Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige gruppene 5 minutter hver og en av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Morten Lund (Sp) (komiteens leder og ordfører for saken): Næringskomiteen gir i den innstilling som nå debatteres, sin tilslutning til departementets forslag om en ny merkeordning for matvarer. Departementet gis fullmakt til å vedta de forskrifter som trengs for å etablere merkeordningen, for å føre kontroll og straffe dem som ikke følger reglene, samt kreve inn gebyrer for å finansiere ordningen.

Det er bred enighet i komiteen, og det har det også vært i høringsrunden. Og på samme vis er det enighet om verdiskapingsprogrammet for matproduksjon, som ventelig vil framskaffe et mangfold av nisjeprodukter som kan være aktuelle for denne merkeordning, som baseres på produktets geografiske opprinnelse, tradisjon og egenart.

Det økte mangfoldet som nå framelskes med betydelige offentlige stimulanser, er godt i samsvar med internasjonale mattrender. Stadig flere forbrukere vil etterspørre mat fra egen matkultur og være villig til å betale ekstra for den, samtidig som man ønsker å blande egen matkultur med det man får prøvd fra andre land. Samtidig er forbrukerne opptatt av produktidentitet og produktinformasjon – og framfor alt kravet om at maten er trygg.

Merkeordningen skal imøtekomme disse krav og forventninger fra forbrukerne, samtidig som det skal åpne større markeder for nisjeprodukter med en definert opprinnelse, f.eks. «Lofotlam», produkter med spesielt særpreg som kan defineres godt, f.eks. egg fra frittgående høns og fjellslaktet tamrein eller produkter med en tradisjonell tillagingsmåte, der gammelost fra Sogn eller surpølse fra Røros kan være eksempler.

Drivkraften for dem som søker om å få en merkebeskyttelse på et produkt, er muligheten til å få en høyere pris pr. enhet og å få solgt en større mengde. Først når merket er godt innarbeidet og butikkene rydder plass i hyllene fordi kundene spør, kommer resultatene. Enkelte høringsinstanser har advart med hensyn til at de små nisjeproduktene vil og bør finne andre presentasjonsmåter. Undertegnede hører til dem som tror det kreves en større økonomisk innsats enn de 3–4 mill. kr pr. år som statsråden har antydet i brev til komiteen. Jeg vil derfor be om at den økonomiske innsatsen blir vurdert fortløpende. Samtidig tror jeg at det må øves et visst press mot matvarekjedene, slik at de rydder plass for disse produktene før kundene kommer og maser.

Proposisjonen forteller at det er et lite antall produkter som er merket etter en slik ordning i våre nærmeste naboland, bare fire i Sverige og tre i Danmark. Frankrike har 120 produkter og Italia 100. Samtidig forteller proposisjonen at enkelte av produktene har fått et stort internasjonalt marked, og på det viset satt et sted på verdenskartet.

Komiteen har ikke denne våren hatt tid til å møte mange av de småaktørene som er i gang. Jeg vil spå at den nye næringskomiteen vil bli like mye opptatt av de nye bittesmå meieriene som nå startes med spennende nye oster, som denne komiteen har vært av de gammeldagse nymeieriene som kopierer Tine-produkter. Jeg snakket forleden med en ny meierieier, som er en av 218 medlemmer i Norsk Gårdsmat. Den gården selger nå til Berlin og til en butikkjede i Finland, og til Mega på Steinkjer. 300 geléglass har i løpet av seks–sju år blitt til 30 000. Denne gjengen lager nå egen engrosenhet, og alle er på Internett. De selger for hverandre og åpner markedskanaler.

En annen aktør fra Røros, «Mat fra Fjellregionen», har pekt på faren for at mangfoldet kan bli redusert dersom produksjonsmåten må standardiseres for å tilfredsstille hygienekrav som setter sperre for en tradisjonell framstillingsmåte. Jeg håper vi nå blir enige om å sikre den hygieniske kvaliteten i det ferdige produktet uten å måtte forby produksjonen. Vi har alle sett at andre land, med det samme regelverk som oss, tillater romslige avvik når årelang erfaring viser at det går bra. På samme vis som vi tillater tørking av fisk på hjell, tillates trehyller under parmesanosten og Parma-skinken.

På dette punkt synes det å være uenighet i komiteen. Jeg er overrasket over at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ikke er enig i at typiske tradisjonsprodukter som seterost og setersmør må kunne slippes ut på markedet når alle hygieniske krav til varen er i orden. Likeså at man ikke er med på at det må arbeides for at fjellslakting av tamrein skal kunne reetableres, når fjellslakting av villrein kan foregå av amatører og selges til restauranter. Dette dreier seg om å ta vare på kvalitet. Trailertransport av rein til slakteriet ivaretar ingen av disse forhold etter min mening.

La meg også få tilføye at jeg har ESA-sjef Knut Almestads ord på at unntaksmuligheten i EU-direktivene også gjelder for Norge, for landbruksprodukter så vel som for fiskemottak. Han påstår at det ikke er EU-kravene som stenger små norske fiskemottak, men vår egen tolking av dem. Senterpartiet håper at Stortinget etter hvert kan gi Næringsmiddeltilsynet lov til å være på parti med dem som skaper mangfold og blåser liv i mattradisjonene.

Jeg vil få fremme det forslaget som står i innstillingen, som jeg senere vil be om tid til å begrunne.

Presidenten: Morten Lund har tatt opp det forslaget han refererte til.

Karin Kjølmoen (A): Saken vi behandler i dag, er en naturlig oppfølging fra myndighetenes side av de trender som gjør seg gjeldende blant forbrukerne i Norge og i Europa for øvrig. Forbrukerne etterspør i dag større mangfold enn tidligere, og stadig flere er villig til å betale ekstra for kvalitet. Det er også en naturlig oppfølging av verdiskapingsprogrammet for matproduksjon, som Stortinget har gitt sin tilslutning til. Merkeordningen vil være en integrert del av dette programmet. Som kjent skal verdiskapingsprogrammet legge til rette for primærprodusenter og næringsmiddelbedrifter som utvikler spesialiserte matvarer av høy kvalitet for salg i markeder med høy betalingsvillighet. Regionale produkter og tjenester skal utvikles til å gi et bærekraftig og vesentlig bidrag til verdiskaping i regionene. Dette vil styrke primærnæringenes rolle som produsenter av kollektive goder som levende bygder, vakre kulturlandskap, lokal sysselsetting, matkultur mv.

Hensynet til forbrukernes valgmulighet og valgfrihet på matområdet er en annen hovedpilar. Målet er å øke forbrukernes frihet til å velge innenfor et større mangfold av produkter og å styrke forbrukernes rett til informasjon.

Det legges opp til å utforme et nasjonalt regelverk med utgangspunkt i EUs regelverk. Blant annet med tanke på framtidig eksport av norske spesialiteter synes dette fornuftig. Det er også verdt å merke seg at forbrukernes etterspørsel etter kvalitetsprodukter har økt ved at EUs merkeordning stiller krav til produktkvaliteten.

For komiteens flertall har det på denne bakgrunn vært viktig å understreke betydningen av at listen for godkjenning ikke legges lavere enn i EU-land. Dette betyr ikke at ikke Norge bør få fram et langt større spekter av kvalitetsprodukter enn det antallet som er godkjent innen EU pr. i dag.

Flertallet presiserer at det må være et siktemål at den norske ordningen skal stå sentralt i utviklingen av norske kvalitetsprodukter, og at den skal gi muligheter for de produsentene som satser på å utvikle og markedsføre spesialiserte produkter med et lokalt særpreg.

Den ordningen som nå innføres, vil gjelde for de produkter som faller inn under landbrukskvalitetslovens virkeområde, dvs. varer som er framstilt ved husdyr- eller planteproduksjon, samt viltvoksende vekster. Fiskeriprodukter vil dermed falle utenfor ordningen. Jeg har imidlertid merket meg at departementet vil vurdere en utvidelse av hjemmelen til å omfatte andre matvarer og andre produkter på et senere tidspunkt. Etter min oppfatning vil det være mye positivt å hente ved en slik utvidelse.

Ifølge departementet vil en statlig ordning være riktig for å sikre redelig frambud og for å sikre at det stilles strenge krav til de produsentene som ønsker å benytte seg av ordningen. Dette er jeg helt enig i. Etter mitt syn er dette en forutsetning for at ordningen skal få den nødvendige integritet og tillit. De personer som skal foreta godkjenning av produkter som skal merkes, må være uavhengige og ikke ha økonomiske interesser i produktene.

Også i denne sammenheng er naturlig nok spørsmålet om finansiering et tema. Etter mitt syn har departementet foreslått en balansert løsning. Det kan ikke være noe å si på at brukerne er med på å betale for en ordning som tar sikte på å øke verdiskapingen. Samtidig er det klart at for høye gebyrer vil kunne virke hemmende, spesielt for nye bedrifter og bedrifter som vil forsøke å reetablere lokale produkter som er forsvunnet i de senere tiårs rasjonalisering av primærproduksjon og næringsmiddelindustri. Det er derfor betryggende at departementet vil ta dette i betraktning ved den endelige utformingen og driften av ordningen.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg vil først gripe tak i noen av de formuleringene og meningene som saksordføreren førte i marken med hensyn til den nye næringskomiteens interesse for dette området, f.eks. lokalproduksjon og småmeierier rundt omkring i det ganske land. Det er faktisk sånn at vi i Norge har nedlagt utrolig mange meierier rundt omkring i henhold til meieriselskapsloven, og der driftige bønder og lokale krefter har vært villige til å drive dette videre, men der Tine Norske Meierier har satt foten ned. Så her har vi latt muligheter gå fra oss.

Og vi bør blikke litt utover vår egen navle, og se hva som skjer både i og utenfor EU når det gjelder f.eks. småskalameierier. Mange steder har de lokale produksjoner med spesialiteter som de selger til den lokale befolkningen, til turister og andre. Det går helt utmerket! Det er et vell av muligheter, og det er en slik utvikling vi må prøve å gripe fatt i her i Norge også.

Det norske matvaremarkedet har utviklet seg i to hovedretninger de siste årene. Den ene kjennetegnes ved et generelt krav om billigere mat – det har næringskomiteen vært veldig opptatt av. Den andre hovedretningen er den stigende etterspørselen etter spesialprodukter, og da til relativt høye priser. Slike spesialprodukter kan både være norsk tradisjonsmat og importerte spesialiteter.

Mye kan tyde på at vi for spesialprodukter basert på tradisjon og særpreg vil se et voksende marked. Derfor er det viktig at norske produsenter tar tak i de mulighetene de selv har til å produsere de spesialproduktene og spesialsorteringene som markedet etterspør.

Ved behandlingen av landbruksmeldingen for et års tid siden ble det lagt vekt på tiltak som kunne gi en bedre utnyttelse av markedsmulighetene. Og videre ble det gitt uttrykk for lønnsomhetsoppnåelse ved salg av landbruksprodukter som en betydelig forutsetning for en langsiktig matproduksjon. Meldingen var også opptatt av økt frihet for forbrukerne til å velge innenfor et stort produktmangfold. Den merkeordning det nå legges opp til, kombinerer disse to hensyn. Produktene som omfattes, kan gi bedret lønnsomhet for produsentene, samtidig som forbrukerne får flere valgmuligheter med en kvalitetssikring for at produksjonskriteriene faktisk overholdes.

Erfaringer fra andre land tilsier at etablering av en ny norsk merkeordning for landbruksprodukter basert på geografisk opprinnelse, tradisjon og egenart vil være en ønskelig vei å slå inn på. Erfaringene er at EUs merkeordninger, der det stilles krav til produktkvaliteten, har resultert i økt etterspørsel etter kvalitetsprodukter. Og produsentene har også oppnådd trygghet ved at de produktene som er godkjent, gis beskyttelse.

Fremskrittspartiet ser det som positivt at den foreslåtte merkeordningen gis tilknytning til verdiskapingsprogrammet for matproduksjon. Siden dette programmet er bredt anlagt, er det viktig at også den planlagte merkeordningen tar høyde for dette gjennom å gi muligheter både for småskalaprodusenter og produksjon av større volumer av spesialiserte matvarer av høy kvalitet. Det må legges til rette for at primærprodusenter, men også andre, f.eks. en del næringsmiddelbedrifter, skal kunne utvikle sine spesialiteter og nå ut til et marked med høy betalingsvillighet.

Det er et stort behov for en norsk merkeordning for landbruksprodukter. Selv om det legges opp til strenge kriterier for å få en betegnelse beskyttet, er en slik merkeordning møtt med betydelig interesse alt i dag. Derfor vil man gjennom bestemmelsene det legges opp til, kunne trekke utviklingen i samme retning som målene i dagens landbrukspolitikk. Spesialproduktene vil både være viktige supplement for økonomien på norske gårdsbruk, og på samme tid være viktige bidrag i utviklingen av norsk matproduksjon. Forbrukerne får dessuten mer kunnskap og nye vaner. Det må reflekteres i hvordan regelverket bygges opp rundt matproduksjonen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg noterer med tilfredshet at næringskomiteen har sluttet seg til Regjeringens forslag om etablering av en ny statlig merkeordning for landbruksprodukter basert på geografisk opprinnelse, tradisjoner og egenart, og at hjemmelsgrunnlaget gis ved fullmaktsbestemmelse i lov av 17. juni 1932 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v.

Den norske merkeordningen Regjeringen foreslår, vil være en integrert del av Regjeringens verdiskapingsprogram for matproduksjon, som er et program for innovasjon og mangfold på matområdet. Programmet skal legge til rette for primærprodusenter og næringsmiddelbedrifter som utvikler matvarer av spesiell kvalitet for salg i markeder hvor det kan tas ut en merverdi som følge av økt betalingsvillighet. Dette er elementer ved landbrukspolitikken som har vært relativt lite fremtredende i etterkrigstiden, men som nå tas i bruk for å stimulere til nyskaping, omstillingsevne og konkurranse. Erfaringer fra andre land viser jo at slike merkeordninger kan føre til økt valgmulighet for forbrukerne samt bedre informasjon om matvarens opprinnelse og kvalitet.

Når det gjelder merkeordningens virkeområde, omfatter lovendringen i utgangspunktet varer som er fremstilt ved husdyr- og planteproduksjon samt viltvoksende vekster. Jeg konstaterer at næringskomiteen påpeker at produkter av innenlandsfisk skal inkluderes i ordningen, og vil følge opp dette.

Merkeordningen vil bli utformet i form av en generell forskrift som inneholder et helt spekter av vilkår og organisatoriske bestemmelser. Det vil deretter bli utarbeidet spesielle bestemmelser for hvert produkt som blir beskyttet.

I Regjeringens forslag går det fram at det legges opp til strenge kriterier for å få en betegnelse beskyttet. Jeg konstaterer at næringskomiteens flertall er enig i dette. Jeg er videre glad for komiteens tilslutning til Regjeringens modell for finansiering av merkeordningen.

Jeg konstaterer også med tilfredshet at næringskomiteens flertall deler Regjeringens syn på viktigheten av at den nye merkeordningen ivaretar forbrukernes krav, og at det forutsettes at produktene tilfredsstiller kravene i hygieneregelverket. Jeg vil legge til at det er her dreier seg om regler som vi er bundet av i medhold av EØS-avtalen. Det er riktig som næringskomiteen viser til, at detaljerte hygieniske krav til produksjonsmåte ofte oppleves som en begrensning for dem som ønsker å starte opp med småskalaproduksjon, og når det gjelder å reetablere trygge produkter med lokalt særpreg. Det er derfor, slik næringskomiteens også peker på, behov for en individuelt tilpasset og risikobasert utøvelse av tilsyn ved håndhevelse av dette regelverket.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen..

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Morten Lund (Sp): Det er til gjensidig glede, tror jeg, at det nå opprettes flere meierier enn det legges ned. Representanten Hedstrøm var inne på hvorfor de ble nedlagt, og mener at det er bøndene som har gjort det. Jeg tror ansvaret for det er delt – at politikken også har vært slik at de ble tvunget til å gjøre det.

Jeg bad om ordet for å si litt om det temaet som Senterpartiet tar opp i en egen merknad, nemlig ønsket om en egen merkeordning som handler om sunnhet i matvarene. Vi har mange merkeordninger allerede, og vi får da en ny en, og jeg er overbevist om at vi også kommer til å få en merkeordning som angår sunnhet i matvarene. Når en lager til dette, er det viktig at en tilpasser det slik at det ikke blir for mange organ som skal passe på, at en skal klare å bruke det samme organet til å passe på ulike ordninger. Det kan bli forvirrende for forbrukerne hvis det blir et virvar av merker og ulike aktører som skal ut og kontrollere dette. Men interessen i dag for produkter og matvarer som det står «helsekost» på, er så stor at vi, som andre land, kommer til å få ordninger som gjør at det kan stå på matvarene at dette inneholder stoffer som er bra for helsen din.

Komiteen ble ved besøk på MATFORSK gjort kjent med at forskerne vet at enkelte matvarer inneholder stoffer som har slike funksjoner, at komponenter i visse næringsstoffer kan forebygge kreft og hjerte-/karsykdommer. Omsetningen av helsekost øker mer enn noe annet. Samtidig har vi en lov om legemidler som forbyr at det angis i en annonse eller på et næringsmiddel at dette er et produkt som er bra for helsen din. Jeg mener vi skal oppheve det forbudet og i stedet få en ordning med kontroll og dokumentasjon av at det som påstås fra produsenten, er rett. Det har noen av nabolandene våre fått. Foreløpig har ikke EU påbudt det, men jeg synes godt at vi kan starte en prosess for å få til dette uten at det kommer som ordre fra EU. Derfor fremmer Senterpartiet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utrede og legge fram forslag om en ordning som tillater bruk av helsepåstander ved merking og markedsføring av næringsmidler.»

Jeg vet at næringsmiddelindustrien er interessert i og opptatt av dette. De kommer til å sette inn store forskningsmidler for å komme videre, for å finne ut mer om dette, og de vet at de er nødt til å dokumentere sine påstander veldig godt. Jeg mener at dette skal kunne gjøres uten at det settes et negativt stempel på ubearbeidede matvarer, at de ikke skal bli mindreverdige.

Jeg er litt overrasket over at regjeringspartiet ikke er med på dette, ettersom jeg vet at det arbeides med planer om å sette i gang dette i enkelte regjeringskontor.

Presidenten: Representanten Morten Lund har tatt opp det forslaget han selv refererte.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.