Søk
Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.
Innledning
I proposisjonen fremmes forslag til endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) kapittel 13, som skal gi et mer moderne og rettferdig yrkesskaderegelverk.
Et sentralt rettighetsbegrep i folketrygden er yrkesskade. Folketrygdloven § 13-3 første ledd slår fast at som yrkesskade regnes personskade, sykdom eller dødsfall som skyldes arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket. Etter rettspraksis regnes som arbeidsulykke etter § 13-3 andre ledd en plutselig og uventet ytre hending (hendelse) som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet (det markerte arbeidsulykkesbegrepet), men også en konkret tidsbegrenset hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid (det avdempede arbeidsulykkesbegrepet).
Det foreslås å fjerne relativiseringen, det vil si vilkårene om at arbeidsulykken må være henholdsvis en uventet hending og at belastningen må være usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid, for å få godkjent en yrkesskade som gir rett til erstatning. Det sentrale vurderingstemaet vil være egenskaper (risikoen) ved arbeidet eller arbeidsstedet.
Endringen vil sikre arbeidstakerne et realistisk og rettferdig erstatningsrettslig vern som står i forhold til yrkesrisikoen. I tillegg ivaretas likestillingsmessige utfordringer på en god måte. Endringen innebærer utelukkende en forbedret ordning, der flere enn i dag blir omfattet, samtidig som alle som i dag er omfattet, fortsatt skal være det.
I lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven) vises det også til «arbeidsulykke», men uten en nærmere definisjon slik som i folketrygdloven. Det er imidlertid den samme forståelsen som skal legges til grunn. Dette innebærer at endret definisjon i folketrygden vil innebære den samme endrede forståelsen av arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringsloven.
Det foreslås også å justere bestemmelsen om yrkessykdommer i folketrygdloven § 13-4 andre ledd, for å tydeliggjøre den omvendte bevisbyrden.
Det vises til proposisjonens kapitel 2 der bakgrunnen for lovforslaget er detaljert redegjort når det gjelder målene som er nådd og foreslåtte forbedringer, herunder:
-
Ny yrkessykdomsliste
-
Kriterier (regler) for å ta inn nye sykdommer i yrkessykdomslisten
-
Rådgivende yrkessykdomsutvalg
-
Faglig veileder til ny yrkessykdomsliste
-
Sikkerhetsventil til folketrygdloven for sykdommer utenfor yrkessykdomslisten
-
Hjemmekontor og yrkesskadedekningen.
Forslag om endringer i arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven har vært på høring. Høringsinstansenes syn blir redegjort for under de enkelte forslagene i proposisjonen.
Stortingets anmodningsvedtak 2. juni 2025
I forbindelse med behandlingen av Representantforslag 134 S (2024–2025) om et rettferdig yrkesskaderegelverk, jf. Innst. 361 S (2024–2025) vedtok Stortinget 2. juni 2025 følgende ti anmodningsvedtak på yrkesskadeområdet:
-
811 (belastningslidelser)
-
812, 816, 817 og 818 (arbeidsulykke)
-
813, 814 og 819 (yrkessykdomsliste)
-
815 (bevisbyrde)
-
820 (yrkessykdomsliste, hurtigspor).
Med forslagene i proposisjonen følges Stortingets anmodningsvedtak nr. 812, 815, 816, 817 og 818 opp.
Det vises til proposisjonens kapittel 3 der gjeldende rett er redegjort for.
Forholdet til Norges internasjonale forpliktelser
Når det gjelder forholdet til internasjonale forpliktelser, er det inngått eller tiltrådt en rekke internasjonale avtaler som får betydning på folketrygdens område. Avtalene kan deles i to kategorier: koordineringsinstrumenter og standardsettingsinstrumenter. De viktigste koordineringsforpliktelsene følger av EØS-avtalen, med tilhørende sekundærlovgivning.
Ingen av endringene som foreslås i proposisjonen vil være i strid med Norges internasjonale forpliktelser.
Det vises til proposisjonens kapittel 3.5 der disse avtalene er detaljert redegjort for.
Andre nordiske lands yrkesskadelovgivning
Det vises til proposisjonens kapittel 4 der det redegjøres for kartleggingen av hvorvidt enkelte andre nordiske lands yrkesskadelovgivning har et krav om arbeidsulykke, og om og på hvilken måte dette «kvalifiserer» skadehendelsen, herunder for Danmark, Finland og Sverige.
Arbeidsulykkesbegrepet
Yrkesskadelovgivningen skal sikre rett til erstatning for arbeidstakere som skader seg på jobb. Regelverket må sikre at arbeidsgiver, gjennom sine forsikringsordninger, står økonomisk ansvarlig for skader som skyldes arbeidsforholdet.
Samtidig er det viktig at arbeidsgiver ikke påføres byrder som skyldes andre forhold, og som arbeidsgiver ikke kan forhindre gjennom tiltak for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det vil være urimelig dersom arbeidsgiver skulle stå ansvarlig for absolutt alle skader som kan oppstå i arbeidstiden, uavhengig av om skaden skyldes arbeidet eller ikke.
Yrkesskaderegelverket generelt og arbeidsulykkesbegrepet spesielt må utformes slik at arbeidsgiver svarer for den risikoen som skyldes arbeidet, og at arbeidstaker svarer for livets alminnelige risiko. Et arbeidsulykkesbegrep som treffer for smalt, vil legge en for stor del av risikoen på arbeidstaker, men et arbeidsulykkesbegrep som treffer for vidt, vil påføre arbeidsgivere for store kostnader og trekke i retning av at det er mindre ønskelig å ansette personer til å utføre oppgavene.
Relativiseringen innebærer at arbeidstaker selv svarer for skader som følge av påkjenninger og belastninger som er normalt i vedkommende yrke. Dette innebærer at personer som jobber i krevende/utsatte yrker, i mindre grad enn andre er dekket når de blir skadet mens de er på arbeid. En generell yrkesskadeordning bør ha like regler for rett til erstatning som ivaretar alle yrkesgrupper og hensyntar likestillingsperspektivet.
Det vises til proposisjonens kapittel 5 der det er detaljert redegjort for forslagene i proposisjonen, høringsinstansenes syn samt departementets vurderinger når det gjelder arbeidsulykkesbegrepet, herunder:
-
Det markerte arbeidsulykkesbegrepet
-
Det avdempede arbeidsulykkesbegrepet, herunder:
-
Fjerne relativiseringen
-
Krav om at skade er utslag av yrkesrisiko
-
Avgrensning mot «livets alminnelige risiko»
-
-
Nærmere om rammene for det avdempede arbeidsulykkesbegrepet, herunder:
-
Løfting og bæring av gjenstander
-
Ikke arbeidsulykke
-
Gråsone – samlet vurdering
-
Arbeidsulykke
-
-
Løft og håndtering av personer
-
Ikke arbeidsulykke
-
Gråsone – samlet vurdering
-
Arbeidsulykke
-
-
Skyving og trekking av gjenstander
-
Ikke arbeidsulykke
-
Gråsone – samlet vurdering
-
Arbeidsulykke
-
-
Trening og øvelser
-
Ikke arbeidsulykke
-
Gråsone – samlet vurdering
-
Arbeidsulykke.
-
-
Tydeliggjøring av omvendt bevisbyrde
I forbindelse med behandlingen av Representantforslag 134 S (2024–2025) om et rettferdig yrkesskaderegelverk, jf. Innst. 361 S (2024–2025) vedtok Stortinget 2. juni 2025 anmodningsvedtak nr. 815:
«Stortinget ber regjeringen foreslå å tydeliggjøre presumsjonsregelen, slik at bevisbyrden snus i favør av den syke. Dersom andre forklaringer er mer sannsynlige enn eksponering i yrket, er det Nav eller forsikringsselskapet som får bevisbyrden.»
Oppfølgingen av anmodningsvedtaket har ikke vært på høring. I lys av føringene fra Stortinget til dette anmodningsvedtaket sett opp mot folketrygdlovens regelverk, anses det unødvendig å sende dette forslaget på høring, jf. utredningsinstruksen punkt 3-3 tredje ledd.
Anmodningsvedtak nr. 815 berører også yrkesskadeforsikringsloven. Spørsmål om oppfølging av anmodningsvedtaket i relasjon til yrkesskadeforsikringsloven vil bli vurdert av Justis- og beredskapsdepartementet, som denne loven hører under.
Det vises til proposisjonens kapittel 6 der gjeldende rett og departementets vurdering er redegjort for når det gjelder tydeliggjøring av omvendt bevisbyrde.
Det uttales blant annet her at anmodningsvedtaket beskriver langt på vei dagens rettstilstand. Det vises til lovforslaget, § 13-4 annet ledd.
Økonomiske og administrative konsekvenser. Ikrafttredelse
Formålet med endringen av folketrygdloven § 13-3 er å sikre erstatning for de som i dag faller utenfor på grunn av relativiseringen.
Det anslås at utvidelsen i yrkesskadebegrepet vil lede til en tilvekst i antall yrkesskadesaker på om lag 20–30 pst. relativt til 2025-nivået. Dette estimatet er høyst usikkert. Dette vil igjen lede til en vekst i utbetalte erstatninger og refusjon til Arbeids- og velferdsetaten på 20–30 pst.
Det er videre lite sannsynlig at erstatningsbeløpet for tilfeller som kommer inn under utvidelsen av arbeidsulykkesbegrepet, vil være på et gjennomsnittlig nivå. Det er sannsynlig at hoveddelen av økningen i antall tilfeller kommer inn under det avdempede arbeidsulykkesbegrepet i § 13-3 andre ledd andre punktum. Det vil for mange av disse tilfellene ikke dreie seg om store utbetalinger knyttet til erstatning for varig uførhet, men i størst grad vil det utløse rett til full dekning av nødvendige utgifter til blant annet legehjelp, jf. folketrygdloven § 5-25 første ledd. Dersom en antar at gjennomsnittlig erstatning for økningen i antall tilfeller vil være på linje med gjennomsnittet i (eksempelvis) helsesektoren, vil den prosentvise økningen i totale erstatningsbeløp og refusjon til Arbeids- og velferdsetaten tilsvare om lag halvparten av veksten i saksvolum.
Det anslås at økningen i premier betalt av arbeidsgivere følger økningen i erstatninger, justert for at yrkesskader utgjør 71 pst. av de samlede erstatningene relatert til yrkesskader og yrkessykdom. På usikkert grunnlag anslås forslagene å medføre om lag 200–300 mill. kroner i økt årlig premie for arbeidsgivere. Det vises til at risikobaserte premier innebærer at arbeidsgivere kan redusere kostnadene gjennom forebygging.
Arbeids- og velferdsdirektoratet anslår at endringen i arbeidsulykkesbegrepet tilsvarer en årlig merutgift knyttet til saksbehandling på 11,7 mill. kroner fra 2027, og merutgiftene i 2026 knyttet til forberedelser mv. på 4,5 mill. kroner, forutsatt at endringen trer i kraft 1. januar 2027. Merutgifter til systemutvikling anslås til 1 mill. kroner i 2026 og deretter 0,6 mill. kroner årlig.
Forslaget om endring av folketrygdloven § 13-4 om tydeliggjøring av omvendt bevisbyrde har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.
Det foreslås at loven skal gjelde fra den tid Kongen bestemmer.
Loven gjelder ikke for skader og sykdommer forårsaket av arbeidsulykke inntruffet før lovens ikrafttredelse. Det tas sikte på at endringene skal tre i kraft 1. januar 2027.
Overgangsreglene avgjør om en skade eller sykdom skal behandles etter någjeldende regler eller etter de nye reglene i lovforslaget. Valg av overgangsregler er dermed avgjørende for innfasing av nye regler og utfasing av dagens regler. Det foreslås at loven ikke skal gjelde for skader og sykdommer som skyldes arbeidsulykke inntruffet før lovens ikrafttredelse (skadeårsaksprinsippet). Skadeårsaksprinsippet betyr relativ langvarig avvikling av dagens regler og gradvis innfasing av nye regler. Samtidig ivaretas Arbeids- og velferdsetatens og forsikringsnæringens behov for en ordning som kan administreres på en kostnadseffektiv måte. I tillegg avspeiler overgangsreglene yrkesskadeordningens finansiering, det vil si behovet for å sette riktig nivå på årlig forsikringspremie ut fra hva ordningen skal dekke. Når ordningen blir utvidet, vil forsikringspremien fra samme tid også økes.