1.1 En urolig og uforutsigbar verden

Det vises i proposisjonen til at 2020-årene er et tidsskille i Norge og verden. Etter mange år med fred og framgang har de siste årene vært preget av utrygghet med krig i Europa, mer kriminalitet, økonomisk uro og en voksende klima- og naturkrise. Med en åpen økonomi er norsk økonomi, næringsliv, kommunesektor og innbyggerne utsatt for å bli rammet av internasjonal uro. Regjeringen er opptatt av å føre en ansvarlig politikk som bidrar til vekst i økonomien, til at renten holdes lav, og til at prisstigningen går ned. Norske kommuner trenger trygg, bærekraftig og forutsigbar styring i slike tider, særlig siden de samtidig står overfor store utfordringer og behov for omstilling.

I proposisjonen vises det til at regjeringens viktigste oppgave er å lede Norge trygt i urolige tider, og sørge for at landet kommer gjennom omstillinger på en måte som tar vare på noe av det som gjør Norge til Norge: det sterke fellesskapet, de små forskjellene og den høye tilliten.

Det er tre år siden Russland gikk til angrep på Ukraina. Dette har ført til at norske kommuner har tatt imot om lag 90 000 flyktninger fra Ukraina siden 2022. Det er omtrent like mange som antall flyktninger de siste tretten foregående årene til sammen. Kommunene har gjort en uvurderlig innsats for å ta imot og bosette alle flyktningene fra Ukraina.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen er opptatt av å stille opp for kommunesektoren slik at den kan fortsette å levere gode tjenester til innbyggere over hele landet. Regjeringen la fram nytt inntektssystem for fylkeskommunene fra 2024, og nytt inntektssystem for kommunene fra 2025. Det vises i proposisjonen til at regjeringen med dette har sørget for en nødvendig faglig oppdatering av kostnadsnøklene i inntektssystemet, og dermed lagt til rette for at kommuner og fylkeskommuner kan levere gode og likeverdige tjenester til innbyggerne. Det vises til at regjeringen har vært særlig opptatt av å løfte skattesvake kommuner gjennom flere grep som sørger for en jevnere inntektsfordeling mellom kommunene.

Kommune-Norge har hatt en sentral rolle for mange av regjeringens viktigste prosjekter. Når barnehageprisen og SFO har blitt billigere, har dette vært viktig for å bidra til at folk skal få bedre råd i en krevende tid. Samtidig bidrar det til økt deltakelse og økt inkludering.

Det vises i proposisjonen til at det også er tatt en rekke grep for å bedre velferden som ytes i kommunene. Innenfor helse- og omsorgsektoren er det for eksempel lagt fram en bo-trygt-hjemme-reform og innført et eget eldreboligprogram som med ulike tiltak skal bidra til at flere kan bo hjemme lenger. Det påpekes i proposisjonen at etter flere grep for å bedre fastlegeordningen peker nå pilene i riktig retning, og antall personer uten fastlege er nesten halvert. Det i en tid der norske kommuner har tatt imot mange ukrainske flyktninger som også har krav på fastlege.

Innenfor skole og oppvekst er det også lagt fram en rekke endringer. Ny barnehagelov om styring og finansiering av barnehager ble lagt fram i april. Både barnehagesektoren og utfordringene sektoren står i har forandret seg mye siden barnehageforliket i 2003. Dette var derfor nødvendig for å bevare og bygge videre på det som er bra med barnehagene i Norge i dag, og en vil at alle barn i hele landet skal ha tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet.

Det vises i proposisjonen til at ny opplæringslov også har blitt vedtatt. Stortinget gjør ofte endringer i opplæringsloven, og etter 25 år var det derfor nødvendig med en helhetlig gjennomgang.

Barn som trenger omsorg og støtte fra barnevernet skal få den hjelpen de trenger, når de trenger den. I proposisjonen vises det til at regjeringen i april la fram en rekke forslag til endringer i barnevernsloven som samlet skal bidra til et kvalitetsløft i barnevernet, og som bedre sikrer at barna får den hjelpen de trenger.

1.2 Utfordringer i kommunesektoren – behov for omstilling

Den demografiske utviklingen og befolkningsframskrivinger viser to sentrale trekk som påvirker kommunene: det blir flere eldre og færre i arbeidsfør alder, og flere bor sentralt og færre i distriktene. Perspektivmeldingen peker på mangel på arbeidskraft som en hovedutfordring framover, og endringene i befolkningssammensetningen med færre barn og flere eldre krever omstilling av tjenestetilbudet i kommunene.

Det vises i proposisjonen til at mange kommuner allerede i dag står overfor et krevende omstillingsbehov, som vil forsterkes framover mot 2050. Alle kommuner vil få en aldrende befolkning, og mange kommuner, særlig i distriktene, vil samtidig få redusert folketallet. Det vises i proposisjonen til at befolkningsframskrivingene fra SSB viser at nær samtlige kommuner vil få færre i yrkesaktiv alder per innbygger over 67 år i 2050 enn de har i dag, og over 200 kommuner vil få færre innbyggere i yrkesaktiv alder i 2050 enn i dag. I proposisjonen påpekes at penger alene ikke kan møte disse utfordringene. Mangel på kapasitet og kompetanse påvirker kommunenes evne til å løse grunnleggende oppgaver og tjenester, muligheten til utvikling og omstilling, og evnen til å ivareta rollen som samfunnsutvikler.

I proposisjonen vises det til at den demografiske utviklingen også vil påvirke kommuneøkonomien. Kommuner med befolkningsvekst får økte inntekter til å finansiere økt kapasitet i tjenestetilbudet. Kommuner med sterk befolkningsvekst kan ha behov for høye investeringer på kort tid. Kommuner med nedgang i befolkningstallet vil isolert sett få en nedgang i sine inntekter, og tjenestetilbudet må tilpasses en situasjon med et lavere innbyggertall. Det vil gjøre det krevende å drive kommunen effektivt. Kommunene og fylkeskommunene er rammestyrt og derfor ansvarlig for å tilpasse aktiviteten til inntektsnivået. Å tilpasse tjenestetilbudet til endret demografi vil kreve omstillinger. Det fremgår av proposisjonen at det må påregnes økt behov for å flytte ressurser mellom ulike tjenesteområder, for eksempel fra oppvekstområdet til pleie og omsorg, i tråd med endringene i befolkningssammensetningen og innbyggernes behov for tjenester.

1.3 Et bærekraftig kommunesystem

Det vises i proposisjonen til at Norge har et kommunesystem basert på generalistkommuneprinsippet. Det betyr at alle kommuner har det samme ansvaret. Staten styrer kommunene likt, og kommunene har et bredt oppgaveansvar med folkevalgt ledelse. Et velfungerende kommunesystem er viktig for at folk skal kunne bo i hele landet. En rekke rammebetingelser og faktorer påvirker hvordan systemet fungerer, som for eksempel økonomi, juridiske virkemidler, oppgavefordeling og kommunestruktur. I tillegg kommer faktorer som demografi og geografi.

Mangel på arbeidskraft, økende omstillingsbehov som følge av demografiendringer og stram økonomi treffer alle kommuner, men noen mer enn andre. Ulike kommuner har ulike forutsetninger til å møte disse utfordringene. I proposisjonen vises det til at regjeringen vil bevare et sterkt lokaldemokrati og et kommunesystem basert på generalistkommuneprinsippet som leverer likeverdige tjenester til innbyggerne. Det vises i proposisjonen til at en da samtidig må ha oppmerksomhet rettet mot utfordringen med et stadig større strekk i laget mellom kommunene.

Generalistkommuneutvalget mente at hovedutfordringen i dagens generalistkommunesystem er at særlig små og usentrale kommuner har utfordringer med å oppfylle lovfestede krav, og at disse kommunene samtidig opplever befolkningsnedgang, økende andel eldre, færre i yrkesaktiv alder og mangel på kompetanse. Utvalget gjennomførte en kartlegging av lovoppfyllelse som viste en gjennomsnittlig lovoppfyllelse i kommunene på litt over 80 pst. Analysen viste at graden av lovoppfyllelse har sammenheng med sentralitet og innbyggertall. Jo mer perifer og jo mindre kommune, desto lavere grad av lovoppfyllelse.

Det vises i proposisjonen til at kommunesystemet må være i stand til å møte de utfordringene kommunesektoren står overfor. Staten må sørge for rammebetingelser som legger til rette for at utfordringene møtes. Samtidig har kommunene selv ansvar for omstilling og for å finne lokale løsninger på hvordan utfordringene best møtes.

Statlig detaljstyring kan være til hinder for kommunene i å utnytte ressursene sine best mulig, basert på lokale forutsetninger og innbyggernes behov. Kommunalt selvstyre er grunnlovsfestet og presisert i kommunelovens formålsparagraf. Det vises i proposisjonen til at regjeringen derfor vil slå ring om rammestyringen og arbeide for å redusere styringstrykket på kommunesektoren.

I proposisjonen vises det til at kommunene bør få større handlingsrom på områder hvor det er riktig og hensiktsmessig. Det påpekes i proposisjonen at rammestyring legger til rette for at kommunesektoren kan levere tjenester som er bedre tilpasset lokale behov, til en lavere kostnad og med mindre bruk av personell, enn ved statlig detaljstyring. I proposisjonen vises det til at dette hensynet blir viktigere etter hvert som bærekraften i kommunesystemet og kommunenes forutsetninger for å levere likeverdige tjenester utfordres. Det vises i proposisjonen til at det pågår et arbeid med forenkling av øremerkede tilskudd til kommunesektoren.

I proposisjonen vises det til at selv om enkeltreguleringer isolert sett kan ha en god begrunnelse, har hensynet til det kommunale handlingsrommet i for mange saker måttet vike for hensynet til nasjonale mål og nasjonal kontroll. Summen av dette er blitt svært krevende å håndtere for mange kommuner. Det vises i proposisjonen til at regjeringen derfor har satt ned en kommisjon som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren som legger til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren. Kommisjonen skal også vurdere og foreslå tiltak om det er andre forhold som binder kompetanse unødvendig, bidrar til unødvendig høye kostnader eller lite effektiv oppgaveløsning i kommuner og fylkeskommuner.

Det vises i proposisjonen til at antall innbyggere og størrelsen på kommuneorganisasjonen er viktige faktorer som kan påvirke hvilke forutsetninger kommunene har til å løse sine oppgaver. I proposisjonen vises det til at regjeringen er positiv til kommuner som ønsker å slå seg sammen med en eller flere nabokommuner for å løse utfordringene kommunesektoren står overfor. Det er viktig at kommunene selv er i førersetet for den nødvendige omstillingen som må skje, og større kommuner vil for mange være et godt grep som kan bidra til å redusere utfordringene med mangel på kapasitet og kompetanse. Det er krevende å gjennomføre en sammenslåing, og det beste utgangspunktet for å bygge en ny kommune er lokale ønsker og initiativ. Det er gode økonomiske virkemidler tilgjengelig for disse kommunene. Større kommuner vil ikke i seg selv løse utfordringene med mangel på kapasitet og kompetanse, men erfaringene fra kommunesammenslåinger i Norge er at større kommuner blir mer robuste og får større fagmiljø. Større fagmiljøer kan øke rekrutteringen og begrense konkurransen mellom kommunene om arbeidskraften.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen mener at interkommunalt samarbeid er helt nødvendig for at mange kommuner skal kunne løse sine oppgaver. For å imøtekomme utfordringene med mangel på arbeidskraft og sårbare fagmiljøer vil mange kommuner ha behov for å samarbeide om flere oppgaver og tjenester framover. Derfor er det viktig at kommunene har tilgang til samarbeidsmodeller som treffer deres behov. Mange kommuner opplever at det er krevende å få til samarbeid, blant annet fordi det er frykt for å miste arbeidsplasser og kompetanse. Det vises i proposisjonen til at departementet derfor vil utrede hvordan regelverket kan legge bedre til rette for at kommuner kan samle flere oppgaver og tjenester i samme samarbeid, og fremdeles beholde demokratisk styring og kontroll gjennom en folkevalgt ledelse. Dette vil kunne legge til rette for mindre fragmentert og mer framtidsrettet interkommunalt samarbeid.

Det vises i proposisjonen til at noen enkeltkommuner over tid kan ha en særlig krevende økonomisk situasjon og langvarige og store styringsutfordringer. Generalistkommuneutvalget anbefalte at det utredes en særskilt oppfølgingsordning for kommuner med store og vedvarende utfordringer. Det vises i proposisjonen til at regjeringen vil utrede en slik særskilt oppfølgingsordning som skal forebygge at kommuner havner i svært krevende situasjoner som kan utfordre legitimiteten til kommunesystemet.

Forsøk med unntak fra regelverk kan være en nyttig måte for kommuner og fylkeskommuner å prøve ut nye måter å løse oppgaver på, og dermed utvikle sektoren. I proposisjonen vises det til at regjeringen i 2023 inviterte kommuner og fylkeskommuner til å søke om forsøk – og med det bli forsøkskommuner. Fire forsøk er nå godkjent. Det gjelder forsøk med unntak fra opplæringsloven. Det jobbes med å konkretisere ytterligere åtte forsøk. Forsøksloven gjelder uavhengig av forsøksordningen regjeringen inviterte til i 2023. Det innebærer at kommuner og fylkeskommuner når som helst kan søke om forsøk med avvik fra lov eller forskrift for å teste ut nye arbeidsformer eller prøve ut endringer i oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.

1.4 Et sterkt demokrati

Det vises i proposisjonen til at regjeringen ønsker et sterkt demokrati med høy deltakelse i og mellom valg, på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Det bygger tillit og legitimitet, og er viktig for å sikre at innbyggernes ønsker og behov står i sentrum når viktige beslutninger skal tas.

I september er det stortings- og sametingsvalg. Krig i Europa, framvekst av kunstig intelligens og økt stormaktrivalisering er eksempler på globale utviklingstrekk som også har ført til at demokratier og valg er under større press enn tidligere. Det siste tiåret har også muligheten for at valg kan utsettes for uønsket påvirkning fra krefter som ønsker å svekke vestlige demokratier, blitt mer framtredende, og i flere andre land er det eksempler på at utenlandske aktører har forsøkt å påvirke befolkningen i forkant av valget eller gjennomført angrep mot systemer som brukes i valg. I proposisjonen vises det til at det for regjeringen er viktig at årets valg gjennomføres på en god måte, som bidrar til tillit til gjennomføring og resultat. Det vises i proposisjonen til at departementet jobber løpende for at tekniske systemer som benyttes i valg, skal være sikre. I tillegg legger regjeringen før valget fram en tiltaksplan for økt motstandsdyktighet mot uønsket påvirkning av valg.

Norges utgangspunkt er godt. Demokratiet står sterkt og scorer høyt på globale rangeringer. Tilstandsanalysen av det norske demokratiet, gjennomført av Universitetet i Oslo på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet, viser også at det norske demokratiet er solid og stabilt. Samtidig er det rom for forbedringer også i det norske demokratiet. Framover vil det være stadig viktigere å ha en kontinuerlig bevissthet om hvordan en kan bevare og styrke sider som allerede er sterke, og forbedre områder med forbedringspotensial. Arbeidet med å systematisk innhente informasjon om styrker og svakheter ved det norske demokratiet vil derfor fortsette, slik at en har best mulig kunnskapsgrunnlag for å vurdere hva som er nødvendig å gjøre for å sikre at demokratiet skal stå sterkt også i framtiden.

For å opprettholde et sterkt lokaldemokrati med fortsatt høy tillit er det også viktig at en har bærekraftige kommuner som leverer gode tjenester til innbyggerne.

1.5 En bærekraftig kommuneøkonomi

Det vises i proposisjonen til at i perioden 2015–2022 hadde kommunesektoren gjennomgående gode driftsresultater. En hovedforklaring er at kommunesektorens frie inntekter over flere år ble høyere enn forutsatt i de framlagte budsjettene, særlig som følge av betydelig midlertidig merskattevekst mot slutten av året. Realveksten i frie inntekter har i gjennomsnitt vært rundt 7 mrd. 2025-kroner høyere enn anslått i saldert budsjett i perioden 2015–2024. Merskatteveksten i 2021 og 2022 bidro til at mange kommuner kunne spare betydelige midler i disposisjonsfond.

I 2021 og 2022 ble kostnadsveksten i sektoren uventet høy, noe som bidro til en nedgang i realinntektene, og til at netto driftsresultat for sektoren i 2023 gikk ned til 1,3 pst. Dette er lavere enn anbefalingen fra Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) om at sektoren samlet bør ha et netto driftsresultat på 2 pst. over tid. Mens det meste av merskatteveksten har vært midlertidig, er effekten av uventet kostnadsvekst varig.

Foreløpige KOSTRA-tall viser at netto driftsresultat for kommunesektoren i 2024 ble 0,3 pst. av inntektene. Det er store forskjeller mellom kommunene, og nær seks av ti kommuner hadde negative netto driftsresultater i fjor. Svake netto driftsresultater i kommunene i 2024 må blant annet ses i sammenheng med skattesvikt og at kommunene trenger tid til å tilpasse seg det høye kostnadsnivået, og høy utgiftsvekst blant annet for barnevern og sosialtjenester.

Kommunesektoren har samlet sett fortsatt betydelige disposisjonsfond, selv etter to år med nedgang. På kort sikt kan kommunene og fylkeskommunene finansiere høyere aktivitet ved å tære på disposisjonsfond som de har bygd gjennom gode tider. Disposisjonsfondene gir også rom for å redusere gjeldsopptak eller foreta investeringer. Det er imidlertid store variasjoner i størrelsen på oppsparte midler mellom de enkelte kommuner og fylkeskommuner, og om lag 10 pst. av kommunene har ikke disposisjonsfond.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen tar den krevende økonomiske situasjonen i kommunesektoren på alvor. I proposisjonen vises det til at regjeringen i fjor høst stilte opp for kommunesektoren i en krevende tid, og det ble gitt tilleggsbevilgninger til sektoren på 5 mrd. kroner både i 2024 og 2025. Samlet sett gir budsjettet for 2025 en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på rundt 13 mrd. kroner, målt fra anslått nivå på inntektene i 2024 etter Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjett for 2024. Dette er den høyeste realveksten i nyere tid.

Utsiktene for kommuneøkonomien i 2025 er noe bedret, men sektoren vil ta med seg deler av ubalansen fra 2024 med driftsutgifter som har vært høyere enn budsjettert. Det vil fremdeles være behov for å tilpasse aktivitetsnivå til inntektsnivå gjennom kloke prioriteringer, effektiviseringstiltak og god økonomistyring.

I september 2024, før statsbudsjettet for 2025 ble lagt fram, fikk departementet informasjon som indikerte at effekten av ny offentlig AFP på pensjonskostnader ville bli betydelig. Informasjonen kom for sent til å kunne bli innarbeidet i budsjettmaterialet. I statsbudsjettet for 2025 varslet derfor regjeringen at den i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025 ville komme tilbake med oppdatert anslag for merkostnader til pensjon, inkludert effekten av ny offentlig AFP, og sikre at kommunesektoren kan innarbeide ny offentlig AFP i sine pensjonskostnader i 2025. Regjeringen varslet at det ville bli gjort en samlet vurdering av kommunesektorens økonomi, inkludert nytt anslag for merkostnader til pensjon. Det vises til i proposisjonen at regjeringen har fulgt dette opp i forslag til revidert nasjonalbudsjett, og foreslår 4,1 mrd. kroner i økt bevilgning for å dekke merkostnader til pensjon.

I proposisjonen vises det til at regjeringen også i 2026 vil sørge for en trygg og forutsigbar økonomisk styring av kommunesektoren. Det påpekes i proposisjonen at dette er særlig viktig i en urolig og uforutsigbar verden. I proposisjonen fremgår det at regjeringen legger opp til en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på 4,2–4,9 mrd. kroner i 2026. Denne veksten i frie inntekter vil dekke anslåtte merutgifter som følge av den demografiske utviklingen og i tillegg gi sektoren et handlingsrom på 1,3–2,0 mrd. kroner. I proposisjonen vises det til at dette vil bidra til at kommunene og fylkeskommunene kan fortsette å levere gode velferdstjenester til sine innbyggere i by og land. I proposisjonen vises det til at regjeringen samtidig understreker at det er kommunene og fylkeskommunene sitt eget ansvar å gjøre nødvendige og krevende tilpasninger til demografiske endringer og effektivisere for at driften skal bli bærekraftig over tid. Det fremgår av proposisjonen at regjeringen foreslår at handlingsrommet på 1,3–2,0 mrd. kroner fordeles med 85 pst. på kommunene og 15 pst. på fylkeskommunene.

1.6 Flere boliger innen 2030

Det vises i proposisjonen til at de siste årene har norske innbyggere opplevd mange renteøkninger og kraftig kostnadsvekst som blant annet har gjort det dyrere å eie og leie bolig. Det er fortsatt stor usikkerhet om den makroøkonomiske utviklingen, og økte tollsatser kan føre til økte priser som kan gjøre det dyrere å bygge boliger. Norge trenger flere boliger folk har råd til. I proposisjonen vises det til at regjeringen har høye ambisjoner for boligpolitikken, og har et mål om at 130 000 boliger skal settes i gang innen 2030.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen gjør en rekke grep for å få fart på boligbyggingen.

Det vises i proposisjonen at regjeringen vil ta ned tiden på plan- og byggesaksprosesser:

• Regjeringen har styrket rammene til Direktoratet for byggkvalitet (DiBK), slik at de kan forsterke arbeidet med å forenkle og digitalisere plan- og byggesaksprosessene. Effektive plan- og byggesaksprosesser kan redusere tidsbruk og kostnader i byggeprosjekter, og vil gjøre prosessene kortere og mer forutsigbare for både utbyggere og kommuner.

• Regjeringen foreslår i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025 å styrke DiBK ytterligere. Midlene skal gå til å automatisere byggesaksprosesser, blant annet kommunens vedtak om igangsettelse, brukstillatelse og ferdigattest for byggeprosjekter.

• Regjeringen har sendt på høring lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre byggesøknader med mangler og mer forutsigbar tidsfristberegning.

• Regjeringen har satt ned en arbeidsgruppe med næringen og kommunene som skal foreslå tiltak for raskere plan- og byggesaksbehandling. Gruppen skal levere sine forslag før sommeren.

• Regjeringen har mottatt en rapport som har kartlagt tidsbruken i plansaker nærmere, inkludert en analyse av årsakene til den lange tidsbruken. Rapporten viser en tydelig økning i tidsbruken i plansaker over tid. Regjeringen jobber med å vurdere forslagene i rapporten til hvordan prosessene kan bli mer effektive.

• Regjeringen har etablert et innsigelsesprosjekt i departementet som skal se på hvordan planprosessene kan bli bedre. Gjennom god dialog og tydelig veiledning vil departementet bidra til at nasjonale interesser blir ivaretatt, samtidig som prosessene blir mer effektive. Departementet vil i dette arbeidet ha tett kontakt med sektordepartementene som er ansvarlig for å styre innsigelsesmyndighetene.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen vil gjøre det mer forutsigbart å realisere gode boligprosjekter:

• Regjeringen har fremmet en lovproposisjon som skal bidra til å gjøre det enklere og raskere å bygge boliger i byer og tettsteder. I lovforslaget legges det blant annet fram en ny ordning for grunneierfinansiering av infrastruktur. Lovforslaget skal gi kommunene et nytt verktøy som kan sikre en helhetlig planlegging og raskere og mer effektiv gjennomføring av disse planene. Det vil være frivillig for kommunene om de skal bruke ordningen.

• Selv om det nå innføres en ny ordning for grunneierfinansering, vil det fortsatt være behov for å videreføre dagens system med utbyggingsavtaler mellom kommunen og utbyggere. Gjennom utbyggingsavtaler blir kommunen og utbyggerne enige om at utbyggere skal være med på å betale for infrastrukturen som trengs. På denne måten må ikke kommunen ta hele regningen selv. Men mange utbyggere mener at det i dag ikke er forutsigbart hva de må betale. Regjeringen har derfor foreslått noen presiseringer for å tydeliggjøre rammene for disse avtalene.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen bidrar til å holde hjulene i gang når boligbyggingen er lav:

• Regjeringen har styrket Husbanken, og lånerammen er i 2025 rekordhøy. Regjeringen foreslår i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025 å øke Husbankens lånerammen med ytterligere en mrd. kroner.

• Regjeringen satser på studentboligbygging. I 2025 vil 3 050 studentboliger kunne få tilskudd, og størrelsen på tilskuddet er økt.

Det vises i proposisjonen til at regjeringen vil gjøre kommunene bedre rustet til å ta sitt boligpolitiske ansvar:

Kommunene har et stort boligpolitisk ansvar. De skal drive helhetlig boligplanlegging og legge til rette for at det blir bygget nok boliger. Regjeringen vil bidra til at kommunene har de forutsetningene og rammevilkårene de trenger for å kunne ta en aktiv boligpolitisk rolle ut fra lokale forhold, prioriteringer og nasjonale mål.

• Regjeringen har vedtatt nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet. Retningslinjene skal i større grad bli et godt verktøy for å sikre en samordnet og bærekraftig bolig-, areal- og transportplanlegging, noe som også inkluderer at kommunene skal legge til rette for tilstrekkelig og variert boligbygging.

• Husbanken har i 2025 fått et fornyet samfunnsoppdrag som innebærer at de skal forsterke og videreutvikle rollen som støttespiller for kommunene i deres helhetlige boligpolitiske arbeid. Husbanken skal blant annet bidra til at kommunene har et bedre kunnskapsgrunnlag for å analysere boligbehov og effekter på boligmarkedet (boligpriser, etableringsmuligheter mv.) av kommunenes boligplanlegging og boligpolitiske innsats.

• Regjeringen har satt i gang en pilot sammen med Oslo og Akershus om boligbehov i bo- og arbeidsmarkedsregioner.

• Regjeringen har støttet etableringen av en ny modell for boligbehovsanalyser til bruk i fylkeskommuner og kommuner.

• Regjeringen har utviklet bedre data og veiledere for kommunenes analyser av boligpotensialet.

Regjeringens politikk for kommunesektoren (proposisjonens kapittel 1), det økonomiske opplegget for kommuner og fylkeskommuner i 2025 og 2026 (kapittel 2), inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner (kapittel 3), skjønnstilskuddet (kapittel 4). et bærekraftig kommunesystem (kapittel 5), et velfungerende og tillitsskapende demokrati (kapittel 6), oppgavefordeling og regelverk (kapittel 7), utvikling i kommuneøkonomien (kapittel 8), kommunenes og fylkeskommunenes inntektsnivå i 2024 (kapittel 9) og utvikling i kommunale tjenester (kapittel 10) er nærmere behandlet og omtalt i proposisjonen.