Utenriksminister
Ine Eriksen Søreide: (Starten av innlegget er skrevet fra
manus levert i ettertid.)
Som jeg har vært inne på tidligere
er det et omfattende europeisk samarbeid om håndteringen av covid-19,
og Norge deltar aktivt i dette samarbeidet. Det er for øyeblikket
særlig to prosesser det er naturlig å omtale.
For det første, styrket samarbeid
og samordning av tiltak blant EØS-landene. Det tyske formannskapet
og Kommisjonen har startet en prosess for å styrke samordningen av
covid-19-tiltak som berører ferdsel over grenser innad i EØS-området.
Norge deltar i diskusjonen om denne, bl.a. i EUs politiske krisekoordineringsmekanisme
IPCR. Utenriksdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og
Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider tett i utarbeidelsen
av norske posisjoner. Den nåværende rådsanbefalingen, som ikke er
bindende, ble utviklet med norsk deltakelse.
(Under resten
av innlegget forelå lydopptak og er et fullstendig referat.)
Det er nå sånn
at oppmerksomheten rettes litt andre steder, og jeg tror vel vi
uten å overdrive for mye kan si at det blir nok stadig tydeligere
at det siste forslaget fra Kommisjonen til Rådets anbefaling egentlig
gikk for langt i å forsøke å harmonisere disse tiltakene.
Prosessen tar
bl.a. sikte på informasjonsdeling, samarbeid om risikovurderinger
og mer enhetlig tilnærming til testing og karanteneregler. Det er
selvfølgelig viktig for å fremme en mest mulig effektiv håndtering
av pandemien i Europa, men det er et nøkkelpunkt for Norge at smittesituasjonen
varierer fra land til land, og at karantenekrav og andre tiltak
som begrenser fri bevegelse, inngår som ett av flere element i hvert
enkelt lands egen covid-19-strategi. Det er derfor avgjørende at
landene selv kan beslutte om tiltak og kriterier. Løsningene må
respektere at helsespørsmål er en nasjonal kompetanse og ikke underlagt
felles EU-politikk. Vi opplever at det er bred aksept for dette
blant de fleste EU-land i diskusjonen, og så langt er vår vurdering
at denne prosessen kan forventes å utvikle seg i en retning som
bevarer tilstrekkelig nasjonal fleksibilitet på dette punktet.
For det andre:
Vårt tette samarbeid med EU muliggjør at vi vil kunne sikre vaksiner
til vår egen befolkning. Det gjør vi gjennom å knytte oss til EUs
felles vaksineanskaffelser. Norge er omfattet av avtalen som Kommisjonen
inngikk i august med AstraZeneca om kjøp av den såkalte Oxford-vaksinen,
og avtalen som ble inngått i forrige uke med Sanofi og GlaxoSmithKline
om deres felles vaksine. Kommisjonen har også kommet langt i diskusjonene
med andre legemiddelfirmaer om vaksinekjøp.
Siden EU bruker
sin krisemekanisme, ESI, til å delfinansiere vaksinekjøpene – det
er et instrument Norge ikke deltar i – har Sverige tilbudt seg å
kjøpe vaksinene på vegne av Norge basert på betingelser avtalt mellom Kommisjonen
og selskapene og så videreselge disse vaksinene til oss. Det jobbes
med å sikre parallellitet mellom EUs medlemsland og Norge i framtidige
avtaler.
Samtidig vil vi
delta i den felleseuropeiske innsatsen EUs medlemsland og EØS-statene
gjør med å sette COVAX i stand til å sikre tilgang til covid-19-vaksiner
for alle land. Norge vil sammen med Island bidra med 64 mill. kr
til denne fasiliteten, som tilsvarer opsjoner på to millioner vaksinedoser.
I tillegg bidrar vi med det samme beløpet – altså 64 mill. kr –
for å sette fasilitetene i stand til å starte innkjøp av tilsvarende
antall vaksinedoser til lavinntektsland.
Så til Hviterussland,
der protestene fortsetter med storstilte demonstrasjoner i helgene.
Sikkerhetsstyrkene arresterer et stort antall demonstranter hver
uke, og streikene fortsetter ved større statsbedrifter, men synes ikke
å ha økt i omfang, sannsynligvis fordi myndighetene har utsatt streikende
arbeidere for et betydelig press.
Den politiske
situasjonen er fastlåst, og bortsett fra nobelprisvinner Svetlana
Aleksijevitsj er alle de sentrale medlemmene av dette koordineringsrådet
enten blitt arrestert eller tvunget i eksil, og myndighetene viser
ingen vilje til dialog med opposisjonen.
Vi har fra norsk
side vært tydelige og konsekvente. Vi har lagt fram våre forventninger
til hviterussiske myndigheter både i direkte samtaler og i fellesskap
med nærstående land. Ved flere anledninger har vi også sluttet oss
til felles uttalelser i både nordisk, nordisk-baltisk og EU-regi.
Sammen med våre
partnere og allierte fordømmer vi valgfusket, vi fordømmer volden
og undertrykkelsen av fredelige demonstrasjoner, og vi oppfordrer
myndighetene til å innlede en dialog med opposisjonen for å stabilisere
situasjonen og bidra til en politisk løsning.
Vi har inntatt
en aktiv rolle blant vestlige land, bl.a. gjennom statsministerens
besøk til Litauen og det faktum at hun var den første statslederen
– bortsett fra den litauiske presidenten – som møtte presidentkandidat Svetlana
Tikhanovskaja.
Vi jobber nå videre
først og fremst for at Hviterussland skal leve opp til sine internasjonale
forpliktelser og godta tilbudet fra det albanske OSSE-formannskapet
og det påtroppende svenske formannskapet om å besøke Minsk. OSSE
kan spille en positiv tilretteleggerrolle mellom partene i Hviterussland,
men det forutsetter altså en holdningsendring hos myndighetene i
Minsk. Videre har vi sammen med 16 andre land støttet et initiativ
for at OSSE gjennomfører en uavhengig granskning av menneskerettighetssituasjonen
i Hviterussland. Dette er den såkalte Moskva-mekanismen, som komiteen kjenner
godt fra før.
Vi kommer til
å fortsette å ta opp Hviterussland-spørsmål ved enhver anledning
som vurderes som formålstjenlig, og vi var blant landene som gikk
inn for at Hviterussland ble gjenstand for en hastedebatt i FNs menneskerettighetsråd
i den pågående sesjonen. Det hviterussiske folk krever jo frie og
rettferdige valg, og det er ikke et valg mellom øst og vest. Vi
må selvfølgelig også unngå at dette blir brukt i en geopolitisk
sammenheng av Russland.
Utenriksdepartementet
har tett kontakt med norske menneskerettighetsorganisasjoner om
situasjonen i Hviterussland, og vi er også i dialog med disse organisasjonene
om muligheten for å styrke innsatsen vår for menneskerettigheter
i Hviterussland. En forutsetning for oss er at vi ivaretar sikkerheten
til lokale menneskerettighetsaktivister.
I tillegg er vi
i tett kontakt med EU når det gjelder andre mulige tiltak, bl.a.
restriktive tiltak mot hviterussiske myndighetspersoner. Dette er
et regime vi har vært tilsluttet siden 2006, så det er altså et
spørsmål om å utvide dette med flere navn på lista.
Diskusjonen gikk
i EU på mandag. Der ble det ingen enighet. Man skulle egentlig komme
tilbake til dette i slutten av uka, på statsledermøte i EU. Det
er nå utsatt en uke fordi rådspresidenten har vært i nærheten av
en covid-smittet livvakt. Dermed er det utsatt en uke, men det er
altså foreløpig ingen enighet, og det skyldes særlig at Kypros blokkerer
dette spørsmålet fordi de kobler det til sanksjoner eller restriktive
tiltak mot Tyrkia. Så her er det foreløpig ingen enighet om denne
lista, men vi fortsetter selvfølgelig å holde tett kontakt med EU
om dette.
Når det gjelder
programsamarbeidet med EU i neste langtidsperiode, 2021–2027, kommer
regjeringa i statsbudsjettet i oktober til å legge fram det foreløpige
forslaget til hvilke EU-programmer Norge skal delta i i neste periode.
Jeg sier foreløpig, og det kommer også til å stå i proposisjonen,
fordi kostnaden for norsk deltagelse ikke kommer til å bli endelig
avklart før EUs langtidsbudsjett er vedtatt. Det forventes å skje
i høst, men inntil da er det ikke mulig å si med sikkerhet hvor
store kostnader det blir for norsk programdeltagelse, og det må
vi vite før vi sier endelig ja til ulike programmer.
Så til WTO. Som
dere er kjent med, gikk WTOs generaldirektør, Roberto Azevêdo, av
ett år før tiden, altså nå i august. Det er vel ingen hemmelighet
at WTO er utsatt for et betydelig press og ikke tjent med en lang
periode uten leder. Det kommer til å bli brukt mye tid de nærmeste
månedene på å finne hans etterfølger, altså en ny generaldirektør,
men det er heller ingen tvil om at den polariserte debatten som
er om handel globalt, også gjør at det er krevende å rekruttere
til denne stillingen. Det er ganske ulike visjoner om hva som bør
være organisasjonens rolle framover, men samtidig har vi vært veldig
klare på at en sterk, politisk tung og samlende leder er det organisasjonen
trenger. Handelspolitisk erfaring mener vi må være en grunnplanke
i dette.
Rekrutteringen
til stillingen skjer ved konsensus, og nå er det fra sekretariatets
side konsultasjonsrunder med medlemmene. Hvis alt går etter planen,
vil prosessen være i havn i midten av oktober. Opprinnelig var det åtte
kandidater. Nå er det – etter første valgrunde – fem kandidater
igjen, fra henholdsvis Nigeria, Sør-Korea, Kenya, Saudi-Arabia og
Storbritannia.
Når det gjelder
forhandlinger i WTO, deltar Norge i pågående forhandlinger om både
e-handel og fiskerisubsidier. Covid-19 har – som på de fleste andre
områder – ført til noe oppbremsing av tempoet, men det testes nå
ut ulike virtuelle møteformater for å få forhandlingene videre.
Så er det valg
av ny generalsekretær i OECD. Der skal den nåværende generalsekretæren,
Gurría, gi seg etter 15 år i stillingen, og det er frist fram til
1. november med å lansere kandidater. Til nå har seks land kunngjort
sine kandidater. Det er Tsjekkia, USA, Australia, Canada, Sverige
og Estland. Flere kan nok komme siden nominasjonsfristen først er
i begynnelsen av november. Vi mener også her at den neste generalsekretæren
må være både faglig sterk og lydhør overfor medlemslandene.
Så vil jeg avslutningsvis
gi en kommentar til tredje postdirektiv, som er en av sakene på
lista over rettsakter i dag. Direktivet ble, som Gjelsvik var inne
på, vedtatt i EU i 2008 og er nå klart for innlemmelse i EØS-avtalen. Det
er tredje ledd i en omfattende reform av markedet for posttjenester,
og det har til formål å oppnå høyest mulig tjenestekvalitet gjennom
konkurranse.
En ny norsk postlovgivning
ble vedtatt i 2015. Stortinget vedtok da at tredje postdirektivs
innhold og prinsipper ble gjennomført i den nye postlovgivningen.
Innlemmelse i EØS-avtalen vil derfor ikke medføre behov for lov-
eller forskriftsendring, og det er heller ikke økonomiske eller
administrative konsekvenser knyttet til det.
Den største endringen
tredje postdirektiv medførte for den norske postlovgivningen, var
opphevelsen av Postens monopol på brevsendinger under 50 gram, noe som
førte til full liberalisering av det norske postmarkedet. Direktivet
etablerer et minimumsnivå av universelle tjenester for alle, såkalte
leveringspliktige tjenester. Myndighetene gis i direktivet muligheter
til å pålegge tiltak for å ivareta brukernes interesser eller å
styrke konkurransen. I stor grad er det her snakk om tilgangsrettigheter,
som til eksisterende infrastruktur eller deler av de leveringspliktige
tjenestene. Direktivet stiller også krav om forbrukernes klagemuligheter,
og at dette også skal omfatte posttjenester utenfor området for
leveringspliktige tjenester.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Til Steinar Reitens
spørsmål først skal jeg selvfølgelig være veldig forsiktig med å
uttale meg veldig bastant når det gjelder spørsmålet om godkjenning
og legemiddelfaglige spørsmål. Men det er Det europeiske legemiddelbyrået som
gir denne godkjennelsen til slutt, og den vil basere seg på de kliniske
testene som gjøres og det arbeidet som gjøres nå. Jeg er veldig
enig i det Steinar Reiten sier om at det er viktig å ha gode prosesser
på dette, for det er jo ikke noen tvil om at denne vaksinen kommer
til å bli til mye raskere enn det som er normalt for vaksineutvikling.
Det stiller selvfølgelig ekstra store krav, og det var derfor også
AstraZeneca stoppet den videre testingen da de oppdaget dette tilfellet.
Nå har ikke jeg en detaljert innsikt i både hva sykdomstilfellet
besto i og hva de fant ut, annet enn at det nå legges ned store
ressurser fra industriens side og de tar også stort ansvar for dette. De
har også alle interesse i at dette gjøres på en ordentlig måte,
nettopp for å opprettholde tilliten til vaksinene.
Vi har ikke fått
informasjon fra våre helsemyndigheter som skulle tilsi at det var
uforsvarlig å starte opp igjen testingen, men som sagt, dette skal
ikke jeg uttale meg veldig detaljert om annet enn at vi også som
medlem av Det europeiske legemiddelbyrået til syvende og sist vil
være med på denne godkjenningen og vi følger dette arbeidet veldig
nøye. Det er både Helsedepartementet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet
som er i førersetet fra norsk side, og de følger prosessen veldig tett.
Så til spørsmålet
fra Jette F. Christensen om Hviterussland. La meg si det sånn at
vi har en situasjon hvor vi er opptatt av at dette ikke skal spilles
inn i det store narrativet om øst versus vest. Jeg kunne sagt en
del om russiske vurderinger knyttet til det, men jeg tror ikke jeg skal
gjøre det i et åpent videomøte. Samtidig har det vært viktig for
oss å sørge for en trinnvis tilnærming til dette – sagt på en annen
måte: Hvis alle initiativ begynner i FNs sikkerhetsråd, lukker vi
døren for potensielle dialogforsøk ganske raskt. Derfor har vi vært
opptatt av først å signalisere en veldig klar politisk støtte til
demonstrantene for frie og rettferdige valg. Vi har vært veldig
opptatt av å ha den dialogen vi har med norske menneskerettighetsorganisasjoner
og dermed deres partnere på bakken i Hviterussland for å se hva
som eventuelt kan gjøres og ikke utsette dem for fare. Og vi har
vært opptatt av å bruke særlig OSSE, men også Europarådet. Det handler
i stor grad om å holde Hviterussland ansvarlig for regler og normer
i organisasjoner de selv er med i.
Dette har vært
en veldig viktig diskusjon i nordisk og nordisk-baltisk krets også.
Svenskene som påtroppende formannskap i OSSE og albanerne som utgående formannskap
har tatt dette felles initiativet som så langt ikke er helt avvist
fra Minsk, men det er heller ikke akseptert. Dermed tok vi neste
trinn på stigen og det var knyttet til Moskva-mekanismen, som vi
mener er viktig å iverksette. Det skjedde for bare noen dager siden.
Vi håper det også kan være et bidrag.
Hvis det er en
løsning, vil jo vår særlige oppmerksomhet ligge på hvordan man kan
støtte og styrke sivilsamfunnet og bidra til en fredelig runde med
nye valg. Det er det som er det viktige her, at man får frie og
rettferdige valg, og at det befolkningen i Hviterussland faktisk
gir uttrykk for er, og ikke minst at resultatet blir, i tråd med
det folk har stemt på. For oss vil det være det viktige. Dette er
ikke noe Norge verken kan eller skal gjøre alene. Dette gjør vi
best i nært samarbeid med våre europeiske partnere på samme måte
som vi har gjort til nå. Men vi har et håp om at det skal være mulig
å få til en overgang som gjør at det blir frie og rettferdige valg.
Men når og hvordan er det altfor tidlig å si noe om ennå.
Så takker jeg
for Geir Sigbjørn Toskedals innlegg. Jeg vet at det er et stort
engasjement også fra bilen han kjørte i – for å si det sånn – og
det er positivt. Og så noterer jeg selvfølgelig også det Sigbjørn
Gjelsvik sier knyttet til den fortsatte uenigheten. Det er det selvfølgelig
fullt og helt opp til Senterpartiet å vurdere, men jeg viser samtidig
til at disse endringene som trengtes for postdirektivet, ble vedtatt
av Stortinget i 2015, og det er det vi da legger til grunn.