Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Even Eriksen, Nils-Ole Foshaug, Steinar Krogstad og Agnes Nærland Viljugrein, fra Høyre, Hårek Elvenes, Ingjerd Schie Schou, Erna Solberg og lederen Ine Eriksen Søreide, fra Senterpartiet, Bengt Fasteraune, Ola Borten Moe og Trygve Slagsvold Vedum, fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Morten Wold, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Rødt, Bjørnar Moxnes, fra Venstre, Guri Melby, fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge Ulstein, og uavhengig representant Christian Tybring-Gjedde, viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingrid Fiskaa, Torgeir Knag Fylkesnes, Kathy Lie og Marian Hussein. Komiteen merker seg at forslagsstillerne fremmer totalt atten forslag.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at de norske sikkerhetsutfordringene er tidløse og definert av Norges geografiske plassering. Komiteen ser viktigheten av at nordområdene ikke må bli en geopolitisk konfliktsone der stormakter tar seg til rette, og at lav spenning i nord er i Norges kjerneinteresse som stat og nasjon.

Komiteen anerkjenner at Forsvaret har vært bygget ned gjennom flere tiår, og at det vil ta tid å bygge dette opp igjen. Mangelen på personell er utfordrende og det er viktig at Forsvaret beholder erfarent personell, samtidig som det rekrutteres aktivt for å bygge opp mannskapsbasen. Komiteen viser til innstillingen fra utenriks- og forsvarskomiteen om Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036 (Innst. 426 S (2023–2024)), hvor det legges opp til en opptrapping av personell parallelt med innføringen av nye materiellkapasiteter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036 og påfølgende enighet på Stortinget i Innst. 426 S (2023–2024). Disse medlemmer viser også til Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig og tilsvarende enighet på Stortinget om hovedtrekkene i meldingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen følger opp den nye sikkerhetspolitiske situasjonen med en rekke tiltak på tvers av sektorer som svarer på flere av forslagene som er reist i representantforslaget.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og uavhengig representant Christian Tybring-Gjedde viser til at flere av Sosialistisk Venstrepartis forslag bygger på feilaktige premisser og fremstillinger (forslag 1, 2, 6, 17 og 18). Andre forslag ville ført til en umiddelbar svekkelse av norsk kampkraft og/eller alliansetilknytning (forslag 3, 4, 5, 12 og 16). En tredje gruppe forslag er så overordnede og/eller uspesifiserte at det reelle politiske innholdet er uklart (forslag 7, 8, 9, 10 og 11). En fjerde gruppe forslag tar til orde for et intensivert nordisk forsvarssamarbeid, noe som allerede finner sted innenfor rammene av NATO, EU og NORDEFCO (forslag 13, 14 og 15). Disse medlemmer understreker at tett militært og forsvarsindustrielt samarbeid med allierte land, innenfor sikkerhetspolitiske strukturer som faktisk finnes, er helt avgjørende for norsk sikkerhet.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til at rammevilkåra for norsk sikkerheit er endra, og at dette krev ei anna tilnærming i sikkerheitspolitikken enn dei siste tiåra. Mantraet om at «norsk utanriks- og sikkerheitspolitikk ligg fast» er dårleg tilpassa den nye tida. For det første har kriser og krig rykt nærmare. Meir ufred i verda, med ein storkrig på Noregs eige kontinent, fleire væpna konfliktar og mindre respekt for internasjonal rett, gjer også Noreg meir utsett. Faren for at militære maktmiddel kan bli brukte mot Noreg, er likevel berre ein del av eit samansett trusselbilete. Digitale angrep, klimaendringar, helsekriser og låg sjølvforsyning av mat er eksempel på reelle utfordringar mot sikkerheita i Noreg. For det andre har den antatte grunnsteinen for norsk sikkerheit, USAs sikkerheitsgaranti, vist seg å ikkje vera reell. Med Trump som president har USA snarare blitt ei sikkerheitsutfordring for Noreg. Stormakta som i mange år har blitt kalla «vår nærmaste allierte», truar nå sine allierte med bruk av militærmakt. USA blir styrt av eit autoritært ytre høgre som har meir til felles med Putins Russland enn med demokratiske land. Den nye situasjonen viser eit behov for å tenka nytt om norsk sikkerheits- og alliansepolitikk.

Dei grunnleggande norske sikkerheitsutfordringane er tidlause og definerte av Noregs geografiske plassering: langt mot nord og med store havområde. Kombinasjonen av klimaendringar og auka stormaktsrivalisering gjer samtidig desse områda meir utsette, og utfordringa med å oppretthalda suverenitet og dempa konfliktar blir større. Når isen smeltar, blir havområda opna både for meir skipstrafikk og auka utnytting av naturressursar. Stormakter vil i større grad sjå seg tente med å skaffa seg kontroll på kostnad av andre stormakter. Noreg må forhindra at nordområda utviklar seg til ei geopolitisk konfliktsone, der stormakter tar seg til rette. Låg spenning i nord er i Noregs kjerneinteresse som stat og nasjon. Rivaliseringa mellom USA, Kina og Russland må dempast og haldast på avstand så langt det lar seg gjera. Ein fornya norsk sikkerheitspolitikk må byggast på eit sterkt forsvar av folkeretten, ei styrkt nasjonal forsvarsevne, redusert avhengigheit av USA og alliansar bygde på reelle interessefellesskap.

Desse medlemene peikar på at Noregs tette kopling til USAs våpenteknologi og etterretning har gjort oss sårbare. Med ein president i USA som ikkje går av vegen for å bruka makt, sjølv mot allierte, kan desse sårbarheitene bli utnytta meir enn før. Norsk suverenitet og handlingsrom vil bli utsett for eit kraftig press. Avtalen om å gi USA eksklusiv og uhindra tilgang til tolv område på norsk jord er i seg sjølv ei undergraving av norsk suverenitet, og med den noverande USA-administrasjonen er risikoen endå større for at områda kan bli brukte i strid med norsk politikk og norske interesser. Sikkerheitspolitikken må derfor ta steg for å gjera Noreg mindre avhengig av USA. På denne bakgrunnen blir desse forslaga fremma:

«Stortinget ber regjeringa sikra nasjonal kontroll over etterretningstenesta, mellom anna ved at all finansiering kjem over det norske statsbudsjettet, og at innhenta informasjon blir vurdert før eventuell vidaresending til andre statar.»

«Stortinget ber regjeringa setja all byggeverksemd på USA-basane på pause og ta nødvendige steg for å seia opp tilleggsavtalen mellom Noreg og USA om forsvarssamarbeid og sikra full nasjonal råderett på norsk jord.»

«Stortinget ber regjeringa redusera den våpenteknologiske avhengigheita av USA ved å sikra at nye innkjøp av forsvarsmateriell blir gjort frå nordiske og nord-europeiske land.»

«Stortinget ber regjeringa redusera den våpenteknologiske avhengigheita av USA ved å planlegga for framtidig ombygging og oppgradering av våpensystema ved hjelp av leverandørar frå nordiske og nord-europeiske land.»

Desse medlemene viser til at forsvarsforliket inngått av alle partia på Stortinget i 2024 har som mål å styrka den nasjonale forsvarsevna etter fleire tiår med nedbygging. Større ressursar til Forsvaret er nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg for å nå dette målet. I forhandlingane om det breie forliket på Stortinget var det enklare å bli einige om å auka investeringane, særleg på materiellsida, enn å gjera andre nødvendige endringar i forsvarssektoren. Sjølv om forsvarsforliket også inneheld viktige satsingar på personell og nokre forbetringar av styringssystema, er desse satsingane ikkje tydelege nok. Forsvarsforliket var også i stor grad retta inn mot sjølve Forsvaret og i lita grad andre forhold som er med på å avgjera den faktiske forsvarsevna. Vedtaka i Totalberedskapsmeldinga var heller ikkje noko retningsskifte eigna til å gjera Noreg meir førebudd på ulike kriser. Forsvaret kan ikkje fungera utan samfunnet rundt, men ansvaret for å styrka desse samanhengane er uklart og fragmentert. Desse medlemene meiner også det er eit paradoks at ein stor del av Forsvarets ressursar i 2025 skal brukast i Indo-Stillehavet, når dei trengst for å styrka beredskapen her heime. For å styrka den nasjonale forsvarsevna og beredskapen blir derfor desse forslaga fremma:

«Stortinget ber regjeringa styrka den nasjonale forsvarsberedskapen ved å henta heim det norske bidraget med fregatt og andre styrkebidrag i Indo-Stillehavet i 2025.»

«Stortinget ber regjeringa fremma ei justert utdanningsordning i Forsvaret, både i innretning og omfang, som gjer rekrutteringsmåla i Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036 realistiske.»

«Stortinget ber regjeringa greia ut ei forsterka sivil beredskapsretning i førstegongstenesta.»

«Stortinget ber regjeringa sørga for at all drift og vedlikehald av Forsvarets graderte og ugraderte system skal utførast av Forsvarets eigne tilsette.»

«Stortinget ber regjeringa sørga for at alle Forsvarets data blir lagra på serverar som er under statleg kontroll og fysisk plassert i Noreg.»

«Stortinget ber regjeringa styrka vedlikehald og sikring av kritisk infrastruktur som jernbane, kraftforsyning, vatn, avløp og digital infrastruktur for å styrka totalberedskapen.»

«Stortinget ber regjeringa etablera ei forsvarsindustriell klynge i Nord-Noreg for å styrka totalforsvaret.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Meld. St. 9 (2024–2025) om Totalberedskap som var et linjeskift i norsk beredskapspolitikk. Disse medlemmer understreker at regjeringen må følge opp Totalberedskapsmeldingen med nødvendige ressurser på et bredt sett av kritisk infrastruktur.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at statsrådens svarbrev er tydelig på at FFIs teknologi- og kunnskapssatsing skal skje i Nord-Norge, i tråd med intensjonen i langtidsplanen for Forsvaret. Disse medlemmer mener det viktig å legge til rette for forsvarsindustri tilknyttet de operative avdelingene i Forsvaret. Derfor la Forsvarsdepartementet under statsråd Gram til rette for investeringer der Forsvaret er, blant annet gjennom simulator på Evenes og i Indre Troms tilknyttet manøverbataljonene samt satsinger innenfor NATO som var knyttet til Nord-Norge. Disse medlemmer mener det er rom for å ytterligere styrke disse satsingene, eksisterende klynger, som Arena Nord – Bjerkvik samt nye forsvarsindustrielle klynger i Nord-Norge.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til at det allereie er etablert samarbeid og alliansar med andre nordiske og nord-europeiske land på forsvarsområdet, og meiner at slikt samarbeid nå må prioriterast og styrkast ytterlegare. Dei andre nordiske og nord-europeiske landa deler i stor grad sikkerheitsinteresser med Noreg. Sjølv om også denne krinsen av land har ulik geografisk orientering og ulike tilnærmingar i forsvarspolitikken, er fellestrekka større enn det som skil dei. Låg spenning i nord og ein internasjonal rettsorden framfor den sterkaste sin rett utgjer slike felles interesser. Til saman har desse landa dessutan ein vesentleg militær styrke og kapasitet. Noreg vil vera tryggare om alliansane våre er bygde på reelt interessefellesskap. Då er også sjansane større for at landa stiller opp for kvarandre i krise og krig. På denne bakgrunnen blir desse forslaga fremma:

«Stortinget ber regjeringa arbeida for ein gjensidig nordisk sikkerheitsgaranti, uavhengig av NATO.»

«Stortinget ber regjeringa styrka det praktiske samarbeidet med nordiske, baltiske og nord-europeiske land om øving og trening, produksjon av forsvarsmateriell, forsyningslinjer og forsvarsplanlegging.»

«Stortinget ber regjeringa vidareutvikla det nordiske beredskapssamarbeidet gjennom eit nordisk totalforsvarskonsept som inkluderer avtalar om produksjon, lagring og leveransar av kritiske varer.»

«Stortinget ber regjeringa styrka infrastruktur og kapasitet til forflytting av styrkar og forsvarsmateriell mellom Noreg, Sverige og Finland.»

Desse medlemene viser til den gode norske tradisjonen med å kombinera avskrekking og demping i tryggingspolitikken. Tiltak for å halda spenningsnivået nede og løysa konfliktar på lågast mogleg nivå er ein sentral del av verkemidla i forsvaret av Noreg. Det vil vera klokt å halda på desse verkemidla også i ein endra sikkerheitssituasjon. Ei einsidig satsing på avskrekking vil kunna få den motsette effekten av det ein ønskjer, då det vil medverka til å auka spenningsnivået og gi andre eit påskot til å ta i bruk fleire militære verkemiddel. Resultatet kan bli at situasjonar raskare kjem ut av kontroll og blir uhandterlege. Atomvåpen blir ofte rekna som den ultimate avskrekkinga, men om dei skulle bli tatt i bruk, ville dei øydelegga alt det Forsvaret er meint å forsvara. Nylege eksempel viser dessutan at å ha atomvåpen ikkje hindrar krig og militære konfliktar frå å bryta ut. På denne bakgrunnen blir desse forslaga fremma:

«Stortinget ber regjeringa ta initiativ til at Norden skal vera ei atomvåpenfri sone.»

«Stortinget ber regjeringa halda på dagens politikk og sørga for at Svalbard ikkje blir militarisert.»

«Stortinget ber regjeringa sørga for at det framleis ikkje skal vera alliert trening i Aust-Finnmark, med mogleg unntak for nordiske allierte.»

Komiteens medlem fra Rødt understreker at Norge etter Svalbardtraktaten har plikt og rett til å håndheve suverenitet på Svalbard. Etter dette medlems syn følger det at Norge må ta sin del av ansvaret for å hindre at øygruppa blir et militært oppmarsjområde mellom Russland og USA, og at det er dette som dette medlem anser som å sørge for at Svalbard ikke blir militarisert.