Sak nr. 2

Meld feil

Innstilling fra justiskomiteen om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven)

Talere

Ane Sofie Tømmerås (A) Hovedinnlegg Hovedinnlegg
Ane Sofie Tømmerås (A) Hovedinnlegg Hovedinnlegg
Jørn L. Stang (Frp) Hovedinnlegg Hovedinnlegg
Finn Kristian Marthinsen (KrF) Hovedinnlegg Hovedinnlegg
Kristin Krohn Devold (H) Hovedinnlegg Hovedinnlegg
Harald Hove (V) Hovedinnlegg Hovedinnlegg
Statsråd Odd Einar Dørum Hovedinnlegg Hovedinnlegg
Ane Sofie Tømmerås (A) Hovedinnlegg Hovedinnlegg
Kristin Krohn Devold (H) Hovedinnlegg Hovedinnlegg

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ane Sofie Tømmerås (A) (ordfører for saken): Når noen inngår en avtale, er det i utgangspunktet en sak mellom de partene som gjør det. Men i uminnelige tider har samfunnet likevel hatt en eller annen form for regulering, og ikke minst en etterprøving av avtalens vilkår. Allerede i Kong Christian Den Femtes Norske Lov fra 1687 har vi regler om ugyldige avtaler, og bestemmelser herfra anses ennå i dag som gjeldende rett.

Helt siden 1918 har vi hatt vår generelle avtalelov. Men den har vist seg lite egnet for regulering av de mer spesielle avtalene. Det er nok en av grunnene til at bankene og finansinstitusjonene fram til i dag stort sett har fått ture fram som de vil i forholdet til sine kunder. Mangel på lover som regulerer avtalene mellom bankene og kundene, har gjort at bankene kan sko seg på bekostning av den vanlige forbrukeren.

Bruken av tjenester fra finansinstitusjoner har økt formidabelt i omfang. Hundrevis av avtaler inngås hver dag. Uten spilleregler viser all erfaring at det da ofte blir den sterke og profesjonelle parten, nemlig banken, som langt på vei kan diktere vilkårene overfor amatøren på området, forbrukerkunden. Vi har allerede spesiallover om avtaler inngått ved kjøp på kreditt, kjøp av løsøre og kjøp av fast eiendom, og endelig behandler vi her i Odelstinget den høyst nødvendige reguleringen også av avtaler om finanstjenester.

Jeg tror at den nye loven om finansavtaler vil være egnet til å temme bankene og sette kundene i en mye bedre posisjon. Komiteen sier seg enig med Regjeringen i at vi med denne loven vil få et mer balansert forhold mellom finansinstitusjonene og kundene. Rettstilstanden blir klarere, og dessuten vil forhåpentlig konkurransen bli mer effektiv. Komiteen følger i all hovedsak opp Regjeringens forslag. Flertallet legger bare inn et par justeringer som vi tror vil gjøre loven enda bedre.

Behovet for en slik lov får vi stadig dokumentert gjennom historier om f.eks. folk som får store økonomiske tap på grunn av uforskyldt misbruk av bankkort, om pensjonistekteparet som må gå fra huset når kausjonsansvaret blir gjort gjeldende, om lån som aldri skulle ha vært gitt og om bankene som lovlig rett og slett stjeler renteinntekter fra kundene.

Siden partene i en finansavtale svært sjelden er likeverdige, bør finansinstitusjonen som den sterke parten ha et helt spesielt ansvar for å opptre rimelig og varsomt, og forsikre seg om at kunden virkelig vet hva hun skriver under på. Derfor innfører den nye loven regler om opplysningsplikt.

Før en avtale mellom banken og kunden inngås, må banken skriftlig legge fram alle opplysninger rundt avtalen. For opprettelse av konto må f.eks. banken oppgi effektiv rente, alle kostnader ved bruk av kontoen, garantier og ansvarsforhold. De samme vilkårene må skriftlig være med i avtalen. Jeg vil understreke at det er viktig at disse opplysningene gis på en måte som er forståelig for en vanlig forbruker, og at bankene er bevisst både formen på presentasjonen og språkbruken i den.

En ting bankene ikke oppgir størrelsen på i dag, er de mye kritiserte floatinntektene. Bankenes måte å beregne renteinntekter på gjør at et pengebeløp som overføres fra en konto til en annen, i en viss periode ikke er rentebærende verken for betaleren eller betalingsmottakeren. Bankene tar selv renteinntektene. Denne perioden kalles floatperiode, og bankene tar sin floatinntekt. Nærmere organisert tyveri er det vanskelig å komme.

Fram til nå har finansinstitusjonene vært i sin fulle rett til å forsyne seg og selv bestemme hvor mange dager de kunne gjøre det. I den nye loven settes det nå en oppgjørsdag. Fram til denne dagen skal betaleren få renteinntektene av beløpet, og fra og med oppgjørsdagen skal betalingsmottakeren få det.

Med dagens teknologi tar det bare et tastetrykk fra pengene er flyttet fra den ene kontoen over til den andre. Den gangen pengene ble fraktet rundt i landet av en mann til hest, var det riktig av betalingsformidleren å si at pengene noen dager var utenfor systemet og dermed ikke rentebærende. I dag flyttes ikke pengene fysisk, de er bare tall på en dataskjerm.

Ingen vet hvor store floatinntekter bankene forsyner seg med, men anslagene er på flere hundre millioner kroner, kanskje opp i flere milliarder kroner. Siden floatinntektene er en skjult inntekt, er det også vanskelig for en kunde å vite hvor mye renteinntekter hun taper. Dessuten stimulerer det til mindre effektive betalingssystemer. Jo lenger tid finansinstitusjonene bruker på å overføre pengene, jo større floatinntekter beregner de seg.

Teknologien har gjort pengehverdagen lettere både for kundene og bankene. Bankkortet gjør banktjenestene mye mer tilgjengelige og har blitt uunnværlig for mange, men det gir dessverre også tyver større tilgang til andres konto. Mange kortbrukere har opplevd å tape tusenvis av kroner på andres misbruk av kortet. Dersom banken mener du selv er å laste for misbruket, får du ikke pengene tilbakeført med mindre du reiser sak, enten for Bankklagenemnda eller for domstolen, og beviser din uskyld. Dette blir snudd på hodet i den nye loven. Nå blir det banken som umiddelbart må tilbakeføre det stjålne beløpet, eller reise sak dersom den mener at kunden har gjort noe klanderverdig. Dessuten legges det inn begrensninger på kortbrukerens ansvar. Selv om du har vært grovt uforsiktig, f.eks. med kort og kode og lagt igjen begge deler på samme sted, skal du ikke tape mer enn det som var disponibelt på konto, og uansett ikke mer enn 8 000 kr. Ansvar utover det kan bare pålegges dersom korteieren selv aktivt har vært med på misbruket eller aktivt har bidratt til det.

Når det gjelder låneavtaler, går flertallet i justiskomiteen i tillegg til opplysningsplikten også inn for at bankene skal ha en frarådingsplikt. Banken skal skriftlig fraråde en kunde å ta opp et lån dersom banken må anta at kundens økonomiske evne eller andre forhold tilsier at låntakeren alvorlig bør overveie å la være å ta opp lånet. Forsømmes den plikten, kan låntakeren helt eller delvis slippe unna sine forpliktelser.

Finansinstitusjonene sitter inne med kunnskap, erfaring og vurderingsevne i forhold til om det vil være forsvarlig for en låntaker å ta opp lån, som de færreste låntakere selv har. Da er det naturlig at banken tar et større ansvar enn i dag. Derfor mener flertallet i komiteen at det bør bli en lovfestet plikt for bankene å gi denne frarådingen, noe som også skjer i praksis i dag.

For lånekunder dumper det stadig ned i postkassen brev fra banken om heving av renten på lånet. Begrunnelsen for denne hevingen er svært ofte vagt angitt, og det forekommer også stor forskjellsbehandling av kundene. Det kan synes som et paradoks at en kunde med betalingsproblemer som straff ofte får enda høyere rente og dermed enda større betalingsproblemer og mindre mulighet til å innfri sine forpliktelser.

Nå stilles det krav til at renteforhøyelser gjort ensidig fra finansinstitusjonens side, bare skal være lov dersom det er gitt adgang til det på forhånd i låneavtalen. Dessuten skal endringen begrunnes skriftlig på en konkret og saklig måte seks uker før hevingen iverksettes. Generelle vendinger med henvisninger til ditt eller datt er ikke lenger nok. Ubegrunnet forskjellsbehandling av kunder er heller ikke lov. Det betyr selvfølgelig at det fortsatt er adgang til individuelle vurderinger i forhold til fastsettelse av renten, men det skal være begrunnet og saklig forskjellsbehandling.

Noen kunder opplever at lånet deres plutselig har fått en ny eier, en eier som kanskje ikke engang er en finansinstitusjon, og som opptrer mye mer offensivt, ja kanskje til og med mer aggressivt, enn banken som kunden i sin tid tok opp lånet i. Nå legges det begrensninger på finansinstitusjoners mulighet til å overdra fordringene. Kunden skal ikke komme i noen dårligere stilling etter overdragelsen. Overdragelsen kan kun skje til en annen liknende finansinstitusjon, fordi lånekunden må kunne forvente å forholde seg til samme type institusjon gjennom hele låneforholdet. Dessuten skal kunden varsles om at slik overdragelse skal skje, slik at hun kan innfri eller flytte lånet dersom hun ønsker det og finner det mulig.

Flertallet i justiskomiteen åpner også for at kunden i en eller annen form skal ha forkjøpsrett til sitt eget lån ved en overdragelse. Arbeiderpartiet mener at dette er et punkt som bør utredes nærmere og ber Regjeringen derfor straks komme tilbake til Stortinget med forslag på dette punktet. Med straks mener vi straks. Vi håper at når vi nå vedtar denne finansavtaleloven, at den ikke rekker å bli gammel før vi innfører et punkt om forkjøpsrett for låntakeren. Høyre og Fremskrittspartiet føler seg imidlertid klare for gå på en lovtekst allerede i dag her i Odelstinget.

Tragiske beretninger forteller at det ofte er kausjonisten som i aller minst grad vet hvilke forpliktelser hun har tatt på seg, og som blir urimelig hardt rammet når kausjonsansvaret blir gjort gjeldende. Derfor inneholder loven flere regler som pålegger bankene bedre informasjon til kausjonisten, og som begrenser bankenes mulighet til å skvise selvskyldnerkausjonisten.

Frarådingsplikten gjelder også overfor kausjonisten dersom dennes økonomiske evne må anses å være for svak. Da skal hun også frarådes på samme måte som låntakeren. Kausjonisten skal også opplyses om det dersom banken har frarådet låntakeren å ta opp lånet, mens det allikevel blir tatt opp.

Kausjonistens ansvar begrenses videre på flere måter. Hun skal ikke hefte for høyere beløp enn det som er avtalt ved avtaleinngåelsen. Ansvaret skal reduseres i takt med at lånet blir nedbetalt, og ansvaret skal ikke gjelde for lenger enn ti år.

Bankene får også en helt annen plikt til å opplyse om ethvert mislighold og om endring av låneavtalen, slik at ikke noe skal kunne komme overraskende på kausjonisten, og også slik at kausjonisten kan få mulighet til å gripe inn overfor låntakeren eller på annen måte bidra i låneforholdet. Svært viktig er det også at det stilles større krav til bankene om å prøve å inndrive sine penger i andre av låntakers formuesgoder før banken går løs på kausjonisten.

Regler som beskytter kunden og gir denne bedre rettsvern, er særlig viktig for vanlige privatpersoner. Derfor er det i all hovedsak ikke adgang til å fravike lovens regler frivillig gjennom avtaler hvor det er en forbruker som er den ene parten. Men i næringslivsforhold vil imidlertid noen av reglene kunne virke både byråkratiske og tungvinte i hverdagen. Det er jo ikke meningen med denne loven å gjøre hverdagen vanskeligere for de mange bedriftene våre. Dessuten er det ikke alltid like klart at det er kunden som framstår som den svake parten, f.eks. dersom kunden er en stor bedrift. Derfor er det mulig å fravike mange av reglene innenfor næringslivsforhold. Men det gjelder ikke regler som det er av allmenn interesse at vi nå får, slik som å fjerne bankenes floatinntekter.

Jeg er glad for at vi nå gjennom finansavtaleloven legger tøylene på bankene. Banklovkommisjonen har gjort et grundig stykke arbeid som opptakt til denne loven. I dette innlegget har jeg bare rukket å gi noen få smakebiter fra alle de nye reguleringene i loven. Samlet sett er det en rekke tiltak som er drøftet, og de fleste av dem anbefaler komiteen Odelstinget å vedta. Så er det tiden og praksis som vil vise om det trengs justeringer i loven for å sikre særlig forbrukeren rimelige vilkår i sine avtaler med finansinstitusjonene.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Skal representanten Tømmerås ta opp forslag?

Ane Sofie Tømmerås (A): Det vil jeg gjerne gjøre. Jeg vil herved ta opp det forslaget i innstillingen som Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Tømmerås har tatt opp det forslag hun refererte til.

Jørn L. Stang (Frp): Finansavtaleloven som her ligger til behandling, inneholder radikale forbedringer med hensyn til å gjøre kontraktsforholdene mellom finansinstitusjonene og kundene tydeligere. Proposisjonens hovedhensikt er å skape en klarere og mer oversiktlig rettstilstand, balanserte kontraktsvilkår for kundene og effektiv konkurranse. Det er å merke seg at ingen av høringsinstansene har fremsatt innvendinger mot at det innføres lovregler om finansavtaler og finansoppdrag.

Merknadene fra høringsinstansene går på enkelte av de foreslåtte reglene.

På vegne av Fremskrittspartiet vil jeg berøre enkelte av punktene i loven som vi mener er vesentlige å fremheve. Det er viktig å sikre at kunden har full oversikt over betingelsene før en kontoavtale inngås. Det bør gis skriftlige opplysninger om bl.a. nominell og effektiv rente, kostnader ved bruk av kontoen, eventuelle begrensninger for bruk av kontoen, ansvarsforhold og gjeldende regler for innskuddsgaranti.

Det er å merke seg at det er innvendinger om at systemet blir tungvint i næringslivssammenheng, slik at reglene kan fravikes på dette området. Dagens praksis for renteberegning innebærer at beløp som overføres fra én konto til en annen, f.eks. gjennom girosystemet, i dag i en viss periode ikke er rentebærende, verken for betaleren eller betalingsmottakeren. Denne perioden går under betegnelsen floatperiode. Det er i dag bankene og finansinstitusjonene selv som fastsetter regler for renteberegning i forbindelse med innskudd, uttak og betalingsoverføring. Antall floatdager for blankettbaserte gireringer anslås fra to til fire dager. Fremskrittspartiet mener at en lovendring er høyst påkrevd i denne sammenheng.

Finansinstitusjonenes gjeldende renteberegningspraksis strammes inn slik at deres adgang til å beregne floatinntekter begrenses vesentlig, altså en forbedring for kundene, slik at de ikke taper renter på sin kapital ved overføringer. Hovedprinsippet må være et floatfritt betalingssystem. Forslaget vil ikke i særlig grad svekke norske institusjoners konkurranseevne i forhold til utenlandske institusjoner som opererer i Norge. Utenlandske institusjoner vil i utgangspunktet være underlagt norske kontraktsrettslige regler for sin virksomhet i Norge.

Når det gjelder misbruk av en konto, oppstår spørsmålet om institusjonen eller kontoinnehaveren bør bære tapet, eventuelt bør ha belastningen med å kreve misbrukeren for beløpet. I dag er dette problemet i det vesentlige heller ikke lovregulert. Dagens kredittkjøpslov har bare én anvendelse på visse typer av betalingskort. Kortinnehaverens objektive ansvar er i dag begrenset oppad til 500 kr. Med dagens elektroniske tjenester og mange muligheter til tilgang til en konto er det etter Fremskrittspartiets oppfatning svært viktig at kunden kan være trygg på at pengene ikke blir misbrukt så lenge man ikke selv er grovt uaktsom. Kontoinnehaverens ansvar er betinget av at den som har foretatt misbruket, har legitimert seg, og at belastningen har vært mulig som følge av forsett eller grov uaktsomhet fra kontoinnehaveren. Utgangspunktet er da at han må bære hele tapet.

Videre er Fremskrittspartiet av den oppfatning at det bør gis regel om en frarådingsplikt i de tilfeller finansinstitusjonen må anta at et låneopptak vil være uforsvarlig. Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet er enig i at det bør lovfestes regler som har til formål å hindre at forbrukere foretar uheldige låneopptak, og foreslår derfor en regel om frarådingsplikt nå.

Regelen bør gå ut på at dersom långiveren før låneavtale inngås eller lånet utbetales til forbruker, må anta at økonomisk evne eller andre forhold tilsier at låntaker alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Dette forhold jeg nå skisserte, er å finne i § 47.

Når det gjelder gjeldende rett, har finansinstitusjonen ingen generell plikt til å råde en kausjonist fra å avgi kausjonsløfte der det kan reises spørsmål om det er tilrådelig for ham eller henne å kausjonere. I altfor mange sammenhenger har flere måttet forlate gård og grunn ved kausjon. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er på dette punktet også enige om at institusjonen bør være pliktig i å opplyse kausjonisten om det dersom den har rådet en låntaker som er forbruker, til ikke å oppta lånet. Rettsfølgen av opplysningssvikt på dette punktet skal være at kausjonistens ansvar også her kan nedsettes dersom dette er rimelig. Det samme gjelder der hvor institusjonen uaktsomt har unnlatt å fraråde låntakeren og således kausjonisten. Jeg sikter da til §§ 58, 59 og 60.

Når det gjelder fastsetting av lånerenten, deler Fremskrittspartiet ikke synet om at dersom informasjon om adgang til renteendring for utlån ikke gis før låneavtalen inngås, skal det føre til at den avtalte renten ikke kan endres til låntakers ugunst de første tre år. Dette kan ikke være i samsvar med lovens system for øvrig, og en slik sanksjon, som foreslått, vil slå vilkårlig ut avhengig av renteutviklingen, jf. § 48. Fremskrittspartiet vil derfor stemme imot § 48 femte ledd første punktum.

Videre ønsker ikke Fremskrittspartiet at det stilles krav om at endringer i pengemarkedsrenten må være vesentlig dersom institusjonen skal kunne øke utlånsrenten overfor forbruker med kortere frist enn seks uker. Vi vil også påpeke at dagens krav til forhåndsvarsel overfor forbrukere ved renteøkning på utlån er basert på retningslinjer utarbeidet mellom Forbrukerombudet og bankene. Her stilles det ikke krav om at endring i pengemarkedsrenten må være vesentlig. Erfaring viser at rentejusteringer er særlig aktuelt dersom en endring i pengemarkedsrenten har en viss varighet og dessuten når Norges Bank endrer sine renter. Vi tar opp forslag om et nytt annet punktum til § 50 tredje ledd.

Videre er det et flertall i komiteen som ønsker å beskytte låntakeren ytterligere. Låntakeren bør ha anledning til å kjøpe fordringen på seg selv når denne fremsettes til salg av långiveren. Vi deler departementets vurdering av at det kan fremstå som støtende at fordringen skal selges til et så lavt beløp at låntakeren selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet med et tilsvarende beløp. Det vil være rimelig at låntaker gis tilbud om å kjøpe fordringen på samme vilkår som det långiveren er villig til å selge fordringen for til en tredjepart.

Jeg vil også understreke at flertallet ønsker en lovfestet forkjøpsrett – det vil gjøre det mindre attraktivt for finansinstitusjoner å selge ut deler av sin forbrukerlånportefølje – og mener, i tråd med Forbrukerrådet, at en forkjøpsrett vil gjøre det mer attraktivt å komme frem til gode gjeldssaneringsordninger med låntakere direkte. Jeg vil henvise til Høyre og Fremskrittspartiets forslag, § 45, som lyder:

«Ved overdragelse skal låntaker som er forbruker ha forkjøpsrett på fordringen til en pris som er i samsvar med det som er avtalt mellom långiver og den fordringene blir overdratt til.»

Med henvisning til de paragrafene jeg har vært inne på, tar jeg opp de forslag som foreligger i innstillingen.

Presidenten: Representanten Stang har tatt opp de forslag han refererte til.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Banklovkommisjonen uttaler i NOU 1994:19, Finansavtaler og finansoppdrag, at det er et aktuelt lovgivningsbehov når det gjelder finansavtaler. Det lovforslaget Regjeringen argumenterer for i Ot.prp. nr. 41 for 1998-99, omfatter viktige områder som så langt bare i liten grad har vært lovregulert.

Sakens ordfører har foretatt en bred gjennomgang av lovforslagets innhold, og jeg skal derfor ikke gå inn på alle enkeltpunktene.

Hvem skal loven gjeld for? Loven er ment å gjelde i forhold til både forbrukere og næringsdrivende. Når kunden er forbruker, vil de foreslåtte reglene som hovedregel ikke kunne fravikes ved avtale. For næringsdrivende derimot vil de foreslåtte reglene som hovedregel kunne fravikes ved avtale om det.

Et viktig poeng er at dette lovforslaget også skal gjelde for utenlandske finansinstitusjoner som opptrer som tilbydere i det norske markedet overfor forbrukere.

Hva ønsker vi så å oppnå ved loven? Jo, tanken er at kontraktsforholdene mellom finansinstitusjonene og kundene skal bli tydeligere og mer balansert og sikre interessene til den parten som må regnes som amatør i avtaleforholdet.

Folk flest vil hilse med glede de foreslåtte regler om renteberegning ved godskriving og belastning av konto. Mange har stilt seg spørsmålet om hvem som får renteinntektene i den perioden et beløp er under overføring fra betaleren til mottageren. Svaret er at de renteinntektene går til finansinstitusjonen. Jo lengre tid det går fra pengene tilsynelatende forlater betalerens konto og til mottageren har beløpet inne på sin, desto høyere renteinntekter tilfaller finansinstitusjonen. Med de reglene vi vedtar i dag, vil institusjonenes muligheter til å oppnå disse såkalte floatinntektene bli vesentlig redusert. Det mener vi er riktig, fordi det er betalerens penger inntil overføringen finner sted, og deretter tilhører pengene mottageren. Finansinstitusjonen får betalt for selve transaksjonen og eier ikke pengene på noe tidspunkt.

Regjeringen får tverrpolitisk tilslutning til de aller fleste av forslagene som presenteres i Ot.prp. nr. 41. Også de instanser som var på høring i komiteen, gav uttrykk for generelt stor tilfredshet med innholdet i proposisjonen.

Men det er noen enkelte områder hvor komiteen deler seg med et flertall mot Regjeringens forslag, og jeg vil kommentere disse.

Først gjelder det spørsmålet om en finansinstitusjon bør pålegges å fraråde en kunde å foreta låneopptak når institusjonen må anta at et låneopptak vil være uforsvarlig. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sier ja til å lovfeste denne plikten.

Når Kristelig Folkeparti ikke ønsker lovfesting nå, har det sammenheng med flere forhold. For det første kan det allerede i dag sies å eksistere en plikt for finansinstitusjoner til å frarå en kunde å oppta lån der det er vesentlig fare for at kunden ikke vil være i stand til å betjene lånet. Dessuten er det ikke fra høringsinstansene satt fram forslag om særlige rettsvirkninger ved brudd på en lovfestet frarådingsplikt. Derfor tror vi ikke at en lovfesting vil medføre noen realitetsendringer. Og for det andre mener vi det vil være naturlig å vurdere dette spørsmålet sammen med Banklovkommisjonens delutredning nr. 5. Dersom vi lovfester frarådingsplikten nå, binder vi opp delutredningen på dette punktet for lengre tid framover. Det mener vi vil være uheldig.

Det neste forholdet dreier seg om overdragelse av långiverens fordring, hvor komiteens flertall i utgangspunktet vil gå lenger i å beskytte låntageren enn det lovforslaget har lagt opp til. Kristelig Folkeparti er ikke imot at låntagere gis best mulig rettslig vern. Men når komiteens flertall mener at låntageren bør ha anledning til å kjøpe fordringen på seg selv når denne framsettes til salg av långiveren, mener vi dette kan medføre praktiske problemer eller konsekvenser som vi ikke har oversikt over nå. Dette spørsmålet har heller ikke vært drøftet med høringsinstansene. Vårt primære standpunkt er derfor at vi fastholder departementets forslag i proposisjonen, som innebærer vesentlige tiltak for å hindre at det blir gjennomført oppkjøp av fordringer med urimelige utslag for låntageren.

Når vi konstaterer at vi på dette punktet er i mindretall, og at det framsettes alternative forslag fra henholdsvis Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet/Høyre, vil vi vurdere som subsidiær stemmegivning å støtte forslaget fra Arbeiderpartiet. Dette gir tross alt Regjeringen noe tid til å forberede og vurdere ulike sider ved låntagers forkjøpsrett.

Det tredje og siste området hvor regjeringspartiene ikke er med i flertallsinnstillingen, handler om opplysningsplikt og frarådingsplikt overfor kausjonist. Mindretallet, som utgjøres av Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, deler den vurdering som departementet foretar når det anbefales at frarådingsplikten overfor kausjonisten bør knyttes til tilfeller der långiver må forstå at det er vesentlig fare for at låntager ikke kan oppfylle sine forpliktelser. I den sammenheng tar jeg opp det forslag disse tre nevnte partier har framsatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Marthinsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Kristin Krohn Devold (H): Det gledelige med dette lovforslaget er i grunnen den enigheten som kom til uttrykk både fra finansverdenen og fra forbrukerhold da vi hadde høringer i komiteen. Det ble trukket fram fra begge sider at Norge her er et foregangsland som gir forbrukerne økt vern på en seriøs måte.

Jeg tror at vi alle sammen har lært noe av erfaringene fra slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Politiske myndigheter så at vi kanskje burde opptrådt annerledes når det gjaldt rammebetingelser som ble gitt, finansinstitusjonene var for slepphendte med lån, og forbrukerne opptrådte som om kjøpekort var et slags gevinstkort fra et eller annet lotteri. Disse erfaringene til sammen viste at det var behov for en endring av loven, noe à la det vi har fått i dag.

Det er særlig på to punkter det har vært debatt. Det ene gjelder kausjonsavtaler. Jeg synes det er positivt at det her blir stilt krav til finansinstitusjonene om at de i enkelte tilfeller skal fraråde kausjon. Det er ikke minst viktig fordi banken ofte vil ha informasjon om låntakeren som kausjonisten faktisk ikke har. Ikke minst husker vi fra krisen på 1980 – 1990-tallet at kausjonisten ikke engang fikk beskjed om at låntakeren hadde sluttet å betale avdrag og rente på lånene sine, og at ting hopet seg opp, og i mange tilfeller ble kausjonisten avkrevd beløp som kanskje var det dobbelte av det han opprinnelig hadde stilt kausjon for. At det blir en endring her, er i hvert fall positivt.

Så har vi det med frarådingsplikten i låneforhold. Der stiller det seg litt annerledes, og der støtter Høyre Regjeringen i at vi på mange måter har en ulovfestet frarådingsplikt i dag som det er viktig å trekke fram overfor finansinstitusjonene. Men å utvide denne til en formell frarådingsplikt i denne loven, kan på mange måter svekke de låntakerne som mange av oss ønsker å hjelpe. I mange mindre miljøer, der en bank og en låntaker kjenner hverandre, vil det kunne være tilfeller der en potensiell låntaker nyter stor tillit i lokalmiljøet, ingen er i tvil om at vedkommende vil sette sin ære i å betale tilbake det han skylder, men vedkommende har kanskje på det tidspunktet han søker om lån, ikke aktiver nok til å kunne stille sikkerhet. Jeg tror at en lovfestet frarådingsplikt her vil gjøre bank- og finansinstitusjonene så redde at de i mange tilfeller ikke gir lån de ellers ville gitt, til folk som også burde fått det. Her er det viktig at særlig folk med «drive», gründere og andre som vi ønsker skal tore å ta risiko i sitt lokalmiljø, ikke mister denne muligheten ved at bankene bare blir opptatt av å sikre seg ved å dele ut lån til dem som – jeg holdt på å si – strengt tatt kanskje ikke trenger det.

Det andre konfliktpunktet har knyttet seg til det som går på forkjøpsrett ved salg av lån. Her har praksis i noen grad fått utvikle seg slik at bankene har dumpet en del lån på billigsalg til en tredjepart, som så har gått inn for å inndrive dette lånet atskillig mer aktivt enn det banken gjorde. Ikke minst i lys av at Stortinget vedtok en gjeldsordningslov, og Stortinget bevilget faktisk også penger til bankene etter bankkrisen for å hjelpe dem, er det grunn til å minne om at en del av dette engasjementet fra Stortingets side jo var begrunnet med at det skulle komme noen av låntakerne til gode. Vi mente det var en skylddeling mellom låntaker og långiver, og det kom til uttrykk ved at Stortinget var villig til å bidra. Når disse lånene så senere bare ble dumpet til en tredjepart, banken hadde langt på vei fått pengene sine, så er det klart, som Forbrukerrådet peker på, at bankenes interesse for å ettergi en del av lånet til en del av forbrukerne ikke var så stor som vi kanskje hadde regnet med.

Det er også veldig viktig å understreke og gjøre forbrukeren trygg på at når man inngår en avtale med en profesjonell avtalepart, har man på en måte valgt hvem man vil inngå avtalen med. Hvis jeg velger å ta opp et lån i Sparebanken Møre, fordi jeg har tillit til de gutta som sitter der, er ikke det det samme som å ta opp et lån i et slags AS Torpedo Knoll og Tott. Jeg har rett og slett valgt hvem jeg som forbruker ønsker å ha en avtale med. Det er et minstekrav at det både blir gitt informasjon til låntakeren hvis banken planlegger å selge lånet til andre, og deretter at låntakeren gis mulighet til faktisk å overta dette lånet, eller innløse lånet, i hvert fall til noenlunde samme pris som det tredjepart får tilbudt. Det er ikke mer enn rett og rimelig, og det er en viktig styrking av forbrukerens sikkerhet. En sidevirkning av det vil nok også være at bankene legger lite grann mer arbeid i gjeldssaneringen sin, slik at summen fort kan bli både at banken får inn mer enn den ville fått i dag, og at låntakeren kommer ut bedre enn i dag. Da har vi nådd et viktig mål.

Jeg er glad for at både Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er enige om innholdet i det jeg nå har berørt, knyttet til forkjøpsretten. Så er det litt ulik konklusjon om hvorvidt vi skal foreslå den eksakte lovteksten nå, eller om vi skal be Regjeringen vurdere det og komme tilbake med en lovtekst. Høyre vil selvsagt støtte Arbeiderpartiets forslag subsidiært, altså forslaget om at Regjeringen skal komme tilbake med den endelige lovteksten.

Jeg vil også gi honnør til Finn Kristian Marthinsen fra Kristelig Folkeparti, som meddelte at også Kristelig Folkeparti er beredt til å støtte Arbeiderpartiets forslag subsidiært, for da har vi faktisk oppnådd en ganske bred enighet om å styrke forbrukeren også i dette tilfellet. På denne bakgrunn vil jeg anbefale den finansavtaleloven som vi nå er kommet fram til.

Jeg synes det er gledelig at denne debatten ikke er preget av de store konfliktene, men tvert imot av enighet om at vi her har tatt et viktig skritt for å verne forbrukernes interesser, et skritt som nok vil bli lagt merke til ute i Europa, og som kanskje kan føre til at denne lovgivningen blir kopiert i flere europeiske land.

Harald Hove (V): Jeg vil på vegne av Venstre i all hovedsak få gi uttrykk for tilslutning til det lovforslaget som nå legges fram for Odelstinget, med nyanser på noen få punkter hvor det er dissens i komiteen.

Den loven som vil bli vedtatt, innebærer et viktig vern for låntakere, og særlig for de låntakere som oppfattes som forbrukere, og som er utenfor mer profesjonelle låneforhold. Det er en riktig og nødvendig lov, fordi vi har hatt en framvekst ut av långiverinstitusjoner som gjør at dette med långivning etter hvert er blitt en langt mer utbredt virksomhet. Det å få lån får i en del sammenhenger mer karakter av å kjøpe en gjenstand. Man har fått et annet marked enn det man hadde for 20-30 år tilbake. I noen grad innebærer denne loven at man pålegger finansinstitusjoner det ansvar som jeg tror de fleste banker i realiteten håndterte, hvis vi går 20-30 år tilbake i tid. Slik sett er det en lovgivning som på mange måter er en reaksjon på en del av det som skjedde kanskje særlig på slutten av 1980-tallet, og som er viktig, fordi den skal verne mot at man kommer i tilsvarende situasjoner som den gang.

Det kan være særlig grunn til å framheve kausjonsforhold og det å ha en klar lovgivning som styrker kausjonistenes situasjon. Det vil forhåpentligvis særlig ha som effekt at en del personer ikke inngår kausjonsforpliktelser når kausjonsforpliktelsen lett vil resultere i et ansvar man ikke hadde tenkt igjennom på forhånd, og som man ikke har villet ta innover seg på skikkelig måte, nettopp fordi at man kalkulerer med at dette er et ansvar som aldri skal bli aktuelt. Litt av kausjonens karakter er at den som påtar seg forpliktelsen, på en måte ikke har det samme bevissthetsforhold knyttet til muligheten for at den kan bli en realitet. Derfor er særlig spørsmålet om vern av kausjonister spesielt viktig.

Et annet punkt er spørsmålet om frarådingsplikt. Det kan i og for seg være gode grunner for å vurdere det spørsmålet nøye. Det ligger et visst poeng i å holde fast ved låntakerens ansvar, og at det ikke må gå så langt at det å oppta lån blir noe som man på en måte kan få et for lettvint forhold til, fordi det er andre som i så fall skal fraråde en det, utover det som følger av praksis i dag. På ett punkt vil jeg antyde at sentrumspartiene bør vurdere sin stemmegivning litt nærmere: Hvis det først blir vedtatt en bestemmelse om frarådingsplikt i forhold til det å ta opp et lån, er det et spørsmål om det ikke også bør informeres om den frarådingsplikten overfor kausjonistene. Nå er det mye som tyder på at dette ville følge av gjeldende rett, men det er likevel et spørsmål som kanskje bør vurderes litt nærmere. Har man først vedtatt en regel om frarådingsplikt overfor låntaker, bør en kausjonist som kommer inn i forholdet, bli gjort oppmerksom på at man her har frarådet låntakeren å ta opp lån. Da er situasjon en litt annen enn hvis man ikke har en slik regel.

Når det gjelder dette med overdragelse av fordringer, kan jeg slutte meg til det som Finn Kristian Marthinsen sa. Men jeg tror at vi kanskje bør se litt nærmere på spørsmålet. Min intuisjon går faktisk i retning av at det man her er i ferd med å gjøre, er å innføre et gjeldsordningsinstitutt utenfor gjeldsordningsloven, og at dette nettopp bør ha det perspektivet som gjeldsordningsloven legger på gjeldsordningen.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er en stor og viktig sak for folk flest som Odelstinget har til behandling i dag. For meg personlig var det en stor glede å kunne fremme en slik sak for Stortinget som en av de første oppgavene i mitt nye departement. Ofte er det lett å få det inntrykk at Justisdepartementet er et departement for strafferettspleie og utlendingssaker. Denne lovsaken viser at området er vesentlig bredere. I Justisdepartementet har vi ansvar for en rekke andre områder som er viktige for vanlige folks hverdag.

I dag er det bankavtaler og forbrukervern saken gjelder. Loven som Odelstinget har til behandling, innebærer en omfattende regulering som dekker de fleste former for bankavtaler og andre finansavtaler.

Loven bygger på Banklovkommisjonens omfattende arbeid. Banklovkommisjonen ble satt ned i 1990 for å foreta en fullstendig gjennomgang av norsk bank- og finanslovgivning. En del av kommisjonens oppdrag var å foreslå lovregler om avtaleforholdet mellom kundene og finansinstitusjonene. Resultatet av dette arbeidet er loven som vedtas i dag.

Man ville kanskje tro at så viktige områder som det er tale om her, for lengst var lovregulert. Slik er det ikke. Det finnes nok noen spredte lovregler her og der, men langt på vei har institusjonenes standardkontrakter hittil kunnet råde grunnen alene.

Ved utformingen av lovforslaget har departementet lagt stor vekt på behovet for forbrukervern. Jeg er glad for at komiteen enstemmig har sluttet opp om en slik linje. Jeg er helt enig med komiteen i at en lovregulering av finansavtaler må sette forbrukeren i sentrum, fordi forbrukeren ofte er den svake part i slike sammenhenger. Samtidig må en lovregulering, som komiteen understreker, sikre en effektiv konkurranse. Jeg har med glede merket meg at komiteen mener loven ivaretar disse hensynene på en god måte.

Hvis jeg skal trekke fram et område som jeg ser som særlig viktig, vil jeg peke på reglene om kausjon. Mange av oss har også erfaring med kausjon i forbindelse med låneopptak. Kausjon kan være nødvendig for at man i det hele tatt skal få lån når man har behov for det. Men bruk av kausjon har for enkelte også vært opphav til problemer og til og med til personlige tragedier. Loven vil skape mer ordnede forhold og bedre vern for kausjonister. Loven slår fast viktige prinsipper når det kreves at kausjonisten til enhver tid skal være fullt ut orientert om utviklingen i låneforholdet, og at kausjonistens ansvar skal følge den opprinnelige låneavtalen selv om långiveren skulle gi låntakeren betalingsutsettelser. Det er også vesentlig at låntakeren har krav på særskilt varsel dersom långiveren ved låneopptak må anta at låntakeren kan få problemer med å tilbakebetale lånet.

Jeg har merket meg at flertallet i komiteen går inn for regler om frarådingsplikt overfor låntakere og kausjonister, som går lenger enn det departementet foreslo i proposisjonen. Sett fra et forbrukersynspunkt framstår dette som positivt. Når Regjeringen likevel avstod fra å foreslå de reglene som komiteen har tatt inn, var det bl.a. av en viss frykt for at omfattende frarådingsregler kan få utilsiktede virkninger, bl.a. for bankenes vilje til å akseptere kausjon som sikkerhet og dermed for den enkeltes muligheter til å få lån.

Komiteen har vært opptatt av spørsmål knyttet til oppkjøp av fordringer. Jeg er glad for at komiteen støtter forslaget i proposisjonen om at overdragelse av fordringer bare skal kunne skje til en annen finansinstitusjon. Jeg har samtidig merket meg at flertallet i komiteen i tillegg ønsker en regel om at låntakeren skal gis en rett til å kjøpe fordringen på samme vilkår som det långiveren er villig til å selge fordringen for til en tredjepart. Som jeg har understreket i mitt brev til komiteen, ser jeg både tekniske og reelle innvendinger mot en slik ordning. Men dersom Stortinget ber om det, skal jeg selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med forslag til slike regler. Jeg ser det i tilfelle som naturlig at forslaget forberedes av Banklovkommisjonen.

Til slutt vil jeg få understreke at nyanser i oppfatningen når det gjelder utformingen av noen få enkeltforslag, ikke må få overskygge det store og det viktige ved denne saken: Regjeringen og et samlet storting står bak en grunnleggende reform som vil bedre forbrukernes stilling og skape vesentlig større klarhet i forholdet mellom finansinstitusjonene og deres kunder.

Sosialt sett er det et uttrykk for at vi i Norge kan lære av den fryktelige tragedien som inntraff med gjeldskrisen omkring 1990, da jeg personlig følte at på et visst tidspunkt var det vanskelig å nå fram til sosialøkonomenes aggregerte makroøkonomiske størrelser. Da er det en fordel at det ligger et forbrukerperspektiv der, som Stortinget i dag enstemmig tar med seg. Jeg må si at det er en styrke for vårt politiske system at vi kan ta opp erfaringer på en slik måte, og gjøre det på den måten som skjer ved dagens lovbehandling.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ane Sofie Tømmerås (A): Debatten har bekreftet det innstillingen bærer preg av, nemlig at her er det stor grad av enighet om en lov som i aller høyeste grad sikrer rettsvernet og stillingen til bankkunder, og spesielt privatkunden. Fordi vi er så enige, vil ikke jeg nå begynne å dra opp en debatt rundt det ene punktet hvor vi skiller lag, nemlig når det gjelder frarådingsplikt overfor låntaker, men jeg vil bare presisere et par ting i forhold til det som er blitt sagt i debatten.

For det første dreier lovteksten seg om fraråding bare når det er forbruker som er låntaker, slik at representanten Krohn Devolds gründere vil det ikke bli noen endring for, da regelen ikke gjelder i næringslivsforhold. Så har flere vist til at man må anse det som at slik fraråding eksisterer i dag, og derfor er det unødvendig å skulle putte det inn i loven. Det er mulig at en slik fraråding i praksis eksisterer i dag når den bør finne sted, men vi ser jo da at den ikke fungerer. Erfaringen viser jo at det har vært gitt mange lån som aldri skulle ha vært gitt. Det viser hele den køen av gjeldsofre som vi fortsatt har i dag, og som vi ikke minst hadde mange flere av i skiftet mellom 1980-tallet og 1990-tallet. Og fordi man anser at det er en slik fraråding i dag, anser man også avtalelovens generelle bestemmelser om lojalitet og god avtaleskikk som gode nok, hvis fraråding ikke er gjort. Så ser vi i praksis at slik er det ikke. Vi ser i praksis at det ikke fungerer. Domstolene tør ikke å bruke dem, de er tilbakeholdne med å skulle gi en låntaker helt eller delvis lempinger i sitt lån på bakgrunn av at finansinstitusjonen som den sterke parten med den nødvendige kompetansen ikke har gjort kredittvurdering av låntakeren på en ordentlig måte. Vi ser at domstolene er tilbakeholdne med å lempe på låntakers forpliktelser med hjemmel i avtaleloven. Og når vi nå nettopp lager en spesiallov for å regulere finansavtalene, syns flertallet at det også er på sin plass å lovfeste den frarådingsplikten som eksisterer allerede i dag, få den inn i loven, slik at vi nettopp kan få rettsvirkninger. Det ble sagt at det ikke gir rettsvirkninger, men visst gjør det det, for er ikke frarådingsplikten overholdt, kan jo også låntakeren helt eller delvis slippe sine forpliktelser den dagen vedkommende kommer i trøbbel.

Så er det trukket fram at det kan være noen som ikke i det hele tatt får lån, som burde ha fått det. Men jeg vil si at hvis man etter en seriøs kredittvurdering kommer fram til at vedkommende ikke bør ta opp lånet, bør han heller ikke få lån.

Og helt til slutt: En sideeffekt av denne regelen vil også være en mer rettferdig behandling kreditorene imellom ved eventuelle betalingsproblemer.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg var litt fristet til å bruke adgangen til å oppklare en åpenbar misforståelse, men det går jo an å gjøre det innenfor vanlig taletid.

Misforståelsen går på det Ane Sofie Tømmerås sa, at jeg trodde dette dreide seg om gründernes lån til næringsvirksomhet. Det har jeg selvfølgelig aldri trodd! Men også en gründer, et menneske med drive, har både boliglån og billån og en rekke tradisjonelle forbrukerlån. Det er nettopp banken og finansinstitusjonens tillit til dette menneskets evne til å skaffe seg inntekt – den lønnsinntekten som vi andre har i lønnede ansettelsesforhold – som avgjør om vedkommende får lån eller ikke.

Men selvfølgelig, det dreier seg om forbrukerlån. Poenget blir likevel det samme.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, se side 643)

Votering i sak nr. 2

Presidenten: Under debatten er det satt fram fire forslag. Det er:

forslag nr. 1, fra Finn Kristian Marthinsen på vegne av Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet
forslag nr. 2, fra Ane Sofie Tømmerås på vegne av Arbeiderpartiet
forslag nr. 3, fra Jørn L. Stang på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre
forslag nr. 4, fra Jørn L. Stang på vegne av Fremskrittspartiet

Presidenten vil først referere forslag nr. 2, som lyder:

«Stortinget ber Regjeringen komme raskt tilbake til Stortinget med forslag som åpner for at låntakeren får forkjøpsrett når fordringen overdras.»

Forslaget blir i samsvar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget.

Ågot Valle (SV) (fra salen): President!

Presidenten: Ønskes det stemmeforklaring?

Presidenten håper at han kan rettlede de ulike partier under voteringen, og hvis det kommer til et springende punkt, kan Ågot Valle be om ordet – dette for å spare tid. – Ågot Valle får likevel ordet til stemmeforklaring.

Ågot Valle (SV): Jeg har stor forståelse for det, men både i denne saken og i en annen sak må vi få lov til å komme med en stemmeforklaring, for vi har ikke deltatt i debatten.

Jeg vil anmode SV-gruppa om å stemme for forslag nr. 1, fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, og mot forslagene nr. 3 og 4, fra henholdsvis Fremskrittspartiet og Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Ja, da har SVs gruppe fått den rettledningen, og presidenten regner med at det skulle være tilstrekkelig.

Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til

lov

om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven).

Kapittel 1 Alminnelige regler

§ 1 Virkeområde

(1) Denne loven gjelder for avtaler og oppdrag om finansielle tjenester med finansinstitusjoner eller lignende institusjoner hvis ikke annet er fastsatt i eller i medhold av lov.

(2) Med lignende institusjoner menes i denne loven

a) statsbank
b) finansmeglerforetak
c) finansagent eller finansrådgiver
d) samvirkeforetak
e) pensjonsinnretning som omfattes av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet
f) institusjon som loven gjelder for etter forskrift med hjemmel i fjerde ledd bokstav a
g) Postbanken BA.

(3) Loven gjelder ikke mellom to parter som begge er finansinstitusjoner eller lignende institusjoner og opptrer i denne egenskap.

(4) Kongen kan gi forskrifter om lovens virkeområde, herunder om at

a) loven skal gjelde helt eller delvis for andre enn institusjoner nevnt i første ledd
b) enkelte bestemmelser i loven ikke skal gjelde for visse institusjoner.

§ 2 Ufravikelighet

(1) Loven kan ikke fravikes ved avtale til skade for en forbruker. Med forbruker menes en fysisk person når avtalens formål for denne ikke hovedesakelig er knyttet til næringsvirksomhet.

(2) Når institusjonens kunde ikke er en forbruker, viker loven for avtale, etablert praksis mellom partene eller annen sedvane som anses bindende mellom partene. Bestemmelsene i §§ 14, 16, 20 første punktum, 21 tredje ledd, 27, 28, 48 og 61 samt kapitlene 5 og 6 kan likevel ikke fravikes til skade for kunden. Bestemmelsene i kapittel 3 kan ikke fravikes til skade for låntakeren dersom låntakeren er en fysisk person, og lån eller lignende kreditt er sikret ved pant i et formuesgode som tilhører låntakeren uten at godet hovedsakelig er knyttet til låntakerens næringsvirksomhet.

(3) En bestemmelse som ikke kan fravikes til skade for en forbruker, kan ikke settes til side ved avtale om at fremmed rett skal anvendes.

§ 3 Anvendelse av norsk rett

Har en forbruker bosatt i Norge inngått avtale med en institusjon hjemmehørende i annet land, skal norsk rett gjelde for avtalen dersom

a) institusjonen har gitt forbrukeren tilbud eller markedsført tjenesten her i riket, og forbrukeren her har gjort det som er nødvendig for at avtalen skal kunne inngås
b) institusjonen eller en kommisjonær, agent eller annen representant for denne eller en megler her i riket har mottatt forbrukerens tilbud, aksept eller bestilling, eller
c) avtalen er inngått av forbrukeren etter reise til utlandet i forbindelse med erverv av fast eiendom eller løsøregjenstand eller finansiering av ervervet, og reisen er arrangert av institusjonen, eller av selger i forståelse med institusjonen.

§ 4 Nemndsbehandling

(1) Gjennom avtale mellom en finansinstitusjon eller en lignende institusjon eller en organisasjon for slike institusjoner på den ene siden, og på den annen side Forbrukerrådet eller en annen organisasjon som representerer institusjonenes kunder, kan det opprettes en eller flere nemnder for behandling av tvister om finansavtaler.

(2) Partene kan forelegge avtalen for Kongen til godkjenning. Har Kongen godkjent nemndas vedtekter, gjelder bestemmelsene i tredje til femte ledd.

(3) Kunden kan kreve nemndsbehandling av enhver tvist hvor nemnda er kompetent, såfremt kunden har saklig interesse i å få nemndas uttalelse i saken. Tvist om urettmessig belastning av konto eller urettmessig bruk av betalingsinstrument, jf. § 37, kan også institusjonen bringe inn for nemnda.

(4) Så lenge en tvist er til behandling i nemnda, kan ikke en part bringe den inn for de alminnelige domstoler. Bestemmelsen i første punktum er likevel ikke til hinder for tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring etter tvangsfullbyrdelsesloven.

(5) En sak som nemnda har realitetsbehandlet, kan bringes direkte inn for herreds- eller byrett.

§ 5 Avtale om tvisteløsning

(1) En finansavtale med en forbruker skal inneholde opplysning om tvisteordning som nevnt i § 4. En forbruker kan ikke fraskrive seg adgangen til å kreve nemndsbehandling.

(2) En forbruker kan ikke på forhånd avtale voldgift. Dersom ikke annet følger av lov, kan en forbruker heller ikke på forhånd vedta annet verneting enn de lovbestemte.

§ 6 Sletting av pantheftelser m.v.

(1) Når en fordring er innfridd eller for øvrig bortfalt, skal kreditor sørge for sletting eller frigivelse av pant og annen sikkerhet for fordringen, dersom ikke annet er avtalt i forbindelse med innfrielsen. Kausjonsdokument skal leveres tilbake til kausjonisten.

(2) Gjeldsbrev og annet dokument som har tjent som bevis for långiverens fordring, skal gjøres ugyldig og leveres tilbake til låntakeren.

§ 7 Brudd på andre avtaler

(1) Institusjonen kan ikke i en finansavtale med en forbruker betinge seg rett til å heve eller si opp avtalen eller til å anse fordring i henhold til avtalen som forfalt, på grunn av at kunden har misligholdt en annen avtale eller fordring.

(2) Hvis kunden overfor institusjonen har handlet klart i strid med redelighet og god tro, har institusjonen slik rett som nevnt i første ledd uten hensyn til om forbehold er inntatt i finansavtalen. Det samme gjelder andre institusjoner i samme konsern dersom dette er saklig begrunnet.

§ 8 Bruk av elektronisk kommunikasjon og elektroniske medier

(1) Krav i eller i medhold av denne loven om at opplysninger eller meldinger skal gis skriftlig, er ikke til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom kunden ønsker dette.

(2) Krav i eller i medhold av denne loven om at en avtale skal inngås skriftlig, er ikke til hinder for at avtalen inngås ved hjelp av et elektronisk medium dersom kunden ønsker dette, og

a) avtalens innhold i sin helhet er tilgjengelig for kunden ved avtaleinngåelsen, og
b) det er benyttet en betryggende metode for å autentifisere inngåelsen av en avtale med det angitte innhold.

Kapittel 2 Innskudd og betalingsoppdrag

I Innledende bestemmelser

§ 9 Virkeområde

(1) Dette kapitlet gjelder for avtaler om innskudd og for bruk av innskuddskonto i finansinstitusjoner eller lignende institusjoner som nevnt i § 1 annet ledd. Dersom det er knyttet en kredittordning til en innskuddskonto, gjelder også reglene i kapittel 3.

(2) Bestemmelsene i avsnitt VI gjelder forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer.

(3) Kongen fastsetter i forskrift særlige regler om betalingsoppdrag til og fra utlandet.

(4) Kongen kan i forskrift fastsette særlige regler om innenlandske valutatransaksjoner. § 27 og § 41 annet ledd gjelder bare ved innenlandske valutatransaksjoner dersom det er bestemt i en slik forskrift.

§ 10 Særlige innskuddsformer

(1) Bestemmelsene om innskudd i dette kapitlet gjelder ikke for

a) forsikringsavtale
b) pensjonsspareavtale
c) avtale om innskudd i verdipapirfond.

(2) Bestemmelsene om innskudd i dette kapitlet gjelder tilsvarende for innlån til finansinstitusjoner eller lignende institusjoner, med unntak av

a) lån ved ihendehaverobligasjoner og sertifikater
b) ansvarlig lån.

§ 11 Betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto

(1) For betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto, gjelder bestemmelsene i §§ 12, 13, 14, 28, 29 annet ledd og avsnitt V, VI og VII tilsvarende.

(2) Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder ikke for forhåndsbetalte elektroniske kort dersom ikke kortet kan brukes til å disponere en innskuddskonto. Kongen kan i forskrift fastsette særlige regler om forhåndsbetalte elektroniske kort.

§ 12 Definisjoner

I dette kapitlet betyr

a) betalingsoppdrag: oppdrag om uttak eller overføring av betalingsmidler
b) betalingsmidler: pengesedler og mynter (kontanter), samt innskudd og kreditt på konto i en finansinstitusjon eller en lignende institusjon som kan disponeres ved bruk av betalingsinstrumenter
c) betalingsinstrument: sjekk, giroblankett, betalingskort eller annet særskilt hjelpemiddel for uttak eller overføring av betalingsmidler
d) betalingskort: elektronisk eller manuelt benyttet uttaks-, debet- og kredittkort eller lignende kort for uttak eller overføring av betalingsmidler
e) virkedag: hver av ukedagene fra og med mandag til og med fredag med unntak av helligdager og offentlige høytidsdager.

§ 13 Alminnelige vilkår

(1) De alminnelige vilkår for innskudd og betalingsoppdrag som en institusjon benytter, skal holdes tilgjengelig for kundene på ekspedisjonsstedene.

(2) Alminnelige vilkår for betalingsoppdrag skal opplyse om høyeste antall virkedager for å gjennomføre betalingsoppdrag.

§ 14 Avvisning av kunder

(1) Institusjonen kan ikke uten saklig grunn avslå å ta imot innskudd eller utføre betalingsoppdrag på vanlige vilkår.

(2) Kunden skal underrettes om avslag uten ugrunnet opphold når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Underretningen om avslag skal inneholde opplysning om tvisteordning som er etablert etter § 4.

II Avtalen

§ 15 Opplysningsplikt m.v.

(1) Institusjonen skal veilede kunden i valget mellom de ulike typer av innskuddskontoer som den tilbyr.

(2) Før det blir inngått en kontoavtale med en forbruker, skal institusjonen skriftlig opplyse kunden om

a) nominell årlig rente, samt for andre kontoer enn brukskontoer nevnt i § 30 annet ledd annet punktum, representative eksempler på effektiv rente
b) kostnader ved å etablere, ha eller avvikle kontoen, betalingsinstrument knyttet til den eller annen del av kontoforholdet
c) kostnader som påløper ved å bruke kontoen og betalingsinstrument knyttet til den
d) regler om hvordan kontoen og betalingsinstrument knyttet til kontoen kan brukes, herunder krav til legitimasjon
e) reklamasjonsplikten som følger av § 37 første ledd
f) begrensninger i kontohaverens adgang til straks å si opp avtalen og til å ta ut midler fra kontoen, jf. §§ 21 første ledd og 24 tredje ledd
g) ansvar og risiko ved bruk av kontoen og for andres urettmessige bruk av den
h) tidspunktet for godskriving av renter, såfremt renter ikke skal godskrives ved årets utgang

i) hvilke regler som gjelder for innskuddsgaranti.

(3) Skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i annet ledd, skal være tilgjengelig for alle kunder. Brosjyrer og lignende markedsføringsmateriell om innskudd og betalingsoppdrag skal alltid inneholde opplysninger som nevnt i annet ledd bokstav a, b, c, f og h.

§ 16 Kontoavtalen

(1) Kontoavtalen skal være skriftlig. Den skal inneholde navn og adresse samt fødselsnummer eller organisasjonsnummer på kontohaveren og enhver som skal disponere kontoen. Dersom slikt nummer ikke eksisterer, skal fødselsdato eller annen entydig identifikasjon benyttes.

(2) Kontoavtalen skal inneholde opplysninger som nevnt i § 15 annet ledd bokstav a til i. En kontoavtale med en forbruker skal inneholde opplysning om tvisteordning som er etablert etter § 4. Opplysninger som nevnt i § 15 annet ledd som institusjonen har gitt før avtalen ble inngått, skal i alle tilfeller regnes som en del av kontoavtalen.

(3) Et vilkår som ikke er tatt inn i kontoavtalen, er ikke bindende for kontohaveren med mindre institusjonen godtgjør at vilkåret er vedtatt av kontohaveren.

(4) Institusjonen skal gi kontohaveren et eksemplar av avtalen eller på annen måte gjøre avtalen tilgjengelig for kontohaveren.

(5) Kongen kan gi nærmere regler om krav til innholdet i kontoavtalen og om gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 15.

§ 17 Ihendehaverklausul

Innskuddsbok kan ikke inneholde vilkår om at institusjonen med befriende virkning kan utbetale penger til den som har innskuddsboken i hende (ihendehaverklausul).

§ 18 Endring av kontoavtalen

(1) Er partene enige om å endre kontoavtalen, gjelder §§ 15 og 16 tilsvarende så langt de passer.

(2) Institusjonen kan ikke i en kontoavtale med en forbruker forbeholde seg rett til ensidig å endre avtalevilkår til skade for kontohaveren, med unntak av

a) nedsettelse av rentesats
b) økning av gebyrer for å ha eller bruke kontoen eller betalingsinstrument knyttet til denne.

(3) Institusjonen kan uten hensyn til om forbehold er tatt inn i kontoavtalen, øke satsene for overtrekksrente og purregebyr ved urettmessig overtrekk.

§ 19 Varsel om ensidig endring av avtalevilkårene

(1) Endring av vilkårene i kontoavtalen til kontohaverens skade kan tidligst settes i verk to uker etter at institusjonen har sendt skriftlig varsel til kontohaveren om endringen.

(2) Varsel om endring av rentesatser og gebyrer skal opplyse om

a) hva endringene går ut på
b) kontohaverens rett til å si opp avtalen og få utbetalt innestående på kontoen med tillegg av påløpte renter, og i den forbindelse hvilke regler som gjelder for avviklingsvederlag og forhåndsbetalt periodeavgift.

(3) Varsel om endring kan tas med i kontoutskrift.

(4) For andre typer innskuddskontoer enn brukskonto som nevnt i § 30 annet ledd annet punktum, kan varsel unnlates når saldo på konto utgjør mindre enn kr 1 000 med mindre Kongen i forskrift fastsetter et annet beløp.

§ 20 Vederlag ved avvikling

Institusjonen kan bare kreve vederlag (gebyr) for avvikling av kontoforholdet eller deler av dette i den utstrekning dette følger av kontoavtalen. Når kunden er en forbruker, må opplysning om slikt vederlag være gitt på forhånd, jf. § 15 annet ledd bokstav b. Vederlagets størrelse skal ikke overstige antatte kostnader ved avviklingen.

§ 21 Kontohaverens oppsigelse og heving

(1) Når ikke annet er avtalt, jf. § 24 tredje ledd, kan kontohaveren si opp kontoavtalen uten forhåndsvarsel for å få avviklet kontoforholdet.

(2) En bestemmelse i kontoavtalen som begrenser kontohaverens rett til å si opp avtalen, kan ikke gjøres gjeldende dersom institusjonen ensidig endrer avtalevilkår til kontohaverens skade, jf. § 18 annet ledd, og kontohaveren sier opp kontoavtalen innen fire uker etter at varsel etter § 19 er sendt til kontohaveren.

(3) Uten hensyn til hva som er avtalt i kontoavtalen, kan kontohaveren heve avtalen dersom det fra institusjonens side foreligger vesentlig brudd på opplysningsplikten eller kontoavtalen. Krav om heving må fremsettes innen rimelig tid etter at kontohaveren ble eller burde ha blitt klar over hevingsgrunnen.

(4) Avsluttes kontoforholdet etter tredje ledd, har kontohaveren rett til å få utbetalt pengene på kontoen med påløpte renter og uten fradrag for vederlag som nevnt i § 20. Det samme gjelder når institusjonen foretar en ikke uvesentlig endring av rente- eller gebyrsatser og kontohaveren sier opp innen slik frist som nevnt i annet ledd. Kontohaveren har i disse tilfeller også rett til å få tilbakebetalt en forholdsmessig del av forhåndsbetalt periodeavgift.

§ 22 Institusjonens oppsigelse og heving

(1) Institusjonen kan skriftlig si opp avtalen med minst fire ukers varsel dersom det foreligger saklig grunn og det ikke er avtalt lengre bindingstid. Grunnen til oppsigelsen skal opplyses. § 21 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

(2) Institusjonen kan skriftlig heve avtalen ved vesentlig mislighold fra kontohaverens side. Grunnen til hevingen skal opplyses.

§ 23 Konto som ikke brukes

(1) Er det ikke satt inn eller tatt ut noe på en innskuddskonto i løpet av ti år, skal institusjonen gi melding om kontoen i rekommandert brev til kontohaverens eller arvingenes sist kjente adresse. Meldingen skal opplyse om når foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 4 begynner å løpe, når fristen vil løpe ut, og hva som kreves for å avbryte fristen.

(2) Nødvendige kostnader for å komme i kontakt med kontohaveren eller arvingene etter bestemmelsen i foreldelsesloven § 4 første ledd tredje punktum kan belastes kontoen.

III Bruk av konto, betalingsoppdrag m.v.

§ 24 Disponering av konto

(1) Kontohaveren kan bruke kontoen til innskudd, uttak og betalingsoverføringer i samsvar med kontoavtalen.

(2) Innskudd på brukskonto som nevnt i § 30 annet ledd annet punktum kan disponeres når det er godskrevet kontoen. Innskudd i kontanter på slik konto kan straks heves på institusjonens ekspedisjonssteder.

(3) For andre typer innskuddskontoer enn nevnt i annet ledd kan kontoavtalen fastsette oppsigelsestid og bindingstid for innskudd.

§ 25 Umyndig kontohaver

(1) Umyndiges midler som bare kan disponeres av verge eller overformynderi, skal ikke settes inn på konto som den umyndige har rett til å disponere på egen hånd.

(2) Opplysninger som institusjonen etter loven her skal meddele kontohaveren, skal gis verge eller overformynderiet med mindre opplysningene gjelder midler den umyndige har rett til å disponere over på egen hånd.

(3) Har en umyndig kontohaver flere verger, disponerer de kontoen i fellesskap med mindre de skriftlig har gitt melding om noe annet.

§ 26 Avtale om belastningsfullmakt

(1) Denne bestemmelsen gjelder for

a) avtale mellom kontohaveren og institusjonen om fast betalingsoppdrag der belastning skal kunne skje etter krav fra betalingsmottakeren eller foretas av institusjonen av eget tiltak
b) avtale mellom kontohaveren og betalingsmottakeren om at kontoen gjentatte ganger skal kunne belastes etter krav fra betalingsmottakeren.

(2) Kontohaveren skal gi institusjonen skriftlig melding om avtale som nevnt i første ledd bokstav b.

(3) Institusjonen skal påse at de belastninger som foretas, ligger innenfor avtalens grenser.

(4) Avtalen skal på en entydig måte identifisere betalingsmottakeren. For hver betalingsmottaker skal avtalen angi en høyeste belastningsgrense og det tidsrommet belastningsgrensen knytter seg til.

(5) Dersom ikke annet er uttrykkelig avtalt, skal institusjonen sørge for at varsel sendes til kontohaveren senest sju virkedager før belastningen finner sted. Varslet skal opplyse om tidspunktet for når belastningen vil finne sted, om betalingsmottakeren og om beløpets størrelse. Varslet kan tas med i kontoutskrift som nevnt i § 30 annet ledd annet punktum.

(6) Kontohaveren kan endre eller tilbakekalle fullmakten ved melding til institusjonen. Institusjonen skal gjennomføre endringen eller tilbakekallet senest første virkedag etter at meldingen er kommet fram.

§ 27 Renteberegning ved godskriving og belastning av konto

(1) Ved innskudd i kontanter skal renter av beløpet godskrives senest fra og med første kalenderdag etter at innskuddet ble foretatt. Ved annen godskriving av konto skal renter av beløpet godskrives fra og med oppgjørsdagen.

(2) Ved uttak i kontanter skal renter av beløpet godskrives til og med siste kalenderdag før uttaket. Ved uttak i kontanter på lørdag, helligdag eller offentlig høytidsdag skal renter av beløpet godskrives til og med siste kalenderdag før siste virkedag før uttaket. Ved annen belastning av konto skal renter av beløpet godskrives til og med kalenderdagen før oppgjørsdagen.

(3) Med oppgjørsdagen menes den kalenderdagen da godskriving eller belastning av kontoer kan inngå i oppgjøret mellom institusjonene og Norges Bank eller på annen måte gjøres opp institusjonene imellom. Ved overføring innen samme institusjon forstås med oppgjørsdag den dag godskriving og belastning av kontoene skjer.

(4) Kongen kan gi forskrift med regler om renteberegning på særlige områder og regler til utfylling og avgrensning av paragrafen her.

§ 28 Tilbakekall og endring

(1) Tilbakekaller eller endrer betaleren et betalingsoppdrag, skal den institusjonen som forestår betalingsoverføringen, medvirke til dette. For en bestemt type betalingsoppdrag kan det likevel avtales at betaleren ikke skal kunne kreve tilbakekall eller endring.

(2) Et betalingsoppdrag kan ikke tilbakekalles eller endres etter at betaling har skjedd, jf. § 39 første ledd.

(3) For tilbakekall av sjekker gjelder reglene i sjekkloven.

§ 29 Tilbakeholdsrett og motregning

(1) Institusjonen kan ikke utøve tilbakeholdsrett eller foreta motregning i innestående på konto, unntatt for forfalte krav som springer ut av kontoavtalen. Institusjonen kan likevel utøve tilbakeholdsrett eller foreta motregning for krav som er oppstått som følge av et straffbart forhold.

(2) Institusjonen kan ikke utøve tilbakeholdsrett eller foreta motregning i betalingsmidler som institusjonen har til disposisjon for å utføre betalingsoppdrag.

(3) Retting av feilaktige godskrivinger reguleres av § 31.

(4) Reglene i paragrafen her er ikke til hinder for at det etter ellers gjeldende regler stiftes særskilt sikkerhetsrett i innskudd.

IV Føring av konto

§ 30 Kontoinformasjon

(1) Institusjonen skal jevnlig, og minst én gang i året, skriftlig informere kontohaveren om rente- og gebyrsatser for alternative typer innskuddskontoer som institusjonen tilbyr.

(2) Kontoutskrift skal sendes kontohaveren etter årets utgang. For lønnskonto, driftskonto og lignende brukskonto skal kontoutskrift sendes minst hver måned dersom det har vært bevegelse på kontoen.

(3) Hver kontoutskrift skal inneholde saldo, alle bevegelser på kontoen siden forrige utskrift, tidspunkter for renteberegninger for de enkelte bevegelser, gebyrer siden forrige utskrift og samlet fra siste årsskifte, påløpte renter og de rente- og gebyrsatser som gjelder for kontoforholdet. Navn på betalingsmottakere skal om mulig opplyses.

(4) Dersom kontohaveren har fått uriktige opplysninger om disponibelt beløp på kontoen og i god tro har belastet kontoen for større beløp enn disponibelt, kan institusjonen ikke kreve overtrekksrente av kontohaveren før kontohaveren har fått rimelig tid til å rette på forholdet.

§ 31 Feilaktig godskriving av konto

(1) Hvis institusjonen ved en feil har godskrevet uriktig konto eller uriktig beløp, kan institusjonen rette feilen ved å belaste kontoen innen utløpet av tredje virkedag deretter. Det samme gjelder dersom en institusjon ved en feil har godskrevet en konto i annen institusjon for så vidt den har adgang til å rette feilen i forhold til denne institusjonen.

(2) Institusjonens adgang til å rette feil etter første ledd gjelder ikke dersom godskriving av kontoen har skjedd i samsvar med oppdrag fra en tredjeperson.

(3) Hvis godskriving som nevnt i første ledd har sammenheng med straffbart forhold fra betalingsmottakerens side, eller fra en annen som har rett til å belaste betalingsmottakerens konto, kan institusjonen i alle tilfelle foreta retting av kontoen.

(4) At institusjonen ikke har adgang til å foreta retting av kontoen etter paragrafen her, er ikke til hinder for at institusjonen kan kreve tilbakesøking etter alminnelige regler.

§ 32 Feilaktig belastning av konto

(1) Hvis institusjonen ved en feil har belastet en konto, skal den uten ugrunnet opphold godskrive kontoen for et tilsvarende beløp.

(2) Institusjonen plikter uten hensyn til skyld å erstatte rentetap og annet direkte tap som er oppstått ved den feilaktige belastningen.

(3) For indirekte tap svarer institusjonen etter alminnelige erstatningsregler.

§ 33 Melding om feil

Oppdager institusjonen at en konto er feilaktig godskrevet eller belastet, skal kontohaveren underrettes uten ugrunnet opphold. Dersom feilen er rettet på en slik måte at det ikke er noen reell mulighet for at kontohaveren kan ha fått uriktige opplysninger om disponibelt beløp på kontoen, er det likevel tilstrekkelig at underretningen gis i forbindelse med en kontoutskrift.

V Andres misbruk av konto og betalingsinstrument

§ 34 Andres misbruk av konto m.v.

(1) Kontohaveren er ikke ansvarlig for andres urettmessige uttak eller annen belastning med mindre den som har foretatt disposisjonen, har legitimert seg i samsvar med reglene i kontoavtalen, og belastningen har vært mulig som følge av forsett eller grov uaktsomhet fra kontohaveren eller fra noen som etter kontoavtalen har rett til å belaste kontoen.

(2) Ansvaret etter første ledd er begrenset til disponibelt beløp på kontoen på belastningstidspunktet. Er misbruk skjedd ved bruk av elektroniske betalingsinstrumenter innenlands, kan ansvaret heller ikke overskride belastningsgrenser som gjelder for den eller de bruksmåter som er benyttet. Begrensningene i leddet her gjelder ikke dersom kontohaveren eller noen som etter kontoavtalen har rett til å belaste kontoen, har medvirket forsettlig til at vedkommende kunne legitimere seg.

(3) Kontohaveren svarer ikke for andres urettmessige bruk som finner sted etter at institusjonen har fått varsel om forhold som skaper særlig fare for misbruk, som f.eks. at et betalingsinstrument er kommet bort eller at kode eller annen sikkerhetsprosedyre kan ha blitt tilgjengelig for uvedkommende. Kontohaveren er likevel ansvarlig dersom kontohaveren eller noen som etter kontoavtalen har rett til å belaste kontoen, forsettlig har muliggjort bruken.

(4) Uten hensyn til reglene i denne paragrafen er kontohaveren i alle tilfelle ansvarlig for tap som skyldes at kontohaveren eller noen som etter kontoavtalen har rett til å belaste kontoen, har utvist eller medvirket til svik mot institusjonen.

(5) Ansvaret ved misbruk av betalingskort er regulert i § 35.

§ 35 Misbruk av betalingskort

(1) Kontohaveren svarer med inntil kr 800 for tap som skyldes andres urettmessige bruk av betalingskort når tilhørende personlig kode eller annen lignende sikkerhetsprosedyre er brukt.

(2) Kontohaveren svarer med inntil kr 8 000 for tap som skyldes andres urettmessige bruk av betalingskort dersom

a) kontohaveren eller noen betalingskortet er overlatt til, ved grov uaktsomhet har muliggjort misbruket, eller
b) misbruket er muliggjort fordi kontohaveren eller noen betalingskortet er overlatt til, har unnlatt å underrette institusjonen snarest mulig etter å ha fått kjennskap til at betalingskortet er kommet bort eller innen rimelig tid etter at dette burde vært oppdaget.

(3) Er misbruk av elektronisk betalingskort skjedd innenlands, kan ansvaret etter annet ledd ikke overskride de belastningsgrenser som gjelder for den eller de bruksmåter som er benyttet.

(4) Begrensningene i annet og tredje ledd gjelder ikke dersom kontohaveren eller noen kortet er overlatt til, forsettlig har muliggjort bruken av kortet. Begrensningene gjelder heller ikke for tap som er oppstått som følge av at kontohaveren eller noen kortet er overlatt til, har unnlatt å underrette institusjonen snarest mulig etter å ha fått kjennskap til irregulær bruk av kortet.

(5) § 34 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende for kontohaverens ansvar etter paragrafen her.

(6) Kongen kan i forskrift bestemme at reglene i paragrafen her skal gjelde helt eller delvis for andre typer betalingsinstrumenter.

§ 36 Lemping av kontohaverens ansvar

(1) Ansvaret etter §§ 34 og 35 kan lempes dersom måten kontoen kan disponeres på ikke er betryggende, eller dersom betalings- eller kontokortsystemet ikke oppfyller forsvarlige standarder for identifikasjons-, kontroll- og varslingsrutiner, og den urettmessige belastning eller misbruket har sammenheng med dette. Det kan også tas hensyn til manglende aktsomhet eller andre forhold på institusjonens side som har medvirket til at den urettmessige belastningen eller misbruket kunne skje.

(2) Kontohaverens ansvar kan også nedsettes dersom en leverandør av varer eller tjenester som har mottatt betalingen, forsto eller burde forstå at bruken av betalingsinstrumentet var urettmessig.

§ 37 Reklamasjon. Tilbakeføring

(1) I den utstrekning kontohaveren ut fra reglene i § 34 eller § 35 bestrider å ha ansvar for en belastning, skal institusjonen tilbakeføre beløpet og erstatte rentetap fra belastningstidspunktet, forutsatt at kontohaveren setter frem krav om tilbakeføring uten ugrunnet opphold etter at denne ble eller burde ha blitt kjent med forholdet. Plikten til tilbakeføring etter første punktum gjelder ikke for egenandel etter § 35 første ledd.

(2) Første ledd gjelder ikke dersom

a) kontohaveren skriftlig har erkjent ansvar for belastningen, eller
b) institusjonen innen fire uker fra mottakelse av skriftlig innsigelse fra kontohaveren har anlagt søksmål eller brakt saken inn for en nemnd som nevnt i § 4 første ledd.

(3) Blir saken avvist av en nemnd eller en domstol, løper en ny frist på fire uker, fra den dagen institusjonen ble kjent med avvisningen.

VI Forholdet mellom betaler og mottaker ved betalingsoverføringer

§ 38 Oppgjørsmåte

(1) Betaling kan foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med kontanter.

(2) Mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten, dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren.

(3) En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.

§ 39 Tid og sted for betaling

(1) Dersom betaleren har rett til å foreta oppgjør ved overføring til mottakerens konto, anses betalingen for å være skjedd når beløpet er godskrevet mottakerens institusjon. Ved overføring innen samme institusjon anses betaling for å være skjedd når beløpet er godskrevet mottakerens konto. Når oppgjør skal skje ved utbetaling i kontanter, anses betalingen for å ha skjedd når beløpet er stilt til mottakerens disposisjon gjennom bank på mottakerens sted og melding om dette er kommet frem til mottakeren.

(2) Dersom ikke annet er avtalt, anses dessuten en fastsatt betalingsfrist for å være avbrutt

a) ved betaling fra forbruker når betalerens oppdrag er mottatt av en finansinstitusjon
b) når mottakeren mottar og aksepterer sjekk eller annet betalingsmiddel.

(3) Dersom et mottatt betalingsoppdrag ikke skal utføres straks, regnes avbruddet av betalingsfristen fra den avtalte betalingsdagen.

(4) Betalingsfristen avbrytes ikke dersom betalingsoppdraget ikke blir gjennomført og dette skyldes betalerens eget forhold. Institusjonen skal i så fall varsle betaleren om dette uten ugrunnet opphold, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov.

VII Forsinkelse av betalingsoverføringer

§ 40 Ansvar for betalingsmidler

Den institusjonen som har påtatt seg betalingsoppdraget, er ansvarlig overfor betaleren for det beløp som skal overføres fra betalingsmidlene er stilt til disposisjon og inntil betalingen anses å være skjedd etter § 39.

§ 41 Rentetap

(1) De institusjonene som forestår betalingsoverføringen, er ansvarlige for rentetap som betaleren eller mottakeren har lidt som følge av at betalingsoverføringen forsinkes.

(2) Skal beløpet godskrives mottakerens konto, får reglene i § 27 første ledd annet punktum om renteberegning tilsvarende anvendelse. Dersom rentetapet overstiger de renter som er gitt i medhold av § 27 første ledd annet punktum, kan mottakeren kreve mertapet erstattet.

(3) En institusjon som har erstattet rentetap, kan kreve tapet dekket av den institusjonen som har forårsaket forsinkelsen.

(4) Dersom mottakeren krever forsinkelsesrente eller annen erstatning av betaleren på grunn av forsinket betaling, skal det i kravet gjøres fradrag for renter som mottakeren har mottatt fra institusjonen.

§ 42 Annet tap

(1) De institusjonene som forestår betalingsoverføringen, er ansvarlige for annet direkte tap, herunder kurstap, inkassogebyrer o.l., som betaleren eller mottakeren er påført som følge av forsinket betalingsoverføring. Dette gjelder likevel ikke dersom institusjonen godtgjør at forsinkelsen skyldes en hindring utenfor dens kontroll som den ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller unngå eller overvinne følgene av. Ansvarsfriheten etter foregående punktum gjelder så lenge hindringen varer.

(2) Har institusjonen gitt en medhjelper i oppdrag å medvirke til gjennomføringen av et betalingsoppdrag og feilen eller forsinkelsen skyldes medhjelperen, blir institusjonen fri for ansvar bare om også medhjelperen vil være fritatt etter reglene i første ledd.

(3) For indirekte tap som betaleren eller mottakeren har lidt, er institusjonen ansvarlig dersom tapet er voldt ved grov uaktsomhet eller forsett fra institusjonens side.

(4) Dersom institusjonen særskilt har påtatt seg ubetinget ansvar for at betaling skal være kommet fram til mottakeren innen en bestemt frist, kan kunden uten hensyn til reglene i paragrafen her kreve tapet erstattet av institusjonen.

§ 43 Lemping av institusjonens ansvar

Dersom betaleren eller mottakeren har medvirket til at betalingsoverføringen forsinkes, kan institusjonens ansvar etter §§ 40 til 42 lempes.

Kapittel 3 Låneavtaler m.v.

§ 44 Virkeområde

(1) Dette kapitlet gjelder for avtaler om lån hvor finansinstitusjoner eller lignende institusjoner som nevnt i § 1 annet ledd er långiver.

(2) Bestemmelsene gjelder tilsvarende for lignende kreditt, men likevel ikke for kreditt som omfattes av kredittkjøpsloven. Bestemmelsene gjelder ikke for avtale om leiefinansiering eller avtale om faktoring.

(3) Har en institusjon stilt garanti e.l. for lån til en forbruker, gjelder §§ 48 og 52 tilsvarende i forholdet mellom institusjonen og forbrukeren så langt de passer.

Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:

§ 45 Overdragelse

(1) Uten særskilt samtykke fra låntakeren kan långiverens fordring bare overdras til en finansinstitusjon eller til en lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd bokstav a, d, e, f eller g.

(2) Når långiverens fordring overdras, gjelder bestemmelsene i dette kapitlet tilsvarende i forholdet mellom låntakeren og den som fordringen blir overdratt til, når ikke annet er fastsatt i lov. Långiveren skal varsle låntakeren om overdragelsen.

Presidenten: Her foreligger det et avvikende forslag, nr. 3, fra Fremskrittspartiet og Høyre. Forslaget lyder:

«§ 45 skal lyde:
§ 45 Overdragelse
(1) Uten særskilt samtykke fra låntakeren kan långiverens fordring bare overdras til en finansinstitusjon eller lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd bokstav a, d, e, f eller g. Långiveren skal varsle låntakeren om overdragelsen. Ved overdragelse skal låntaker som er forbruker ha forkjøpsrett på fordringen til en pris som er i samsvar med det som er avtalt mellom långiver og den fordringen blir overdratt til.
(2) Når långivers fordring overdras, gjelder bestemmelsene i dette kapitlet tilsvarende i forholdet mellom låntakeren og den som fordringen blir overdratt til, når ikke annet er fastsatt i lov.»

Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre bifaltes innstillingen med 56 mot 24 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.53.54)Videre var innstillet:

§ 46 Långiverens opplysningsplikt

(1) Før det blir inngått avtale om nedbetalingslån, herunder annuitetslån, med en forbruker, skal långiveren skriftlig opplyse låntakeren om

a) effektiv årlig rente
b) nominell årlig rente, samt gebyrer og andre lånekostnader som skal belastes låntakeren
c) størrelsen, antall og forfallstid for innbetalinger i hele låneperioden, hvordan forholdet mellom avdrag, renter og andre kostnader ved hver innbetaling vil være samt det samlede beløp som skal betales
d) forbehold i avtalen om endring av renter, gebyrer og andre kostnader, jf. § 49
e) låntakerens rett til førtidig tilbakebetaling, samt kostnader m.v. som kan påløpe om retten brukes.

(2) Før det blir inngått avtale med en forbruker om rammekreditt, skal långiveren skriftlig gi låntakeren opplysninger som bestemt i første ledd bokstav b, d og e samt om

a) kredittens maksimumsbeløp
b) effektiv årlig rente ved ulike måter å utnytte lånet på.

(3) Skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i første eller annet ledd skal være tilgjengelig for enhver låntaker før låneavtale inngås. Låntakeren kan også kreve å få tilsvarende opplysninger under låneforholdet. Beregningen av effektiv årlig rente skjer da med utgangspunkt i forholdene når slikt krav fremsettes av låntakeren.

Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:

§ 47 Plikt til å frarå

Dersom långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig.

Presidenten: Her har Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet varslet at de går imot. Det tiltres også av SV.

Votering: Komiteens innstilling bifaltes med 42 mot 37 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.54.30)Videre var innstillet:

§ 48 Låneavtalen

(1) Låneavtalen skal være skriftlig. Den skal angi alle kostnader som låntakeren skal dekke, også slike kostnader som ikke inngår i beregningsgrunnlaget for effektiv årlig rente.

(2) Låneavtalen skal inneholde opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav a, b, d og e. Ved kassakreditt eller annen rammekreditt skal avtalen inneholde opplysninger som nevnt i § 46 annet ledd. En låneavtale med en forbruker skal dessuten inneholde opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav c og om tvisteordning som nevnt i § 4. Opplysninger som nevnt i § 46 som institusjonen har gitt før avtalen ble inngått, skal i alle tilfeller regnes som en del av låneavtalen.

(3) Et vilkår som ikke er tatt inn i låneavtalen, er ikke bindende for kunden med mindre långiveren godtgjør at vilkåret er vedtatt av kunden.

(4) Långiveren skal gi låntakeren et eksemplar av låneavtalen eller på annen måte gjøre avtalen tilgjengelig for låntakeren.

(5) Er det overfor en forbruker ikke på forhånd gitt opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav d, jf. annet ledd, kan forbehold i avtalen om å endre rente, gebyrer eller andre kostnader, ikke utøves til skade for låntakeren før etter tre år, med mindre det er klart at låntakeren før avtalen ble inngått var kjent med endringsadgangen. Dersom långiveren på forhånd har oppgitt rentesats overfor en forbruker uten å angi både nominell og effektiv årlig rente etter § 46 første eller annet ledd, skal den oppgitte renten i inntil tre år anses som effektiv rente, med mindre det er klart at låntakeren ikke er villedet.

(6) Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om krav til innholdet i låneavtalen, om gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 46 og om bruk og godkjenning av formularer.

Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at de går imot femte ledd første punktum.

Det voteres derfor først over dette punktum.

Votering:Komiteens innstilling bifaltes med 65 mot 11 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.54.59)Videre var innstillet:

§ 49 Endring av lånevilkårene

(1) Er partene enige om å endre låneavtalen, gjelder §§ 46 og 48 tilsvarende så langt de passer.

(2) I en låneavtale med en forbruker kan ikke långiveren forbeholde seg rett til ensidig å endre lånevilkårene til skade for forbrukeren, med unntak av økning av rentesats, gebyrer og andre kostnader. Forbeholdet skal angi betingelsene for at endring kan foretas. Endring av lånevilkårene etter leddet her kan bare iverksettes dersom endringen er saklig begrunnet. Kongen kan fastsette nærmere regler om betingelsene for endring til låntakerens skade.

(3) Ved fastsetting av rentesats, gebyrer og andre kostnader skal det ikke skje urimelig forskjellsbehandling mellom institusjonens kunder.

(4) Når ikke annet avtales, skal avtalt løpetid på annuitetslån beholdes når renten endres. Når låntakeren er forbruker, skal låntakeren være varslet etter § 50 før avtale om forlenget løpetid ved økning av rentesatsen kan inngås med låntakeren.

Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:

§ 50 Varsel om endring m.v.

(1) Før långiveren ensidig endrer lånevilkårene, skal låntakeren varsles skriftlig. Varslet skal opplyse om hva endringen går ut på, om hva som er begrunnelsen for endringen, og om kundens rett til førtidig tilbakebetaling, samt om hvilke kostnader som påløper ved dette, jf. § 53.

(2) Endres rentesatsen, gebyrer eller andre kostnader for avtale om nedbetalingslån, herunder annuitetslån, skal varslet inneholde opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav a og b samt opplysninger om hvilken betydning endringene vil få for lånets avdrags- og renteterminer (låneprofilen) frem til siste avdrag. For kassakreditt eller lignende rammekreditt skal varsel om slike endringer inneholde opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav b og § 46 annet ledd bokstav b. Effektiv årlig rente skal beregnes etter forholdene når endringen settes i verk.

(3) Når låntakeren er forbruker, kan endring av vilkårene etter § 49 annet ledd settes i verk tidligst seks uker etter at institusjonen har sendt skriftlig varsel til forbrukeren om endringen. Kortere frist kan benyttes når renteendring skjer som en følge av at det er inntruffet en vesentlig endring i pengemarkedsrenten, obligasjonsrenten eller det generelle rentenivå for institusjonenes innlån.

(4) Tredje ledd gjelder ikke for lån hvor rentesatsen, gebyrer eller andre kostnader bare kan reguleres på bestemte tidspunkter fastsatt i låneavtalen. For slike lån skal långiveren

a) senest seks uker før reguleringstidspunktet gi forbrukeren skriftlig varsel med angivelse av rentesats, gebyrer og andre kostnader i samsvar med § 46 første ledd bokstav a og b, som ville ha blitt krevd for et tilsvarende lån regulert på varslingstidspunktet
b) senest 14 dager før reguleringstidspunktet gi for brukeren skriftlig tilbud med slike opplysninger som nevnt i annet ledd, og med opplysning om at renter for neste rentebindingsperiode vil være i samsvar med tilbudet, med mindre forbrukeren innen en frist som er fastsatt i tilbudet og som ikke kan være kortere enn 14 dager fra tilbudet ble sendt, har varslet långiveren om førtidig tilbakebetaling.

Presidenten: Til tredje ledd andre punktum foreligger et avvikende forslag, nr. 4, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:

«§ 50, tredje ledd annet punktum skal lyde:
Kortere frist kan benyttes når renteendring skjer som en følge av at det er inntrådt endringer i pengemarkedsrenten, obligasjonsrenten eller det generelle rentenivå for institusjonenes innlån.»

Det voteres alternativt mellom innstillingens tredje ledd andre punktum og forslaget fra Fremskrittspartiet.

Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes innstillingen med 69 mot 12 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.55.41) Videre var innstillet:

§ 51 Renter ved forsinket betaling

Ved forsinket betaling kan långiveren kreve forsinkelsesrenter. I den utstrekning forsinkelsesrenter ikke er særskilt regulert i låneavtalen, gjelder lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling. Når låntakeren er forbruker, kan det ikke avtales vilkår som stiller låntakeren dårligere enn det som følger av lov om renter ved forsinket betaling.

§ 52 Førtidig forfall

(1) Långiveren kan kreve at lånet blir innfridd før forfallstiden dersom

a) låntakeren vesentlig misligholder låneavtalen
b) det blir åpnet konkurs eller gjeldsforhandling etter konkurslovens regler hos låntakeren
c) låntakeren avgår ved døden uten at det innen rimelig frist foreligger eller etter varsel blir stilt betryggende sikkerhet for oppfyllelse
d) låntakeren har stilt pant som sikkerhet for pengekravet, og vilkårene i panteloven § 1-9 eller sjøloven § 44 er oppfylt.

(2) Dersom det ut fra låntakerens handlemåte eller alvorlig svikt i låntakerens betalingsevne er klart at lånet vil bli vesentlig misligholdt, kan långiveren kreve at det uten ugrunnet opphold stilles betryggende sikkerhet for lånet eller rettidig betaling. Stilles ikke slik sikkerhet, kan långiveren kreve lånet innfridd ved påkrav. Bestemmelsen i dette ledd gjelder ikke for lån som allerede er betryggende sikret.

(3) Krav etter denne paragrafen skal fremsettes skriftlig og være begrunnet.

(4) Ved førtidig forfall etter denne paragrafen gjelder § 53 annet ledd og § 54 første ledd tilsvarende.

§ 53 Førtidig tilbakebetaling

(1) Låntakeren har rett til å tilbakebetale lånet helt eller delvis før avtalt forfallstid.

(2) Det skal bare betales lånekostnader for den benyttede kredittid, regnet frem til og med betalingsdagen. Så langt det følger av avtalen, kan institusjonen i tillegg kreve gebyr, begrenset til dekning av kostnadene ved den førtidige tilbakebetalingen. Institusjonen kan ikke kreve slikt gebyr når låntakeren er forbruker.

§ 54 Førtidig tilbakebetaling av fastrentelån m.v.

(1) For lån hvor rentesatsen, gebyrer og andre kostnader er bundet for hele lånets løpetid eller hvor slikt vederlag bare kan reguleres på bestemte tidspunkter fastsatt i låneavtalen, kan långiveren også kreve dekning av tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden dersom långiverens rettigheter følger av avtalen. Er låntakeren en forbruker, må låntakeren dessuten være gjort kjent med långiverens rettigheter før avtalen ble inngått, jf. § 46 første ledd bokstav e, jf. annet ledd.

(2) Første ledd gjelder ikke når en låntaker som er forbruker, har varslet långiveren om førtidig tilbakebetaling innen fristen angitt i tilbudet etter § 50 fjerde ledd bokstav b, eller dersom ingen frist er oppgitt, innen reguleringsdagen. Låntakeren må i tilfelle foreta tilbakebetaling senest på reguleringsdagen eller fire uker etter dette tidspunktet. For tiden etter reguleringstidspunktet betales markedsrente.

(3) Dersom långiveren etter avtalen kan kreve dekning av tap m.v. som nevnt i første ledd, skal låntakeren i tilsvarende utstrekning godskrives rentegevinst som långiveren oppnår. Retten til godskriving av rentegevinst kan fravikes i avtalen selv om låntakeren er en forbruker. Forbrukeren må i så fall være gjort kjent med en slik fravikelse før avtalen ble inngått, jf. § 46 første ledd bokstav e, jf. annet ledd.

(4) Kongen kan i forskrift gi regler om beregning av renter eller annet vederlag etter paragrafen her.

§ 55 Om kreditorskifte og om forbud mot bruk av visse dokumenter

(1) Ved overdragelse eller pantsetting av långiverens fordring kan låntakeren overfor erververen eller panthaveren gjøre gjeldende de samme innsigelser og motkrav på grunnlag av låneavtalen som overfor den opprinnelige kreditor, når annet ikke er fastsatt i lov.

(2) Långiveren må ikke utstede eller motta veksel for en fordring mot en låntaker som er forbruker. Det samme gjelder for skylderklæring som ved overdragelse eller pantsetting kan avskjære eller innskrenke forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav på grunnlag av låneavtalen.

§ 56 Kontoinformasjon

Kontoutskrift skal sendes låntakeren etter årets utgang. § 30 tredje ledd første punktum gjelder tilsvarende.

Kapittel 4 Kausjon

I Innledende bestemmelser

§ 57 Virkeområde

(1) Dette kapitlet gjelder når en finansinstitusjon eller en lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd er kreditor etter kausjon stilt for lån eller annen kreditt. Kapitlet gjelder også når en forbruker stiller kausjon gjennom et meglerforetak, jf. § 75 tredje ledd annet punktum.

(2) Som kausjon regnes i dette kapitlet også pant stilt av en tredjeperson (realkausjon).

(3) Som forbruker regnes i dette kapitlet en fysisk person som kausjonerer for noen annens gjeld

a) dersom kausjonens formål for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, eller
b) kausjonen består i pant i formuesgode som ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet.

(4) Virksomhet som drives gjennom et aksjeselskap eller et annet selskap med begrenset ansvar, regnes ikke i seg selv som kausjonistens næringsvirksomhet etter tredje ledd. Når låntakeren er et selskap der kausjonisten har bestemmende innflytelse, kan likevel § 62, § 63, § 65 tredje ledd, § 67 annet og tredje ledd, § 73 og § 74 fravikes i kausjonsavtalen.

§ 58 Overdragelse

Overdras långiverens fordring på kausjonisten, gjelder bestemmelsene i dette kapitlet tilsvarende i forholdet mellom kausjonisten og den som fordringen blir overdratt til, når ikke annet er fastsatt i lov. Den som overdrar fordringen, skal varsle kausjonisten om overdragelsen.

§ 59 Opplysningsplikt før inngåelse av kausjonsavtale m.v.

(1) Før det blir inngått avtale om kausjon med en forbruker, skal institusjonen skriftlig opplyse kausjonisten

a) om den alminnelige risiko som knytter seg til kausjonsansvar
b) om de lån og kreditter kausjonen skal omfatte og det tidsrom kausjonsansvaret skal gjelde
c) om kausjonskravets størrelse eller det høyeste beløp som kausjonen skal sikre, og om kausjonisten i tillegg skal ha ansvar for renter og kostnader ved låntakerens mislighold, jf .§§ 72 og 73
d) om pant eller annen sikkerhet som låntakeren eller en tredjeperson har stilt eller forutsettes å stille for långiverens fordring
e) om det er forutsatt tegnet gjeldsforsikring og i tilfelle om vilkår som må være oppfylt for at gjeldsforsikring skal bli tegnet
f) om den verdien av pant og annen sikkerhet som långiveren legger til grunn for låneforholdet, og som i forhold til kausjonisten skal utnyttes før kausjonsansvaret
g) om kausjonen skal omfatte eldre gjeld og i tilfelle om gjelden er misligholdt
h) om andre forhold som kausjonisten i samsvar med redelighet og god tro har krav på å bli opplyst om.

(2) Så snart som mulig skal långiveren gi kausjonisten en kopi av låneavtalen eller på annen måte gjøre den tilgjengelig for kausjonisten.

Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:

§ 60 Plikt til å frarå

(1) Dersom långiveren frarår en forbruker å oppta lånet, jf. § 47, skal långiveren før kausjonsavtalen inngås eller lånet utbetales underrette kausjonisten om dette skriftlig. Forsømmer långiveren dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes for så vidt lemping finnes rimelig. Det samme gjelder dersom långiveren burde ha frarådet forbrukeren å oppta lånet.

(2) Dersom långiver før kausjonsavtale inngås med en forbruker må anta at økonomisk evne eller andre forhold på kausjonistens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å stille kausjon, skal långiver skriftlig underrette kausjonisten om dette. Første ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Presidenten: Presidenten vil her la votere alternativt mellom innstillingen og forslag nr. 1, fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet. Forslaget lyder:

«§ 59 annet ledd skal lyde:
(2) Dersom långiveren før kausjonsavtale inngås, eller før lånet utbetales, må forstå at det er en vesentlig fare for at låntakeren ikke vil kunne oppfylle sine forpliktelser etter låneavtalen, skal långiveren gi kausjonisten skriftlig underretning om dette. Forsømmer långiveren dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes for så vidt lemping finnes rimelig.
Annet ledd blir nytt tredje ledd.»

Dette forslaget gjelder § 59 annet ledd, men er et alternativ til det som nå er blitt innstillingens forslag til vedtak under § 60.

Det voteres derfor alternativt mellom innstillingens § 60 og forslag nr. 1, fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet.

Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet bifaltes innstillingen med 42 mot 39 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.56.53)Videre var innstillet:

§ 61 Kausjonsavtalen

(1) Kausjonsavtalen må for å være bindende være inngått skriftlig og inneholde opplysninger om kausjonsbeløpets størrelse eller det høyeste beløp kausjonen skal sikre. § 8 annet ledd gjelder ikke for en kausjonsavtale med en forbruker.

(2) Kausjonsavtalen skal inneholde opplysninger som nevnt i § 59 første ledd bokstav c, d, g og h. En kausjonsavtale med en forbruker skal dessuten inneholde opplysninger som nevnt i § 59 første ledd bokstav b, e og f og om tvisteordning som nevnt i § 4. Opplysninger som nevnt i § 59 første ledd som institusjonen har gitt før kausjonsavtalen ble inngått, skal i alle tilfeller regnes som en del av kausjonsavtalen.

(3) Et vilkår som ikke er tatt inn i kausjonsavtalen, er ikke bindende for kausjonisten med mindre institusjonen godtgjør at vilkåret er uttrykkelig vedtatt av kausjonisten.

(4) Institusjonen skal gi kausjonisten et eksemplar av kausjonsavtalen eller på annen måte gjøre avtalen tilgjengelig for kausjonisten.

II Kausjonsforholdet

§ 62 Varslingsplikt ved manglende sikkerhetsstillelse m.v.

(1) Institusjonen plikter uten ugrunnet opphold å varsle kausjonisten skriftlig

a) dersom pant eller annen sikkerhet ikke er blitt stilt som forutsatt da kausjonsavtalen ble inngått, eller senere er falt bort
b) dersom gjeldsforsikring ikke er blitt stilt som forutsatt da kausjonsavtalen ble inngått.

(2) Hvis gjeldsforsikring er stilt som forutsatt, men det senere inntrer forhold som kan føre til at dekningen under forsikringen faller bort eller blir vesentlig endret, skal institusjonen varsle kausjonisten i god tid før dekningen endres.

§ 63 Varslingsplikt ved mislighold, betalingsutsettelse m.v.

(1) Institusjonen skal varsle kausjonisten skriftlig om mislighold fra låntakerens side senest tre måneder etter at misligholdet inntraff. Varsel til kausjonisten kan likevel unnlates for forbigående mislighold. Som forbigående mislighold regnes mislighold som ikke overstiger to måneder, og som heller ikke sett i sammenheng med tilsvarende tidligere mislighold gir grunn til å frykte for svikt i låntakerens betalingsevne.

(2) Etter at institusjonen har varslet kausjonisten om mislighold, skal institusjonen holde kausjonisten informert om den videre utviklingen i låneforholdet. Dersom kausjonisten har grunn til å tro at låneforholdet er brakt i orden etter et varslet mislighold, gjelder ny varslingsplikt etter første ledd ved mislighold av en senere termin.

(3) Institusjonen plikter uten ugrunnet opphold å varsle kausjonisten skriftlig hver gang det avtales utsettelse med betaling av avdrag eller renter utover tre måneder.

(4) Blir institusjonen kjent med at låntakeren er død, at det er åpnet gjeldsforhandling eller konkurs i låntakerens bo, eller at låntakeren har fremsatt søknad om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven for namsmannen, skal kausjonisten varsles uten ugrunnet opphold.

§ 64 Opplysningsplikt etter kausjonistens forespørsel

Kausjonisten kan på ethvert tidspunkt kreve at institusjonen opplyser om

a) hvilket aktuelt beløp kausjonisten hefter for
b) hvilken rente og hvilke gebyrer som gjelder i låneforholdet
c) resultatet av eventuelle undersøkelser som långiveren har foretatt av låntakerens evne til å oppfylle forpliktelsene etter låneavtalen, eller av verdien av de sikkerheter som er stilt for långivers fordring og som skal utnyttes før kausjonsansvaret.

§ 65 Endring av kausjonskravet og innsigelser om hovedforholdet

(1) Institusjonen kan ikke forbeholde seg rett til ensidig å endre vilkårene i kausjonsavtalen til skade for kausjonisten.

(2) Ved endring av kausjonsavtalen til kausjonistens skade gjelder §§ 59 og 61 tilsvarende så langt de passer.

(3) Endring av låneavtalen til kausjonistens skade har ingen virkning for kausjonisten. Samtykker kausjonisten i endringen, gjelder annet ledd tilsvarende. Bestemmelsen i leddet her gjelder ikke for økning av rentesats, gebyrer og andre kostnader når institusjonen i forhold til låntakeren har rett til ensidig å foreta endringen, jf. § 49 annet ledd.

(4) Vilkår i en kausjonsavtale med en forbruker om at kausjonisten skal være avskåret fra å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav i hovedforholdet, er ugyldig når ikke annet følger av lov.

§ 66 Frigivelse av sikkerhet m.v.

(1) Uten uttrykkelig samtykke fra kausjonisten har institusjonen ikke rett til å frigi pant eller annen sikkerhet som var stilt eller forutsatt stilt da kausjonsavtalen ble inngått. Dette gjelder ikke når det stilles annen sikkerhet som er minst like god for kausjonisten som den sikkerheten som frigis, eller frigivelsen ikke har betydning eller bare har meget begrenset betydning for kausjonistens stilling. Samtykke etter første punktum kan bare gis i tilknytning til en nær forestående frigivelse av en bestemt angitt sikkerhet.

(2) Hvis pant eller annen sikkerhet frigis i strid med bestemmelsene i første ledd, er kausjonisten ikke lenger bundet av kausjonsavtalen.

(3) Bestemmelsen i første og annet ledd gjelder tilsvarende dersom pant eller annen sikkerhet ikke blir stilt i samsvar med det som var forutsatt da avtalen ble inngått. I kausjonsavtalen kan institusjonen likevel ta særskilt og uttrykkelig forbehold om at en bestemt sikkerhet ikke blir stilt som forutsatt ved kausjonsavtalens inngåelse.

§ 67 Reduksjon og bortfall av kausjonsansvar

(1) Ved låntakerens betaling av renter, avdrag eller andre forpliktelser til långiveren reduseres kausjonsansvaret i det omfang kausjonen omfatter slike forpliktelser.

(2) Kausjonsansvaret reduseres dessuten, uten hensyn til låntakerens betaling, som om lånet var blitt nedbetalt i samsvar med låneavtalen. Dersom långiveren har gitt betalingsutsettelse, reduseres kausjonsansvaret når det er gått seks måneder etter opprinnelig betalingstid, med mindre kausjonisten uttrykkelig har samtykket i den utvidelsen av kausjonsansvaret som utsettelsen innebærer.

(3) Kausjonsansvaret reduseres ikke i den utstrekning långiveren godtgjør at varsel om mislighold er sendt i samsvar med reglene i § 63 første ledd. Er varsel sendt senere enn det som følger av § 63 første ledd, reduseres ansvaret for terminer som forfalt tidligere enn tre måneder før varslet ble sendt.

(4) Ansvarstiden for kausjonen er begrenset til ti år fra kausjonsavtalen ble inngått. For kassakreditt og lignende rammekreditt samt lån uten fastsatt tilbakebetalingstidspunkt, er ansvarstiden begrenset til fem år. Hvis låntakeren før utløpet av ansvarstiden har misligholdt sin betalingsforpliktelse, bortfaller ikke kausjonsansvaret dersom varsel om mislighold er sendt i samsvar med reglene i § 63 første ledd. Begrensningene i leddet her gjelder ikke for pant stilt av tredjeperson (realkausjon).

III Kausjonistens ansvar

§ 68 Gjeldsforsikring

(1) Hvis det er tegnet gjeldsforsikring for lånet og forsikringstilfellet inntrer, reduseres kausjonsansvaret i samme utstrekning som om låntakeren selv hadde foretatt betalingen.

(2) Det kan ikke kreves regress mot kausjonisten for utbetaling av gjeldsforsikring.

§ 69 Frigjøringstid

(1) Hvis låntakeren har misligholdt låneavtalen i ikke uvesentlig grad eller det må antas at slikt mislighold vil inntre, har kausjonisten rett til å innfri kausjonsansvaret helt eller delvis. Kausjonisten skal i tilfelle varsle långiveren og låntakeren om når betaling vil finne sted.

(2) Varsel etter første ledd kan unnlates når långiveren har tatt rettslige skritt mot låntakeren etter § 71 eller har varslet kausjonisten om at slike skritt vil bli tatt. Det samme gjelder når låntakeren har innledet gjeldsforhandlinger, har fremsatt søknad om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven for namsmannen, eller det er åpnet konkurs i låntakerens bo.

§ 70 Virkningen av at kausjonisten innfrir m.v.

(1) Ved innfrielse av kausjonsansvaret etter § 69 trer kausjonisten etter alminnelige regler inn i låneavtalen og de sikkerhetene som er stilt for långiverens fordring.

(2) Institusjonen kan hindre at kausjonisten trer inn i låneavtalen ved å frita kausjonisten for kausjonsansvaret i samme utstrekning som innfrielsen ville ha fritatt kausjonisten for videre ansvar.

§ 71 Kausjonens forfall m.v.

(1) Institusjonen kan ikke rette krav mot kausjonisten før det er tatt rettslige skritt mot låntakeren for å få tvangsgrunnlag.

(2) Har institusjonen tvangsgrunnlag for utlegg, kan krav rettes mot kausjonisten når det er begjært utlegg mot låntakeren.

(3) Har låntakeren stilt pant for gjelden, kan krav rettes mot kausjonisten først når det er gått tre måneder etter at institusjonen har begjært tvangsdekning i pantet etter tvangsfullbyrdelsesloven.

(4) Åpnes gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven hos låntakeren, kan krav rettes mot kausjonisten når 3-måneders fristen i gjeldsordningsloven § 3-4 er utløpt. Har låntakeren stilt pant for gjelden som vil gi långiveren full dekning, gjelder likevel bestemmelsen i tredje ledd.

(5) Blir låntakerens bo tatt under konkursbehandling, eller blir det åpnet gjeldsforhandling etter konkursloven, kan institusjonen straks rette krav mot kausjonisten. Bestemmelsen i fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

(6) Når vilkårene i første til femte ledd er oppfylt, kan institusjonen sende skriftlig påkrav til kausjonisten. Kausjonsansvaret forfaller til betaling 14 dager etter at påkravet er kommet frem.

(7) Forfallsreglene i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant § 1-9 og i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) § 44 gjelder ikke i forhold til realkausjon som omfattes av kapitlet her.

§ 72 Renter ved forsinket betaling

(1) Når institusjonen har varslet kausjonisten om låntakerens mislighold i samsvar med reglene i § 63 første ledd, kan institusjonen kreve kausjonisten for renter for tiden etter at det varslede misligholdet inntrådte, beregnet etter den rentesatsen som ville ha vært gjeldende i hovedforholdet om lånet ikke var misligholdt. Er varsel sendt senere enn det som følger av § 63 første ledd, kan institusjonen kreve renter som nevnt for terminer som er forfalt senere enn tre måneder før varslet ble sendt.

(2) Kausjonisten svarer ikke for særlige forsinkelsesrenter som følger av låntakerens mislighold. Når kausjonsansvaret er forfalt, er kausjonisten ansvarlig for forsinkelsesrenter etter alminnelige regler.

§ 73 Inndrivingskostnader m.v.

(1) Kausjonisten svarer bare for rettsgebyr og vanlige inndrivingskostnader som er påløpt ved rettslige skritt som nevnt i § 71, dersom kausjonisten er varslet om inndrivingen på forhånd.

(2) Andre kostnader ved institusjonens inndriving av kravet mot låntakeren enn nevnt i første ledd svarer kausjonisten for bare dersom kausjonisten har samtykket i at de påløper. Slikt samtykke kan ikke gis før kausjonisten er blitt varslet av institusjonen om låntakerens mislighold.

(3) Kausjonisten er ansvarlig for kostnader ved inndriving av kausjonskravet etter alminnelige regler.

§ 74 Kausjonistens krav mot låntakeren

(1) Dersom vilkårene i § 52 første ledd er oppfylt, eller det ut fra låntakerens handlemåte eller alvorlig svikt i låntakerens betalingsevne er klart at lånet vil bli vesentlig misligholdt, kan kausjonisten kreve betaling av låntakeren i det omfang kausjonisten har ansvar overfor långiveren.

(2) Dersom låntakeren betaler renter, avdrag eller andre forpliktelser til långiveren etter at kausjonisten har krevd låntakeren for betaling, reduseres kausjonistens krav i samme omfang som kausjonsansvaret, jf. § 67 første ledd, når ikke annet er avtalt mellom kausjonisten og låntakeren. Låntakerens ansvar for kostnader påført kausjonisten ved inndriving av kravet faller likevel ikke bort.

(3) Låntakerens betaling til långiveren etter at kausjonisten har innfridd overfor långiveren etter § 69 og krevd låntakeren for betaling, har ingen virkning for låntakerens ansvar overfor kausjonisten.

Kapittel 5 Finansmegleroppdrag m.v.

I Alminnelige regler

§ 75 Virkeområde

(1) Dette kapitlet gjelder når meglerforetak utfører megleroppdrag som helt eller delvis er knyttet til

a) avtaler om innskudd, jf. §§ 9 og 10
b) avtaler om lån, jf. § 44
c) avtaler om kausjon, jf. § 57.

(2) Kapitlet gjelder tilsvarende når en annen institusjon nevnt i § 1 opptrer som megler av finansielle tjenester.

(3) For innskudds-, låne- og garantiavtaler med en finansinstitusjon eller lignende institusjon, gjelder dessuten reglene for henholdsvis innskudd i kapittel 2 og låneavtaler og garantiavtaler i kapittel 3. Dersom en forbruker stiller kausjon for en låneavtale, gjelder reglene i kapittel 4 uten hensyn til om långiveren er en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, dersom kausjonsavtalen inngås gjennom et meglerforetak.

(4) Kongen kan gi forskrift med bestemmelser om gjennomføring, utfylling og avgrensning av reglene i dette kapitlet.

§ 76 God meglerskikk. Omsorgsplikt

(1) Meglerforetaket skal utføre oppdraget i samsvar med god meglerskikk.

(2) Meglerforetaket skal på betryggende måte ivareta partenes interesser. Kjenner meglerforetaket til forhold ved en part eller det avtaleforhold som oppdraget gjelder, og som må antas å være av betydning for en av partene ved vurderingen av om avtale skal inngås, skal foretaket gjøre partene oppmerksom på forholdet før avtale inngås.

§ 77 Uavhengighet

Dersom meglerforetakets interesser, oppdragets art eller andre grunner er egnet til å skape tvil om meglerforetakets upartiskhet, skal partene straks få skriftlig opplysning om dette. Like med meglerforetakets interesser anses interesser til

a) annet foretak i samme konsern som meglerforetaket
b) ansatte meglere og rådgivere, ledende ansatte eller tillitsvalgte i foretaket
c) nærstående til meglerforetaket eller til en som er nevnt i leddet her.

§ 78 Meglerforetakets vederlagskrav

(1) Meglerforetaket skal så snart som mulig og før avtalen om megleroppdraget inngås, skriftlig opplyse om det vederlag det vil kreve for oppdraget, og hvem som skal betale dette.

(2) Når det foreligger forhold som nevnt i § 77, kan meglerforetaket kreve vederlag bare dersom den som vil bli krevd for vederlaget, er kjent med forholdet og uttrykkelig har samtykket i å betale.

(3) Vederlagskravet kan ellers settes ned eller falle bort dersom meglerforetaket ikke har oppfylt sine øvrige plikter overfor vedkommende part.

§ 79 Klientkonto

Klientmidler skal straks plasseres på klientkonto i bank atskilt fra meglerforetakets egne midler. Meglerforetaket skal opplyse banken om at midlene på kontoen tilhører klienter.

§ 80 Meglerforetakets ansvar

Kunden kan kreve erstatning av meglerforetaket for tap som følge av feil eller forsømmelse fra foretakets side.

II Megling av lån

§ 81 Opplysningsplikt om låneforholdet

(1) Før en avtale om lån inngås, skal meglerforetaket, så langt bestemmelsene passer, skriftlig gi en långiver som er forbruker, opplysninger som bestemt i § 15 og en låntaker som er forbruker, opplysninger som bestemt i § 46.

(2) Overfor en låntaker som vil bli belastet med eventuell garantiprovisjon, skal meglerforetaket også oppgi den effektive renten inklusive garantikostnader som vil påløpe.

§ 82 Avtalen

(1) En avtale om lån skal meglerforetaket opprette skriftlig. Avtalen skal inneholde partenes navn og adresser.

(2) Reglene i § 48 første ledd annet punktum og annet ledd gjelder tilsvarende.

(3) Avtalen skal utleveres til begge parter eller på annen måte gjøres tilgjengelig for dem.

§ 83Særregler når låntakeren eller långiveren er finansinstitusjon eller lignende institusjon

(1) Innenfor rammen av meglerforetakets oppdrag skal foretaket sørge for at institusjonens plikter overfor den annen part blir oppfylt. Hvis pliktene misligholdes, kan den annen part gjøre eventuelle sanksjoner gjeldende mot vedkommende institusjon uten hensyn til om det må anses for å falle inn under meglerforetakets oppdrag for vedkommende institusjon å sørge for oppfyllelse av pliktene.

(2) Dersom den annen part vil bli belastet med eventuelle garantikostnader, skal institusjonen før avtale inngås, også oppgi rente som inkluderer slike kostnader.

(3) Når låntakeren eller långiveren er en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, gjelder ikke §§ 81 og 82.

§ 84 Garanti m.v. knyttet til låneforholdet

(1) Dersom det til låneforholdet knyttes kausjon, garanti e.l., skal meglerforetaket før avtalene inngås gi partene i låneforholdet skriftlige opplysninger om dette.

(2) Meglerforetaket skal i nødvendig utstrekning legge forholdene til rette for at långiveren før avtalene inngås, kan vurdere garantiens dekningsområde. Herunder skal meglerforetaket særskilt opplyse om det er vesentlige begrensninger i dekningen i forhold til det som långiveren med rimelighet kan vente er dekket under garantien.

(3) Dersom en forbruker stiller kausjon i låneforholdet og långiveren ikke er en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, skal meglerforetaket sørge for at pliktene etter § 59 blir oppfylt.

(4) Meglerforetaket skal sørge for at avtale om garanti for lån opprettes skriftlig og har et slikt innhold som loven krever. Garantiavtalen skal være tilgjengelig for partene i låneforholdet.

Kapittel 6 Agent- og rådgivningsoppdrag

I Alminnelige regler

§ 85 Virkeområde

(1) Bestemmelsene i §§ 86 til 88 gjelder for finansagenters oppdrag når oppdraget helt eller delvis er knyttet til

a) avtaler om innskudd, jf. §§ 9 og 10
b) avtaler om lån, jf. § 44
c) avtaler om kausjon, jf. § 57.

(2) Bestemmelsene i §§ 89 og 90 gjelder for finansrådgiveres oppdrag når oppdraget helt eller delvis er knyttet til avtaler som nevnt i første ledd.

(3) Bestemmelsene gjelder tilsvarende når en annen institusjon som nevnt i § 1 første ledd, opptrer som agent for slik institusjon eller som uavhengig rådgiver.

(4) Kongen kan gi forskrift med bestemmelser om gjennomføring, utfylling og avgrensning av reglene i dette kapitlet.

II Finansagenter

§ 86 Opplysningsplikt

Før agenten påtar seg et oppdrag, skal agenten forsikre seg om at kunden kjenner til hvilke institusjoner representasjonsforholdet omfatter.

§ 87 Institusjonens plikter

(1) Agenten skal innenfor rammen av det oppdrag institusjonen har gitt, se til at institusjonens plikter overfor kunden blir oppfylt.

(2) Dersom institusjonens plikter overfor kunden misligholdes, kan kunden gjøre eventuelle misligholdssanksjoner gjeldende mot vedkommende institusjon, selv om det må anses for å ha falt inn under agentens oppdrag å sørge for oppfyllelse av plikten.

§ 88 Agentens vederlagskrav

Agenten kan ikke i den avtalen som sluttes, kreve vederlag fra andre enn den institusjonen agenten representerer.

III Finansrådgivere

§ 89 Rådgiverens oppdrag

(1) Rådgiveren plikter innenfor lovens ramme og etter beste evne å ivareta klientens interesser uten tanke på utenforliggende hensyn.

(2) Rådgiveren må ikke påta seg et oppdrag dersom rådgiverens personlige eller økonomiske interesse kan komme i konflikt med klientens interesse eller på annen måtte ha innflytelse på dennes stilling som rådgiver.

§ 90 Rådgiverens vederlagskrav

Rådgiveren kan ikke kreve vederlag fra andre enn den klienten som har gitt oppdraget.

Kapittel 7 Straff

§ 91 Straff

(1) Den som forsettlig overtrer § 14 eller § 55 annet ledd, straffes med bøter eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel inntil tre måneder. På samme måte straffes den som forsettlig unnlater å gi opplysninger som nevnt i §§ 15, 46, 59, 81 og 86, eller i bestemmelser gitt i medhold av disse paragrafene.

(2) Den som uaktsomt overtrer bestemmelser som nevnt i første ledd, straffes med bøter.

(3) Medvirkning straffes på samme måte.

Kapittel 8 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

§ 92 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.

§ 93 Overgangsbestemmelser

(1) Loven gjelder for avtaler som er inngått før loven er trådt i kraft, med de særregler som er fastsatt i annet ledd eller i forskrift i medhold av tredje ledd. For eldre avtaler som er inngått med andre enn en forbruker, gjelder loven bare så langt ikke annet følger av avtalen

(2) For eldre avtaler gjelder følgende særregler:

a) § 3 gjelder bare så langt ikke annet uttrykkelig følger av avtalen.
b) § 5 gjelder ikke.
c) § 16 og § 20 annet punktum gjelder ikke.
d) I forhold til ihendehaverklausuler som er innført i innskuddsbok i bank eller samvirkelag ved lovens ikrafttredelse, gjelder § 17 når ett år er gått etter at loven er trådt i kraft. I forhold til slike klausuler skal endringen i § 94 nr. 1 gjelde fra det samme tidspunktet.
e) § 18, § 19, § 21 annet ledd og § 21 fjerde ledd gjelder bare for avtaler med forbruker.
f) § 26 annet og fjerde ledd får ikke anvendelse på eldre avtaler om belastningsfullmakt. § 26 femte ledd gjelder bare for avtaler med forbruker.
g) § 29 første ledd gjelder bare så langt ikke annet følger av kontoavtalen eller av en eldre avtale om motregningsrett.
h) §§ 34 til 37 gjelder for misbruk som er skjedd etter at loven er trådt i kraft.
i) § 38 og § 39 gjelder bare så langt ikke annet følger av avtalen mellom betaleren og betalingsmottakeren.
j) §§ 40 til 43 gjelder ved betalingsoverføringer som er påbegynt etter at loven er trådt i kraft.
k) § 45 første ledd, § 45 annet ledd annet punktum, § 49 første ledd og § 50 gjelder bare for avtaler med forbruker.
l) § 48, § 53 annet ledd tredje punktum, § 54 første ledd annet punktum og § 54 tredje ledd gjelder ikke.
m) § 53 første ledd gjelder bare så langt ikke annet følger av avtalen.
n) § 58 annet punktum gjelder bare når kausjonisten er forbruker.
o) § 61, § 66 tredje ledd og § 67 fjerde ledd gjelder ikke.
p) §§ 62 til 66 gjelder bare når kausjonisten er forbruker.
q) § 67 annet ledd, jf. tredje ledd, gjelder bare når kausjonisten er forbruker og bare i forhold til nedbetaling som etter låneavtalen skal skje etter at loven er trådt i kraft.
r) § 71 gjelder bare når kausjonisten er forbruker. Bestemmelsen gjelder ikke dersom det er rettet krav mot kausjonisten før loven er trådt i kraft.
s) §§ 72 og 73 gjelder bare når kausjonisten er forbruker. Bestemmelsene gjelder ikke for renter og kostnader som er påløpt før loven er trådt i kraft.
t) § 74 gjelder bare når kausjonisten er forbruker.
u) Kapittel 5 og 6 gjelder i den utstrekning oppdraget utføres eller finansavtalen inngås etter at loven er trådt i kraft.
v) § 94 nr. 2 gjelder for fordringer som ikke er foreldet før loven tar til å gjelde.
w) § 94 nr. 5, endringen i tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2, gjelder ikke for eldre avtaler om salgspant.

(3) Kongen kan gi ytterligere overgangsregler i forskrift.

§ 94 Endringer i andre lover

Med forbehold om det som er bestemt i § 93 gjøres følgende endringer i andre lover fra den tid loven tar til å gjelde:

1. I lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev skal § 30 lyde:

Innskotsbøker i bankar og samvirkelag fylgjer føresegnene om enkle gjeldsbrev.

§ 31 oppheves.

§ 32 tredje ledd oppheves.

§ 33 annet ledd oppheves.

2. I lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer skal § 4 lyde:

§ 4 (Bankinnskudd m.m.)

1. Fordring på bank eller offentlig kasse i anledning innskudd eller verdier som er gitt i forvaring, samt rentekrav i tilknytning til slik fordring, foreldes først 20 år etter at det er gitt melding etter finansavtaleloven 23 første ledd. Dette gjelder selv om kontoen påføres renter etter at slik melding er gitt. Foreldelse inntrer bare dersom institusjonen forut for foreldelsesfristens utløp har gjort det som med rimelighet kan forventes for å komme i kontakt med kontohaveren eller arvingene.

2. Foreldelse avbrytes når fordringshaveren melder seg for institusjonen eller kontoen disponeres over ved uttak eller ved at midler settes inn på kontoen. Med bank likestilles annen innretning som med hjemmel i lov skaffer seg midler til sin virksomhet ved å motta innskudd fra en ubestemt krets av innskytere.

3. Finansavtaleloven 23 gjelder tilsvarende for fordring på offentlig kasse.

3. I lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. skal § 13 lyde:

§ 13 Ansvar for misbruk av kontokort

Ved misbruk av kontokort som er utstedt i forbindelse med kontokredittavtale gjelder finansavtaleloven 35 til 37.

4. I lov 13. mai 1988 nr 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) skal § 9 annet ledd annet punktum lyde:

Betalingen skal anses å ha skjedd innen fristen dersom betalingsoppdraget er mottatt av bank innen fristens utløp.

5. I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) gjøres følgende endringer:

§ 7-2 bokstav a fjerde punktum skal lyde:

Gjeldsbrevet er også tvangsgrunnlag overfor enhver som ved påskrift på gjeldsbrevet har påtatt seg selvskyldneransvar ved en overdragelse eller stilt seg som selvskyldnerkausjonist eller som kausjonist på forfallsvilkår som nevnt i finansavtaleloven 71, forutsatt at påskriften inneholder vedtakelse av inndriving uten søksmål, og at vedkommendes underskrift er bekreftet som nevnt ovenfor.

§ 9-2 annet ledd annet punktum skal lyde:

Ved salgspant etter panteloven § 3-14 bokstav b i tilfeller som ikke er å anse som kredittkjøp etter kredittkjøpsloven § 3 nr 1 må salgspantavtalen istedenfor inneholde opplysninger som nevnt i finansavtaleloven § 48 med forskrifter.

6. I lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven) skal § 3-3 annet ledd lyde:

Betaler leieren gjennom bank, skal betaling i forhold til forfallsreglene anses for skjedd når

a) beløpet er mottatt av bank i Norge, eller
b) et betalingsoppdrag er mottatt av bank i Norge, forutsatt at det er dekning for oppdraget.

Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.

Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven i sin helhet.

Votering: Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig.

Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.

Forrige sak

Neste sak

Tilhører sak

Lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven)

Gå til saker

Alt om

Gå til alle temaer

Stortinget.no

Odelstinget - Møte tirsdag den 8. juni 1999 kl. 10.25

Sak nr. 2

Talere

Votering i sak nr. 2

lov

Kapittel 1 Alminnelige regler

§ 1 Virkeområde

§ 2 Ufravikelighet

§ 3 Anvendelse av norsk rett

§ 4 Nemndsbehandling

§ 5 Avtale om tvisteløsning

§ 6 Sletting av pantheftelser m.v.

§ 7 Brudd på andre avtaler

§ 8 Bruk av elektronisk kommunikasjon og elektroniske medier

Kapittel 2 Innskudd og betalingsoppdrag

§ 9 Virkeområde

§ 10 Særlige innskuddsformer

§ 11 Betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto

§ 12 Definisjoner

§ 13 Alminnelige vilkår

§ 14 Avvisning av kunder

II Avtalen

§ 15 Opplysningsplikt m.v.

§ 16 Kontoavtalen

§ 17 Ihendehaverklausul

§ 18 Endring av kontoavtalen

§ 19 Varsel om ensidig endring av avtalevilkårene

§ 20 Vederlag ved avvikling

§ 21 Kontohaverens oppsigelse og heving

§ 22 Institusjonens oppsigelse og heving

§ 23 Konto som ikke brukes

III Bruk av konto, betalingsoppdrag m.v.

§ 24 Disponering av konto

§ 25 Umyndig kontohaver

§ 26 Avtale om belastningsfullmakt

§ 27 Renteberegning ved godskriving og belastning av konto

§ 28 Tilbakekall og endring

§ 29 Tilbakeholdsrett og motregning

IV Føring av konto

§ 30 Kontoinformasjon

§ 31 Feilaktig godskriving av konto

§ 32 Feilaktig belastning av konto

§ 33 Melding om feil

V Andres misbruk av konto og betalingsinstrument

§ 34 Andres misbruk av konto m.v.

§ 35 Misbruk av betalingskort

§ 36 Lemping av kontohaverens ansvar

§ 37 Reklamasjon. Tilbakeføring

VI Forholdet mellom betaler og mottaker ved betalingsoverføringer

§ 38 Oppgjørsmåte

§ 39 Tid og sted for betaling

VII Forsinkelse av betalingsoverføringer

§ 40 Ansvar for betalingsmidler

§ 41 Rentetap

§ 42 Annet tap

§ 43 Lemping av institusjonens ansvar

Kapittel 3 Låneavtaler m.v.

§ 44 Virkeområde

§ 45 Overdragelse

§ 46 Långiverens opplysningsplikt

§ 47 Plikt til å frarå

§ 48 Låneavtalen

§ 49 Endring av lånevilkårene

§ 50 Varsel om endring m.v.

§ 51 Renter ved forsinket betaling

§ 52 Førtidig forfall

§ 53 Førtidig tilbakebetaling

§ 54 Førtidig tilbakebetaling av fastrentelån m.v.

§ 55 Om kreditorskifte og om forbud mot bruk av visse dokumenter

§ 56 Kontoinformasjon

Kapittel 4 Kausjon

§ 57 Virkeområde

§ 58 Overdragelse

§ 59 Opplysningsplikt før inngåelse av kausjonsavtale m.v.

§ 60 Plikt til å frarå

§ 61 Kausjonsavtalen

II Kausjonsforholdet

§ 62 Varslingsplikt ved manglende sikkerhetsstillelse m.v.

§ 63 Varslingsplikt ved mislighold, betalingsutsettelse m.v.