Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe, og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arne Lyngstad (KrF) (ordfører for saken): De endringer i opplæringsloven som legges fram for Odelstinget i dag, er i hovedsak en oppfølging av tidligere debatter knyttet til kompetansereformen og evaluering av Reform 94 i videregående opplæring.

Det er en enstemmig komite som går inn for å gi voksne rett til grunnskoleopplæring og videregående opplæring. Voksne som først er tatt inn i videregående opplæring, får også rett til å fullføre et treårig løp. Regjeringen anslår at 5 000 voksne vil ta videregående opplæring hvert år, og den anslår kostnaden ved denne lovfestingen til 247 mill. kr. Disse anslagene er beheftet med usikkerhet både når det gjelder antall voksne og totalkostnadene. Det er derfor nødvendig å følge utviklingen nøye.

Som saksordfører har det vært viktig å få oppslutning om at staten skal betale merkostnaden ved denne nye reformen. Jeg er fornøyd med at en samlet komite foreslår å be Regjeringen legge til grunn at staten skal fullfinansiere merkostnadene for fylkeskommunene knyttet til voksnes rett til videregående opplæring.

Skal fylkene og kommunene klare å gi tilbud til de voksne, kreves det en aktiv tilrettelegging. De må også kunne bruke studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og andre tilbydere av grunnskole og videregående opplæring. Her går flertallet lenger enn Regjeringen, da det for oss er viktig å få fram nok tilbydere, men fylkene og kommunene skal fortsatt ha ansvaret både for tilbudet og kvaliteten.

La meg gå inn på noen områder som Kristelig Folkeparti spesielt vil framheve. Godkjenningsordningen for lærebøker blir nå foreslått opphevet. Kristelig Folkeparti støtter dette. Vi mener kvalitetskontrollen ivaretas best gjennom åpen lærebokkritikk og bruk av flere kilder.

Under komiteens arbeid har det kommet inn tre innspill jeg ønsker å kommentere. Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Høyre har funnet det nødvendig å foreslå en presisering av privatskoleloven når det gjelder godkjenning av friskoler. I behandlingen av en konkret søknad på Sørlandet har statsråden nærmest en prinsipiell argumentasjon knyttet til nedgang i elevtall og fare for nedleggelser av offentlige skoler. Etter Kristelig Folkepartis vurdering er dette en innskrenking av foreldreretten i folkesvake kommuner. Dette er udemokratisk og bryter med lovens formål og intensjon. Det er derfor nødvendig å presisere at det ikke skal legges ensidig vekt på nedgang i elevtall i en samlet vurdering.

Alle friskoler har som konsekvens en nedgang i elevtall i den offentlige skolen. Dette kriteriet er derfor ubrukbart som eneste kriterium. Jeg viser her til argumentasjonen i merknaden til de nevnte partier. Kristelig Folkeparti ønsker å gi den offentlige skolen gode vilkår. På denne bakgrunn vil Kristelig Folkeparti at kommunene har forutsigbare rammer når det etableres friskoler. Det bør lages en korreksjonsordning i kommunenes inntektssystem som kan inneholde en overgangsperiode på to til tre år før etablering av friskoler får full effekt i overføringssystemet. Jeg forutsetter at Regjeringen iverksetter endringene i privatskoleloven senest fra skoleåret 2000–2001.

En samlet komite går inn for å be Regjeringen legge fram en sak der en drøfter årsakene til og konsekvensene av skolenedleggelse. I denne saken bør det fremmes tiltak for å støtte opp under grendeskolene i livskraftige lokalmiljø. En av årsakene til at denne debatten kommer i stadig flere kommuner, er innstramningen i kommuneøkonomien. En bedret kommuneøkonomi vil hjelpe nedleggingstruede skoler. Vi trenger også nye tiltak for å ivareta grendeskolene. Kristelig Folkeparti mener det nå er riktig å vurdere å knytte disse debattene til reglene for kommuneplaner. Disse rulleres hvert fjerde år, og en unngår i mellomtiden stor uro om grendeskolens framtid.

Det andre Regjeringen bør vurdere, er å flytte ansvaret for skoleskyss fra fylkeskommunen til kommunen. Kommunene håper å spare penger på å legge ned skoler, og så tar de ikke med utgiftene til økt skoleskyss, fordi dette kommer på et annet budsjett. Dette er dårlig samfunnsøkonomi, og her må vi få fram totalkostnadene.

Kristelig Folkeparti og flertallet ønsker å endre reglene for målavstemning i skolekretsene. Kristelig Folkeparti har hele tiden ment det har vært et viktig kulturpolitisk anliggende å sikre allmenn deltakelse i avstemninger om skolens opplæringsmål. Dette henger nært sammen med identiteten i lokalsamfunnet som skolen er en del av. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet her har snudd, og forutsetter at lovendringen blir iverksatt senest skoleåret 2000–2001.

Jeg vil så ta opp de mindretallsforslag som Kristelig Folkeparti er forslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Lyngstad har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (Frp): I lys av at det begynner å bli sent på natten skal det ikke bli mange replikker, men et par blir det nok i løpet av debatten.

Stemmerettsreglene ved valg av opplæringsmål ble endret med virkning fra 1999. Endringen gikk ut på at det bare var foreldre til elever ved den skole dette vedkom, som skulle ha stemmerett i slike saker.

Fremskrittspartiets primære syn er at det er foreldrenes soleklare rett å bestemme opplæring for sine barn. Når det gjelder målform, er ikke dette veldig lett gjennomførbart overfor den enkelte, spesielt i små skoler. Men den lovendring som ble gjort, var et svært positivt skritt i riktig retning, mener vi.

Etter 1. august 1999 har det ifølge Noregs Mållag vært avstemninger ved 16 skoler, og et soleklart flertall skoler er nå i gang med å bytte over til bokmål. Når foreldrene selv kan bestemme, velger de altså i stor utstrek-ning bokmål. Dette mener sentrumspartiene, Arbeiderpartiet og SV at det må settes en stopper for. Når foreldrene begynner å bruke sin rettighet og velger den målform som de mener barna bør ha, er dette en fare for lokalsamfunnet! Jeg finner det svært betenkelig at foreldrene skal kunne overstyres og prisgis et flertall i kommunestyret og i befolkningen generelt når det gjelder valg av målform for sine barn.

Mitt spørsmål til representanten er: Er det slik at det er greit å gi foreldrene demokratiske rettigheter så lenge de stemmer slik det politiske flertall vil at de skal stemme? Jeg stiller meg også spørsmål om hva som blir det neste forslaget for å innskrenke foreldrenes frihet og rettigheter i den norske skole.

Arne Lyngstad (KrF): I Kristelig Folkeparti støttet vi ikke endringen som flertallet gjorde for to år tilbake. Vi har hele tiden ment at opplæringsmål er et spørsmål som angår kulturen i et lokalsamfunn, og således er en del av lokaldemokratiet som alle stemmeberettigede i det lokalmiljøet bør få være delaktig i.

Vi ønsker ikke å sette en stopper for foreldrenes muligheter til å bestemme opplæringsmål. Derfor beholdes de reglene som finnes i opplæringsloven om å kunne starte egne klasser, egne grupper, dersom det er mange i foreldrekretsen og foreldregrupper som ønsker det. Jeg opplever det slik at her har vi et kulturpolitisk standpunkt som harmonerer godt med foreldrenes mulighet til å velge et annet opplæringsmål.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Innstillinga viser at Regjeringa har fått fleirtal for alle sine forslag i proposisjonen. Forslaga bygger i det alt vesentlege på tidlegare vedtak i Stortinget.

Dagen i dag er ein stor dag for alle vaksne som ønskjer seg vidaregåande opplæring. Etter at Arbeidarpartiet i fleire omgangar har gjort framlegg om å gje vaksne rett til vidaregåande opplæring, er det nå ein realitet at eit stort fleirtal stør dette. Ja, det er verdt å merke seg at også Høgre vil røyste for dette nå. Eit av dei store problema knytt til Reform 94 var den såkalla omfangsforskrifta. Denne forskrifta var det ingen fylke som makta å følgje opp dei siste åra. Dette gjekk ut over dei vaksne søkarane. Nå er dette historie, og Odelstinget tar nå eit langt steg for satsing på kunnskapssamfunnet. For meg er det underleg at Framstegspartiet framleis vil røyste imot ei slik lovfesting av retten for vaksne. Retten til vidaregåande opplæring er nemleg eit viktig grunnlag for etter- og vidareutdanningsreforma.

For om lag to år sidan debatterte og vedtok Odelstinget endringar i lova når det gjaldt skulemålsrøystingar. Røysteretten blei da innsnevra til å gjelde foreldre til born i skulen. Arbeidarpartiet gjorde det da klart at dersom ei slik endring ville få negative konsekvensar, ville me kome attende raskt og vurdere dette på nytt.

Arbeidarpartiet meiner at opplæringsmålet er ein del av den lokale kulturarven. Slik sett er den òg ein del av lokaldemokratiet. Alt tyder på at sidan endringa om at røysteretten berre skulle gjelde foreldre til born i skulen, har det vore eit stort engasjement for å halde nye røystingar. Frå Noregs Mållag har me fått opplyst at sidan 1. august i fjor har det vore eller skal vere røystingar ved 16 skular i dette skuleåret. Ved 13 av desse skulane var opplæringsmålet nynorsk før røystinga. Til nå har utfallet blitt at nynorsken har tapa i halvparten av desse krinsane. Det er vanskeleg å spå utfallet dersom røysteretten hadde vore allmenn, men det er all grunn til å tru at resultatet ville ha blitt annleis.

Nå er det eit stort fleirtal som ønskjer å gå attende til allmenn røysterett, og eg vil be statsråden om at denne endringa kan bli sett i verk så snart som mogleg.

Ei anna sak det er litt usemje om, er framlegget til endring under § 8-1. Da Arbeidarpartiet gjekk inn for gjeldande lovformulering i 1998, var dette mest for å sikre omsynet til dei funksjonshemma. Me veit at funksjonshemma born og unge har stort utbytte av å bli integrert i sitt heimemiljø. Dersom me skal ha ein fellesskule for alle, er det viktig at dei funksjonshemma skal ha denne retten. Eg er glad for at sentrumspartia nå har snudd i denne saka.

Arbeidarpartiet er opptatt av å sikre både elevar og tilsette mot overgrep og mobbing. Derfor må det berre heilt unntaksvis vere høve til å flytte elevar med åtferdsvanskar. Eg vil særskilt gjere merksam på elevar med Tourettes syndrom som ikkje tidlegare har fått denne diagnosen. Denne kategorien unge må ein vere merksam på når det står i loven at alle tiltak skal prøvast ut før ein set i verk ei eventuell flytting.

Det er eit fleirtal som nå ønskjer å oppheve det førebelse unntaket frå parallellutgåveregelen når det gjeld administrativ programvare. I opplæringslova står det at slik programvare skal kome både på nynorsk og bokmål. I føresegnene til paragrafen er det gjort eit unntak frå denne regelen når det gjeld administrativ programvare. Dette unntaket skulle vere mellombels. Nå har dette unntaket vara i eitt års tid, og nå vil altså eit fleirtal at det snart må opphøyre. Denne saka er viktig både i høve til å jamstille nynorsk og bokmål og for at bokmåls- og nynorskelevane får dei same vilkåra i skulen. Men ei slik oppheving av unntaket må ikkje føre med seg at skulane innfører ein engelsk versjon for å unngå denne lovføresegna.

Til slutt: Odelstinget handsamar i dag ei rekkje lovendringar som vil innverke på skulekvardagen til den einskilde elev og den einskilde vaksne som nå får rett til grunnskule og vidaregåande opplæring. Men i diskusjonen kring paragrafar og rettar må me ikkje gløyme å arbeide for ein kvalitativt god skule for alle, med motiverte elevar, dyktige lærarar og føremålstenlege skulelokale. Lover og òg ressursar og organisering er viktige verkemiddel for å få ein slik skule.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Begrepet «delkompetanse» er ikke noe godt begrep i forhold til utdanning. Mange har problem med å forholde seg til dette begrepet, og i enkelte tilfeller vil det kunne oppfattes som en negativ merkelapp – og bidra til stigmatisering. I den lovrevisjonen som vi i dag har til behandling, har man, slik jeg forstår, fra flertallets side lagt opp til å bytte ut begrepet med begrepet «kompetanse på et lavere nivå».

Det er et spørsmål om man i denne sammenheng benytter lovrevisjonen til å bytte ut et dårlig begrep med et som er enda verre. Som negativt ladet merkelapp skulle «kompetanse på et lavere nivå» være åpenbar.

Slik vi ser det, er delkompetanse en fullverdig kompetanse, men man har gjennomgått en ikke fullstendig fagkrets. Man har kanskje tatt for seg enkelte fag eller deler av disse fagene. Den tilegnede kompetansen kan ikke uten videre anses å være av dårligere kvalitet eller på et lavere nivå. Men den er kanskje mer spesifikt knyttet til de enkelte fag eller deler av fag som man har tatt. Det er altså snakk om kompetanse på et bestemt avgrenset område.

Inntil vi finner noe bedre uttrykk, synes jeg derfor begrepet «delkompetanse» fortsatt bør brukes. Mitt konkrete spørsmål til representanten Oppebøen Hansen er: Ser han noen betenkeligheter ved det nye begrepet «kompetanse på et lavere nivå»?

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Mitt svar er ja. Det grunnar seg på at me har leita lenge for å finne betre omgrep som omfattar det me meiner med ordet «delkompetanse». Eg er samd med representanten Knudsen i at dei som tar ei utdanning på eit lågare nivå enn ei fullverdig fagopplæring, for så vidt ikkje har ein delkompetanse, dei har ein kompetanse på det nivået som dei prøver å nå. Men før me klarer å finne eit ord eller uttrykk som dekker dette på ein betre måte enn det me gjer i innstillinga, meiner eg at «kompetanse på eit lågare nivå» er dekkande for den utdanninga denne kategorien elevar ønskjer å ta.

Inge Lønning (H): Representanten Oppebøen Hansen innledet med å erklære at dette er en stor dag. Det må vel være å foregripe begivenhetenes gang; det er vel ennå noen timer før dagslyset bryter skikkelig gjennom. Men meningen var god, og jeg satte spesielt stor pris på at representanten Oppebøen Hansen tok Høyres tilslutning til lovfesting av rett til videregående opplæring for voksne som det sikreste bevis på at det er en velbegrunnet reform.

Grunnen til at jeg bad om ordet, var den begrunnelse representanten Oppebøen Hansen gav for Arbeiderpartiets oppsiktsvekkende kuvending når det gjelder spørsmålet om reglene for språkavstemning i skolen. Da man behandlet opplæringsloven, var Arbeiderpartiet, sammen med Fremskrittspartiet, initiativtaker til den endring av regelen som ble vedtatt den gang, og som gav stemmeretten til foreldrene. Det må være tillatt å spørre hva som er begrunnelsen for at Arbeiderpartiet, etter at denne regelen har vært i kraft i mindre enn ett år, plutselig inntar det stikk motsatte standpunkt. Hvis jeg oppfattet representanten riktig, var det opplysninger fra Noregs Mållag som her hadde gjort utslaget. Men det er jo faktisk slik at det å gi foreldrene bestemmelsesretten over dette, var en del av Vogt-komiteens innstilling i sin tid som la grunnlaget for den relative språkfred vi har hatt i Norge i et par tiår. Da synes jeg det er ganske bemerkelsesverdig at man betegner det som en negativ virkning av endringen at det har vært en del språkavstemninger med det utfallet representanten viste til.

Mitt spørsmål er: Gjelder forbehold om negative virkninger også Arbeiderpartiets nye standpunkt, og vil det gå mer enn ett år før man revurderer det?

Presidenten: Presidenten minner om tiden, og det er viktig at vi nå holder oss innenfor den tiltenkte taletid.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg skal vere så rask som det er mogleg i replikksvaret.

Jo, eg synest det er på sin plass å nemne Høgre i denne samanhengen når det gjeld vaksne sin rett til vidaregåande opplæring, og den lovfestinga som er foreslått, og som kjem til å bli vedtatt. For det er faktisk første gongen at Høgre røyster for å lovfeste ein rett etter at Reform 94 blei foreslått og innført.

Når eg seier at det er ein stor dag, meiner eg det er ein stor dag for Arbeidarpartiet, som har kjempa for dette spørsmålet i fleire år. Og det er jo slik at ein må opp om morgonen for å få til noko, og det er tidleg på morgonen nå.

Når det gjeld val av språkform og den kuvendinga som representanten Lønning påstår me har gjort, er det også slik at Arbeidarpartiet ser at det er ein tendens til at det er eit stort engasjement frå bokmålsfolket for å få endra språkforma i dei enkelte skulekrinsane. Det engasjementet har oppstått på bakgrunn av den innsnevringa som eit fleirtal i denne salen gjorde da vi behandla opplæringslova for to år sidan. Når Arbeidarpartiet har revurdert si oppfatning av saka, er det fordi vi meiner at det er ei kulturpolitisk sak, og det er ei lokaldemokratisk sak. Det må heller ikkje vere slik i ei folkerøysting om det t.d. skal innførast øl i forretningane rundt omkring i kommunane, at det er berre dei som drikk alkohol, som får lov å vere med og røyste. Det er ei sak for heile samfunnet.

Gunnar Skaug hadde har gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Presidenten har grunn til å anta at det nå er et ønske om at replikkadgangen kun skal konsentreres om statsrådens innlegg. Hvis det ønsket imøtekommes, ville iallfall presidenten for sin del være veldig glad av hensyn til den resterende del av dagens program.

Revurdere eller vingle, jeg ser ikke helt den store forskjellen på de to ordene.

Oppebøen Hansen startet med å si at han var glad fordi man hadde fått flertall for alle Arbeiderpartiets forslag i denne saken. Om det er noen grunn til å glede seg, er jeg tvilende til, for endringer er nødvendig i norsk skole, og disse endringene vil tvinge seg fram. Det eneste som er beklagelig, er at det må ta mer tid enn strengt tatt nødvendig. For den tiden man bruker, vil ramme en del barn ganske hensynsløst.

Det er videre sterkt beklagelig at Arbeiderpartiet ikke hadde tid til å fortsette å lete etter et bedre begrep enn delkompetanse, siden de hadde lett så lenge.

Fremskrittspartiet vil ha likestilling mellom flere forskjellige skoler. Fremskrittspartiet jubler ikke over at det er foreldrenes økonomi som skal avgjøre om barna skal få et topp opplæringstilbud. Fremskrittspartiet kan ikke stå som garantist for et system som bygger opp under et klassedelt samfunn basert på politiske ideologier og personlig økonomi, i hvert fall ikke når det gjelder barns opplæring.

Fremskrittspartiet baserer seg på fakta når vi sier at folk er forskjellige. Det er derfor en stor verdi å ha en god familie som gir trygghet og konstruktiv oppdragelse og veiledning. Barn og unge som har en slik bakgrunn, står mye bedre rustet i et komplisert samfunn fordi de kan mestring i nær sagt alle situasjoner de kommer opp i. Et mangfold av skoler som er kvalitativt og økonomisk sidestilt, vil gi alle som bruker valgmulighetene sine, et best mulig tilbud.

Det er med beklagelse jeg ser at både statsråden og et flertall har endret forutsetningene i vedtaket i Innst. O. nr. 92 for 1998-99. Endringene går på graden av synshemming og valgfriheten når det gjelder læremidler. Så det er altså ikke bare i én sak man vingler, man vingler fra den ene til den andre.

Det blir også sagt at man er glad for at bokmåls- og nynorskelever får samme rett til samme tid. Ja, og jeg er utrolig lei meg for at ikke synshemmede og blinde får de samme rettighetene til samme tid som disse.

Når det gjelder endringen i § 8-1, som gir rett til å flytte en elev mot elevens og foresattes vilje, støtter Fremskrittspartiet forslaget, men etterlyser over tid en utredning om hvilket tilbud disse elevene eventuelt vil få i en ny opplæringssituasjon. I dag finnes det elever i skolen med diagnoser som i mange tilfelle kan bety at eleven ikke kan nyttiggjøre seg en tradisjonell undervisning, og som gjør eleven til et betydelig uromoment i en læringssituasjon. Det er derfor berettiget å stille spørsmål om integreringstanken var riktig. Fra Nordahl-utvalgets innstilling kap. 3-9 har jeg sakset følgende:

«Kunnskap om høyfrekvent atferdsproblematikk i form av uro og undervisningsforstyrrelse, synes å være et «svart hull» i det internasjonale kunnskapsbildet. Særlig gjelder dette forebygging og reduksjon av klasseromsrelatert problematferd, dvs. lærings- og undervisningshemmende atferd.»

Oversatt til godt norsk betyr dette at lærere og andre innenfor dette feltet famler i blinde. Dette kan ikke Fremskrittspartiet støtte. Statsskolen mangler etter vår mening en sterk faglig ledelse, klare regler og gjennomført regelhåndhevelse. Uten disse elementene ser vi at det mye omtalte velferdssamfunnet i fremtiden ikke har særlig store muligheter til å overleve.

Jeg vil da ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet, og i tillegg vil jeg allerede nå melde at dersom våre forslag faller, vil vi stemme subsidiært for forslagene fremmet av Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre.

Presidenten: Ursula Evje har tatt opp de forslag hun refererte til.

Inge Lønning (H): Jeg tillater meg først en kort bemerkning til det svaret representanten Oppebøen Hansen gav på mitt spørsmål om hva som har fått Arbeiderpartiet til å snu 180 rundt når det gjelder spørsmålet om reglene for språkavstemning i skolen. Jeg skal avstå fra å kommentere parallellen til ølavstemninger, for akkurat dybden i det svaret må jeg innrømme at jeg ikke helt skjønte. Når det gjelder representanten Oppebøen Hansens forklaring, må jeg si det fremstår etter den som enda mer gåtefullt hvorfor Arbeiderpartiet inntok det stikk motsatte standpunkt da man vedtok opplæringsloven. Den eneste forklaringen vi fikk, var at den nye regelen hadde utløst betydelig engasjement fra bokmålsfolk, hvilket formentlig da skulle være et onde. Fordelen er altså at jo mindre engasjement det blir, og jo mer reglene inviterer til ikke å engasjere seg, desto bedre er det. Jeg synes med respekt å melde Arbeiderpartiets forrige standpunkt var vesentlig bedre enn det nåværende, og vil håpe at partiet er i stand til å forandre oppfatning en gang til.

Det er ikke mange punkter i innstillingen som er gjenstand for dissens. Det er enighet om de viktigste delene av reformverket, derunder lovfestingen av rett for voksne til videregående opplæring. Høyre tok forbehold da vi behandlet opplæringsloven, om at vi ønsket å se nærmere beregninger av hva dette ville innebære. De beregningene har vi fått, og selv om de er beheftet med betydelig usikkerhet, synes vi at de gir et tilstrekkelig grunnlag til å vedta reformen. Jeg vil anta at anslaget på 5 000 i utgangspunktet er et realistisk anslag, vel å merke under forutsetning av at arbeidsmarkedssituasjonen fortsetter å være så positiv som den er i øyeblikket. Skulle vi få en betydelig arbeidsledighet i årene fremover, så vil etter alt å dømme etterspørselen komme til å øke betydelig og omkostningene tilsvarende. Det er i så tilfelle en omkostning vi må være beredt til å ta.

Høyre har på ett punkt advart mot en forhåpentligvis utilsiktet uklarhet i flertallets innstilling. Det gjelder regelen om å gi adgang til å sette standpunktkarakter for andre enn den offentlige skolen. Vi har ment at den forskjellsbehandling som dette inviterer til mellom tilbydere av videregående opplæring, er uheldig. Og vi har ment og mener at det vil skape vesentlig klarere og ryddigere forhold dersom man likebehandler alle og lar privatistordningen være kvalitetskontrollen for de tilbudene som blir gitt.

Så en kort merknad til forslaget om å presisere ordlyden i privatskoleloven § 25. Som det er sagt i merknaden fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, burde det under normale forhold ha vært unødvendig å foreslå en slik presisering av lovteksten. Når Stortinget har behandlet sakens realitet så sent som for et halvt år siden og trukket opp retningslinjene for det skjønn som skal utøves, burde det ikke være nødvendig å bruke teskjemetoden og foreta en presisering av lovteksten. Statsrådens håndtering av en konkret sak, hvor avgjørelsen helt klart er på kollisjonskurs med stortingsflertallets oppfatning, har imidlertid gjort det nødvendig å forandre lovens ordlyd slik at det ikke skal være noen tvil om hva som er grensene for det skjønnsrommet statsråden har å foreta sine vurderinger innenfor. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet subsidiært vil støtte dette forslaget ved sin stemmegivning slik at vi kan få en kontrovers mindre når det gjelder den videre debatt om godkjenning av private skoler.

Til sist: Det er gledelig at vi får opphevet den sentralstyrte godkjenningsordning Norge praktisk talt har vært alene om i den vestlige verden, når det gjelder læremateriell i skolen. Jeg er ganske overbevist om at aktørene, dvs. forbrukerne, lærebokforfatterne og forlagene, vil være i stand til å ivareta kvalitetskontrollen på en betryggende måte.

Rolf Reikvam (SV): Det er en viktig utdanningspolitisk reform vi i dag skal vedta. Vi setter den foreløpige sluttstrek her i Stortinget for etter- og videreutdanningsreformen. Vi skal lovfeste voksnes rett til grunnskole og til videregående opplæring.

Det har vært et stykke vei å gå. Etter initiativ fra SV vedtok Stortinget i februar 1996 å be regjeringen legge fram en egen stortingsmelding. I vedtaket understreket Stortinget at målet med meldingen bl.a. skulle være å vurdere å lovfeste rett til etter- og videreutdanning. Under behandlingen av Innst. S. nr. 78 for 1998-99 ble et forslag fra SV og Arbeiderpartiet om å lovfeste rett til videregående opplæring nedstemt. Det er derfor grunn til å glede seg over at alle partier, med unntak av Fremskrittspartiet, i dag vil stemme for å lovfeste retten til videregående opplæring for voksne. Det er også grunn til å merke seg at komiteen understreker at kostnadene med reformen i sin helhet skal dekkes av staten.

Skal retten bli reell, må fylkeskommunene utvikle ulike opplæringstilbud for voksne. Det samme gjelder for så vidt også primærkommunen når det gjelder grunnskoletilbud. Det er ikke nok å tilby plasser i den ordinære opplæringen lagt til rette for 16-19-åringer. Det må lages komprimerte tilbud tilrettelagt for voksne. Arbeidsplassen må bli læringsarena, utdanningsinstitusjonene må i samarbeid med arbeidsplassene lage spesielle opplæringstilbud. Fjernundervisning med bruk av gammel og ny teknologi vil for mange være et godt og aktuelt tilbud. Det må gis utvidet tilbud om enkeltkurs, eksempelvis på kveldstid. Vi må være innstilt på at voksne vil kombinere arbeid med opplæring. Retten er ikke oppfylt ved at det tilbys vanlig klasseundervisning på dagtid med et løp over tre år som for ungdom.

Jeg beklager at komiteen med Arbeiderpartiets stemmer i lovteksten åpner for at andre skal kunne være tilbydere. Jeg tror ikke statsråden var klar over hva han la til rette for ved å foreslå at opplysningsorganisasjonene og fjernundervisningsorganisasjonene kunne gjøre arbeidet for fylkeskommunen. Dette var som manna for Høyre og Fremskrittspartiet, som også fikk Kristelig Folkeparti og Senterpartiet med på å utvide dette til også å gjelde generelt. Det betyr at private utdanningsinstitusjoner skal kunne være tilbydere på vegne av fylkeskommunen. Dette er et skritt i retning av privatisering. Her skal private aktører gjøre jobben for fylkeskommunen, og det er et skritt i gal retning. SV kommer derfor til å stemme mot tredje avsnitt i forslaget til ny § 4A-4.

Vi skal nå også lovfeste et nytt utdanningsnivå under fagarbeider. Dette er også en oppfølging av et forslag vi fikk flertall for ved behandlingen av Innst. S. nr. 246 for 1998-99 om videregående opplæring.

Det er viktig at komiteen gjør en presisering i forhold til proposisjonen. Vi understreker at dette skal være et utdanningsløp som også skal gi grunnlag for varig arbeid. Det er fylkeskommunen sammen med arbeidslivets organisasjoner som skal velge ut og definere læreplanmålene som skal inngå i opplæringsløpet. Dette er en viktig reform for alle som sliter med å nå fram til fagarbeiderstatus i løpet av den tilmålte tiden. Loven legitimerer nå at det skal være fullt akseptabelt å planlegge et løp tilpasset den enkeltes evner og forutsetninger, og som når løpet er fullført, skal gi kompetanse på arbeidsmarkedet. Dette er et viktig håndslag til alle som sliter enten på grunn av manglende motivasjon eller på grunn av faglige problemer. Den videregående skolen er også for dem, og det er tillatt å planlegge et løp som ikke skal lede fram til fagarbeiderstatus eller til studiekompetanse.

Med tillegget til § 8-1 blir det foretatt en grunnleggende endring av retten til å gå på nærskolen. Det skal nå være mulig å flytte en elev mot elevens og foreldrenes vilje. Vi i SV erkjenner at det kan være situasjoner der en elev representerer et problem for en klasse eller en gruppe, men vi mener at dette må og skal løses innenfor skolen.

Arbeiderpartiet var sammen med SV en pådriver for å knesette prinsippet om rett til å gå på nærskolen, da vi behandlet loven for to år siden. Vi må erkjenne at uakseptabel adferd kan være en reaksjon fra en elevs side på et læringsmiljø som ikke tar nok hensyn til eleven. Det blir galt om skolens reaksjon blir å utvise eleven eller finne et alternativt opplæringssted borte fra nærskolen. Vi går derfor imot dette tillegget til ny § 8-1.

Flertallet ønsker å svekke kompetansekravene for dem som skal undervise for voksne. Dette beklager vi. Vi synes det er et galt signal å gi å si at det skal være andre kompetansekrav, selv om dette går på den rent pedagogiske kompetansen for dem som skal undervise voksne, og dem som skal undervise 16-19-åringer. Så vi kommer også til å gå imot andre setning i § 4A-5.

Jeg regner med at presidenten legger opp til en votering som gjør at vi kan stemme mot dette.

Presidenten: Det har presidenten merket seg.

Odd Einar Dørum (V): Flere talere har understreket at det er bred enighet om de viktigste linjene i innstillingen. Det er også min oppfatning, så jeg skal kommentere enkelte punkter på vegne av Venstre.

Når det gjelder spørsmålet om å åpne for andre tilbydere for å sørge for at denne reformen blir gjennomført, synes jeg representanten Reikvam gikk vel langt når han kalte dette en privatisering. Vi har statlige videregående skoler i deler av landet – jeg går ut fra at de ikke vil falle inn under privatiseringsbegrepet – vi har folkehøyskoler som kan gi deleksamener, og vi har Bjørknes, som etter min kunnskap har drevet med å ta opp flere og flere av dem som ble stående igjen på perrongen da Reform 94 kjørte forbi, slik at formuleringene her åpner for flere praktiske muligheter. Det er fylkeskommunene som har ansvaret for hva som blir valgt.

Jeg oppfatter det slik at de ulike formuleringene og forslagene som er fremmet om målformer, i praksis også er en viktig kulturpolitisk markering. Det gjelder for det første stemmerettsreglene ved målformavstemninger. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fulgt opp det forbeholdet de selv tok – og som representanten Oppebøen Hansen viste til – bygd på de erfaringer som de har.

Jeg vil også vise til de formuleringene komiteen har slått fast når det gjelder oppgaven å sørge for administrativ programvare etter en konkret tidsplan, og også sørge for at Stortinget får tilbake praktiske planer og vurderinger av hvordan man kan følge opp med parallelle læremidler, som er vesentlige deler av læreplanen når det gjelder andre læremidler enn de som er trykt.

Når det gjelder privatskoleloven, skal jeg ikke si mer enn at det som står i komiteinnstillingen, er fyllestgjørende nok. Der er det beskrevet klart hvorfor Venstre står sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om dette. Jeg er også glad for at Fremskrittspartiet subsidiært kan stemme for forslaget.

Jeg skal i dette innlegget nøye meg med noen kommentarer knyttet til et par andre forhold. For godt og vel tolv timer siden behandlet Stortinget innstillingen om en handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Vi har i komiteinnstillingen vært borte i dette på to måter – på forskjellige vis og i en bred forstand – det å skape uro. Et av spørsmålene gjelder muligheten for en elev til ikke å skulle gå på nærskolen når spesielle forhold tilsier det. Jeg tror det er en sosial realitet at det er slik. Jeg har selv besøkt så mange skoler at jeg vet at lærere anstrenger seg til det ytterste. Jeg vet også at i mange, mange tilfeller vil man med godt tilfang av ressurser og med kompetanse i nærheten av skolen klare det. Men det finnes situasjoner hvor det ikke går, og i de situasjonene vil det etter min og Venstres mening være en klar fordel at eleven flyttes til et annet sted, men med et forpliktende opplegg.

Et annet aspekt ved dette har helt andre overtoner. Komiteen kommenterer vold i skolen. I deler av landet er det et stigende problem. Det er vold som ytrer seg mot lærere. Etter et brev fra Riksadvokaten er det slik at vold mot lærere kan anmeldes av skoleledelsen eller av skoleetaten i kommunen. Det ville vært ønskelig at det ble laget ensartede retningslinjer for hele landet når det gjelder dette forholdet, og at vold mot elever fra andre elever også blir reagert på, slik at det gis retningslinjer for og en endelig juridisk avklaring av at både skoleledelsen og skoleadministrasjonen kan følge opp dette. Man må aldri risikere at den svakeste parten blir stående igjen alene. Det er den sikreste måten å sørge for at en voldsepisode utvikler seg til det enda verre på og skaper et mobbemiljø, helt uavhengig av hva som ellers skaper mobbing og hvordan mobbeaktiviteten ter seg.

Komiteen har også valgt å gå inn på spørsmålet om grendeskoler. Man har valgt en svært bevisst formulering når man ber statsråden komme tilbake med konkrete tiltak «for å støtte opp under grendeskolen i livskraftige lokalmiljø». I det ligger det at ikke alle lokalmiljø er det. Men det er nok ganske mange lokalmiljø som opplever å miste skolen av andre grunner enn de grunner som kan knytte seg til kampen om kommunal økonomi. Det går jo en slags bedriftsøkonomisk farsott over landet, hvor noen mener at det er ren automatikk i å slå ting sammen – så får man en slags rasjonaliseringsgevinst av det. I bl.a. de tilfellene er det særdeles viktig at økonomien ikke gjøres til en ideologi langt bortenfor det å være verktøy. Ikke minst fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen – som har dyp respekt for at utdanning representerer en institusjon og ikke en sektor, slik sosialøkonomene ville like å uttrykke det – er dette en meget klar markering. Og det er selvfølgelig en stor glede for meg som stortingsrepresentant å vite at en annen representant, som er sosialøkonom, har bidratt til denne alminnelige folkeopplysning.

Statsråd Trond Giske: Jeg er glad for komiteens behandling av denne odelstingsproposisjonen. I det alt vesentlige har komiteen sluttet seg til de forslag som er fremmet av Regjeringen. Det er viktig og gledelig at så å si en samlet komite er enig når det gjelder hovedtrekkene i kompetansereformen, der grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne er sentrale elementer.

Jeg har merket meg at komiteen har understreket at retten til grunnskoleopplæring for voksne også omfatter dem som på grunn av sykdom eller skade har behov for fornyet grunnskoleopplæring. Det nye lovkapitlet 4A dekker også denne gruppen, og jeg er enig i at dette må følges godt opp fra kommunenes side.

Opplegget for grunnskoleopplæring og videregående opplæring er basert på de voksnes behov for fleksible løsninger, løsninger som gjør det mulig å kombinere studier med andre forpliktelser som voksne ofte har i forhold til arbeidsgiver, familie og et aktivt samfunnsliv. De voksne vet oftest hva de er interessert i å studere, og det er derfor viktig at de får tilbud som svarer til deres spesifikke behov. Bruk av IKT vil bl.a. kunne være en virkningsfull metode for å gjøre tilbudene fleksible og tilpassede.

Et flertall i komiteen har vist til tidligere vedtak i Stortinget om at elever som gis opplæring i studieforbundenes regi, skal få elevstatus og standpunktkarakterer. Jeg kan bekrefte at departementet arbeider med revidering av forskriftene, og at spørsmålet vil bli behandlet der.

Likeså er det gledelig at Stortinget slutter seg til de forslag til endringer som gjelder ordinær videregående opplæring. Det er forslag som tidligere har vært drøftet i Stortinget ved behandling av St.meld. nr. 32 for 1998-99, Videregående opplæring, der det har vært stor grad av samstemmighet om forslagene til endringer. Mitt håp er at endringene vil gjøre den videregående opplæringen enda bedre for dagens og morgendagens ungdom.

Proposisjonen inneholder forslag om å innføre rett til opplæring i punktskrift for sterkt svaksynte og blinde elever. De skal også kunne få utvidet rett til opplæring i inntil to år. Jeg har registrert at komiteen i tillegg til dette ønsker å gi elevene med rett til opplæring i og på tegnspråk rett til to års utvidet opplæring på videregående nivå. Jeg er enig i at det ofte kan være behov for ekstra tid til opplæring for disse elevene, uten å gå veien om en ny sakkyndig vurdering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet framhever at de over tid har merket seg en økning av vold, kriminalitet, mobbing og uro i skolen. For å få kunnskap om læringsmiljøet i skolen, tok departementet i 1996 initiativet til en undersøkelse om lærernes erfaring og syn på elevatferd og læringsmiljø. Resultatene fra denne undersøkelsen, utført av Terje Ogden, gir ikke grunn til å hevde at problemene med uro og vold i skolen er økende. Som statsråd tar jeg imidlertid problemene med uro og bråk i skolen svært alvorlig. God læring forutsetter et godt skolemiljø, noe både elever og lærere har krav på.

Under den forrige statsråden, Lilletun, ble det nedsatt en uavhengig faggruppe som på forskningsbart grunnlag skulle vurdere ulike program som retter seg mot skolen med det formål å bedre lærings- og oppvekstmiljøet. Den gruppens arbeid er akkurat framlagt for departementet, og anbefaling av rapporten vil nå bli nærmere vurdert.

Jeg vil gå inn i de utfordringene vi står overfor på en åpen og fordomsfri måte, og vurdere ulike virkemidler som kan være egnet til å sikre alle som er tilknyttet skolen, et godt arbeidsmiljø.

Jeg viser også til den utdanningspolitiske redegjørelsen som jeg holdt for en tid tilbake, der jeg varslet at jeg vil se på det helhetlige lærings- og arbeidsmiljøet i skolen.

Jeg er tilfreds med at komiteen er enig i å oppheve den statlige godkjenningsordningen for lærebøker. Det er i tråd med Regjeringens politikk om å gi kommunene og fylkeskommunene større frihet til å bestemme hvordan opplæringen skal gjennomføres.

Jeg har videre merket meg forslaget om godkjenning av ordlister og parallellitetskravet for administrativ programvare, og vil selvsagt følge opp det. Jeg vil likevel minne om at den rivende tekniske utviklingen og viktigheten av at elever og lærere får bruke den mest mulig aktuelle programvaren, setter begrensninger. Det vil være problematisk dersom krav om programvare på nynorsk i praksis vil sette en stopper for elevenes muligheter for å ta del i utviklingen innen IKT på norsk. Jeg er overbevist om at vi skal klare å kombinere de hensynene i det videre arbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arne Lyngstad (KrF): Som statsråden påpekte, og som også tidligere talere har påpekt, er det bred enighet om innstillingen, og jeg synes statsrådens innlegg var veldig greit i forhold til komiteens innstilling. Jeg var spesielt fornøyd med det statsråden sa om grunnskoleopplæring etter sykdom og skade og den plikt kommunene har for den gruppen dette gjelder. I gjeldende opplæringslov er denne gruppen faktisk spesielt presisert i lovteksten. Det er viktig å følge med på dette området framover, og jeg må si at jeg er tilfreds med det som statsråden her sa, og regner med hans årvåkenhet.

Imidlertid valgte statsråden å ikke kommentere det forslaget som Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre fremmer, og som Fremskrittspartiet har varslet subsidiær støtte til, om presisering av privatskoleloven når det gjelder godkjenning av friskoler. Jeg tar det som en selvfølge at statsråden vil legge til grunn det samme skjønn og de samme prinsipper som flertallet nå slår fast i loven, og jeg vil be statsråden bekrefte at han også vil legge den forståelsen til grunn for sin utøvelse av loven.

Statsråd Trond Giske: Jeg er glad for at representanten Lyngstad er glad for at jeg har sluttet meg til det komiteen har sagt om rett til opplæring også for dem som blir hindret på grunn av sykdom og skade.

Når det gjelder spørsmålet om det som representanten Lyngstad kaller for friskolene, og som jeg kaller for privatskolene, vil statsråden selvsagt legge til grunn det Stortinget vedtar ved den lovendringen som nå skjer. Dette er jo ikke en ny debatt, den springer tilbake til et forslag som Arbeiderpartiet hadde med motsatt fortegn i Stortinget for en tid tilbake, som ikke ble vedtatt. Nå vedtas det motsatte av det som Arbeiderpartiet den gangen foreslo, man får altså aktivt inn i loven det som Stortinget den gangen la til grunn. Sånn sett er det i og for seg ikke noe nytt, men det blir nå skrevet inn i loven at man ikke ensidig kan legge elevtallet i en kommune til grunn i skjønnsvurderingen, og det vil statsråden selvsagt også legge til grunn i sin skjønnsutøvelse.

Ursula Evje (Frp): Helt kort:

Statsråden sa at de voksne vet oftest hva de vil ha, og det er helt korrekt. Nettopp det utsagnet knytter seg opp til Fremskrittspartiets betenkeligheter når det gjelder å si ja til rett til videregående opplæring for voksne. Når de voksne vet hva de vil ha, og vi har begrenset med skoleplasser, begrenset med lærlingplasser – begrensninger i det meste her – er vi nødt til å stille spørsmålet hvordan flertallet tenker seg at dette skal løses. Vil ungdommen – de ordinære rettighetselever – få sitt annet- eller tredjevalg når vi vet at de voksne rettighetselevene ikke vil akseptere å bli diktert? Og er det sånn at barn og ungdom må ta det som er igjen, vil dette fort medføre et kostbart opplæringstilbud fordi nye kurs vil bli søkt av disse barna og ungdommene som etter- og videreutdanning i fremtiden. På denne bakgrunn ser ikke vi på dette som alfa og omega og noe som fører oss inn i fremtiden. Det vil føre en utdøende rase inn i en bedre fremtid, men det vil neppe gi rettighetselever mellom 16 og 19 år det store pushet for å gå inn i arbeidslivet med flagget til topps. Og så lenge flertallet ikke har kommet med noe konkret om hvordan dette skal løses, annet enn at de gjentar det de har gjort med høyere utdanning – de øker volumet og senker kvaliteten for å få plass til flere for å dempe arbeidsledigheten – kan vi ikke gå med på det. Men jeg ville veldig gjerne at statsråden, hvis han har muligheter til det nå, utdyper dette noe nærmere.

Statsråd Trond Giske: Den muligheten har statsråden, takket være representanten Evjes spørsmål.

Elevene mellom 16 og 19 år har sine rettigheter i behold. 95 pst. av elevene får sine førstevalg oppfylt. Den retten står ved lag. Å se på dem som er over 19 år som en utdøende rase, som representanten Evje omtaler dem som her, kan en i og for seg sikkert med rette hevde, men derfra til å si at ikke også de skal få mulighet til å ta den videregående opplæringen som den lovendringen som i dag blir vedtatt, medfører, er kanskje et drøyt skritt. Jeg ser ingen motsetning mellom det å gi alle voksne mulighet til å ta videregående opplæring og det å ivareta rettighetselevenes muligheter samtidig. Nå hører det med til historien at Fremskrittspartiet også var imot Stortingets vedtak om å gi elevene mellom 16 og 19 år rett til videregående opplæring, så sånn sett er det en viss konsistens i representanten Evjes argumentasjon. Men jeg tror at samfunnet som helhet og hvert enkelt menneske tjener på at man får mulighet til å ta videregående opplæring. Vi tjener på det som enkeltmennesker, vi tjener på det økonomisk som samfunn – og vi tjener på det helhetlig.

Det er selvsagt ikke sånn at rettighetselevene mellom 16 og 19 år og de voksne skal få den samme type tilbud. Vi har tvert imot lagt til grunn at de voksne skal få et tilrettelagt tilbud tilpasset sin arbeidssituasjon og familiesituasjon – de har andre ansvarsoppgaver og en annen familiesituasjon. Jeg tror det er fullt mulig å ivareta de hensynene samtidig som man gir ungdommen mulighet til å ta videregående opplæring.

Inge Lønning (H): Jeg merket meg med interesse statsrådens svar til representanten Lyngstad når det gjelder presiseringen av privatskolelovens ordlyd. Jeg la også merke til at han fremhevet at han var oppmerksom på at dette egentlig ikke representerer noe nytt, men er det samme standpunkt som stortingsflertallet gav uttrykk for i Innst. S. nr. 29 for 1999-2000. Da ligger det jo nær å spørre om det var med fullt overlegg at statsråden i behandlingen av ankesaken fra Songdalen valgte å handle på tvers av stortingsflertallets uttrykte fortolkning av loven. Skal man da oppfatte det slik at statsråden nærmest har bedt om å få presisert lovteksten og er glad for at den blir presisert på den måten flertallet gjør i dag?

Mitt annet spørsmål til statsråden gjelder avsnittet om rett til opplæring i punktskrift. På et skriftlig spørsmål fra representanten Løvik i mars dette år svarte statsråden at han om kort tid ville legge frem en lovproposisjon om endringer i opplæringsloven, som

«mellom anna foreslår rett til opplæring i punktskrift for blinde og sterkt svaksynte elevar. I same proposisjonen vil eg også omtale læremiddelsituasjonen for punktskriftbrukarar.»

Det er vel riktig at læremiddelsituasjonen er omtalt i proposisjonen. Derimot mangler det svært mye på at problemet er løst. Jeg har fått opplyst fra Huseby kompetansesenter at de regner med at inntil 70 pst. av blinde og sterkt svaksynte elever ved skolestart i år vil være i den situasjon at det ikke foreligger tilfredsstillende læremidler. Kan statsråden nå gi et konkret svar på det spørsmålet han henviste til senere behandling? Vil det foreligge tilfredsstillende tilbud til denne gruppen ved skolestart i år?

Statsråd Trond Giske: Representanten Lønning spør om jeg er glad for den lovendring som nå skjer, eller den presisering av privatskolelovens ordlyd som stortingsflertallet nå etter alt å dømme foretar.

Nei, denne statsråden er ikke glad for det, denne statsråden hadde helst sett at Stortinget hadde vedtatt det Arbeiderpartiet foreslo, nemlig at når etablering av privatskoler truer grendeskoler, skulle man ha det som grunnlag for å si nei til etablering av privatskoler. Det har Stortinget allerede sagt nei til. Det ble nedstemt da Arbeiderpartiet foreslo det. Jeg beklager jo særlig at et parti som Senterpartiet, som svært ofte markedsfører seg som distriktenes parti, likevel er med på et vedtak som gjør det lettere å legge ned grendeskoler, lettere å legge ned skoler i distriktene – og dermed er de antakelig også med på å gjøre det vanskeligere å bosette seg i distriktene. Så mitt svar på spørsmålet fra representanten Lønning er: Nei dessverre, jeg skulle ønske at man heller hadde sluttet til Arbeiderpartiets politikk på det punktet. Men det er jo ikke noe nytt, for den debatten har vi hatt i Stortinget tidligere. At Stortinget nå på en måte vedtar i lovs form det samme som Stortinget tidligere har sagt, og som denne statsråden også tidligere fra Stortingets talerstol har sagt at han har forstått at Stortinget har sagt, er ikke noe nytt. Det er likevel ikke noe positivt for denne statsråden. Men selvsagt, en statsråd gjør jo lurt i å følge det Stortinget vedtar, og det kommer jeg også til å gjøre i denne saken.

Så til punktskriftspørsmålet. Den loven som vi nå vedtar, gir rett til opplæring i punktskrift. Vi får en lovfestet rett til det. Selvsagt må den retten gjøres reell ved at lærebøker og -materiell er på plass ved skoleårets start. Jeg kan ikke gi garantier fra denne talerstolen. Den eneste garantien jeg kan gi representanten Lønning, er at jeg skal gjøre det jeg kan for at det læremateriellet skal være på plass når skoleåret starter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 11.