Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ivar Kristiansen (H): Dette er egentlig en veldig hyggelig sak, som viser at man i Norge er kommet svært langt – faktisk mye lenger enn noe annet land i hele verden – i å få på plass trafikkregler for forvaltningen av den meget langstrakte kyst vi har i Norge.

Norge er jo en geografisk stormakt, det totale norske areal utgjør faktisk 30 pst. av det europeiske, hvis vi tar med land- og sjøareal. Så det er grunn til å gi departementet honnør for å ha fått fram denne saken, som åpner muligheter for å få på plass kjøreregler som vil bidra til å utvikle denne næringen.

Når det er sagt, er det også viktig at departementet sørger for en konstruktiv oppfølging hva angår å få på plass godkjenningssystemer for de fylkene og kommunene som ennå ikke har fått godkjente kystsoneplaner, for det er nemlig en forutsetning for å trygge de utviklingsmulighetene man har, og som også fra departementets side er lagt som en forutsetning for å få på plass eventuelle nye oppdrettskonsesjoner og annen næringsvirksomhet som skal legges til de enkelte kommunene. Så der vil jeg be statsråden om å sørge for at de ansvarsoppgavene som fylkesmennene har på dette området, følges opp på en konstruktiv måte. Det må ikke være slik at de områdene av landet som ofte er de mest velegnede for havdyrking, skal være ekskludert for lang tid framover på grunn av at man ikke har fått dette planverket på plass.

Dette gjelder først og fremst utsetting og gjenfangst av krepsdyr, bløtdyr og pigghuder til næringsformål. Og det er jo et kolossalt potensial her. SINTEF og NTNU har lansert tall for hva framtidig havdyrking kan bringe av økonomisk styrke inn i statskassen, og der er det vel bare fantasien som setter begrensninger. Men vi vet at på områder som eksempelvis hummer forestår vi i dag en produksjon i Norge på ca. 100 tonn. På USAs østkyst, som har det tilsvarende sjøareal som det vi har i Norge, forestår de i dag en produksjon på 70 000 tonn pr. år. Og vi vet at det internasjonale marked – om vi i denne sammenheng begrenser det til bare Europa – nærmest er utømmelig.

Jeg må også få lov til å understreke det som kommer fram i lovutkastet om at utsetteren får en eksklusiv rett til å fange inn igjen organismer som er satt ut. Å få på plass dette regelverket for næringsvirksomheten er en grunnleggende forutsetning for at både investering, oppfølging og produksjon skal kunne gjennomføres på en økonomisk og også miljømessig forsvarlig måte.

Det er mange som har tatt til orde for at vi vil kunne se framtidige arealkonflikter innenfor dette området. Jeg tror ikke faren er så veldig stor for det. Også her er det nødvendig at kystsoneplaner – godkjente sådanne – tar høyde for de eventuelle konfliktene som måtte dukke opp på dette området. Men vi har et kolossalt geografisk areal å ta av, og hittil er det svært lite som tyder på at disse arealkonfliktene vil komme til å få noen betydelig oppmerksomhet i tiden som kommer.

Det er viktig at vi ser på dette som et spennende næringsutviklingsområde, hvor vi har arealer som er velegnet, og som nå må utnyttes og prøves. Og skal vi lykkes, er det viktig at også fiskeriministeren setter trykket inn på at forskningsinnsatsen på dette området må få en annen prioritet – også budsjettmessig – enn bare gode formuleringer i form av merknader og innstillinger.

Helt til slutt: Man vil i innstillingen finne at også flertallet prefererer lokal tilknytning for de som skal få anledning til å sette i gang, og som skal få tildelt rettigheter. Jeg registrerer at mindretallet har tilnærmet samme formuleringer, men at de dog går litt lenger enn hva flertallet gjør på dette området. Jeg minner bare om at ESA har gitt uttrykk for at man må lande på et lov- og regelverk som tilfredsstiller de konkurranseregler som på dette området også er gjeldende for Norge.

Rita Tveiten (A): Me er heldige som har eit rikt ressursgrunnlag langs kysten vår som kan leggja grunnlag for bl.a. klyngjebygging basert på marin sektor. Det er verdt å merka seg at marine ressursar kan danna grunnlag for utvikling av ei av dei verkeleg sterke næringsklyngjene i den norske økonomien. Verksemda kan vera knytt til fiske, fangst, oppdrett, foredling og eksport basert på norsk teknologi.

I tillegg har me eit stort potensial basert på utvikling av nye næringsgreiner som bioteknologi, bioprospektering, betre utnytting av biprodukt og ikkje minst det potensialet som skjuler seg i havet som me berre anar kan eksistera i opphavet til livet på jorda.

Velferd er avhengig av at det finst busetnad og arbeidsplassar i heile landet, og at me har inntekter som kan fordelast på ein måte som sikrar ei slik utvikling.

Fleire har vorte merksame på verdien som kystsona vår representerer, ikkje minst i den seinare tida. Og det er mange som ynskjer å utvikla ny næringsverksemd i kystsona samstundes som det foregår tradisjonelt fiske i same områda. I tillegg kjem behovet for areal til rekreasjon og som kvalitetsprodukt innan reiseliv. Det kan også vera område som skal vernast på ein slik måte at det ikkje er rom for inngrep i det heile.

Det er duka for interessekonfliktar når så mange aktørar melder seg. No er me heldige som har ein langstrakt kyst, som i tillegg – iallfall på papiret – har vorte endå lengre i det siste.

Vår oppgåve er å leggja til rette for at kystsona kan takast i bruk til beste for landet og befolkninga langs kysten.

Til å avklara dei ulike bruksområda må det utarbeidast kystsoneplanar for kvar av kystkommunane. Dette arbeidet har skote fart og er ei sak som står høgt på dagsordenen for tida. Det er grunn for oss til å halda oppe presset for at dette arbeidet skal vidareførast.

Sjølve lova om havbeite regulerer utsetjing og gjenfangst av krepsdyr, blautdyr og pigghuder til næringsformål. Dei som får løyve til utsetjing, får også ein eksklusiv rett til gjenfangst av den utsette arten innanfor eit avgrensa område. Det vil krevja risikovilje og evne til å stå på for å koma i gang. Men denne delen av norsk havbruksnæring er i støypeskeia og vil vera eit gylle høve for dei som har vilje til å gå nye vegar. Havbeitelova kan også føra til inngrep i høve til allemannsretten. Alle desse interessene må avvegast og takast vare på på beste måten.

Miljø har fått ein sentral plass i forslaget, og det er understreka frå Fiskeridepartementet si side at det ikkje vil vera høve til å gje løyve til havbeite dersom det er fare for skade på miljøet. Vidare er det slik at dersom havbeiteverksemd i eit område i vesentleg utstrekning avgrensar annan bruk, skal det takast omsyn til dette ved vurdering av om løyve kan verta gjeve, og i tilfelle kva slags restriksjonar som skal påleggjast. Det kan også i enkelte tilfelle verta tale om erstatning.

Det kan ikkje vera slik at buffersonene rundt havbeite vert større enn naudsynt. Det er også presisert at rettshavarane ikkje har nokon særskild rett i desse områda, men er bundne av eventuelle reguleringar på lik linje med andre.

Det er grunn til å minna om at anadrome og marine fiskeartar fell utanom lova, og dermed kan interessekonfliktane vera dempa. Mellom anna vil vassøyla over området kunna nyttast til tradisjonell bruk.

Det er viktig at me utnyttar potensialet i kystsona på ein effektiv måte. Det må i alle høve slåast fast at det er havet si toleevne som må respekterast, og som må setja grenser for aktiviteten.

Det er grunn til å framheva at fiskerinæringa er den nest største eksportnæringa etter olje og gass, og at fiskeri- og havbruksnæringa baserer seg på fornybare ressursar. Det er også på sin plass å framheva at fiskeri- og havbruksnæringa spelar ei viktig rolle for busetjinga i heile det langstrakte landet vårt. Slik sett kan ein seia at det som er godt for desse næringane, også er godt for Noreg.

Norsk fiskeri- og havbruksnæring har altså potensial til å sikra ei vidareutvikling av velferdsstaten vår. På nokre område er me velutvikla og i verdsfronten. På andre område har me eit potensial, men det må utviklast og utløysast. Fellesnemnaren for å få utløyst potensialet er forsking og utvikling. Me er nøydde til å få fram auka midlar til dette formålet. Det er ein stor og uttrykt vilje for det i Stortinget, og det må koma ytterlegare til uttrykk i åra som kjem.

Eg kan nemna at det m.a. er utvikla ein strategiplan for norsk skjelnæring som strekkjer seg over fire år. Denne konkluderer med at det for denne næringa åleine trengst 275 millionar offentlege kroner til forsking og utvikling. I tillegg kjem oppfølging av næringskomiteen sitt uttalte ynske om å få løyst algeproblematikken i dei norske fjordsystema. Eg håper også at Forskningsrådet og SND lyttar til tilrådingane frå næringskomiteen og utøver musikalitet i så måte.

Berre skjelnæringa åleine kan sikra oss eksportinntekter i milliardklassen i åra som kjem. Eigentleg dreier det seg om eit nytt oppdrettseventyr. Det er snakk om både nytenking og nybrottsarbeid. Skjelnæringa kan tena som døme på verksemder som viser korleis me skal få kommersialisert dei ulike artane som eignar seg både for oppdrett og dyrking av havbeite.

Me har tatt eit nytt steg på utviklingsstigen når det gjeld utvikling av norsk havbruk. Eit lovverk kjem på plass. Verknaden skal evaluerast etter nokre år. Føre var-prinsippet skal liggja i botnen.

Vår oppgåve vert å sørgja for eit rammeverk som tryggjer ei langsiktig forvalting, og eg synest det er ein stor dag å få vera med på at Noreg ligg i fronten når det gjeld å sikra og utvikla eit lovverk som kan førast vidare når det gjeld å utnytta kystsona vår.

Øystein Hedstrøm (Frp): Havbeite beskrives ved at marine, viltlevende organismer skal settes ut i kystarealer der konsesjonshavere skal ha enerett til gjenfangst – og noen sammenligner det med at grunneiere har sauer på beite i fjellet. Bruk av bunndyr skal la annet fiske i vannsøylen få fortsette som før. Fra denne tilsynelatende harmløse idé er det potensial for betydelige inntekter. Havbeite skal bli Norges sjumilssteg inn i det nye maritime eventyret.

En grunnleggende forutsetning for å kunne drive havbeite er at det gis eksklusiv rett til å fange inn igjen de utsatte organismene. I dag er det ingen rettslige reguleringer som sikrer eksklusiv gjenfangst for den som setter ut organismene.

Havbruk i videste forstand, der krepsdyr, diverse mollusker og kråkeboller er sett på som særlig interessante organismer, er en viktig del av en offisiell næringssatsing i Norge. Arter innen disse grupper er særlig egnet til en satsing på havbeite, da de er såkalte filterfødere, som utnytter plankton i havet til fôr, og derfor ikke nødvendigvis har behov for intensiv fôring. Sett både i en økonomisk og ikke minst økologisk sammenheng er dette et svært viktig poeng. Organismene benytter seg av og blir en del av den naturlige lokale næringskjeden.

Sett i en større ressurssammenheng, der en må ta hensyn til bl.a. beskatningen av bestandene av pelagiske arter som råstoff til fiskefôr, synes havbeite å være en næring som kan utvikles i takt med naturen.

Spesifikk forskning og prøveutsetting av hummer på beite har hatt til dels gode resultater i f.eks. Rogaland de siste årene. Tilsvarende forsøk ble utført i Skottland for en del år tilbake, men der hadde de varierende suksess med gjenfangsten og overlevelsen i det som fikk navnet «lobster ranching».

I forhold til arealdisponering omfattes arealbruk i sjø ut til grunnlinjen av plan- og bygningsloven. Havbeitevirksomhet må således på vanlig måte underlegges en planprosess.

For å forsikre at virksomheten drives på en veterinær- og miljømessig forsvarlig måte, vil bl.a. uttrykket «havbeite» bli foreslått innarbeidet i fiskesykdomsloven for respektive forebyggende og reparerende tiltak.

Begrepet havbeite har ikke nytt godt av en vitenskapelig kalibrering til virkeligheten. Virkeligheten består bl.a. av de økologiske rammebetingelsene i havet, som for en stor del er dårlig kjent. Noen av de mest dristige antagelser som ligger bak forslaget om havbeite, er at havets produktivitet begrenses av antall yngel, slik at utsetting vil gi økt produksjon. En tror derfor at ekstra tilført yngel vil gi en målbar økning av fangst.

Likeledes antas det at dyr som blir satt ut, holder seg i ro, slik at det lar seg gjøre å definere gjenfangstsoner. Men dersom dyrene sprer seg, kan en forutse konflikter om fiske i naboområder, økologiske bivirkninger og muligheter for lav lønnsomhet.

Fremskrittspartiet ønsker den nye havbeiteloven velkommen og håper at den ikke blir praktisert for restriktivt i startfasen, slik at man unngår å kvele en potensiell vekstnæring i begynnelsen. Vi mener også, og finner det positivt, at det nå er lagt fram et lovforslag som sikrer nødvendig rammeverk for forsøk og kommersialisering av havbeitenæringen.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Den norske kystlinja og havområda er unike. Det er naturleg at den marine næringa er peika ut som eit av hovudsatsingsområda for vårt framtidige næringsliv. Marin forsking er eitt av fire utvalde satsingsområde innanfor forskinga. Det er forventa at eksporten frå havbruksnæringa med alt den om nokre år vil omfatta, kan overstiga verdien av eksport av olje og gass. No må berre Kyststamvegen verta utbygd, slik at transporten kan verta effektiv, økonomisk og miljøvennleg – det var kanskje eit apropos.

Det er viktig at vi legg til rette for ei positiv utvikling innanfor den marine næringa. Stortinget har tidlegare handsama saka om Statkorn, der vilkåra for oppdrett og konsesjonar var eit viktig element. Kristeleg Folkeparti medverka då til at det ikkje skal innførast auksjonar ved tildeling av oppdrettskonsesjonar, og vi la føringar for kven som skal få konsesjonar i neste tildelingsrunde.

I dag dreier saka seg om havbeite. Lova dreier seg om utsetjing og gjenfangst av krepsdyr, blautdyr og pigghuder. Det er fantastisk at slike dyr kan bety viktig næring i framtida. Då eg var småjente og vassa i strandkanten, var slike ting som kråkebollar berre vakre.

Målet med lova er å kunna gje den som set ut, ein eksklusiv rett til gjenfangst. Det er rimeleg, og det sluttar alle partia seg til. Og sjølve lovvedtaket er det òg semje om.

Frå Kristeleg Folkeparti si side vil vi peika på to viktige moment vi meiner fleirtalet ikkje har lagt stor nok vekt på. Vi meiner det må leggjast stor vekt på det kommunane har sagt om tildeling av rettar. Dei lokale styresmaktene kan slik vera med og styra utviklinga. Vi meiner òg at det må leggjast stor vekt på lokal tilknyting ved tildeling av havbeiterettar. Det er òg relevant å leggja vekt på tilknyting til marin sektor og til tradisjonelt fiske.

Det andre viktige momentet er føre var-prinsippet. Ein samla komite har sagt at føre var-prinsippet må leggjast til grunn for utviklinga av havbeite som næring. Vi meiner det er naudsynt at ein ikkje skal opna for utsetjing av artar som ikkje finst der, før ein har meir økologisk kunnskap om havbeite på norskekysten.

Vi har i dag store problem knytt til russekrabben i Finnmark. I Oslofjorden er det frykt for at utsett amerikansk hummar skal fortrengja den opphavlege. Russe- krabben kan jo visa seg å skapa nye verdiar, men i dag påfører den fiskarane i desse områda store tap i form av skadar på reiskapen.

Erfaringar frå utsetjing av nye fiskeslag i ferskvatn viser at det kan gå gale når ein set ut nye artar. I eit vatn er faren for spreiing i fyrste rekkje knytt til innløp og utløp, altså ganske avgrensa, men i havet er det ingen grenser. Derfor er det svært viktig at vi er føre var og ikkje set ut artar på stader der vi ikkje veit korleis det vil påverka naturen og miljøet rundt.

Heile komiteen er samd om at det vil vera naturleg å gjennomføra ei evaluering av ordninga med havbeite etter nokre år for å vurdera konsekvensane for m.a. det biologiske mangfaldet og konsekvensane for allemannsretten og anna næringsdrift. Det trur Kristeleg Folkeparti er nødvendig.

Morten Lund (Sp): Det er positivt at vi nå får en åpning for å drive havbeite og for en ny utnytting av kysten vår. Det er mange som har ventet på dette, og det har vært nødvendig å vente lenge. Det er fordi det er mange motforestillinger. Det er grunn til å passe seg når en nå åpner for en ny driftsform. Men det fins store områder langs kysten der det ikke er konflikter, og når en begrenser dette slik at det ikke skal gjelde fisk, i hvert fall ikke i første omgang, så er motforestillingene mindre.

Loven skal gjelde krepsdyr, bløtdyr og pigghuder. Det er nokså nærliggende å tenke på de områdene som fra før er opptatt av havbruk, enten det gjelder skjell eller oppdrettsanlegg for laks og ørret, som først kan ta dette i bruk, men det er også andre områder.

Det skal foretas en vurdering når en har fått litt mer erfaring. Vi hadde Norges Fiskarlag inne til høring. De mente at det ikke trengtes noen egen havbeitelov, og at dette burde innarbeides i de vanlige fiskerilovene. Fiskarlaget var for øvrig redd for konflikter med det tradisjonelle fisket. Det mener jeg og Senterpartiet at det må legges stor vekt på.

Når det gjelder den lokale behandlingen av disse søknadene, må vi få fram hvilke hensyn som skal tas. Det at det skal ligge en godkjent kystsoneplan til grunn, må ikke bare være hovedregelen, men det må være et krav. Det må også gjelde for utdeling av konsesjoner innenfor havbruket. Den lokale behandlingen må også sørge for at en får den rette avveiningen i forhold til allemannsretten, som er viktig langs kysten.

Så til temaet omkring lokalt eierskap i forhold til framtidig bruk av kysten vår. Jeg tror at lokalt eierskap er særdeles viktig også for å unngå arealkonflikter, og at det lokalt vil være vilje til å avstå arealer til eksklusiv bruk for noen få. Er det et lokalt eierskap som får nytte av dette, kommer det grenda og kommunen til gode. Da er folk villig til å godta at noen areal blir okkupert og blir brukt av noen få.

Saksordfører, Ivar Kristiansen, sa at også flertallet vil at det skal være lokalt eierskap, men at vi må passe oss for ESA, slik forstod jeg ham. Men i merknadene fra flertallet, som understreker dette med at de som eventuelt får begrensninger i allmennretten, også må få nyte godt av den virksomheten som blir etablert, så står det følgende:

«Dette kan gjøres ved at lokal tilknytning kan prioriteres ved tildeling dersom dette totalt sett gir et bedre samfunnsøkonomisk resultat.»

Det er ganske mange forbehold før den lokale interessenten blir prioritert etter dette. Sentrumspartiene skriver følgende:

«Blant de søkere som kan dokumentere at de kan drive miljømessig og økonomisk forsvarlig må lokal tilknytning være det viktigste kriteriet der det er flere søkere på samme lokalitet.»

Det er forskjell på å ønske og å ville det. Om noen år vil det være en kolossalt stor forskjell på de to alternativene, enten man følger flertallets merknad fullt ut og lar lokal tilknytning for eierne komme i siste rekke, eller man følger det som står i merknaden fra sentrumspartiene, at det er det som skal prioriteres aller høyest.

Jeg ønsker inderlig at denne næringen får lokal forankring, ikke bare i starten, men også senere.

Karin Andersen (SV): Jeg vil først ta opp de forslagene fra SV som er omdelt.

SV syns at dette er en veldig vanskelig sak. Det er ingen tvil om at det er behov for en lov, men vi er veldig i tvil om denne er den rette. Hensynet til miljøet er viktigst. Dersom det er fare for skadelige virkninger på miljøet, kan løyve ikke tildeles, står det i loven. Det utgangspunktet er helt riktig. Problemet er bare at departementet sjøl sier at konsekvensene for økosystemet ikke er klarlagt, og at en klarlegging av miljøkonsekvensene er viktig for forvaltninga av lova. Havforskningsinstituttet har påpekt denne mangelen på kunnskap. Og Miljøverndepartementet forutsatte i høringsrunden at dette skulle greies ut i odelstingsproposisjonen som vi nå behandler, og det er altså ikke gjort.

Den forskninga som må ligge til grunn for at dette skal gå bra, har vi altså ikke på plass. I innstillinga sier komiteen at forskningsinnsatsen på marin sektor skal styrkes. Men spørsmålet er jo om det ligger i budsjettet i år. Er det plass til det? Når skal det komme? Og når vet vi nok?

På tross av dette vil en altså åpne for havbeite. En vil til og med åpne for utsetting av ikke stedegne arter. Det kan SV ikke akseptere, for det er en stor miljørisiko. Jeg vil også be statsråden avklare om det virkelig er tenkt slik at man tar den risikoen å sette ut ikke stedegne arter. Det er altfor mange stygge historier om det til at vi skal ta en slik risiko – selv om jeg tror at også miljøvernmyndighetene har lært av dem.

Det er også lite begrunnet i proposisjonen hvorfor ekstensivt havbeite ikke skal ha løyve etter forurensningsloven. «Fôring eller behandling av organismane vil truleg krevje løyve etter forureiningsloven» står det i proposisjonen – «truleg» er dessverre ingen god og trygg rettesnor i miljøpolitikken og i økologien.

En av sikkerhetsmekanismene som skal regulere at dette ikke blir store konflikter, eller rettere sagt avklare noen av konfliktene og avgrense arealet, er at det skal ligge en vedtatt kystsoneplan til grunn før det kan åpnes for havbeite. Men de som skal vedta disse planene, er jo akkurat like i beit som oss som lovmakere, som utøverne, som kontrollørene og andre myndigheter er for den nødvendige kunnskapen som Regjeringen sjøl sier må ligge til grunn, og som de nå mangler.

Det er også behov for å få en nærmere utgreiing rundt avveiningene om allemannsretten. Det står også ganske grundig i proposisjonen, og det er flere av høringsinstansene som har vært bekymret for det. Det er den viktigste grunnen til at SV også fremmer forslag om å få en utgreiing av de prinsipielle sidene ved dette.

Skjellnæringen, som det har vært vist til her i dag, og som sjølsagt har en stor framtid, driver nå under oppdrettsloven, som i hvert fall vi har fått beskjed om fra departementet, slik at det skal være fullt mulig å fortsette med det, sjøl om vi ikke vedtar en lov i dag som vi mener det er for tidlig for.

Vi har sett det slik at hvis man ikke vedtar en lov i dag, vil havbeite kunne foregå enten etter oppdrettsloven eller etter saltvannsfiskeloven – i hvert fall har vi fått beskjed om det fra departementet. Og den er ikke så restriktiv som denne nye havbeiteloven er, når det dreier seg om miljø. Spørsmålet er jo bare om man vet nok.

Når det gjelder retten til gjenfangst, som trolig er det som gjør at noen vil begynne med havbeite, er den sikret eksklusivt i denne nye loven, for uten en slik lov har en ikke mulighet til å ta igjen det man setter ut – i hvert fall er det andre som også kan gjøre det. Så uten en lov tror vi at havbeitenæringen ikke vil vokse fort. Med en lov vil flere starte. Noen av kravene vil bli strengere, men konfliktene med allemannsretten vil øke. Og tvilen om at man faktisk har god nok kunnskap til å håndtere dette, vil fortsatt være altfor stor.

Hvis SV hadde sittet i komiteen, hadde vi forsøkt å få loven sendt tilbake med noen påtegninger om hva vi mente måtte være på plass. SV kommer til å stemme mot loven, men vi ønsker likevel å be Stortinget om å vurdere de forslagene vi har lagt fram, for vi mener at i hvert fall de er helt nødvendige hvis loven blir vedtatt.

Presidenten: Karin Andersen har tatt opp de tre forslagene hun refererte til.

Statsråd Otto Gregussen: Lov om havbeite er en framtidsrettet lov som legger til rette for nye muligheter til å realisere verdiskapingspotensialet i havbruksnæringen. Det er derfor med stor tilfredshet jeg ser at en samlet komite stiller seg positiv til forslaget.

Det har vært en betydelig teknologisk utvikling i havbruksnæringen de senere år som gir muligheter for nye driftsformer. Den reguleringen av oppdrettsvirksomhet som oppdrettsloven gir, er ikke fullt ut tilpasset denne utviklingen lenger. Forslaget til lov om havbeite gir en dynamisk tilpasning til framtidige teknologiske løsninger og muligheter innenfor havbruk. I første omgang er havbeite mest aktuelt for bunnkultur av kamskjell og hummer, men kan også bli aktuelt for et videre spekter av arter i nær framtid.

Havbeitevirksomhet vil få betydning for alternativ bruk av sjøareal, og vil dermed måtte konkurrere med andre bruksinteresser på det aktuelle område. Lovforslaget tar i vid utstrekning hensyn til dette. Ved tildeling av konsesjon skal det legges stor vekt på samfunnsmessige nytte- og skadevirkninger av tiltaket. I denne vurderingen står forholdet til allemannsretten sentralt. I tillegg har allemannsretten fått et erstatningsrettslig vern i særlige unntakstilfeller.

Allemannsretten har fått en sentral plass i hele lovforslaget, og jeg vil i utviklingen av næringen søke å unngå interessekonflikter. I forslaget tas det sikte på å få avklart de forskjellige bruksinteresser i forkant av konsesjonstildeling. Allemannsretten sikres også ved at konsesjonene kan tidsbegrenses, slik at virksomheten kan avvikles dersom samfunnet ser seg bedre tjent med en annen bruk av området.

Det gleder meg at komiteen støtter forslagets regime for avveining av de forskjellige interesser, og særlig vektleggingen av hensynet til allemannsretten.

Jeg mener det er svært viktig at havbeitevirksomhet skal virke positivt inn på lokalsamfunnet og næringslivet i regionen. Dette vil være et eget moment ved tildeling av konsesjon og vil også være sentralt når de nærmere betingelser for driften skal fastsettes. Det er viktig at havbeite har legitimitet i kommunen. På den annen side vil det vektlegges om kommunen har tilrettelagt for havbruk i form av kystsoneplan når det tas stilling til hvor virksomheten skal lokaliseres. Jeg tror havbeite vil kunne utvikle seg til å bli en viktig næring for kystkommunene, på lik linje med øvrige former for oppdrett.

Miljø har fått en sentral plass i loven både ved tildeling av konsesjon og drift av havbeitevirksomhet. Loven setter et absolutt forbud mot å gi tillatelse til havbeite dersom det er fare for skadelige virkninger på miljøet. I tillegg vil det legges til grunn et forsiktighetsprinsipp ved forvaltningen av næringen. Eksempelvis vil det ikke gis tillatelse til utsetting av ikke stedegne arter før vi har mer kunnskap om de økologiske forholdene på kysten.

Før næringsvirksomhet kan starte opp, må kunnskapsgrunnlaget klargjøres med hensyn til bl.a. miljø, allemannsrett og økonomiske forutsetninger. Havforskningsinstituttet arbeider nå med å utrede ytterligere de miljømessige forutsetningene for oppstart av havbeitevirksomhet. Parallelt med dette har Fiskeridirektoratet begynt å forberede forskrifter til havbeiteloven med sikte på en framtidig regulering av tildeling og drift. Forskriftene vil bli sendt på alminnelig høring, slik at alle sentrale interessenter får uttale seg om forslaget.

Avslutningsvis vil jeg nok en gang uttrykke min tilfredshet over at næringskomiteen støtter prinsippene i lovforslaget og tilrådingen fra Fiskeridepartementet. Dette er et viktig skritt for å kunne utvikle havbruksnæringen videre og for å sikre Norges eksportinntekter i framtiden.

Steinar Bastesen (TF): Vi behandler i dag en nyskapning i norsk rettshistorie. Det er et helt nytt prinsipp vi innfører i norsk rett, nemlig retten til å reservere et havområde for private næringsinteresser. Jeg tror ikke Stortinget er fullstendig klar over hva det er vi nå holder på å gi oss ut på. For første gang i historien skal det nå vedtas en lov som gir et firma enerett til å sette ut en art for så å høste av den arten eksklusivt i det området der denne arten er satt ut.

Komiteen sier at man skal vurdere nærmere om det også skal gjelde vandrende arter. Nettopp! Der er vi ved kjernen når loven blir vedtatt, som den sannsynligvis blir, for denne loven blir jo vedtatt mot stemmene fra SV og meg, nettopp ut fra prinsipielle årsaker. Hva er til hinder for – satt på spissen, taletiden er for kort til at jeg kan utdype det – at hele økonomisk sone kan være på salg i fremtiden når lov om utsatt fisk og gjenfangst kommer? Det handler her om salg av havet, for første gang i historien.

Jeg skal begrunne det nærmere. Vi behøver ikke gå lenger enn til salg av laksekonsesjoner. Auksjon eller ikke auksjon – vi har ikke vedtatt det ennå, men departementet har foreslått det og skal gjennomføre det. Vi har vedtatt en inntekt på 1 ½ milliarder kr bare på salg av laksekonsesjoner neste år. Det står i statsbudsjettet! Det er vedtatt i Stortinget – 1 ½ milliarder kr i inntekt. Det er ikke fjernere. Så prinsippet om å selge havet har vi allerede vedtatt, og nå skal vi lovfeste det i tillegg.

Det sies i innstillingen at det skal være lokalt eierskap, og at det skal komme lokalbefolkningen til gode. Det nevnes ikke med ett ord at vi er en del av EØS. Alt vi gjør i Norge, og alt som auksjoneres/selges, skal ut på anbud i hele EØS-området. Det nevnes ikke! Jeg bare sier det som en tankevekker. Lokalt eierskap? Når det er dannet et aksjeselskap, er det jo ikke kontroll lenger! Tiger-fondene i USA kan plutselig eie det havområdet som det lokale aksjeselskapet har fått. Hvordan skal det forhindres?

Jeg skal si litt om loven. Dette er en typisk fullmaktslov. Som alt annet av fiskerilovgivningen som forvaltes av Fiskeridepartementet, er det fullmaktslover. Den som har lest innstillingen og paragrafene, vil se at det står at departementet kan legge til rette, departementet kan gi føresegner, departementet kan vedta reguleringer, departementet, departementet, departementet, paragrafer, paragrafer, paragrafer.

Stortinget gir altså den sittende regjering fullmakt til å gjøre hva den vil. Vi opplever det i fiskeriene. Det drives lovreguleringer, det utøves og det dømmes – samme autoritet utgjør alle de tre instansene. Fiskerne er totalt rettsløse! Hvis man får et vedtak av fiskeridirektøren, f.eks. om inndragning av sin fiskerettighet, kan man ikke ta det til rettssalen, fordi Stortinget har gitt fullmakt til departementet. Dommeren kan ikke dømme, for da dømmer han Stortinget. Dommeren er forhindret fra å dømme til fordel for den som tar opp en sånn sak. Vi må være klar over det når vi vedtar denne loven!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.