for å sikre effektiv inndragning av utbytte fra gjengkriminalitet, og at utfordringene knyttet til inndragning i stor grad har andre årsaker enn mangler ved reglene i straffeloven kapittel 13. Rådet har likevel foreslått lovendringer som er ment å klargjøre og presisere rettstilstanden.

Endringene som foreslås i proposisjonen, går i hovedsak ut på å klargjøre og presisere enkelte av de gjeldende inndragningsreglene. Straffelovrådets utredning viser at inndragningsreglene på enkelte punkter oppfattes som uklare, og at de gir for lite konkret veiledning om hva som kan inndras, og i hvilke situasjoner. Slike uklarheter kan gjøre praktisering og håndheving av regelverket utfordrende.

Departementet foreslår for det første å presisere virkeområdet for utvidet inndragning i straffeloven § 68, herunder å lovfeste retningslinjer for hva som skal vektlegges i vurderingen av om den fakultative adgangen til utvidet inndragning skal benyttes, samt å innta et nytt første ledd som klargjør formålet med utvidet inndragning. Videre foreslås en presisering av at utvidet inndragning ikke bare er aktuelt der det er grunnlag for å inndra alt lovbryteren eier, men at bestemmelsen også kan benyttes til å inndra enkelteiendeler. Forslagene til klargjøringer i straffeloven § 68 er omtalt i proposisjonen kapittel 7.

For det andre foreslår departementet en presisering av godtrovurderingen for omsetningserververe i straffeloven § 72 første ledd. Forslaget går ut på å tydeliggjøre at temaet for aktsomhetsvurderingen er om erververen forstod eller burde ha forstått at det mottatte var utbytte av en eller annen straffbar handling – og at det ikke er nødvendig at erververen kjenner til eller har mistanke om den konkrete straffbare handlingen som har gitt utbyttet. Forslaget er behandlet i proposisjonen punkt 8.2.

For det tredje foreslår departementet en klargjøring av ordlyden i straffeloven § 74 første ledd om partsstillingen i saker om inndragning av utbytte og ting som ikke tilhører lovbryteren. Forslaget er foranlediget av Høyesteretts avgjørelse i HR-2020-710-A, og det tar sikte på å klargjøre at hovedregelen om at inndragningskrav skal rettes mot eieren eller rettighetshaveren, er en alminnelig regel som gjelder uavhengig av om det er tatt forutgående beslag. I tillegg er det inntatt en presisering i § 74 annet ledd. Forslagene er nærmere omtalt i kapittel 9.

Departementet følger ikke opp Straffelovrådets forslag til ny bestemmelse i straffeloven § 67 a første ledd om inndragning av utbytte uten at det kan påvises hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra. Etter departementets vurdering synes ikke forslaget å være et egnet verktøy for å effektivisere inndragningsreglene. Departementets vurdering har nær sammenheng med at departementet ikke deler rådets oppfatning av gjeldende rett. Forslaget er drøftet i proposisjonen kapittel 4.

Straffelovrådet har også foreslått en ny hjemmel i § 67 a annet ledd om inndragning i situasjoner der ingen gjør krav på å være eier av en beslaglagt ting og det er sannsynlig at tingen er utbytte fra en straffbar handling. Etter departementets syn kan en slik hjemmel være et fornuftig supplement til dagens regler. Forslaget har imidlertid nær sammenheng med forslaget til § 67 a første ledd, og departementet vil derfor vurdere spørsmålet på et senere tidspunkt, jf. punkt 5.

I tillegg inneholder proposisjonen en nærmere vurdering av enkelte av Straffelovrådets øvrige forslag som departementet ikke foreslår å følge opp. Dette gjelder rådets forslag om at den foreslåtte formålsangivelsen i straffeloven § 68 også skal inkludere en henvisning til den omvendte bevisbyrden ved utvidet inndragning, forslaget om å presisere i straffeloven § 67 at utbytte som utgangspunkt skal inndras ved gjenstandsinndragning, og rådets forslag om en ny hjemmel for å unngå dobbeltinndragning ved inndragning overfor omsetningserververe i straffeloven § 72. Proposisjonen inneholder dessuten et forslag om å rette en inkurie. Dette er nærmere behandlet i spesialmerknadene i kapittel 11.

1.2 Klargjøring av virkeområdet for utvidet inndragning i straffeloven § 68

Straffeloven § 68 regulerer adgangen til å foreta inndragning av utbytte fra uidentifisert kriminalitet – såkalt «utvidet inndragning». Bestemmelsen gir, på nærmere vilkår, adgang til å inndra utbytte fra straffbare handlinger uten at det er nødvendig å påvise hvilken eller hvilke konkret(e) handling(er) som har skapt utbyttet. Dette innebærer et unntak fra hovedregelen om at påtalemyndigheten må bevise hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra.

Dersom vilkårene for utvidet inndragning er oppfylt, kan i utgangspunktet alle formuesgoder som tilhører lovbryteren, inndras med mindre lovbryteren sannsynliggjør at de aktuelle formuesgodene er ervervet på lovlig måte. Bevisbyrden for lovlig erverv er med dette lagt på lovbryteren.

Formålet med bestemmelsen er å inndra verdier som faktisk er utbytte fra straffbar virksomhet, men hvor det ikke er mulig å identifisere hvilke konkrete lovbrudd verdiene stammer fra.

Departementet er enig med Straffelovrådet i at det er hensiktsmessig å klargjøre innledningsvis i § 68 hva formålet med bestemmelsen er, og hva som kjennetegner utvidet inndragning. Departementet foreslår imidlertid en mindre omformulering av Straffelovrådets forslag. Departementets forslag skiller seg fra Straffelovrådets forslag ved at passusen om omvendt bevisbyrde ikke er tatt med. Etter departementets vurdering er det en risiko for at forslaget på dette punktet kan virke mot sin hensikt ved at det kan bidra til usikkerhet om hvordan bestemmelsen ellers skal forstås.

I sin utredning foreslår Straffelovrådet å lovfeste retningslinjer for hva som skal vektlegges ved vurderingen av om, og eventuelt i hvilket omfang, den fakultative adgangen til utvidet inndragning skal benyttes i den enkelte sak.

Departementet er enig med Straffelovrådet i at det er grunn til å lovfeste retningslinjer for vurderingen av om adgangen til utvidet inndragning bør benyttes i den enkelte sak. Dette vil gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig. Departementet mener imidlertid det er behov for å foreta visse justeringer i rådets forslag.

En klargjøring av bestemmelsens sentrale virkeområde har også en viktig side til forutberegnelighet og rettssikkerhet. Inndragning innebærer generelt et inngrep i eiendomsretten, og ved utvidet inndragning er det spesielt viktig at det fremgår klart når inndragning kan skje. Utvidet inndragning hjemler en omfattende inndragningsadgang ved at utgangspunktet er at hele formuen til lovbryteren kan inndras – og det uten at påtalemyndigheten må påvise hvilke straffbare handlinger formuen stammer fra. Det at bestemmelsen i tillegg opererer med omvendt bevisbyrde for lovlig erverv, tilsier at det bør utvises varsomhet med å anvende bestemmelsen utover de tilfeller forarbeidene gir anvisning på.

Departementet er enig med Straffelovrådet i at det bør fremgå av ordlyden at graden av kriminell livsstil – eller sannsynligheten for at lovbryteren har ervervet sin formue eller store deler av den ved uidentifisert straffbar virksomhet – står sentralt ved den konkrete vurderingen av om, og i hvilket omfang, adgangen til utvidet inndragning skal benyttes i den enkelte sak. Departementet foreslår at ved vurderingen av om det skal foretas utvidet inndragning, særlig skal legges vekt på sannsynligheten for at lovbryterens formue er ervervet ved straffbar virksomhet.

Videre foreslår Straffelovrådet å presisere i ordlyden at utvidet inndragning ikke bare er aktuelt der det er grunnlag for å inndra alt lovbryteren eier, og som vedkommende ikke kan bevise lovlig erverv av, men at bestemmelsen også kan benyttes til å inndra enkelteiendeler på grunnlag av konkret mistanke

Departementet slutter seg til Straffelovrådets forslag om å innta en presisering av at bestemmelsen om utvidet inndragning også kan benyttes for å inndra enkelte formuesgoder. Den foreslåtte presiseringen gjør det klart at bestemmelsen ikke bare er anvendelig i tilfeller der det er grunnlag for å inndra alt lovbryteren eier. Departementet er enig med Straffelovrådet i at en slik presisering vil synliggjøre at bestemmelsen kan benyttes til mer målrettet og avgrenset inndragning av enkelte formuesgoder – uten at det må rettes tilsvarende krav mot lovbryterens øvrige formue.

1.3 Presiseringer i reglene om inndragning overfor erververe i straffeloven § 72

Straffeloven § 72 regulerer forholdet til erververe som har ervervet utbytte fra straffbare handlinger, eller ting med tilknytning til straffbare handlinger, fra noen det kan foretas inndragning overfor. Bestemmelsen hjemler inndragning overfor andre enn lovovertrederen, og den åpner for å rette inndragningskrav direkte mot tredjepersoner, lovovertrederens nærmeste eller foretak som lovovertrederen har en nær tilknytning til. Bestemmelsen har som formål å hindre at inndragning vanskeliggjøres ved disposisjoner som foretas etter at den straffbare handlingen er begått, for eksempel ved at lovbryteren overdrar utbyttet fra en straffbar handling til sine barn. Bestemmelsen åpner både for gjenstands- og verdiinndragning.

Etter § 72 første ledd kan inndragningskrav rettes direkte mot en mottaker som har mottatt utbytte jf. straffeloven § 67, eller ting med tilknytning til en straffbar handling som nevnt i straffeloven § 69, fra noen det kan foretas inndragning overfor. Etter første ledd stilles det ingen krav til tilknytningen mellom mottaker og overdrager utover overdragelsen.

Som påpekt av Straffelovrådet i utredningen fremstår rettstilstanden som noe uavklart når det gjelder spørsmålet om hva uaktsomheten må omfatte. Etter ordlyden er vurderingstemaet om mottaker forstod eller burde ha forstått «sammenhengen mellom den straffbare handlingen og det overdratte». Henvisningen til «den straffbare handlingen» i bestemt form trekker isolert sett i retning av at uaktsomheten må omfatte hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra.

I utredningen foreslår Straffelovrådet derfor å endre ordlyden i straffeloven § 72 første ledd slik at «den straffbare handlingen» erstattes med «straffbar handling». Forslaget er ment å klargjøre at temaet for godtrovurderingen for omsetningserververe etter straffeloven § 72 er om vedkommende forstod eller burde ha forstått at det mottatte var utbytte av en eller annen straffbar handling – uten at uaktsomheten trenger å omfatte hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra.

Departementet slutter seg til forslaget fra Straffelovrådet.

1.4 Presiseringer i reglene om partsstilling i § 74

Straffeloven § 74 inneholder prosessuelle fellesregler om hvem som kan gjøres til part i sak om inndragning av utbytte og ting som ikke tilhører lovbryteren. Bestemmelsen regulerer hvem inndragningskrav kan rettes mot, og er ikke en selvstendig inndragningshjemmel.

Departementet slutter seg til Straffelovrådets forslag om å klargjøre ordlyden i § 74 første og annet ledd i tråd med Høyesteretts klargjøringer i HR-2020-710-A. Departementet slutter seg til rådets begrunnelse for endringen, som gjengitt i proposisjonen.

1.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslagene til lovendringer i proposisjonen innebærer ingen administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning, da de primært tar sikte på å klargjøre gjeldende rett. Endringer som gjør regelverket lettere tilgjengelig, kan bidra til å øke antall inndragningssaker og gjøre disse mindre resurskrevende for politiet, påtalemyndigheten, domstolene og andre aktører. Det er imidlertid svært vanskelig å forutsi eksakt hva slags effekt de foreslåtte endringene vil ha for den totale inndragning i Norge, eller hva slags eventuelle effektiviseringsgevinster man vil kunne få hos de nevnte aktørene.