Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter for hver partigruppe og 5 minutter for statsråden.
Videre blir det foreslått at det gis anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talelisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Torbjørn Andersen (FrP) (ordfører for saken): Odelstinget behandler i dag Innst. O. nr. 45 for 2001-2002, jf. Ot. prp. nr. 28 for 2001-2002 om lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver og om endringer i arbeidsmiljøloven.
I denne odelstingsproposisjonen fremmer Arbeids- og administrasjonsdepartementet forslag til en helt ny lov for brann- og eksplosjonsvernområdet. Lovens formål er å verne liv, helse og miljø mot ulykker i forbindelse med brann, eksplosjon eller ulykker med transport av farlig gods. Loven gjelder alminnelige plikter til å forebygge brann og eksplosjon samt sentral og lokal organisering og gjennomføring av slik forebygging. Loven gjelder også for all håndtering og transport av farlig gods på land samt krav til beredskap og innsats overfor akutte ulykker der brannvesenet har en innsatsplikt.
Den nye loven er en rammelov som kan utfylles av forskrifter på de respektive områder som loven omtaler.
Den nye loven skal erstatte de tre gjeldende lovene på området for brann- og eksplosjonsvern. De tre lovene som dermed blir opphevet når den nye loven trer i kraft, er som følger:
-
lov av 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk
-
lov av 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer
-
lov av 5. juni 1987 nr. 26 om brannvern m.v.
Videre foretas enkelte endringer i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.
Det er i all hovedsak en samlet kommunalkomite som gir sin tilslutning til lovforslaget som er behandlet i Innst. O. nr. 45 for 2001-2002. Komiteen mener den foreslåtte samordningen av de gjeldende lover innebærer en styrking og en mulighet for en mer effektiv og riktigere ressursbruk i arbeidet med å forebygge og begrense omfanget av de forhold lovforslaget gjelder for.
Komiteen mener også at forslaget til ny lov på dette området representerer en effektivisering og en forenkling av det gjeldende lovverket.
Norge har i mange år figurert på eller helt nær toppen av internasjonale brannskadestatistikker. Årsaken til dette synes det vanskelig å finne noen klar og entydig forklaring på, og tross betydelig offentlig og privat innsats over flere år for å begrense antall branner og brannskader i Norge ligger Norge fortsatt stabilt høyt på internasjonale brannskadestatistikker.
Lover og regler på dette området er bl.a. av disse grunner blitt gjenstand for omfattende revisjon de senere årene som et ledd i arbeidet med å skape en mer effektiv innsats i det brannforebyggende og brannskadebegrensende arbeidet på det nasjonale plan.
Det er et meget grundig lovforarbeid som ligger bak forslaget til ny brannlov som vi behandler her i dag. Allerede i 1994 ble det i et forprosjekt i regi av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern – nå Direktoratet for brann- og elsikkerhet – konkludert med at de tre gjeldende lovene på brann- og eksplosjonsområdet måtte revideres.
I 1996 ble så et bredt sammensatt utvalg med representanter fra bl.a. KS, LO, NHO, departementer og direktoratet nedsatt med det mandat å foreslå en helt ny lov ifølge forprosjektet til Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Dette utvalgets innstilling ble så avlevert i desember 1998 og sendt ut på høring til over 100 sentrale høringsinstanser. Etter høringsrunden kom det fram at det var bred enighet om lovrevisjonen og dens innhold, selv om det fra departementets side ble foretatt visse endringer i forhold til utvalgets innstilling som et resultat av den omfattende høringsrunden.
Risikoanalyser og internkontroll skal ifølge den nye loven bli sentrale begrep i den framtidige beredskaps- og sikkerhetsplanleggingen. Risikobasert tilsyn er dessuten ment å gi en mer effektiv utnyttelse av tilsynsressursene, ved at tilsynsmyndighetene kan prioritere økt innsats der risikoen for at uhell kan inntreffe, er størst.
I den grad det er dissens i komiteen vil jeg få nevne at det bare er komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti som vil åpne for at et uavhengig tredjepartsorgan kan føre tilsyn på direktoratets vegne. De samme partiene mener også at kommunene skal stå fritt til å velge hvem som skal drifte det lokale brannvesen, enten det er offentlige eller private aktører.
Jeg viser for øvrig til proposisjonens og innstillingens innhold i sin helhet, der det er grundig redegjort for en lang rekke områder som det vil ta for lang tid for saksordføreren å gjennomgå i dette altfor korte innlegget.
Med dette anbefaler jeg komiteens tilråding til lov og forslag til vedtak som er tatt inn i innstillingen, og håper herved at departementet og komiteen har gitt et godt bidrag til det viktige arbeidet å bringe antall branner og ulykker nedover i Norge i fremtiden, slik at vi kan nå de målsettinger som er nedfelt i St.meld. nr. 41 for 2000-2001.
Sigvald Oppebøen Hansen (A): Arbeidarpartiet er positive til å slå saman dagens tre lover til ei slik at ein forenklar lovverket, vidare til at transport av farleg gods og storulykker blir forankra i lova.
I all hovudsak er Arbeidarpartiet einig i proposisjonen sitt innhald, men på enkelte punkt har me eit anna syn enn Regjeringa. Eg skal her kort gjere greie for vårt syn på desse områda.
Når det gjeld brannvesenet, er det viktig at dette framleis er eit kommunalt ansvar. Der kommunane blir for små, bør ein stimulere aktivt til interkommunalt samarbeid.
Det offentleges tilsynsrolle må ikkje bli svekt. Derfor vil ikkje Arbeidarpartiet stø framlegget om å setje bort tilsynsverksemda til private konsulentar. Dette grunngjev me med at ein her ser ein fare, ved ein vanskeleg habilitetsgang. Dersom t.d. eit konsulentfirma driv med branntekniske konsultasjonar og analyse av risiko, kan ein risikere at dei i neste omgang vil utøve tilsyn med sitt eige arbeid. Dette er etter vår meining uheldig, sjølv om det blir teke høgde for at det blir stilt strenge kompetanse- og habilitetskrav.
Arbeidarpartiet ønskjer ikkje å gjere innskrenkingar i høve til gjeldande rett og aksepterer at beredskapsoppgåver kan overlatast til faste, etablerte beredskapsorganisasjonar innan forsvar, industrivern, flyplassar o.l. – med andre ord i samsvar med dagens praksis. Arbeidarpartiet ønskjer at denne tolkinga skal gjerast gjeldande i høve til § 9 i lova.
Når det gjeld systematisk helse-, miljø- og tryggleiksarbeid, er eg glad for at dette blir nedfelt i lova og ikkje berre gjennom forskrifter. Eg vil vidare peike på at dersom dette skal ha nokon effekt, må området bli styrkt, dvs. at styremaktene må følgje opp med ulike kontrolltiltak slik at ulovlege gjeremål blir oppdaga, og at dei blir slegne hardt ned på.
Det som forundrar meg litt, er at dei branntekniske krava til bygningar og drift der det er levande dyr, er langt svakare enn krava til bygg som skal ta seg av slakt, altså døde dyr. Det er med andre ord eit skilje mellom levande og døde dyr. Derfor ber ein samrøystes komite om at Regjeringa så raskt som råd gjer ei vurdering av dette og eventuelt fremjar tiltak på området.
Lovutkastet legg opp til ei tilpassing til kommunelova når det gjeld etablering og drift av brannvesenet. I så måte er det gjort framlegg om at brannsjef som særlovsstilling fell bort. Dette er ikkje Arbeidarpartiet einig i. Me meiner at denne stillinga, som skal vere den øvste administrative etatsleiaren, ikkje skal vere ein del av den vanlege kommunale leiargruppa underlagt administrasjonssjefen i kommunen. Ei delegering vil i tillegg vere både byråkratisk og komplisert. Her skal ein også vere merksam på problemstillingar knytte til habilitetsspørsmålet. Eg tenkjer her på at administrasjonssjefen og den politiske leiinga i kommunen administrerer kommunale bygningar og anlegg. Ein kan kome i konflikt med lova når ein er eigar og samtidig skal vere forvaltar av lova. Med andre ord kan det vere ein fare for at rollene kan bli blanda dersom ein fjernar særlovsstillinga som brannsjef.
Når det gjeld spørsmålet om å innføre ytterlegare gebyr og avgifter for lokale offentlege tilsynsoppgåver, finn Arbeidarpartiet det ikkje føremålstenleg å innføre dette nå.
Til slutt vil eg varsle at Arbeidarpartiet vil røyste mot § 31 tredje ledd.
Kari Lise Holmberg (H): Sakens ordfører, Torbjørn Andersen, redegjorde greit for komiteens innstilling, og siden det er en stort sett samlet komite som står bak denne saken, skal jeg kun orientere om et par momenter der Høyre og Kristelig Folkeparti har egne merknader.
Det ene punktet er brann i forhold til omsorgsboliger. Der vil Høyre og Kristelig Folkeparti presisere at revisjonen av forskriftene i 1997 i seg selv ikke medførte endringer i bestemmelsene om omsorgsboliger. Det sies i veiledningen til forskriftene:
«Når det gjelder omsorgsboliger, hvor det forutsettes å bo sterkt pleietrengende personer, kan det være nødvendig å plassere disse i risikoklasse 6.»
Det stilles altså i dag bygningsmessige krav på linje med kravene til pleieinstitusjoner. Brannvesenet har i dag både rett og plikt til å gi pålegg om avhjelpende brannsikringstiltak, slik at boligene blir brannsikkerhetsmessig forsvarlige. Det synes på denne bakgrunn litt forunderlig at et flertall i komiteen vil fjerne skjønnet og dermed pålegge kommunene økte utgifter.
Det andre punktet jeg vil trekke fram, gjelder brannsjefstillingene. Når det gjelder brannsjefstillingen som særlovsstilling, har dette med lokalt selvstyre å gjøre. Kommuneloven legger i stor grad opp til at det skal være opp til kommunen selv å avgjøre kommunens organisering og hvem som skal inneha de forskjellige stillingene i kommunen. Disse føringene er lagt til grunn for retningslinjer for statlig regelverk som er rettet mot kommunene.
Når det gjelder området brann- og eksplosjonsvern, bør vi avveie kommunelovens prinsipper mot behovet for å legge statlige føringer som sikrer innbyggerne et visst minstenivå av sikkerhet og beredskap i tilfelle brann. Det synes ikke riktig å fjerne kravene til kvalifikasjoner når det gjelder leder av brannvesenet og innsatspersonellet, men vi ser det som unødvendig at brannsjefstillingen som særlovsstilling blir videreført.
Kommunene må uavhengig av om det er en brannsjef eller kvalifisert leder av brannvesenet, delegere myndighet til vedkommende. Loven stiller krav til kommunenes dokumentasjonsplikt i forbindelse med tilsyn, og delegering av tilstrekkelig myndighet er et vesentlig punkt i et slikt tilsyn.
Det synes heller ikke logisk å tillate private brannvern, men likevel kreve at kommunen skal ha brannsjef i tradisjonell forstand. Vi vil åpne for private brannvern, og vi vil fristille kommunene.
Høyre synes nok i denne saken at komiteens flertall på disse punktene overkjører kommunene med statlig detaljstyring.
Karin Andersen (SV): I all hovedsak er SV enig i den innstillingen som foreligger. På noen punkter er vi uenig, og der sammenfaller våre synspunkter stort sett med Arbeiderpartiets – så jeg vil konsentrere meg om noen få punkter der det er noe uenighet.
SV har i denne saken, som i den forrige saken vi behandlet i Stortinget, lagt vekt på at det må være tilstrekkelig kontroll og tilsyn i forhold til at lov- og regelverk skal følges. Det er spesielt viktig på disse områdene, fordi effekten av manglende brannsikkerhet er katastrofal. Det å forebygge brann går også på at man øker risikoen for å bli tatt i ulovligheter. Da er det mange flere som følger det faktiske regelverket, og brann unngås.
Så til punktet om sikring av omsorgsboliger. Det er dessverre en realitet at mange av disse omsorgsboligene ikke har tilstrekkelig brannberedskap. Det vi vet, er at slike boliger bebos av mennesker som har ulike fysiske forutsetninger – de fleste av dem har mindre fysiske forutsetninger – for å klare en akutt krisesituasjon ved en brann, både når det gjelder å orientere seg, og når det gjelder å komme seg ut ved egen hjelp. SV har derfor vært av dem som har ønsket å «fjerne skjønnet», som Høyre sier, og ta mest hensyn til brannsikkerheten, som vi gjør i alle andre situasjoner. Vi syns det er uakseptabelt at vi skal ta en større risiko i forhold til eldre personer som bor i omsorgsboliger bygd før 1997, enn vi gjør i forhold til personer som bor i nye. Vi vet at her foreligger det, for å si det sånn, en objektiv hjemmel for brannvesenet til å gå inn, men i realiteten er det flere av disse boligene som etter vårt syn ikke har tilstrekkelig brannvern.
Når det gjelder driftsbygninger der det oppholder seg levende dyr, er SV veldig glad for at det initiativet vi tok til å fokusere på dette, har blitt fulgt opp av en enstemmig komite. Det er jo et paradoks at det er slik, som Oppebøen Hansen sa, at det er større brannsikkerhet for de dyrene som er slaktet, enn for de dyrene som faktisk lever – i den forbindelse hører vi dessverre stadig om store dyretragedier. Det er et av de store problemene vi har i landet når det gjelder dyrevern og dyrs velferd og helse.
Så til de punktene der det er mer prinsipiell uenighet om sjølve loven. Det dreier seg om dette med muligheten til å sette ut tilsynsoppgaver, og også drift av brannvern, til private. SV har et prinsipielt syn her: Vi ønsker ikke slik privatisering. Det har også noen praktiske begrunnelser, for vi mener at hvis man skal kunne hindre at brann oppstår, og slukke den fort, er det en fordel å ha et tett samarbeid mellom dem som går på vakt, og dem som fører branntilsyn. I tillegg er det viktig med fleksible organisasjonsformer, slik at de som går på vakt, kan utføre brannsyn i perioder – og vice versa. En slik utveksling gir brannfolk en bedre og bredere erfaringsbakgrunn og hever deres kompetanse. En kommunal beredskap og et privat brannsyn vil vanskeliggjøre et slikt samarbeid og en slik kompetanseheving som vi mener er viktig.
Å styrke brannberedskapen og det forebyggende arbeid mener vi er viktig. Utviklingen av et stadig bedre brannsyn og brann- og ulykkesberedskap skjer best i samarbeid mellom politiske myndigheter, ansatte og innbyggere i den enkelte kommune. Privatisering vil etter vårt syn føre til at ansvaret for brannsikkerheten pulveriseres.
Så til hvordan man skal forholde seg til den konkrete lovteksten. Vi har i brevveksling med departementet ikke greid å komme fram til noen lovtekst som kan ivareta vårt syn på en god måte – man skal ikke klage for mye, men akkurat i denne saken har det gått rimelig tregt med de svarene som vi skulle få til komiteen for å få hjelp til dette. Det er av den grunn vi nå finner det riktig å presisere hva det er vi mener med vår motstand mot privatisering, og også velger å markere det ved å stemme mot § 31 tredje ledd. Det er jo ikke for å markere at man i prinsippet ønsker å fjerne all mulighet til å samarbeide med andre, f.eks. Forsvaret, industrivern og flyplasser, men det er rett og slett fordi vi ikke har fått forslag til en lovtekst fra departementet som dekker det vi faktisk mener.
Anita Apelthun Sæle (KrF): Det brenn mykje i Noreg, altfor mykje. Den nye loven om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farleg stoff er derfor viktig. I petroleumsindustrien i Nordsjøen, som Stortinget har diskutert tidlegare i dag, er nullfilosofi den rådande tanken – tanken er altså at ulykker skjer ikkje, dei vert valda. Eg håpar at samordninga og forenklinga som vert eit resultat av denne saka, vil vera eit steg i riktig retning slik at skadar og tragediar kan reduserast.
Regjeringa får – som normalt – fleirtal for sine prioriteringar, men litt er det å seia. Komiteen ber Regjeringa syta for at pålagt ansvar og regelverk i arbeidsmiljøloven ikkje må vera innbyrdes motstridande. Norsk Brannbefals Forbund meiner nemleg at nødretten kjem i konflikt med ulike vernereglar. Eg vil understreka at nødverje er nødverje, og då gjer ein det ein kan, oftast meir heldigvis, og slik må det framleis vera. Men at ein fjernar slike motsetningar, er viktig. Loven legg opp til at det skal utarbeidast risikoanalysar, og det er viktig at desse vert bygde opp over ein felles og riktig mal, slik at ein oppnår lik risikovurdering i landet. Brann betyr ofte både ein økonomisk og ein kjenslemessig katastrofe. Derfor er det som det skal vera når kvar og ein er pliktig til å yta assistanse når det er påkravd.
Heile komiteen påpeikar – rett nok i to forskjellige merknader – at omsorgsbustader der det bur pleietrengande, må ha tilfredsstillande brannsikring. Lik risikovurdering er ganske viktig i så måte òg, slik at det faktisk vert vist eit sant bilete av det som skjer ute. Men eg trur at brannvesenet har dei nødvendige reiskapane og tek på alvor at dei har ansvar for at bustader skal vera tilfredsstillande tryggingsmessig, spesielt når det bur folk som ikkje har full evne til å bevega seg i desse bustadene.
Komiteen er samla i synet på at levande dyr skal ha brannsikkerheit minst på linje med dyr som slakt. Eigentleg er det ein merkeleg mangel i lovverket som her vert avdekt, og det skal det verta retta på.
Eit fleirtal i Stortinget støttar forslaget om å opna for at Direktoratet for brann- og elsikkerhet kan nytta eit uavhengig tredjepartsorgan til å føra tilsyn på sine vegner. Strenge krav til kompetanse og habilitet skal det sjølvsagt vera. Men det gjeld uansett om tilsynet er privat eller offentleg.
Til sist: Det er ein samla komite som seier nei til ytterlegare gebyr og avgifter no. Det er liksom ikkje klima for fleire avgifter for tida, og det synest eg er bra.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar for komiteen): Senterpartiet støttar seg i hovudsak til dei forslaga som ligg føre. Saksordførar Torbjørn Andersen har på ein ryddig måte gjort greie for det omfattande arbeidet som har føregått forut for ny lov om brann, eksplosjon og ulykker med farleg stoff og om brannvesenets redningsoppgåver.
Nokre få kommentarar frå Senterpartiet si side.
For det fyrste: Korleis skal brannvernet organiserast lokalt? Vi meiner at brannvernet lokalt skal ha ansvar for administrasjon, forvaltning, myndigheitsutøving, førebyggjande arbeid og brann- og eksplosjonsvern. Det skal vera ei offentleg oppgåve. Vi går difor imot ei lovendring som sidestiller bortsetjing av brannvernoppgåver til private verksemder.
Eg må føya til at det i fleire kommunar i dag er eit nært samarbeid både mellom bedriftsinternt brannvesen og kommunen og mellom offentlege instansar, f.eks. Forsvaret og Luftfartsverket. Det vil vi gjerne skal fortsetja, og vi meiner det òg talar for at kommunane framleis skal ha ansvaret. Vi i Senterpartiet er for interkommunalt samarbeid på mange område, også på dette.
Det er spørsmål om kommunane framleis skal ha ein eigen brannsjef. Eg skjønar at ein på det området kan stilla spørsmålet om det er å gripa inn i kommunanes eigne saker og kommunanes eiga organisering å halda fast ved det. På eit så tydeleg og viktig område, der det er viktig til kvar tid å veta kven det er som har ansvaret, kven det er som har myndigheit, går vi for vår del inn for at kommunane framleis skal ha ein eigen brannsjef.
Vi ynskjer dagens organisasjonsstruktur vidareført når det gjeld tilsyn. DBE er den statlege fagmyndigheita, og kommunane har det overordna lokale tilsynsansvaret. Vi er difor ueinige i at eit uavhengig tredjepartsorgan skal kunna føra tilsyn på DBE sine vegner.
Vi ynskjer at dei eldre, dei pårørande, lokale folkevalde og innbyggjarane elles skal kjenna tryggleik i forhold til omsorgsbustader anten dei er bygde før eller etter 1997. Vi er innforstått med at når vi i dag gjer eit fleirtalsvedtak i forhold til at kommunane skal sikra dei omsorgsbustadene som er bygde før 1997, må vi òg vera oss bevisste og følgja opp med nødvendige midlar.
Under høyringane i komiteen vart fokus sett på m.a. brannfare og kor hyppig brann oppstår i driftsbygningar. No er det ein samla komite som går inn for at Regjeringa skal leggja fram
«en vurdering av forslag til tiltak og eventuelle lovendringer som er nødvendige for å sikre levende husdyr brannsikkerhet minst på linje med de virksomhetene som håndterer dyrene som slakt».
Senterpartiet er med på det i komiteen. Eg vil likevel setja søkjelyset på det positive arbeidet som føregår i landbruket sjølv for tida. Det er oppretta ein eigen brannvernkomite – ei samanslutning av brannverns- og landbruksorganisasjonar, styresmakter og forsikringsselskap – og år 2002 er utpeikt som Landbrukets brannvernår. Der er målet ein kraftig auke i iverksette brannsikringstiltak og ein merkbar nedgang i talet på brannar i landbruket og tap av husdyr. Det vert fortalt at etterspørselen t.d. etter brannvernsanlegg er langt større enn installasjonskapasiteten. Eg synest det er viktig å be statsråden ta med i si vurdering av kva tiltak som må setjast i verk, at det faktisk innanfor landbruket sjølv er teke viktige initiativ no i 2002, som vert vidareførte i 2003.
Og så heilt til slutt må eg få melda frå Senterpartiet si side at vi kjem til å stemma imot § 31 tredje ledd.
Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.
Statsråd Victor D. Norman: Forslaget til ny lov samler tre lover til én lov, om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver, og vil medføre en kraftig reduksjon i antall forskrifter. Vi oppfatter det slik at regelverket på brann- og eksplosjonsvernområdet vil fremstå som mer moderne, hensiktsmessig og brukervennlig.
Vi syns det er gledelig at kommunalkomiteen ved sin innstilling slutter seg til de forslag og prinsipper som er lagt til grunn i proposisjonen, og at den tilrår at loven vedtas av Odelstinget.
Jeg merker meg også at komiteen anbefaler Stortinget å be Regjeringen så raskt som mulig og senest i budsjettproposisjonen for 2003 legge fram en vurdering av forslag til tiltak for å sikre husdyr brannvern på linje med de virksomhetene som håndterer dyrene som slakt. Det skulle bare mangle.
Jeg er opptatt av brannsikkerheten ved husdyrhold. Det er bakgrunnen for at det i inneværende år er lagt opp til en særskilt satsing på dette området i samarbeid mellom sentrale myndigheter og andre berørte aktører. Som komiteen selv påpeker, og som siste taler også nevnte, er 2002 lansert som Landbrukets brannvernår. Blant aktivitetene inngår informasjonstiltak, seminarer og mye annet. I forbindelse med det etablerte samarbeidet mellom Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Statens bygningstekniske etat ser vi også på behovet for ytterligere skjerpelse av de bygnings- og branntekniske krav til driftsbygninger i landbruket. Vi er således allerede i gang med tiltak og en vurdering av eventuelle innskjerpinger i regelverket, og jeg vil, slik som komiteen ber om, komme nærmere tilbake til dette, senest i forbindelse med budsjettet for 2003.
Jeg registrerer Norsk Brannbefals Landsforbunds bekymring for situasjoner der nødretten kan komme i konflikt med ulike verneregler i arbeidsmiljøloven og internkontrollforskriften, og at de rettslige konsekvensene er uklare, selv om jeg i utgangspunktet deler Apelthun Sæles vurdering av at nødretten må gå foran. Jeg vil vurdere denne problemstillingen og rapportere til Stortinget på en hensiktsmessig måte.
Jeg merker meg at komiteen mener at det må utarbeides forskrifter og eventuelt veiledninger som angir kriterier for en korrekt risikovurdering.
Komiteen tar i innstillingen opp en problemstilling som opptar mange, nemlig brannsikkerheten i omsorgsboliger, helseinstitusjoner osv. Dette er en problemstilling som opptar også meg og Regjeringen som helhet. Det er derfor gledelig å kunne si at det foregår et interdepartementalt samarbeid for å sikre fokus på denne brukergruppen, som jo er meget utsatt dersom det skulle inntreffe en brann. Det arbeidet denne gruppen holder på med, er i seg selv viktig. I denne sammenheng vil det også være naturlig å gjennomgå regelverket og praktiseringen av regelverket.
Komiteen har i sin behandling av utkast til ny lov også diskutert kommunens ansvar for brannvesenet. Det er, og vil fortsatt være, et kommunalt ansvar å sørge for at innbyggerne har et velfungerende og kompetent brannvesen. Det er ikke dermed sagt at kommunen er den eneste som kan drive brannvesenet med tanke på forebyggende og beredskapsmessige oppgaver. Flere kommuner har løst det ansvaret de har etter loven, ved bl.a. interkommunalt samarbeid eller ved å sette bort beredskapsoppgavene til en etablert beredskapsorganisasjon. Industribrannvesenet på Raufoss er ett eksempel på dette. Både mulighetene og kommunens fortsatte formelle ansvar er tydeliggjort i den nye lovteksten.
Uansett hvem som står for den daglige driften, skal brannvesenet ha et kompetent mannskap og en kompetent ledelse. Jeg har imidlertid ikke ansett det for nødvendig å opprettholde brannsjefstillingen som særstilling. Det følger først og fremst av prinsipper for styring av kommunene at vi ønsker færrest mulige særlovsstillinger for å styrke det kommunale selvstyret. Men den kompetansen som brannsjefen har pr. i dag, skal ikke forringes. Det står tydelig i loven at brannvesenets mannskaper skal ha den nødvendige kompetansen for å inneha de forskjellige typer av stillinger. Det er ingenting i veien for at man kaller lederen for brannvesenet for «brannsjef». Uansett tittel vil vedkommende likevel være avhengig av å få delegert tilstrekkelig myndighet til seg.
Etter at odelstingsproposisjonen ble lagt fram for Stortinget, har Finansdepartementet besluttet at det skal gjøres en gjennomgang av alle statlige gebyr- og avgiftsordninger. Jeg er derfor enig med komiteen i at det ikke er hensiktsmessig å innføre ytterligere gebyrer og avgifter i forhold til det som ligger i lovverket i dag. Siden Finansdepartementet har varslet en prinsipiell gjennomgang av gebyrer og avgifter, kan jeg si meg enig i at denne problemstillingen nok bør vurderes på nytt når gjennomgangen er ferdig.
Til slutt: Loven med underliggende forskrifter er ment å skulle tre i kraft 1. juli i år. For Svalbard må lovens ikrafttredelse utsettes. Dette er bl.a. av hensyn til en tilstrekkelig kvalitetssikring av det forskriftsregelverket som også skal gjelde overfor utenlandske bosettinger. For Svalbard er gjeldende brannregelverk hjemlet i Svalbardloven, lov om brannfarlige varer og lov om eksplosive varer. For Svalbard vil dette regelverket oppheves på et senere tidspunkt.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Torbjørn Andersen (FrP): Med hensyn til det som statsråden sa om brannsjefstillingen som særlovsstilling, er det slik at et flertall i komiteen har gitt uttrykk for at det vil beholde det som vi har i dag på det området. Da vil jeg gjerne spørre statsråden om han vil ta hensyn til de flertallsmerknader som er i innstillingen, og som Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står bak. Det synes jeg absolutt han burde gjøre. Det har jo vært snakk om en kompetent ledelse, og det har vært snakk om at det lokale selvstyret er viktig. Men Oppebøen Hansen redegjorde for en del av det synet som vi har på det området, og spørsmålet er om statsråden vil ta hensyn – og det bør han gjøre – til det som flertallet gir uttrykk for i sin merknad i forhold til akkurat dette med brannsjefstillingen som særlovsstilling.
Statsråd Victor D. Norman: Uten å ha spesielt lang erfaring på området tror jeg jeg vil understreke at jeg alltid har oppfattet det slik at klare meningsytringer fra et flertall i Stortinget er det fornuftig for både statsråder og regjeringer å ta hensyn til. På den annen side er det vel også slik at inntil Stortinget har gitt uttrykk for en klar mening, er det god skikk for statsråder å gi uttrykk for sitt syn på saker i debattene.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se nedenfor)
Votering i sak nr. 1
Komiteen hadde innstillet
til Odelstinget å gjøre slike vedtak:
A
om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med
farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver
(brann- og eksplosjonsvernloven)
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1. Formål
Loven har som formål å verne
liv, helse, miljø og materielle verdier mot brann
og eksplosjon, mot ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre
akutte ulykker.
§ 2. Saklig
virkeområde
Loven gjelder alminnelige plikter til å forebygge brann
og eksplosjon samt sentral og lokal organisering og gjennomføring
av brann- og eksplosjonsvernsarbeidet.
Loven gjelder også ulykkes-
og skadeforebyggende plikter i forbindelse med håndtering
av farlig stoff og ved transport av farlig gods på land,
samt krav til beredskap og innsats overfor akutte ulykker der brannvesenet
har en innsatsplikt.
Kongen kan fastsette forskrifter for Forsvaret
som avviker fra denne loven når særlige grunner
tilsier det.
§ 3. Stedlig
virkeområde
For Svalbard, Jan Mayen og bilandene gjelder
loven i det omfang og med de stedlige tilpasninger Kongen bestemmer.
Denne loven gjelder ikke for den
virksomhet som foregår i sjøområder i
forbindelse med undersøkelser etter, utvinning og utnyttelse
av naturforekomster på havbunnen eller i dens
undergrunn i indre norske farvann, norsk sjøterritorium
og den del av kontinentalsokkelen som er undergitt norsk statshøyhet.
Kongen kan bestemme i hvilket
omfang denne loven skal gjelde på norske skip
og flyttbare innretninger.
§ 4. Definisjoner
a) Med byggverk menes bygning, konstruksjoner
og anlegg.
b) Med farlig gods menes varer definert i de til enhver tid
gjeldende rekommandasjoner fra De forente nasjoner om transport
av farlig gods.
c) Med farlig stoff menes i denne lov:
brannfarlig stoff: fast, flytende eller
gassformig stoff, stoffblanding, samt stoff som forekommer i kombinasjoner
av slike tilstander, som i kraft av sitt flammepunkt, kontakt med
andre stoffer, trykk, temperatur eller andre
kjemiske egenskaper representerer en fare for brann,
eksplosjonsfarlig stoff: fast, flytende eller
gassformig stoff, stoffblanding, samt stoff som forekommer i kombinasjon
av slike tilstander, som i kraft av sine egenskaper lett
vil kunne forårsake eksplosjon
ved støt, gnidning, eller ved kontakt med tennkilder eller
andre stoffer,
trykksatt stoff : annet fast, flytende eller gassformig
stoff eller stoffblanding enn brann- og eksplosjonsfarlig
stoff, som er under trykk, og som derved kan representere en fare
ved ukontrollert utslipp.
d) Med håndtering menes enhver omgang med farlig stoff
slik som tilvirkning, oppbevaring, behandling, transport, lasting,
lossing, erverv, handel, innførsel, utførsel,
overføring, bruk og tilintetgjøring.
e) Med produkt menes:
farlig stoff, eller ferdige
varer hvor slikt stoff er en bestanddel og hvor de farlige egenskaper
fortsatt er fremtredende,
innretninger, utstyr, apparater, emballasje og annet som
benyttes ved håndtering av de farlige stoffene eller
i forbindelse med transport av farlig gods,
innretninger, utstyr, apparater og annet som er beregnet
på deteksjon, varsling eller bekjempelse av brann,
eksplosjon eller annen skade.
f) Med virksomhet menes ethvert offentlig og privat foretak
uansett om foretaket er etablert med henblikk på forretningsmessig
fortjeneste eller ikke.
g) Med storulykke menes en hendelse som har en ukontrollert
utvikling og som umiddelbart eller senere medfører
alvorlig fare for mennesker, miljø eller
materielle verdier.
Kapittel 2. Alminnelige plikter
§ 5. Den
enkeltes plikt til å forebygge og begrense
skadevirkningene ved brann, eksplosjon ogannen ulykke
Enhver plikter å vise alminnelig
aktsomhet og opptre på en slik måte
at brann, eksplosjon og annen ulykke forebygges.
Enhver plikter ved brann, eksplosjon eller
annen ulykke straks å underrette de som er utsatt for fare
og ved behov varsle nødalarmeringssentral. Det
samme gjelder ved overhengende fare for en slik hendelse.
Enhver som oppholder seg nær en brann,
eksplosjon eller annen ulykke plikter etter evne å gjøre
det som er mulig for å begrense skadevirkningene.
Enhver plikter å delta i brannvesenets
rednings- og slokkearbeid når innsatsleder krever det,
samt stille eiendom, bygninger, materiell og eventuelt
personell til disposisjon for slik innsats. Det kan gjøres
inngrep i den enkeltes materielle verdier dersom dette er nødvendig
for å gjennomføre redningsinnsats eller
begrense skade. Inngrep i privates eiendom kan likevel bare
foretas dersom dette er nødvendig for å sikre
liv eller verne verdier som er større enn det
som går tapt eller står i fare
for å gå tapt ved inngrepet.
Departementet kan gi forskrifter om den enkeltes
plikt til å forebygge og begrense skadevirkningene ved
brann, eksplosjon og andre ulykker.
§ 6. Forebyggende
sikringstiltak og vedlikehold
Eier av byggverk, område, transportmiddel,
produksjonsutstyr, annen innretning eller produkt plikter å sørge for
nødvendige sikringstiltak for å forebygge og begrense
brann, eksplosjon eller annen ulykke.
Eier og bruker av byggverk, område,
transportmiddel, produksjonsutstyr, annen innretning eller
produkt plikter å holde bygningstekniske konstruksjoner,
sikkerhetsinnretninger og øvrige sikringstiltak til vern
mot brann, eksplosjon eller annen ulykke i forsvarlig
stand og påse at disse til enhver tid virker etter
sin hensikt.
Eier eller bruker skal etter
en eventuell brann, eksplosjon eller annen ulykke
sørge for vakthold og andre nødvendige
sikringstiltak når leder av brannvesenet krever dette.
Departementet kan gi forskrifter om eiers og
brukers plikter til rapportering, sikringstiltak, vedlikehold og vakthold etter
denne bestemmelsen.
§ 7. Tiltak
ved store arrangementer
Den ansvarlige for store arrangementer, utstillinger, forestillinger,
møter og andre tilstelninger skal i god tid før
arrangementet sende melding til lokal tilsynsmyndighet, dersom arrangementet
skal avholdes i et byggverk eller på et område
som normalt ikke benyttes til denne type arrangementer.
Ved melding om arrangementer kan kommunen kreve de
opplysninger som er nødvendige for å vurdere faren for
brann, og fastsette de nødvendige brannsikringstiltak og
begrensninger, herunder krav til ansvarshavende
arrangør.
Kommunestyret selv kan gi lokale forskrifter
med nærmere bestemmelser om meldeplikten.
§ 8. Systematisk
helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid
Virksomheter plikter å gjennomføre
et systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontroll)
for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold
av denne loven overholdes. Tilsynsmyndigheten kan bestemme
at også andre skal gjennomføre
systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.
Det skal kunne dokumenteres overfor tilsynsmyndighetene at loven,
forskrifter og enkeltvedtak blir etterlevet.
Departementet kan gi forskrifter om systematisk
helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.
Kapittel 3. Kommuners plikter og fullmakter
§ 9. Etablering
og drift av brannvesen
Kommunen skal sørge for etablering
og drift av et brannvesen som kan ivareta forebyggende
og beredskapsmessige oppgaver etter loven på en
effektiv og sikker måte.
Kommunen skal gjennomføre en risiko-
og sårbarhetsanalyse slik at brannvesenet blir best mulig
tilpasset de oppgaver det kan bli stilt overfor.
Leder av brannvesenet og øvrig
personell skal ha de kvalifikasjoner som er nødvendige
for å kunne ivareta brannvesenets oppgaver på en
forsvarlig måte.
To eller flere kommuner kan avtale å ha
felles brannvesen eller felles ledelse av brannvesenet.
Kommunen kan gjennom avtale overlate brannvesenets oppgaver og ledelse
helt eller delvis til en annen kommune, virksomhet e.l.
Kommunen må i slike tilfeller etablere ordninger som
sikrer at all myndighetsutøvelse etter loven
skjer under kommunens formelle ansvar.
Departementet kan gi forskrifter om etablering
og drift av brannvesenet, og om krav til personellets kvalifikasjoner.
§ 10. Dokumentasjon
Kommunen skal dokumentere at plikten etter § 9
første, annet og tredje ledd er oppfylt.
Dokumentasjonen inkludert risiko- og sårbarhetsanalysen
og eventuelle avtaler inngått etter § 9
fjerde ledd, skal sendes sentral tilsynsmyndighet.
Departementet kan gi forskrifter om dokumentasjonsplikten.
§ 11. Brannvesenets
oppgaver
Brannvesenet skal:
a) gjennomføre informasjons-
og motivasjonstiltak i kommunen om fare for brann, farer
ved brann, brannverntiltak og opptreden i tilfelle av brann og andre akutte
ulykker
b) gjennomføre brannforebyggende tilsyn
c) gjennomføre ulykkesforebyggende oppgaver i forbindelse
med håndtering av farlig stoff og ved transport av farlig
gods på veg og jernbane
d) utføre nærmere bestemte
forebyggende og beredskapsmessige oppgaver i krigs- og krisesituasjoner
e) være innsatsstyrke ved brann
f) være innsatsstyrke ved andre
akutte ulykker der det er bestemt med grunnlag i kommunens
risiko- og sårbarhetsanalyse
g) etter anmodning yte innsats ved brann og ulykker
i sjøområder innenfor eller
utenfor den norske territorialgrensen
h) sørge for feiing og tilsyn med fyringsanlegg.
Kommunen kan legge andre oppgaver
til brannvesenet så langt dette ikke svekker
brannvesenets gjennomføring av oppgavene i første
ledd.
Departementet kan gi forskrifter om brannvesenets oppgaver.
§ 12. Fullmakter
ved brann og andre ulykkessituasjoner
Leder av brannvesenet
a) har ledelsen av brannbekjempelsen,
b) har skadestedsledelsen ved andre ulykkessituasjoner inntil
ledelsen overtas av politiet,
c) har ordensmyndighet inntil politiet
kommer til stedet,
d) kan rekvirere eiendom, bygninger, materiell og personell
innenfor rammen av § 5 fjerde ledd,
e) kan pålegge eier eller bruker
av eiendom som har vært utsatt for brann, eksplosjon eller
annen ulykke å sørge for vakthold og andre
nødvendige sikringstiltak.
Fullmaktene i første ledd
gjelder tilsvarende for den som i lederens sted har innsatsledelsen
på brann- eller ulykkesstedet.
Departementet kan gi forskrifter om fullmakter
og plikter for leder av brannvesenet ved brann, eksplosjon og
andre ulykker.
§ 13. Særskilte
brannobjekter
Kommunen skal identifisere og føre
fortegnelse over byggverk, opplag, områder, tunneler, virksomheter
m.m. hvor brann kan medføre tap av mange liv eller
store skader på helse, miljø eller
materielle verdier.
Kommunen skal sørge for at det føres
tilsyn i byggverk m.m. som nevnt i første ledd
for å påse at disse er tilstrekkelig sikret mot
brann. Tilsynet skal omfatte alle forhold av betydning
for brannsikkerheten, herunder bygningsmessige, tekniske, utstyrsmessige
og organisatoriske brannsikringstiltak og forhold av betydning for gjennomføring
av brannbekjempelse og øvrig redningsinnsats.
Kommunen skal overfor sentral tilsynsmyndighet kunne
dokumentere hvordan tilsyn med byggverk m.m. som nevnt i første
ledd, som kommunen eier eller bruker, er gjennomført,
og hvordan eventuelle pålegg er fulgt opp.
Kommunestyret selv kan gjennom lokal forskrift eller enkeltvedtak
bestemme at det skal føres tilsyn med
andre byggverk m.m. enn de som er omfattet av første
ledd.
Departementet kan gi forskrifter om tilsyn
med særskilte brannobjekter.
§ 14. Ytterligere
sikringstiltak og beredskap
Kommunen kan pålegge nødvendige
brannverntiltak i enkelttilfeller for ethvert byggverk, opplag,
områder, tunneler m.m.
Sentral tilsynsmyndighet kan pålegge eier
av ethvert byggverk, opplag, områder, tunneler m.m som
anses å utgjøre en ekstraordinær risiko
innen kommunen, å etablere en egen
brann- og ulykkesberedskap, eller bekoste og vedlikeholde
en nødvendig oppgradering av det kommunale brannvesen.
Departementet kan gi forskrifter om ytterligere
sikringstiltak og beredskap etter denne bestemmelsen.
§ 15. Samarbeid
mellom kommuner
Kommunene skal samarbeide om lokale og regionale løsninger
av forebyggende og beredskapsmessige oppgaver med sikte på best
mulig utnyttelse av samlede ressurser.
Departementet kan gi pålegg om samarbeid mellom
to eller flere kommuner for gjennomføring av
krav fastsatt i eller i medhold av loven.
Brannvesenet i enhver kommune skal etter
anmodning fra innsatsleder på skadestedet yte hjelpeinnsats
ved brann, eksplosjon og annen ulykke i andre kommuner
så langt det er mulig under hensyn til egen beredskap.
Departementet kan gi forskrifter om lokalt
og regionalt samarbeid til løsning
av forebyggende og beredskapsmessige oppgaver.
§ 16. Nødalarmeringssentral
Sentral tilsynsmyndighet kan pålegge
en kommune å etablere en nødalarmeringssentral
for mottak av meldinger om branner og andre ulykker innen
en fastsatt region som kan omfatte flere kommuner. De kommuner som omfattes
av den fastsatte regionen plikter å knytte seg til nødalarmeringssentralen
og med grunnlag i avtale bære sin andel av kostnadene ved
etablering og drift av sentralen.
Nødalarmeringssentralen skal bemannes,
utrustes og opereres slik at den til enhver tid fyller behovet for
mottak og registrering av nødmeldinger, alarmering av mannskaper
og kommunikasjon med innsatsstyrkene og den som melder ulykken.
Etablering og drift skal samordnes med øvrige nødalarmeringssentraler
for helse og politi.
Departementet kan gi forskrifter om etablering
og drift av nødalarmeringssental for mottak av meldinger om
branner, eksplosjoner og andre ulykker, herunder krav
til personellets kvalifikasjoner.
§ 17. Tjenesteplikt
i brannvesenet
Kommunen kan i særskilte tilfeller
pålegge enhver myndig person bosatt i kommunen
tjenesteplikt i brannvesenet dersom dette er nødvendig
for å sikre at brannvesenet skal kunne gjennomføre
oppgavene pålagt i denne loven.
Departementet kan gi forskrifter om tjenesteplikt
i brannvesenet.
§ 18. Politiattest
Det kan kreves politiattest både
ved vanlig tilsetting og ved pålegg om tjenesteplikt i
brannvesenet. Det samme gjelder for personell i virksomhet som etter
avtale helt eller delvis utfører brannvesenets
oppgaver.
Kapittel 4. Plikter i virksomhet
§ 19. Sikkerhet
i virksomhet
Virksomheter skal sørge for at sikkerheten
i forhold til brann, eksplosjon, håndtering av farlig stoff
og transport av farlig gods på veg og jernbane blir ivaretatt
på en forsvarlig måte. Sikkerhetshensyn skal være
integrert i alle virksomhetens faser, herunder
planlegging, etablering, drift og avvikling.
Virksomheter skal gjøre arbeidstakere
og andre som utfører oppgaver i eller
på vegne av virksomheten kjent med plikten i henhold til § 25
i denne loven. Virksomheten skal gi opplæring slik at alle
arbeidsoppgaver kan gjennomføres på en sikker måte både
ved normal drift og ved unormale situasjoner og driftsbetingelser.
Opplæringen skal også omfatte rutiner
og forholdsregler ved ulykker.
Plikten til å sørge for at
sikkerheten i virksomheten blir ivaretatt ligger hos ledelsen.
§ 20. Sikkerhetsnivå
i virksomhet med farlig stoff m.m.
Virksomheter har plikt til å sørge
for at enhver håndtering av farlig stoff og farlig gods
skjer på en slik måte at mennesker, miljø og
omgivelser er tilfredsstillende sikret. Risikoen skal være
redusert til et nivå som med rimelighet kan oppnås.
Sikkerhetsnivået etter første
ledd skal etableres gjennom tekniske og organisatoriske tiltak i
virksomheten, eventuelt i kombinasjon med arealmessige
begrensninger i området rundt denne, og dokumenteres overfor
sentral tilsynsmyndighet.
Arealmessige begrensninger fastsettes etter
bestemmelsene i plan- og bygningsloven. Uttalelse fra sentral tilsynsmyndighet
skal innhentes før arealmessige begrensninger fastsettes.
Kostnader forbundet med etablering av arealmessige begrensninger,
herunder eventuelle kostnader ved ekspropriasjon, bæres
av virksomheten.
Departementet kan fastsette forskrifter om
nivåer og kriterier for akseptabel risiko.
§ 21. Beredskapsplikt
Virksomheter som
a) håndterer farlig stoff,
b) utgjør en særskilt brann- eller
eksplosjonsrisiko, eller
c) transporterer farlig gods på veg eller
jernbane
og som omfattes av særskilte kriterier fastsatt i forskrift, skal
etablere en tilstrekkelig egenberedskap med tilhørende
varslings- og innsatsplaner.
Utgjør virksomheten en risiko for
en storulykke, kan sentral tilsynsmyndighet bestemme
at beredskapen etter første ledd også skal
omfatte områdene nær virksomheten.
Beredskapen og innsatsplanene skal være
tilpasset risikoen, være samordnet med den offentlige
beredskapen og bli oppdatert ved behov.
Departementet kan gi forskrifter om krav til
egenberedskap, herunder bestemmelser om opplæring og øving av
personell.
§ 22. Plikt
til rapportering og oppfølging
Virksomheter som nevnt i § 21 første
ledd bokstav a og c skal etablere et system for registrering
av ulykker og hendelser som kunne ha ført til en ulykke.
Slike ulykker og hendelser skal rapporteres til sentral
tilsynsmyndighet.
Rapporten skal inneholde en analyse
av årsaken til hendelsen og opplyse
om hvilke tiltak virksomheten vil iverksette
for å forhindre slike hendelser i fremtiden.
Departementet kan gi forskrifter om krav til
registrering og rapportering etter denne bestemmelsen,
herunder prosedyrer for rapportering og krav til rapportens innhold.
§ 23. Særskilt
informasjonsplikt for virksomhet med
storulykkepotensial
Virksomheter som nevnt i § 21 første
ledd bokstav a og som utgjør risiko for storulykke, skal
informere befolkningen i områdene rundt virksomheten om
de farlige stoffene som håndteres og om risikofaktorene
knyttet til disse. Det skal også informeres om
forholdsregler ved en eventuell ulykke med slike stoffer.
Informasjonen skal gis i en lettfattelig form og jevnlig oppdateres
og gjentas.
Departementet kan gi forskrifter om virksomhetens informasjonsplikt.
§ 24. Innhenting
av uttalelser fra befolkningen rundt virksomhet som utgjør en storulykkesrisiko
Under planlegging av virksomhet som nevnt i § 21 første
ledd bokstav a og som utgjør risiko for storulykke skal
virksomheten innhente og legge vekt på uttalelser fra befolkningen
i området rundt virksomheten om lokalisering og planlagte
beredskaps- og sikkerhetstiltak.
Eksisterende virksomhet skal innhente og legge
vekt på uttalelser fra befolkningen i området
rundt virksomheten dersom det foretas endringer som får
betydning for beredskaps- og sikkerhetstiltakene.
Departementet kan gi forskrifter om plikten
til å innhente uttalelse etter denne bestemmelsen.
§ 25. Arbeidstakeres
plikt til å fremme sikkerheten
Arbeidstakere skal utføre sine
arbeidsoppgaver i samsvar med gjeldende sikkerhetsbestemmelser i
lover, forskrifter og interne prosedyrer for å forebygge
branner, eksplosjoner og andre ulykker, og aktivt medvirke
til å fremme sikkerheten i virksomheten.
Departementet kan fastsette forskrifter om
arbeidstakeres plikter etter denne bestemmelsen.
Kapittel 5. Krav til produkter
§ 26. Formålstjenlige
og betryggende produkter
Produkter som benyttes ved håndtering
av farlig stoff og farlig gods skal være utført
slik at de er formålstjenlige og sikre. De skal til enhver
tid være i slik stand at det ikke oppstår fare
for brann, eksplosjon eller annen ulykke. Montering skal være
utført fagmessig og betryggende.
Produkter som benyttes ved deteksjon, varsling eller bekjempelse
av brann, eksplosjon eller annen ulykke skal være
formålstjenlige og betryggende utført og montert, og
til enhver tid være i slik stand at de virker
som forutsatt.
Departementet kan gi forskrifter om krav til
produkter og krav til den som produserer, leverer, importerer eller markedsfører
produkter, herunder krav om kvalitet og godkjenning av de stoffer
som omfattes av loven, forbud mot eller påbud
om bruk av produkter.
§ 27. Forskrifter
om krav til merking m.m.
Departementet kan gi forskrifter om krav til
advarselsmerking og annen merking av produkter og farlig gods, samt
om krav til sikkerhetsdatablad og stoffregister.
Kapittel 6. Gebyr, kompensasjon og erstatning
m.m.
§ 28. Forskrifter
om avgift, gebyr, betalingssatser m.m.
Departementet kan gi forskrifter om avgifter,
gebyr og betalingssatser til dekning av utgiftene forbundet med gjennomføringen
av tilsynsmyndighetenes oppgaver etter denne loven.
Kommunestyret selv kan fastsette lokal forskrift
om gebyr for gjennomføring av feiing og tilsyn med fyringsanlegg.
Avgifter og gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 29. Erstatning
for deltakelse i brannvesenets rednings-
og slokkearbeid
Kommunen skal betale
a) erstatning for skade på personer
som har blitt pålagt å delta i brannvesenets rednings-
og slokkearbeid. Lov av 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring gjelder
tilsvarende
b) erstatning for tapt arbeidsfortjeneste for pålagt
deltakelse i rednings- og slokkearbeidet
c) erstatning for skade på eiendom eller
materielle verdier som følge av inngrep eller
rekvisisjon etter loven
d) erstatning for rekvirert materiell.
Eier av objekter og eiendommer som rednings-
og slokkeinnsatsen har rettet seg mot og andre som har
særlig tilknytning til objektet kan ikke kreve
erstatning som nevnt i første ledd.
Departementet kan fastsette forskrifter om
erstatning etter denne bestemmelsen.
§ 30. Kompensasjon
og utgiftsfordeling mellom
kommuner
En kommune som mottar bistand fra en annen
kommunes brannvesen skal yte kompensasjon for bistanden med mindre
det er inngått særskilt avtale om annet.
Omfatter en brann, eksplosjon eller
annen ulykke områder i to eller
flere kommuner, skal de utgiftene som påløper
dekkes av kommunene i fellesskap.
Fylkesmannen fastsetter kompensasjon og utgiftsfordeling mellom
kommuner for ethvert mellomværende med grunnlag i denne
loven dersom kommunene ikke selv kommer til enighet.
Departementet fastsetter kompensasjonen eller
utgiftsfordelingen dersom kommunene ligger i forskjellige fylker
og fylkesmennene ikke kommer til enighet.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
Kapittel 7. Tilsyn, håndheving og sanksjoner
m.m.
§ 31. Sentral
tilsynsmyndighet
Kongen kan bestemme hvem
som på sentralt nivå skal føre
tilsyn med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne
loven blir overholdt.
Tilsynsmyndigheten kan etter anmodning
fra kommunen bistå kommunen ved gjennomføringen
av pliktig tilsyn etter § 32.
Tilsynsmyndigheten kan la andre offentlige eller
private sakkyndige føre tilsyn på sine
vegne.
Kongen kan bestemme at én
tilsynsmyndighet skal koordinere de
offentlige tilsynsaktivitetene vedrørende helse, miljø og
sikkerhet ved store industriutbyggingsprosjekter og ved eksisterende
anlegg som omfattes av denne loven.
Presidenten: Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet har varslet at de vil gå imot
tredje ledd.
Votering:
Komiteens innstilling til § 31 første
og andre ledd bifaltes enstemmig.Komiteens innstilling til § 31 tredje
ledd bifaltes med 42 mot 27 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 18.46.39)Komiteens innstilling til § 31 fjerde
ledd bifaltes enstemmig.
Videre var innstillet:
§ 32. Lokal
tilsynsmyndighet
Kommunen skal føre tilsyn
på de områder som går frem
av denne loven eller av forskrifter gitt i medhold av denne.
§ 33. Tilsynsmyndighetens
rett til å kreve opplysninger
Enhver som er underlagt tilsyn etter
denne loven skal når tilsynsmyndigheten krever det og uten
hinder av taushetsplikten legge frem de opplysninger som anses nødvendige
for utøvelsen av tilsynet. Tilsynsmyndigheten kan bestemme
i hvilken form opplysningene skal gis.
Opplysninger som nevnt i første
ledd kan også kreves fra andre offentlige
tilsynsmyndigheter uten hinder av den taushetsplikt som ellers gjelder.
Opplysningsplikten gjelder bare de opplysninger som er
nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine
oppgaver etter loven.
§ 34. Tilsynsmyndighetens
rett til adgang m.m.
Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha uhindret
adgang til ethvert sted og til enhver innretning og kjøretøy tilsynsmyndigheten
finner nødvendig for å føre tilsyn etter
denne loven. Om nødvendig kan det kreves bistand fra politiet
for å sikre slik adgang. Politi og kontrollpersonell fra
vegkontorene kan stanse kjøretøy
i forbindelse med kontroll av transport av farlig gods.
Tilsynspersonellet skal legitimere seg i samsvar
med forvaltningsloven § 15 og om mulig sette seg i kontakt med
representant for eier eller bruker av tilsynsobjektet, og
med representant for arbeidsgiver
og hovedverneombud ved tilsyn i virksomhet.
Eier, bruker, arbeidsgiver eller
representant for disse har rett til, og kan pålegges, å være
til stede under kontrollen. Tilsynspersonellet kan bestemme
at retten ikke skal gjelde ved intervju
av arbeidstaker eller dersom slik tilstedeværelse ikke
kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller
uten at formålet med kontrollen settes i fare.
§ 35. Tilsynsmyndighetens
rett til å innhente prøver
Tilsynsmyndigheten kan kreve at den som eier,
tilvirker, innfører eller markedsfører
et produkt skal fremlegge en representativ prøve av produktet eller
iverksette de undersøkelser som finnes
nødvendige for å vurdere produktets egenskaper,
virkninger eller egnethet. Tilsvarende gjelder når
det er nødvendig for å avgjøre om et
produkt faller inn under loven. Tilsynsmyndigheten kan selv sette
i verk slike undersøkelser eller foreta nødvendig prøvetaking
og kontroll av produktet.
Første ledd gjelder tilsvarende
i forhold til avsender, mottaker eller transportør
av farlig gods.
Kostnadene bæres av den som kravet
om undersøkelser, prøvetaking og kontroll er rettet
mot. Departementet kan likevel bestemme
at kostnadene skal fordeles på flere eiere, tilvirkere,
importører eller markedsførere, eller at
de helt eller delvis skal dekkes av det offentlige. Krav på refusjon
av kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 36. Tilsynsmyndighetens
plikt til å avgi rapport etter tilsyn
Tilsynsmyndigheten skal gi skriftlig rapport
til den som er ansvarlig for tilsynsobjektet
om resultatet av kontrollen med mindre tungtveiende hensyn
tilsier noe annet. Etter tilsyn i virksomhet hvor det
er krav om verneombud skal hovedverneombud ha kopi av
rapporten.
§ 37. Pålegg
og forbud mot bruk
Tilsynsmyndigheten gir de pålegg og
treffer ellers de enkeltvedtak som er nødvendige for gjennomføringen
av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne loven.
Det skal settes en frist for når pålegget skal være
utført.
Dersom pålegg ikke oppfylles
innen fristen, kan tilsynsmyndigheten helt eller
delvis stanse virksomheten eller helt eller
delvis forby bruken av vedkommende byggverk, område, produkt
mv.
Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten
stanse virksomheten eller forby bruken av vedkommende byggverk,
område, produkt mv. selv om pålegg ikke
er gitt.
Om nødvendig kan tilsynsmyndigheten
kreve bistand fra politiet for å sikre
gjennomføring av vedtak etter annet og tredje
ledd.
§ 38. Tilbakekall
av produkt m.m.
Dersom et produkt kan medføre en uakseptabel
risiko for brann, eksplosjon eller annen ulykke eller
for øvrig ikke tilfredsstiller kravene i § 26,
kan tilsynsmyndigheten fatte vedtak om å tilbakekalle produktet
fra brukere eller distributører. Den kan også stanse
innførsel, produksjon, salg og markedsføring.
Tilsynsmyndigheten kan selv iverksette slike
tiltak og kreve kostnadene dekket av den som har fått pålegg
om slike tiltak.
§ 39. Tvangsmulkt
I pålegg etter denne loven
kan det fastsettes en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned
som går etter utløpet av den frist som
er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget
er oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som
en engangsmulkt. Sentral tilsynsmyndighet kan frafalle
påløpt tvangsmulkt.
Tvangsmulkt ilagt av kommunen tilfaller kommunen.
§ 40. Tvangsgjennomføring
Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg mot
den som unnlater å etterkomme pålegg eller
forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Med forelegg menes her
et nytt pålegg om at det tidligere pålegget eller
forbudet skal etterleves innen en frist som fastsettes
i forelegget. Forelegget skal gi opplysninger om bestemmelsene i
annet ledd og skal, så langt mulig, forkynnes for den det
er rettet mot.
Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål
mot det offentlige for å få forelegget prøvet.
Blir søksmål ikke reist innen
30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som en
rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for
dommer.
Forelegget kan ikke påklages.
Blir pålegget i rettskraftig dom eller
dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende
tilsynsmyndighet selv besørge eller få besørget
at pålegget utføres for regning av den som dommen eller
forelegget er rettet mot, uten at det er nødvendig med
kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.
Ved overhengende fare kan pålegget
fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14
uten at dom eller forelegg kreves.
§ 41. Klage
Departementet er klageinstans for vedtak truffet
av eller på vegne av sentral tilsynsmyndighet eller
av andre offentlige organer i medhold av § 31.
Sentral tilsynsmyndighet er klageinstans
for vedtak truffet av kommunestyret eller fylkesmannen.
For andre vedtak truffet av kommunen gjelder forvaltningslovens § 28
annet ledd.
§ 42. Straff
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer
denne loven, sentrale eller lokale forskrifter eller
enkeltvedtak fastsatt i medhold av denne loven, eller
som medvirker til dette, straffes med bøter eller
med fengsel inntil 3 måneder.
Den som legger hindringer i veien
for undersøkelser som offentlig myndighet iverksetter etter
denne loven, eller unnlater å yte pliktig bistand eller
gi opplysninger som kreves for utførelsen av tilsynet etter
denne loven, straffes med bøter såfremt forholdet ikke
rammes av et strengere straffebud.
Kapittel 8. Avsluttende bestemmelser
§ 43. Utfyllende
forskrifter
Departementet kan fastsette forskrifter om
a) ledelsens plikter i virksomhet,
herunder tekniske og organisatoriske tiltak, samt dokumentasjon
av slike
b) krav til håndtering av farlig stoff, herunder
krav til innretninger, apparater og lignende, meldeplikt, kriterier
for tillatelser og godkjenninger, krav til opplæring og
krav om sertifikater
c) virksomheter som utgjør risiko for storulykke
d) transport av farlig gods på land, herunder bestemmelser
om lasting, lossing, meldeplikt, kontroll på veg, jernbane
og i virksomhet, sikkerhetsrådgiver i virksomhet samt om
utstyr og hvilke instanser som kan godkjenne og kontrollere slikt
utstyr, og om krav til opplæring og opplæringsordninger.
§ 44. Overgangsbestemmelser
Forskrifter, vedtekter og andre bestemmelser
gitt i medhold av lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer
samt væsker og gasser under trykk, lov 14. juni
1974 nr. 39 om eksplosive varer og lov 5. juni 1987 nr.
76 om brannvern m.v. gjelder inntil videre i den utstrekning de ikke
strider mot denne loven her eller bestemmelser gitt i medhold
av den. Det samme gjelder tillatelser, godkjenninger, samtykker
m.m. så langt tilsynsmyndigheten aksepterer dette.
§ 45. Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
§ 46. Endring
i andre lover
Fra det tidspunkt loven trer i kraft gjøres
følgende endringer i andre lover:
§ 7 nytt tredje
ledd skal lyde:
Vegdirektoratet kan bestemme
at transport av visse typer farlig gods kun skal være tillatt på
visse veger, til visse tider eller på andre særlige vilkår. Vegdirektoratet kan
gi vegkontoret adgang til å gjøre unntak fra slik forskrift.
§ 18 oppheves.
§ 36 nr. 1 bokstav f)
skal lyde:
§ 36 nr. 2 bokstav b)
skal lyde:
b) har brukt kjøretøy
med vesentlig overlast, eller med farlig gods i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne lov, eller med uforsvarlig plassert last, eller
på veg der kjøretøyet ikke
må kjøre etter gitte bestemmelser om
aksel- og boggilast, lengde, bredde, høyde m.m, eller
2. Lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige
varer samt væsker og gasser under trykk oppheves.
3. Lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer
oppheves.
4. I lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant skal § 6-1
(2) bokstav b) lyde:
b) feieavgift etter brann-
og eksplosjonsvernloven 28 annet ledd
5. Lov 5. juni 1987 nr. 26
om brannvern m.v. oppheves.
6. I lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og
drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m.
(jernbaneloven) skal § 5 annet ledd oppheves.
7. I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
skal § 13-9 bokstav a) og b) lyde:
a) de som er utskrevet til tjeneste i brannvesenet etter brann-
og eksplosjonsvernloven § 17
b) de som på forlangende eller tilsigelse
yter hjelp etter brann- og eksplosjonsvernloven § 5
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Presidenten: Det voteres over lovens overskrift
og loven i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.
Videre var innstillet:
B .
Lov
om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om
arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.
I
I lov 4.februar 1977 nr. 4 om arbeidervern
og arbeidsmiljø m.v. gjøres følgende
endringer:
§ 34 første
ledd skal lyde:
Barn som er under
15 år eller skolepliktige etter lov om
grunnskolen og den vidaregående opplæringa (opplæringslova),
må, utenom de tilfeller som er nevnt i § 35, ikke
nyttes til arbeid som går inn under denne lov.
§ 35 første
ledd bokstav b) skal lyde:
b) at barn som har fylt 14 år,
men fortsatt er skolepliktig, kan nyttes til
arbeid som ledd i barnets skolegang eller i praktisk
yrkesorientering, når arbeidet ikke kan være
skadelig for barnets helse eller utvikling. Det opplæringsprogram
arbeidet inngår i skal være godkjent
av skolemyndighetene.
§ 36 første
ledd skal lyde:
Arbeidstiden for personer
under 18 år skal legges slik at den ikke hindrer
skolegang, eller hindrer dem i å dra nytte
av undervisningen.
§ 36 annet ledd skal lyde:
For barn som er under 15 år eller
er skolepliktig, må den alminnelige arbeidstiden ikke
overstige 2 timer i døgnet og 12 timer i uken. På undervisningsfrie
dager kan den daglige arbeidstiden heves til 7 timer. I perioder med
skoleferie på minst en uke må den alminnelige
arbeidstiden ikke overstige 7 timer i døgnet
og 35 timer i uken.
§ 36 syvende ledd skal
lyde:
Direktoratet for arbeidstilsynet
kan fastsette nærmere regler om unntak fra 2 timers og 12 timers
grensen i annet ledd for kulturelt eller lignende arbeid, herunder fastsette
vilkår. Direktoratet for arbeidstilsynet kan gi nærmere
unntak fra reglene i tredje og fjerde ledd i særlige
tilfeller dersom det finnes saklige grunner for det, herunder fastsette
vilkår.
§ 37 annet ledd skal lyde:
Ungdom mellom 15 og 18 år
som ikke er skolepliktig skal ha en arbeidsfri periode
enten mellom kl 2200 og kl 0600 eller mellom
kl 2300 og kl 0700. Arbeid mellom kl 2100 og
kl 2200 eller arbeid mellom kl 2100 og kl 2300 er nattarbeid og
må ikke drives i andre tilfeller enn nevnt i 42 og i 43.
§ 38 første
ledd skal lyde:
Arbeidsgiver skal sørge for at ungdom
som settes til nattarbeid i henhold til § 37 tredje ledd skal gis tilbud om helsekontroll.
§ 39 første
ledd skal lyde:
Personer under 18 år skal ha hvilepause i minst 30 minutter, om mulig
sammenhengende, dersom den daglige arbeidstiden overstiger 41/2
time.
§ 39 annet ledd skal lyde:
Barn som er under 15 år eller
er skolepliktig, skal ha en sammenhengende hvileperiode på minst
14 timer for hver periode på 24 timer. Ungdom mellom
15 og 18 år som ikke er skolepliktig, skal ha
en sammenhengende fritid på minst
12 timer for hver periode på 24 timer.
II
Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Presidenten: Det voteres over lovens overskrift
og loven i sin helhet.
Videre var innstillet:
C.
Stortinget ber Regjeringen så raskt
som mulig og senest i statsbudsjettet for 2003, legge frem en vurdering
av forslag til tiltak og eventuelle lovendringer som er nødvendige
for å sikre levende husdyr brannsikkerhet minst på linje
med de virksomhetene som håndterer dyrene som slakt.
Presidenten: C blir i samsvar med forretningsordenens § 30
fjerde ledd å sende Stortinget.