Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Innhold
Ordningen med pendlerdiett ble avviklet på bakgrunn av Innst. 39 L (2023–2024) fra Stortingets presidentskap om lov om endringer i stortingsgodtgjørelsesloven. Det samme ble ordningen med feriepenger for avtroppende representanter. Endringene trådte i kraft 1. januar 2024 og har allerede gitt noen økonomiske og administrative besparelser for Stortinget. Det er beregnet at avviklingen av pendlerdiett gir en årlig besparelse på omtrent 1,1 mill. kroner, mens avviklingen av feriepenger gir en besparelse på omtrent 2,7 mill. kroner årlig.
I denne innstillingen foreslår presidentskapet stort sett å videreføre dagens ytelser, med noen mindre endringer. De økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene forventes derfor å bli beskjedne.
Innstramningene i omstillingsytelsen (dagens «etterlønn») vil føre til besparelser for Stortinget. Ved å innføre et krav om minst to valgperioders ansiennitet for å kunne få omstillingsytelse (ytelsen som kan gis etter tre måneder med fratredelsesytelse) vil færre tidligere representanter kvalifisere for å få ytelsen. Det er imidlertid vanskelig å anslå hvor stor reduksjonen vil bli, og den vil dessuten variere fra valg til valg. Etter valget i 2021 fikk ti tidligere stortingsrepresentanter innvilget etterlønn. Dette var representanter som enten ikke ble innvalgt eller ikke tok gjenvalg. Flere av disse hadde mindre enn to valgperioders ansiennitet. Gitt at det er fem tidligere stortingsrepresentanter som ikke har tilstrekkelig ansiennitet, men ellers ville ha benyttet ordningen, og fem med tilstrekkelig ansiennitet som benytter ordningen, vil antallet tidligere representanter som faller inn under ordningen i dette eksempelet halveres. I tillegg reduseres perioden hvor de som faller inn under ordningen kan få etterlønn fra tolv til seks måneder. Kostnaden for Stortinget ved hvert valg vil etter dette bli redusert med omtrent 6,6 mill. kroner inkl. arbeidsgiveravgift. Ettersom kostnaden bare inntrer hvert fjerde år, vil Stortinget i gjennomsnitt spare om lag 1,6 mill. kroner årlig.
Reglene om rett til å kreve dekning av utgifter til reise videreføres uten større materielle endringer.
Forslaget om å senke aldersgrensen for den ekstra pendlerreisen for representanter med barn, som i dag er under 20 år, til det kalenderåret barnet fyller 18 år vil ha små eller ingen økonomiske konsekvenser, avhengig av hvor mange representanter endringen berører.
Bestemmelsen om dekning av reiseutgifter for ledsager utvides til å gjelde når representanter med funksjonsnedsettelser har behov for assistanse for å gjennomføre reisen. Utvidelsen forventes å få små budsjettmessige konsekvenser.
Det foreslås å innføre en ny bestemmelse om sykepenger til fratrådte stortingsrepresentanter. Siden erfaringen viser at svært få personer er langtidssykmeldt ved fratredelse fra vervet, vil det over tid ikke være tale om store kostnader for Stortinget. Dersom en representant får fulle sykepenger i maksimal stønadsperiode, vil dette med dagens godtgjøringsnivå utgjøre 1 171 000 kroner. I tillegg til dette kommer arbeidsgiveravgift. Den nye regelen vil imidlertid bety mye for fratrådte stortingsrepresentanter som blir langtidssykmeldte, siden disse normalt ikke har rett til sykepenger fra folketrygden.
Det foreslås at loven får en hjemmel for Stortinget til å tegne andre forsikringer enn yrkesskadeforsikring for representantene. Dersom Stortinget velger å benytte seg av denne hjemmelen, vil det føre til noen kostnader.
Ett av formålene med å lage en ny representantytelseslov er å få tydeligere regler med klare vilkår for tildeling og for kontroll i etterkant. Klare og forståelige regler er viktig for å styrke demokratiet og rettssikkerheten, og for å oppnå formålet med loven. Loven skal leses og anvendes av mange som ikke har juridisk bakgrunn. Det er derfor lagt mye arbeid i å gjøre loven bedre, både språklig og strukturelt.
En klarere lov vil gi flere positive administrative konsekvenser. For det første bidrar klare vilkår til økt forutsigbarhet og rettferdighet for representantene. Når vilkårene for tildeling er tydelige – og i tillegg godt kommunisert – reduseres også risikoen for misforståelser og feilvurderinger både blant representantene og i Stortingets administrasjon, og det blir enklere å gjennomføre en god forvaltning av ordningene.
Innføring av ny lov vil kunne skje innenfor eksisterende rammer og med lignende ressursbruk som i dag i Stortingets administrasjon.