Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå – under tvil – at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Vidar Bjørnstad (A) (ordfører for saken): Det er en glede for meg å redegjøre for en enstemmig innstilling fra justiskomiteen om forslag til endringer i bl.a. straffeloven og straffeprosessloven når det gjelder inndragning av utbytte. Forslagene har sin bakgrunn i et utvalg som ble nedsatt av Justisdepartementet under Harlem Brundtland-regjeringen i 1995, med den målsetting å utarbeide tiltak for å gjøre inndragning av utbytte eller vinning fra straffbare handlinger til et sterkere og mer effektivt kriminalpolitisk virkemiddel. Departementet støtter hovedpunktene i utvalgets forslag, som følges opp med en enstemmig innstilling her i dag.

Målet er at kriminalitet ikke skal lønne seg. Utbytte fra kriminelle handlinger må heller ikke danne startkapital til ny kriminell virksomhet. Inndragning av vinning har størst praktisk betydning ved lovbrudd som krenker offentlige interesser, f.eks. narkotikaforbrytelser og brudd på tollovgivningen ved smugling, men er også aktuell i forhold til annen type kriminalitet med økonomisk utbytte som formål. Inndragning av utbytte er et vesentlig element i bekjempelsen av profittmotivert kriminalitet og et særlig viktig virkemiddel mot organisert kriminalitet.

Lovregler som reduserer muligheten til å beholde vinningen om man blir oppdaget, vil kunne ha en klar, preventiv effekt og heve terskelen for å gå inn i en slik ulovlig virksomhet. De fleste vil mene at det er urimelig at lovbryteren får beholde utbyttet av forbrytelsen selv om han blir oppdaget. Samtidig skal lovreglene gi større mulighet for påtalemyndigheter og domstoler til å inndra utbytte som har grunnlag i kriminelle handlinger. Det er derfor viktig at ressurser settes inn for å oppspore utbytte fra profittmotivert kriminalitet, og at det legges ned påstand om beslagleggelse.

Så til noen av hovedpunktene i innstillingen. Komiteen går inn for at inndragning som hovedregel skal skje hvis vilkårene er oppfylt. Dette er i tråd med Høyesteretts praksis. Unntaket fra hovedregelen om inndragning kan gjøres når vinningen er forbrukt og siktede har en svak økonomi. Det bør etter komiteens oppfatning også kunne legges vekt på hensynet til rehabilitering, og at lovbryteren ikke må komme i en umulig gjeldssituasjon.

Komiteen går inn for en generell regel om at inndragning skal foretas når noen har overtrådt et straffebud og lovovertredelsen har ført til vinning, selv om det ikke er utvist skyld og handlingen derfor er straffri. Da rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, kan dagens regler lett føre til at retten ikke kan legge til grunn at skyldkravet er oppfylt. Selv om vedkommende ikke kan straffes, er det imidlertid ikke noen rimelig grunn til at vinningen skal kunne beholdes.

I dagens praksis er det som hovedregel bruttoutbyttet som inndras, og komiteen mener at denne inndragningsregelen bør formaliseres og videreføres. Loven bør derfor legge til grunn at det ikke kan gjøres fradrag for utgifter som lovbryteren har hatt i forbindelse med gjennomføringen av lovbruddet. Komiteen mener at unntaksregelen «klart urimelig» kan benyttes hvor påløpte utgifter bør komme til fradrag, f.eks. av hensyn til resosialisering av lovbryteren eller for å unngå dobbeltinndragning. Det er etter komiteens mening ikke noen grunn til å lempe på beviskravet når det gjelder spørsmålet om det er oppnådd vinning, fordi dette vil kunne ramme for hardt. Inndragning skal foretas overfor den som utbyttet har tilfalt. I tillegg innføres det en presumsjonsregel om at det skal legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren, hvis vedkommende ikke kan sannsynliggjøre at utbyttet er tilfalt andre. Det er enighet om at hovedregelen fortsatt bør være at inndragning bare skal kunne skje hvis påtalemyndigheten beviser hvilket lovbrudd utbyttet stammer fra.

Komiteen støtter imidlertid forslaget om en ny unntaksregel om utvidet inndragning for forbrytelser som er av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, og som er av en viss alvorlighetsgrad. Dette innebærer at det skal kunne gjøres unntak fra kravet om en konkretisering av den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra, og en regel om at bevisbyrden for at formuen er lovlig ervervet, legges på lovbryteren.

Komiteen merker seg hovedbegrunnelsen for den nye regelen om at det er støtende om personer som finnes skyldig i alvorlige lovbrudd som normalt gir betydelig vinning, får beholde store verdier som sannsynligvis stammer fra de kriminelle handlinger, fordi påtalemyndigheten ikke kan bevise hvilket konkret lovbrudd formuen stammer fra. Dette gjelder ikke minst ved den mer profesjonelt organiserte kriminaliteten. Det er allerede etter gjeldende rett ikke noe krav til konkretisering av hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra når det gjelder heleri og hvitvasking av penger.

Vi har merket oss argumentene fra noen høringsinstanser, begrunnet i rettssikkerhetshensyn, mot de nye reglene om utvidet inndragning. Departementet grunngir sitt forslag med at i de saker reglene om omvendt bevisbyrde vil ramme, er sannsynligheten for at formuen er ulovlig ervervet så stor at det både er formålstjenlig og rimelig å inndra formuen, hvis lovbryteren ikke kan sannsynliggjøre at den er lovlig ervervet. Det vises her til de vilkår som må ligge til grunn før omvendt bevisbyrde inntrer, nemlig at påtalemyndigheten har bevist at siktede har begått alvorlige lovbrudd som kan gi betydelig utbytte. Komiteen er enig i denne vurdering og disse vilkår, og viser til at de nye reglene bare vil gjelde ved lovbrudd med strafferamme på seks år eller mer eller to år eller mer i gjentagelsestilfeller.

Utvidet inndragning bør bare kunne skje hvis alle vilkårene for å straffe er oppfylt, og det bør være opp til rettens skjønn om utvidet inndragning skal idømmes.

Jeg legger vekt på at departementet har vurdert de nye reglenes forhold til Grunnloven og menneskerettighetskonvensjoner, og konkludert med at reglene ikke vil være i strid med disse.

Komiteen har også merket seg at andre europeiske land har tilsvarende regler om omvendt bevisbyrde.

En regel om utvidet inndragning vil kunne være et viktig virkemiddel i kampen mot den økende organiserte og profittmotiverte kriminaliteten. Dette er etter komiteens oppfatning det viktigste formålet med lovbestemmelsen.

Gjennom å innføre en slik unntaksregel for alvorlige forbrytelser som er av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, kan retten nå inndra utbyttet selv om en konkretisering av den straffbare handlingen ikke er mulig. Lovbryteren må også selv kunne bevise at utbyttet er ervervet på lovlig vis, dersom han/hun skal unngå inndragning.

Ved utvidet inndragning overfor lovbryteren mener komiteen at det bør kunne legges vekt på verdien av formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller en person som vedkommende bor fast sammen med under ekteskapslignende forhold. Unntak fra dette bør gjelde hvis lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som vedkommende har begått. Dette for å hindre en omgåelse av ordningen med utvidet inndragning ved overføring av formuesgoder til ektefellen eller samboeren, proforma eller reelt sett. Men retten kan også her unnlate å inndra eller begrense inndragningen.

Fordi det er stor risiko for ulike proforma overdragelser til nærstående i saker som vil være aktuelle i forhold til utvidet inndragning, hvor siktede vanligvis har en kriminell livsstil, støtter komiteen forslaget om at inndragning også skal kunne skje direkte overfor siktedes nærmeste. Inndragningsadgangen bør her likevel være snevrere enn overfor lovbryteren. Påtalemyndighetene må her sannsynliggjøre at formuesgoder stammer fra et lovbrudd, uten at det er nødvendig å konkretisere lovbruddet. Med disse vilkår er komiteen enig i at hensynet til effektive regler om utvidet inndragning tilsier at inndragning også skal kunne foretas overfor foretak som lovbryteren har sterk tilknytning til.

Jeg er fornøyd med å presentere en enstemmig innstilling fra justiskomiteen i en sak som kan bli et viktig element i bekjempelsen av profittmotivert og organisert kriminalitet.

Det er mål at utbytte fra straffbare handlinger skal inndras i markert større omfang enn det som er tilfellet i dag. Kriminalitet skal ikke lønne seg.

Jeg forutsetter at Regjeringen vil komme tilbake med vurderinger av de økonomiske og administrative ressurser som må til for at intensjonene med dagens lovendringer skal bli ivaretatt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Straffelovens regler om inndragning av vinning har vært og er viktige regler for å forhindre kriminalitet. Det forslag Regjeringen har lagt fram for Stortinget, og som Stortinget i stor grad har sluttet seg enstemmig til, innebærer viktige og dristige endringer i disse reglene – endringer som skal føre til enda mer effektiv reaksjon overfor kriminelle.

Jeg vil i det følgende bare kommentere utvalgte deler av innstillingen.

En viktig endring er å bytte ut ordet «vinning» med ordet «utbytte». Hva som ligger i begrepet «vinning», er trukket opp gjennom praksis og juridisk teori. Straffeloven har ingen definisjon av begrepet. I utgangspunktet var det nettovinningen som skulle inndras. Forbryteren kunne altså gjøre fratrekk for utgifter vedkommende hadde hatt i forbindelse med den straffbare handlingen. I praksis ble det gjort mange unntak fra dette, så den praktiske hovedregel ble at det var bruttovinningen som skulle inndras.

Kristelig Folkeparti er, som resten av komiteen, helt enig med departementet i at dette også bør være hovedregelen framover. Vi finner det ikke rimelig at en forbryter skal kunne trekke fra utgifter han/hun har hatt i forbindelse med den kriminelle handlingen. Det strider mot den alminnelige rettsfølelse.

Kristelig Folkeparti mener det er en effektiv måte å ramme forbrytere på når man inndrar det utbytte kriminelle handlinger gir. For å få tilstrekkelig effekt av reglene er det viktig at også andre gjenstander kan inndras dersom de er en følge av den straffbare handlingen. Kristelig Folkeparti er derfor fornøyd med at begrepet «utbytte» også skal omfatte:

• formuesgode som trer i stedet for utbytte

• formuesgode som utbyttet er forvandlet eller gjort om til og

• avkastning og andre fordeler av utbytte

Med slike regler blir det vanskeligere for forbryteren å komme seg unna reglene om inndragning av utbytte.

Kristelig Folkeparti er likevel enig i departementets forslag om at man unntaksvis skal kunne trekke fra påløpte utgifter. I slike tilfeller må det regnes som «klart urimelig» å følge hovedregelen, f.eks. av hensyn til resosialisering av lovbryteren eller for å unngå dobbelt inndragning - § 34 1. ledd.

Kristelig Folkeparti mener det er riktig at utbyttet bør inndras fra den det har tilfalt. Det behøver altså ikke nødvendigvis være lovbryteren selv. Lovbryteren kan unngå å få et inndragningskrav rettet mot seg dersom han kan sannsynliggjøre at en annen har fått utbyttet av forbrytelsen. Hovedregelen er likevel at retten skal legge til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren med mindre han sannsynliggjør at det er tilfalt en annen.

Vi er også fornøyd med at departementet har foreslått radikale regler om utvidet inndragning. Hovedregelen skal fortsatt være at den straffbare handlingen som danner grunnlag for inndragning, må konkretiseres. På nærmere vilkår skal det kunne gjøres unntak fra kravet om konkretisering. Det innebærer at all formue som lovbryteren har, skal kunne inndras selv om det ikke er bevist at formuen er oppnådd ved en straffbar handling. Utvidet inndragning skal bare kunne skje dersom forbrytelsen er av en slik grad at den regelmessig gir stor profitt – i lovteksten brukes begrepet «betydelig utbytte» – og den er av en viss alvorlighetsgrad.

Handlingen må være av en slik alvorlighetsgrad at den kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer, eller handlingen kan føre til fengselsstraff i to år eller mer og vedkommende de siste fem år før den straffbare handlingen ble begått, er ilagt straff, straffutmålingsutsettelse eller påtaleunnlatelse for en straffbar handling som er av en slik karakter at den kan gi betydelig utbytte.

Vi vet av erfaring at det i en del tilfeller kan være vanskelig for politiet å bevise konkret at formue kommer fra en bestemt forbrytelse. Vi vet også at f.eks. narkotikaforbrytelser gir store overskudd. Derfor er denne regelen etter Kristelig Folkepartis syn en viktig og riktig regel.

Vi har allerede en regel som lemper på kravet om konkretisering i straffeloven – nemlig regelen om heleri og hvitvasking av penger i straffeloven § 317.

Kristelig Folkeparti vil understreke at påtalemyndigheten uansett i disse tilfellene må bevise at lovbryteren har begått en alvorlig straffbar handling som kan gi betydelig utbytte. Lovbryteren vil også unngå inndragning dersom han kan sannsynliggjøre at formuen er ervervet på lovlig måte. Det er altså mulighet for lovbryteren til å unngå inndragning dersom intet straffbart har skjedd. Kristelig Folkeparti har merket seg departementets vurdering om at regelen ikke er i strid med verken menneskerettigheter eller Grunnloven. Vi ser på denne regelen som et viktig skritt framover i kampen mot kriminalitet!

Kristelig Folkeparti støtter også departementets forslag til regler om inndragning av vinning overfor lovbryterens nærmeste og mener de grensene som er satt for når inndragning kan skje, er fornuftige og rimelige.

Vi er fornøyd med at det skal være mulig for retten å kunne idømme inndragning selv om påtalemyndigheten ikke har lagt ned noen påstand om det, og også kunne idømme inndragning utover påtalemyndighetens påstand.

Kristelig Folkeparti ser fram til at de regler som i dag blir vedtatt av Odelstinget, skal gjøre livet surt for mange lovbrytere, og at reglene vil medvirke til at forbrytelser ikke lønner seg.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Kampen mot organisert kriminalitet er en høyt prioritert oppgave for justiskomiteen. Det er ikke rettferdig når f.eks. bakmenn i saker som gjelder narkotikasmugling og -omsetning, blir dømt, men likevel sitter tilbake med stor økonomisk rikdom som følge av ulovlig virksomhet.

Det skal være en realitet bak slagordet om at forbrytelser ikke skal lønne seg. Nå får vi dette til i praksis – i hvert fall i forhold til alvorlige forbrytelser. I kampen mot organisert kriminalitet er dette et første skritt på veien. Neste skritt heter Metodeutvalget, og det er viktig at denne saken også framlegges meget snart, slik at Stortinget kan vedta et lovverk tilpasset den virkeligheten vi lever i.

Jeg vil benytte anledningen til å ta opp en type lovbrudd med økonomisk gevinst som i dag er mer eller mindre straffri fordi myndighetene ikke prioriterer verken etterforskning eller inndragning knyttet til denne virksomheten. Jeg vil be statsråd Dørum svare på om han er villig til å se spesielt på disse sakene, og som utøvende myndighet prøve å ta nødvendige initiativ for å bedre situasjonen – jeg snakker om postordre- eller katalogkriminalitet. Forbrukermyndighetene avdekker stadig ren svindel som er godt organisert, og som berører svært mange mennesker rundt om i Norge. Problemet er at hvert enkelt tilfelle av svindel ofte ikke er på mer enn kanskje 100 kr, men det er så mange personer som blir svindlet, at gevinsten for svindlerne kan dreie seg om millionbeløp.

I dag krever politiet at hver enkelt postordrekunde skal levere inn anmeldelse i sitt lokale politidistrikt, der saken henlegges på grunn av beskjedent omfang. Postordresvindelen er jo nettopp kjennetegnet ved at den foregår i alle landets kommuner og dermed berører en hel rekke politikammer – uten at sakene ses i sammenheng.

Heller ikke Økokrim tar fatt i disse sakene. De henvises til det enkelte lokale politikammer fordi beløpene sjelden er store nok til at Økokrim viser interesse.

Resultatet er en demoralisering – hos forbrukermyndighetene, som ser at straffen de kan gi i form av bøter, ikke er i nærheten av å stå i forhold til gevinsten, og hos vanlige folk, som gir opp å anmelde, mens svindlerne over år kan opptre i en «skjermet næring» med millioninntekter.

På dette området kan en altså si at forbrytelser absolutt lønner seg fordi vi har organisert systemet for håndhevelse av lovverket slik at alle parter enten fraskriver seg ansvar eller mangler myndighet.

Når vi nå altså i forbindelse med den proposisjonen som foreligger, får gjort noe med inndragning overfor den alvorlige og tunge kriminaliteten, håper jeg samtidig at statsråd Dørum kan gi meg håp om at vi i fremtiden også kan gjøre noe med denne kriminaliteten, som er litt mindre alvorlig, men som har et omfang – og berører et så stort antall mennesker – at vi ikke lenger kan la det passere. Dermed kan vi sikre at heller ikke denne type forbrytelser får vedvare som «skjermet næring» under mottoet «forbrytelser lønner seg».

Harald Hove (V): Gjennom de lovforslag som Odelstinget har til behandling i dag, foretas det en vesentlig skjerping av reglene om inndragning. Og ut fra det som er formålet med forslagene, nemlig å gi bedre mulighet til å bekjempe organisert kriminalitet, er dette forslag som også har Venstres støtte.

Men jeg har lyst til å peke på at ved de endringer som gjøres – for det første at man skal inndra, og at man innfører en omvendt bevisbyrde – foretar man også endringer hvor det kan være grunn til å understreke at domstolene må vise fornuft ved praktiseringen av disse reglene. Og det som særlig må veie tungt ved vurderingen av inndragningsspørsmålet, og som jeg skal komme tilbake til også i en annen sammenheng, er resosialiseringssynspunktet. Det må ha betydning for hvordan man vurderer kriteriet «klart urimelig» på domstidspunktet. Det er viktig at man ikke fastsetter et inndragningskrav som den som blir dømt, reelt sett ikke har penger til å kunne oppfylle, og hvor det å ha et slikt krav hengende over seg i fremtiden, vil kunne stå i veien for resosialisering. Det er kanskje bedre å idømme et inndragningsbeløp som vedkommende vil kunne håndtere og dermed faktisk betale, enn å idømme et beløp som er så høyt at det blir umulig for den som idømmes dette, å håndtere det. Det ville være en mer effektiv inndragning, og det ville være mer effektivt i forhold til de formål man har.

Det domstolene kan ha oversikt over når de fastsetter dommen, er situasjonen på domstidspunktet. Inndragningsdommer vil ha en rettskraft i ti år; de vil ikke være foreldet før etter det. Det kan skje en betydelig endring i skyldnerens økonomi etter domstidspunktet, som også, hvis den går i gal retning, vil kunne medføre at et inndragningskrav kan skape problemer i forhold til resosialisering.

Etter det jeg har fått opplyst har gjeldsordningsloven § 1-3 annet ledd om at gjeldsforhandling etter loven ikke kan oppnås «dersom det vil virke støtende for andre skyldnere eller for samfunnet for øvrig», blitt oppfattet som å stå klart i veien for gjeldsordning i forhold til inndragningskrav. Når man nå skjerper reglene om inndragning, kan det kanskje være et poeng at man bør håndtere nettopp det spørsmålet annerledes, og gi mulighet for gjeldsordning også i forhold til inndragningskrav. Alternativet blir lett at den det gjelder, ikke skaffer seg inntekt fordi all inntekten går med til å betale gamle krav, og resultatet av det blir en manglende resosialisering.

Statsråd Odd Einar Dørum: Inndragning av utbytte er et viktig virkemiddel i kampen mot profittmotivert kriminalitet, og et særlig viktig virkemiddel mot organisert kriminalitet. La meg knytte noen generelle bemerkninger til dette forholdet før jeg går inn på enkelte forhold i saken.

Regjeringen ser det som er saken i dag, i sammenheng med en sak som Stortinget skal få senere i vår, om ekstraordinære etterforskningsmetoder, og i sammenheng med det arbeid som er i gang med å se på spørsmålet om anonyme vitner. Det vi behandler i dag, er alvorlig kriminalitet, som også er bakteppet for organisert kriminalitet. Slik organisert kriminalitet er en hån og en trussel mot enhver rettsstat og mot ethvert sivilisert samfunn. Denne kriminaliteten bygger på at de kriminelle baserer seg på at det er umulig å få tak i dem og ved vanlige bevismetoder få tak på det de har gjort, og kunne føre rettslig oppgjør med dem. En sosial atferd som får slike følger, er utillatelig. Derfor er jeg glad for at komiteen så sterkt slutter seg til det forslaget som er fremmet fra Regjeringen om utvidet, ekstraordinær inndragning, som jeg nå skal gå inn på og kommentere. Det er jo slik at hvis lovbryteren kan regne med at han får beholde utbyttet av forbrytelsen selv om han skulle bli oppdaget, vil straff ikke ha en god nok avskrekkende virkning. Det er også svært uheldig om utbytte fra straffbare handlinger skal kunne finansiere nye straffbare handlinger. Uansett er det urimelig om forbrytelse skal kunne lønne seg. For å bruke representanten Krohn Devolds ord: Man snakker da ikke bare om en «skjermet næring», men om en ekstraordinært godt beskyttet næring. Og det er det all mulig grunn til å ta et oppgjør med, som både Regjeringens forslag og komiteens innstilling gjør.

Praksis har vist at det er behov for å endre reglene om inndragning av utbytte. Utbytte bør inndras i flere saker og i større omfang enn i dag. Derfor er det lovforslaget som Stortinget behandler i dag, viktig.

Lovforslaget kan tematisk inndeles i tre.

For det første er det foreslått endringer i vilkårene for inndragning. I dag er det opp til rettens skjønn om inndragning skal foretas. Høyesterettspraksis har vært streng. Er et inndragningskrav tatt med i en straffesak, skal det mye til før Høyesterett frifinner for kravet hvis vilkårene er oppfylt. Men undersøkelser som Inndragningsutvalget har gjort, tyder på at de øvrige domstoler ikke har vært like strenge. Dessuten legger ikke påtalemyndigheten ned påstand om inndragning i alle saker hvor dette kunne synes naturlig. Da kan domstolen ikke foreta inndragning.

Departementet har i proposisjonen foreslått at inndragningsreglene skal utformes i tråd med Høyesteretts praksis: Inndragning skal etter forslaget som hovedregel skje hvis vilkårene er oppfylt. Men det er foreslått en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor inndragning vil være klart urimelig.

Overfor en mindre gruppe kriminelle som har kriminalitet som leveveg, ja som godt beskyttet, skjermet leveveg – de av oss som leser fagtidsskrifter, kan av og til lese om mennesker som i sitt dødsbo, etter at de har levd på uførepensjon, etterlater seg betydelige verdier – kan man nå, uten å gå nærmere inn på tilfellene her fordi det ikke er rett, si at de omtalte reglene ikke vil være effektive nok. Departementet har derfor i tillegg foreslått en helt ny ordning, som er kalt utvidet inndragning. Ordningen tar sikte på dem som livnærer seg av kriminalitet, ja som av og til i noen sammenhenger opptrer nærmest som om de har universitetsutdannelse i kriminalitet, såpass utspekulert, såpass avansert er det på mange måter. I disse tilfellene er det slik at i forhold til gjeldende rett kreves det at påtalemyndigheten beviser hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Selv om det er all mulig grunn til å tro at hele eller store deler av forbryterens formue stammer fra kriminelle handlinger, kan den ikke inndras hvis det ikke er bevist hvilke konkrete lovbrudd det dreier seg om. Det kan være vanskelig.

Departementet har derfor foreslått unntak fra kravet til konkretisering i straffesaker hvor lovbryteren er dømt for alvorlig kriminalitet som kan gi betydelig vinning. I slike saker skal alle formuesgoder som tilhører lovbryteren, kunne inndras hvis han ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte. For å unngå at inndragning blir vanskeliggjort fordi lovbryteren overdrar formuen til sine nærmeste, skal også verdien av formue som tilhører lovbryterens ektefelle eller samboer, kunne inndras hvis ikke lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte.

Det er altså foreslått at bevisbyrden for hvorvidt formuen er lovlig ervervet, skal snus i de aktuelle sakene. I strafferetten ellers er det et hovedprinsipp at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden. Dette er et viktig prinsipp som fortsatt både bør og skal være en grunnstein i strafferetten. Derfor er det viktig for meg å understreke at det her ikke gjelder straff, men en strafferettslig reaksjon som ikke regnes som straff. I tillegg kommer at det vil være langt enklere for en lovbryter å sannsynliggjøre at formuen er lovlig ervervet enn å sannsynliggjøre at han ikke har begått en bestemt handling. Jeg vil også tilføye, som jeg har gjort tidligere i dette innlegget, at vi altså snur bevisbyrden som et ekstraordinært virkemiddel for å nå grupper av mennesker som enten kan representere bakteppet for organisert kriminalitet eller selv inngå i slik kriminalitet.

Etter mitt syn er ikke risikoen for at lovlig ervervet formue blir inndratt så stor at ordningen er uforsvarlig. Jeg legger særlig vekt på de vilkårene som må være oppfylt før utvidet inndragning kan foretas: Påtalemyndigheten må uansett bevise at lovbryteren har begått en alvorlig straffbar handling som kan gi betydelig utbytte. Først når dette er gjort, blir bevisbyrden snudd. Og de fleste vil ikke ha alvorlig store problemer med å sannsynliggjøre lovlig erverv. Av særlig betydning er det at inntekt, arv og gaver og lotterigevinster av en viss størrelse skal innberettes til skattemyndighetene. Den som ikke har gjort det, er selv årsak til de problemer som senere måtte oppstå i en inndragningssak.

Forslaget til nye regler om utvidet inndragning er ikke i strid med verken Grunnloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon eller FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Departementet har også foreslått at det skal bli lettere å inndra hos lovbryterens nærmeste formuesgoder som lovbryteren har overdratt til dem. Men overfor denne gruppen er det ikke rimelig at bevisbyrden blir snudd.

For at inndragningsreglene skal bli effektive å praktisere har departementet også foreslått en del prosessuelle endringer. Her vil jeg særlig framheve forslaget om at retten skal kunne idømme inndragning selv om det ikke er lagt ned påstand om det, og idømme inndragning i større utstrekning enn påstått. Retten bør kunne se alle strafferettslige reaksjoner i sammenheng, og ikke være avskåret fra å bruke noen av dem selv om påtalemyndigheten er av en annen oppfatning. Det gjelder ikke minst hvis ordningen skal være at inndragning som hovedregel skal foretas, slik departementet har foreslått.

Effektive inndragningsregler er ikke tilstrekkelig alene. Etter å ha undersøkt inndragningspraksis konkluderte nemlig Inndragningsutvalget med at lovbrudd relativt sjelden ble etterforsket med sikte på inndragning, sett i forhold til antall saker om profittmotivert kriminalitet. Utvalget mente at årsaken bl.a. var tradisjon, manglende kapasitet og manglende kunnskap om inndragning.

Forslaget til nye inndragningsregler, som jeg er glad for at komiteen har sluttet seg til, må derfor ses sammen med en rekke praktiske tiltak som er satt i verk etter at Inndragningsutvalget avgav sin utredning. Det er satt i gang tiltak for å forbedre kompetansen blant etterforskere og politijurister og for å motivere og bevisstgjøre politiet i arbeidet med inndragningssaker, det er opprettet stillinger som politirevisorer, og det er etablert en brukerstøtteordning ved Økokrim.

Jeg ser de foreslåtte inndragningsreglene og de praktiske tiltakene som viktige grep i kampen mot økonomisk kriminalitet, og særlig den organiserte profittmotiverte kriminaliteten. Forslagene vil bli fulgt opp med en proposisjon om mer effektive etterforskningsmetoder, som Regjeringen vil fremme om kort tid og som jeg har omtalt tidligere i dette innlegget.

I proposisjonen er det også gjort rede for en etterkontroll som har vært foretatt av straffebudene om miljøkriminalitet, § 152b, og om doping, § 162b. Hovedkonklusjonen er at det ikke er behov for ytterligere endringer i disse bestemmelsene. Men spørsmålet om kriminalisering av bruk av dopingmidler holdes åpent. Departementet vil i tråd med komiteens syn avvente handlingsplanen for antidopingarbeidet i Norge, som Kontaktutvalget for antidopingarbeid har fått i mandat å utarbeide før det tar endelig standpunkt. Departementet vil deretter gjøre rede for dette spørsmålet for Stortinget på en egnet måte.

Til slutt vil jeg kort prøve å kommentere det hovedanliggendet som representanten Krohn Devold valgte å sette søkelyset på i sitt innlegg. Jeg må vel være forsiktig for ikke i fristil å gripe inn i politiets prioritering, men vil si følgende: Jeg skal nøye vurdere på hvilken måte jeg kan forholde meg til utfordringer som er gitt, for jeg ser hva representanten beskriver i sitt innlegg. Jeg skal også nøye vurdere hvordan jeg kan nærme meg det på en måte som er forsvarlig i forhold til den jobb som skal gjøres av politiet, og i forhold til det ansvar jeg har som justisminister. Men la meg kort kommentere at jeg har sans for representantens generelle logikk om at småkriminalitet ikke skal lønne seg og slett ikke bli skjermet næring. Det er også i den sammenheng at politiet i sitt arbeid de senere år har prioritert kamp mot vinningsforbrytelser, og man kan i en del av våre byer, bl.a. i Oslo, heldigvis nå se resultatet av dette. Det skyldes bl.a. at man har konsentrert innsatsen mot gjengangerne – enten de nå er fem eller ti «på topp», eller hvordan man nå skal betegne det – og på den måten fått virkning. Og jeg skjønner også handlemåten på den måten at det vel ikke er noe som opprører folk mer – ved siden av grov vold – enn det å oppleve at hjemmet deres er knust i småbiter, og at noen har endevendt alt mens man selv var borte. Jeg skjønner at det er denne analogien, denne tankerekken, representanten anvender når hun stiller meg dette spørsmålet om forbrukere som opplever den svindel som hun beskriver. Jeg lover å ta det med meg, og finne ut hvordan jeg kan nærme meg spørsmålet på en mest mulig forsvarlig måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.