Olemic Thommessen (H) [23:09:12]: Lagtingets konstitusjonelle funksjon er som kjent å være en sikkerhetsmekanisme i forhold til Stortingets rolle som lovgiver. Lagtingets behandling gir en anledning der vi med distanse til Odelstingets arbeid kan løfte blikket over det daglige sorl av politisk strategi og i ettertanken gå i rette med oss selv der dette er nødvendig.
De siste ukers debatt og den saksbehandlingen av åndsverkloven vi har vært vitne til, tilsier at Lagtinget i denne saken må gå aktivt inn i sin oppgave. Lagtinget er det forum der en debatt om kvaliteten i Stortingets arbeid hører hjemme, og med åndsverklovens behandling som utgangspunkt er dette mitt anliggende.
Regjeringspartiene mener at så vel komiteens som Odelstingets behandling av åndsverkloven tilsier at forslaget til ny åndsverklov bør sendes tilbake til Regjeringen for ny gjennomgang, før Stortinget igjen får saken til behandling. Jeg vil i det følgende begrunne dette forslaget nærmere.
Som lovgivere har vi i Stortinget et stort og sammensatt ansvar. To sentrale aspekter ved dette er:
Fyller vi ikke disse to oppgavene på en konsistent måte, undergraver vi Stortingets anseelse og autoritet, ikke bare overfor egne borgere, men også i forhold til våre internasjonale samarbeidspartnere. Dette er et alvorlig perspektiv, og det bør være Lagtinget til ettertanke.
La meg først gå inn på vårt forhold til borgere i eget land: Aksepten for det å ha rettigheter til åndsverk har vokst frem gjennom en lang historisk prosess. Dagens regler finner sitt fundament på en møysommelig oppbygd respekt og forståelse hos publikum for at det å betale for åndsverk er i felles interesse med opphavsmennene.
Det prinsipielle utgangspunkt er at skaperen av åndsverket har enerett til å disponere over sitt verk. Denne eneretten er modifisert gjennom en rekke bestemmelser nedfelt i lovverket om privat bruk, bruk til undervisning, nyhetsdekning osv. Dette er innskrenkninger i opphavsmennenes rettssfære som handler om fint avpassede grenseganger utviklet over lang tid.
Opphavsmennenes enerett er nedfelt ikke bare i norsk lovgivning, men er også grunnstenen i den viktigste internasjonale traktat på området, Bernkonvensjonen, en traktat vi selvsagt er forpliktet av. Ethvert inngrep – jeg gjentar, ethvert inngrep – i opphavsmennenes enerett skal så vel i henhold til Bernkonvensjonens bestemmelser som i henhold til norsk rett bestå den såkalte tretrinnstesten. Denne innebærer at et unntak fra eneretten skal skje bare i spesielle og begrensede tilfeller, det skal ikke skade den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig måte tilsidesette opphavsmannens legitime interesser.
Mitt anliggende er ikke å polemisere over innholdet i det flertallet har foreslått, eller bestride flertallets rett til å legge politiske føringer i retning av større inngrep i opphavsmannens enerett. Mitt anliggende er å spørre om hvilke krav vi som lovgivere må stille til oss selv når vi faktisk gjør det.
I denne konkrete saken dreier dette seg bl.a. om flertallsmerknader som på litt forskjellig måte anviser klare innskrenkninger i opphavsmennenes enerett. Hadde disse innskrenkningene vært fremmet som lovforslag, ville de ha blitt gjort til gjenstand for lovteknisk bistand, blitt presist formulert, og de ville ha blitt faglig prøvd i forhold til Bernkonvensjonens tretrinnstest samt mulige andre internasjonale forpliktelser, f.eks. det å koordinere dem innenfor nordisk lovsamarbeid, som også har vært et viktig anliggende for dette lovområdet.
Nå blir de altså ikke fremmet som lovtekst, de blir snarere liggende som halvkvedede viser i et vakuum der det hersker stor usikkerhet om hva dette egentlig betyr. At det først i den offentlige debatt og senere i Odelstingets debatt, har kommet en rekke uttalelser som søker å forklare hva man egentlig har ment, har ikke gjort saken bedre.
Så kan man kanskje undres over at merknader kan føre til så kraftige reaksjoner. Merknader vil nok mange av oss mene ikke veier stort. Jeg har også hørt at enkelte fra flertallet har søkt å berolige de berørte med at det egentlig ikke spiller noen stor rolle. Hva mener vi egentlig med merknadene vi skriver? Er det uforpliktende fjas som kan brukes når de er positive for velgerne våre, eller er det forpliktende utsagn som synliggjør partienes standpunkter?
Vi må i vårt arbeid ta innover oss at merknadene som lovforarbeider er en viktig rettskilde. Merknader er også politiske signaler om hva vi har i vente, i dette tilfellet fra en eventuell rød-grønn regjering. Dermed er de også førende for hvordan potensielle forhandlingspartnere utformer sine strategier.
Hvis man da ser på hvordan det praktiske liv på opphavsrettens område fungerer, tror jeg man vil forstå hvorfor vi har fått så sterke reaksjoner.
TONOs eller Kopinors arbeid foregår ikke i rettssalene. Det foregår i direkte kontakt med brukerne av åndsverk, og baserer seg på den respekt og autoritet systemet som sådant har. Lovens merknader får således betydning ikke bare som tolkingsgrunnlag for de konkrete lovbestemmelsene, men i praksis kanskje like meget som bakteppe for de forhandlinger som kontinuerlig skjer mellom partene.
Da fotokopieringsmaskinen kom, kopierte vi alle som én, enten vi hadde lov eller ikke. Langsomt, men sikkert har Kopinor gått den tornefulle vei det har vært å sørge for å få vederlag for dette. Det skjedde ikke i rettssalene, det skjedde i ly av en lovgivning som i sine lovbestemmelser, sine lovforarbeider og i sin internasjonale forankring var konsistent nok til at partene visste hva de hadde å holde seg til.
Enkelte av de merknadene vi nå har å bygge på, sammenholdt med innlegg fra de fire partier som her utgjør flertallet, undergraver i praksis det gjerdet opphavsmennenes organisasjoner har å støtte seg til.
De utvidede inngrep som er beskrevet i merknadene, vil selvsagt bli forsøkt erobret av dem som ellers skal betale. Og er det en erfaring alle som har forsøkt å få betalt for bruken av sine verk, har, så er det at der noen har vent seg til å få noe gratis, der er det svært vanskelig å reversere betalingsviljen.
Dette illustreres på en god måte i gårsdagens Dagens Næringsliv, der Kommunenes Sentralforbund bekrefter at de vil gå nøye inn på de signalene som er gitt i merknadene når avtalene med Kopinor snart skal reforhandles.
Vi forholder oss altså til merknader som har betydning for dem det gjelder, men som ikke på samme måte som lovtekst er kvalitetssikret i forhold til tretrinnstest, altså det grunnleggende krav for hva som skal til for å gjøre inngrep overfor rettighetshaverne. Formuleringene er heller ikke konsise i forhold til hva brukerne skal forholde seg til.
Jeg har brukt innskrenkingen av eneretten som eksempel. Det ville her føre for langt å gå inn på alle problemstillinger knyttet til eksempelvis begreper som «fri bruk» eller «kommersielt område». Poenget er klart: Det ligger igjen en problematisk gråsone for dem det gjelder, når det gjelder å forholde seg til det Odelstinget har lagt til grunn. Dette er ikke et politisk håndverk Stortinget kan være bekjent av!
Det andre aspektet Lagtinget bør merke seg i denne saken, bunner i lovgivers ansvar i forhold til våre internasjonale forpliktelser. Vi er nå inne i den såkalte MP3-paragrafen, altså det vedtatte forslag til ny § 53 a. Ja, MP3-paragraf – nå har det jo også blitt slik at hele åndsverkloven i pressen blir kalt MP3-loven – et fokus til ettertanke, når vi vet hvilke viktige og prinsipielle problemstillinger opphavsretten er omfattet av på terskelen til en ny og digitalisert tidsalder. Det forteller oss kanskje noe om hvilken tyngde de politiske partienes ungdomsorganisasjoner har, og kanskje i særdeleshet tre måneder før et stortingsvalg. Nok om det – selv om dette bakteppet er viktig nok i sammenhengen.
Det hele bunner i hvilket handlingsrom EUs direktiver gir for utformingen av de norske reglene. Dette dreier seg om kopiering fra CD med kopisperre. Her er utgangspunktet i EU at det er forbudt å kopiere. I ly av danske regler hadde imidlertid departementet myket dette noe opp, slik at man i lovforslaget også tillot brudd på kopisperre når dette var nødvendig for å få CD-disken avspilt på vanlig tilgjengelig CD-utstyr, eksempelvis bilstereo – et område hvor det har vært forbrukerklager. Departementet hadde altså allerede lagt EU-direktivet på strekk.
Det sentrale punktet i forhold til direktivet er direktivets krav til å beskrive en operativ grense for hva det kan kopieres til. Departementet satte denne grensen ved overgangen til et nytt format.
Etter at alle partier gav uttrykk for klare ønsker om å innlemme MP3-spillere i unntaket, dvs. at MP3 skulle tillates, har departementet under sterk tvil tatt et forslag fra regjeringspartiene, der MP3 er eksplisitt nevnt, til etterretning. Dette forslaget definerer altså fortsatt en grense, slik EU-direktivet krever.
Flertallet har imidlertid landet på en formulering av lovbestemmelsen som ikke setter noen grense, men som kort og greit sier at kopiering skal være tillatt til utstyr som anses som relevant. Da er det ingenting tilbake av EU-regulativets innhold, og om vi leter med lys og lykte etter hvor den grensen skal settes, sitter vi igjen med spørsmålet: Hva kan den bakenforliggende juridiske vurdering være for å påstå at dette er forenlig med våre internasjonale forpliktelser?
Departementets juridiske ekspertise i disse spørsmål er meget anerkjent. I svar på spørsmål fra komiteen er det uttrykkelig gjort klart at flertallet er på kollisjonskurs med direktivet – rettighetshavernes organisasjoner og landets mest fremtredende jurister på området likeså.
Fra flertallets side kan jeg ikke si å ha notert meg noen uavhengig betenkning, eller offentlige uttalelser fra debatten, eller innspill fra en bredde av kvalifiserte jurister som offentlig støtter flertallets formuleringer i forhold til denne problemstillingen. Det blir bare sagt at det er uproblematisk, og i noen sammenhenger vises det til at man har diskutert dette med andre jurister, uten at bakenforliggende vurderinger derved har kommet frem.
Vi som politikere skal være forvaltere av det sunne folkevett. Det er vår oppgave. Men i kompliserte spørsmål av den type åndsverkloven reiser, må det være en selvfølge at vi har grundig og allment tilgjengelig dokumentasjon for våre standpunkter, i alle fall der vi som representanter diametralt går på tvers av departementets faglige vurderinger.
Stortingets behandling av saker synes generelt sett ikke å være preget av stor kunnskap om hvordan EUs organer fungerer. Under Odelstingets forhandlinger om åndsverkloven ble det eksempelvis lagt betydelig vekt på at flertallet skulle gi utfyllende forklaringer på hva de la i forslaget til bestemmelsen i § 53 a, altså MP3-paragrafen, for det er jo viktig i norsk sammenheng. Arbeiderpartiet og SV gav da til kjenne at de tenkte på det samme som regjeringspartiene, uten at de dermed ville gå for regjeringspartienes tekstforslag. Antakelig var dette en diskusjon om pavens skjegg. Praksis fra EU-domstolen viser klart at presiserende uttalelser fra forarbeider ikke oppfattes som tilstrekkelig for å ha oppfylt de krav til implementering som EU stiller.
Jeg vil også minne om at når vi nærmer oss disse spørsmålene, nærmer vi oss også problemstillinger knyttet til Norges adgang til veto i slike saker og hvordan vi skal håndtere det. Jeg antar at vi ikke bevisst vil omgå den problemstillingen.
La meg kort summere opp: Komiteens og Odelstingets behandling har ikke gitt en lov der tekst og forarbeider gir et godt redskap for brukerne. En rekke spørsmål knyttet til merknader av operativ betydning for brukerne er ikke tilfredsstillende kvalitetssikret i forhold til internasjonale forpliktelser. Det hører med at disse merknadene berører kjerneområdet i åndsverkloven, nemlig spørsmålet om inngrep i opphavsmennenes enerett.
Til slutt: Odelstingets flertall har vedtatt en bestemmelse som departementet og landets tyngste opphavsrettslige ekspertise på det mest bestemte mener er i strid med EUs direktiver, uten at det fra det samme flertallet er anført noe konkret juridisk grunnlag av betydning.
Dette kan Stortinget ikke være bekjent av. Stortinget trenger en gjennomgang der departementet utdyper de temaer det nå hersker uklarhet om, slik at Stortinget får ny anledning til å formulere sin mening. En slik behandling vil også nulle ut de uklarheter og inkurier som nå hefter ved saken, noe alle vil være tjent med.
På denne bakgrunn tar jeg på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti opp følgende forslag, som også er omdelt i salen:
«Odelstingets vedtak bifalles ikke.
Lagtingets anmerkning:
Det henstilles til Odelstinget å sende lovforslaget tilbake til Regjeringen.»
Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har teke opp det forslaget han refererte.
Presidenten vil gjere merksam på at å omtale kollegaers arbeid som «uforpliktende fjas» ikkje er parlamentarisk, og at uttrykket dermed ikkje bør førekome på Lagtingets talarstol.
Torny Pedersen (A) [23:25:03]: På vegne av flertallet i denne saken, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil jeg si at Ot.prp. nr. 46 om åndsverkloven ble grundig behandlet i Odelstinget sist lørdag.
Flertallet endrer ikke standpunkt i denne saken og forholder seg til de vedtak som ble gjort i Odelstinget. Flertallet vil derfor stemme mot forslaget fra representanten Olemic Thommessen om at Odelstinget sender lovforslaget tilbake til Regjeringen.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet.
Vi går då til votering over forslaget frå representanten Olemic Thommessen på vegner av Høgre og Kristeleg Folkeparti.
Votering:
Forslaget frå Høgre og Kristelig Folkeparti blei med 16 mot 10 stemmer ikkje vedteke.
Presidenten: Vedtaket i Odelstinget er dermed godteke av Lagtinget, og lovvedtaket blir i samsvar med Grunnlova å sende Kongen.