1.1 Sammendrag

Regjeringen legger hvert år frem en melding om finansmarkedene. Kapittel 2 omhandler utsiktene for finansiell stabilitet. Kapittel 3 gir en gjennomgang av aktuelle saker på finansmarkedsområdet, bl.a. kapitaltilgang, konkurranse og finansiell inkludering. Kapittel 4 inneholder en omtale av risikoer ved digital sårbarhet, både i den finansielle infrastrukturen og for den enkelte. Kapittel 5 omhandler bærekraftig finans og omstillingsrisiko. Det fremgår av sentralbankloven § 1-8 første ledd første punktum at departementet minst årlig skal gi melding til Stortinget om virksomheten i Norges Bank. I tråd med dette redegjøres det i kapittel 6 for virksomheten i Norges Bank i 2022. Norges Banks årsrapport følger som utrykt vedlegg til meldingen. En oversikt over virksomheten til Finanstilsynet, Folketrygdfondet og Det internasjonale valutafondet (IMF) i 2022 er gitt i kapitlene 7 til 9.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Frode Jacobsen, lederen Eigil Knutsen, Sigurd Myrvoll, Tellef Inge Mørland og Gaute Børstad Skjervø, fra Høyre, Mahmoud Farahmand, Irene Heng Lauvsnes, Heidi Nordby Lunde og Helge Orten, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Geir Pollestad og Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, tar omtalen til orientering.

Komiteen viser til at det ble avholdt åpen høring om finansmarkedsmeldingen 9. mai 2023, der sentralbanksjef Ida Wolden Bache var spesielt invitert for å redegjøre for Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Referatet fra høringen er vedlagt denne innstillingen.

Komiteen viser til at det generelt går godt i norsk økonomi, med fortsatt høy aktivitet, men at konsumprisveksten er høyere enn på flere tiår og godt over inflasjonsmålet. Rentenivåene internasjonalt har økt fra svært lave nivåer. Kollapsen til amerikanske Silicon Valley Bank (SVB), krisen i sveitsiske Credit Suisse og den påfølgende uroen i finansmarkeder over hele verden illustrerer hvordan lokale svakheter og skjevheter kan få konsekvenser globalt. Kapitalkravene til norske banker har over tid vært høyere enn i mange andre land, og norske banker virker i dag både solide og velkapitaliserte.

Komiteen viser til at styringsrenten har økt betydelig det siste året, fra 0,75 pst. i mars 2022 til 3,25 pst. i mai 2023. Inflasjonen har vist seg å være mer langvarig enn tidligere antatt. Norges Bank melder at det økte rentenivået har bidratt til å dempe presset i norsk økonomi. Færre bedrifter melder om mangel på arbeidskraft og om full kapasitetsutnytting. Samtidig understreker sentralbanken at pengepolitikken er fleksibel og framoverskuende, og at inflasjonen ser ut til å forbli over målet gjennom prognoseperioden.

Komiteen viser til at høy husholdningsgjeld og høye eiendomspriser fortsatt er sentrale sårbarheter i det norske finanssystemet. Andelen av husholdningenes inntekter som går til å betjene renter og avdrag, såkalt gjeldsbetjeningsgrad, er omtrent like høy som under bankkrisen på slutten av 1980-tallet og finanskrisen i 2008. Selv om husholdningene har begynt å tære på oppsparte midler fra pandemien, er de finansielle bufferne fremdeles betydelige, ifølge regjeringen.

Komiteen viser også til at næringseiendomsprisene er en betydelig sårbarhet i det norske finanssystemet, etter en kraftig prisøkning de siste ti årene. Avkastningsforventningene ved sikre plasseringer som statsobligasjoner har økt som følge av høyere renter, noe som igjen fører til høyere avkastningskrav i eiendomsprosjekter. Den krevende markedssituasjonen kan også by på utfordringer for en stor andel av næringseiendomsbedriftene når deres obligasjonsgjeld forfaller de kommende årene.

Komiteen peker samtidig på at høy husholdningsgjeld og høye eiendomspriser lenge har vært regnet som sårbarheter i norsk økonomi, og at bankene fremstår som solide og motstandsdyktige takket være skjerpede kapitalkrav innført siden 2008.

Komiteen mener det er viktig med en mangfoldig banksektor og at det finnes lokalbanker med hovedkontor over hele landet. Komiteen peker på at ulikhetene i kapitalkrav mellom store og små banker i gjennomsnitt har økt de siste 10 årene uten at det nødvendigvis avspeiler ulikhet i reell risiko. Det er fortsatt et mål at lik risiko reguleres likt. Det innebærer likest mulig regulering for norske og utenlandske banker i Norge, og for små og store banker.

Komiteen viser til regjeringens omtale av nye regler i EU i 2025 som kan gi likere krav for standardmetode- og IRB-banker, og stiller seg positiv til intensjonen i et slikt forslag.

Komiteen viser også til at lønnsomheten generelt i bankene er god. Det samlede resultatet før skatt for samtlige norske banker var 14 pst. høyere i 2022 enn året før, som innebærer en samlet egenkapitalavkastning på 11,8 pst. Forbedringen skyldes i hovedsak høyere marginer på innskudd.

Komiteen viser til at god konkurranse i bankmarkedet avhenger av at kundene kan bytte mellom ulike tjenestetilbydere. Komiteen deler regjeringens syn om at det skal være enkelt å bytte bank. Selv om det har blitt enklere å bytte bank de siste årene, tyder den lave andelen som bytter bank eller reforhandler boliglånet, på at det er rom for forbedringer. Meldingen viser også at konkurransen i det norske bankmarkedet, ifølge Herfindahl-Hirschmann-indeksen, er middels høy i europeisk sammenheng og lavere enn i de fleste av våre naboland.

Komiteen mener prinsipielt at det i en tid med økende rentenivåer og høy gjeldsbelastning blant norske husholdninger er spesielt viktig med tiltak for å forenkle bankbytter og reforhandling av boliglån, samt lik regulering av lik risiko, med den hensikt å styrke forbrukernes rettigheter og konkurransen i bankmarkedet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, støtter regjeringens syn om at norske bankkunder er tjent med en mangfoldig tilbudsside bestående av banker med ulike produkter, forretningsmodeller og strategier, og at lokale banker bidrar med dybdekunnskap om mulighetene i det lokale næringslivet. Flertallet også regjeringen være oppmerksom på rollen som mindre banker har i finansieringen av ulike prosjekter i distriktene. Strengere krav til kapitaldekning for små banker kan blant annet gi konsekvenser i form av:

• Økte kunderenter og lavere konkurranseintensitet for kunder i hele Norge, og da spesielt i distriktene.

• Dårligere kapitaltilgang for bedrifter i distriktene, hvor det hovedsakelig er små banker på standardmetode.

• Små banker er sårbare for regelverksarbitrasje ved at store banker på IRB-metode kjøper opp standardmetodebanker og oppnår en betydelig kapitalfrigjøring, samt at kompetansearbeidsplasser forsvinner, ref. Etne Sparebank, Sparebank 1 Søre Sunnmøre og Sbanken.

Flertallet påpeker at dette er mulige uheldige konsekvenser av at lik risiko reguleres ulikt mellom store og små banker, og ber regjeringen se nærmere på hvilke tilpasninger som kan gjøres i kapitaldekningsreglene for å sikre større likhet mellom kapitalkravene for store og små banker.

Flertallet viser til at norske banker fremstår som solide og motstandsdyktige takket være skjerpede kapitalkrav innført siden 2008. Uro i internasjonale finansmarkeder tilsier at kapitalkrav bør opprettholdes på et høyt nivå, men disse medlemmer mener det likevel bør vurderes om økningen i systemrisikobuffer for standardmetodebanker som er utsatt til 1. januar 2024, kan utsettes ytterligere til den nye standardmetoden blir implementert i EØS-avtalen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at høy inflasjon og usikkerhet preger norsk økonomi. Renten er hevet raskere og mer enn prognosene for et år siden, og prisveksten har blitt vesentlig høyere enn anslått. Aktiviteten i norsk økonomi er fortsatt høy, og lønnsveksten i 2022 ble den høyeste siden 2011. Utsikter til lavere prisvekst og noe høyere ledighet kan tyde på at pengepolitikken har begynt å virke, men det forutsetter at finanspolitikken spiller på lag.

Disse medlemmer mener at nettopp fordi høy gjeld i husholdningene og de høye eiendomsprisene fortsatt er de viktigste sårbarhetene i det norske finanssystemet, er norske husholdninger sårbare for bortfall av inntekt, økte renter eller boligprisfall. Selv om pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i den økonomiske politikken, må også finanspolitikken trekke i samme retning. Det var naturlig at renten skulle begynne å normaliseres etter en lang periode med lav rente, men det er viktig at den ikke må økes raskere og mer enn nødvendig. Pengepolitikken virker bredt, mens finanspolitikken kan bidra med målrettede tiltak for å unngå at de med minst rammes mest. All pengebruk bidrar til mer aktivitet i norsk økonomi, og faren er at dersom ikke finanspolitikken gir drahjelp til pengepolitikken, er det husholdningene og vanlige folk som må stramme inn mer enn nødvendig. Når husholdningene må stramme inn, påvirker dette bedrifters inntjening og deres evne til å betale gjeld, noe som igjen kan føre til økte tap i bankene.

Disse medlemmer mener det er viktig at Norge har en solid finansnæring som bidrar med verdiskaping i egen sektor og skaffer finansiering til verdiskapingen til bedrifter og næringsliv over hele landet. En sterk bank- og finansbransje er en forutsetning for økonomisk utvikling og omstilling av norsk økonomi. Derfor er det viktig med god konkurranse i markedet for finanstjenester over hele landet. Dette er også en næring med betydelig utviklingspotensial for nye produkter og tjenester. Det forutsetter fremoverlente myndigheter som sørger for rammebetingelser for vekst og utvikling av en bransje som er mer enn institusjoner som skal reguleres.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at en av finansmarkedenes viktigste roller, ved siden av å sørge for effektive betalinger og låne- og sparemuligheter til publikum, er å sørge for at kapital er tilgjengelig og investeres i realøkonomien, fortrinnsvis i ny produksjon. Finanssektoren må være underordnet og støtte opp under realøkonomien. Disse medlemmer mener at selv om vi har en relativt velfungerende finanssektor i Norge, er den ikke i tilstrekkelig grad innrettet for å bidra til å oppnå samfunnets økonomiske mål.

Disse medlemmer viser til at regjeringen skriver at «et velfungerende kapitalmarked kjennetegnes ved at kapitalen går til de prosjekter der den kaster mest av seg», og at offentlig inngripen er velbegrunnet i de tilfeller der markedet på egen hånd ikke sørger for optimal ressursallokering (markedssvikt) og priser som korrekt gjenspeiler risiko. Disse medlemmer vil peke på at den teoretiske forståelsen av finansmarkedene som her ligger til grunn, verken tar opp i seg at det som kaster mest av seg i pekuniær forstand, ikke nødvendigvis er det som kaster mest av seg i realøkonomisk forstand, eller er i tråd med det som vil kaste av seg dersom vi for eksempel lykkes med klimapolitikken. Selv om klimarisiko er omtalt i meldingen, kan regjeringens forståelse av finansmarkedene legge til rette for forurensende produksjon i tillegg til uproduktiv spekulasjon. Disse medlemmer vil understreke at markedet ikke er i stand til å løse opp i «eksternaliteter» alene ved hjelp av prising av risiko. Når vi fremover skal leve av klimavennlige varer og tjenester, må også finanssektoren legges om slik at kapitalen finner veien dit samfunnet trenger den. Disse medlemmer merker seg imidlertid at årets finansmarkedsmelding beveger seg i retning av å anerkjenne dette ved å understreke at

«finansnæringens har en viktig rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi gjennom å kanalisere kapital til bærekraftige prosjekter og løsninger».

Disse medlemmer vil understreke at finanssektoren i betydelig grad omfordeler verdier fra realøkonomien, og at det derfor er et mål at finanssektoren ikke er større enn det som trengs for at den skal løse sine grunnleggende oppgaver effektivt.

Disse medlemmer merker seg at finansialisering ikke er nevnt en eneste gang i meldingen, selv om vi lever i en tid der finanssektoren har fått større strukturell makt og dominerer produksjonslivet, ikke minst globalt, samtidig som gjelden har vokst dramatisk, særlig nasjonalt.