Inga Kvalbukt (Sp) (ordfører for saken): En samlet komite understreker betydningen av trygge tilsettingsforhold, og det er også en av intensjonene med arbeidsmiljøloven.

Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 1997 viser at plikten til å opprette skriftlige arbeidsavtaler ikke fungerer slik det er ment. Det synes derfor å være et reelt behov for kontroll med arbeidsgiverplikten når det gjelder å opprette skriftlige arbeidsavtaler. Arbeidsgiver har hovedansvaret for at loven etterkommes, og må derfor være adressat for pålegg fra Arbeidstilsynet.

Tradisjonelt har Arbeidstilsynet begrenset seg til å gi informasjon og veiledning om reglene, men de fleste av høringsinstansene i denne saken ser behovet for at Arbeidstilsynet skal kunne gi pålegg om skriftlige arbeidsavtaler, og på denne bakgrunn er det derfor fremmet forslag om en egen påleggsbestemmelse i en ny § 55 G og presiseringer i § 55 B med hensyn til hvem pålegget kan rettes mot.

Komiteen mener det er arbeidsgiver som skal ta initiativ til å utforme et utkast til skriftlig arbeidskontrakt, og vil støtte departementets fremlagte forslag.

Når det gjelder arbeidstid for barn og ungdom, uttrykker en samlet komite at det er av overordnet viktighet å ha et lovverk som beskytter barna mot utnytting og overgrep, og samtidig sikrer barn og ungdom trygge oppvekstvilkår og gode lærings- og utviklingsmuligheter. I dette ligger at naturlig deltaking i arbeid og arbeidslignende virksomheter kan være av det gode for barnas utvikling. Etter gjeldende regelverk er barnearbeid i utgangspunktet forbudt, men unntak kan gis når det gjelder kulturelt eller lignende arbeid. Men her er det en tidsbegrensning som vanskeliggjør at barn deltar i slike aktiviteter på kveldstid, eller mer enn to timer pr. dag eller tolv timer pr. uke.

Komiteen innser at dette kan vanskeliggjøre barns naturlige deltaking i en del kulturelle aktiviteter, og støtter derfor departementets forslag om innføring av dispensasjonsbestemmelse i arbeidsmiljøloven § 36, som gjør det mulig å søke Arbeidstilsynet om forhåndssamtykke til at barn kan nyttes til kulturelt eller lignende arbeid utover to timer i døgnet eller tolv timer i uken. Men komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil gå imot at muligheten til unntak utvides til også å gjelde reklamearbeid.

Når det gjelder foreldres rett til fri ved barns sykdom, mener komiteen dette er et viktig velferdstiltak. For at de faktiske behov skal bli ivaretatt på en god måte, mener komiteen det er viktig at man hele tiden er åpen for tilpasninger og fleksibilitet i dette systemet, i pakt med at arbeidsmarkedet også utvikler og endrer seg.

Endringsforslagene fra departementet tar utgangspunkt i de endringene i folketrygdloven som ble foretatt 14. desember i fjor, der aldersgrensen for rett til stønad for kronisk sykt eller funksjonshemmet barn ble hevet fra 16 til 18 år i de tilfeller der det kreves spesielle hjelpe- eller pleietiltak. For å ivareta intensjonen i denne lovendringen har derfor Kommunal- og regionaldepartementet foreslått å heve aldersgrensen i arbeidsmiljøloven § 33 A fra 16 til 18 år for retten til permisjon ved barns sykdom. Dette synes å være en logisk tilpasning, som komiteen støtter.

Samtidig som vi har denne saken til behandling, ønsker komiteen å sette søkelyset på noe som for en del oppleves som et problem i dag. I dagens sammensatte arbeidsmarked vil det i enkelte yrkesgrupper være umulig for begge foreldre å ta ut sine rettmessige fridager for å yte påkrevd omsorg for sine syke barn. Komiteen er også kjent med at Sosial- og helsedepartementet har dette spørsmålet til vurdering. Tilgjengelig statistikk viser at det er få som tar ut maksimalt rettmessig antall omsorgsdager i løpet av året. En utviding av rettighetene der den ene forelders rettigheter overføres til den andre, vil derfor neppe medføre de store praktiske problemer eller store økonomiske uttellinger. Men for dem det gjelder, vil det være av stor betydning, da det må anses som et viktig bidrag for å fremme gode og trygge oppvekstvilkår for alle barn at de har mulighet til å ha en av foreldrene hos seg under sykdom.

En samlet komite uttaler da også at det i gitte tilfeller kan være behov for at den ene forelders rettigheter overføres til den andre. Så mitt ønske er at departementet i denne saken finner en åpning som sikrer dem som i dag har problemer på dette området.

Karin Andersen (SV): Jeg har behov for å si til det siste som saksordføreren framførte, at komiteen har vært enstemmig på dette punktet. Men det er viktig for SV å presisere at det – som det står – i så fall er i «gitte tilfeller» dette skal skje.

Vi syns det er viktig at retten til permisjon skal kunne tas ut av både far og mor. En for vid åpning på dette området vet vi godt hvor vil ende opp, nemlig at mor må ta ut all permisjonen, og at en del arbeidsplasser vil bruke dette som en brekkstang for å kunne overføre alle slike plikter til mor. Jeg vet at det er andre tilfeller som man her har rettet søkelyset mot, f.eks. folk som kan ha fravær fra hjemmet over lengre tid, slik som sjøfolk, og at det er viktig å sikre at deres barn får den samme rettigheten til å ha en av de voksne hjemme når de er sjuke. SVs forståelse av denne merknaden er ikke en vid åpning, men en smal mulighet i de situasjoner hvor det ikke fins noen annen mulighet for at en voksen kan være sammen med barnet når det er sjukt, enn å overføre permisjonsrettigheten. Fra SVs side er dette en smal unntaksbestemmelse.

Odd Eriksen (A): I likhet med representanten Karin Andersen vil jeg gjerne presisere at vi fra Arbeiderpartiets side ser på denne bestemmelsen som går på å overføre retten til permisjon ved barns sykdom fra den ene forelderen til den andre, som en smal bestemmelse. Vi skal bruke den i de tilfellene der det er et absolutt behov for det, fordi vi ser behovet for at en voksen skal kunne være sammen med barnet når det er sykt. Men vi må ikke utvide retten til å overføre permisjon fra den ene forelderen til den andre på en slik måte at det i praksis vil være kvinnen som tar ut begges permisjonsrettigheter.

Vi vet at det i hverdagen er slik at vi som er mannfolk, har de viktigste jobbene som er i samfunnet, og at vi knapt nok har tid til å være hjemme sammen med syke barn. Det er hverdagen, det er praksis, og jeg ønsker ikke at denne praksisen, fordi vi har de viktigste jobbene, skal hjemles i lov. Jeg føler at statsråden skal ta med seg det budskapet fra komiteen og fra Odelstinget at det er viktig og riktig å se på bestemmelsen, men at det fortsatt må være en smal bestemmelse for å ivareta de hensyn som jeg her har nevnt, og vi må ikke lage det slik at kvinnens plass fortsatt skal være ved kjøkkenbenken og i hjemmet.

Sverre J. Hoddevik (H): Det ble en viss oppmerksomhet knyttet til absolutt avslutninga av innstillinga, og jeg føler behov for å presisere dette også fra Høyres side, kanskje ikke med så veldig mange nyanser. Følgende står i innstillinga:

«Komiteen er kjent med at Sosial- og helsedepartementet har dette spørsmålet til vurdering.»

Det betyr at vi fra vår side ikke er innstilt på å si noe om hvor smal denne bestemmelsen i grunnen skal være, og på den måten ikke bestille noen helt presis konklusjon i innstillinga.

Da må reservasjonene på en måte ha gått runden rundt. Det får være gjenstand for senere vurdering, uten en spesielt bestilt konklusjon.

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg forundres stadig over de såkalte sosialistiske partiers sterkt konservative holdning i forhold til omsorgs- og familietenkning. Hva er feil med mor?

Det vi her diskuterer, er å legge til rette for trygge og gode forhold for barn, for syke barn. Når et lite barn er sykt, trenger det vel mer enn noen gang en eller annen person hjemme hos seg, om det så er mor som er hjemme. Nå tror ikke jeg virkeligheten er slik at det er så selvfølgelig lenger at det alltid er mor som er hjemme. Jeg blir så lei av denne selvfølgelig-tenkningen til de såkalte sosialistene.

Slik som jeg ser utviklingen i dagens samfunn, er de unge mye friere i sin tenkning og i sin tilrettelegging av dagene. Jeg har sett mange tilfeller der far er den naturlige omsorgspersonen. Men jeg understreker at jeg ikke ser noe galt i at mor er hjemme dobbel dose når barnet er sykt. Det viktigste er at barnet har en trygg og kjent person hjemme hos seg, gjerne storesøster eller storebror.

Dette gjelder først og fremst barna. Hvilken åpning departementet finner, vil vi etter hvert få se. At den blir så bred, tror vi vel ikke når man er redd for å lage et vanskelig system. Selv om det fins enkelte tilfeller vi ikke syns er så bra, er det viktig å understreke at misbruk ikke må oppheve bruk hvis de fleste tilfellene er bra. Dette gjelder forslag om å legge til rette for at alle syke barn her i landet skal ha rett og mulighet til å ha en person hjemme hos seg. Det er ikke artig for en 7 – 8-åring å ligge alene hjemme bak låst dør.

Statsråd Odd Roger Enoksen: To saker:

Når det gjelder dispensasjon fra arbeidstidsreglene for barn, merker jeg meg at komiteens flertall går imot at det skal gis dispensasjon i forbindelse med reklamearbeid. Jeg vil likevel si at dette hensynet skal kunne ivaretas uten at det gjøres endringer i det foreliggende lovforslaget. Komiteflertallets oppfatning vil bli fulgt opp ved at det blir gitt instruks til Arbeidstilsynet om hvilke typer arbeid som dispensasjonsadgangen skal omfatte, herunder at adgangen ikke gis anvendelse for reklamearbeid. Det betyr at flertallets merknad om at innføring av dispensasjonsbestemmelse ikke må åpne for utvidelse av arbeidstiden for barnearbeid på andre områder enn det som er hensikten med forslaget, burde være ivaretatt.

Når det gjelder rett til overføring av permisjonsrettigheter mellom foreldrene, er det helt riktig det som komiteen skriver i sin innstilling, at dette spørsmålet er til vurdering i Helse- og sosialdepartementet, og jeg går ut fra at de signaler som blir gitt herfra, vil bli tatt med i vurderingene der.

Karin Andersen (SV): Etter saksordførers siste innlegg er det klart at intensjonen med det som komiteen har skrevet her, er ulik. Poenget fra vår side er at barnet også har rett til at far skal være hjemme. Vi har vedtatt et lovverk som skal dele dette ansvaret mellom foreldrene, fordi vi mener at dette også er en rettighet som barnet har. SV har før fremmet dette forslaget, uten at det da har fått flertall, for noen skal kunne være sammen med barna når de er sjuke. Men jeg syns nok at saksordfører har et forholdsvis enkelt syn på hvordan en slik åpen hjemmel ville bli praktisert. Jeg registrerer at hun har et helt annet syn enn SV på hva slags samfunnsutvikling og familieansvar som man bør ha, og hvordan samfunnet bør legge til rette for det. Fra vår side har vi vært villige til å gi denne åpningen for overføring fordi vi ser at i noen tilfeller er det praktisk rett og slett umulig uten. Men i de tilfellene der det er mulig, mener vi at lovverket skal være slik at det ivaretar barnets rett til å ha en av foreldrene hjemme, og hjemlingen av retten skal være slik at foreldrene skal ha hver sine rettigheter. Vi syns det er viktig både i de vanlige, tradisjonelle familiene og i de andre familiene at man får et arbeidsliv som legger til rette for at mor kan ha en jobb, og ikke slik som det har vært til nå, at når man skal praktisere noen av disse bestemmelsene, er det mor som må ta ut alle permisjonene og derved kommer i en dårligere stilling i forhold til arbeidsgiver enn far. Dette er det lang erfaring med, og det er en av grunnene til at vi har ønsket en slik deling, og at vi mener at det prinsippet bør følges videre.

Sylvia Brustad (A): Jeg vil bare kommentere og presisere hva komiteen faktisk har sagt i innstillingen når det gjelder rett til fri ved barns sjukdom. Jeg vil sitere det komiteen sier:

«Komiteen er kjent med at i dagens yrkesliv, og med de praktiske problemer den enkelte familie kan oppleve i forbindelse med barns sykdom, kan det i gitte tilfeller være behov for at den ene forelders rettigheter overføres til den andre. Komiteen er kjent med at Sosial- og helsedepartementet har dette spørsmålet til vurdering.»

Det betyr at komiteen på ingen måte har tatt noen stilling til sakens intensjon, og jeg vil i hvert fall på vegne av mitt parti – og jeg tror jeg har flere partier med meg i det – si at jeg mener det ikke er grunnlag for å tolke den merknaden fra komiteen dit som saksordfører Inga Kvalbukt har gjort fra denne talerstolen. Det må i så fall stå for Senterpartiets regning og ikke for resten av komiteens.

Ivar Østberg (KrF): Jeg vil gjerne på Kristelig Folkepartis vegne få presisere at vi står for det komiteen har sagt, og komiteen sier til slutt i instillingen at den er kjent med at Sosial- og helsedepartementet har dette spørsmålet til vurdering. Dermed har vi altså ikke tatt noen stilling, så vi får ta debatten og gjøre det når Sosial- og helsedepartementets vurderinger ligger på bordet.

Så er vi selvfølgelig kjent med at det er visse praktiske forhold, og det er det pekt på i setningen foran. Så debatten om «smalhet» og «bredhet» her er noe som vi ser fram til i Kristelig Folkeparti. Den tar vi ikke nå.

Presidenten: Inga Kvalbukt har hatt ordet to gonger i debatten og får ordet til ein kort merknad.

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg finner det kanskje riktig å gjenta siste delen av mitt innlegg. Der sa jeg:

«En samlet komite uttaler da også at det i gitte tilfeller kan være behov for at den ene forelders rettigheter overføres til den andre».

Og så fortsetter jeg for egen regning:

«Så mitt ønske er at departementet i denne saken finner en åpning som sikrer dem som i dag har problemer på dette området.»

Og det kan jeg gjerne gjenta, det står jeg på. Hensikten her er å finne en åpning for dem som har problemer, for å sikre alle barn i dette landet best mulige vilkår.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.