Kapittel 1 Formål, mandat og habilitet

Til § 1 Lovens formål

Formålsbestemmelsen er ment å være klargjørende for lovens brukere og et hjelpemiddel ved tolkingen av de øvrige reglene i loven, og slike formålsbestemmelser har derfor vært vanlig i lover om informasjonstilgang for granskingskommisjoner eller -utvalg.

Til § 2 Kommisjonens oppgaver

Kommisjonen etableres som et eksternt, uavhengig organ tilknyttet Stortinget. Første punktum fastsetter organets oppgaver, som er å undersøke de forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene, i tråd med mandat fastsatt av Stortinget. Mandatet ble fastsatt i stortingsvedtak 15. april 2026, jf. Innst. 200 S (2025–2026). I andre punktum er det uttrykkelig presisert at kommisjonen utfører sine oppgaver selvstendig og uavhengig av Stortinget.

Til § 3 Habilitet

Første ledd første punktum fastsetter at domstolloven §§ 106 og 108 gjelder tilsvarende for kommisjonens medlemmer og enhver som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen. Ansatte i kommisjonens sekretariat vil utføre «arbeid» for kommisjonen, mens alternativet «tjeneste» for eksempel vil omfatte konsulenter eller andre eksterne oppdragstakere som engasjeres av kommisjonen. Det presiseres at bestemmelsen vil gjelde for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen, både når avgjørelser treffes, og ved tilrettelegging av grunnlag for kommisjonens arbeid.

Domstolloven er strengere enn forvaltningsloven, både når det gjelder de absolutte inhabilitetsgrunnene, og når det gjelder den rettslige standarden for når inhabilitet ellers inntrer. Forvaltningsloven § 6 første ledd er i stor grad bygget på domstolloven § 106, men omfatter en snevrere personkrets – blant annet faller søskenbarn utenfor forvaltningslovens automatiske inhabilitetsregler, mens de omfattes av domstolloven § 106.

Når det gjelder den skjønnsmessige habilitetsstandarden, har domstolloven § 108 og forvaltningsloven § 6 andre ledd en tilnærmet lik ordlyd. Likevel viser praksis fra Høyesterett at domstollovens regel anvendes strengere, slik at terskelen for inhabilitet etter domstolloven er lavere enn etter forvaltningsloven.

Første ledd andre punktum fastsetter at der domstolloven bruker begrepet part, skal dette i denne loven omfatte alle som faller inn under definisjonen av den berørte i § 17 første ledd. Personkretsen som omfattes av disse to bestemmelsene, skal således forstås på samme måte, og det vises derfor til spesialmerknadene til § 17 første ledd.

Det følger av andre ledd at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven § 8 skal gjelde så langt de passer, dersom det oppstår spørsmål om inhabilitet for kommisjonens medlemmer eller personer som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen. Dette innebærer at kommisjonen treffer avgjørelsen selv, uten at vedkommende medlem deltar, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd. For ansatte i sekretariatet og andre som yter bistand til kommisjonen, vil saksbehandlingsregelen i forvaltningsloven § 8 første ledd gjelde.

Kapittel 2 Kommisjonens tilgang til informasjon

Til § 4 Adgangen til å gi opplysninger til kommisjonen uten hinder av taushetsplikt

Første punktum innebærer at enhver uten hinder av taushetsplikt kan gi kommisjonen opplysninger som er nødvendige for at kommisjonen skal få utført sine oppgaver i henhold til mandatet.

Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4 åpner for at opplysninger formidles til bruk for «utrednings- og planleggingsoppgaver, eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen». Personer som er underlagt forvaltningsmessig taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, vil derfor langt på vei kunne gi opplysninger underlagt taushetsplikt til kommisjonen basert på denne hjemmelen. Bestemmelsen omfatter imidlertid ikke annen lovbestemt taushetsplikt, herunder tjenester og personer med profesjonsbestemt taushetsplikt og taushetsplikt basert på avtale eller instruks. I tillegg er kommisjonens mandat såpass bredt at det kan gå ut over det som naturlig kan anses som «kontroll med forvaltningen».

At fritaket fra taushetsplikt gjelder «enhver», innebærer i utgangpunktet at taushetsplikt etter både lov og forskrift er omfattet, herunder taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, politiloven § 24, jf. politiregisterloven kapittel 5 og 6, samt profesjonsbestemt taushetsplikt (se likevel § 4 andre punktum og kommentarer til denne).

Fritaket gjelder også avtalefestet og instruksbasert taushetsplikt. Det at noen gir nødvendige opplysninger til kommisjonen med hjemmel i denne bestemmelsen, vil dermed ikke medføre et avtalebrudd. Det følger av mandatet at offentlige myndigheter forutsettes å stille til rådighet for kommisjonen alle opplysninger som kommisjonen anser kan være av interesse for saken. Dersom taushetsplikt følger av en gyldig instruks for tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, eksempelvis beskyttelsesinstruksen, som gjelder for forvaltningen, vil brudd på denne plikten i utgangspunktet kunne straffes etter straffeloven § 209 første ledd, jf. bestemmelsen i andre ledd. Fritaket fra taushetsplikt etter lovforslaget § 4 vil imidlertid også gjelde slik taushetsplikt, og det vil derfor ikke innebære noe brudd på instruksbasert taushetsplikt å gi opplysninger til kommisjonen.

Det vil ikke være aktuelt med straffansvar etter straffeloven §§ 209 flg. for den som etter en forsvarlig vurdering kommer til at det er nødvendig å levere taushetsbelagte opplysninger til kommisjonen, selv om det senere viser seg at kommisjonen ikke hadde behov for opplysningene. En unødvendig utlevering som ikke bygger på en forsvarlig vurdering, vil derimot innebære et brudd på taushetsplikten. Dette gjelder ved frivillig utlevering av opplysninger til kommisjonen. Ved eventuelt pålegg fra kommisjonens side i medhold av lovforslaget § 6 vil slikt straffansvar ikke være aktuelt.

I vurderingen av om nødvendighetskriteriet er oppfylt, må individets interesser avveies mot samfunnets interesser, sett i lys av formålet med inngrepet. Når det gjelder inngrep i privatlivet, må det vurderes om det foreligger tilstrekkelig tungtveiende samfunnsinteresser som taler for at det i en konkret situasjon iverksettes et inngrep. Vilkåret er at det må være et rimelig forhold mellom hensynene som støtter opp om tiltaket, og den byrden som individet vil påføres. Dette er en vurdering som må gjøres konkret i den enkelte sak. Dersom det blir aktuelt å pålegge private parter å gi kommisjonen tilgang til opplysninger underlagt avtalefestet taushetsplikt, må kommisjonens hjemmelsgrunnlag for å sikre at opplysningene ikke gjøres kjent for uvedkommende, inngå i forholdsmessighetsvurderingen.

Andre punktum gjør unntak fra fritaket fra taushetsplikt for opplysninger som nevnt i tvisteloven § 22-5 som gjelder bevisforbud og bevisfritak for betroelser til særlige yrkesutøvere. En tilsvarende regel finnes i straffeprosessloven § 119. Praktiske kategorier i denne sammenhengen er advokater og leger.

Bestemmelsene om bevisforbud gjelder bare for de nevnte personene når de betros opplysninger «i deres stilling». For advokater innebærer det at bevisforbudet kun gjelder når de opptrer i såkalt «egentlig advokatvirksomhet». Kjerneområdet for denne type virksomhet er juridisk rådgivning og bistand utenfor rettergang. Eiendomsmegling etc. faller utenfor, men det kan i den sammenheng også gis advokatråd, som i så fall omfattes av bevisforbudet. Det må foretas en konkret vurdering av om bistand som er ytet av en advokat, faller inn under dette. Se blant annet HR-2025-1717-U, med videre henvisning blant annet til Rt-2014-773.

Til § 5 Undersøkelser i utenrikstjenesten

Det forutsettes at offentlige myndigheter tilrettelegger for at kommisjonen får tilgang til relevant informasjon. Det kan imidlertid etter omstendighetene være praktisk at det avtales at kommisjonen selv kan gjøre undersøkelser i utenriksforvaltningens arkiver mv. Bestemmelsen gir kommisjonen adgang til, uten hinder av taushetsplikt, å kunne kreve å foreta de undersøkelser som den finner nødvendig for at kommisjonen skal få utført sine oppgaver i henhold til mandatet. En lignende bestemmelse er gitt i riksrevisjonsloven § 6-1 første ledd første punktum. I tillegg til Utenriksdepartementet omfatter hjemmelen utenriksstasjonene og underlagte virksomheter, herunder Norad. I den grad det skulle oppstå spørsmål om innsyn i ansattes e-postkasser el., forutsettes det at kommisjonen følger de regler som gjelder etter forskrift om arbeidsgivers innsyn i e-postkasse og annet elektronisk lagret materiale.

Til § 6 Pålegg om forklaringsplikt og fremleggelse av dokumenter og andre gjenstander

Bestemmelsen er utarbeidet med utgangspunkt i bestemmelsene som gjaldt for granskingskommisjonene knyttet til Scandinavian Star-ulykken og Mehamnulykken og Lund-kommisjonen. For å oppstille nødvendige rettssikkerhetsgarantier er forslaget basert på prosesslovgivningen, der kommisjonens pålegg skal treffes i form av kjennelse og kan ankes til Høyesterett. Forslaget skiller seg likevel fra de nevnte tidligere lovreguleringene ved at muligheten for kommisjonen til å kunne pålegge noen å avgi forklaring eller kreve fremlagt opplysninger på annen måte, først forutsettes å bli aktualisert dersom kommisjonen ikke har fått tilgang til nødvendig informasjon basert på frivillighet. Det foreslås derfor ikke en generell forklaringsplikt eller plikt til å fremlegge dokumenter og andre gjenstander for kommisjonen. Omfanget av plikten til å gi kommisjonen opplysninger vil på den annen side kunne være noe videre enn det som fulgte for de nevnte kommisjonene, dersom kommisjonen først mener det er nødvendig å gi pålegg etter § 6.

Første ledd innebærer at kommisjonen gis adgang til å treffe kjennelse om plikt til å møte og avgi forklaring og fremlegge dokumenter og andre gjenstander for kommisjonen. Bestemmelsen fastslår at dersom kommisjonen treffer slik kjennelse om pålegg, gjelder følgende bestemmelser i tvisteloven så langt de passer:

• § 22-4 Bevisforbud om rettsforhandlinger og rettsavgjørelser

• § 22-5 Bevisforbud og bevisfritak for betroelser til særlige yrkesutøvere

• § 22-6 Bevisforbud om vandel og troverdighet

• § 22-6 a Bevisforbud om interne straffesaksopplysninger

• § 22-7 Forbud mot bevis framskaffet på utilbørlig måte

• § 22-8 Bevisfritak for nærstående for opplysninger meddelt av parten

• § 22-9 Bevisfritak for belastende personopplysninger

• § 22-11 Bevisfritak for massemedia – kildevern

• § 24-4 Plikt til å forberede forklaringen og ta med bevis.

Dette innebærer at dersom kommisjonen benytter seg av kompetansen til å gi pålegg, må kommisjonens kjennelse ligge innenfor rammene av de aktuelle reglene om bevisforbud og bevisfritak. Dette omfatter eventuelt pålegg om fremleggelse av dokumenter og andre gjenstander, på lik linje med pålagt forklaringsplikt, og innebærer blant annet at kommisjonen ikke kan kreve fremlagt de deler av et dokument eller annen gjenstand som inneholder noe som besitteren ville være utelukket fra eller fritatt fra å avgi forklaring om, etter de aktuelle bestemmelsene i tvisteloven. At de aktuelle bestemmelsene i tvisteloven gjelder «så langt de passer», innebærer blant annet at kommisjonens pålegg vil kunne omfatte forklaring om opplysninger som omtalt i tvisteloven § 22-9 andre ledd.

Pålegg etter den foreslåtte bestemmelsen kan rettes mot «enhver», og dette omfatter både fysiske og juridiske personer. Et pålegg om fremleggelse av dokumenter eller andre gjenstander vil dermed kunne rettes mot en juridisk person. Eventuell forklaringsplikt vil imidlertid kun gjelde fysiske personer. Som for fysiske personer vil imidlertid rekkevidden av norsk jurisdiksjon kunne innebære en begrensning, samt eventuelle folkerettslige bestemmelser om immunitet.

Kjennelse kan treffes av kommisjonen med alminnelig flertall, og det forutsettes at de som er pålagt å forklare seg, avgir forklaring for en samlet kommisjon.

Hvor langt hjemmelen til å gi pålegg eventuelt begrenses av forholdet mellom norsk rett og folkeretten, forutsettes vurdert konkret av kommisjonen dersom spørsmålet skulle bli aktualisert.

Andre ledd fastslår at det forutsettes at den som pålegges slik plikt etter første ledd, skal få anledning til å uttale seg før kommisjonen treffer kjennelse.

Tredje ledd regulerer at forklaringer gitt etter pålegg i medhold av første ledd skal avgis for lukkede dører. Hensynet til sakens opplysning i sin alminnelighet ivaretas best ved at forklaringer kan gis uten at presse og publikum er til stede. Regelen i § 14 siste ledd om at kommisjonen kan bestemme at møter ikke skal være lukkede, kommer ikke til anvendelse i de tilfeller hvor det er gitt pålegg om å møte og forklare seg for kommisjonen. Tvisteloven § 24-8 femte ledd (om avgivelse av forsikring) gjelder så langt det passer. Det forutsettes at den praktiske gjennomføringen av forklaringene for øvrig foregår etter rutiner fastsatt av kommisjonen selv.

Fjerde ledd regulerer kommisjonens avgjørelse om godtgjørelse til den som etterkommer et pålegg etter første ledd. Kommisjonens avgjørelse kan ikke ankes eller påklages.

Til § 7 Rettergangsstraff og erstatning

Bestemmelsen gir kommisjonen adgang til ved kjennelse å ilegge rettergangsstraff eller erstatningsansvar til den som ikke etterkommer rettskraftig pålegg etter § 6 første ledd, jf. domstolloven §§ 205, 206, 207 og 209. Domstolloven § 215 gjelder tilsvarende, noe som innebærer at den det gjelder, må bli gjort kjent med at det kan bli ilagt ansvar, og få en frist for merknader. Dette ivaretar det grunnleggende krav om kontradiksjon før noen blir ilagt straff eller erstatningsansvar.

Til § 8 Anke til Høyesterett

Kjennelser fra kommisjonen etter §§ 6 og 7 kan ankes til Høyesterett. Anken skal avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg, jf. tvisteloven § 30-9. Det forutsettes at ankeutvalget kan prøve alle sider av saken, herunder om de aktuelle reglene om bevisforbud og bevisfritak er anvendt korrekt av kommisjonen.

Til § 9 Straff for uriktig forklaring

Bestemmelsen fastslår at straffelovens regler om uriktig forklaring i § 221 første ledd bokstav c gis tilsvarende anvendelse for personer som forklarer seg for kommisjonen. Dette innebærer at de som forklarer seg for kommisjonen etter pålegg om det, gjør dette under straffansvar. Straffansvar gjelder imidlertid ikke en mistenkt som forklarer seg uriktig om det forhold mistanken mot vedkommende gjelder, jf. straffeloven § 221 andre ledd første punktum. Dersom en person har status som mistenkt eller siktet i en pågående straffesak, samtidig som vedkommende blir pålagt å forklare seg sant for granskingskommisjonen om det samme forholdet, kan dette være uheldig av hensyn til selvinkrimineringsvernet, jf. SP artikkel 14 nr. 3 bokstav g og EMK artikkel 6 nr. 1. Det foreslås derfor eksplisitt regulert at straffansvar ikke gjelder i en slik situasjon.

Det kan heller ikke utelukkes at problemstillingen knyttet til forklaringsplikt og eventuelt straffansvar ved usann forklaring, og de sider dette har til retten til å ikke inkriminere seg selv, vil aktualisere seg for flere enn de personene som på det aktuelle tidspunktet er mistenkt eller siktet i en pågående etterforskning eller straffesak. Det forutsettes derfor at begrepet «mistenkt» i straffeloven § 221 andre ledd første punktum i denne sammenhengen også vil kunne omfatte personer som blir mistenkt eller siktet i straffeprosesslovens forstand på et senere tidspunkt, på bakgrunn av de forhold kommisjonens undersøkelser gjelder. Det er derfor presisert i siste punktum at straffansvar også skal bortfalle dersom vedkommende først senere får status som mistenkt.

Kapittel 3 Kommisjonens behandling av og utlevering av informasjon

Til § 10 Taushetsplikt

Første ledd fastslår at forvaltningsloven §§ 13 til 13 f skal gjelde for alle som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen. Bestemmelsene regulerer taushetsplikt om noens personlige forhold eller forretningshemmeligheter. Etter ny forvaltningslov vil disse reglene følge av §§ 31 og 32, og det legges til grunn at disse bestemmelsene vil gjelde for kommisjonen dersom ny forvaltningslov trer i kraft før kommisjonen har avsluttet sitt arbeid. Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 om at taushetsplikt ikke er til hinder for at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver, gjelder imidlertid ikke. Dette må ses i sammenheng med forslag til § 11, som slår fast at opplysninger som kommisjonen har mottatt i medhold av §§ 4 og 6 ikke kan benyttes som bevis i en straffesak eller sivil sak. For å ta høyde for at det i § 9 er fastsatt at man kan straffes dersom man er pålagt å avgi forklaring og avgir uriktig forklaring til kommisjonen, følger det av § 10 første ledd tredje punktum at taushetsplikten ikke er til hinder for at kommisjonen anmelder eller gir opplysninger til påtalemyndigheten om uriktige forklaringer for kommisjonen. Det presiseres at dette unntaket er forutsatt å skulle tolkes snevert, og begrenser seg til opplysninger som kan underbygge at en person som er pålagt møte- og forklaringsplikt, har forklart seg uriktig for kommisjonen, og at det dermed er grunn til at påtalemyndigheten etterforsker forholdet nærmere og eventuelt tar ut tiltale.

Andre ledd har regler for de tilfeller hvor det gjelder en strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven. Dersom kommisjonen mottar opplysninger underlagt en strengere taushetsplikt, skal de strengere reglene gjelde. Dette kan for eksempel handle om at taushetsplikten omfatter flere opplysninger, at det er snevrere adgang til å dele opplysningene med andre, eller at taushetsplikten gjelder for en lengre periode. Eksempler på at strengere taushetsplikt kan gjelde, er taushetspliktsregler i politiloven og politiregisterloven. Strengere taushetsplikt skal gjelde også etter at materialet har blitt avlevert til statlig bevaringsinstitusjon for de som er ansatt i eller som utfører arbeid eller tjeneste for bevaringsinstitusjonen.

Det følger av tredje ledd at taushetsplikten gjelder også etter at kommisjonen har avsluttet arbeidet.

Til § 11 Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i straffesak eller sivil sak

Bestemmelsen fastsetter at opplysninger som kommisjonen har mottatt i medhold av §§ 4 og 6, ikke kan benyttes som bevis i en straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner.

Lignende bestemmelser for å bidra til god tilgang til opplysninger har blitt vedtatt for en rekke tidligere kommisjoner og granskingsutvalg, herunder Baneheia-utvalget, Koronakommisjonen, Nav-granskingsutvalget og Partnerdrapsutvalget.

Bestemmelsen går foran de generelle bevisreglene i tvisteloven og straffeprosessloven, noe som blant annet innebærer at unntakene fra bevisforbudet i tvisteloven § 22-3 tredje ledd og de tilsvarende unntakene i straffeprosessloven § 118 ikke kommer til anvendelse.

Som en konsekvens av at det i § 9 er fastsatt at man kan straffes dersom man er pålagt å avgi forklaring og avgir uriktig forklaring til kommisjonen, er det likevel presisert at bevisforbudet ikke er til hinder for at det i en straffesak som gjelder uriktig forklaring etter straffeloven § 221, føres bevis om innholdet i forklaringer som er avgitt til kommisjonen.

Tilsvarende som for unntaket fra taushetsplikt i § 10 første ledd tredje punktum presiseres det at unntaket fra bevisforbudet er forutsatt å skulle tolkes snevert, og begrenser seg til opplysninger som kan underbygge at en person har gitt uriktige opplysninger til kommisjonen. Unntaket omfatter i alle tilfeller ikke opplysninger som er gitt frivillig til kommisjonen.

Til § 12 Behandling av personopplysninger

Første ledd gir kommisjonen et særskilt rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger som er nødvendige for å oppnå formålet med kommisjonens arbeid, uten at det foreligger samtykke fra de personene opplysningene gjelder.

Formålet med kommisjonens arbeid følger av mandat vedtatt av Stortinget 15. april 2026, jf. Innst. 200 S (2025–2026). Hovedformålet med kommisjonens arbeid er å undersøke forhold og problemstillinger som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene. Formålet skal være å sikre et avklart faktisk grunnlag for forståelse og læring, for å bedre norske myndigheters integritet og åpenhet og gjøre utenrikstjenesten bedre, mer effektiv og mer målrettet.

Personvernforordningen artikkel 9 oppstiller særskilte regler for behandling av såkalte særlige kategorier av personopplysninger (tidligere kalt «sensitive personopplysninger»), som blant annet omfatter genetiske og biometriske opplysninger med det formål å entydig identifisere en fysisk person samt helseopplysninger. Forordningens artikkel 10 gir nærmere regler om behandling av personopplysninger om «straffedommer og lovovertredelser eller tilknyttede sikkerhetstiltak». Det følger av bestemmelsen at behandling av slike personopplysninger bare kan utføres under en offentlig myndighets kontroll, eller dersom behandlingen er tillatt i henhold til unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som sikrer nødvendige garantier for de registrertes rettigheter og friheter.

Unntaket fra den registrertes rettigheter som følger av personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav d (opplysninger som i lov eller i medhold av lov er underlagt taushetsplikt), må vurderes ut ifra den strengere taushetsplikten, dersom kommisjonen er gitt opplysninger som er undergitt strengere regler om taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven. Se nærmere lovforslaget § 10.

Andre ledd slår fast at kommisjonen er behandlingsansvarlig frem til den har avsluttet sitt arbeid. Kommisjonen som behandlingsansvarlig må selv gjennomføre egnede tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre og påvise at behandlingen av personopplysninger utføres i samsvar med personvernforordningen.

Til § 13 Behandling av sikkerhetsgradert og beskyttet informasjon

Det følger av sikkerhetsloven § 1-4 at loven gjelder for Stortinget og organer for Stortinget så langt Stortinget bestemmer det. Beskyttelsesinstruksen er fastsatt av Kongen og gjelder etter sitt virkeområde ikke for Stortinget eller organer for Stortinget. Det er derfor i § 13 særskilt regulert i hvilken utstrekning slikt regelverk skal gjelde for kommisjonen.

Første ledd definerer hvilke regelverk som skal gjelde for kommisjonen.

Ved at sikkerhetsloven kapittel 5 med tilhørende forskrifter og beskyttelsesinstruksen gis anvendelse for kommisjonen, underlegges kommisjonen samme krav til behandling av gradert informasjon som gjelder for forvaltningen, herunder krav til merking, oppbevaring og forsendelse av dokumenter og krav til bruk av sikrede møterom ved gradert tale. De relevante forskriftsbestemmelsene er særlig virksomhetssikkerhetsforskriften kapitlene 4–7.

Sikkerhetsloven § 5-4 og beskyttelsesinstruksen § 7 åpner for at gradert informasjon kan deles av forvaltningen hvis det foreligger et «tjenstlig behov» hos kommisjonen. Kommisjonens medlemmer og alle som utfører tjeneste eller arbeid for kommisjonen, vil være underlagt de særlige bestemmelsene om taushetsplikt som følger av sikkerhetsloven § 5-4, samt forbudet mot spredning av informasjon til personer som ikke av tjenstlige grunner må kjenne innholdet, jf. beskyttelsesinstruksen § 7.

Ved at sikkerhetsloven kapittel 8 om personellsikkerhet med tilhørende forskrifter gjøres gjeldende for kommisjonen, underlegges kommisjonens medlemmer og personer som utfører tjeneste eller arbeid for denne, sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsklarering og autorisasjon.

Det følger av andre ledd at Stortingets administrasjon er klareringsmyndighet, og at Stortingets presidentskap er klageinstans for vedtak truffet av Stortingets administrasjon. Stortingets administrasjon autoriserer kommisjonens leder, mens kommisjonens leder autoriserer øvrige medlemmer og personer som utfører tjeneste eller arbeid for kommisjonen.

Det følger av tredje ledd at kommisjonen skal iaktta hensynet til rikets sikkerhet og fremmede makter og ikke søke innsyn i sikkerhetsgraderte opplysninger i større utstrekning enn nødvendig. Bestemmelsen er i motsetning til fjerde ledd ikke avgrenset til å gjelde opplysninger som finnes i de hemmelige tjenestene, men gjelder også graderte opplysninger som finnes i andre virksomheter, som departementene og Statsministerens kontor. Bestemmelsen er ment som en påminnelse til kommisjonen om at det er særskilte hensyn som gjør seg gjeldende når det søkes innsyn i sikkerhetsgraderte opplysninger, og at det kan ha alvorlige skadefølger dersom slike opplysninger blir kjent for uvedkommende. Bestemmelsen gir imidlertid ikke et rettsgrunnlag for å nekte utlevering av opplysninger.

Av fjerde ledd første punktum fremgår det at kommisjonen innenfor sitt mandat kan anmode EOS-utvalget om å innhente opplysninger fra etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenestene på dennes vegne. Ved behandling av slike anmodninger fra kommisjonen skal EOS-utvalget bare være sammensatt av de to medlemmene som er oppnevnt på bakgrunn av sin tekniske og juridiske fagkompetanse, og ikke de partipolitisk oppnevnte medlemmene. Dette innebærer at EOS-utvalgets sekretariat ved behandling av anmodninger fra kommisjonen skal forholde seg til de to utvalgsmedlemmene som er oppnevnt på bakgrunn av teknisk og juridisk fagkompetanse. Bestemmelsen innebærer således et unntak fra EOS-kontrolloven § 13 første ledd, som fastsetter at utvalget er beslutningsdyktig når fem medlemmer er til stede. Det følger ellers av EOS-kontrolloven § 13 andre ledd at utvalget alltid skal være representert med minst to medlemmer på inspeksjoner.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at tjenestene gir opplysninger direkte til kommisjonen, men tjenestene kan avslå å utlevere sensitive opplysninger om metoder, kilder, samarbeidspartnere mv. Tjenestene kan i slike tilfeller henvise til at kommisjonen kan be EOS-utvalget om å innhente opplysninger på kommisjonens vegne. Dersom kommisjonen mener at tilgang til de aktuelle opplysningene er nødvendig for å oppfylle sitt mandat, vil fremgangsmåten være at kommisjonen retter en henvendelse til EOS-utvalget ved de to faglig oppnevnte medlemmene om å innhente opplysninger på dennes vegne. Kommisjonen må i så fall påse at anmodningen til EOS-utvalget er så tydelig som mulig med henblikk på hvilke konkrete forhold kommisjonen ønsker informasjon om. Kommisjonen vil også kunne rette en slik anmodning til EOS-utvalget dersom kommisjonen ønsker å verifisere opplysninger mottatt fra tjenestene.

EOS-utvalget ved de to faglig oppnevnte medlemmene er gjennom denne bestemmelsen gitt innsynsrett knyttet til et annet formål enn det som ellers følger av utvalgets egne kontrollformål, jf. EOS-kontrolloven § 2. Dette innebærer at utvalget også vil kunne innhente informasjon om personer som ikke er bosatt i riket, og organisasjoner som ikke har tilhold her, eller som angår utlendinger hvis opphold er knyttet til tjeneste for fremmed stat. Ifølge EOS-kontrolloven § 5 femte ledd kan utvalget ellers bare utøve slik kontroll «når særlige grunner tilsier det».

Det følger av § 13 fjerde ledd tredje punktum at EOS-utvalget uten hinder av EOS-kontrolloven § 11 første ledd om taushetsplikt kan videreformidle opplysninger til kommisjonen som er nødvendige for at den kan ivareta sine oppgaver. EOS-utvalget kan med bakgrunn i hensynet til å beskytte metoder, kilder og samarbeidspartnere vurdere på hvilket detaljeringsnivå opplysninger formidles til kommisjonen. Det forutsettes at det etableres kontakt mellom de to organenes sekretariater for å legge til rette for et godt samarbeid. Dersom EOS-utvalget, ved de to faglig oppnevnte medlemmene, og granskingskommisjonen ikke skulle komme til enighet om hvorvidt opplysninger skal videreformidles, kan kommisjonen ta spørsmålet opp med Stortingets presidentskap, som vurderer videre håndtering i dialog med lederne for partigruppene på Stortinget.

EOS-utvalget vil ikke kunne dele informasjon fra eventuelle samtaler i avhørs form dersom de kan identifisere avgiver, jf. EOS-kontrolloven § 9 fjerde ledd.

Til § 14 Dokumentinnsyn og møteoffentlighet

Det følger av første ledd at reglene om rett til innsyn etter offentleglova gjelder for kommisjonen med noen unntak og presiseringer.

Det følger av bokstav a at kommisjonen kan bestemme at krav om innsyn i dokument som er oversendt fra organ som er omfattet av offentleglova eller annen regulering av offentlighet og innsyn, og som gjelder forhold som er omfattet av mandatet til kommisjonen, skal behandles av avsenderorganet. «Annen regulering av offentlighet og innsyn» kan for eksempel være politiregisterloven, Stortingets regler om dokumentinnsyn eller reglene om innsyn som gjelder for Stortingets eksterne organer, for eksempel riksrevisjonsloven. Forutsetningen om at kravet om innsyn må gjelde forhold som er omfattet av mandatet, innebærer at det må avgrenses mot andre dokumenter som oversendes kommisjonen. Dette kan for eksempel være dokumenter som gjelder administrative forhold i kommisjonen. Dokumenter som utveksles mellom kommisjonen og Stortingets administrasjon, er særlig regulert i bokstav e.

Reguleringen innebærer ikke et forbud mot at kommisjonen kan gi innsyn i dokumenter som er oversendt fra andre organer underlagt offentleglova eller annen tilsvarende regulering, og kommisjonen vil for eksempel kunne gi innsyn i dokumenter mottatt fra forvaltningen i tilfeller der det er ikke er tvilsomt at det er adgang til å gi innsyn.

Når det gjelder interne dokumenter som oversendes granskingskommisjonen fra andre organer, forutsettes det at slike dokumenter ikke mister karakteren av å være interne ved at de overleveres kommisjonen, jf. Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) s. 131. Ved behandling av krav om innsyn i slike dokumenter må imidlertid avsenderorganet på vanlig måte vurdere om meroffentlighet skal praktiseres.

Det følger av bokstav b at forklaringer gitt til kommisjonen er unntatt fra innsyn. Regelen må ses i sammenheng med regelen i tredje ledd om at møtene hvor forklaringene gis, i utgangspunktet er lukkede.

Etter bokstav c kan kommisjonen unnta eksterne henvendelser om kritikkverdige forhold fra innsyn. Terskelen for unntak skal være høy. Bestemmelsen er bare aktuell der tungtveiende grunner gjør seg gjeldende, for eksempel der offentliggjøring vil kunne medføre en uforholdsmessig belastning for den som varsler, eller andre enkeltpersoner.

Bokstav d fastsetter at dokumenter eller opplysninger kan unntas fra innsyn når særlige grunner tilsier det og unntak er nødvendig av hensyn til gjennomføringen av granskingen. Bestemmelsen er ment som en snever sikkerhetsventil for situasjoner hvor offentlig innsyn kan skade eller vanskeliggjøre granskingen, herunder at det vanskeliggjør kommisjonens tilgang til informasjon. Særlige grunner kan blant annet være der opplysninger er innhentet fra aktører i utlandet, og hvor det er usikkert om offentleglova ivaretar alle potensielle situasjoner hvor det er behov for unntak. For eksempel vil kommisjonen kunne motta opplysninger fra utenlandske myndigheter eller personer, hvor det kan ligge en forutsetning om hemmelighold, men der vilkårene i offentleglova § 20 første ledd bokstav b ikke nødvendigvis er oppfylt. Bestemmelsen forutsetter at innsyn kan skade norske utenrikspolitiske interesser, men dette vilkåret vil ikke nødvendigvis være oppfylt når granskingskommisjonen mottar opplysninger. At unntak må være «nødvendig av hensyn til gjennomføring av granskingen», forutsetter at det må være en virkelig fare for at innsyn kan ha skadevirkninger for kommisjonens arbeid.

Bokstav e fastsetter at dokumenter som utveksles mellom Stortinget og kommisjonen, og som gjelder kommisjonens budsjett og interne administrasjon, kan unntas offentlighet. Unntaket for budsjettdokumenter gjelder bare frem til Stortinget har vedtatt budsjettet. Bestemmelsen korresponderer med Stortingets regler om dokumentinnsyn § 10, som gir adgang til å unnta slike dokumenter fra Stortingets eksterne organer i Stortinget.

Ifølge andre ledd kan kommisjonens avslag på innsynskrav ikke påklages.

I tredje ledd er spørsmålet om møteoffentlighet regulert. Det følger av bestemmelsen at kommisjonens møter er lukkede med mindre kommisjonen bestemmer noe annet.

Til § 15 Journal og arkiv

Det fremgår av første ledd at kommisjonen skal føre journal og arkiv i tråd med arkivlova med forskrifter så langt den passer. I journal som gjøres tilgjengelig for offentligheten, må det sikres at taushetsbelagte og andre fortrolige opplysninger skjermes.

Etter andre ledd skal arkivet avleveres til statlig bevaringsinstitusjon når kommisjonen har avsluttet sitt arbeid. Stortingsarkivet er et selvstendig offentlig arkiv med ansvar for Stortingets dokumenter, og det forutsettes at avlevering skjer til stortingsarkivet. Det forutsettes at det gjøres en særskilt vurdering av om det er behov for å avlevere kopier av fortrolig materiale som finnes hos andre offentlige myndigheter, for eksempel regjeringsnotater og dokumenter som er innhentet fra politi- og påtalemyndigheten. I tråd med føringer i Innst. 160 S (2025–2026) forutsettes det at det skjer nødvendige klausuleringer og markeringer av sensitive opplysninger.

Etter tredje ledd skal materiale som ikke avleveres, kasseres når kommisjonen har avsluttet sitt arbeid. Det vises i denne forbindelse til nærmere omtale under pkt. 3.4.6.

Når det gjelder dokumenter og opplysninger som er unntatt fra innsyn i kommisjonen på grunn av taushetsplikt eller av andre grunnlag for unntak, følger det av fjerde ledd at reglene om taushetsplikt og om innsyn hos kommisjonen skal følge dokumentene og gis anvendelse også for bevaringsinstitusjonen. Det innebærer blant annet at også bevaringsinstitusjonen må anvende strengere regler om taushetsplikt for dokumenter underlagt slike, og at innsyn uten videre kan avslås også i bevaringsinstitusjon dersom dokumentet er påført påtegning om at det er unntatt fra innsyn etter offentleglova eller andre regler om offentlighet og innsyn.

Bestemmelsen om at kommisjonens avgjørelser i innsynssaker ikke skal kunne påklages, foreslås ikke gjort gjeldende for bevaringsinstitusjonen. I Stortinget vil det være Stortingets presidentskap som er klageinstans for avslag på innsyn i stortingsarkivet.

Kapittel 4 De berørtes og andres rettigheter

Til § 16 Rett til å la seg bistå

Det følger av bestemmelsens første ledd at enhver som involveres i granskingskommisjonens undersøkelser, har rett til å la seg bistå på ethvert trinn i kommisjonens arbeid. Rettighetene etter denne bestemmelsen gjelder en videre personkrets en de som defineres som «berørte». De «berørtes» rettigheter reguleres i § 17.

Personer som forklarer seg for kommisjonen, men som ikke anses som «berørte», kan for eksempel være vitner. Det kan også være ansatte i departementene eller utenrikstjenesten som gir forklaringer til kommisjonen om kultur, praksis, styringssystemer og kontrollmekanismer ut ifra et systemperspektiv.

Behovet for og ønsket om bistand vil kunne variere fra person til person og sak til sak, og bistand kan for eksempel være å medbringe en bisitter når man avgir forklaringer til kommisjonen. Dette kan være en advokat, men også en kollega, en representant for de ansattes organisasjoner eller andre. En parallell finnes i Stortingets reglement for kontrollhøringer § 3 tredje ledd, hvor den som inviteres til en kontrollhøring i komiteen, har adgang til å medbringe en bisitter.

Dersom det er aktuelt å gi forklaringer om taushetsbelagt informasjon, forutsettes det at bisitter undertegner taushetserklæring dersom vedkommende ikke allerede er underlagt bestemmelser om lovbestemt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 b andre ledd andre punktum. Krav om autorisasjon og sikkerhetsgradering (for informasjon gradert høyere enn konfidensielt) gjelder dersom en bisitter skal være til stede i et møte hvor det gis forklaringer om informasjon gradert etter sikkerhetsloven.

Det følger av bestemmelsens andre ledd at kommisjonen etter søknad kan dekke nødvendige utgifter til reise- og opphold for den som avgir forklaring for kommisjonen. Slik reisedekning vil særlig være aktuelt når kommisjonen finner det nødvendig at personer som befinner seg utenfor Norge, møter fysisk for kommisjonen. Det forutsettes at slike utgifter dekkes i tråd med det som følger av statens særavtaler for reiser innenlands og utenlands.

Til § 17 Særlige rettigheter for berørte

Første ledd fastsetter at de «berørte» er de som får sitt forhold undersøkt av kommisjonen. Dette bygger på avgrensingen i Justisdepartementets rundskriv G-48/75, som gir beskyttelse til «alle som får sitt forhold undersøkt av kommisjonen». I Advokatforeningens retningslinjer for private granskinger vedtatt 2. juni 2023 benyttes til sammenligning definisjonen «Den berørte er den som får sitt forhold undersøkt av granskerne». Tilsvarende formuleringer benyttes i den danske lovgivningen om undersøkelses- og granskingskommisjoner. Dette innebærer at undersøkelsen og utfallet av denne må ha betydning for den enkeltes situasjon for at vedkommende skal regnes som «berørt». Avgjørelsen må baseres på en en konkret vurdering, hvor det blant annet må tas hensyn til nærhet til temaet for granskingen og hvilket utfall eller hvilke konsekvenser granskingen kan få. Statusen til den enkelte kan også endres underveis i arbeidet, for eksempel ved at personer kvitteres ut, eller ved at det fremkommer nye opplysninger som gjør at personer som innledningsvis fremsto som mindre relevante, på et senere stadium blir av større betydning.

Personer som involveres i granskingen uten at utfallet har betydning for deres posisjon, regnes ikke som berørte. Tilsvarende gjelder personer som utelukkende forklarer seg som vitner. Slike personer kan likevel ha rett til å la seg bistå, jf. forslag til § 16, og kommisjonens mandat pålegger også generelt at kommisjonen legger til rette for kontradiksjon og etterprøvbarhet. Dersom undersøkelsen kan gjelde forhold som kan resultere i negativ omtale, eller hvis kommisjonen kan komme til å ta standpunkt til vedkommendes rettighetsforhold, vil vedkommende motsatt være ansett som berørt.

Bestemmelsen i andre ledd tar utgangspunkt i en skjønnsmessig regel tilsvarende den som er oppstilt i straffeprosessloven § 100 andre ledd. Regelen i straffeprosessloven åpner for at staten kan dekke utgifter til advokat i straffesaker «når særlige grunner taler for det», utenfor de tilfeller der man har lovfestet krav på dette (dvs. når man er siktet i en straffesak, og dersom man er mistenkt for visse nærmere angitte forbrytelser). Bestemmelsen har vært praktisert relativt strengt, og rettskildene knyttet til straffeprosessloven § 100 andre ledd vil kunne gi nærmere veiledning for tolkning av bestemmelsen selv om den ikke er direkte overførbar på undersøkelser i regi av granskingskommisjonen. Vilkåret «særlige grunner» refererer seg både til den berørtes sosiale og personlige forhold og til forholdene som undersøkes, sin karakter. Hvorvidt vilkåret vil være oppfylt, må bero på en helhetsvurdering av om det er behov for en profesjonell aktør for å bistå den berørte. Relevante hensyn ved vurderingen er blant annet sakens alvor, sakens betydning for den berørte, om faktum eller jus er uklart eller komplisert, og den berørtes alder og helsemessige status fysisk og psykisk. Det er videre relevant om profesjonell bistand anses nødvendig for å ivareta den berørtes eller offentlighetens tillit til prosessen. At den berørte har dårlig økonomi, tilsier ikke alene at vilkåret er oppfylt, men vil kunne inngå som et moment i en helhetsvurdering. Dersom den berørte er utlending, vil manglende språk- eller samfunnskunnskaper være et relevant moment.

Granskingskommisjonen skal selv vurdere og eventuelt innvilge søknader om dekning av kostnader. Det vises til at kommisjonen er nærmest til å vurdere om det i en konkret sak er behov for bistand, herunder hva omfanget bør være. Videre vises det til at det er forutsatt å være en snever unntakshjemmel av begrenset tidsmessig og økonomisk rekkevidde. Retten til å kreve utgifter dekket er begrenset til den perioden kommisjonens undersøkelser pågår. Det legges til grunn at dekning av kostnader skjer etter den offentlige salærsatsen, jf. forskrift om salær fra det offentlige til advokater mv. Kommisjonens avgjørelse vil være endelig og kan ikke påklages.

Tredje ledd regulerer den berørtes adgang til å gjøres kjent med kommisjonens informasjon. Den berørte skal på anmodning gjøres kjent med opplysninger av betydning for eget forhold, så lenge det kan skje uten skade eller fare for undersøkelsen eller opplysningene er av en art som omhandlet i forvaltningsloven § 19 eller tilsvarende unntak som følger av reglene om innsyn i straffesaksdokumenter. At opplysningene må være av betydning for vedkommendes eget forhold, innebærer også en begrensning i innsynsretten.

Fjerde ledd fastsetter kravet til kontradiktorisk saksbehandling. Opplysninger som kommisjonen vurderer å legge til grunn i rapporten, skal den det gjelder få anledning til å uttale seg om i rimelig utstrekning og i rimelig tid før rapporten avgis. Det er bare opplysninger av betydning for eget forhold som faller inn under retten til kontradiksjon. Retten omfatter bare faktiske forhold, og det er ingen rett til kontradiksjon om de rettslige vurderingene som kommisjonen foretar. Kommisjonen kan selv bestemme hvordan retten til kontradiksjon ivaretas, men det forutsettes at den berørtes syn kommer til uttrykk i rapporten fra granskingskommisjonen, jf. Innst. 160 S (2025–2026).

Femte ledd gir kommisjonen adgang til å bestemme at den berørte kan være til stede ved samtaler med andre. Utgangspunktet er imidlertid at det ikke foreligger en slik rett.

Sjette ledd fastslår at kommisjonen før rapportavgivelsen skal orientere de berørte om utfallet av undersøkelsen for deres vedkommende. Den nærmere gjennomføringen er overlatt til kommisjonens vurdering, og kommisjonen må ta i betraktning særlige hensyn knyttet til den enkelte.

Kapittel 5 Administrative bestemmelser

Til § 18 Personalet

Det følger av første ledd at kommisjonen selv utpeker sitt sekretariat. Av hensyn til kommisjonens uavhengighet anses det som sentralt at kommisjonen selv kan avgjøre hvem som skal utføre arbeid for kommisjonen. At kommisjonen selv utpeker sitt sekretariat, følger også av mandatet Stortinget har fastsatt for kommisjonen og av kontroll- og konstitusjonskomiteens føringer i Innst. 160 S (2025–2026).

Kommisjonens medlemmer, leder og nestleder er valgt av Stortinget jf. stortingsvedtak 15. april 2026, jf. Innst. 200 (2025–2026). Stortingets presidentskap er gitt fullmakt til å løse medlemmer fra kommisjonen og oppnevne nye medlemmer til kommisjonen.

Etter andre ledd fastsettes lønn, pensjon og arbeidsvilkår etter de avtaler og bestemmelser som gjelder for arbeidstakere i statsstilling. Lignende bestemmelser er tatt inn i lovene for andre eksterne organer for Stortinget, for eksempel sivilombudsloven § 29, og skal sikre at de ansatte har tariffestede rettigheter på lik linje med andre statsansatte. Rettighetene gjelder både ansatte i sekretariatet og kommisjonsmedlemmer som ansettes i et lønnet arbeidsforhold i hel- eller deltidsstilling. Kommisjonen fastsetter lønn mv. for ansatte i sekretariatet, mens presidentskapet er gitt fullmakt til å fastsette lønn eller godtgjørelse for kommisjonens medlemmer, jf. stortingsvedtak 15. april 2026.

Tredje ledd fastsetter at forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder for saker om ordensstraff, oppsigelse, suspensjon eller avskjed. Det vises til tilsvarende regulering i sivilombudsloven § 29.

Det følger av fjerde ledd at lov om offentlige tjenestetvister gjelder for ansatte i kommisjonen, jf. tilsvarende regulering for andre eksterne organer for Stortinget.

Femte ledd regulerer forholdet til statsansatteloven. Loven gjelder i utgangspunktet for eksterne organer for Stortinget. Av § 1 fjerde ledd følger det imidlertid at enkelte av lovens bestemmelser ikke gjelder. Dette gjelder §§ 4 til 7 (om utlysning, innstilling og ansettelse), § 11 tredje ledd (om sentral tariffavtale vedrørende innleie fra bemanningsforetak) og § 24 (om fortrinnsrett til ansettelse i staten). Det foreslås i tillegg et unntak fra § 2 om personalreglement. Dette unntaket er begrunnet med at virksomhetens midlertidige karakter tilsier at det ikke er nødvendig med et eget personalreglement for virksomheten.

Til § 19 Økonomistyring

Det er fastsatt et felles administrativt regelverk for økonomistyring i staten. Regelverket består av Reglement for økonomistyring i staten og Bestemmelser om økonomistyring i staten, fastsatt 12. desember 2003 med endringer, senest 5. desember 2025. Regelverket er fastsatt av Kongen, og virkeområdet omfatter ikke eksterne organer for Stortinget. Det er derfor i første punktum presisert at statens regelverk for økonomistyring skal gjelde for kommisjonen. Bestemmelser om forholdet til regelverket for økonomistyring i staten er også gitt i andre lover for eksterne organer for Stortinget, f.eks. EOS-kontrolloven § 20.

Regelverket for økonomistyring i staten er utarbeidet med utgangspunkt i departementene og underlagte forvaltningsorganers virksomhet, og ikke alle bestemmelser passer derfor for organer for Stortinget. I tillegg tilsier kommisjonens midlertidige karakter at det gjøres enkelte unntak fra og tilpasninger til økonomiregelverkets krav. Det følger derfor av andre punktum at Stortingets presidentskap kan vedta unntak og tilpasninger.

Kapittel 6 Ikrafttredelse og opphevelse

Til § 20 Ikrafttredelse og opphevelse

Loven trer i kraft straks.

Loven, med unntak av § 1, §§ 9 til 12, § 13 første ledd, § 14 første ledd bokstavene b til e, § 15 og § 18 andre ledd oppheves når kommisjonen har avsluttet sitt arbeid.