Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter og de øvrige gruppene 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er komiteens leder, Berit Brørby. Sakens ordfører, Aud Gaundal, er medlem av Lagtinget.

Berit Brørby (A) (komiteens leder): Takk, president, for at du gjorde oppmerksom på at saksordføreren er medlem av Lagtinget!

Etter Arbeiderpartiets mening fatter Stortinget i dag et viktig prinsippvedtak, nemlig at innen utgangen av dette året skal Regjeringen fremme forslag om innlemming av funksjonshemming i arbeidsmiljøloven § 55 A.

Diskusjonen om at de funksjonshemmede skulle med i loven, har vi hatt her i Stortinget tidligere. I Innst. O. nr. 27 for 1997-98 forutsatte alle partiene at det skulle foretas en grundig vurdering av dette spørsmålet.

På skriftlig spørsmål fra Aud Gaundal til kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen blir det i svar av 30. april 1999 sagt at statsråden ikke ville ta opp spørsmålet om å innlemme de funksjonshemmede i § 55 A før en så resultatene av «Handlingsplan for auka yrkesaktivitet blant funksjonshemma».

Komiteen konstaterer at en slik gjennomgang ikke er gjennomført, men at et utvalg, Manneråk-utvalget, som skal se på funksjonshemmedes rettigheter i en større sammenheng, er nedsatt. Komiteen viser imidlertid til at det går for sakte når det gjelder å få til en positiv utvikling i økt yrkesdeltakelse for funksjonshemmede.

Vi er selvfølgelig klar over at vi med dagens vedtak ikke har løst problemet, men det er et skritt i riktig retning. Det må også, slik komiteen viser til, foretas en nærmere juridisk gjennomarbeiding av rammene for en slik innlemming i loven. Et godt lovverk, hvor det foreligger et lovmessig forarbeid, gir selvfølgelig både arbeidsgivere og arbeidstakere retningslinjer for praktiseringen av loven.

Når det gjelder spørsmålet om at arbeidsgiver må betale en egenandel på ½ G for tilskudd til hjelpemidler, understreker komiteen at i de tilfeller hvor hjelpemidler eller ombygging av maskiner er nødvendig, dekkes dette av folketrygden når en arbeidstaker skal begynne i arbeid, eller behovet oppstår før det har gått seks måneder av et arbeidsforhold.

Komiteen viser til at ordningen med støtte til slike tiltak er veldig lite brukt. Det er derfor etter komiteens mening nødvendig at både arbeidstakere og arbeidsgivere i langt sterkere grad blir gjort kjent med de støtteordningene som i dag allerede eksisterer.

Vi er i fremtiden, av veldig mange grunner, nødt til å ha et arbeidsmarked hvor så mange som mulig kan delta. Fleksible løsninger og fysisk tilrettelagte arbeidsplasser er en vei å gå. Likevel må vi huske at det i dag finnes mange arbeidsplasser som er godt tilrettelagt for funksjonshemmede, men hvor det jobber funksjonsfriske. Det hadde kanskje vært ønskelig at når stillinger blir lyst ledige, kunne det godt ha vært opplyst om arbeidsplassen er fysisk lett tilgjengelig, bl.a. med tanke på at funksjonshemmede kan søke jobben. Kanskje kunne det vært like naturlig som det er å annonsere/reklamere for gode jakt- og fiskemuligheter, som det ofte står i annonsene.

Statistikk viser at det er i det private næringsliv det jobber flest mennesker med funksjonshemminger. Her må det offentlige bli flinkere. Jeg vet at det er gjort en del, men det går for tregt.

Selv om komiteen er enstemmig i sin tilråding om innlemming av de funksjonshemmede i arbeidsmiljøloven § 55 A, er det ulike synspunkter når det gjelder spørsmålet om omvendt bevisbyrde og eventuell erstatning. Dette er spørsmål som vi fra Arbeiderpartiet bl.a. vil måtte ta stilling til når lovarbeidet er ferdig fra Regjeringen.

Selv om alt ikke er avklart, mener jeg Stortinget ved sin innstilling i dag er kommet et stykke i å signalisere at vi ikke vil ha et arbeidsmarked hvor enkelte grupper mennesker risikerer å bli diskriminert. Vi imøteser derfor Regjeringens lovarbeid, som skal foreligge innen utgangen av dette året.

Lodve Solholm (Frp): Eg kan slutte meg til det meste av det som komiteens leiar har sagt om grunngjevinga for at komiteen er samrøystes i si innstilling, der vi bed om at dei funksjonshemma blir innlemma i regelverket på lik line med ein del andre grupper som er innlemma.

Eg vil likevel presisere at vi den gongen ein begynte med å innlemme enkelte grupper i arbeidsmiljølova mot diskriminering, var av den meininga at det var unødvendig å ha ein paragraf som sa dette, for vi meiner at dette i seg sjølv bør vere utenkjeleg. Når nå dei andre har bestemt at det er andre grupper som er innlemma i § 55 A, og dei funksjonshemma ikkje er det, får eg seie det slik at dersom det er nokon Framstegspartiet vil prioritere på ei slik liste, er det dei funksjonshemma. Derfor er vi no innstilte på at når dei andre er innlemma, skal også dei funksjonshemma bli det.

Når det gjeld omvend bevisbyrde, har Framstegspartiet teke stilling mot det. Og vi var veldig glade for Innst. O nr. 27 for 1997-1998, der eit klart fleirtal i komiteen – og i Stortinget også – avviste omvend bevisbyrde og erstatning. Det synest vi ikkje er nødvendig å ha med.

Med desse få orda sluttar eg meg til innstillinga frå fleirtalet i komiteen.

Ivar Østberg (KrF): I likhet med komiteens leder, som glimrende redegjorde for behandlingen både tidligere og nå, opplever jeg dette som en gledens dag. Vi har på ingen måte nådd målet, men vi er endelig på skikkelig rett vei – hvis vi da får det vedtaket vi regner med i løpet av behandlingen i dag. I et land hvor menneskeverdet settes høyt, burde vi egentlig for lengst ha sørget for at de funksjonshemmede også var vernet av arbeidsmiljølovens bestemmelser mot diskriminering.

Vi kommer i dag til å fatte et prinsippvedtak som komiteens leder på vegne av saksordføreren har redegjort for. Men vi har langt igjen før vi når målet. Som det også ble pekt på, er det faktisk i private bedrifter at man har kommet lengst når det gjelder å gi funksjonshemmede muligheter til arbeid. Både stat og kommune har en jobb å gjøre for å tilrettelegge for funksjonshemmede, ikke først og fremst fordi arbeidsmarkedet er slik at vi må få alle hender i arbeid, men fordi funksjonshemmede burde ha en selvsagt rett til arbeid på lik linje med oss andre.

Når det gjelder spørsmålet som er berørt av de foregående talere, om omvendt bevisbyrde, har ikke Kristelig Folkeparti på det nåværende tidspunkt noe behov for å innta noen annen holdning enn det vi gjorde ved behandlingen av Innst. O nr. 27 for 1997-1998. Men når Regjeringen kommer tilbake med sitt lovutkast innen utgangen av år 2000, synes vi det er rimelig å ta stilling på et fritt grunnlag til det lovutkastet som da foreligger.

Til slutt ønsker jeg å peke på noe som komiteen har vært opptatt av, nemlig at ordningen med stønad til dekning av utgifter til hjelpemidler mv. for funksjonshemmede er lite brukt. Våre høringer med næringsorganisasjonene tyder på at bedriftene har lite informasjon om hvor omfangsrik den reelle støtten er. Og det er en samlet komité som ber Regjeringen styrke informasjonen til arbeidsgivere og de funksjonshemmede, slik at ordningen blir bedre kjent. Det er altså ikke bare en lovendring vi trenger, vi trenger også et styrket informasjonsarbeid fra Regjeringens side når det gjelder å sikre funksjonshemmede rett til arbeid.

Erna Solberg (H): Norge er et land som i mange år har rost seg sterkt av å være langt fremme når det gjelder menneskerettigheter, likhet og andre begreper som har positiv klang. Mye av det kan nok tilbakeføres til at Norge er et homogent samfunn, hvor det har vært enkelt å identifisere seg med hverandre, og hvor likheten i utgangspunktet har vært stor. Baksiden av det homogene samfunnet har vært at det har vært vanskelig for alle som har vært annerledes i form av funksjonsdyktighet, i form av utseende, i form av kjønn – selv om kvinner er i flertall i Norge, har det av og til vært oppfattet som annerledes i arbeidslivet at man er kvinne. Baksiden av det homogene likhetssamfunnet har kanskje nettopp vært at man har fokusert lite på at det skaper problemer for dem som er annerledes. Det skaper også i stor grad myter knyttet til grupper, f.eks. om mangel på funksjonsdyktighet i arbeidslivet. Fordi vi har hatt rimelig gode velferdsordninger også for dem som har falt utenfor arbeidslivet, har nok mange ment at staten har en god ordning som tar vare på disse problemene. Det private, personlige ansvaret for å gjøre noe skyves kanskje vekk og overlates til det offentlige i form av at man passiviserer personer istedenfor å bidra aktivt til å inkludere dem.

Jeg tror vi har veldig mye å gjøre når det gjelder holdninger i vårt samfunn knyttet til alle grupper som måtte være annerledes, selv om de gruppene til slutt kanskje utgjør flertallet i vårt samfunn. Jeg tror vi har mye å gjøre i forhold til å få alle til å ta ansvar for å gå vekk fra myter og gruppetenkning, og over til å se individene og enkeltmenneskene man behandler i det offentlige, f.eks. ved ansettelser.

I Høyre har vi aldri vært spesielt begeistret for å bruke lovverket som et rent holdningslovverk. I så måte er vi også betenkt over å endre § 55 A i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv., men vi har konkludert med at det kanskje er behov for å gi et holdningssignal i disse sakene, et signal om at vi må ta innover oss at arbeidslivet ikke fungerer slik som vi ønsker, overfor enkelte grupper. Vi har gjort det før i forhold til likestillingslovgivningen for kvinner. Vi har nå gjort det i forhold til andre grupper i forbindelse med innføringen av den nye § 55 A. Men det er langt fra å si at vi skal ta med oss dette som går på holdninger, som en hel del andre land også har hatt, til å si at vi ønsker et lovverk som skal ta mål av seg til å bli maken til det man har f.eks. i USA eller en del andre europeiske land, hvor altså diskriminering er blitt erstatningslovgivningens eldorado, og hvor man ved siden av at man skal skape holdninger i lovverket, har lagt så mye vekt på bevisbyrdespørsmål og erstatningsspørsmål at man har kommet i en situasjon som jeg vil si gir ganske uholdbare tilstander også i arbeidsmarkedet. Derfor er vi nå enige i at vi skal utvide § 55 A, altså den ene delen av loven, men vi ønsker ikke å forandre vårt standpunkt til omvendt bevisbyrde eller erstatningsrett. Vi ønsker ikke amerikanske tilstander i arbeidslivet når det gjelder disse forholdene i Norge.

Når det gjelder funksjonshemmede, tror jeg vi må innrømme at det må stilles litt flere spørsmål om hva som er diskriminering og hva som er en funksjonshemming som gjør at man ikke rett over bordet kan innlemme denne i § 55 A. Vi er derfor glad for at komiteen i dag fatter et prinsippvedtak, men vi ber om at det blir gjort et skikkelig lovutredningsarbeid, og jeg har her lyst til å legge føring for to områder som vi mener det er behov for å legge en avgjørende vekt på. Det ene er å definere hvem som kommer inn under denne paragrafen, altså: Hva er en funksjonshemming? Spør man ulike grupper, vil det være et ulikt antall personer som blir ansett for å være funksjonshemmede i vårt samfunn. Det går fra 15 pst. til 3 pst. – jeg har sett statistikker på det – avhengig av hvor snevert og hvor mye. Det betyr at man på en måte må lage en ganske god definisjon av hvem som kan få komme innenfor lovreglene.

Den andre biten er: Hva skal være diskriminering, og hva skal være forskjellsbehandling basert på en saklig individuell vurdering av den arbeidssøkendes faktiske evner? Det er nemlig slik at en del funksjonshemmede kan ha problemer med å gjøre deler av jobben som ligger innenfor det arbeidsområdet som man har. Arbeidsgiver trenger å vite mer om hvordan lovverket vil bli tolket for at man ikke skal komme i den situasjonen som vi har advart mot før, at flere og flere av stillingene som utlyses, ikke blir utlyst offentlig, men blir besatt gjennom kjennskap og vennskap, fordi man er redd for et for omfangsrikt lovverk.

Når dette er sagt, er vi glade for at vi har kommet så langt som vi har gjort. Vi ønsket ved forrige behandling å få en utredning på bordet. Vi konstaterer at sentrumsregjeringen ikke fulgte dette opp grundig nok, og at det derfor er behov for Stortinget til å ta et ekstra skritt nå. Men det er også behov for å få et godt grunnlag å fatte det endelige vedtaket på.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Full deltaking og likestilling. Det er utgangspunktet for FN sine standardreglar, det er utgangspunktet for norsk engasjement, det er òg utgangspunktet for den felles innstillinga som i dag ligg føre. Det er eit viktig steg vidare det å føreta den prinsipielle avklaringa som vert gjord i dag. Eg registrerer at det her er litt «oppstrekk» ute og går i forhold til kva den førre regjeringa må ha gjort på dette området. Eg er ikkje spesielt glad for at ikkje den nemnde utgreiinga ligg føre, og eg veit heller ikkje korfor så ikkje har skjedd. Men på den andre sida er eg godt nøgd med dei mange tiltaka som fekk støtte i Stortinget under sentrumsregjeringa. Eg hadde ansvaret for nokre av dei sjølv, t.d. ei eiga stortingsmelding, St. meld. nr. 8 for 1998-99, som er ein handlingsplan for tiltak for funksjonshemma, som gjeld frå 1998 til 2001. Der er det nemnt 161 tiltak, ti departement er involverte, og det er ein eigen handlingsplan for auka yrkesaktivitet for funksjonshemma.

Eg ser òg på Manneråk-utvalet som eit svært viktig bidrag, der funksjonshemma sine rettar skal vurderast i forhold til FN sine standardreglar. Lat meg òg nemna utbygging og lovfesting av personleg assistent-ordninga og den klårgjeringa og dei forslaga til tiltak som ligg i utjamningsmeldinga.

I handlingsplanen for auka yrkesaktivitet, som eg reknar med at statsråd Brustad kjem til å koma nærare inn på, og som eg òg reknar med at ho følgjer opp og orienterer Stortinget om, t.d. i budsjettet for neste år, er det peikt på verdien av målretta HMS-arbeid, så vel teknisk som organisatorisk, tilsvarande verdien av å hindra og førebyggja yrkeshemming. Der er både styrking av ordninga med aktiv sjukemelding og alt det som måtte koma i samband med Sandman-utvalet, viktig.

Der er det òg peikt på den assistansen som er nødvendig for yrkeshemma, og som skal gje fleire moglegheit både til å begynna i eit arbeid og til å koma tilbake. Senterpartiet meiner det er viktig at arbeidsmarknadsetaten prioriterer funksjonshemma sine moglegheiter gjennom haldning, gjennom vilje og gjennom tiltak. Ein må endå sterkare enn i dag fokusera på unge funksjonshemma sine moglegheiter både til å ta utdanning og til å følgja opp i forhold til arbeid. Eg synest òg det er veldig gledeleg å registrera engasjementet frå dei funksjonshemma som er ute i arbeidslivet, til å trekkja andre inn – ikkje minst det som skjer på datasektoren, der særlege bedrifter, t.d. Telenor Bedrift, har hatt eit sterkt og prisverdig engasjement.

Eg har merka meg ei forventning i forhold til EU sitt arbeid frå både den førre og den noverande kommunalministeren. Eg hadde gleda av å møta ho som er kommissær for sosiale spørsmål, Anna Diamantopoulou. Ho kunne fortelja noko om dei ulikskapane som er internt i EU-landa når det gjeld situasjonen for funksjonshemma. Det gjer meg overtydd om at på dette området er det viktig at vi i vårt land går føre med dei forslaga og dei tiltaka som vi meiner er viktige.

Når det gjeld spørsmålet om å ta vekk eigendelen for tekniske hjelpemiddel, er utgangspunktet vårt at grensa på seks månader vil bidra til at den enkelte raskare får hjelp. Vi er difor ikkje innstilte på det, men vi ser at det er eit stort behov for å styrkja informasjonen om det regelverket som er.

Karin Andersen (SV): SV er veldig glad for at forslaget nå har fått prinsipiell tilslutning, og at Regjeringa har fått kort frist på seg til å komme med et lovforslag. Det er umulig å leve med en § 55A som ikke omfatter forbud mot diskriminering av funksjonshemmede. Det er en realitet at funksjonshemmede diskrimineres, det er et velferdsproblem, og det er ikke etisk akseptabelt at det skal være slik. Ledigheten blant funksjonshemmede øker når den går ned for alle andre grupper. Det er også et stort behov for all ledig arbeidskraft. Da må man fokusere på ressursene, og blant de funksjonshemmede er det mange ubrukte ressurser.

Når lovforslaget kommer, vil SV være opptatt av at Regjeringa ikke bruker alle krefter på å begrense begrepet «funksjonshemmede» mest mulig, f.eks. ved å begrense det til begrepet «yrkeshemmet». Det er viktig at man nå får en lovbestemmelse som omfatter dem som har bruk for den.

SV vil i forbindelse med behandlinga av utjamningsmeldinga fremme forslag om å fjerne et annet hinder, nemlig arbeidsgivers egenandel på inntil ½ G ved tilrettelegging, så det skal jeg ikke ta opp her. Men vi tror at det også hadde vært et viktig tiltak. Om det er arbeidsgiver eller staten som skal betale for det, er det uansett småpenger i forhold til de utgifter man har til trygd hvis folk ikke kommer i arbeid.

Men skal lovverket og bestemmelsene bli effektive, må det innføres omvendt bevisbyrde og erstatning. Et holdningssignal, sa Erna Solberg fra Høyre i sitt innlegg. Jeg tror altså ikke at det er nok at man fra Stortingets side vedtar dette hvis man ikke har noen bestemmelser som gjør at det får følger for den som bryter lovverket. Holdninger endres ikke uten et visst press, og det må få noen konsekvenser å bryte en lov. Omvendt bevisbyrde er viktig, fordi det er bare arbeidsgiver som har tilgang til den informasjonen som man må ha for å kunne se helheten i saken. Poenget er at de må godtgjøre at de ikke har diskriminert på en usaklig måte. De må ha en saklig begrunnelse. Vurdering av egnethet er saklig. Det er ikke alle som kan gjøre alle deler av en jobb. Men det dreier seg om flere enn dem som er funksjonshemmede. Det er ofte slik at arbeidsgiver står overfor valget mellom forskjellige personer som har forskjellig egnethet eller kunnskaper i forhold til ulike deler av den jobbeskrivelsen som er utgangspunktet.

Erstatning kan være viktig, fordi det i en del tilfeller ikke vil være særlig attraktivt f.eks. å få retten til den jobben en urettmessig ikke har fått, fordi man har blitt diskriminert.

Jeg bruker litt tid på dette. I utgangspunktet hadde regjeringa Jagland lagt fram Ot. prp. nr. 16 for 1997-98. Den ble ikke trukket av regjeringa Bondevik, slik at det var faktisk to regjeringer med et overveldende flertall i Stortinget bak seg som la fram en proposisjon der både omvendt bevisbyrde og erstatning lå inne. Da vi sist behandlet bestemmelsene, la vi inn forbud mot etnisk diskriminering og diskriminering av homofile og lesbiske i endringene. På det tidspunktet fremmet SV også et lignende forslag som det vi får tilslutning for i dag. Det betyr at Regjeringen her har kommet lenger enn Stortinget. Jeg syns det er litt pinlig at vi greier å rote bort disse to viktige virkemidlene som må settes inn for at bestemmelsen skal bli effektiv og faktisk fungere i praksis.

Jeg har den tro at når denne saka kommer fra Regjeringen til høsten, er disse tingene på plass. Gjennom tidligere lovarbeid har man funnet å ville legge dette fram for Stortinget, fordi man har sett at det har vært nødvendig. Så jeg har tillit til at dette kommer, og at Stortinget da tar dette på en litt annen måte enn man gjorde forrige gang, da man ikke greide å få til flertall for noen av delene.

I likhet med de andre som har hatt ordet, tror jeg at dette er en viktig milepæl, men det er foreløpig bare et første steg. Poenget med å vedta en slik lovbestemmelse kan ikke være at Stortinget sier: Nå har vi gjort det som skal til, for nå har vi sagt at det ikke er lov å diskriminere funksjonshemmede. Det må nok litt sterkere virkemidler til for at lovbestemmelsen skal bli effektiv i praksis. Jeg tror at stortingsflertallet faktisk mener at en slik lovbestemmelse ikke skal være en pynt, men et redskap for dem som trenger det.

Statsråd Sylvia Brustad: Som jeg også redegjorde for i brevet til kommunalkomiteen av 28. april, er jeg enig i formålet med forslaget fra representantene Andersen og Ballo, som kommunalkomiteen har sluttet seg til, nemlig at funksjonshemmede ikke skal diskrimineres i arbeidslivet. Det syns jeg er et godt utgangspunkt, og jeg er veldig glad for at det er så stor oppslutning om det som det faktisk er.

Vi ønsker et arbeidsliv som er til for alle. Vi ønsker å understreke at alle mennesker er like mye verdt, og at alle har noe å bidra med dersom forholdene blir lagt til rette for det. Og her er det mange som har et ansvar, både kommuner, fylker, stat, offentlige og private, og det er et ansvar vi må ta i fellesskap.

Jeg er også glad for at komiteen går inn for at forslaget nå oversendes Regjeringen for juridisk og annen faglig bearbeidelse. Den jobben skal vi prøve å gjøre på en skikkelig måte. Vi vil også under arbeidet med odelstingsproposisjonen bl.a. se på de konklusjoner som treffes av Manneråk-utvalget – slik også andre talere har vært inne på – når det gjelder funksjonshemmedes rettigheter mer generelt. Vi vil selvfølgelig også se dette i sammenheng med det foreliggende forslag til EU-direktiv om forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av bl.a. funksjonshemming, selv om jeg selvfølgelig er klar over at det her er ulikheter mellom landene.

Jeg syns dette er bra, og Regjeringen skal gjøre det den kan for å komme tilbake til Stortinget med en sak så raskt som det er praktisk mulig å gjøre det.

Jeg har også merket meg ønsket fra komiteen om at vi skal komme ut med noe mer informasjon, som også kan være et bidrag for å sikre flere funksjonshemmede en plass i vårt arbeidsliv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.