Lederen: Fra regjeringen møter utenriksministeren og, for første gang på denne siden av bordet, klima- og miljøminister Ola Elvestuen. Det er energi- og miljøkomiteen som er innkalt for orientering fra Elvestuen. Så er det jo slik at dette utvalget også skal dekke handelspolitiske spørsmål, og derfor er næringskomiteen invitert for å ta del i punktet om handelspolitikk og WTO.

Er det noen som har kommentarer til dagsordenen? Det er det ikke, og da gir jeg ordet til klima- og miljøminister Ola Elvestuen – vær så god.

Statsråd Ola Elvestuen: Tusen takk, leder. Det er jo spennende å være på denne siden av bordet.

Lederen: Og vanskeligere!

Statsråd Ola Elvestuen: Jeg sa ikke at det ikke oppleves som mer krevende!

Men da skal jeg gi en orientering når det gjelder EU og EUs klimarammeverk mot 2030, og også hvor det ligger med hensyn til de forhandlingene om å få en enighet mellom Norge og EU.

Regjeringen arbeider for å få til en felles gjennomføring med EU av utslippsmålet for 2030. Jeg vil redegjøre for hva vi nå vet om klimaregelverket i EU. Jeg vil også gi dere status for dialogen med EU om samarbeidet om 2030-forpliktelsen.

Norge har tatt på seg en betinget forpliktelse om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990. Dette målet er meldt inn til FN som en del av Norges bidrag under Parisavtalen, og lovfestet i klimaloven. Norge er i dialog med EU om en felles oppfyllelse, altså at Norge slutter seg til de sentrale delene av EUs klimaregelverk for 2030. Det er i tråd med Meld. St. 13 for 2014–2015, Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU, som ble behandlet i Stortinget i mars 2015. Felles oppfyllelse av utslippsmålet vil innebære at vårt samarbeid med EU vil omfatte alle de tre pilarene i EUs klimarammeverk. Dette er EUs kvotesystem, der vi allerede deltar gjennom EØS-avtalen, innsatsfordelingsforordningen, som dekker utslippene fra transport, jordbruk, bygg og avfall, men også betydelige ikke-kvotepliktige utslipp fra industrien og petroleumsvirksomheten, og til slutt EUs regelverk for bokføring av utslipp og opptak i skog- og annen arealbruk. EU kom til politisk enighet om alle tre pilarene før jul, men de endelige tekstene er ennå ikke publisert, og regelverket har heller ikke trådt i kraft.

Den første pilaren er altså EUs kvotehandelssystem. Norge har siden 2008 vært en del av det europeiske kvotesystemet, på linje med EU-landene. Vår deltagelse i kvotesystemet er forankret i EØS-avtalen. Kvotesystemet setter et samlet tak på utslippene som omfattes, og samlet antall kvoter som utdeles, blir redusert hvert år. Kvotesystemet skal bidra til at utslippene fra de kvotepliktige virksomhetene kuttes med 43 pst. fra 2005 til 2030. Utslippsreduksjonene innenfor kvotesystemet fram mot 2030 vil ses samlet for EU og Norge.

EU tar nå viktige grep for å gjøre noe med det store overskuddet av klimakvoter. Disse grepene vil øke effekten av kvotesystemet gjennom et høyere og mer stabilt prissignal. Dette vil stimulere til langsiktig omstilling i sektorene som omfattes av kvotesystemet. Dette er i tråd med synspunkter Norge har fremmet i EU.

Den andre pilaren i EUs klimarammeverk er den forordningen som kalles innsatsfordelingen. Klimagassutslipp som ikke er med i kvotesystemet, reguleres gjennom denne forordningen. Dette er utslipp fra transport, oppvarming av bygg, jordbruk, avfall, deler av industrien og petroleumssektoren. Disse utslippene skal reduseres med 30 pst. i 2030 fra nivået i 2005 for alle EU-landene samlet. Dette skal oppnås ved at hvert land får bindende nasjonale mål for utslippsreduksjonene for perioden 2021–2030. Kuttene skal fordeles mellom medlemslandene i spennet fra 0–40 pst. Landene med høyest BNP per innbygger må ta de største kuttene, men det gjøres en viss justering ut fra hensynet til kostnadseffektivitet. Det er foreløpig ikke fastsatt et endelig mål for Norge, men i Kommisjonens forslag til regelverk er Norge omtalt med et foreløpig mål på 40 pst.

Kommisjonen la fram sitt forslag til innsatsfordeling i juli 2016. Norge fremmet synspunkter også til innsatsfordelingen. Vi ga uttrykk for støtte til Kommisjonens forslag, men la vekt på at det er viktig å åpne for fleksibilitet i hvordan målet skal nås, det vil si at målet også kan oppnås gjennom samarbeid med EU-landene. Vi understreket også at et mål om å kutte utslipp med 40 pst. blir krevende for Norge.

Kommisjonens forslag ble ikke endret vesentlig i forbindelse med behandlingen i råd og parlament. EU ble imidlertid enige om en ny regnemåte for utslippsmålet. Regnemåten innebærer at de totale utslippene i EU vil måtte reduseres mer enn med regnemåten Kommisjonen foreslo. Regnemåten EU ble enige om, betyr at Norge anslagsvis kan måtte kutte vel 30 millioner tonn CO2-ekvivalenter for perioden 2021–2030 sett under ett. Anslaget er usikkert, men reduksjonsbehovet for Norge blir noe høyere enn med Kommisjonens forslag til regelverk. Utregningen er basert på utslippsframskrivingene i perspektivmeldingen fra mars 2017.

Utslippsbudsjettet vil kunne dekkes opp ved å gjennomføre utslippsreduksjoner nasjonalt og ved å samarbeide med EU-land om utslippsreduksjoner, gjerne omtalt som fleksibilitet i måloppnåelsen. Noen former for fleksibilitet er begrenset. EU vil beregne hvor mye fleksibilitet Norge får før vi inngår avtalen.

Den tredje pilaren er regelverket som bestemmer hvordan opptaket og utslippet av CO2 fra skog og andre landarealer skal beregnes og bokføres. Også når det gjelder regelverket for skog- og arealbruk, har Norge deltatt aktivt i relevante fora. Vi har sendt skriftlige posisjoner og hatt møter på politisk nivå med representanter for Kommisjonen og Europaparlamentet. I tillegg har vi hatt bilaterale møter med andre skogland om regelverket for skog- og arealbruk.

EU-landene ble som nevnt enige om regelverket rett før jul. Regelverket forplikter hvert land til å sørge for at de samlede utslippene fra skog- og arealbrukssektoren ikke overstiger det samlede opptaket i sektoren. Regelverket sier videre hvordan opptak og utslipp fra de ulike arealkategoriene i sektoren skal beregnes og bokføres. Regelverket er rettet mot nasjonale myndigheter, ikke private aktører. Det påvirker statens utslippsforpliktelse.

I Norge tar skog- og arealbrukssektoren opp 25 millioner tonn CO2 årlig. Med regelverket som gjelder for Norge fram til 2020, ligger vi likevel an til å få bokført et lite utslipp fra sektoren. Med det nye EU-regelverket ligger Norge an til å måtte bokføre et utslipp på ca. 15 millioner tonn over perioden 2021–2030 for alle arealkategorier utenom forvaltet skog. Forvaltet skog er skogarealer der skogen hogges og så gjenplantes. Utslippene på ca. 15 millioner tonn vil i stor grad skyldes permanent avskoging. Avskoging er en konsekvens av f.eks. utbygging av jernbane, vei, boligområder og næringsarealer. Regelverket for å fastsette referansebanen for å forvalte skog er endret sammenlignet med Kommisjonens forslag. Et viktig element i referansebanen er hogstnivået. Referansebanen sier svært forenklet noe om hvilket nivå hogsten kan være på uten at det blir beregnet som utslipp. Øker hogsten mer enn det som ligger i referansebanen, vil vi måtte bokføre et utslipp fra forvaltet skog i tillegg til eventuelle utslipp fra andre arealkategorier, som avskogede arealer.

Vi vil vite mer om hvilket nivå hogsten kan være på uten å få bokført utslipp, når vi vet hva referansebanen blir, og hvor mye av utslipp fra skog som kan kompenseres.

Når det gjelder det første punktet, vil vi sette i gang med et arbeid med å utarbeide referansebanen for forvaltet skog i tråd med regelverket. Det andre punktet, altså hvor store utslipp Norge kan få kompensert fra å forvalte skog, vil måtte avklares i dialog med EU. Foreløpige anslag basert på hvor stor kompensasjon andre land har fått, tyder på at Norge skal kunne få en kompensasjon på minst 35 millioner tonn CO2. Kompensasjonsordningen innebærer at land som kommer ut med utslipp fra skogen, kan kompensere disse utslippene opp til et visst nivå. Vi legger til grunn at Norge vil bli inkludert i denne fleksibiliteten på linje med EU-landene. Dette gir en ytterligere fleksibilitet med hensyn til eventuelle utslipp som følge av økt hogst.

I tillegg til kompensasjonsordningen for forvaltet skog er det to andre fleksible måter å nå skogforpliktelsen på. Hvis et land får beregnet et netto utslipp fra sektoren, kan landet kjøpe utslippsreduksjoner fra andre europeiske land som har et netto opptak fra sektoren. Alternativt må landene dekke opp et eventuelt netto utslipp fra sektoren med tilsvarende utslippsreduksjon under forordningen om innsatsfordelingen enten ute eller hjemme.

I tillegg til de tre pilarene jeg har omtalt, er det et regelverk som er under utarbeidelse i EU som vil kunne være relevant for en avtale med EU. Dette er styringssystemet for energiunionen. Kommisjonens forslag til styringssystem for energiunionen ble lagt fram i november 2016. EU-institusjonene skal nå forhandle fram et endelig regelverk for styringssystemet. Det blir klart tidligst i mars i år. Styringssystemet for energiunionen i EU er laget for å hjelpe EU med å nå målene i sitt klima- og energirammeverk. Det gjør de bl.a. ved å strømlinjeforme krav om planer, måling og rapportering.

EUs klima- og energirammeverk for 2030 består av ett klimamål og to energimål: utslippsmålet om 40 pst. reduksjon i klimagassutslipp, minst 27 pst. energieffektivisering, og at minst 27 pst. av energibruken skal være fornybar energi. Norges felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030 med EU gjelder kun målet om reduksjon i klimagassutslipp og ikke EUs mål for fornybar energi og energieffektivitet.

Berørte departementer arbeider videre med å avklare hvilke regler i styringssystemet som blir relevante for Norge ved en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålene for 2030. Norges intensjon om felles oppfyllelse ble ønsket velkommen av EU i september 2015. Norge har allerede hatt uformelle samtaler med EU om formen på en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålene. Norges opprinnelige forslag var en bilateral avtale utenfor EØS-avtalen, i tråd med Meld. St. 13 fra februar 2015.

Kommisjonen sa imidlertid at de foretrekker en løsning innenfor EØS-avtalen. De mente det ville være raskere og mindre ressurskrevende å bli enige om en slik avtale. Kommisjonen har også vist til at samarbeid mellom Norge og EU på klimaområdet tradisjonelt har vært gjort gjennom EØS-avtalens vedlegg XX om miljø. Daværende regjering besluttet derfor i juni 2016 å åpne for at en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030 kan forankres i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Dette ble meddelt Stortingets europautvalg i klima- og miljøministerens redegjørelse høsten 2016. Det er ingen endring når det gjelder Norges posisjon på dette området.

Å innlemme felles oppfyllelse av utslippsmålet i EØS-avtalens protokoll 31 setter ikke samme presedens som innlemmelse i EØS-avtalens vedlegg. Med denne løsningen vil ikke Norge få noen føringer for samarbeid utover utslippsmålet for perioden 2021–2030. Kommisjonen er åpen for videre dialog om formen på en avtale om felles oppfyllelse. I dialogen tar regjeringen på vanlig måte forbehold om Stortingets samtykke til å inngå avtalen, og jeg vil sørge for at Stortinget holdes orientert på egnet måte underveis i prosessen.

Norge er også i kontakt med Kommisjonen om å utarbeide et referansescenario for Norge, det vil si modellkjøringer som bl.a. sier noe om forventet utslippsnivå i 2030. EU lager med jevne mellomrom slike referansescenario for de enkelte medlemsstatene. På grunn av felles oppfyllelse av utslippsmålet i 2030, arbeider Kommisjonen nå med et referansescenario for Norge basert på samme metodikk som for medlemsstatene. Referansescenarioet for 2030 inngår som en del av grunnlaget for å fastsette nasjonale mål under innsatsfordelingen for 2021–2030. Referansescenarioet ligger også til grunn når EU beregner landenes tilgang til enkelte av de fleksible mekanismene i innsatsfordelingen.

Når det gjelder den videre dialogen med EU, er det en rekke spørsmål som må avklares før vi kan inngå en avtale om felles oppfyllelse. Formålet med avtalen vil være å knytte Norge til regelverket for gjennomføring av EUs utslippsmål for 2030. I den forbindelse må det avklares hvilke rettsakter eller regelverk som er relevante for en avtale om felles oppfyllelse av 2030-utslippsmålet mellom EU og Norge. Videre må det avklares hvordan rettsaktene skal anvendes på Norge, behov for tilpasning til regelverket, og hvilken rettslig form det skal være på avtalen om felles oppfyllelse.

Det må også avklares enkelte spørsmål om forholdet til FN, bl.a. hvordan ansvaret for utslippsrapportering skal fordeles. Nå når EU har vedtatt sitt regelverk for å gjennomføre utslippsmålene, er det mulig for Norge også å vurdere hvordan regelverket skal anvendes her. Et av spørsmålene vi må finne ut av i den videre dialogen med EU, er endelig beregning av et norsk måltall under innsatsfordelingen. Det er grunn til å anta at Norge vil ende med et kuttmål på 40 pst. Et annet utestående spørsmål er å beregne norsk tilgang til fleksibilitet i innsatsfordelingen og størrelsen på kompensasjon med hensyn til regelverket om skog- og arealbruk. Det er per nå ikke mulig å si hvor lang tid avklaringen med EU vil ta.

Når en avtale med EU om felles oppfyllelse er på plass, vil vi utarbeide en plan for å oppfylle Norges klimaforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor. Hovedvirkemidler for å kutte norske klimagassutslipp med 40 pst. i ikke-kvotepliktig sektor i samarbeid med EU vil være bl.a. innfasing av ny teknologi, teknologiutvikling og CO2-prising. Vi vil bruke mulighetene i EUs kvotesystem og muligheten for direkteavtale med land i EU-rammeverket for å oppfylle norske klimaforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor, men vi har samtidig en ambisjon om å ta så mye som mulig av forpliktelsen nasjonalt.

Lederen: Er det noen spørsmål eller kommentarer? – Espen Barth Eide.

Espen Barth Eide (A): Jeg takker statsråden for en veldig grundig redegjørelse om et viktig tema.

Det er ingen tvil om at det er svært bred støtte her i Stortinget til hovedretningen på dette, at vi skal oppfylle disse klimamålene sammen med EU. Der er det tilnærmet full tilslutning herfra.

Men jeg har et par spørsmål. Det ene er at det er ganske mange kompliserte ting i det statsråden trakk opp, ikke minst når det gjelder forvaltning av skog, hvor jeg vet at det er reist en del spørsmål i sektoren. Vi godt kunne tenke oss litt utfyllende informasjon om hva det vil bety i praksis, og hva kostnadene blir for den berørte sektoren. Det som jeg ikke hørte at statsråden nevnte, er spørsmålet om hvem som skal overvåke oppfyllelsen av våre forpliktelser. Er det via ESA, eller er det andre systemer for det som man ser for seg?

Lederen: Det er ikke flere som har tegnet seg, og jeg gir ordet til statsråden.

Statsråd Ola Elvestuen: Jeg takker for spørsmålet. Det er jo komplisert, så jeg får håpe jeg svarer korrekt.

Hvem som skal overvåke, er nettopp det jeg tok opp til slutt. Det blir diskutert hvilke regler vi skal komme inn under, og gjøre dette når vi kommer innenfor en avtale. Slik jeg har forstått det, vil det være ESA som fort vil ha den kommisjonens rolle, og EFTA-domstolen som vil ha sin rolle i forbindelse med oppfyllelse. Det vil være slik.

Så er det skog, og det er et komplisert regnestykke. Det påvirker jo ikke hvor mye skog vi kan ta ut, og vår skogsdrift. Det er en nasjonal beslutning. Men det er to sider ved det. Det ene er det som jeg nevnte, at det er beregnet at vi vil ha utslipp på 15 millioner tonn, og det er spørsmål om avskoging. Det vil være endret arealbruk, som er den ene siden av det, enten det er bygging av veier eller boligfelt eller annet som går inn under skog.

Så er det den andre delen når det gjelder skog, som er det som dreier seg om forvaltet skog. For det første skal en ha på plass en referansebane fra 2021 til 2030. Dette er komplisert, men den fastsettes basert på hogstpraksis og intensitet i perioden 2000–2009 og justeres for skogens alderssammensetning. Vi har latt skogen stå fra 2000–2009 og til i dag, så den justeringen kommer vi bedre ut av.

Det er også spørsmål om en kompensasjonsordning. På EU-nivå er kompensasjonsordningen på totalt 360 millioner tonn. Vi har fått et foreløpig tall fra Landbruksdepartementet hvor det forventes at vi innenfor det kan få en kompensasjon på 35 millioner tonn – minst. Finland har som eneste land fått en tilleggskompensasjon på 10 millioner tonn. Om vi vil få noe slikt, vet jeg ikke. Det som er viktig å si, er at det ikke påvirker skogsdriften, men det påvirker hvilket regnestykke vi kommer ut med til slutt, og så må vi kompensere det, enten ved kompensasjon innenfor skogsområdet opp mot andre land eller innenfor innsatsfordelingsforordningen. Det kan gjøre at vi får enda høyere krav på andre områder enn innenfor skog.

Lederen: Da er det to på talerlisten – Barth Eide først.

Espen Barth Eide (A): Bare en kort oppfølging om skog: Når det gjelder ikke-forvaltet skog, er det helt åpenbart at permanent fjerning av skog har negative klimavirkninger. Det sier seg selv, og det må man ta høyde for. Når det gjelder forvaltet skog, er problemet at det er planer om økt uttak bl.a. ut fra klimamessige mål. For eksempel ved økt bruk av trevirke i bygg, herunder regjeringsbygg, eller økt bruk av tredjegenerasjons fornybar biodrivstoff kan man oppnå andre klimamål, men det vil samtidig føre til økt belastning på skogen. Så det er viktig at disse tingene ses i en smule sammenheng.

Terje Aasland (A): Statsråden sa at det jobbes med referansebanen. Det er helt opplagt at uansett hvordan man prøver å ramme dette inn, har det en betydning for norsk skogsdrift i tiden framover. Det er viktig å få avklart hvordan regjeringen jobber for å sørge for at skog, med det utgangspunktet vi har, kan være en viktig næring også i framtiden, både ved å erstatte mange bygningsmaterialer med trevirke, som vil klimamessig være veldig riktig å gjøre, og forholde seg til at vi ønsker og kan gjennomføre en aktiv skogsdrift i Norge. Så det er viktig å få høre hvilken posisjon regjeringen tar i det videre arbeidet for å få slått dette fast på en måte som også gagner norsk skogsdrift.

Statsråd Ola Elvestuen: Da er det viktig å si at det påvirker ikke skogsdrift. Det er en nasjonal beslutning, men det påvirker regnestykket, for det som er målet, er at på europeisk nivå skal det ikke være økte utslipp fra skog. Da påvirker dette hvordan vi må kompensere, eventuelt at vi får beregnet økte utslipp, også avhengig av hvilke kompensasjonsordninger vi får i perioden 2021–2030. Det er en forpliktelse for staten, og det går ikke ned på den enkelte eier eller de som drifter skogen. Det er et viktig skille å ha med.

Bare en presisering: Når det gjelder overvåkning, er det jeg sa om ESA og EFTA-domstolen, Norges posisjon, men det er en dialog med EU om dette.

Lederen: Da kan vi avslutte sak nr. 1.

Da er det slik at energi- og miljøkomiteen, hvis de ønsker det, kan bli sittende, men de kan også gå hvis de vil det.

Vi går da til neste sak.