Presidenten: Etter ynske frå næringskomiteen vil presidenten foreslå at det ikkje blir gitt høve til replikkar etter dei einskilde innlegga. – Det er vedteke.

Modulf Aukan (KrF) (ordførar for saka): Dette lovforslaget tek sikte på å gje meieriselskap same selskapsrettslege rammer som andre samvirkeselskap. Ingen må vera i tvil om at forholda kring norsk meierisektor er vesentleg endra sidan lova vart til i 1936. Frå å vera ca. 600 meieriselskap, har vi i dag 11 innan Tine-systemet i tillegg til tre andre.

Det er vanskeleg å sjå ei grunngjeving for at det i dag skal vera behov for eit eige lovverk som særskilt regulerer meieriselskap. Ei oppheving av restane av denne lova vil etter sentrum sitt syn medverka til å skapa ei enklare lovgjeving og ei lovgjeving meir på line med andre samvirkeverksemder. I praksis vil dette seia at det er vedtektene for det einskilde selskapet som set reglane for ein eventuell fusjon med andre selskap.

Eg kan ikkje sjå at det i den høyringsrunden som har vore, har kome fram synspunkt som i vesentleg grad går mot det prinsippet det her er gjort greie for. Difor er det med undring eg registrerer at fleirtalet i næringskomiteen ikkje er klar til å gjennomføra desse endringane på dette tidspunktet.

Eg viser elles til proposisjonen og set fram det forslaget som ligg i innstillinga.

Presidenten: Modulf Aukan har teke opp det forslaget han refererte til.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Strukturen i landbrukets foredlingsindustri er et tema som til stadighet er oppe til debatt. Naturlig nok vekker fusjons- og rasjonaliseringsplaner stor lokal oppmerksomhet og engasjement. Ofte handler dette om å bevare viktige lokale arbeidsplasser. Samtidig handler det om å gi foredlingsindustrien en så effektiv struktur at eierne, altså den enkelte primærprodusent, kan få best mulig betalt for det råstoff vedkommende leverer.

For Arbeiderpartiet er det naturlig å legge størst vekt på at landbrukets distriktspolitiske funksjon først og fremst skal ivaretas gjennom primærproduksjonen. Dermed er det også slik at hensynet til økonomien i primærproduksjonen må føre til politisk tilbakeholdenhet i forhold til å blande seg inn i samvirkeorganisasjonenes behov for strukturendringer. Forutsetningen er selvsagt at det med rimelighet kan dokumenteres at strukturendringer faktisk fører til bedre betaling for primærprodusentene.

Den saken Odelstinget i dag behandler, har ikke direkte noe med disse strukturspørsmålene å gjøre, men indirekte kan Odelstingets beslutning i dag ha en viss betydning.

Jeg er selvsagt klar over at tidligere arbeiderpartiregjeringer har signalisert at meieriselskapsloven kan oppheves etter at vi nå har fått på plass den nye markedsordningen for melk. Når Arbeiderpartiet i dag likevel går inn for å opprettholde loven, finner dette sin begrunnelse i hovedsakelig to forhold:

For det første har vi valgt å legge stor vekt på høringsuttalelsen fra Tine Norske Meierier. Tine påpeker at en opphevelse av meieriselskapsloven vil føre til at det kan bli vanskeligere å få gjennomført nødvendige strukturendringer.

Et meieriselskap har som kjent et annet beslutningssystem enn et aksjeselskap. Eierne i et meieriselskap er alle likeverdige. Det vil si at uavhengig av hvor mye melk en produsent leverer, vil vedkommende ha én stemme på årsmøtet. Dette er altså ikke som i et aksjeselskap, der eierne stemmer i generalforsamlingen i henhold til sin eierandel. Derfor er det også slik at dersom meieriselskapsloven oppheves, åpnes det for et system der relativt små eiere i et meieriselskap kan blokkere for sammenslåinger. Det kan altså skje selv om de store leverandørene av melk ønsker en strukturendring. Dette er forhold ikke minst Tine har vært opptatt av.

For det andre mener vi i Arbeiderpartiet at vi kan tillate oss å opprettholde meieriselskapsloven i påvente av de vurderinger som nå foregår knyttet til hele samvirkelovgivningen. Som kjent arbeider et eget utvalg, ledet av høyesterettsdommer Magnus Aarbakke, med dette. Gjennom dette arbeidet kan meieriselskapsloven ses i en sammenheng. Dette gir oss en anledning til å vektlegge uttalelsen til Tine Norske Meierier, samtidig som vi snarlig vil få anledning til å se loven i en større helhet.

På denne bakgrunn vil jeg støtte komiteens innstilling.

Ansgar Gabrielsen (H) : Det som foregående taler, representanten Hanssen, sa, er i stor grad dekkende for Høyres tilnærming til denne saken.

Jeg synes kanskje det er noe underlig når saksordføreren sier at han ikke kan se at det har kommet vesentlige innvendinger. Jo, det har kommet vesentlige innvendinger! De er kommet fra bøndenes eget organ for å ta seg av denne melka, som har en markedsandel på mellom 99 og 100 pst., nemlig Tine Norske Meierier, som går imot dette forslaget fordi det vil vanskeliggjøre de strukturtilpasninger som bøndenes eget meieri finner opportunt å skulle foreta. Fra Høyres side har vi lagt avgjørende vekt på hva bøndenes eget foredlingsselskap har ment om dette. I tillegg til at det er omtalt i proposisjonen under punkt 3, Høringsinstansenes syn, har komiteen i egen ekspedisjon fra departementet fått tilsendt hele denne uttalelsen.

For Høyres del kan vi ikke se at vi skal bidra til å legge hindringer i veien for at bøndene og melkeleverandørene gjennom sitt eget selskap skal få gjøre det som er nødvendig for at de aktive bøndene skal få mulighet til å få en bedre pris for sin egen melk.

Det som skjer hvis vi opphever dette, er, som representanten Hanssen sa, det forhold at det åpnes for at relativt små eiergrupper skal blokkere for det store flertall av melkeleverandører. Det ser vi ingen grunn til å gjøre og har av den årsak kommet til at vi vil stemme imot forslaget fra Regjeringen om å oppheve denne loven, selv om det er en lov som er gammel – den er fra 1936 – og, som saksordføreren påpekte, var det et vesentlig større antall meierier den gang enn det er nå. Men jeg registrerer at det fremdeles er slik at man ikke innenfor landbrukssamvirket har kommet fram til en struktur som man mener er optimal for å tjene de samme bøndenes interesse.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Meierivirksomheten her i landet er den delen av næringsmiddelindustrien som er minst konkurransedyktig sett i relasjon til tilsvarende foredlingsproduksjon innenfor EU-området. Melkesektoren er den mest gjennomregulerte og den mest kostbare innenfor landbruket, noe som innebærer milliardbeløp i uttellinger for befolkningen hvert eneste år. Her har det vært liten konkurranse, og hvis vedtaket i Omsetningsrådet sist fredag blir stående, betyr det kroken på døren for nye private meierietableringer av noen størrelse. Det vil i så fall sementere dagens situasjon med Tine-hegemoni, medføre sterke konkurransebegrensninger og være enestående i Europa.

Tine Norske Meierier har innenfor en rekke produktområder lenge hatt en helt dominerende markedsandel, som for konsummelk, smør og produkter som rømme og fløte. Når vi nå går mot et mer åpent Europa, vil konkurransen komme gradvis også innenfor dette området. Hvilke ordninger vi til syvende og sist ender opp med, er delvis avhengig av hva som skjer med EUs landbruksreform og WTO-forhandlingene. Men det må være klinkende klart: Vi må få en utvikling som er tilpasset utfordringene i neste årtusen. Et system som har for høy produksjonskapasitet, for mange ansatte, som er lite effektiv og for mye produsentstyrt, slik som i dag, har ingen fremtid verken i det hjemlige eller internasjonale marked. Det vil bare være et spørsmål om tid!

Den saken vi behandler i dag, berører noe av dette. Selv om løsningen flertallet, inkludert Fremskrittspartiet, går inn for, nemlig at forslaget om lov om opphevelse av lov om enkelte bestemmelser angående meieriselskaper avvises, er dette fjernt fra Fremskrittspartiets primære løsninger for meierisektoren. Likevel er det et skritt i riktig retning innenfor det bestående og gjennomregulerte system. Hadde Regjeringens forslag blitt vedtatt, ville det blitt vanskeligere å foreta nødvendig rasjonalisering og omstrukturering i meierisektoren. Det kan f.eks. foreligge en situasjon med betydelig overkapasitet på tapping av konsummelk, og det er tvingende nødvendig med en optimalisering av driften. Det ville da være urimelig, slik vi ser det, hvis et mindretall, som kanskje ikke prioriterer å tenke økonomi og struktur og nødvendige virkemidler for å oppnå dette, skal kunne blokkere for et flertall som vil utvikle virksomheten for å få større økonomisk og strategisk styrke.

Vi har selvfølgelig forståelse for at det kan være vondt og vanskelig å se at det lokale meieriet blir nedlagt. Det kan være tøft å akseptere for alle som blir berørt, både ansatte, bønder og lokalpolitikere, men dette kan ikke tillegges avgjørende vekt. Her må vi prioritere mulighetene for å utvikle en mer rasjonell og effektiv melkesektor, som koster svært mye i dag, og som må oppnå en helt annen robusthet for å ha overlevelsesevne lenger framover i en sterkere nasjonal og internasjonal konkurranse. Da vil vi være mest tjent med å videreføre dagens meierilov inntil det samvirkeutvalg som nylig er oppnevnt, har vurdert behovet for en egen samvirkelov opp mot innarbeidelsen av egne bestemmelser for samvirkelag i aksjelovgivningen.

Presidenten: Den reglementsmessige tida for ettermiddagsmøtet er no omme. Presidenten vil likevel foreslå at møtet held fram inntil dagens kart er ferdighandsama. – Det blir rekna som vedteke.

Statsråd Kåre Gjønnes: Arbeidet med å oppheve gjeldende meieriselskapslov ble påbegynt under den forrige regjeringen. Under behandlingen av jordbruksoppgjøret i 1996 og 1997 hadde et klart stortingsflertall ingen merknader til denne prosessen. Denne holdningen fant faktisk også jeg som statsråd rimelig. Når Stortinget gjennom de vedtatte endringer i markedsordningen for melk har lagt forholdene til rette for å skape tilsvarende betingelser i meierisektoren som for øvrige samvirkesektorer i landbruket, burde det også være naturlig at lovgrunnlaget ble det samme. Dette innebærer etter min mening at de samme konkurranse- og selskapsrettslige regler bør gjelde for virksomhetene.

Bakgrunnen for Landbruksdepartementets forslag om å oppheve meieriselskapsloven var bl.a. å bidra til å skape en enklere og mer harmonisert selskapslovgivning. Et slikt prinsipp trodde jeg faktisk at de fleste partier her i denne salen kunne gi sin tilslutning til. Det framstår derfor som noe uklart hvorfor et flertall i næringskomiteen går inn for at det bør gjelde andre selskapsdemokratiske spilleregler for medlemmer i et samvirkeselskap som produserer melk enn for medlemmer eller andelseiere i selskap som produserer andre typer næringsmidler, eller for den saks skyld andre varer og tjenester. Det kan muligens hevdes at hovedregelen etter en eventuell lovendring vil være at det krevdes 2/3-flertall blant andelseiere for å kunne gjennomføre en sammenslåing av meieriselskap – jeg sier: hovedregelen. Poenget er jo nettopp at etter lovendringen vil det innenfor rammen av den ulovfestede samvirkeretten være opp til det enkelte selskap å vedtaksfeste hvor stort flertall som vil kreves for fusjonering. Det enkelte selskap vil altså i utgangspunktet stå fritt til å fastsette andre flertallskrav dersom andelseierne finner dette ønskelig.

Jeg tar imidlertid til etterretning at flertallet vil avvente Aarbakke-utvalgets utredning om behov for en egen samvirkelov før en på nytt vurderer opphevelsen av den resterende del av dagens meieriselskapslov. Begrunnelsen for dette har imidlertid undret meg når jeg kjenner forhistorien til denne prosessen, som har pågått over flere år.

Når jeg hører begrunnelsen for standpunktet, må jeg få lov å føye til til slutt at selve ideen bak samvirke er å gi lik innflytelse, med én stemme. Når begrunnelsen for at en ikke vil ha en endring her, er at en vil gi større innflytelse for de store, er det egentlig et brudd med hele tankegangen bak samvirke som sådant. Det undrer meg også når en sier at det er et mål i seg selv å bidra til mer fusjonering, men i neste omgang argumenterer for å skape mer konkurranse. Fusjonering vil som regel skape mindre konkurranse. Så etter å ha hørt på debatten, undrer jeg meg enda mer over flertallets konklusjoner. Statsråden vet imidlertid at flertallet bestemmer, og tar det til etterretning, men jeg regner med at denne saken helt sikkert vil komme til å stå på dagsordenen på nytt i framtiden.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.