2.1 Oversikt over lovforslaget

Komiteen viser til regjeringens oversikt over de viktigste endringene i lovforslaget:

• Kommunens ansvar for folkehelse, som er spredt flere steder i dagens lov, samles i lovens kapittel 2. Dette omfatter blant annet at kommunens ansvar innen miljørettet helsevern, som i dag som står i kapittel 3, flyttes og harmoniseres med det øvrige folkehelsearbeidet.

• Psykisk helse vektlegges i formål og som innsatsområde i folkehelsearbeidet gjennom målet om å fremme livskvalitet (tidligere trivsel) og krav om nødvendige tiltak for å fremme god psykisk helse og forebygge psykiske plager og lidelser og tiltak mot ensomhet, diskriminering og vold og overgrep.

• På bakgrunn av koronakommisjonen og koronautvalgets rapporter tydeliggjøres beredskapsbestemmelsene, herunder i) at enkelte bestemmelser som er i forskrift i dag, flyttes til lov, ii) krav til forsvarlig samfunnsmedisinsk beredskap og iii) krav til kompenserende tiltak bl.a. for å beskytte sårbare grupper.

• Det systematiske folkehelsearbeidet justeres på to måter. Det stilles nye krav til at vurdering av oppfølgingsbehov, herunder planbehov, inngår i det kommunale og fylkeskommunale beslutningsgrunnlaget. Videre er det tydeligere krav til evaluering av folkehelsearbeidet.

• Fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør utdypes gjennom ansvar for å tilrettelegge for forskning og utvikling, herunder evaluering av folkehelsearbeidet i kommunene. Bestemmelsen foreslås iverksatt når det er budsjettmessig dekning for dette.

• To nye hensyn løftes fram spesielt. Dette gjelder kravet om å vurdere hensynet til barnets beste og om å vurdere særskilte folkehelseutfordringer for samer.

• Staten får det samme kravet som kommuner og fylkeskommuner om å beskytte, fremme og utjevne helse i befolkningen. Forslaget inneholder krav til systematisk folkehelsearbeid for statlige helsemyndigheter.

2.2 Grunnleggende prinsipper i folkehelsearbeidet og nye gjennomgående elementer i lovforslaget

Komiteen viser til at det i Prop. 90 L (2010–2011) kapittel 7 er omtalt fem grunnleggende prinsipper i folkehelsearbeidet. Dette er prinsippene om utjevning, helse i alt vi gjør (Health in All Policies), føre-var-prinsippet, bærekraftig utvikling og medvirkning. Komiteen viser til at folkehelseloven bygger på de nevnte prinsippene. Prinsippene står ikke direkte i loven, men flere av bestemmelsene i loven bygger på disse prinsippene. Komiteen viser til at regjeringen foreslår å videreføre de fem prinsippene som folkehelseloven fra 2011 bygger på.

Komiteen mener det er positivt at psykisk helse vektlegges i formål og som innsatsområde i folkehelsearbeidet. Komiteen mener at hjelpetilbudet må løftes over hele linjen – for alt fra lavterskelhjelp til helsehjelp innen psykisk helsevern. Komiteen mener at ventetidene innen psykisk helsevern må reduseres, og at flere som sliter med sin psykiske helse, må få god hjelp – raskt. Komiteen vil også styrke det forebyggende arbeidet. Dersom man tar tak i problemer folk opplever på et tidlig tidspunkt, vil man kunne forhindre at de får vokse seg store. De aller fleste som trenger hjelp, har heldigvis ikke behov for langvarig behandling. Hjelp som hjelper, vil for de fleste være en lavterskeltjeneste uten henvisning, der en møter kvalifisert personell eller et digitalt hjelpetilbud.

Komiteen vil understreke betydningen av frivillig sektor i det forebyggende folkehelsearbeidet, særlig i møte med utfordringer knyttet til psykisk helse, utenforskap og ensomhet. Komiteen viser til at ensomhet rammer stadig flere, og at dette har dokumentert negativ effekt på både psykisk og somatisk helse. Innsatsen mot ensomhet må være systematisk og langsiktig og må inkludere både offentlige aktører og ideelle og frivillige organisasjoner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus, vil særlig løfte fram forslaget i proposisjonen om at hensynet til barn beste blir lagt til som en sentral føring i loven, som et sentralt prinsipp i folkehelsearbeidet. Flertallet merker seg at barns rett til å bli hørt bør fremgå av loven, og dette prinsippet er løftet fram av flere høringsinstanser. Flertallet erfarer at det er en stor utfordring i dag at barn ikke blir hørt i saker som angår barn, at barns medvirkning ikke sikres, og at dette gjelder særlig i saker på systemnivå. Det må på alle nivå legges aktivt til rette for at barn får medvirke, noe de har rett til etter både Grunnloven og barnekonvensjonen. Derfor forstår flertallet innspillene om å ta barns medvirkning inn i folkehelseloven. Likevel mener flertallet at departementets vurdering av å ikke legge en rett til å bli hørt inn i loven, er forståelig, og støtter dette, siden folkehelseloven ikke er en rettighetslov. Flertallet er enig i at dette heller fremheves som en del av det grunnleggende prinsippet om barns beste og som en allerede gjeldende rettighet. Flertallet forutsetter at regjeringen aktivt gjør grep for å sikre barns medvirkning på systemnivå, inkludert at barn blir hørt når det gjelder folkehelse og folkehelsetiltak.

Flertallet vil også fremheve at kunnskap skal regnes som et av de grunnleggende prinsippene for folkehelsearbeidet, men at dette også må sees i sammenheng med føre-var-prinsippet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus støtter at barnets beste løftes frem som et eget prinsipp i loven. Det er avgjørende at dette faktisk får konsekvenser for prioriteringer i folkehelsearbeidet. Disse medlemmer vil understreke at forebyggende arbeid blant barn og unge bør være en prioritet i både kommunal planlegging og nasjonal oppfølging, og at barn og unges stemmer må tas på alvor i utviklingen av lokalt folkehelsearbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus, vil understreke at sosiale forskjeller i seg selv er en årsak til dårligere helse i deler av befolkningen. I tillegg kommer effektene sosiale og økonomiske forskjeller har på adferd, muligheter og handlingsrom til å ivareta egen helse. Tiltak for å redusere sosiale og økonomiske forskjeller må stå i sentrum for folkehelsearbeidet. Et omfordelende skattesystem, en sterk velferdsstat og et organisert arbeidsliv er de viktigste folkehelsetiltakene.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus, er kritiske til at regjeringen fortsatt ikke har lagt frem en handlingsplan for å forebygge og redusere ensomhet, i tråd med forslaget som fikk flertall på Stortinget i juni 2022. Dette flertallet viser til at regjeringen i statsbudsjettet for 2023 også kuttet 18,9 mill. kroner i tilskuddsordningen «Mobilisering mot ensomhet». Dette flertallet mener det er behov for en sterkere innsats i samfunnet for å forebygge og redusere ensomhet, som man ser øke særlig blant unge og eldre.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, støtter behovet for et systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid og viser til at forebyggende arbeid både for fysisk og psykisk helse er avgjørende for god ressursbruk og befolkningens livskvalitet. En styrket folkehelse bidrar til bedre helse i befolkningen og reduserer presset på helse- og omsorgstjenestene.

Flertallet vil særlig peke på eldre som en gruppe med betydelige folkehelseutfordringer, blant annet knyttet til ensomhet, kronisk sykdom og redusert fysisk aktivitet. For å møte utfordringsbildet må tiltak målrettes bedre mot eldre, og det må sikres at tiltakene gir reell effekt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus mener det er positivt at regjeringen fremhever psykisk helse.

Disse medlemmer støtter også tydeligere krav til samfunnsmedisinsk beredskap. Erfaringene fra pandemien viser at det er behov for bedre forberedelse og tydeligere roller for kommuner og helsemyndigheter i krisesituasjoner.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at dette også er i tråd med Fremskrittspartiets tidligere forslag i Stortinget og synspunkter fremmet i behandlingen av helseberedskapsmeldingen (Meld. St. 5 (2023–2024)).

Dette medlem er kritisk til forslaget om at det i folkehelsearbeidet skal tas gjennomgående hensyn til særskilte folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen. Selv om det finnes enkelte særutfordringer i visse områder, mener dette medlem at slike hensyn må tas i lokal planlegging der det er relevant, ikke påtvinges nasjonalt som gjennomgående føring for alle kommuner.

Dette medlem viser til at Fremskrittspartiet tidligere har fremmet forslag om tiltak som styrker både lokal beredskap og det psykiske helsearbeidet i kommunene, og mener det er viktig at dette følges opp i fremtidig politikkutvikling.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til forslaget om å erstatte begrepet miljørettet helsevern og erstatte det med begrepet miljø og helse. Disse medlemmer registrerer at det er en del kritiske innvendinger mot endringen, siden miljørettet helsevern er blitt et innarbeidet begrep og et fagområde som mange kommuner har et forhold til, og som også benyttes som en profesjon. Disse medlemmer registrerer at Helsedirektoretat støtter endringen, men påpeker at det er nødvendig å påse at endringer i begreper ikke fører til en svekkelse eller nedprioritering av arbeidet. Under tvil vil disse medlemmer støtte departementets forslag og legger spesielt vekt på det forhold at loven i dag legger opp til miljørettet helsevern som et eget arbeidsområde eller tjenesteområde som kan bidra til at det jobbes unødvendig delt i kommunen. Disse medlemmer forventer at regjeringen påser det som Helsedirektoratet tar opp, at dette ikke fører til en svekkelse eller nedprioritering av arbeidet.

2.3 Kommunens ansvar

Komiteen mener god støtte til kommunene er viktig for å lykkes i folkehelsearbeidet, og mange av faktorene som påvirker befolkningens helse og livskvalitet, er det kommunene som har ansvaret for. Komiteen viser til at kommunene etter folkehelseloven § 4 første ledd skal

«fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller og bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen».

Komiteen viser til at det i lovproposisjonen blant annet foreslås at kommunene

«skal medvirke til og tilrettelegge for forskning og annen kunnskapsutvikling om lokale folkehelsetiltak.»

Dette er etter modell fra helse og omsorgstjenesteloven § 8-3, som sier:

«Kommunen skal medvirke til og tilrettelegge for forskning for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus, vil understreke kommunenes ansvar i folkehelsepolitikken og at folkehelsearbeidet skjer lokalt. Flertallet støtter at kommunene bør medvirke til og tilrettelegge for forskning og annen kunnskapsutvikling om lokale folkehelsetiltak. Flertallet vil understreke kommunelegens rolle i folkehelse- og beredskapsarbeidet og behovet for å løfte frem den samfunnsmedisinske kompetansen. Dette var blant annet koronakommisjonens rapporter tydelige på. Flertallet støtter forslaget om at det i loven blir presisert at kommunene må sikre forsvarlig samfunnsmedisinsk beredskap.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus viser til forslaget om å flytte dagens bestemmelse om pålagt samarbeid mellom kommuner fra § 26 til § 7 d. Disse medlemmer viser til høringsinnspill som er svært kritiske til at overordnet forvaltning skal kunne pålegge kommuner å samarbeide, slik det er skissert i paragrafen. Kommuner bør organisere samarbeidet selv. Disse medlemmer registrerer at dette ikke er en ny bestemmelse i loven, og vil ikke foreslå endringer, men vil understreke at det er svært uheldig om overordnet myndighetsnivå skal ha direkte innvirkning på kommunenes ressursbruk, og at en slik hjemmel bare helt unntaksvis må benyttes i helt spesielle situasjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet støtter store deler av endringene som foreslås i folkehelseloven. Disse medlemmer mener likevel at regjeringen burde ha gjort en vurdering av om endringene, særlig knyttet til evaluering, dokumentasjon og rapport, bidrar til mer arbeid og økt byråkrati i kommunene, fylkeskommunene og staten.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i Stortinget har foreslått en gjennomgang av lovpålagte oppgaver for kommunesektoren, med formål om å øke det lokale handlingsrommet slik at kommuner og fylkeskommuner får økt frihet til å prioritere og sikre innbyggerne tjenester av høy kvalitet.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet uttrykker skepsis til flere av forslagene i proposisjonen. Dette gjelder særlig de skjerpede kravene til dokumentasjon, vurdering og evaluering i kommuner og fylkeskommuner. Dette medlem mener dette bidrar til økt byråkratisering og trekker oppmerksomheten bort fra det faktiske folkehelsearbeidet. De fleste kommuner gjennomfører allerede behandlinger og orienteringer om folkehelse jevnlig, og dette medlem mener det bør være opp til det lokale nivået å vurdere behovet for dokumentasjon og evaluering.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke at et pålagt samarbeid mellom kommuner fra overordnet myndighet ikke er et godt utgangspunkt for å få til et reelt fagligpolitisk samarbeid om folkehelsetiltak. Derfor er disse medlemmer tydelige på at samarbeid mellom kommuner må skje frivillig og etter initiativ av kommunene selv. Disse medlemmer ber regjeringen om å vurdere å ta bort bestemmelsen fra loven om at kommuner kan pålegges samarbeid fra overordnet myndighet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Pasientfokus vil peke på at det både i proposisjonen og fra høringsinstansene er uttrykt at et langsiktig og tverrsektorielt folkehelsearbeid ofte blir nedprioritert i budsjettprosesser, til tross for store samfunnsøkonomiske gevinster på sikt. Det er derfor avgjørende at regjeringen følger opp lovendringene med øremerkede midler og tiltak som gir kommunene reell handlingskapasitet, ikke minst til å samarbeide med frivillig sektor, slik det foreslås styrket nasjonalt, men ikke lokalt. Disse medlemmer viser til at proposisjonen pålegger statlige helsemyndigheter å legge til rette for slikt samarbeid, og mener tilsvarende forpliktelser bør vurderes også for kommunesektoren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus, vil understreke at det er uheldig at regjeringen ikke i større grad tydeliggjør forventningene til kommunenes og fylkeskommunenes samarbeid med frivillig sektor i det lokale og regionale folkehelsearbeidet.

Flertallet mener ideelle og frivillige aktører spiller en sentral rolle i det brede folkehelsearbeidet. Deres nærhet til mennesker og lokalsamfunn, og evne til å bygge fellesskap og skape trygghet, gjør dem til viktige medspillere i arbeidet for å fremme livskvalitet og forebygge psykisk og fysisk uhelse. Flertallet mener det bør legges bedre til rette for varig og helhetlig samhandling mellom offentlige myndigheter og sivilsamfunnet i folkehelsearbeidet.

2.4 Fylkeskommunens ansvar

Komiteen viser til at fylkeskommunene etter folkehelseloven § 20 har flere oppgaver i folkehelsearbeidet. Komiteen viser til Program for folkehelsearbeid i kommunene, hvor fylkeskommunene siden 2017 har tilrettelagt for kunnskapsbasert utvikling av folkehelsetiltak. Dette omfatter å inngå formelle samarbeid med kommuner om tiltaksutvikling og å rekruttere miljøer som kan bidra med evaluering. Dette kan være forskningsmiljøer i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og ulike kompetansesentre. Programmet er innrettet mot å styrke kommunenes systematiske folkehelsearbeid, som igjen bidrar til bedre psykisk helse og livskvalitet. Barn, unge, psykisk helse og rusforebygging er sentrale tema i programmet.

Komiteen viser til at det i lovproposisjonen er foreslått endringer som fortrinnsvis er gjort for å samle og tydeliggjøre forventningene til fylkeskommunene. Det gjelder blant annet den overordnede ansvarsbeskrivelsen i § 20 første ledd, internkontrollkravet i annet ledd, pådriverrollen i tredje ledd og understøttelsen av kommunenes folkehelsearbeid i fjerde ledd.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus vil presisere at et viktig folkehelsefelt – tannhelse – er et fylkeskommunalt ansvar. Det er godt kjent at god tannhelse er sterkt knyttet til folkehelse. Det er i dag store sosiale forskjeller i folks munnhelse, dette fordi man i lang tid ikke har likebehandlet tannhelse med andre helseutfordringer.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti i løpet av denne stortingsperioden har prioritert å sette i gang en tannhelsereform, der målet er å likestille tannhelsetjenester med øvrige helsetjenester. Så langt har over en halv million nordmenn fått vesentlig billigere tannhelsetjenester, og den offentlige tannhelsetjenesten har fått tilført 1,5 mrd. kroner i ekstra midler. Det mener dette medlem må videreføres, slik at den når hele befolkningen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig å ha tre forvaltningsnivå i Norge, og mener at fylkeskommunens overordnede ansvar for folkehelse er viktig å videreføre. Disse medlemmer støtter at fylkeskommunens ansvar i det regionale folkehelsearbeidet forsterkes, blant annet ved at fylkeskommunens ansvar for å bidra til forskning og innovasjon i folkehelsearbeidet i kommunene lovfestes. Disse medlemmer registrerer at det er bred støtte til forslagene i høringen.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet ønsker å legge ned fylkeskommunen samt de regionale helseforetakene. Det betyr at disse funksjonene i loven i fremtiden kan måtte fordeles mellom stat og kommune.

2.5 Statens ansvar

Komiteen viser til at formålet med folkehelseloven i henhold til § 1 er å

«bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse.»

Den overordnede statlige forpliktelsen til å beskytte, fremme og utjevne befolkningens helse og livskvalitet er ikke eksplisitt uttrykt i lovens § 22, som omhandler statens ansvar, men følger av lovens formålsbestemmelse. Komiteen viser til at lovproposisjonen foreslår å konkretisere statlige myndigheters ansvar i folkehelseloven og i folkehelsearbeidet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus viser til forslaget om at også statlige helsemyndigheter skal få en plikt til å legge til rette for samarbeid med frivillige organisasjoner, og støtter dette. Disse medlemmer viser samtidig til at flere høringsinstanser etterlyser tydelighet i hvordan dette systematiske samarbeidet skal skje, og mener at opprettelse av et folkehelsepolitisk råd vil være et viktig virkemiddel her. Disse medlemmer ber om at arbeidet med å opprette et slikt folkehelsepolitisk råd prioriteres, og at sammensetning og mandat utarbeides i samarbeid med frivilligheten selv.

Disse medlemmer mener at samiske perspektiver i større grad må inn i folkehelsepolitikken, og støtter at det lovfestes et ansvar for å ha oppmerksomhet på spesielle folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen, i kommuner med samisk befolkning.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Pasientfokus støtter forslaget om å lovfeste at statlige helsemyndigheter skal samarbeide systematisk med frivillige organisasjoner. Frivilligheten har stor betydning for folkehelsen og når ut til grupper og lokalmiljø på en måte det offentlige ikke alltid klarer. En mer strukturert og forpliktende samhandling mellom det offentlige og frivillige kan bidra til bedre helse og mer inkluderende lokalsamfunn.