Per Roar Bredvold (Frp) (ordfører for saken): Ot.prp. nr. 64 for 1999–2000 lagt fram for Stortinget etter hovedtariffoppgjøret pr. 1. mai 2000, der det i Riksmeklingsmannens møtebok er tatt med at det vil bli lagt fram et lovforslag for Stortinget som fjerner det såkalte knekkpunktet i § 14 første ledd i lov om Statens Pensjonskasse.

Komiteen, bortsett fra Fremskrittspartiets medlemmer, har i innstillingen sluttet seg til Regjeringens forslag. Høyres medlemmer har fremmet forslag om at de offentlige pensjonsordninger skal gjøres om fra brutto- til nettoordninger, slik at eventuelle endringer i folketrygden får betydning for alle. SVs medlemmer bebuder at de vil komme tilbake med forslag om større endringer i pensjonssystemet når Regjeringen legger fram en bred gjennomgang av dette våren 2001.

Forslaget i Ot.prp. nr. 64 innebærer en helt ny praksis. Det er første gang en endring av knekkpunktet ikke skal gjelde alle, både yrkesaktive og pensjonister. Dette vil føre til store endringer for dem som blir pensjonister i Statens Pensjonskasse etter 1. juni i år, endringer som de ikke har forutsett, og som må komme som julaften på kjerringa, som det heter i ordspråket. En arbeidstaker med medlemskap i Statens Pensjonskasse som går av med pensjon den 30. april, med samme ansiennitet og opptjening som en som blir pensjonert en måned senere, kan få en betydelig lavere pensjon. Ved full opptjening og en lønn som tilsvarer 12 G eller mer, vil forskjellen være opptil 85 000 kr pr. år. Med utgangspunkt i proposisjonen vil denne lovendringen føre til en forskjellsbehandling som er en helt ny praksis.

Både Norsk Pensjonistforbund og Forsvarets Pensjonistforbund har i dag henvendt seg til Stortinget med innsigelser overfor denne typen saksbehandling, og det er ikke til å undres over at Norsk Pensjonistforbund finner det uakseptabelt at ikke pensjonistenes organisasjoner er gitt anledning til å uttale seg i saken før den ble lagt fram for Stortinget.

Å innføre denne typen endringer uten saksutredning, med de knappe opplysninger proposisjonen gir, kun basert på inntektsoppgjøret, er uforsvarlig og useriøs saksbehandling, noe Fremskrittspartiet ikke vil bidra til. Vi har derfor bedt om at saken sendes tilbake til departementet, slik at Stortinget til høsten kan få seg forelagt saken på nytt med et bedre beslutningsgrunnlag.

Dette forslaget får ikke tilslutning fra flertallet, og jeg vil derfor be om at Regjeringen ser nærmere på konsekvensene av å utelate pensjonistene fra å bli omfattet av denne lovendringen og komme tilbake til Stortinget til høsten, ettersom lovendringen i seg selv ikke utelater pensjonistene i staten. Å inkludere pensjonistene i denne lovendringen, slik det alltid har vært gjort tidligere, vil ikke øke utgiftene i pensjonsordningen samlet sett, men en del av utgiftene vil påløpe tidligere, ettersom gamle pensjonister faller fra og nye kommer til. Dersom statsråden i løpet av debatten gir uttrykk for at dette kan skje, vil Fremskrittspartiet støtte innstillingen. Dersom det ikke er vilje til en slik avklaring, vil Fremskrittspartiet stemme mot innstillingen.

Jeg fremmer herved Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Per Roar Bredvold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Trond Helleland (H): Jeg skal ikke gjøre det til en vane å kritisere saksbehandlingen, men i denne saken er det i hvert fall all mulig grunn til å kritisere den. Saken ble referert i Stortinget 6. juni og skulle avgis 8. juni, noe komiteen klarte å utsette til 9. juni. Lovendringen som foreslås, kommer som et resultat av årets tariffoppgjør, hvor det blir slått fast at det skal legges fram et lovendringsforslag som fjerner det såkalte knekkpunktet i § 14 første ledd i lov om Statens Pensjonskasse.

Norsk Pensjonistforbund og Forsvarets Pensjonistforbund har begge reagert på behandlingen av denne saken, og det er grunn til å spørre statsråden om hvorfor de overhodet ikke har hatt mulighet til å uttale seg. På spørsmål til statsråden fra komiteen om det var mulig å få utsatt saken på grunn av knappe tidsfrister, fikk komiteen kontant svar tilbake om at hele tariffoppgjøret ville være i fare om ikke saken ble behandlet umiddelbart. Det må understrekes, noe som burde være unødvendig, at det er Stortinget, ikke Regjeringen, og slett ikke Riksmeklingsmannen, som er lovgivende instans her i landet. Med den type lovbehandling vi her blir invitert til, eller snarere instruert om, er det rimelig at berørte organisasjoner reagerer kraftig. Det hadde på bakgrunn av statsrådens svar vært naturlig om ansvarlig statsråd hadde vært til stede i salen i kveld. Jeg synes det må være grunn til å spørre om ikke en forsvarlig saksbehandling hadde vært mulig all den tid lovendringen skal gis tilbakevirkende kraft fra 1. mai.

Høyre ønsker imidlertid ikke å gå mot den foreslåtte endringen, men har registrert at ulike pensjonistorganisasjoner har reagert på at lovendringen bare skal gjelde nye pensjonister. Kan statsråden gi svar på hvorfor en utsettelse av behandlingen til høsten ikke er mulig, all den tid endringen skal gis tilbakevirkende kraft?

Høyre viser i sine merknader til at det i forbindelse med behandlingen av lov om foretakspensjon i vår ble enstemmig vedtatt at Regjeringens forslag om knekkpunkter under 12 G avvises. Det er derfor forståelig at man ut fra rettferdighetsbetraktninger for medlemmer av Statens Pensjonskasse også ønsker å avvikle knekkpunktene her. Men det er også grunn til å minne om at når Regjeringen er opptatt av likhet mellom de private og offentlige tjenestepensjoner, burde det gjelde begge veier.

Det er grunn til å minne om at regjeringen Bondevik i Ot.prp. nr. 47 for 1998-99 understreket følgende:

«Departementet mener at eventuelle endringer i folketrygden bør få betydning for alle.»

Begrunnelsen var at det ikke er tilfellet i bruttoordningene, som er bl.a. i Statens Pensjonskasse. Disse er i motsetning til private kollektive tjenestepensjoner utformet slik at de kompenserer for eventuelle endringer i folketrygden. Dette er en urettferdighet som Regjeringen også bør gjøre noe med, selv om stortingsflertallet i Innst. O. nr. 50 for 1999-2000 valgte å legge denne ballen død.

Høyre mener at Stortinget nå må gripe fatt i denne utfordringen, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å gjøre om de offentlige tjenestepensjonsordningene til nettoordninger slik at eventuelle endringer i folketrygden får betydning for alle.»

Presidenten: Trond Helleland har tatt opp det forslaget han refererte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Det har vore sterkare kritikk mot farten i denne saka enn i den førre. På den andre sida er det ein god grunn til at me gjer dette fort, for dette er eit resultat av lønsforhandlingar som vart avslutta ganske nyleg, og som hadde nokre element som Stortinget måtte behandla. Det kan godt vera at systemet for lønsforhandlingar er feil, og at det kjem på feil tidspunkt, men når systemet er slik, var det faktisk den einaste måten å gjera det på, sjølv om eg ser at dette går fort. Dette handlar ikkje om eit pensjonistoppgjer, det handlar om eit lønsoppgjer for statleg tilsette.

Påstanden om at dette er ein ny praksis, som det vart sagt frå saksordførarens side, held ikkje. Det er ikkje så sjeldan at ulike avtalar som kjem i stand anten i det eine eller det andre oppgjeret, krev endringar som må vedtakast i dette huset. Det er tilfellet i dag, og difor handsamar me denne odelstingsproposisjonen no.

Bakgrunnen for at lovutkastet vart fremma, er at det ved hovudoppgjeret 1. mai var eit krav frå alle hovudsamanslutningar og Norsk Lærarlag om at knekkpunktet på 8 gonger folketrygdas grunnbeløp måtte fjernast, slik at inntekt opp til 12 gonger grunnbeløpet kunne vera pensjonsgjevande. Då tenestepensjonsordninga ikkje er ein forhandlingsgjenstand etter lova, måtte det opp her.

Kommunenes Sentralforbund har i lengre tid ynskt å fjerna knekkpunktet, og har i fleire år hatt dette nedfelt i tariffavtalen mellom partane, men dette er ikkje effektuert, på grunn av samordningsreglane mellom stat og kommune. Det vil vera svært viktig både for stat og kommune å kunna tilby tilnærma dei same vilkåra som dei arbeidsgjevarar stat og kommune konkurrerer med om arbeidskrafta. Med den utviklinga som skjer, vil det vera viktig at me som arbeidsgjevar, staten som arbeidsgjevar, ikkje kjem på etterskot med løns- og arbeidsvilkår, som kan ha mykje å seia for å rekruttera og behalda naudsynt arbeidskraft. Mange i denne salen er kjende med at det har vore eit vanskeleg lønsoppgjer, og det har vore fokusert mykje på folk med høgare utdanning. Det vil vera mange av dei som er omfatta av dette. Påstanden om at det aukar forskjellane igjen, kan eg forstå. På den andre sida er det vel slik at det knapt er lektorar og lærarar som øydelegg fordelingspolitikken i dette landet. Det er det nok grupper med langt høgare inntekter som gjer. Og endring i knekkpunktet vil ikkje påverka utbetalinga frå folketrygda. Det hadde faktisk vore slik at dersom me hadde avvist å handsama denne saka, kunne det vera at nokon av dei som hadde sagt ja på det vilkåret at dette vart vedteke, hadde sagt at då forlanger me nye forhandlingar. Og då trur eg faktisk me hadde vore verre ute enn me er i dag. Det er klart det gjekk litt fort, men det har vorte ei bra innstilling, som eg vonar kan hjelpa staten som arbeidsgjevar.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Per Sandberg (Frp): Jeg vil først få lov til å presisere – for det blir i alle fall av den siste representanten her fremstilt som at dette er et resultat av tariffoppgjøret: Årsaken til at vi har fått så kort tid til å behandle dette, og årsaken til at saken er på bordet i dag, blir det sagt, er tariffoppgjøret – det er ikke riktig. Det eneste arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverne er blitt enige om, er at det skal fremmes et forslag. Det står ingenting om enigheten her, når dette skal fremmes, hvorvidt dette skal være fra 1. mai, og at dette skal behandles og vedtas før Stortinget tar sommerferie. Det er det viktig å få presisert, synes jeg.

Det andre går på det svarbrevet som vi fikk fra statsråd Kosmo. Spørsmålet som komiteen stilte i brevs form, gikk rett og slett ut på hvorvidt det var mulig å utsette behandlingen av denne saken. Da mener jeg det er grunnleggende alvorlig når svaret fra statsråd Kosmo har et innhold av trussel. For det må være lov til å gå så langt som til å kalle dette et trusselbrev fra departementet til Stortinget. Når statsråden i brevs form til komiteen sier:

«Som sagt ovenfor, vil hele tariffoppgjøret i offentlig sektor kunne stå i fare dersom Stortinget beslutter ikke å behandle proposisjonen nå. Konsekvensene av dette vil være vanskelig å overskue.»

Jeg mener det er meget alvorlig når vi har kommet i en situasjon der partene i arbeidslivet blir instruerende overfor Det norske storting. Og det er det som skjer her. Og jeg ser at det store flertall i Stortinget også legger seg flat i forhold til statsrådens brev. Det er litt skuffende, men kanskje betegnende, at Høyre også gjør det samme. Men det er meget skuffende at ikke Høyre her kan stå sammen med Fremskrittspartiet for å vise at i hvert fall noen partier i dette huset ønsker å stå imot en instruering av den type som kommer fra statsråden her.

Statsråd Hanne Harlem: Det faller i min lodd å være statsråd Kosmo i dag, og det er jo ikke så lett. Men jeg skal prøve å svare på noen av de spørsmålene som er kommet.

Først vil jeg gjerne vise til det Oddbjørg Ausdal Starrfelt sa, for det beskrev egentlig godt bakgrunnen for saken. Jeg forstår at også de øvrige representantene godt kjenner til at dette var et forslag som fremkom under forhandlingene, og hvor partene ble enige om at Arbeids- og administrasjonsdepartementet skulle legge fram et lovforslag for Stortinget. Og det er korrekt, som representanten Sandberg sier, at det ligger ikke noe mer i det som Arbeids- og administrasjonsdepartementet gjennom avtalen har bundet seg til, enn å fremlegge det for Stortinget. Men det er likevel en realitet at partene – de som nå har dette ute til avstemning – som et ledd i oppgjøret forventer at dette skal bli vedtatt av Stortinget. Og i det øyeblikk det ikke gjøres klart, så setter det oppgjøret i fare. Og det er heller ikke noe mer enn det statsråd Kosmo har sagt i sitt brev. Jeg hører at representanten Sandberg beskriver det som en trussel, men det ville være like alvorlig om statsråden ikke gav uttrykk for den reelle fare som var knyttet til det å ikke følge opp det som var partenes ønske og forutsetning i avtalen som ble inngått. Det står selvfølgelig Stortinget fritt å ikke vedta forslaget, men konsekvensen av det kan med andre ord være at forslaget ikke får det flertallet i uravstemningen som man ønsker å oppnå.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg registrerer dessverre at statsråden ikke har svart positivt på Fremskrittspartiets invitasjon i forbindelse med denne saken, men kjører den fram nå i kveld likevel. Derfor vil Fremskrittspartiet opprettholde sitt forslag og stemme mot komiteens innstilling.

Per-Kristian Foss (H): Først må jeg si at det er sterkt kritikkverdig av Regjeringen ikke å ha ansvarlig statsråd til stede under en sak av denne type! Jeg er ikke sikker på om det er en kritikk som må rettes mot Stortingets presidentskap eller Regjeringen, men jeg retter den.

Saken er jo av betydning, fordi statsråden i brevet understreker at hvis Stortinget ikke vedtar dette, vil ikke tariffoppgjøret gå igjennom. Da må jeg si at det iallfall er å ta tariffoppgjøret ganske lemfeldig. Det tror jeg ikke at statsråden gjør, og da gjenstår det bare én mulig tolkning, og det er at man tar stortingsbehandlingen lemfeldig. Det er sterkt kritikkverdig, særlig når møtende statsråd heller ikke kan svare på spørsmål om saken. Statsråden sa nemlig, og det var ikke preget av noen blendende klarhet, at det var «partenes ønske og forutsetning» at dette ble vedtatt. Var det partenes ønske eller forutsetning? Det er to forskjellige ting. Det er så meget man kan ønske seg, men partenes forutsetning er noe annet.

Dernest ble det stilt et betimelig spørsmål, som jeg forstår også ble stilt under komiteens behandling, bl.a. av Høyre – det fremgår av det brevet som er vedlagt – om hva slags tidsforutsetning man har. Dette er jo noe som allikevel vil bli iverksatt i påvente av Stortingets behandling. Da er mitt spørsmål: Hvor lang påventetid aksepterer partene eller statsråden? Er det noe her vi ikke vet? Eller er det i denne saken en forutsetning at påventetiden er særlig kort? Meg bekjent hører en saksbehandlingstid som går ut på at saken sendes komiteen en tirsdag og avgis en fredag, til unntakene. Den type saksbehandling er stort sett forbeholdt saker som tvungen lønnsnemnd. Tvungen lønnsnemnd brukes når liv og helse står på spill. Da er saksbehandlingstiden begrunnet.

Jeg må si at statsråden bør begå bedre svar i Stortinget enn det som hittil er begått på vegne av hr. Kosmo. Statsråden sa vel selv at det var vanskelig å være Kosmo. Det skjønner jeg. Det var vel ment som et slags understatement.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.