Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringa.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil tre minutter.

– Det anses vedtatt.

Ursula Evje (FrP) (ordfører for saken): Først vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et godt utført arbeid – hvert enkelt parti ut fra sine ideologiske ståsteder.

Svært mange av de kapitlene som er behandlet, har det vært bred enighet om, men på noen felt er det helt klare skillelinjer. Skillelinjene synes å avtegne seg langs en skala som går på prinsipiell uenighet tuftet på en annen ideologi enn den Mjøs-utvalget la til grunn. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre anser denne loven, som var tenkt å danne fundamentet for en helt nødvendig kvalitetsreform i høyere utdanning, mer som én av flere lovrevisjoner, mens Fremskrittspartiet også har tatt innover seg at høyere utdanning fremstår som et tilbud uten kvalitetssikring eller normer for hva som skal betraktes som god kvalitet.

Når det gjelder organet for akkreditering og evaluering, viser den største uenigheten seg tydelig. Det er av viktighet at dette organet utformes som et faglig sterkt og uavhengig organ, fordi hele prinsippet om kvalitetssikring og kvalitetsheving, er knyttet opp til det faglige evalueringsarbeidet. At rimelig klare vedtak i Stortinget i noen tilfeller må presiseres og konkretiseres i forhold til innstillingen fra Mjøs-utvalget for å få et praktikabelt system, anser jeg for å være rimelig uhørt. Men det har skjedd med den politiske ledelse i departementet sin velsignelse. Dette tilpasningsarbeidet har satt hele arbeidet med Kvalitetsreformen i fare, etter Fremskrittspartiets oppfatning.

Fremskrittspartiet anser videre at arbeidet med standarder bør gjøres i forhold til de standarder som legges til grunn ved tilsvarende utdanninger ved ledende internasjonale institusjoner. Ved å anvende et slikt prinsipp behøver ikke departementet å gi forskrifter, og arbeidet forenkles vesentlig.

Når det gjelder saksbehandlingsregler, utarbeides disse av organet og godkjennes av departementet. Enkle, klare, lettfattelige prinsipper som en ikke behøver å tolke i noen vesentlig grad.

I tillegg må det gis en adgang til å klage for å sikre brukeres rettssikkerhet. Men klagenemnda må være uavhengig og faglig. Vi snakker om kvalitet i høyere utdanning, og ikke en pølsebod eller flere plassert strategisk utover det ganske land.

Når det gjelder den private delen av norsk høyere utdanning, fattet også Stortinget et vedtak om en felles lov, ergo likebehandling mellom de offentlige og private tilbydere av høyere utdanning. Dette vedtaket skal nå effektueres i etapper. Det betyr at det er mye enklere å sikre en praksis for forskjellsbehandling allerede når det gjelder felles regler om kvalitetssikring. De private må akkrediteres, mens de offentlige får en forhåndsakkreditering. Dette er klar og tydelig forskjellsbehandling og etter mitt syn helt uverdig.

Vi deler Regjeringens syn om et nasjonalt organ for akkreditering og evaluering som skal legges til Oslo og være operativt fra 1. januar 2003. – Det skulle bare mangle!

Et annet punkt der det er uenighet, og som berører alle, gjelder studentene og arbeidsmiljøet. Det har vært umulig å få en felles forståelse for at arbeidsmiljølovens bestemmelser, så langt det er mulig, benyttes. Dette er en velprøvd lov med sanksjonsmyndighet og et velfungerende kontrollapparat. I tillegg er det viktig å huske at loven allerede fungerer for de ansatte inne på institusjonene. Det er derfor ubegripelig at flertallet her legger opp til nok et uavhengig offentlig tilsynsorgan med sanksjonsmyndighet. Her skal tydeligvis kontrollører gå i kø og se på de samme forholdene. Hva vil flertallet gjøre om det oppstår uenighet mellom disse to organenes syn på enkeltforhold? Skal det være enda ett organ som skal mekle, eller skal det være noen som skal avgjøre dette? Fremskrittspartiet viser til at både studenter og LO finner å kunne støtte at arbeidsmiljøloven gjelder, med den kontrollfunksjon og sanksjonsmyndighet som den råder over. Det som er viktig, er at det tilføres nok midler til å gjennomføre en nødvendig dimensjonering for drift. Det er vi i Fremskrittspartiet rede til å garantere, men det blir ikke flertall for dette heller.

Jeg ser at klokken går, så jeg får ta resten i et tre minutters innlegg.

Jeg fremmer med dette de forslagene vi har i innstillingen.

Presidenten: Ursula Evje har da tatt opp de forslagene hun refererte til.

Vidar Bjørnstad (A): Reformer i høyere utdanning for å sikre bedre kvalitet har stått høyt på dagsordenen i hele denne sesjonen. Jeg kan nevne nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler, en kraftig forbedring i studiefinansieringen – til tross for motstand blant regjeringspartiene – ny gradsstruktur, høyere kunstutdanning, og saken vi behandler her i dag, ny universitets- og høgskolelov.

Det er på de fleste punkter enighet eller et flertall for forslagene, som bygger på Stortingets vedtak fra behandlingen av meldingen om Kvalitetsreformen. Her må jeg bare vise til innstillingen når saksordfører ikke har redegjort for komiteens innstilling.

La meg benytte anledningen til å begrunne viktige hensyn fra Arbeiderpartiets side hvor det er ulike oppfatninger i komiteen. Et mye omtalt spørsmål har vært studentenes lærings- eller arbeidsmiljø. Jeg er sikker på at vi alle er enige om målet, at studentene skal sikres et godt arbeidsmiljø. Uenigheten har gått på hvordan det skal skje.

Arbeiderpartiet mener at arbeidsmiljøloven med alle forskrifter ikke er tilpasset situasjonen for studentene i forhold til institusjon, tilsvarende forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det fremgår da også av mindretallsforslaget. Vi har ønsket å ta krav til arbeidsmiljøet direkte inn i universitets- og høgskoleloven og ikke blande ulike lover. Med vedtakene her i dag vil vi sikre bestemmelser om ansvaret for studentenes arbeidsmiljø i loven, med utgangspunkt i arbeidsmiljølovens bestemmelser på området. Studenter med særlige behov er spesielt omtalt. Dette har studentorganisasjonene selv tidligere karakterisert som et langt steg i riktig retning.

Videre blir det krav om medvirkning for studentene ved at det opprettes læringsmiljøutvalg, hvor studentene har halvparten av medlemmene. Når det gjelder tilsyn, er imidlertid Regjeringens opplegg for dårlig. Vi mener at det må være et uavhengig tilsyn med sanksjonsmyndighet som skal påse at institusjonene følger opp sitt ansvar. Flertallet ber da også om at Regjeringen skal fremme forslag om dette innen utgangen av året, hvor de også vurderer om eksisterende tilsynsordninger, f.eks. Arbeidstilsynet, kan inneha denne funksjonen. Vi må rett og slett sikre oss at vi velger den beste løsningen.

Arbeiderpartiet går imot forslaget om åremålstilsettinger i undervisnings- og forskerstillinger som betyr at varigheten på en midlertidig stilling kan være fra fire til tolv år. Det er en vesentlig svekkelse av de tilsattes rettigheter, og det i en sektor hvor det allerede er et stort antall midlertidige stillinger. I tillegg vil ytterligere utvidelser virke negativt inn i et rekrutteringsperspektiv.

Dagens regler i tjenestemannsloven om midlertidig tilsetting og de nærmere regler om åremålstilsettinger i forskriftene når det gjelder administrative/faglige lederstillinger og utdanningsstillinger, gir institusjonene tilstrekkelige muligheter. Jeg har også merket meg at Arbeids- og administrasjonsdepartementet har en tilsvarende oppfatning, og mener at forslaget innebærer en rett til bruk av åremålstilsettinger i situasjoner hvor den reelle begrunnelsen egentlig tilsier en midlertidig stilling. Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner merknaden fra Fremskrittspartiet i forhold til det standpunktet de har tatt i saken.

Regjeringen har foreslått at organet for akkreditering og evaluering skal legges til Oslo. Dette er vi uenig i. NOKU, som babyen kalles, vil ha et vesentlig antall stillinger og budsjett. Ut fra et større samfunnsperspektiv med hensyn til sysselsetting og utvikling utenfor sentrale strøk, har Arbeiderpartiet som utgangspunkt at ny statlig virksomhet normalt skal legges utenfor Oslo. Jeg kan ikke se at det er tungtveiende grunner og faglige hensyn som diskvalifiserer alle andre steder enn hovedstaden med hensyn til lokalisering av NOKU. Det er her snakk om vilje!

Arbeiderpartiet vil fortsatt opprettholde dagens lovbestemmelse om at undervisningsspråket til vanlig skal være norsk. Vi mener det understreker universitetenes og høgskolenes ansvar for å ivareta og utvikle det norske språket ut fra flere hensyn. Og dette står ikke i motsetning til at institusjonene må utvikle flere undervisningstilbud på fremmedspråk. Flertallet, som vil fjerne bestemmelsen om norsk som undervisningsspråk til vanlig, mener jo også at dette er en selvfølge.

Ny universitets- og høgskolelov følger opp målene om bedre kvalitet i høyere utdanning, med bedre studiehverdag for studentene og større frihet til institusjonene for å møte raskere omstillingskrav. Men lovvedtak er ikke nok. Fra Arbeiderpartiets side vil vi understreke Regjeringens og vårt ansvar for å sørge for at universitetene og høyskolene sikres ressurser for å gjennomføre den nødvendige kvalitetsforbedringen. Vi vil spesielt peke på behovet for omstillingsmidler i denne fasen, og at dette legges inn i kommende budsjetter.

Mange har omtalt Kvalitetsreformen som studentenes reform. Den har selvsagt flere formål. Men enten vi nå ser hen til forskning eller andre samfunnsorganer, må vi fokusere på å gi kommende generasjoners ungdom de beste muligheter til å lykkes i å nå sine utdanningsmål. Det er de som er grunnlaget i kunnskapssamfunnet.

Jeg tar til slutt opp mindretallsforslagene hvor Arbeiderpartiet er medforslagsstiller.

Presidenten: Vidar Bjørnstad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Jan Olav Olsen (H): Dette er en stor og viktig sak, og det er svært gledelig at Regjeringen i all hovedsak vil få støtte for sine endringsforslag.

Bakgrunnen for saken er, som saksordfører gjorde rede for, Kvalitetsreformen for høyere utdanning og nødvendigheten av å gjøre visse endringer i gjeldende lov for å nå målene som der er satt. Fremme institusjonenes frihet, styrke ledelse og styring ved institusjonene og styrke det helhetlige læringsmiljø er de viktigste siktemålene med endringsforslagene. I tillegg foreligger et forslag om et uavhengig akkrediterings- og evalueringsorgan. Fra Høyres side er det grunn til å uttrykke glede over at dette vil få flertall ved behandlingen i Stortinget.

Noen punkt er det uenighet om i komiteen, og jeg vil få lov til å kommentere noen av disse punktene.

Først tilsettingsforhold. Flertallet støtter Regjeringens forslag om at åremålstilsetting kan skje i undervisnings- og forskerstillinger når tjenestemannen skal delta i prosjekt. Dette mener vi er viktig for å lette omstillingsprosesser i institusjonene, samt at det er viktig å komme bort fra tungvinte godkjenningsordninger. Maksimumsgrensen for åremålstilsetting vil være 12 år, som fastlagt i tjenestemannsloven. Primært hadde vi ønsket noe større fleksibilitet, men det var det ikke mulig å få flertall for. Den ordning som flertallet nå støtter, mener vi er viktig for å få inn fleksibilitet og få det på plass, selv om større fleksibilitet altså kunne vært ønskelig, samtidig som avgrensningen i tid ikke skulle være til hinder for nødvendig rekruttering til disse stillingene. Og la meg understreke igjen at tjenestemannslovens bestemmelser om maksimumsgrense skal gjelde.

Så til valg, eventuelt tilsetting, av ledere. Frihet for institusjonene til selv å fastsette den interne organisasjon ser vi også på som viktig. Ett av siktemålene med lovendringene er å styrke ledelse og styring ved institusjonene. At styret selv bestemmer om leder for avdeling eller grunnenhet skal tilsettes på åremål eller velges, vil styrke styrets posisjon som øverste styringsorgan. Det er gledelig at det fortsatt er flertall for dette, og at mindretallet har tatt til etterretning at dette flertallet finnes og legger det til grunn.

For det tredje vil jeg nevne det uavhengige akkrediterings- og evalueringsorgan. For Høyre er det viktig at organet sikres uavhengighet og legitimitet. Det mener vi forslaget fra Regjeringen gjør, og at forslaget følger opp Stortingets behandling av Kvalitetsreformen. Jeg vil få lov til å minne om at organets avgjørelser ikke skal overprøves av departementet. Fra Høyres side deler vi ikke Fremskrittspartiets bekymring over at det kan svekke organets legitimitet og uavhengighet at departementet i § 13 nr. 3 gis myndighet til å gi organet pålegg etter egne forskrifter. § 13 nr. 3 sier eksplisitt:

«Departementet kan ikke gi organet pålegg utover det som er hjemlet i lov eller fastsettes av departementet i forskrift, og kan ikke overprøve organets akkrediteringer».

Organets uavhengighet og legitimitet er sikret.

Komiteen er enstemmig når det gjelder en endring i § 46, slik at gamle og nye universitet likestilles i forhold til hvilke fag, emner og emnegrupper som skal tilbys. For Høyre har det ikke vært naturlig å lage noe skille i loven mellom de gamle og eventuelle nye universiteter. Vi begrunner vårt syn ved å vise til Mjøs-utvalgets innstilling og til Innst. S. nr. 337 for 2000-2001. Jeg viser til innstillingen hvor dette er referert. Høyre er enig – fortsatt enig – med Mjøs-utvalget i at det ikke er behov for flere klassiske universitet i Norge.

Når Fremskrittspartiet i sin merknad bruker betegnelsen «breddeuniversitet» i stedet for «klassisk universitet», må jeg få påpeke at dette ikke nødvendigvis er synonyme begreper. Når Fremskrittspartiet videre tolker flertallets merknad som at den kan forhindre f.eks. Høgskolen i Stavanger fra å bygge ut sine fag ytterligere, så er det ikke i tråd med den tolkning Høyre og det øvrige flertall legger i sin merknad. Mulighetene for å oppnå universitetsstatus vanskeliggjøres ikke gjennom flertallets merknader.

Mjøs-utvalgets kriterier for å oppnå universitetsstatus slik de framkommer i Innst. S. nr. 337, står fast og er ikke rokket ved.

Som siste punkt vil jeg nevne studentenes læringsmiljø. Her utgjør regjeringspartiene et flertall sammen med Arbeiderpartiet. Det er viktig at et godt læringsmiljø og arbeidsmiljø for elevene sikres. I den foreslåtte lovtekst er kravene som skal stilles til det fysiske arbeidsmiljø, konkretisert. Medvirkning er nedfelt i lovforslaget gjennom opprettelse av et læringsmiljøutvalg med like mange representanter fra studentene og fra institusjonen, og at leder velges hvert år vekselsvis blant disse. Fra Høyres side er vi tilfreds med lovens formulering. Vi støtter imidlertid at det er behov for et uavhengig tilsynsorgan med sanksjonsmyndighet.

I neste uke skal Stortinget behandle sak om endringer i privathøyskoleloven, og så skal arbeidet med en felles lov starte i løpet av 2002. Det blir en viktig prosess.

Rolf Reikvam (SV) (komiteens leder): Regjeringen har i stor grad fulgt opp det Stortinget sa i Innst. S. nr. 337. Dette er å betegne som en kvalitetsreform. Så kan man alltid diskutere om man på forhånd kan si at en reform blir en kvalitetsreform. Men det som i hvert fall er ganske sikkert, er at det er en reform, en omfattende reform, vi står foran, og vi håper også at det skal være en kvalitetsreform.

Det er både en strukturreform, og det er en innholdsreform. Det vi nå gjør i dag, er å få alle strukturene på plass, plassere dem inn i lovverket. Erfaringsmessig vet vi at vi er veldig gode når det gjelder strukturer. Tidligere reformer har vist at vi får på plass strukturene, men så er vi kanskje ikke alltid like gode når det gjelder innholdet i reformene. Jeg håper jo at det som gjelder innholdet, innholdsreformen, også kommer på plass etter hvert. Der ligger ikke ansvaret primært hos oss. Der ligger ansvaret primært hos institusjonene, og jeg håper og tror at dette skal fungerer godt. Jeg tror også at vi har lagt det meste til rette, i og med at vi tidligere har tort både å ta fatt i læringsmiljøet og se det i sammenheng med evaluering, vurdering, karakterer osv. Siden vi var så klare med hensyn til å gi sterke føringer da vi behandlet Innst. S. nr. 337 for 2000-2001, føler jeg meg trygg på at vi også skal klare innholdsreformen på en bra måte. Men der ligger utfordringene hos institusjonene.

Da Stortinget tidligere behandlet Innst. S. nr. 337, fikk vi på plass stipendandelen. Flertallet vedtok å øke stipendandelen til 40 pst., en viktig del av reformen, som jeg er glad for er på plass. Nå er det derfor strukturene vi skal ha på plass.

Det er stort sett enighet i komiteen, men på en del områder er det ulike flertall og mindretall.

Først til læringsmiljøet og arbeidsmiljøbestemmelser for studenter. Dette er jo en gammel sak som vi har holdt på med i mange år. Jeg beklager vel at Regjeringen ikke var enda tydeligere når det gjelder at arbeidsmiljølovens bestemmelser bør legges til grunn. Jeg ser ingen sterke grunner til ikke å legge seg på de bestemmelsene som er nedfelt i arbeidsmiljøloven med de tilsynsmyndighetene som er lagt inn der, og at vi bruker de strukturene som er organisert der, fordi arbeidsmiljøloven og tilsynsorganene der omfatter jo de ansatte ved disse institusjonene. Det vil også være naturlig at de også skal omfatte studentene, som er den største gruppen.

Den utvidelsen av åremålstilsettingen som det er lagt opp til, synes jeg er feil vei å gå. Jeg synes vi skulle ha lagt oss på de generelle bestemmelsene som gjelder for undervisningspersonell og forskerpersonell i staten, og ikke utvide muligheten, som flertallet nå legger inn, ved å si at man kan være åremålstilsatt i prosjekter i inntil 12 år. Dette er ikke i samsvar med den arbeidslovgivningen som gjelder, og jeg synes det er uheldig at vi åpner for det her.

Akkrediteringsorganet får vi på plass. Komiteen understreker veldig sterkt at dette organet skal være med på å bygge opp om og støtte institusjonene i deres kvalitetsarbeid. Det er viktig at akkrediteringsorganet tar denne rollen, slik at det først og fremst ikke blir et kontrollerende organ, men er ute på institusjonene og bygger opp om og støtter det forbedringsarbeid og det utviklingsarbeid som foregår der, og at det tar den rollen på alvor.

Jeg er dessuten litt overrasket over at regjeringspartiene ikke følger opp forslaget om å legge dette organet utenfor Oslo. Det har jo vært en parole for Regjeringen – i hvert fall for deler av Regjeringen – å si at nye tilsynsorgan skal ut av Oslo. Her etablerer vi et nytt organ, men man vil ikke være med på å legge det utenfor Oslo. Det beklager jeg.

Jeg er også glad for at vi nå ikke lager et skille mellom gamle og nye universiteter angående muligheten til å godkjenne opprettelse av fag, men sier at blir en definert som universitet, uansett om det er før en dato eller etter en dato, så har en samme rettighet i forhold til den faglige friheten når det gjelder opprettelse og nedleggelse av fag.

Jeg er noe overrasket over at Høyre ikke er med i mindretallet som sier at norsk i hovedregelen skal være undervisningsspråk. Det ligger inne i dagens lov, og det burde være naturlig for oss å understreke dette. Dette er jo de høyeste utdanningsinstitusjonene vi har, og vi burde klare å si at norsk til vanlig er undervisningsspråket. Jeg beklager dette og er overrasket over at Høyre ikke er med, Høyre som er opptatt av kultur og kulturarv.

Så vet vi at dette vil koste penger. Jeg håper at vi, når vi kommer til budsjettet, er klare til å bevilge den milliarden som sannsynligvis trengs.

Arne Lyngstad (KrF): Odelstinget behandler i dag den lovmessige oppfølging av Kvalitetsreformen for høyere utdanning. Det er med tilfredshet jeg konstaterer bred politisk oppslutning om den reformen. Regjeringens forslag har bygd på flertallsinnstillingen fra Stortinget våren 2001. Med endringene i Stortingets sammensetning etter valget sist høst har de mindretallssynspunkter Kristelig Folkeparti den gang målbar, nå fått flertall i denne saken. Det gjelder særlig ett punkt, nemlig institusjonenes frihet til selv å bestemme den interne organisering i forhold til ledelse på avdelingsnivå. Valget sist høst har også gitt et flertall som vil åpne for at enkelte statlige høyere utdanningsinstitusjoner, skal kunne organiseres som selvstendige rettssubjekter, altså som særlovsselskaper. Dette er i tråd med flertallet i Mjøs-utvalget, og her har Regjeringen satt i gang en prosess som har Kristelig Folkepartis støtte.

Den viktigste nyvinning i dagens lovvedtak er opprettelsen av et uavhengig organ for akkreditering og evaluering. Avgjørelsene i dette nasjonale organet for kvalitet i utdanningen – NOKU – skal ikke overprøves av departementet, noe som er viktig for å sikre NOKUs legitimitet. Det er imidlertid viktig at standarder for institusjonsakkreditering blir så klare og entydige som mulig for å sikre nivået på høyere utdanning, noe departementet kan bidra til gjennom forskrift om prosedyrer og standarder. Ansvaret for de faglige vurderingene ligger hos NOKU og kan ikke settes til side av departementet. Her opplever jeg at kritikken fra Fremskrittspartiets Ursula Evje etter mitt syn er dårlig fundert og bommer totalt på saksinnholdet i lovforslaget. Kristelig Folkeparti mener det er en sentral oppgave for NOKU å evaluere institusjonenes interne system for kvalitetssikring og være en faglig rådgiver for institusjonene om systemforbedring. Jeg har med tilfredshet registrert at mange institusjoner har kommet godt i gang med dette. I regi av Norgesnettrådet har både universitet og statlige og private høgskoler deltatt i et toårig prosjekt for utvikling av kvalitetssystem i institusjonene. Dette prosjektet har gitt gode erfaringer for det videre arbeid.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig at NOKU blir etablert så raskt som mulig. Da Stortinget vedtok å opprette et uavhengig akkrediterings- og evalueringsorgan, pekte vi nettopp på den kompetanse som fantes i sekretariatet i Norgesnettrådet. Både tidsaspektet og kompetansemiljøet tilsier at NOKU etableres i Oslo.

Kristelig Folkeparti har hele tiden sagt at et universitet er et universitet. Derfor la vi Mjøs-utvalgets kriterier til grunn for akkreditering av universitet. Vi har ønsket et mer dynamisk lovverk som gjør det mulig for institusjonene til faglig å kvalifisere seg for større undervisnings- og forskningsoppgaver. Med en slik kvalitetsheving og faglig kvalifisering kan vi også gi institusjonene større frihet til selv å ta ansvar for utdanningstilbudene. Det er nasjonalt ikke behov for å utvikle kopier av de universiteter vi allerede har, eller bygge ut fagområder som allerede er godt dekket. Det er derfor ikke behov for flere «klassiske» universiteter i Norge. Kristelig Folkeparti mener at opprettelse av nye fag ved universitetene vil bli styrt av faglige hensyn og kvalitet, økonomi og samfunnsbehov. Jeg er derfor tilfreds med at en samlet komite i innstillingen tar den lovmessige konsekvens av at et universitet er et universitet.

Mange opplever i dag problemer med å få godkjent utdanninger fra utlandet her hjemme. Det bør være et prinsipp at utdanninger fra utlandet bør godkjennes når disse er jevngode med tilsvarende fra norske institusjoner. NOKU får her en viktig rolle. Men også gjennom internasjonale avtaler kan vi bidra til dette. I Norden har vi utviklet et nært samarbeid på utdanningsområdet gjennom utvekslingsordninger og faglig samarbeid. En rapport til Nordisk Ministerråd om nordboeres rettigheter forteller oss at dette samarbeidet ikke fungerer tilfredsstillende. Vi bør derfor utvikle en sterkere nordisk samordning av utdanning, eksamen og kompetansekrav. I tillegg til utdanningssamarbeid bør en også nå innarbeide gjensidig godkjenning av nordiske fagbrev og betrakte disse som likeverdige. Dette er viktig for å få til et velfungerende arbeidsmarked i Norden og sikre god kompetanse når det gjelder arbeidskraft. Jeg mener derfor at Regjeringen nå må ta initiativ til en gjennomgang og modernisering av de nordiske avtaler på utdanningsområdet for å lette studentutveksling og godkjenning av utdanninger og kompetansekrav, og jeg er glad for at en enstemmig komite gir sin tilslutning til et slikt forslag.

I Kristelig Folkeparti er vi tilfreds med at vi nå får inn i loven bedre bestemmelser om studentenes læringsmiljø. Vi er enig i at vi trenger et uavhengig tilsynsorgan med sanksjonsmyndighet. Vi er også tilfreds med at studentene er med i et læringsmiljøutvalg og slik deltar aktivt i utviklingen av et bedre læringsmiljø. I det utredningsarbeidet som skal skje, bør en også vurdere studentenes klageordninger til tilsynsorganet.

Til slutt: Kristelig Folkeparti ønsker å lage en felles lov for både statlige og private institusjoner. Vi imøteser det arbeidet, og håper at det ikke trekker ut i tid.

Ola T. Heggem (Sp): Lovforslaget i dag er en oppfølging av Stortingets behandling av Kvalitetsreformen. Kvalitetsreformen skal bl.a. gi utdanningsinstitusjonene større frihet og mer ansvar for strategisk styring. Studentene skal følges bedre opp gjennom studentevalueringer, sikres større representasjon i styrer og sikres et godt lærings- og arbeidsmiljø. Et nytt organ for akkreditering og evaluering skal forestå en faglig bedømmelse av om en institusjon fyller et gitt sett av standarder. Dette organet skal være uavhengig. Organets avgjørelser skal heller ikke kunne overprøves av departementet. Senterpartiet mener dette vil bidra til å sikre akkrediteringsorganets legitimitet hos berørte miljøer og institusjoner.

Saksordføreren har gjort rede for at det er stor grad av enighet på de fleste områdene. Det er bra. Jeg vil imidlertid trekke fram noen områder der Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti utgjør et mindretall i innstillingen.

Det første gjelder tilsettinger. Senterpartiet går sammen med de to nevnte partiene imot § 30 nr. 2 om at tilsetting på åremål kan skje i undervisnings- og forskerstillinger når tjenestemannen skal delta i prosjekt, og at varigheten på en midlertidig stilling kan være fra fire til tolv år. Senterpartiet vil fremholde at det allerede er et stort antall midlertidige stillinger i sektoren, og at en utvidelse med åremålsstillinger vil virke negativt i et rekrutteringsperspektiv. Senterpartiet kan heller ikke forsvare Regjeringens forslag, fordi det innebærer en vesentlig svekkelse av de tilsattes rettigheter.

Den andre saken gjelder språket. Senterpartiet er – i det samme mindretall – bekymret over at Regjeringen foreslår å sløyfe § 44 nr. 1 om at undervisningsspråket til vanlig er norsk. Senterpartiet vil understreke at universitetene og høgskolene har et særlig ansvar for å ivareta og utvikle det norske språket, og for å utvikle norske fagtermer. I tillegg vil jeg understreke at undervisning på norsk er garantien for at høgere utdanning forblir tilgjengelig for alle, og det sikrer allmennheten mulighet for informasjon og innsyn. Derfor har mindretallet fremmet et forslag: «Undervisningsspråket er til vanlig norsk.» Dette er selvfølgelig ikke til hinder for at universiteter og høgskoler kan utvikle undervisningstilbud på fremmed språk, noe komiteen faktisk har understreket skal skje.

Den tredje saken gjelder plassering av det nyopprettede Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen – NOKU. Flertallet – bestående av regjeringspartiene, med støtte fra Fremskrittspartiet – støtter Regjeringens forslag om at dette organet skal plasseres i Oslo. Senterpartiet har merket seg at Regjeringen i denne saken ikke tar konsekvensen av at det finnes kompetente fagmiljøer i de andre universitetsbyene. Derfor har mindretallet fremmet forslag om at NOKU lokaliseres utenfor Oslo.

Jeg vil avslutte med å understreke at den nye universitets- og høgskoleloven er et godt redskap for institusjonene for kvalitetsheving i høgere utdanning.

Statsråd Kristin Clemet: La meg først komme med et par kommentarer til deler av innstillingen, der flertallet har kommet med nye forslag, eller nyanser, i forhold til Regjeringens forslag.

Det første gjelder spørsmålet om å lette mobiliteten av studenter i Norden. Det synes jeg er et meget positivt forslag, og jeg kan opplyse at det allerede er igangsatt et arbeid i Nordisk Ministerråd for å følge opp den utredningen som der foreligger på nordisk plan.

For det andre er det en anmodning til Regjeringen om innen utgangen av 2002 å komme tilbake med en vurdering av en uavhengig tilsynsordning når det gjelder studentenes læremiljø. Det skal vi selvsagt gjøre. Jeg legger ikke skjul på at vi mener at tidsfristen er relativt knapp, men vi skal selvfølgelig tilstrebe å nå det.

For det tredje er det komiteens ønske om at det ikke skal være noe lovmessig skille mellom gamle og nye universiteter. Det har jeg merket meg. Jeg har også merket meg komiteens relativt sterke understreking av at det ikke er behov for flere klassiske breddeuniversiteter – en merknad som er i samsvar med Mjøs-utvalgets innstilling.

Så har jeg lyst til å gi anerkjennelse til komiteen og til Stortinget som et hele for det omfattende arbeid som har vært gjort i forbindelse med den såkalte Kvalitetsreformen – et arbeid jeg delvis har observert mens jeg ikke satt i regjering. Det er etter min mening slik at Stortinget har foretatt en i alle ledd meget grundig behandling av Kvalitetsreformen, og det er vel riktig å konstatere at det er relativt bred enighet om denne i Stortinget. Jeg synes også at Stortinget på ulike punkter har kommet med konstruktive forslag til forbedringer av reformen. Dette er, selv om saken i dag kan synes liten fordi vi ikke behandler den så lenge, en stor reform. Det er store forventninger til sektoren. Det er i gang et veldig stort arbeid. Sektoren fortjener anerkjennelse og støtte for det arbeidet som gjøres – og det mener jeg den får med den brede enigheten som er her i Stortinget.

Vi behandler mange saker i tilknytning til Kvalitetsreformen. Komiteens leder var inne på spørsmålet om dette virkelig er en kvalitetsreform. Ja, jeg vil si at den har tre viktige formål. For det første å øke kvaliteten både på utdanning, forskning og kvalitetssikringssystemer, for det andre å øke effektiviteten på utdanningene og for det tredje å øke internasjonaliseringsgraden.

Og så spør noen: Er det mulig å øke effektiviteten og kvaliteten samtidig? Er dette egentlig en kvalitetsreform? Ja, jeg mener det. Effektivitetsbegrepet er ikke det samme i akademia som i industri. Effektivitetsbegrepet omfatter både formålseffektivitet og kostnadseffektivitet. Det er ikke pr. definisjon noe kvalitativt høyverdig ved at studieåret ikke utnyttes, ved at studentene ikke får tilstrekkelig veiledning, ved at man ikke greier å gjøre seg ferdig med en doktorgrad eller ved at forskere bruker for mye av sin tid på administrasjon og skjemavelde fremfor forskning. Jeg mener at de endringene som nå gjøres, er riktige. Studentene skal nå ha krav på en bedre utnyttelse av studieåret, forpliktende studieplaner og bedre veiledning. Samtidig får de en studiefinansiering, som har vært nevnt her, som i større grad belønner progresjon.

Institusjonene på sin side får mye større frihet til selv å organisere sin virksomhet, men får også større ansvar for resultatene som oppnås. Også institusjonene vil bli belønnet for progresjon og kvalitet. Begrunnelsen for at vi gjør dette, er den samme som for all høyere utdanning i hele verden. Den globale etterspørselen etter høyere utdanning øker helt enormt, fordi utdanning nå er for de mange og ikke bare for de få. Behovet for høyt spesialisert kunnskap er økende. Mobiliteten over landegrensene er stigende, og behovet for kvalitetssikring av institusjoner og anerkjennelse av kvalifikasjoner øker. Og enten man liker det eller ei, fører dette også til økt konkurranse mellom institusjoner og mellom land om å tilby gode utdanninger og tiltrekke seg studenter og fremragende forskere. Da må institusjonene på en eller annen måte oppnå og demonstrere høy kvalitet og formidle det til omverdenen.

Noen spør: Er dette et brudd med gamle tradisjoner? Jeg mener ikke det. Man kan nesten se på det som en tilbakevending til gamle tradisjoner. Opprinnelig var universitetet i Europa universelt, som det ligger i navnet, det var europeiske institusjoner mer enn nasjonale institusjoner. De hadde felles gradssystem, ja faktisk også felles undervisningsspråk, og på mange måter er det vi gjør nå, en tilbakevending til noen av disse ideene. Med dagens språkbruk kan vi kanskje si at de høyere utdanningsinstitusjonene er globale institusjoner, selv om de har fått og fortsatt skal og må ha veldig viktige nasjonale oppgaver.

I tillegg til at det er relativt bred enighet i Stortinget om dette, selv om det også er viktige nyanser og skiller, vil jeg legge til at det også er bred enighet i sektoren om de reformene som nå gjennomføres, og at det pågår et stort arbeid som fortjener støtte, og det mener jeg Stortinget gjennom behandlingen av de sakene som behandles i dag, bl.a. denne, gir til sektoren.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg får bruke replikkrunden til å gi statsråden mulighet til å utdype noen synspunkter nærmere, i og med at 5 minutter ikke er så mye.

Regjeringen har foreslått at det nye akkrediteringsorganet skal legges til Oslo. Jeg sa i mitt innlegg at vi er uenig i det, mer ut fra videre samfunnspolitiske mål om at en i utgangspunktet bør legge nye statlige arbeidsplasser utenfor hovedstaten. Dette er ikke et organ av et lite omfang. Som vi har fått informasjon om, dreier det seg om ca. 30 stillinger og et budsjett på 30 mill. kr. Og da er det jeg spør meg: Er det tungtveiende grunner, enten faglige eller på andre måter, som rett og slett diskvalifiserer alle andre steder enn hovedstaden for en slik geografisk plassering? Finnes det ikke miljøer andre steder som en kan spille på? Jeg forstod fra innstillingen i forbindelse med Kvalitetsreformen i fjor sommer at et poeng med akkrediteringsorganet var å skulle sikre mer uavhengighet av eksisterende miljøer som jobbet på området, mens det nå synes som om kontakten til eksisterende miljø blir et argument for at hovedstaden faktisk er det eneste stedet det er aktuelt å plassere et slikt organ. Er det kort sagt mer makelighetshensyn og mindre økonomiske uttellinger som er avgjørende for plasseringen av et organ som jeg synes i hvert fall i omfang er av en viss størrelse? Det var tidligere enighet når det gjaldt Teknologirådet. Vi tok til etterretning at Regjeringen ønsket også det i Oslo, men det var jo veldig begrenset, og noen fullmakter bør også Regjeringen kunne ha.

Statsråd Kristin Clemet: Det er etter min mening altfor sterkt å si at alle andre steder er diskvalifisert, for å kunne ha et slikt organ lokalisert til seg. Det går det ikke an å si. Det er foretatt en vurdering. Som Stortinget er kjent med, er Regjeringen veldig opptatt av at vi skal kunne legge nye statlige arbeidsplasser til andre steder i landet enn Oslo, men det foretas en vurdering i hvert enkelt tilfelle, hvor vi gjennomgår en del kritiske spørsmål i den forbindelse, og det er det også gjort her. Vi har da foretatt en samlet vurdering, og mener det var riktigst å lokalisere dette til Oslo.

Jeg vil si at det er to–tre grunner til det som har vært ganske avgjørende.

For det første tidsfaktoren. Det ville helt sikkert ført til at det ville gått lengre tid – til dels mye lengre tid – å få etablert det et annet sted enn i Oslo, fordi vi her kan bygge på et eksisterende fagmiljø. Denne tidsfaktoren synes kanskje ikke så viktig for dem som ikke befatter seg med kvalitetsreformer i høyere utdanning. Men noe jeg i hvert fall har lært siden jeg ble utdanningsminister, er at Norge er ganske sent ute med å få på plass slike kvalitetssikringsorganer, og at det simpelthen ville tatt seg litt dårlig ut og vært litt vanskelig med tanke på å gjennomføre Kvalitetsreformen å få kvalitetssikringsorganene på plass senere. Så denne tidsfaktoren har vært viktig, og da i tilknytning til at vi vil bygge på et eksisterende fagmiljø. Det er selvfølgelig et fagmiljø her, og selv om jeg sier at andre steder ikke ville være diskvalifisert, er det jo ikke et fagmiljø som det er flust av rundt omkring, det må man jo si, så vi må bygge opp noe.

Et annet moment som har vært viktig for meg, er at dette organet også skal kunne vurdere utenlandsk utdanning. Det kommer ganske mange mennesker til Norge som bør få sin utdanning vurdert enklere enn i dag, og kanskje bli tatt imot på en bedre måte. De kommer i all hovedsak til Oslo, jeg tror det er riktig å si det, og det har også vært en grunn for at jeg mente det var riktig å legge dette til Oslo.

Arne Sortevik (FrP): To poenger til statsråden: Hun brukte mye tid i sitt innlegg på å snakke om behovet for og viktigheten av kvalitet og også da med internasjonal tilknytning. Det er bred enighet i komiteen om at vi trenger en ordning med akkreditering og evaluering, at vi trenger et eget organ. Vi har noe ulikt syn på graden av uavhengighet. Fra Fremskrittspartiets side er vi opptatt av at vi legger vekt på de standarder som skal brukes, og at vi også ser ut i verden og bruker standarder som er knyttet til tilsvarende utdanning ved ledende institusjoner internasjonalt. Hvordan vil departementet sikre seg at vi legger opp en standard når vi akkrediterer og evaluerer i Norge, som er målbar og sammenlignbar med og trygt forankret i slike standarder som vi finner ved internasjonalt ledende institusjoner? Det er det ene.

Det andre er knyttet til noe statsråden ikke berørte – det ble kanskje ikke tid til det. Det dreier seg om læringsmiljøet. Der skal jeg være kort og si at der er vel uenigheten åpenbart større i komiteen. Jeg vil spørre statsråden: Hvorfor har man ikke tillit til Arbeidstilsynet? Arbeidstilsynet er i funksjon og skal ta vare på ansattes tarv knyttet til de institusjoner som er berørt av lovgivningen. Hvorfor er man ikke villig til å bruke et organ som allerede fins, som er tilsynsorgan, som har sanksjonsmuligheter? Hva er de tungtveiende grunnene for departementet til at man ikke kan bruke dette organet, også for å sikre at studentene etter hvert får et skikkelig læringsmiljø?

Statsråd Kristin Clemet: Bare la meg først si om akkrediteringsorganet: Regjeringen er naturligvis svært opptatt av at det skal være uavhengig, og at det skal ha legitimitet. Jeg mener det forslaget vi har fremlagt, ivaretar dette. Departementet kan ikke overprøve organets akkrediteringer, alle evalueringer skal være offentlig kjent, institusjoner skal gis klagerett, osv. Det mener jeg vi har fulgt opp på en god måte.

Jeg har merket meg Fremskrittspartiets merknader, bl.a. kravet om at vi skal legge oss på internasjonale standarder. Meg bekjent finnes det ikke slike standarder. Sånn som jeg oppfatter situasjonen – jeg får nesten si globalt – foregår det et voldsomt arbeid med hensyn til å vurdere og sikre kvalitet på institusjoner og fag. Men å si at det foreligger én standard, vil være helt feil. Jeg var på en konferanse i Washington for ikke så lenge siden om dette, og da ble det reist spørsmål ved om vi noen gang kan få én global standard. Det er vel mange som tviler på at det er mulig. Men det foregår veldig mye arbeid i internasjonale organisasjoner, i de enkelte land osv. Dette følger vi selvfølgelig med stor interesse, og vi vil også delta i disse internasjonale debattene og der være en aktiv pådriver. Men pr. i dag kan ikke jeg se at det foreligger noen internasjonale standarder som vi bare kunne legge oss på.

Når det gjelder Arbeidstilsynet, har vi naturligvis tillit til det. Spørsmålet er vel mer om dette er en velegnet måte og en hensiktsmessig måte å føre tilsyn med læringsmiljøet for studenter på, ettersom dette er en lov som primært skal regulere forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Men jeg har merket meg hva flertallet ønsker, og det skal vi gjøre: Vi skal vurdere slikt uavhengig tilsyn og komme tilbake til det – så sant vi formår, innen den frist som Stortinget har bedt oss gjøre det.

Rolf Reikvam (SV): La meg understreke at jeg er enig med statsråden i at det ikke finnes internasjonale standarder for akkreditering. Og det vil vi nok sikkert heller ikke få, det regner jeg ikke med at er mulig å lage på internasjonalt nivå.

Statsråden brukte som argument for Oslo som lokaliseringssted for det nye akkrediteringsorganet bl.a. at det skal godkjenne utenlandsk utdanning, og at en god del av studentene kommer til Norge, til Universitetet i Oslo. Nå har komiteen presisert veldig sterkt at den enkelte institusjon som vil ha hovedansvaret for godkjenning, vil ha et tungt ansvar. Akkrediteringsorganets rolle blir først og fremst å koordinere, å samordne, og så ligger ansvaret ute på den enkelte institusjon. Jeg syns at dette argumentet blir litt tynt når man ser det i forhold til det!

Så til kvalitetsreformen. Jeg er overbevist om at dette vil bli en kvalitetsreform – jeg er helt sikker på at det kommer til å bli det! Foreløpig er det en reform, men det blir en kvalitetsreform nettopp fordi vi har så veldig gode institusjoner.

Så til det som er spørsmålet mitt til statsråden. Det går på språk. Det er overraskende at Høyre ikke vil være med på å lovfeste at norsk som hovedregel skal være undervisningsspråk. Jeg er overrasket over argumentasjonen som brukes også, og det vil si følgende: Vi kan ikke se at dagens lovformuleringer «har hatt noen praktisk betydning for språksituasjonen ved norske universiteter og høyskoler». Men det er ikke det som er poenget!!! Poenget er at disse utdanningsinstitusjonene har et ansvar for norsk språk uavhengig av institusjonen, og det overrasker meg at statsråden ikke vil være med på å lovfeste at undervisningen som hovedregel skal foregå på norsk! Nasjonalitet og identitet er knyttet til språk. Og hvis ikke de høyere utdanningsinstitusjonene – universiteter og høyskoler – skal ha et hovedansvar for å forvalte vårt språk, hvem skal da ha ansvaret???

Statsråd Kristin Clemet: Jeg tror ikke jeg kan by på noen krigslignende debatt her. Dette er avveininger.

Når det gjelder lokaliseringen av NOKU, er jeg klar over det representanten Reikvam var inne på. Et alternativ kunne også være at NOKU hadde et lokalkontor i Oslo, selv om hovedkontoret var et annet sted. Det ville fordyret løsningen. Men alt i alt er det foretatt en avveining av ulike forhold, og Regjeringen har funnet å ville lokalisere dette til Oslo. Det betyr ikke at alle andre steder hadde vært umulig – man kan også velge andre steder selv om det blir dyrere, fordi man ønsker det. Men her var det tidsfaktoren og det eksisterende fagmiljøet i særlig grad som var avgjørende.

Så til dette med undervisningsspråk: Det fremkommer vel av det vi har lagt frem, at det vi foreslår, selvsagt ikke er ment å svekke institusjonenes ansvar for utvikling av norsk som faglig og akademisk anvendbart språk og utvikling av norske fagtermer. Igjen blir det en avveining – er det da klokt å ha det i loven eller ikke? Vi har også vært opptatt av det andre hensynet, nemlig at det er viktig at det utvikles tilbud på engelsk. Jeg må nok si at jeg er litt bekymret for den utviklingen vi har, nemlig at svært mange norske studenter nå reiser ut og studerer ute, også på heltid, mens strømmen den andre veien ikke er like god. Nå kan vi kanskje ikke forvente det som et lite land, men jeg skulle gjerne ønske at norske institusjoner og utdanninger fremstod som mer attraktive og konkurransedyktige for utenlandske studenter. Da tror jeg vi også må gi tilbud på engelsk, og da blir det en avveining om det som står i loven, blir et for sterkt signal i retning av at man ikke utvikler tilbud på engelsk, f.eks. Det er vel det som har gjort at vi har valgt å gjøre det på denne måten. Men det er ikke noen uenighet om det ansvaret man har for norsk, eller hva jeg tror kommer til å skje i praksis i institusjonene, der norsk kommer til å være det mest brukte språket, naturligvis.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg har lyst til å se litt fremover. Jeg sa i mitt innlegg også at nå gjør vi en del viktige lovvedtak, men det vil jo også kreve ressurser. Selv om jeg har sett at statsråden først og fremst har vært opptatt av innhold og lagt mindre vekt på ressurser, tror jeg det er åpenbart at det trengs midler også. I den sammenheng ønsker jeg meg en sterk statsråd som kan kjempe for midler til utdannings- og forskningssektoren, og jeg må innrømme at i forbindelse med budsjettet var jeg skuffet da utdanning og forskning måtte avgi vel 500 mill. kr. Jeg registrerer at det også i revidert nasjonalbudsjett skjer en årelating av sektoren. Og i forhold til den loven vi vedtar nå, tror jeg omstillingsmidler er helt avgjørende hvis vi skal klare å bevare den optimismen som jeg oppfatter er ute i systemet. Det er et viktig arbeid som skjer, og man må ikke rett og slett bare få beskjed om at de må holde seg innenfor eksisterende rammer eller kanskje risikere nedgang. Med bakgrunn i de behovene som er beskrevet, trengs det i denne omstillingsfasen for å få Kvalitetsreformen på skinnene rett og slett midler som følger opp de midlene vi også har lagt inn i årets budsjett. Kunne statsråden her gi uttrykk for noen forpliktende forventninger om en ressursinnsats for å følge opp Kvalitetsreformen, skal jeg garantere at hun i hvert fall ikke vil få noen problemer med vårt parti her i Stortinget.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er helt sikker på at representanten Bjørnstad forstår at jeg ikke kommer til å si noe helt bestemt om utfallet av budsjettbehandlingen i Regjeringen, eller det vi skal legge frem til høsten. Jeg er helt enig med ham i at midler også er nødvendig til sektoren. Vi har en opptrappingsplan når det gjelder forskning, og vi har en kvalitetsreform som også krever midler i universitets- og høyskolesektoren, og det er viktig at man ser disse to tingene også i sammenheng, for de henger jo i høy grad sammen. Så jeg kan bare gi en generell støtte til at det også er viktig. Men så vil jeg også legge til at det selvfølgelig også er viktig hvorledes man bruker midlene, og da vil jeg henlede oppmerksomheten på en sak vi skal behandle senere, men som vi nylig har fremmet, nemlig stortingsmeldingen om rekrutteringen av vitenskapelig personale, hvor jeg mener at det foretas et lite linjeskifte i forskningspolitikken. Delvis ligger det en ambisiøs plan der – en mer ambisiøs plan enn vi har hatt til nå – for opptrapping av doktorstipendiatstillinger. Men det andre er at vi er ganske opptatt av forskningsvilkårene, at det ikke bare er å telle hoder, altså antall forskere, hvis forskerne har dårlige vilkår og dermed ikke får kvalitet på forskningen, eller mistrives eller hva det skal være. Så der legger vi opp en strategi som går ut på at før man tilsetter flere forskere, bør man sørge for at vilkårene for de forskerne vi har, er gode nok, enten det dreier seg om vitenskapelig utstyr, eller det dreier seg om barnehageplass, for å sette det litt på spissen. Det er et viktig signal også når det gjelder bruken av midlene.

Ursula Evje (FrP): Statsråden hevdet på replikk fra representanten Sortevik å ha lest Fremskrittspartiets merknader og forslag. Hennes tolkning konkluderer med at det ikke finnes internasjonale standarder. Dette er en korrekt observasjon. Men i vårt forslag, nr. 5, heter det bl.a.:

«Akkreditering og evaluering skal skje på grunnlag av de standarder som legges til grunn ved tilsvarende utdanninger ved ledende institusjoner internasjonalt.»

Og da er man ikke inne i et internasjonalt standardsett. Man er inne i de kvalitetsvurderingene som blir gjort ved enkelte ledende internasjonale institusjoner, og det gjøres faktisk i dag et betydelig kvalitetsarbeid i en lang rekke land. Så her er det en upresishet i selve fortolkningen, som igjen gjør det vanskelig å kommunisere og være enig. Og jeg vil veldig gjerne at statsråden utdyper sin fortolkning om internasjonale standarder i forhold til at vi kun ønsker at man lager standarder i samarbeid med sammenlignbare ledende internasjonale institusjoner, for det finnes.

Statsråd Kristin Clemet: Det er helt riktig som representanten Evje er inne på, og som jeg selv var inne på i sted, at det foregår et meget betydelig arbeid. Man kan vel si at kvaliteten på det kvalitetsvurderingsarbeidet og kvalitetssikringsarbeidet som foregår, også varierer. Jeg synes ikke at Norge behøver å ha ambisjoner bare om så å si å prøve å kopiere noen andre, eller henge seg på noen andre. Vi kan simpelthen godt ha ambisjoner om å lage et kvalitetsvurderingssystem, et kvalitetssikringssystem, som gjerne for meg overgår alle andre, som andre vil kikke hen til.

Vi skal jo også bemanne dette fagmiljøet med topp kvalifiserte mennesker, som igjen skal trekke på topp kvalifiserte fagfolk i inn- og utland for å bedømme fag og institusjoner og kvalitetssikre dem, og, om nødvendig, i verste fall avskilte dem. Det skal jo også være mulig innenfor en slik kontekst. Jeg er altså ikke redd for at vi ikke skal holde et topp internasjonalt nivå, men jeg synes godt vi kan ha ambisjoner om å utvikle vårt eget system, som holder mål, og at vi så kan delta i det arbeidet som skjer i en rekke internasjonale organisasjoner når det gjelder vurdering av kvalitet, og utveksle erfaringer om dette.

På noe sikt kan det hende at det internasjonalt også utvikler seg noe som er mer felles. Det kan være. Jeg har vanskelig for å tro på ett globalt system, men det kan godt være at det i forbindelse med det man i dag kaller handel med utdanningstjenester, det vil bl.a. si de 14 000–15 000 studentene vi har ute, kan utvikle seg behov for å se på noen standarder for kvalitetssikring. Vi har jo interesse av, for å si det veldig kort, at de studentene vi har ute, og som jo i stor utstrekning er finansiert av den norske stat, og som kanskje skal komme hjem og arbeide her, oppholder seg ved institusjoner og tar utdanninger som holder mål. Det har vi en egeninteresse av.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De som fra nå av får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne Sortevik (FrP): Det er knapt tilmålt taletid i denne viktige saken. Vi får ta med oss til en annen gang at vi gjør det noe mer romslig. Derfor må det bli et ekstrainnlegg på denne måten.

La meg fra Fremskrittspartiets side understreke at det skjer, som statsråden også sa, mye positivt innen utdanningssektoren. Vi har mange saker før vi nå tar ferie, som bærer frem vitnesbyrd om det. Også denne saken er en viktig sak. Det er et riktig skritt i riktig retning, men etter vår mening er det et lite skritt, og takten er rimelig treg.

Vi har altså vedtak i Stortinget om at vi skal ha én felles lov for alle institusjoner, både offentlig eide universiteter og høgskoler og de private høgskolene. Den «retten» som Regjeringen tiltar seg til å fortolke vedtaket, har i ulike sammenhenger vært påpekt fra Fremskrittspartiet, og det er grunn til å påpeke det igjen. Det er en rett som Regjeringen tiltar seg, som vi er svært kritisk til. Vi ser nå at vi går en helt unødvendig ekstra runde med å tilpasse to lover som skal ende opp i én felles lov. Dette kunne vært gjort i hurtigere tempo og direkte.

Vi fikk et svar fra statsråden om dette med akkreditering og evaluering knyttet mot det internasjonale aspekt, som ble noe bedre når det ble spurt én gang til fra min partifelle. Igjen er det grunn til å understreke at det er måling mot ledende institusjoner internasjonalt som er viktig. Og det kan vel ikke være slik at man viker tilbake for å måle seg mot dem som er flinke ute i verden – tvert imot har vi jo på et annet område innen utdanningen, nemlig gjennom PISA-undersøkelsen, nettopp fått en påminnelse om at vi er middelmådige, og vi må vel ha som siktemål når det gjelder den høyere utdanning, at vi skal være i teten. Da må det være viktig at vi finner ledende institusjoner internasjonalt som vi må sammenligne oss med, og som vi må sikte mot, eller i alle fall komme nærmere enn det vi klarer pr. i dag.

Jeg fikk også et svar når det gjaldt bruk av Arbeidstilsynet. Det synes jeg var et dårlig svar – et svar som ikke bærer frem noen tungtveiende grunner for at man ikke kan bruke det tilsynsorganet som allerede finnes, som er inne i institusjonene, og som har sanksjonsmuligheter. Det gjenstår da den konklusjon at man ikke vil, at man dekker det til med å gå en helt unødvendig runde til for å utrede. Det er en underlig holdning hvis man har som utgangspunkt at studentene etter hvert bør få et skikkelig læringsmiljø.

Så skal jeg til slutt bare nevne at vi også er bekymret når det gjelder åremålstilsettingen, når det viser seg at den kan dras ut til 19 år. Det ønsker vi ikke. Derfor har vi altså ført inn noen merknader om at vi må se noe nærmere på dette.

Søren Fredrik Voie (H): Det er jo hyggelig å registrere den brede tilslutningen som det er til Regjeringens fremlegg i denne saken om bedre kvalitet i høyere utdanning, som lovendringen egentlig legger opp til. Det er også hyggelig å registrere at det er representanter i salen som synes at ting skulle ha gått enda fortere, og at Regjeringen skulle gjort enda mer på dette området, og jeg håper at en del av de forventningene kan bli innfridd rimelig fort.

Ett av ønskemålene med loven er at flere studenter skal kunne gjennomføre studiene, og ikke bare det at man skal kunne gjennomføre studiene, men man skal kunne gjennomføre dem med godt resultat og på normert tid. Sett i sammenheng med dagens situasjon og de resultater man har på dette området, er det en meget ambisiøs målsetting. Det gjelder også det som går på internasjonalisering, som har vært sterkt fremme i debatten i dag.

Men komiteens leder Rolf Reikvam var inne på at selv om vi gjør et lovvedtak, så gir ikke det i seg selv resultater. Resultatene skal oppnås på den enkelte institusjon i godt samarbeid mellom våre gode fagfolk og våre ambisiøse studenter, og gjennom det gode studiemiljøet som de i fellesskap greier å skape.

Gjennom lovvedtaket gis nå den enkelte institusjon, den enkelte høyskole og det enkelte universitet frihet til å bygge opp ledelse og struktur, styring og samarbeidsformer på en måte som de selv ønsker, og som de selv finner er best egnet for sin virksomhet. Og så langt har vi imøtekommet institusjonenes og sektorens ønsker og målsettinger.

Så blir det brukt mye tid på dette akkrediteringsorganet, at det også er et steg på veien til å øke kvaliteten. Og så langt er jeg enig i det. Men også på det området løser ikke det at vi lovfester et akkrediteringsorgan, og heller ikke det at vi oppretter det, spørsmålet om kvalitet i høyere utdanning. Langt på vei er det også et ansvar som må ligge på den enkelte institusjon, at man har gode, interne kvalitetssikringssystemer, at man har rutiner i den enkelte organisasjon og den enkelte institusjon som takler avvik når de oppstår, og er i stand til å ta innover seg at det er noen som gjør ting bedre, og at man har mulighet til å lære av det for å forbedre virksomheten som man holder på med på egen høyskole og eget universitet. Kort sagt er dette et ledelsesansvar som vi i stor grad må presisere at, uavhengig av lovgivningen, ligger hos den enkelte som sitter med det daglige ansvaret.

Helt til slutt har jeg lyst til å presisere – siden det har vært gjort et poeng av hvordan Høyre kan være med på noen formuleringer om norsk språk – at vi synes de formuleringene som er lagt inn fra flertallet, på en god måte ivaretar det norske språk og den norske kulturarven, som Høyre fortsatt vil være en ivrig talsmann for.

Ursula Evje (FrP): Flere studenter på kortere tid! I dag er dette god Høyre-politikk. Forrige gang tema var oppe, i forbindelse med Reform 94, var dette Hernes’ arbeiderpartipolitikk. Hva skal velgerne tro om denne blandingen?

At Arbeiderpartiet sier de ikke forstår våre særmerknader, er som forventet. Når Høyre og Kristelig Folkeparti mener at uavhengigheten til organet er sikret, taler det for seg selv, spesielt når departementet har forskriftsrett til svært mye når det gjelder hva NOKU skal gjøre, og hvordan NOKU skal gjøre det. Når departementet siden ikke kan overprøve NOKUs vedtak, er dette kun en floskel. Det materielle innholdet ligger i forskriftsretten.

Fremskrittspartiet vil ha fleksibilitet når det gjelder tilsetting i undervisnings- og forskerstillinger. Formålet med fleksibilitet er raskt å kunne gjøre nødvendige endringer når f.eks. studentenes fagvalg endrer seg, og bemanningen må endres ved enkelte fakulteter eller avdelinger som følge av dette. For Fremskrittspartiet er det studenten og forskningen som er det viktigste forhold å ta hensyn til ved en kvalitetsreform innen høyere utdanning. På tross av ønsket om økt fleksibilitet er vi helt klar i vårt syn på at midlertidighet i inntil 20 år i lønnede ansettelsesforhold er en uholdbar situasjon. Perioder som vitenskapelig assistent og post-doc.-stilling er da inkludert.

På grunn av dette vil vi ikke støtte Regjeringens forslag, men avvente konklusjonen til Arbeidslivslovutvalget. Dette betyr at vi får lovfestet adgang til åremålsstillinger knyttet til prosjekt, men at avgrensning om lengde på disse stillingene blir gjort så snart Arbeidslivslovutvalget har avsluttet sitt arbeid.

Til slutt vil jeg understreke at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hadde flertall for en annen og enklere struktur ved behandlingen av Mjøs-utvalgets innstilling for et år siden, en struktur som gikk på en samlet faglig og administrativ virksomhet på avdelings eller grunnivå. Denne modellen ville ha medvirket til at effektive kvalitetssikringsrutiner kunne bli utarbeidet for alle institusjoner, og lojalitetsbindingene ville være langt klarere enn de er med dagens flertallsmodell, som fremstår som til dels uryddig og en virkelig hodepine i forhold til kvalitetsprinsipper som må være til stede for å sikre både studentene og forskningen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.