Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Med det opplegg som er skissert av presidenten, antar presidenten at Odelstinget kan fullføre dette møtet innen reglementsmessig tid.

Terje Knudsen (Frp) (ordfører for saken): I denne proposisjonen legges det fram forslag om ny lov om retten til å delta i fiske og fangst. Den nye loven erstatter fem tidligere lover.

Det er positivt at lovverket som regulerer adgangen til å drive ervervsmessig fiske, samles i én felles lov. Komiteen ber Fiskeridepartementet vurdere om det også kan være hensiktsmessig å integrere saltvannsfiskeloven, som omhandler utøvelsen av fiske og fangst, i en ny felles fiskerilov.

Komiteen mener at deltakerloven er viktig i forhold til å regulere deltakelsen i fisket. Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å få vurdert visse sider ved loven og vil derfor fremme forslag i tråd med dette.

Fremskrittspartiet merker seg at det i departementets lovforslag er foreslått at Kongen gis myndighet til å fastsette en avgift for innføring i merkevareregisteret, og en årlig avgift så lenge fartøyet står i registeret. Fremskrittspartiet er uenig i den delen som gjelder årlig avgift, og finner intet annet grunnlag for en slik avgift enn avgift for avgiften sin del.

I lovframlegget vil man skjerpe aktivitetskravet om ervervsmessig fiske eller fangst på norsk fartøy, slik at søkeren må ha drevet ervervsmessig fiske eller fangst på norsk fartøy i minst tre av de siste fem år, mot tre av de siste ti år i dagens lovgivning. Dette ser Fremskrittspartiet alvorlig på, fordi vi mener det ikke foreligger noen god nok begrunnelse for å skjerpe aktivitetskravet.

Det er ingen tvil om at det er blitt så krevende å kombinere rederivirksomhet og aktivt fiske at de fleste større fiskebåtrederier drives av personer som ikke selv er aktive fiskere. Fremskrittspartiet mener derfor at formålet med deltakerloven – at bare aktive fiskere skal eie fiskefartøyer – ikke lenger er oppfylt for større fartøyer, og at Fiskeridepartementets forslag om å endre kravet til ervervstillatelse fra «aktivt» til «ervervsmessig» fiske formaliserer et system der profesjonelle landbaserte redere har både rett og anledning til å eie større fiskefartøyer.

Det blir vanskelig å se noen prinsipiell forskjell på om fiskefartøyer er eid av profesjonelle fiskebåtredere eller av industrien. Dette i tillegg til at det gis ganske mange dispensasjoner, gjør at deltakerloven blir svært uthulet. Fremskrittspartiet tar konsekvensen av dette og foreslår at Stortinget ber Regjeringen om å legge fram en egen sak for Stortinget med sikte på å avvikle deltakerloven.

En annen sak som taler for det samme, er at fiskere/redere fritt kan integrere vertikalt ved å investere i fiskeindustrianlegg, mens fiskeindustribedriftene er lovmessig forhindret fra å investere i fiskebåter. Fremskrittspartiet mener at det nå må vurderes om norsk fiskeindustri skal likestilles med aktive redere/korresponderende redere i forhold til retten til å eie fiskefartøy.

Jeg tar hermed opp forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet og Høyre, og forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet. Forslagene står å lese i innstillingen.

Presidenten: Terje Knudsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Rita Tveiten (A): Det er grunn til å understreka at det er ein samla komite som uttalar seg om at fiskeressursane tilhøyrer det norske folk i fellesskap, og at ingen enkeltpersonar eller selskap vederlagsfritt kan få evigvarande eigedomsrett til desse ressursane. Eg ser dette som ei klar melding, som eg er svært glad for. For Arbeidarpartiet står hovudregelen om at fiskeflåten skal vera fiskareigd, fast. Yrkesvernet er med på å tryggja ein spreidd eigarskap.

For å sikra den landbaserte industrien råstoff, og for å sikra den regionale fordelinga av fiskerettane, har det vore naudsynt å innvilga dispensasjon for fiskeindustrien når det gjeld retten til å eiga fiskefartøy. Dette dispensasjonshøvet må halda fram. Det må kunna gjerast unntak frå hovudregelen når det er naudsynt for å medverka til livskraftige fiskerimiljø, oppretthalda den geografiske fordelinga av fiskefartøy og auka høvet til verdiskaping i samspelet mellom flåten og industrien på land.

For å sikra likebehandling er det grunn til å utarbeida eit regelverk knytt til dispensasjonsordningane. I delar av landet er no om lag 75 pst. av ferskfisktrålarane industrieigde. Det kan difor vera på sin plass å få fram ei evaluering av om – og eventuelt i kva grad – vertikalintegrerte verksemder er meir lønsame og gjev tryggare arbeidsplassar enn verksemder som ikkje har ei slik organisering.

Eg har merka meg at ei avhandling utført ved Universitetet i Tromsø omtalar dette. Det må seiast å vera positivt at me får fram forskingsmateriale på dette området, slik at me har meir kunnskapsbaserte fakta å halda oss til.

Arbeidarpartiet er samd i framlegget om å skjerpa aktivitetskravet for å få ervervsløyve, frå tre av dei siste ti åra til no tre av dei fem siste åra. Det må likevel understrekast at det kan oppstå situasjonar der det faktisk ikkje er noko råstoff å fiska på, jamfør litt av det me snakka om i Storetinget tidlegare i dag, om selinvasjonar og liknande. Det kan faktisk oppstå ein slik situasjon, og det må departementet ta omsyn til når ein ser nærare på utforminga av dette regelverket.

Arbeidarpartiet er òg samd i at det vert innført ei avgift for å stå i merkeregisteret. Intensjonen bak framlegget – som òg er ei hovudmålsetjing – er at det skal verta enklare å få fartøy som ikkje er i bruk, ut av næringa. Det må vera viktig å skaffa seg grep som gjer at me får tilpassa omfanget av fartøy til det ressursgrunnlaget som me har.

Komiteen har understreka at departementet i større grad må nytte seg av retten til å inndra konsesjonar som ikkje er i bruk, med sikte på å redusera den totale kapasiteten når me vitterleg har eit regelverk som gjev høve til det. Eg har i løpet av høyringsrundane som me har hatt, fått klar melding, spesielt frå Nordsjø-området, om at det er frustrasjon over at trålkonsesjonar som er såkalla sovande, plutseleg dukkar opp når det viser seg å vera eit godt fiske, noko som sjølvsagt reduserer grunnlaget for dei som skal vera med i næringa heile tida og ikkje kan la konsesjonen sova i kortare eller lengre tid.

Eg er glad for at ein samla komite har tatt fatt i situasjonen for gjenlevande ektefelle etter fiskar som er omkomen, slik at ektefellen skal få retten til å driva fartøyet vidare og få høve til å rå over kvoten. Eg må i den samanhengen seia at det er ein klar fordel om kvinna, som det oftast dreiar seg om, har såpass aktiv deltaking i drifta av fiskebåten at ho kan jamstillast med administrative reiarar. Dette vil i seg sjølv vera ei livstrygding for henne.

Eit av dei grepa som Regjeringa må vurdera for å få fleire kvinner aktive i fiskerinæringa, er at dei som har sine på sjøen, får vera delaktige i drifta av reiarlaget. Det vil i seg sjølv vera med på å styrkja kvinnene sin posisjon og gjera det meir naturleg at dei aktivt går inn i næringa.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Også i denne saka er det eit breitt fleirtal for Regjeringa sin politikk. Debatten er for det alt vesentlege ført i Stortinget i den fyrste saka i dag, så difor berre ei lita oppsummering:

Lova er grunngjeven med at det er behov for å avgrensa ressursuttaket for å få ei langsiktig og berekraftig utnytting av fiskeriressursane. Fiskeria er så effektive i dag at fritt fiske kunne tømma havet – til uboteleg skade for komande generasjonar – og difor må vi ha deltakarlova, med dei reguleringane som her er føreslått.

Den aukande etterspurnaden etter fisk på verdsbasis aukar også verdien av våre fiskeressursar tilsvarande, og Kristeleg Folkeparti meiner at dette kjem heile samfunnet til gode, fordi fiskeri er ei næring som er spreidd langs heile norskekysten.

Vi er saman med fleirtalet i å føreslå ei avgift for å stå i merkeregisteret. Dette er fordi ei slik lita og differensiert avgift som det her er meint, vil medføra ei nødvendig opprydding i registeret ved at dei som ikkje er fiskarar, neppe vil betala den avgifta.

Lova skjerpar aktivitetskravet, men med den «up to date»-forståinga at «aktive» reiarar på land er likestilte med dei om bord på båten. Lova har gitt rom for forstandige og rimelege dispensasjonsordningar.

Kristeleg Folkeparti meiner ein må vidareføra reglane for å sikra ein fiskareigd flåte, sjølv om ein også her opnar for dispensasjonar. Viktig er det å fastslå – slik Rita Tveiten også no nettopp gjorde – at gjenlevande ektefelle etter aktiv fiskebåteigar må ha rett til å halda fram drifta av båten. Noko anna ville vera hårreisande.

Ivar Kristiansen (H): Saksordfører har på en utmerket måte lagt fram komiteens innstilling. La det være helt klart med en gang at Høyre vil ha en lov som regulerer deltakelsen i fisket, men vi vil ha den endret. Konklusjonen fra Høyres side er følgende: Vi ønsker at deltakerloven endres slik at både redere, aktive fiskere og fiskeindustrien kan eie fartøyer over 70 fot. For mindre fartøyer opprettholdes målsettingen om en flåte eid av ak-tive fiskere.

Regjeringens forslag om en innstramming i aktivitetskravet avvises. Det er slett ikke noe bidrag til å skape et grunnlag for å rekruttere ungdom og gjerne aktive eiere til flåten å gjøre adgangen mer komplisert enn den allerede er i dag.

Det er noe rart i samfunnet når man ønsker å ha et til de grader finmasket særlovverk for fiskerinæringen. Her kan mer eller mindre én mann i dette landet eie f.eks. Aker RGI med nokså mange milliarder i omsetning og nokså mange tusener sysselsatt, mens man i industrien på land ikke skal ha anledning til å eie et fartøy, et enslig fartøy, over 70 fot. Jeg tror ikke dette er den rette innfallsvinkelen til å møte de utfordringer vi står foran i fiskerinæringen mot det neste århundreskiftet, jf. formiddagens debatt i Stortinget om behovet for økt verdiskaping, som jeg tror alle sammen er enige om.

Når det gjelder behovet for økt videreforedling, er det soleklart at den må skje i industrien. Jeg ser klart at her er en glidende holdning hos flere partier når det gjelder å gå noe i retning av den politikken som Høyre står for på dette området. Men man tar bare et lite skritt om gangen og ikke et stort jafs, som man egentlig burde ha gjort her for å bidra til at industrien på land kan få stabile rammevilkår, og også anledning til å gå inn på eiersiden i en meget kapitalintensiv næring for å skape det som vi alle sammen etterlyser, stabile leveranser av råstoff. De problemene som først og fremst industrien strir med når det gjelder ustabilitet – mangel på råstofftilgang, permitteringer, delvis nedslitte anlegg og også selvfølgelig når høysesongen er der, behov for å skaffe økt og stabil arbeidskraft – skulle være godt kjent for Stortinget. Jeg tror at i denne sammenhengen bør industrien på land få de samme mulighetene som de såkalte aktive rederne som er på land, men som har eierforhold i flåten, og som nå i større og større grad også går inn på eiersiden i fiskeindustrien. Vi må også kunne snu dette andre veien, slik at industrien på land kan få økt anledning til eierskap i flåten. Det ville være en styrke for fiskerinæringen. Det ville være en styrke for Stortingets målsetting om økt bearbeiding og verdiskaping i fiskerinæringen, noe fiskerinæringen har behov for.

Odd Roger Enoksen (Sp) (komiteens leder): Problemet i forhold til det som Ivar Kristiansen nå var inne på, er at vi ikke diskuterer industriens muligheter til å eie et enslig fartøy over 70 fot. I Nord-Norge eier industrien i hovedsak alle ferskfisktrålerne. I all hovedsak er ferskfisktrålerne eid av industrien. Til tross for det sliter industrien med en del av de problemene som Ivar Kristiansen påpeker om ustabilitet og mangel på råstoff. Jeg tror ikke de utfordringene som industrien står overfor, kan møtes etter de linjer som Høyre her skisserer. Hvis ikke industrien er i stand til å konkurrere om det råstoffet som en fiskereid flåte bringer på land, vil man heller ikke løse problemene med å ha en industrieid flåte. Det eneste man da vil oppnå, er at prisen på råstoff skal ytterligere ned, og at det er de som jobber i den flåten, som skal betale for et enda rimeligere råstoff til industrien.

Med bakgrunn i at vi nettopp har vært gjennom en ganske omfattende debatt i Stortinget om utviklingen av fiskerinæringen, skal jeg fatte meg i korthet.

Fiskeridepartementet har gjennom framleggelsen av Ot.prp. nr. 67 samlet alle regler om adgangen til å drive ervervsmessig fiske, i én lov. Etter min oppfatning bidrar dette til å gjøre lovverket både mer helhetlig og mer oversiktlig.

Regjeringen får også på alle punkter tilslutning til de forslag som er fremmet gjennom loven. Man får tilslutning til forslaget om å innføre en avgift for å stå i merkeregisteret. Forslaget om å skjerpe aktivitetskravet får tilslutning, og man får tilslutning til hovedprinsippet om at vi fortsatt skal ha en fiskereid flåte.

En enstemmig komite sier i innstillingen at det er nødvendig «å begrense ressursuttaket av hensyn til en langsiktig og bærekraftig utnytting av ressursene».

Man sier videre at dette vil «medføre at deltagelsen i fisket i noen grad må begrenses». Og en enstemmig komite sier for det tredje at «deltagerloven er viktig i forhold til å regulere deltagelsen i fisket og derved den samlede kapasitet i fiskeflåten.»

Denne merknaden er enstemmig; den er også Fremskrittspartiet med på.

Fremskrittspartiet er imot reguleringer, som man sier i innlegget, men erkjenner behovet for at man har disse reguleringene, på samme måte som man i Innst. S. nr. 93 for 1998-99 sier at man er imot å ha konsesjoner i oppdrettsnæringen, men erkjenner at dette er nødvendig av hensyn til bl.a. markedssituasjonen. Man er altså på dette området som på så mange andre prinsipielt imot reguleringer, men ser at det i praksis ikke lar seg gjøre å oppheve dem. Det er en nyttig erkjennelse som jeg skulle ønske at Fremskrittspartiet også hadde kunnet komme til på en del andre områder. Da hadde vi kanskje sluppet unna de aller enkleste løsningene.

Departementet får tilslutning til alle forslag man har fremmet, og jeg ser ingen grunn til å bruke ytterligere tid på denne saken.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil innlede med en digresjon: Jeg syns Ivar Kristiansen på en utmerket måte poengterte det betenkelige i at én mann via RGI kan styre over flere tusen arbeidsplasser. Det er jo gledelig hvis man kan hindre at det samme skjer innenfor fiskeriene.

Med proposisjonen legges det fram forslag om ny lov om retten til deltakelse i fiske og fangst, hvor alle regler om adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst samles i én lov. Det er etter SVs syn en styrke. Dermed får man et mer helhetlig og oversiktlig lovverk.

SV er likevel skeptisk til noen av de endringene som det legges opp til, endringer som til dels ligger i merknadene og i forskrifter som er annonsert, mer enn i selve lovteksten. Svært mye vil dermed ligge i tolkningene.

Når lovens formål er «å tilpasse fiskeflåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget for å sikre en rasjonell og bærekraftig utnyttelse av de marine ressurser», er det i utgangspunktet en prisverdig målsetting. Spørsmålet er da: Hvordan tilpasses det? Så langt er kystflåten blitt taperen, mens en større andel er gått til havfiskeflåten. Det er en tolkning som SV finner uakseptabel. Denne tilpasningen er også brukt for å fjerne retten til fiske. Men det er ikke småbåtene på under 10 meter med passiv redskap som er en trussel mot ressursene. Vi kan ikke støtte en tolkning som underminerer en grunnleggende rett.

Det er altså åpningen for forskrifter som gir oss dilemmaer, ikke nødvendigvis lovformuleringen. Det gjelder også § 3, hvor det står følgende:

«Kongen kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om når fiske og fangst skal anses for å være ervervsmessig, herunder regler om krav til inntekt opptjent ved fiske og fangst.»

Spørsmålet blir da: Hva vil stå i forskriften?

Departementets lovforslag i § 6 første ledd innebærer en skjerping av aktivitetskravet, slik at ervervstillatelse bare kan gis når søkeren har drevet ervervsmessig fiske i minst tre av de siste fem år, mot tre av ti år i dagens lovgivning. I tillegg foreslås det at aktivitetskravet skal være oppfylt til enhver tid. Dette er en klar styrking som ledd i å hindre at ikke-aktive deltakere får innpass innenfor fiskeriene.

Det må likevel være en forutsigbarhet her. Det innebærer at det som har skjedd ganske nylig, nemlig at aktivitetskravet er gitt tilbakevirkende kraft, etter SVs syn er uakseptabelt. Det er også viktig hvordan inndratte kvoter blir fordelt, både flåtemessig og geografisk.

I SV ønsker vi at praksisen for tilbakekallelse av ervervstillatelse og spesiell tillatelse ved overtredelse av miljø- og ressursbestemmelsene, styrkes. Det skal ikke lønne seg, men tvert imot straffe seg, å spyle fangst på havet og ødelegge havbunn og korallrev.

Det anmerkes av komiteflertallet at den aktive rederen må ha fiskerirelatert virksomhet som hovedaktivitet. Dette er et vesentlig punkt som ledd i å hindre at andre enn dem som har direkte tilknytning til næringen, kommer inn og utnytter ressursene. I det nye lovforslaget er betegnelsen «drevet fiske» endret til «drevet ervervsmessig fiske». Dermed åpnes det for at enhver som har inntekt fra fiske, blir å betrakte som «fisker» i lovens forstand, dvs. at alle dem som med eller uten dispensasjon fra loven har skaffet seg eierandeler i, og dermed kapitalinntekter fra, en fiskebåt, skal sidestilles med dem som har sitt arbeid om bord og sin arbeidsinntekt fra fisket. Dette kan medføre at aktive fiskere ikke lenger vil ha noen fortrinnsrett når det gjelder eiendomsretten til produksjonsmidlene i fisket.

Spesielt må man her være oppmerksom på grunnlaget for eventuelle dispensasjoner fra aktivitetskravet. SV er enig med komiteflertallet i at det fra departementets side bør utarbeides klare retningslinjer for dispensasjonsadgangen som ledd i å sikre likebehandling av alle søknadene.

Til dels vil det være hensiktsmessig å sikre dispensasjonsadgang for eiere av den landbaserte fiskeindustrien. Men det er da viktig at retningslinjene for det har som utgangspunkt at det i størst mulig grad sikres lokale leveranser for å styrke de fiskeriavhengige distriktene.

Problemet med trålerflåten har i voksende grad vært at lokale leveranser ikke sikres, og at man dermed mister næringsgrunnlaget for en lokal landbasert industri. Dermed taper også kystfiskeflåten ved at man mister et mottaksapparat på land. Selv om man får fiskeindustrimottak med eierinteresser knyttet til trålerflåten, er det viktig at det sikres et samspill mellom trålerflåten og kystfiskeflåten ved at også kystfiskeflåten sikres leveranser til de landbaserte anleggene. Dersom det skjer, kan lokale eierinteresser på land med tilknytning til trålerflåten også bidra til å styrke kystfiskeflåten.

Et problem med mulighetene for å gi dispensasjon er at dispensasjonene snarere har vært regelen enn unntaket. Situasjonen i dag er at 60 – 70 pst. av norske fiskeressurser høstes av fiskebåtrederier som driver med dispensasjon fra loven. Det må være en klar målsetting med den nye loven at dispensasjonene utgjør et mindretall, og ikke hovedandelen, av de fiskeressursene som gjøres tilgjengelige.

Leif Helge Kongshaug (V): Ved siden av selve innholdet i deltakerloven er dette også en forenkling ved at adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst samles i én lov. Komiteen ber også om at det blir vurdert å integrere saltvannsfiskeloven i det samme dokumentet. Dette er et skritt i riktig retning når det gjelder prosessen forenkling av Norge.

For å forenkle ytterligere foreslås det innført en årlig avgift for å stå i merkeregisteret. Dette er Venstre enig i. Et stort antall båter som står i merkeregisteret, leverer fangst for under 500 kr i året, og en del leverer kanskje ikke i det hele tatt. Da må en selvfølgelig kunne stille spørsmål om det ikke er behov for en opprydding akkurat her.

Prinsippene i flertallsinnstillingen om aktiv fiskereid flåte er Venstre enig i. Den aktive reder må ha fiskerirelatert virksomhet som hovedaktivitet. Dette er en praksis som videreføres både etter Venstres syn og i forhold til de føringer som nå ligger i loven. I dag gis det dispensasjon til f.eks. industribedrifter, slik at de kan eie ferskfisktrålere. Her er det en del tilfeldigheter ute og går. Derfor bør det utarbeides forskrifter på dette området. Det er viktig at det blir utarbeidet retningslinjer for dispensasjoner generelt, med det som formål å prøve å få til en mest mulig lik behandling, for dispensasjoner er noe som en fortsatt må leve med, og som vi må ha når det gjelder deltakerloven. Det er det behov for for å ha den varierte strukturen som vi har, og også med tanke på overgangsordninger.

Venstre er også enig i den lille skjerpelsen som ligger i kravet om aktiv deltakelse tre av de siste fem årene, mot før tre av de siste ti årene.

Etter min mening er deltakerloven viktig for å hindre sentralisering av eierskap og for å nå et av hovedmålene i fiskeripolitikken, nemlig å ha en variert fiskereid flåte med lokalisert eierskap i distriktene.

Deltakerloven poengterer også prinsippet om at det er viktig at det er fiskere som har kompetanse, som utøver fisket. Dette er viktig av hensyn til rekrutteringen og videreutvikling av fiskerinæringen. Jeg tror rekrutteringen kan bli vanskeligere og lønnsomheten dårligere hvis vi ikke har nedfelt et slikt prinsipp.

Jeg viser ellers til den tidligere debatten i Stortinget om perspektivmeldingen og de hovedprinsippene som er trukket opp der, og som nå gir seg konkrete utslag spesielt i deltakerloven, som vi behandler nå.

Statsråd Peter Angelsen: Forslaget til ny deltakerlov innebærer at alle regler om adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst samles i én lov i stedet for i fem ulike lover, slik tilfellet er i dag. Dette er omtalt både av tidligere talere og i proposisjonen og innstillingen.

Ved å samle konsesjonslovgivningen vil regelverket fremstå som lettere tilgjengelig og mer oversiktlig, både for næringsutøverne og forvaltningen. Lovforslaget er derfor i hovedsak en teknisk og juridisk oppdatering av gjeldende konsesjonslovgivning.

I debatten har det vært reist spørsmål om sammenslåing også av saltvannsfiskeloven og deltakerloven. Som det går fram av proposisjonen, ser Fiskeridepartementet det foreløpig som riktig å holde de to lovene adskilt. En av grunnene er at det kan synes mest oversiktlig og hensiktsmessig at man har regler om adgang til å delta i fiske i én lov og reguleringene av fiske i en annen lov.

Ifølge lovforslaget skal det kreves ervervstillatelse for alle fartøy som nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst. Ordningen med ervervstillatelse har som hovedformål å sikre at det er personer med en viss aktivitet i fiske som får adgang til å erverve fiskefartøy. Ved å stramme inn kravet til aktivitet, til aktivitet i tre av de siste fem årene, vil en sikre at fiskeflåten eies av aktive fiskere, noe som bidrar til å styrke fiskernes yrkesvern. En slik innstramming ble bl.a. drøftet i strukturmeldingen, og lovforslaget er i denne sammenheng en oppfølging av denne meldingen. Jeg har merket meg at komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i skjerpelsen av aktivitetskravet.

Det foreslås i loven at det ved forskrift skal gjøres unntak fra aktivitetskravet ved søknader om ervervstillatelse for fartøy under en viss størrelse. De øvrige kravene for å få ervervstillatelse for et fartøy under grensen vil være de samme som i dag.

Lovforslaget innebærer en videreføring av gjeldende praksis ved at også administrerende reder kan opparbeide seg grunnlag for å få ervervstillatelse. Avgjørelsen av om en slik aktivitet foreligger, blir gjenstand for en konkret vurdering i den enkelte sak, hvor det må legges betydelig vekt på den enkelte eiers nærhet til driften av fartøyet og utøvelsen av fisket. Jeg har merket meg at komiteens flertall ikke har innvendinger til at «aktive» redere på land likestilles med den aktive fisker om bord på fiskefartøy.

I lovforslaget går en videre inn for å godkjenne fiskerifaglig utdanning i forhold til aktivitetskravet. Dette er i samsvar med det som ble foreslått i strukturmeldingen.

Regjeringens forslag om å dispensere fra aktivitetskravet i enkelttilfeller er en videreføring av tilsvarende hjemmel i deltakerloven av 1972. Samtidig som Regjeringen vil videreføre dagens praksis, åpnes det også for at andre deler av havfiskeflåten skal kunne eies av fiskeindustrien når dette anses nødvendig for bl.a. å sikre en rimelig geografisk fordeling av konsesjoner, og det ikke er fiskere i distriktet som etter loven er kvalifisert til å eie fartøyet.

Når det gjelder hjemmel for å kunne knytte vilkår til en ervervstillatelse, har jeg merket meg at komiteen i sin innstilling har sagt seg enig i at det kan settes slike vilkår, bl.a. ut fra regionalpolitiske hensyn. Komiteen har gitt uttrykk for at det f.eks. vil være fullt akseptabelt å sette som vilkår at et fartøy skal levere sine fangster innenfor en avgrenset region hvor det er reell konkurranse om kjøp av råstoffet. Komiteen har påpekt at en slik konkurranse vil være med på å allokere råstoffet til det anlegget som er mest konkurransedyktig innenfor en nærmere angitt region. Komiteen mener derimot at vilkår som gir ett landanlegg monopol på leveranser fra et fartøy, kan føre til at fartøyet og fiskerne ikke kan ta ut en reell markedspris innenfor den aktuelle regionen. Jeg er enig i det, og dette vil som hovedregel bli lagt til grunn når det settes vilkår ved konsesjons- og ervervsoverdragelser.

Regjeringen går inn for at det fastsettes hjemmel for å kunne innføre et årlig gebyr for å stå i merkeregisteret. Departementet har understreket at et slikt årlig gebyr bør innføres, ikke som et første skritt på veien mot en ressursavgift, men med tanke på å skulle dekke kostnader forbundet med driften av merkeregisteret og bruken av registeret til statistikk- og samordningsformål.

Til slutt vil jeg si meg glad for at komiteen i sin innstilling har stilt seg positiv til den samordning av lovverket som er til behandling, og at det er gitt uttrykk for at deltakerloven er viktig i forhold til å regulere deltakelsen i fiske og fangst, og dermed den samlede kapasiteten i fiskeflåten.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Statsrådens innlegg gjør det nødvendig med en presisering.

Statsråden redegjorde for Regjeringens framlegg når det gjelder dispensasjonsregelen i deltakerloven § 6 og viste til at det etter departementets opplegg også ville være en åpning for å gi dispensasjon for andre deler av havfiskeflåten, i den utstrekning det ikke er aktive fiskere i det aktuelle området.

Komiteen har ikke gitt sin tilslutning til denne avgrensningen i sin innstilling. Komiteen har vist til flere formål som den mener at spørsmålet om dispensasjon må vurderes i forhold til, og presisert at det er disse formålene som man skal vurdere når spørsmålet om dispensasjon er aktuelt.

I mitt innlegg i en debatt i Stortinget tidligere i dag fant jeg grunn til å understreke at komiteen ikke har sluttet seg til at det er en forutsetning at det ikke finnes aktive fiskere. Tvert imot er det fra Arbeiderpartiets side viktig å understreke at man har klargjort hvilke formål som kan begrunne dispensasjon. Dispensasjonssøknaden må da vurderes i forhold til disse formålene. Det vil således være en generell dispensasjonsadgang hvor hver enkelt søknad må vurderes. Statsråden har altså fått en noe videre adgang enn det han i utgangspunktet har lagt til grunn.

Jeg forutsetter at denne presiseringen, i tråd med den innstillingen som foreligger, også vil bli lagt til grunn fra statsrådens side, og at statsrådens innlegg kun var en redegjørelse for den opprinnelige proposisjonen. Jeg forutsetter – selvsagt at statsråden vil ta til etterretning den presisering som komiteen her har gjort, som altså gir en mer åpen hjemmel. Fortsatt vil det være opp til statsråden å vurdere hver enkelt søknad. Det er altså slik komiteens innstilling må forstås. En generell adgang til å dispensere er ikke avhengig av at det ikke finnes aktive fiskere, men hver enkelt søknad må vurderes opp mot ulike formål som er nevnt i innstillingen.

Jeg ville tro at det var nyttig for alle parter at statsråden presiserer at han vil følge denne forståelsen, selv om han naturlig nok i sitt innlegg viste til hva som var proposisjonens forutsetning da proposisjonen ble lagt fram.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Statsråd Peter Angelsen: Jeg merket meg det innlegg som representanten Schjøtt-Pedersen hadde i forbindelse med behandlingen av meldingen. Nå behandler vi lovproposisjonen. Det jeg har referert til i mitt innlegg, er gjengitt i lovproposisjonen, og jeg kan ikke se av innstillingen at komiteen er uenig i det som står der. Jeg tar selvfølgelig til etterretning at det kommer synspunkter fra Arbeiderpartiet på dette området, men det forutsetter at departementet har den handlefrihet som proposisjonen og innstillingen gir, når man skal vurdere de dispensasjonssøknadene som foreligger.

Det som er utgangspunktet, er at vi har en formulering i foredraget i proposisjonen om at det gis dispensasjon når det ikke finnes kjøpere som er kvalifisert etter loven. Grunnen til det er at man skal beholde kvoterettighetene i regionen, at en ikke skal oppleve det som har skjedd tidligere, at kvoterettighetene eksempelvis selges ut av Finnmark. Finnmark er det fylket som har vært mest skadelidende på det området. Det har ført til at vi har gitt dispensasjon, i hvert fall i ett tilfelle, til en småtråler for at rettighetene skulle bli beholdt i Øst-Finnmark. Jeg håper at representanten Schjøtt-Pedersen kan være enig i en slik politikk når man har en streng regulering på det området.

La meg bare med det samme si når det gjelder det med stabilitet for fiskeindustrien: Bortsett fra de fabrikkskipene som har konsesjon og rett til å produsere om bord, og noen autolinefartøy som har en viss foredling av fangsten om bord, utgjør ombordproduksjon i torskefiskeriene muligens ca. 15 pst. av norske kvoter. Resten, 85 pst., er fiskerne og de som eier fiskefartøyene, pliktig til å føre i land som råstoff, og det vil være tilgjengelig for en samlet norsk fiskeindustri. Hvis det medfører at det i perioder av året er fiskeindustribedrifter som ikke får nok råstoff, er det fordi det er for lite fangstkapasitet til å føre i land i den delen av året. Men de problemene synliggjør egentlig bare de sesongmessige svingningene i fiskeriene, som det ikke vil være mulig å gjøre noe med i forbindelse med reguleringene. Og en slik situasjon, at det vil være sesongmessige variasjoner i fiskeriene, vil vi alltid ha. Men dersom enkelte industribedrifter med kapital skulle ha rett til å kjøpe seg opp fiskefartøy i den størrelse at de skulle være dekket 100 pst. hele året, er det andre industribedrifter som ville bli mer skadelidende, og jeg er ikke sikker på at det er den rette veien å gå. Jeg tror man gjennom det samarbeidet og det reguleringsopplegget man har, må sørge for at man får jevnhet og likhet for alle aktørene i fiskerinæringen. Det tror jeg er den riktige veien å gå, og det er en videreføring av den politikk som har vært ført i Norge i mange år.

Kjell Opseth (A): Statsråden sitt innlegg krev at ein er nøydd til å be om ei presisering. Rett nok er ikkje innstillinga om lova heilt identisk med meldinga på dette området, men dersom det er slik at statsråden må ha Stortinget sitt syn klårare fram enn det som er kome fram i stortingsdebatten i dag og i debatten no i Odelstinget, skal statsråden vite at Høgre og Framstegspartiet er meir liberale på dette området enn Arbeidarpartiet. Dersom statsråden no ikkje kan stadfeste at han vil følgje dei intensjonane som ligg i innstillinga til stortingsmeldinga ved søknad om dispensasjon, altså at det ikkje er avgjerande om der er ein aktiv fiskar eller ei, for å gje dispensasjon, så skal vi ta den saka igjen i Odelstinget.

Statsråd Peter Angelsen: Jeg merket trusselen, i hvert fall i kroppsspråket, men også i noen av de ordene som ble fremført av representanten Opseth. La meg bare minne representanten Opseth om at Regjeringen styrer etter loven.

Når det gjelder søknad om dispensasjon ved eierskifte til et fiskefartøy, vil det dersom det finnes en kjøper som er kvalifisert etter loven, aldri bli noen sak for departementet hvis vedkommende er i stand til å kjøpe fartøyet. Det er en tillatelse som gis av direktoratet i Bergen, og det går fram av loven at slik er det.

Men når det dreier seg om søknad om dispensasjon, til ervervstillatelse og konsesjonsoverføring som kommer til departementet, er ikke situasjonen slik. Da må man ta stilling til om man skal gi dispensasjon, og i så fall av hvilken årsak. Derfor har vi sagt at når det er en situasjon hvor det ikke finnes kjøpere, må man gå videre i dispensasjonsadgangen. Det er en liberalisering i forhold til den praksis som har vært før, så vi har allerede innført en mer liberal praksis. Men departementet kan ikke forholde seg til en sak som ikke kommer til departementet. Det regner jeg med at representanten Opseth innser.

Presidenten: Hvis debatten nå fortsetter, vil presidenten true med kveldsmøte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg tror at vi relativt snart burde komme til en avklaring.

Selvfølgelig må departementet forholde seg til loven. Men loven sier at departementet kan i særskilte tilfelle, når næringsmessige og regionale hensyn tilsier det, ved enkeltvedtak gjøre unntak fra kravet i første og annet ledd om tidligere aktivitet i fiske eller fangst. Det er altså ikke slik at det av lovteksten – verken i proposisjonen eller i den innstillingen som ligger her – følger at dispensasjon ikke kan gis hvis aktiv fisker har søkt.

Så sier statsråden at hvis aktiv fisker søker, vil han automatisk få det. Det er ikke det Arbeiderpartiets presisering dreier seg om. Arbeiderpartiets presisering dreier seg om at det skal være full anledning for departementet til å gi dispensasjon for annen søker, selv om det i det aktuelle tilfellet ikke dreier seg om en ferskfisktråler, og selv om det finnes søkere som er aktive fiskere. Med andre ord: Man har presisert hvilke formål som skal ligge til grunn for vurderingen av dispensasjonssøknaden. Det gir departementet rom for å vurdere.

Arbeiderpartiet har for sin del i dagens debatt presisert at avgrensningen som departementet opprinnelig la til grunn – som innebærer at hvis det ikke dreier seg om ferskfisktrålere, skal dispensasjonen bare gis dersom det ikke finnes aktiv fisker – den avgrensningen har ikke Odelstinget som sitt utgangspunkt. Det betyr at statsråden har videre fullmakter enn det han selv har bedt om. Og det ville være nyttig for oss alle om statsråden ville erkjenne at han ville legge til grunn den forståelse som Arbeiderpartiet har presisert, ved representanten Opseth og meg selv i denne debatten, og ikke minst ved meg selv i debatten i Stortinget tidligere i dag.

Det er ikke spørsmålet om godkjennelse for aktiv fisker som er temaet, så i den grad det dreier seg om en misforståelse mellom statsråden og Arbeiderpartiet, får vi skrive det på kappen for misforståelser. Det vesentlige er at statsråden erkjenner at han ikke har en avgrensning når det gjelder muligheten til å gi dispensasjon for andre fartøy enn ferskfisktrålerne dersom det skulle være en aktiv fisker som hadde meldt sin interesse. Det er som kjent fullt mulig at flere får ervervstillatelse og anledning til å kjøpe slike fartøyer.

Statsråd Peter Angelsen: Det er mulig at vi snakker forbi hverandre, og jeg skal forsøke å forklare det på en annen måte enn slik det står i proposisjonen:

Utgangspunktet er at hvis en aktiv fisker som er kvalifisert etter loven, søker om å få ervervstillatelse og overføring av konsesjoner ved kjøp av et fiskefartøy og er i stand til å finansiere det, og selger vil selge til ham, er ikke dette en sak for departementet. Det blir en sak for departementet hvis det ikke er aktive fiskere som søker, mens andre som ikke er kvalifisert, søker, eller en aktiv fisker som søker, ikke er i stand til å kjøpe båten, til å finansiere den. Det er det formuleringen går ut på. Da er loven klar, da kan departementet gi dispensasjon til andre. Og vi har jo egentlig lagt det samme til grunn som representanten Schjøtt-Pedersen presiserte i sitt innlegg under behandlingen av meldingen i Stortinget, så her snakker vi litt forbi hverandre, for å si det på den måten. Det er vel det det dreier seg om.

Men la meg bare referere fra Innst. S. nr. 93 for 1998-99. Vi må selvfølgelig forholde oss til det flertallet i komiteen har sagt i innstillingen, at dagens dispensasjonspraksis må videreføres. Vi har faktisk videreført den dispensasjonspraksis som har vært tidligere, og presisert det i foredraget i den loven som behandles i dag, at når den trer i kraft, må vi gi dispensasjon og hvilken begrunnelse vi har hatt for det. Og jeg regner med, slik det er gitt uttrykk for bl.a. av representanten Schjøtt-Pedersen, at det egentlig er enighet mellom departementet og ham, selv om det er uttrykt på litt forskjellige måter.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for dette formiddagsmøtet er nå omme. Hvis debatten skal fortsette, vil presidenten nesten driste seg til å foreslå at møtet heves, men han gjør det ikke. Han har derimot tillit til at denne debatten nå må få en konklusjon.

Presidenten vil – ut fra opplegget for debatten – anmode om at man nå fatter seg i korthet.

Kjell Opseth (A): Eg er einig i at vi bør kome til ei avklaring i dette spørsmålet, og la meg gjere eit forsøk.

Det er ganske opplagt at dersom det er ein aktiv fiskar som søkjer, må direktoratet seia ja etter lova. Men dersom det også er fiskeindustribedrifter som søkjer og dei ankar, har statsråden no fått ei utvida ramme for å gje dispensasjon. Det er det diskusjonen dreier seg om.

Dersom vi ikkje er einige om det, har vi eit problem. Er vi derimot einige om det, er dette ein debatt som er ei misforståing Om statsråden er einig i det eg no har skissert, kan han berre nikke, så slepp vi meir debatt.

Statsråd Peter Angelsen (fra salen): Bare to ord.

Presidenten: Presidenten hadde håpet på et nikk, men det kom ikke.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har bedt om ordet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (fra salen): Jeg frafaller.

Statsråd Peter Angelsen: Når det gjelder dispensasjon, er jeg helt enig i det Opseth sa i sitt siste innlegg.

Jeg har regnet med at vi har hatt den dispensasjonsadgangen hele tiden, og den har vi faktisk talt praktisert. Det vi vil ha presisert, er at et fartøy kan selges uten at departementet får kjennskap til det, og det kan vi ikke gjøre noe med. Slik er loven.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.