1.1 Sammendrag

I proposisjonen foreslår Finansdepartementet lovendringer om forvaltningen av pensjonsmidler i garanterte pensjonsprodukter.

I kapittel 3 i proposisjonen gis det en omtale av hvordan departementet vil følge opp forskriftsregler om nedbygging og bruk av avkastningsbuffere gjennom utbetalingsperioden. Videre foreslås det lovregler i forsikringsvirksomhetsloven om at buffermidler som gjenstår når en fripoliseinnehaver dør, skal anses som overskudd på risikoresultatet, og at pensjonsleverandørene kan sette av inntil 20 prosent av dette overskuddet til risikoutjevningsfondet.

I kapittel 4 i proposisjonen foreslår departementet endringer i forsikringsvirksomhetsloven om at det innføres en mulighet for såkalt lånt egenkapital. Det vil si at dersom pensjonsleverandører må tilføre egenkapital til kontraktene for å oppfylle avkastningsgarantien, kan disse midlene senere betales tilbake til leverandøren dersom avkastningen blir høy nok. Målsettingen er at leverandørene vil kunne ta noe høyere risiko i forvaltningen og gi kundene noe høyere forventet avkastning. Det foreslås at slik lånt egenkapital ikke skal følge med ved flytting mellom leverandører, men at mottakende leverandør i tilfelle må stille med lånt egenkapital til kontrakten. Ved flytting foreslår departementet at alle eiendeler skal vurderes til markedsverdi, også investeringer som ellers regnskapsmessig vurderes til amortisert kost.

Departementet foreslår også forenklinger for fripoliser med investeringsvalg i kapittel 5 i proposisjonen. Det foreslås for det første at fripoliseinnehaver som har gått over til investeringsvalg, som standardvalg fortsetter med dette også under utbetaling. Videre foreslås det forenklinger i foretakspensjonslovens regler om informasjon og rådgivning, samt en adgang til å redusere utbetalingstiden for lave pensjonsytelser i inntil ett år etter at pensjonen er kommet til utbetaling.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Frode Jacobsen, lederen Tuva Moflag, Tellef Inge Mørland, Even A. Røed og Maria Aasen-Svensrud, fra Fremskrittspartiet, Hilde Grande, Martin Virkesdal Jonsterhaug, Hans Andreas Limi og Tom Staahle, fra Høyre, Henrik Asheim og Nikolai Astrup, fra Sosialistisk Venstreparti, Marthe Hammer, fra Senterpartiet, Bjørn Arild Gram, fra Rødt, Mímir Kristjánsson, fra Miljøpartiet De Grønne, Ingrid Liland, fra Kristelig Folkeparti, Jørgen H. Kristiansen, og fra Venstre, Abid Raja, viser til Prop. 31 L (2025–2026) om endringer i foretakspensjonsloven og forsikringsvirksomhetsloven, som gjelder forvaltningen av garanterte pensjonsprodukter, særlig fripoliser. Slike pensjonsavtaler innebærer at innehaveren er garantert en bestemt årlig pensjonsytelse, uavhengig av utviklingen i finansmarkedene.

2.1 Sammendrag

Garanterte pensjonsprodukter er kontrakter der den forsikrede har krav på en gitt årlig pensjonsytelse fra uttakstidspunktet, og omfatter blant annet kommunale pensjonsordninger, private ytelsespensjonsordninger og fripoliser. Fripoliser er bevis på opptjent pensjon for personer som fratrer private ytelsesordninger før utbetaling.

Regelverket for slike produkter har vært utredet flere ganger de senere årene. Utredningene har resultert i flere endringer i regelverket:

• Fra 2022 har det vært adgang for pensjonsleverandørene til å tilby kompensasjon i forbindelse med konvertering av ordinære fripoliser til fripoliser med investeringsvalg.

• I februar 2022 fastsatte Finansdepartementet forskriftsregler som gir pensjonsleverandørene mer fleksibilitet i fordelingen av avkastningsoverskudd for garanterte pensjonsprodukter mellom bufferavsetning og oppregulering av ytelsene.

• 1. januar 2024 trådte nye regler i kraft for private garanterte pensjonsprodukter, der et sammenslått kontraktsfordelt bufferfond erstattet tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond. Tilsvarende regler trådte i kraft for kommunale pensjonsordninger fra 1. januar 2022.

Reglene om sammenslått bufferfond ble vedtatt på bakgrunn av departementets lovforslag i Prop. 83 L (2022–2023). Finanskomiteens flertall diskuterte i Innst. 401 L (2022–2023) hvordan en kan tilrettelegge for at kundens overskuddsmidler i tilstrekkelig grad benyttes til økning av pensjonsytelsene, og uttalte at spørsmålet om tak på bufferfond og eventuelle andre måter å sikre at overskuddet kommer kundene til gode på, burde utredes nærmere. Flertallet i finanskomiteen viste videre til departementets uttalelser i lovproposisjonen om å vurdere andre endringer i regelverket når man har fått noe erfaring med en sammenslått buffer, men uttalte at det er grunnlag for å sette i gang et slikt utredningsarbeid nå, blant annet i lys av innvendinger mot å fjerne dagens adgang til amortisert kost til fordel for markedsverdivurderinger, som kom opp i Stortingets høring om proposisjonen. Stortinget vedtok på denne bakgrunn å be regjeringen nedsette et utvalg for å se på mulige regelendringer for ytterligere å sikre verdiene i og reguleringen av fripoliser.

Finansdepartementet satte deretter ned en arbeidsgruppe med medlemmer fra Finansdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Finanstilsynet, LO og NHO for å utrede spørsmålene som framkom av Stortingets anmodningsvedtak, og andre problemstillinger relatert til privat tjenestepensjon.

Arbeidsgruppen leverte sin rapport 13. september 2024. Finansdepartementet sendte rapporten på høring samme dag med høringsfrist 16. desember 2024.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at bakgrunnen for proposisjonen er en vedvarende utfordring knyttet til balansen mellom hensynet til sikkerhet for de garanterte ytelsene og behovet for tilstrekkelig regulering av pensjonene over tid. Komiteen merker seg at pensjonsleverandørene, av hensyn til garantiene, i mange tilfeller har holdt tilbake betydelige deler av overskuddet i bufferfond. Dette har bidratt til å sikre at garantiene kan innfris, men har samtidig ført til svak regulering av pensjonsytelsene for mange kunder.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser videre til at formålet med lovforslaget er å legge bedre til rette for at overskudd i større grad kan komme kundene til gode, samtidig som pensjonsleverandørene gis mer hensiktsmessige rammevilkår for risikohåndtering. Flertallet understreker at forenkling av regelverket, særlig for fripoliser med investeringsvalg, også er et sentralt formål med proposisjonen. Forslagene følger opp Stortingets tidligere anmodninger om å vurdere hvordan verdiene i fripoliser kan sikres og utnyttes bedre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget så snart som mulig og senest innen utgangen av 2026 med forslag til ytterligere regelendringer som bedre vil sikre verdiene i og reguleringene av fripoliser.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at skiftende regjeringer har hatt som mål at regelverket for garanterte pensjonsprodukter skal være til gunst for kundene, og at eventuelle endringer skal være til kundenes fordel. Disse medlemmer vil understreke at dette hensynet fortsatt er helt grunnleggende i arbeidet med disse spørsmålene.

Disse medlemmer viser til at et bredt flertall på Stortinget har sluttet seg til regler som åpner for valgfrihet for kunden til å frasi seg rentegarantien og selv ta risiko ved å gå over til investeringsvalg, og forsikringsselskapene kan også kombinere dette med at forsikringsselskapene kan tilby betaling til kunder som frivillig velger å frasi seg rentegarantien. Videre har Stortinget gitt sin tilslutning til at mindre fripoliser kan utbetales raskere.

Disse medlemmer viser til at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt i Innst. 401 L (2022–2023) støttet å innføre sammenslåing av fond til et bufferfond med adgang til å dekke negativ avkastning i forvaltningen, i forventning om at dette ville gi endringer i kapitalforvaltningen som skulle øke avkastningen for fripolisekundene på en måte som skulle overgå ulempene for kundene.

Disse medlemmer viser til at Finanstilsynet i sin høringsuttalelse til arbeidsgruppens rapport som det refereres til i Prop. 31 L (2025–2026), uttaler at:

«[…] de gjennomførte endringene i regelverket så langt har kun i begrenset grad ført til endringer i kapitalforvaltningen som øker den forventede avkastningen for fripolisekundene. Videre har foretakene utbetalt høye utbytter, og planlegger for dette også framover. Disse erfaringer tilsier etter Finanstilsynets vurdering at en nå bør være forsiktige med ytterligere lettelser i regelverket.»

Disse medlemmer slutter seg til Finanstilsynets vurdering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at pensjonsmidler er privat oppsparte midler som tilhører den enkelte, og at regelverket i størst mulig grad må sikre individuell råderett, forutsigbarhet og reell valgfrihet.

Disse medlemmer mener samlet sett at proposisjonen i for liten grad tar utgangspunkt i prinsippet om individuell eiendomsrett og selvbestemmelse, og at dette bør vektlegges sterkere i det videre lovarbeidet.

Disse medlemmer er kritiske til at proposisjonen på flere områder erstatter klare, rettighetsfestede regler med skjønnsbaserte retningslinjer hos pensjonsleverandørene, kombinert med at Finanstilsynet skal kunne vurdere. Dette svekker etter disse medlemmers syn kundenes stilling og gir økt makt til institusjoner fremfor individet.

Disse medlemmer mener offentlige og private pensjonskasser fortsatt må ha en innretning og forvaltning som innebærer at disse kan opprettholde god håndtering av pensjonsløftet til det beste for pensjonister og fripoliseinnehavere. Disse medlemmer mener pensjonskasser fortsatt må kunne håndtere pensjonsmidlene kollektivt, inkludert bufferfond for fripoliser, da dette er til rettighetshavernes gunst. Avkastning på pensjonsmidlene skal settes av til bufferfond eller brukes til oppregulering av ytelsene. Disse medlemmer viser til at fripolisene i pensjonskassene ikke er skilt ut i særlige porteføljer, men forvaltes med øvrig pensjonskapital, og følgelig med høy aksjeandel. Disse medlemmer mener denne opsjonen ikke må bortfalle som konsekvens av lovgivers regulering, men videreføres som i dag.

Disse medlemmer mener det er behov for en egen sak som vurderer alternative måter for organisering og forvaltning av fripoliser i livselskap da forslagene i Prop. 31 L (2025–2026) ikke løser de grunnleggende problemene knyttet til lav avkastning og manglende oppregulering av fripoliser. Dette har etter endringene innført i 2008 gjort at verdireguleringen av pensjonsytelsene har bortfalt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at gjennomføring av kollektiv håndtering i offentlige og private pensjonskasser videreføres slik at avkastningen på pensjonsmidlene i pensjonskassene avsettes til jevn, årlig oppregulering av pensjonsytelsene for rettighetshavere i pensjonskassene.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til utviklingen i fripoliseordningen og spesielt svakhetene ved dagens regelverk, der mange pensjonister over lang tid har opplevd liten eller ingen regulering av sine pensjonsytelser, noe som har svekket deres kjøpekraft og levekår. Som Pensjonistforbundet bl.a. har vist, har overskudd i livselskapene blitt holdt tilbake i bufferfond i stedet for å komme kundene til gode i form av økte utbetalinger. Disse medlemmer mener, i likhet med bl.a. høringsuttalelsene til LO og Pensjonistforbundet, at forslagene i proposisjonen ikke løser de grunnleggende problemene knyttet til lav avkastning og manglende oppregulering av fripoliser, og at det er behov for videre arbeid for å bedre organisering og forvaltning av fripoliser i livselskap. Disse medlemmer viser til FAFOs rapport 2018:13 «Ikke som forventet» som påpeker at det kun er mulig å oppnå små endringer innenfor dagens reguleringer, og at det kreves mer dyptgripende tiltak for å bedre forvaltningen av fripoliser i livselskap.

Disse medlemmer mener derfor at det er behov for en ny gjennomgang av fripoliseordningene med et bredere mandat enn det som lå til grunn for denne proposisjonen. Disse medlemmer mener, i likhet med LO sin høringsuttalelse, at det bør ses videre på forslagene som ligger i FAFO-rapporten, slik som et statlig selskap som driver kapitalforvaltning og administrasjon av overførte fripoliser fra leverandører.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2026 nedsette en arbeidsgruppe som skal utrede systemiske endringer i hvordan fripoliser forvaltes og organiseres, som kan bidra til økt avkastning og oppregulering av fripoliser. Arbeidsgruppen skal ta utgangspunkt i, men ikke være begrenset til, forslagene i FAFOs rapport 2018:13.»

3.1 Sammendrag

Gjeldende regler om nedbygging av buffer, og utkast til regler om tak på buffer som tidligere har vært på høring og som var omtalt i Prop. 83 L (2022–2023), følger av forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) § 5-4. Det samme gjelder dagens regler om at frigjort buffer skal benyttes som engangspremie for årlig forhøyelse av pensjonsytelsene. Endringer i disse reglene krever i utgangspunktet ikke lovendringer, og kompetansen til å endre forskriftsreglene ligger hos Finansdepartementet. Anmodningsvedtaket om videre utredning av «mulige regelendringer for ytterligere å sikre verdiene i og reguleringene av fripoliser» hadde blant annet sin bakgrunn i omtalen av mulige forskriftsregler om tak på bufferfond i Prop. 83 L (2022–2023). Departementet redegjør derfor i punkt 3.3.1 og 3.3.2, 3.4.1 og 3.4.2 samt 3.5.1 og 3.5.2 i proposisjonen for arbeidsgruppens utredning, høringsinstansenes syn og departementets vurdering av disse forholdene, men foreslår ikke lovendringer. Departementet vil følge opp disse vurderingene i forskriftsarbeidet.

Arbeidsgruppen foreslo imidlertid at eventuelle regler om hvordan gjenstående buffer ved fripoliseinnehavers død skal håndteres, skal reguleres i lov. Dette spørsmålet er omtalt i punkt 3.3.3, 3.4.3 og 3.5.3 i proposisjonen. Økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til bufferfond er omtalt i punkt 6.1.1, 6.2.1 og 6.3.1 i proposisjonen.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til departementets forslag om endringer i reglene om bufferfond og overskuddsdisponering i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 3. Komiteen merker seg at departementet varsler tydeligere regler, blant annet i forskrift, for bruk og gradvis nedbygging av bufferfond når pensjonen er under utbetaling. Formålet er å sikre at bufferkapital over tid faktisk kommer pensjonistene til gode.

Komiteen viser til at reglene om et bufferfond som er fordelt på den enkelte kontrakt, ble vedtatt av Stortinget i 2023, og trådte i kraft fra 2024. Reglene er ikke til hinder for at pensjonskassene kan forvalte midlene kollektivt. Komiteen presiserer derfor at det ikke foreslås endringer i pensjonskassenes muligheter til kollektiv forvaltning av pensjonsmidlene, herunder bufferfond tilhørende fripoliser, dette ligger fast. Det pålegges heller ikke konkrete krav til nedbygging av bufferen, i tråd med pensjonskassenes høringsinnspill på dette punktet. Komiteen viser til at avkastningen på pensjonsmidlene skal benyttes som kilde for oppregulering av de garanterte ytelsene.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår at gjenstående buffer ved død skal anses som overskudd på risikoresultatet, og at leverandørene kan sette av inntil 20 pst. av dette overskuddet til risikoutjevningsfondet. Dette fondet kan dekke økte kostnader for pensjonsleverandøren dersom pensjonskostnadene blir høyere, for eksempel som følge av økt levealder. Fondet beskytter også bufferfondet til fripolisekunder, som må dekke slike kostnader før leverandøren.

Tidligere har det ikke vært regulert i lov hvordan gjenstående buffer ved død skal fordeles. Praksisen har vært at inntil 50 pst. kan settes av til risikoutjevningsfondet. Regjeringens forslag er i så måte en forbedring for kundene.

Gjenstående buffer er overskudd fra avkastning, og ikke del av dødelighetsarven det er avtalt at selskapene skal bruke for å dekke forpliktelser til gjenlevende kunder. Komiteen mener derfor at gjenstående buffer ikke skal avsettes til risikoutjevningsfond, men i sin helhet fordeles på gjenværende kunder for å bidra til bedre avkastning og økt pensjon for kundene.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til erstatning for forslaget til forsikringsvirksomhetsloven § 3-14 fjerde ledd i proposisjonen:

«Forsikringsvirksomhetsloven § 3-19 fjerde ledd skal lyde:

For kontrakter etter § 3-16 skal gjenværende bufferfond ved rettighetshavers død, når det ikke er etterlatte med krav på etterlattepensjon knyttet til kontrakten, fordeles til bufferfond tilordnet de øvrige kontraktene etter § 3-16. Beløpet fordeles i henhold til beregningsgrunnlaget som følge av at foretakets forpliktelse overfor forsikrede som er død i løpet av året, er bortfalt, jf. § 3-9 tredje ledd.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at arbeidsgruppens flertall mente det fortsatt skal være bindende regler om nedbygging av bufferfondet i utbetalingsperioden. Disse medlemmer viser til Finanstilsynets høringsinnspill, som understreker at «dette gir større sikkerhet for at bufferfondet faktisk blir tilført fripoliseinnehaveren enn det retningslinjer vil gjøre». Likevel foreslår regjeringen at det på dette området fremover kun skal være retningslinjer, ikke bindende regler. Flertallet i arbeidsgruppen nedsatt av regjeringen foreslår også at dagens regel om nedbygging av bufferfond i takt med reduksjonen av premiereserven bør utformes som et minstekrav.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det fortsatt skal være bindende, lovmessige regler om nedbygging av bufferfondet tilknyttet fripoliser i utbetalingsperioden, og at dagens regel om nedbygging av bufferfond i takt med reduksjonen av premiereserven utformes som et minstekrav, slik at kunden vet nøyaktig hvilke regler som her gjelder.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at tidligere vedtak og regelendring fra de tidligere tilleggsavsetninger til fleksibelt bufferfond der overskytende kapital frigjøres og deles ut til rettighetshaver, må ha en garanti ved at overflødig bufferfond skal deles som overskudd mellom rettighetshaver og livselskap.

Disse medlemmer mener overskytende bufferfond må frigjøres og gi oppregulering av pensjon med en fordeling der overskuddet deles etter overskuddsdelingsbrøken 80/20, til hhv. kunde og leverandør.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at et sentralt punkt i proposisjonen er at dagens regler om pliktig nedbygging av bufferfond i utbetalingsfasen foreslås fjernet og erstattet med krav om at pensjonsleverandørene selv skal fastsette retningslinjer for opp- og nedbygging av buffer. Disse medlemmer er kritiske til dette og viser til Pensjonistforbundets høringssvar, som påpeker at livsforsikringsselskapene har hatt klare insentiver til å holde bufferkapital tilbake, ettersom dette reduserer behovet for egenkapital og begrenser selskapets pensjonsforpliktelser overfor kundene, og mener derfor det er avgjørende at det stilles krav til retningslinjene for nedbygging av buffer som sikrer at det kommer kundene til gode.

Disse medlemmer mener, i likhet med Pensjonistforbundet, at kravet må være at når den årlige pensjonsutbetalingen utgjør en bestemt andel av premiereserven, skal en tilsvarende andel av bufferfondet utbetales som et årlig kronetillegg. Dette vil sikre at avkastningen faktisk kommer pensjonisten til gode, uavhengig av hvordan pensjonsleverandøren velger å disponere avkastningsoverskuddet. Samtidig vil disse medlemmer understreke at denne endringen i seg selv ikke er tilstrekkelig. Dersom bufferfondet ikke faktisk bygges ned, vil ikke endringen ha noen praktisk betydning. Disse medlemmer mener dette understreker behovet for at det stilles klare krav til nedbygging av buffer i utbetalingsfasen. Samtidig vil disse medlemmer understreke at kravet til retningslinjene må utformes slik at det ikke svekker pensjonsleverandører som håndterer bufferfondet kollektivt sin evne til å oppnå god avkastning og regulering.

Disse medlemmer viser til at flertallet i arbeidsgruppa vurderer at regler for nedbygging av bufferfond sikrer at bufferfondet blir tilført fripoliseinnehaveren i større grad enn det retningslinjer vil gjøre. På denne bakgrunn støtter ikke disse medlemmer regjeringens forslag.

4.1 Sammendrag

Lånt egenkapital, amortisert kost og flytting av kontrakter er nærmere omtalt i kapittel 4 i proposisjonen. Økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til lånt egenkapital er omtalt i punkt 6.1.2, 6.2.2 og 6.3.2 i proposisjonen.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til forslaget om å innføre adgang til såkalt lånt egenkapital i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 4.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til at dagens regelverk innebærer at egenkapital som benyttes for å dekke manglende avkastning, i praksis blir permanent bundet. Dette kan gjøre pensjonsleverandørene mer forsiktige i sin kapitalforvaltning, med konsekvenser for forventet avkastning til kundene.

Flertallet merker seg at ordningen med lånt egenkapital innebærer at leverandørene kan tilføre kapital midlertidig for å oppfylle garantiene, og få denne tilbakebetalt dersom avkastningen senere blir tilstrekkelig god. Flertallet viser videre til at lånt egenkapital ikke skal følge med ved flytting av pensjonsavtaler, og at det ved flytting foreslås verdsettelse av alle eiendeler til markedsverdi. Flertallet mener dette bidrar til større fleksibilitet i forvaltningen, samtidig som hensynet til likebehandling og korrekt verdsettelse ivaretas.

Flertallet viser til proposisjonens punkt 4.4.1, der departementet skriver:

«Målet med en endring er å legge til rette for økt risikotakning, og det er departementets oppfatning at tiltaket bør utformes slik at det har best mulig forutsetning for å oppnå målet.»

Flertallet stiller seg bak dette. Lånt egenkapital skal gi mulighet til å forvalte garanterte pensjonsmidler med en lengre horisont. Hvis lånt egenkapital skal betales tilbake når pensjonsutbetalingene starter, reduseres denne horisonten og tiltaket får mindre betydning. Flertallet foreslår derfor at «forsikringstilfelle» tas ut av forslaget til forsikringsvirksomhetsloven § 3-19 a tredje ledd.

Flertallet fremmer følgende forslag til erstatning for forslaget til forsikringsvirksomhetsloven § 3-19 a tredje ledd i proposisjonen:

«Forsikringsvirksomhetsloven § 3-19 a tredje ledd skal lyde:

Ved gjenkjøp eller opphør av kontrakten skal egenkapitalbidraget anses som tilført med endelig virkning.»

Flertallet viser til at LOs og NHOs representanter uttaler følgende i arbeidsgrupperapporten:

«Arbeidsgruppens medlemmer fra LO og NHO mener at lånt egenkapital er et tiltak som kan gi en del av fripolisekundene i livsforsikringsforetak høyere pensjon. Det vil kunne muliggjøre høyere risiko i forvaltningen og den forventede avkastningen vil øke. Medlemmene viser til utredningens mandat der det klart fremgår at endringer skal være til kundens fordel.»

Videre uttaler partene:

«For at lånt egenkapital skal være til fordel for kundene er det imidlertid vesentlig at endringen benyttes til å ta høyere risiko.»

Flertallet ber regjeringen følge opp hvordan pensjonsleverandørene endrer risikotakningen i forvaltningen, og ber regjeringen evaluere ordningen med lånt egenkapital og øvrige endringer i løpet av tre til fem år. Endringene skal være til kundenes fordel.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innen 2030 evaluere endringene i reglene for garanterte pensjonsprodukter som ble vedtatt våren 2026.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at den største og mest radikale endringen regjeringen foreslår i proposisjonen, er forslaget om lånt egenkapital. Det vil si at dersom verdien av pensjonsmidlene (summen av eiendeler til dekning av premiereserve og bufferfondet) et år er lavere enn kravet til premiereserve i kunderegnskapet, kan differansen dekkes ved at foretaket «låner» av egen egenkapital. Den lånte egenkapitalen kan føres tilbake til foretaket i senere år, dersom avkastningen blir tilstrekkelig til at verdien av pensjonsmidlene overstiger kravet til premiereserve.

Disse medlemmer viser til at regjeringen foreslår at lånt egenkapital skal forvaltes i selskapsporteføljen, og at den lånte egenkapitalen ikke skal overføres sammen med øvrig forsikringskapital ved flytting. Regjeringens mål er å gi selskapene incentiver til økt risiko og økt forventet avkastning for kundene. Disse medlemmer viser til statsrådens svar til komiteen av 9. mars 2026, der det fremkommer at regjeringen mener det primært er for yngre fripolisekunder at dette kan gi økt risiko i forvaltningen, mens det «for eldre forsikrede med høyere avkastningsgarantier er […] mindre sannsynlig at forvaltningen vil endres vesentlig». Dermed vil forslaget om lånt egenkapital ifølge regjeringen i realiteten stort sett bare innebære ulemper for de eldre, mens det for de yngre kanskje kan bety en forbedring, men på en måte som er helt opp til selskapene.

Disse medlemmer mener at forslaget bryter med premisset om at endringer skal være til kundenes fordel. Arbeidsgruppen som ble nedsatt under regjeringen Solberg, vurderte en mindre krevende variant av lånt egenkapital for kundenes del og avviste dette fordi det ikke ville være til kundenes gunst. Arbeidsgruppen nedsatt av den sittende regjeringen konkluderte heller ikke med å anbefale dette forslaget. Arbeidsgruppen skriver:

«Gevinsten for leverandør motsvares av et like stort tap for kundene hvis forvaltningen er uendret.»

Disse medlemmer er svært kritiske til at et forslag som faglig sett ikke er vurdert å være klart til fordel for kundene av regjeringens egen arbeidsgruppe, likevel fremmes av regjeringen. Disse medlemmer viser videre til at Finanstilsynet går tydelig imot forslaget i høringen. Finanstilsynet uttaler at:

«[…] tiltaket går for langt i å overføre risiko fra leverandøren til kunden, og kunden vil være avhengig av leverandørenes tilpasning for å høste fordeler […]. I en situasjon der eiendeler tilsvarende den lånte egenkapitalen forvaltes i selskapsporteføljen, vil avkastningen av den lånte egenkapitalen tilfalle pensjonsleverandøren. Etter dagens regler forvaltes disse eiendelene i kollektivporteføljen og avkastningen tilfaller kunden […]. Siden avkastningen av lånt egenkapital i denne situasjonen tilføres pensjonsleverandøren, vil kundene få tilført mindre avkastning. Det kan forventes at kontraktene vil trenge lengre tid på å betale tilbake den lånte egenkapitalen og det vil ta lengre tid før kontraktene selv får tilført avkastningsoverskudd.»

Disse medlemmer viser til at regjeringens forslag innebærer at lånt egenkapital ikke skal overføres sammen med øvrig forsikringskapital ved flytting. Etter Finanstilsynets vurdering vil dette innebære «en faktisk reduksjon av kundenes rettigheter sammenliknet med dagens regler», og tilsynet «kan ikke se at dette er i kundenes interesse». Disse medlemmer viser til at Finanstilsynet mener at dette ikke vil bidra til et effektivt flyttemarked for garanterte produkter i privat sektor, fordi «det må antas at det er lite attraktivt for mottakende pensjonsleverandør å overta en ikke fullt fondert kontrakt».

Disse medlemmer viser dessuten til at Finanstilsynet peker på flere situasjoner hvor regjeringens forslag vil føre til redusert pensjon for kundene. Det gjelder både der den lånte egenkapitalen ikke vil være del av midlene som legges til grunn ved omregning til en nedkortet utbetalingstid, og der den lånte egenkapitalen ikke vil være del av midlene ved eventuell konvertering fra garantert fripolise til fripolise med investeringsvalg.

Disse medlemmer viser til at innføring av lånt egenkapital gjør at foretakene kan benytte forventet fremtidig overskudd som en avkastningsbuffer i solvensberegningen allerede i dag, og at dette kan forventes å styrke pensjonsleverandørenes solvens. Samtidig viser den nedsatte arbeidsgruppen og Finanstilsynets høringsinnspill til at en buffer basert på lånt egenkapital er mye mer ustabil enn dagens buffer basert på allerede oppnådd meravkastning. Finanstilsynet skriver:

«Lånt egenkapital medfører at leverandørenes solvens blir enda mer avhengig av fremtidig rente og forsterker leverandørenes incentiver til å plassere midler i langsiktige obligasjoner.»

Disse medlemmer viser til at det med andre ord er høyst usikkert om innføring av lånt egenkapital vil gjøre at foretakene endrer tilpasning i retning av høyere aksjeandel og høyere forventet avkastning for kundene.

Disse medlemmer viser videre til at flere høringsinstanser, som betingelse for sin støtte til forslaget, legger til grunn at innføring av lånt egenkapital må følges opp av Finanstilsynet for å sikre at tiltaket kommer kundene til gode. Disse medlemmer viser til at Finanstilsynet kommenterer at denne forutsetningen ikke lar seg oppfylle:

«Finanstilsynet viser til at det ikke er klare hjemler i lov hvor Finanstilsynet kan pålegge foretakene å ta mer risiko i forvaltningen av eiendelene knyttet til fripoliser. Finanstilsynet vil videre framheve at å isolere eventuelle effekter på risikotakningen til en eventuell innføring av lånt egenkapital vil være svært krevende siden faktiske endringer i risikotakningen over tid vil være avhengig av mange faktorer.»

Disse medlemmer viser til proposisjonen punkt 4.4.1 sjette avsnitt og statsrådens svar til komiteen av 9. mars 2026, der departementet sier seg enig med Finanstilsynets vurderinger.

Disse medlemmer går derfor imot regjeringens forslag om innføring av lånt egenkapital. Disse medlemmer kan ikke støtte et forslag som svekker kundenes rettigheter og ikke er i deres interesse, ved at det har usikre virkninger på forventet avkastning og tilføring av avkastningsoverskudd til kundene, det gir et ineffektivt flyttemarked og lavere pensjon ved nedkortet utbetalingstid og konvertering til fripolise med investeringsvalg. En rett til konvertering til fripoliser med investeringsvalg, derimot, kan gi kundene en sikker endring i risikoprofil og forventet avkastning, uten usikkerheten og ulempene som lånt egenkapital gir.

5.1 Sammendrag

Investeringsvalg og redusert utbetalingstid er nærmere omtalt i kapittel 5 i proposisjonen. Økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til investeringsvalg og utbetalingstid er omtalt i punkt 6.1.3, 6.2.3 og 6.3.3 i proposisjonen.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til departementets forslag om forenklinger i regelverket for fripoliser med investeringsvalg i foretakspensjonsloven kapittel 5. Komiteen merker seg at gjeldende regler er komplekse og lite tilpasset kunder med små pensjonsytelser, og at dette kan medføre unødvendig administrasjon og kostnader.

Komiteen merker seg særlig forslaget om at investeringsvalg som er foretatt før pensjonsuttak, som hovedregel også skal gjelde etter at pensjonen er tatt ut. Videre viser komiteen til forslagene om forenklede informasjons- og rådgivningsregler, samt utvidet adgang til å velge redusert utbetalingstid for lave pensjonsytelser. Komiteen mener disse endringene vil bidra til mindre byråkrati, mer hensiktsmessig håndtering av små pensjonsbeløp og lavere administrasjonskostnader.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til at Finanstilsynet har fått i oppdrag å utrede mulighetene for en egen pensjonskonto for hybridordninger, herunder å vurdere arbeidsgruppens forslag om «at det i forbindelse med en videre utredning av pensjonskonto for hybridordninger, også kan utredes hvordan det kan legges til rette for en mulig konvertering av fripoliser til pensjonsbevis». Flertallet viser videre til at da egen pensjonskonto ble innført, ble gamle pensjonskapitalbevis uten garantier automatisk slått sammen og samlet på egen pensjonskonto med mindre innehaver aktivt reserverte seg. Siden prisingen av pensjonskapitalbevis innebærer et element av stykkpris, var det ganske klart at et slikt passivt samtykke i de aller fleste tilfeller ville være kostnadsreduserende for innehavere som hadde flere enn ett bevis. En konvertering av fripolise til investeringsvalgsprodukt vil bl.a. innebære at innehaver frasier seg sin avkastningsgaranti. Dette kan være lønnsomt for yngre kunder, særlig dersom garantert avkastning er lav og kundene ønsker å plassere mye av midlene i aksjefond. For eldre kunder med kortere tid til pensjonsalder kan det i mange tilfeller derimot være mer lønnsomt å beholde garantien. Det er derfor ikke gitt at konvertering samsvarer med alle innehaveres preferanser, eller at det gir alle positiv forventet nytte. Det er også derfor det er rådgivningsregler ifm. konvertering til investeringsvalg.

Flertallet merker seg LOs høringsinnspill 6. desember 2024, hvor LO ber regjeringen vurdere om fripoliser for yngre årskull bør konverteres til pensjonsbevis. LO ber regjeringen vurdere passivt samtykke, tilsvarende det som ble gjort ved etableringen av pensjonskonto for innskuddspensjon.

Yngre fripolisekunder er gruppen som i størst grad vil være tjent med å konvertere til fripolise med investeringsvalg.

Flertallet fremmer på dette grunnlag følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om yngre kunder vil være tjent med at fripoliser konverteres til et produkt med investeringsvalg etter modell av etableringen av pensjonskonto i 2021.»

Flertallet viser til at flere pensjonsleverandører ikke tilbyr konvertering til fripolise med investeringsvalg, selv om slike fripoliser binder opp mindre kapital hos leverandøren. Ifølge Finans Norge skyldes dette at nokså få kunder etterspør tilbudet, samtidig som det medfører kostnader for leverandøren å innfri rådgivningsplikten knyttet til konvertering. Flertallet ønsker at flere kunder som er tjent med det, skal få tilbud om investeringsvalg.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om ytterligere justeringer i reglene for fripoliser med investeringsvalg, slik at flere kunder som vil være tjent med det, kan få tilbud om investeringsvalg. Herunder ber Stortinget regjeringen vurdere unntak for pensjonskasser i en eventuell ny ordning.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at komiteen har fått oversendt et notat som blant annet omhandler forsikringssektorens rett til overskuddsdeling for nedbygging av buffer som stammer fra de tidligere tilleggsavsetningene. Det hevdes i brevet at over tid kan uklarheter her koste kundene store summer (om lag 4 mrd. kroner). Dette er en problemstilling som var ukjent for komiteen da den behandlet Prop. 83 L (2022–2023), jf. Innst. 401 L (2022–2023). Disse medlemmer ber derfor departementet komme tilbake i en lovproposisjon med en grundig redegjørelse av dette spørsmålet, og med forslag til klargjøring i lovteksten av at slik overskuddsdeling ikke kan finne sted, og at hvis det har funnet sted, må det reverseres.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om en særlig redegjørelse om pensjonsleverandørenes rett til overskuddsdeling for nedbygging av buffer som stammer fra de tidligere tilleggsavsetningene, og forslag til presiserende lovbestemmelser som sikrer at det ikke kan benyttes overskuddsdeling fra buffere som stammer fra de tidligere tilleggsavsetningene.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at livselskapene kvalitetssikrer informasjon til kundene om forenklinger i investeringsvalg, og fremme nødvendige lovforslag for Stortinget om livselskapenes plikt til å gi kundene nødvendig og god informasjon slik at kundene er tilstrekkelig opplyst om sine valg.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at de fleste fripolisekunder i dag ikke har mulighet til å flytte fripolisen eller konvertere den til fripolise med konverteringsvalg. Et bredt flertall i høringsrunden – fra LO, Forbrukerrådet og Pensjonistforbundet til Finanstilsynet og Fintech Norway – tar til orde for løsninger i retning av å gi kundene rett til konvertering fra garantert fripolise til fripolise med investeringsvalg.

Disse medlemmer peker på at en slik løsning vil være positiv for kundene, slik at de selv kan velge investeringsprofil, særlig for yngre kunder som stort sett har lav garantert avkastning. For leverandørene vil fripoliser innebære lav risiko og god lønnsomhet. Disse medlemmer mener at regjeringen må komme tilbake med forslag som gir kundene rett til konvertering fra garantert fripolise til fripolise med investeringsvalg.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som gir kundene rett til konvertering fra garantert fripolise til fripolise med investeringsvalg, herunder vurdere eventuelle unntak for pensjonskasser.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til LO sitt høringssvar og mener at det bør innføres et pålegg om å minimum tilby investeringsvalg med en alderstilpasset investeringsprofil, og at det her kan gjøres unntak for pensjonskasser og leverandører som ikke har produkter med investeringsvalg. Disse medlemmer vil understreke at det bør sikres at kunder som ønsker å konvertere til fripolise med investeringsvalg, må kunne flytte avtalen sin til en leverandør som tilbyr dette, om ønskelig.

Disse medlemmer er positive til å vurdere muligheten for å konvertere små fripoliser til pensjonsbevis etter tjenestepensjonsloven, og viser til at dette forslaget nå utredes av Finanstilsynet.