Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) (ordfører for saken): En enstemmig komite anbefaler at brukerstyrt personlig assistanse blir lovfestet gjennom en endring av lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav a.

Kommunene får nå en plikt til å ha et slikt tilbud om brukerstyrt personlig assistanse, og brukerne kan nå ha krav på å få tjenesten organisert på den måten. Brukerstyrt personlig assistanse er et tilbud om praktisk og personlig hjelp for sterkt funksjonshemmede som har behov for bistand i dagliglivet. Hjelpen er ikke begrenset til kun å være i hjemmet. For mange vil det være av stor betydning nettopp å få mulighet til å fungere og delta i aktiviteter utenfor hjemmet. Ved hjelp av sine personlige assistenter kan funksjonshemmede bygge opp sosiale nettverk og dermed forebygge isolasjon og ensomhet.

At ordningen er brukerstyrt, betyr at den funksjonshemmede selv bestemmer hvilke behov han eller hun har. De bestemmer hva assistentene skal gjøre, og til hvilken tid hjelpen skal gis. Brukeren har rollen som arbeidsleder og får dermed større innflytelse over egen livssituasjon. Komiteen er enig om at andre enn brukeren kan være arbeidsleder, som f.eks. foreldre eller hjelpeverge.

Det er uenighet om hvorvidt en skal ha en aldersgrense på 18 år. Alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, mener at siden brukeren selv skal være arbeidsleder, lære opp og veilede assistentene i hvordan hjelpen skal gis, bør brukeren som hovedregel være 18 år. Det kan unntaksvis gis avtale om brukerstyrt personlig assistanse til yngre brukere dersom dette er til det beste for brukeren og deres foresatte. Fremskrittspartiet ønsker ingen aldersgrense. Det samme partiet mener at også foreldre og andre nærstående personer som yter omsorg, må kunne ansettes som personlige assistenter om brukeren ønsker det.

Flertallet minner om at familiemedlemmer kan få omsorgslønn. Det samme flertall mener at bruk av en ekstern assistent kan være med og gi økt selvstendighet i forhold til foreldre. Dette er spesielt viktig for unge brukere.

For den som ansettes som assistent, finnes det tre alternativer: Kommunen kan være arbeidsgiver, det kan være brukeren selv, eller et andelslag opprettet av brukerne. Komiteen peker på at ved ansettelse i kommunen kan de assistenter som ikke har full stilling, ha andre oppgaver i kommunen. Uavhengig av hvem som har arbeidsgiveransvaret, er det viktig at brukeren selv deltar i ansettelsen og godkjenner den som tilsettes. Komiteen understreker behovet for at brukeren får opplæring i arbeidslederrollen. Erfaringene fra forsøksperioder viser at dette var et kritisk punkt. I prøveperioden har det skjedd en økning i tjenestemengden for dem som har hatt brukerstyrt personlig assistanse. Det skal gis øremerket stimuleringstilskudd i tre år til. Komiteen ser det som viktig at erfaringene fra denne perioden vil bli tatt med i drøftingene om kommunerammen i inntektssystemet.

Til slutt vil jeg uttrykke glede over denne lovendringen. Etter seks års prøvetid vet jeg at den blir godt mottatt. Mer enn 90 pst. av brukerne er tilfreds eller svært tilfreds med ordningen. Noe av det aller viktigste er at brukeren får færre personer å forholde seg til. Brukeren kan få hjelp til oppgaver som hjemmehjelptjenesten og støttekontakter normalt ikke utfører.

Brukerne bestemmer selv mer over sin hverdag og sitt liv. Brukerstyrt personlig assistanse gir rom for fleksible løsninger, og jeg tror det også gir bedre livskvalitet.

Asmund Kristoffersen (A): Dette er en god sak for mange sterkt funksjonshemmede. Praktisk og personlig hjelp er et godt og nødvendig alternativ for dem som er sterkt funksjonshemmet og som derfor har behov for hjelp til gjøremål både i og utenfor hjemmet. I mange sammenhenger prøver vi å få til bedre brukerstyring på de sosiale helsetjenestene. Brukerstyrt personlig assistanse er et konkret tiltak som kan imøtekomme brukernes behov for og krav på personlig integritet, og behovet for selvstendighet.

I dette korte innlegget vil jeg understreke følgende: Brukeren må selv så langt det er mulig, definere sine behov og assistentens gjøremål. Og selv om arbeidslederfunksjonen i hovedsak kan tillegges brukere over 18 år, er det meget viktig at unge mennesker under 18 år får mulighet til å utvikle en naturlig selvstendighet i forhold til f.eks. foreldrene, gjennom bruken av personlig assistent. I denne sammenhengen vil jeg understreke at Regjeringen, slik komiteen har pekt på, må vurdere å åpne for avtale om brukerstyrt personlig assistanse til yngre brukere når dette er til beste for brukeren og dens foresatte.

Jeg viser her til positive erfaringer for mange unge under 18 år som har hatt avtale om brukerstyrt personlig assistanse.

Harald T. Nesvik (Frp): Det er svært gledelig at denne saken som omhandler brukerstyrt personlig assistanse, nå ligger til behandling i Odelstinget. Det viser at man tar dette tiltaket på alvor, og på denne måten sier seg enig i at dette er en form for tiltak som hjelper en rekke mennesker til å kunne få en bedre livssituasjon. Fremskrittspartiet synes likevel at dagens forslag til lovendring ikke strekker seg langt nok til å kunne ivareta det som burde vært en selvfølge for en rekke mennesker.

Det er etter Fremskrittspartiets mening behov for at brukerstyrt personlig assistanse blir tatt inn i lovs form som en rettighet betalt av staten. Jeg må si at jeg frykter at det ved bare å foreta denne lovendringen som det i dag legges opp til, er en viss fare for at det ikke i tilstrekkelig grad sikrer den enkeltes behov. Jeg håper derfor at Regjeringen på et senere tidspunkt vil vurdere å lovfeste retten til denne tjenesten, da finansiert av staten.

Jeg vil understreke at de kriteriene som det legges opp til for å kunne ta del i dette opplegget, er for strenge. Jeg vil derfor påpeke at det ut fra Fremskrittspartiets syn ikke burde være noe til hinder for at andre enn brukeren selv skulle kunne være arbeidsleder. Dette har også flere av de organisasjonene som har kommet med innspill i denne saken, påpekt. I en rekke situasjoner vil det faktisk være naturlig at f.eks. foreldre eller hjelpeverge er den som kunne inneha arbeidslederfunksjonen.

Jeg vil avslutningsvis bare påpeke at det i proposisjonen legges opp til at pårørende og andre nærstående personer ikke skal kunne ansettes som personlige assistenter, men at disse helle bør få kompensasjon ved tildeling av omsorgslønn. Dette er jeg ikke enig med Regjeringen i . Det bør være brukeren selv som er den som skal ha det avgjørende ordet om hvem som skal kunne ansettes. Dersom en bruker føler seg mer trygg på en av sine nærmeste, må det være opp til brukeren om det blir denne personen som skal ansettes.

Når det gjelder selve finansieringen av denne tjenesten, er det viktig at så lenge kommunene er de som har ansvaret, må det være øremerkede midler, dette fordi det ikke skal være mulig for en kommune å ikke tildele denne type tjenester ut fra at kommunens budsjett ikke strekker til fordi man har prioritert andre tiltak foran dette gode tiltaket.

Fremskrittspartiet vil likevel støtte Regjeringens forslag til lovendring. Selv om vi er av den oppfatning at en ikke strekker seg langt nok, er i hvert fall dette en god forbedring i forhold til dagens situasjon.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: I Voksenåserklæringa slo Regjeringa fast at vi vil arbeida for å styrkja funksjonshemma sine kår og rettar, og for at alle ut frå eigne føresetnader må få høve til å delta i aktivitetar i samfunnet. Brukarmedverknad og brukarstyring er viktige element for å nå målet om full deltaking og likestilling for funksjonshemma. Å setja den einskilde i stand til å ta styring over eige liv betyr mykje for auka livskvalitet. Vi ynskjer det myndige mennesket – som tek ansvar for seg og sin eigen situasjon.

Dei funksjonshemma har sjølv lenge, både i Noreg og internasjonalt, teke til orde for ordningar som kan hjelpa dei til i størst mogleg grad å styra sitt eige liv. Ein viktig del har vore å få til ordningar med brukarstyrt personleg assistent, altså ein eller fleire personlege hjelparar som m.a. gjer det mogleg å redusera talet på kommunale hjelparar. I dag kan det vera så mange som 20-30 personar som skiftar på å yta hjelp til ein enkelt person i løpet av ei veke, alt etter dei turnus- og tenesteplanane som gjeld i kommunen. Desse tenesteytarane kjem oftast inn i heimen til den funksjonshemma og grip såleis inn i privatlivet.

Brukarstyrt personleg assistanse er ei alternativ organisering av praktisk og personleg hjelp for sterkt funksjonshemma som har behov for assistanse i dagleglivet, både i og utanfor heimen. Ordninga skal vera ei meir fleksibel omsorgsteneste, der brukaren sjølv har rolla som arbeidsleiar. Han eller ho tek slik på seg eit større ansvar for organisering og innhald i forhold til sine reelle behov. Brukaren kan ha med færre personar å gjera utan at det totale tenestetilbodet vert redusert. Det er viktig å understreka at tenesta ikkje skal bli ei særordning for bestemte brukar- eller diagnosegrupper.

Før tilbodet vert gitt, skal det liggja føre eit enkeltvedtak etter sosialtenestelova om praktisk assistanse. Men innan dei timerammer som kommunen sitt vedtak set for praktisk bistand, kan brukarane sjølve styra kven han eller ho vil ha som hjelpar eller hjelparar, kva assistenten eller assistentane skal gjera, kvar og til kva tider hjelpa skal gjevast. Brukarstyring vil følgjeleg kunna medverka til betre ressursutnytting og kvalitetssikring. Tenesta skal vera ein del av dei samla kommunale omsorgstenestene og knytast til personen, ikkje til bustaden.

Evalueringar frå Østlandsforskning og Ressurssenteret for Omsorgstjenester viser svært positive tilbakemeldingar både frå brukarar, assistentar og kommunar. Brukarane er svært tilfredse med at ordninga er føreseieleg, gjer ein mindre avhengig av pårørande og gjev meir fleksibilitet og høve til å leva eit sjølvstendig liv.

Av omsyn til vørdnad for brukaren og trong for mest mogleg fleksibilitet har det vore eit sentralt poeng at tenestemottakaren sjølv skulle styra mest mogleg av hjelpa. Eg er samd i det. Det er hovudgrunnen til at vi konsekvent har nytta nemninga «brukarstyrt personleg assistanse» om den ordninga vi no gjer framlegg om.

Ordninga med brukarstyrt personleg assistanse har vore prøvt ut både som eit forsøksprosjekt i regi av Norges Handikapforbund og som eit satsingsområde i Regjeringa sin handlingsplan for funksjonshemma. Opplegget er blitt, som sagt, gjennomgåande godt motteke. Vi ynskjer å føra denne ordninga vidare, og dermed knyta ho til det sosialrettslege systemet vi alt har. Det er difor vi gjer framlegg om at brukarstyrt personleg assistanse skal organiserast saman med den praktiske hjelpa som finst heimla i sosialtenestelova § 4-2 a), som ein måte å organisera denne hjelpa på. Eg er glad for at denne løysinga har fått støtte frå alle partia, òg frå Framstegspartiet, sjølv om dei helst ville hatt ei anna løysing.

Dei punkta det er usemje om, er i fyrste rekkje i forhold til dei avgrensingane som er gjorde. Det er etter mitt skjøn viktig å ha slike avgrensingar, òg om dei ikkje kan – eller bør – gjerast heilt absolutte. Det er brukarstyring vi fyrst og fremst vil oppmuntra til, ikkje berre ei endring i det kommunale tenestemønstret i retning av færre tenesteytarar.

Mindretalet tek etter mitt skjøn for lite omsyn til nettopp brukarstyringa når dei m.a. vil sløyfa kravet om at brukaren som hovudregel bør vera 18 år, og opnar for full bruk av andre som arbeidsleiarar. Dette er noko vi eventuelt får koma attende til når vi ser korleis ordninga utviklar seg. Eg viser òg til at når det gjeld nærståande, er det i proposisjonen opna for at dei, i enkelttilfelle, kan tilsetjast som assistentar.

Nokre spørsmål må avklarast nærare før ordninga kan setjast i verk, slik det ofte er med nye tiltak. I proposisjonen har vi m.a. nemnt at det må eit samarbeid til med Kommunal- og regionaldepartementet om nokre av dei arbeidsrettslege sidene. Det arbeidet set vi i gang med straks.

Lat meg til slutt seia meg glad for at vi no har fått til ei lovfesting av brukarstyrt personleg assistent. Eg er trygg på at det vil føra til eit betre liv for mange funksjonshemma. I 1999 er det løyvt 35 mill. kr, og 504 brukarar er omfatta av ordninga. I budsjettet for år 2000 er løyvinga auka med 10 mill. kr. Dette vil gje rom for 200 nye brukarar. Eg ser fram til oppteljinga etter år 2000. Eg trur vi då er nærare målet om at alle – òg dei funksjonshemma – skal få betre «mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre», slik det heiter i formålsparagrafen i sosialtenestelova. Nettopp dette vil ei lovfesting av brukarstyrt personleg assistanse medverka til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.