Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Høyre 10 minutter, de øvrige gruppene 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Carsten Dybevig (H) (ordfører for saken): Ot.prp. nr. 58, om lov om endringer i straffeloven og politiloven omfatter tiltak mot ulovlig bruk av kniv og skytevåpen. Det foreslås i proposisjonen flere lovendringer for å bekjempe ulovlig bruk av våpen.

For det første fremmes det forslag til endringer i politiloven for å utvide adgangen til visitasjon etter våpen. For det andre foreslås det å øke strafferammen for den som bærer kniv på offentlig sted, og den som griper til kniv under slagsmål, fra tre til seks måneder. Departementet foreslår også å heve strafferammen for ulovlig befatning med skytevåpen og ammunisjon.

I de senere årene har voldskriminaliteten i større grad enn tidligere blitt preget av våpenbruk, og særlig bruk av kniv. De brutale overfallene i et diskotek i Moss, og nå sist utenfor en nattklubb i Oslo, viser med all tydelighet at behovet for innskjerping er til stede.

Stortinget vedtok sommeren 1999 en midlertidig § 10 a i politiloven, som på nærmere vilkår gir politiet adgang til å visitere personer på offentlige steder. I 1998 ble det gjort straffbart uten aktverdig grunn å bære skytevåpen på offentlig sted. I Innst. S. nr. 186 for 2000-2001 bad justiskomiteen Regjeringen om å vurdere om strafferammen for å bære kniv på offentlig sted burde heves.

I forbindelse med høringsrunden om forslag til ulike lovtiltak mot terrorisme inneholdt dette høringsnotatet også forslag om å heve strafferammen for å bære og bruke kniv, og for befatning med skytevåpen og ammunisjon.

Straffeprosessloven hjemler bruk av tvangsmidler, bl.a. ransaking, som ledd i straffeforfølgning. Dette forutsetter skjellig grunn til mistanke om at en straffbar handling har funnet sted. Politiloven på sin side hjemler inngrep for å forebygge lovbrudd.

Etter politiloven § 7 kan politiet på nærmere vilkår gripe inn for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden. I dagens § 10 a er det gitt en midlertidig regel om utvidet adgang til visitasjon etter våpen. Visitasjon av person skal kunne foretas på offentlig sted, i situasjoner eller på steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves, når det er grunn til å undersøke om personen er i besittelse av våpen. Visitasjon etter § 10 a skal i dag normalt foretas som planlagt tiltak, og fortrinnsvis ved hjelp av teknisk hjelpemiddel. Ny § 7 i politiloven gir mulighet til visitasjon uten teknisk hjelpemidler.

At politiet gis utvidede muligheter til visitasjon etter våpen, og at strafferammen for å bære kniv og gripe til kniv under slagsmål økes, gir allmennheten bedre beskyttelse mot de kriminelle. Politiet har vært uten nødvendige fullmakter til å ransake både personer og biler på offentlig steder i den hensikt å avverge bruk av kniv og skytevåpen.

Politiet gis nå mulighet til ikke bare å ransake personer, men faktisk også mulighet til å varetektsfengsle personer om nødvendig. Dette er en nødvendighet på grunn av den uprovoserte volden og de stadig lavere tersklene som enkelte nå har for å bruke kniv og våpen under slagsmål. Utvidede fullmakter til politiet og skjerpede straffereaksjoner vil gi kriminelle klar beskjed om hvor tålegrensen går. Det skal være nulltoleranse for bruk og oppbevaring av kniver og skytevåpen i det offentlige rom, både på kroppen og i biler plassert lett tilgjengelig.

Det er viktig å merke seg de prosessuelle forenklinger som foreslås i forhold til dagens § 10 a, som innebærer enklere beslutningsprosedyrer og en enklere beslutningskompetanse for politiet i håndhevelsen av loven. Hensynet til å ha et effektivt og raskt reagerende politi nødvendiggjør at beslutningskompetansen blir enklere enn i politiloven § 10 a. Det vil i mange situasjoner, særlig om natten og i helgene, når overtredelsene ofte skjer, være upraktisk for politiet med omstendelige formalprosedyrer for å visitere personer og kjøretøy.

Nødvendigheten av ransaking kan i mange tilfeller oppstå akutt og til uforutsette tider, og det er også ulike behov i de forskjellige politidistrikt. I tillegg varierer omfanget av kriminaliteten fra sted til sted. Det er derfor helt nødvendig at departementet og Politidirektoratet gir høringsuttalelsen fra Politiets Fellesforbund spesiell oppmerksomhet, nemlig at beslutning om visitasjon bør fattes av en person med tilstedeværelse og fagkompetanse. På dette grunnlag ber komiteen departementet finne frem til en delegering som er hensiktsmessig for de ulike politidistrikt, slik at evnen til å ransake biler og personer ikke uteblir som følge av rigide interne rutiner i politiet.

Jan Simonsen går i sitt Dokument nr. 8-forslag mye lenger enn proposisjonen og innstillingen når det gjelder ransakingsmetoder og strafferammer. Simonsen ønsker at det ikke skal stilles krav om sted eller situasjon hvor vold erfaringsmessig lett utøves, eller om forutgående samtykke fra politimesteren eller hans stedfortreder, eller om benyttelse av tekniske hjelpemidler. En lovhjemmel som favner så vidt, vil trolig krenke Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 8. Komiteens flertall går derfor ikke inn for dette forslaget, men peker på at flertallets innstilling, i tråd med departementet, forslag, har enkelte fellestrekk med Simonsens forslag.

De øvrige av Simonsens forslag, som i hovedsak innebærer en betydelig heving av straffenivået for knivbruk med legemskrenkelse eller død til følge, vil departementet komme tilbake til i oppfølgingen av Straffelovkommisjonens delutredning VII.

Arbeiderpartiet og SV foreslår en kvitteringsordning for politiet ved visitering. En slik ordning vil bli unødvendig byråkratisk og tungt håndterlig for politiet, mener komiteens flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. En slik visitasjonsadgang gjennomføres daglig ved norske flyplasser for å sikre tryggheten til de reisende. Parallelt kan en si at hensynet til offentlig ro og orden veier tyngre enn personvernet i denne sammenhengen. I tillegg er det kun på utsatte offentlige steder, til spesielle tider og etter fullmakter fra operasjonsleder eller vakthavende at en slik visitasjon foretas.

Fakta fra avgivelsen av proposisjonen, altså de forslag som vil få flertall her i dag , er

• at politiet gis utvidet adgang til visitasjon av kjøretøyer og personer, politiloven §7 a

• at utvidede etterforskningsmetoder, dvs. straffeprosessloven § 202b og c, som teknisk sporing og diverse virkemidler for å avdekke bakmenn og organisert kriminalitet, blir vedtatt

• at strafferammen heves fra seks til ti år for særdeles skjerpende omstendigheter, for ulovlig anskaffelse og/eller befatning med skytevåpen og ammunisjon, straffeloven § 161

• at strafferammen heves for den som ulovlig bærer kniv på offentlig sted, straffeloven § 352 a, og den som griper til kniv under slagsmål, straffeloven § 385, fra bøter eller fengsel inntil tre måneder til bøter eller fengsel inntil seks måneder, eller begge deler. Samtidig vil den mistenkte kunne pågripes og varetektsfengsles hvis ovennevnte vilkår er oppfylt

I tillegg har Stortinget tidligere vedtatt etablering av et nytt våpenregister slik at det vil vel også Regjeringen komme tilbake til. Her inngår vel kanskje også en vurdering av hvorvidt hagler ervervet før 1. oktober 1990 skal inngå i et slikt register.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Gunn Karin Gjul (A): Arbeiderpartiet støtter Regjeringens forslag om endringer i politiloven for å utvide adgangen til visitasjon etter våpen og også endringene i straffeloven som innebærer økning i strafferammen for den som bærer kniv på offentlig sted og griper til kniv under slagsmål, samt heving av strafferammen for ulovlig befatning med skytevåpen og ammunisjon.

Voldskriminaliteten er i større grad enn før preget av våpenbruk, og særlig knivbruk. Bare i løpet av den våren vi har vært gjennom nå, har vi vært vitne til flere drapssaker der kniv har vært brukt som våpen. Det er derfor et behov for at strafferammen blir skjerpet, men også for at politiet får en utvidet mulighet til visitasjon og pågripelse.

Når det gjelder bruken av visitasjon, finnes det noen yttergrenser vi ikke kan overskride. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon – EMK – har i artikkel 8 en bestemmelse som verner om privatlivet og familielivet. Det å bli stanset på gata og bli visitert av politiet er i seg selv et inngrep i privatlivet. For at inngrepet ikke skal stride mot EMK, kreves det at visitasjonen foretas for å oppnå ett eller flere av de målene som er nevnt i artikkel 8 (2). Det kreves at det er i samsvar med loven, og at det er nødvendig i et demokratisk samfunn. Jeg mener det forslaget Regjeringen har fremmet, holder seg godt innenfor de grenser EMK oppstiller. Derimot er jeg ganske overbevist om at det forslaget som Fremskrittspartiet støtter, er et brudd med de grunnleggende menneskerettighetene.

I 1997 gav Stortinget sin tilslutning til opprettelse av et nasjonalt våpenregister. Det vil bidra til en betydelig forenkling av politiets jobb og gi oss en oversikt over hvor mye våpen som virkelig finnes her i landet. Politidirektoratet mener at det i dag finnes nesten en million uregistrerte våpen. Komiteen etterlyser nå dette våpenregisteret og ber om at det kommer på plass så raskt som mulig. Flertallet, alle unntatt regjeringspartiene, mener dessuten at det er viktig å iverksette registreringsplikt for hagler i forbindelse med etablering av våpenregisteret.

Flere rapporter har vist at mange personer med minoritetsbakgrunn opplever å bli stoppet uforholdsmessig ofte på gata av politiet. Det er ingen tvil om at en slik type kontroll kan være en stor belastning for lovlydige personer med minoritetsbakgrunn. Det har også myndighetene erkjent. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener derfor det er på tide å få på plass en kvitteringsordning for politiet når de foretar visitasjon.

Dette forslaget er viktig av flere grunner. For det første vil den som kontrolleres, kunne dokumentere hyppigheten av kontrollene. For det andre vil man kunne dokumentere overfor nye kontrollører når man sist ble kontrollert. For det tredje vil vi oppfylle anbefalingen fra Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse – ECRI – om å etablere et overvåkningssystem som kan sørge for at hyppigheten blir dokumentert. På den måten kan man få oversikt over omfanget av det problemet og hvordan det arter seg. Og for det fjerde kan det gi politiet incentiver til å foreta nødvendige endringer dersom det viser seg at problemet er reelt og omfattende.

Et slikt system har man allerede i England, og jeg mener det nå er på tide at det også innføres det samme i Norge. Det forundrer meg derimot at regjeringspartiene ikke kan være med på et slikt forslag. Jeg kjenner til at det fra regjeringshold tidligere har vært jobbet med et slikt system, så forslaget skulle ikke være ukjent for dem.

Saksordføreren har i sitt innlegg nå kommet med begrunnelse for hvorfor man ikke kan være med på forslaget. Det var før denne debatten helt ukjent for oss, for de har ikke lagt det inn i noen form for merknad, men begrunnelsen er at man mener at det blir for byråkratisk. Vi stiller oss litt undrende til at det skal være så byråkratisk, men vi hadde håpet at også flertallet kunne ha vært med på et forslag som ville ha gjort tilværelsen langt enklere for dem i Norge som har minoritetsbakgrunn, og også kunne ha dokumentert om det faktisk er slik mange hevder, at politiet i uforholdsmessig mange tilfeller ber om visitasjon av folk med minoritetsbakgrunn. Skulle det vise seg at det ikke er riktig, vil også det være en dokumentasjon som er gunstig både for oss som politikere og for myndighetene å ha, og også for å få bevist overfor dem med minoritetsbakgrunn at så ikke er tilfellet.

Helt til slutt vil jeg ta opp det forslaget der Arbeiderpartiet er medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Gunn Karin Gjul har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Innledningsvis vil jeg si at det er positivt at vi får et forslag som det som foreligger her nå, slik at vi kan gjøre noen grep i forhold til den økende kriminaliteten som vi ser. Den bør være til bekymring for alle, og spesielt for oss som bekler stolene i denne salen. Når vi daglig leser i avisene om den økende volden, må vi ta tak i dette. Dette er et totalbilde som bør være til bekymring og langt på vei kanskje øke enda mer innsatsen vår for å stoppe den kriminaliteten vi ser. Det det handler om, er at politi, påtalemyndighet og kriminalomsorg må ha et verktøy slik at de kan gjøre jobben videre i forhold til det Stortinget kommer med, og ikke minst: Vi må ha en lovgivning som matcher dette. Og det er det denne saken handler om.

For Fremskrittspartiets del er deler av det som ligger i forslaget, bra, mens andre ting er altfor defensivt, ikke minst det som gjelder visitasjon. Vi finner det underlig at visitasjon primært skal foregå på steder hvor straffbare handlinger vanligvis finner sted. Hvis det er sånn at man vet hvor de finner sted, forutsetter vi at politiet bør være der og forhindre det. Og hvis det er sånn at det legges føringer på hvordan det skal forstås, f.eks. at det er mindre viktig å foreta visitasjon andre steder, synes vi det legger for store føringer. Det som ligger i dette, og som bekymrer oss aller mest, er at vi oppfatter dette som en manglende tillit til politiet og den måten de utfører sin jobb på, og det tar vi sterk avstand fra. Politiet er verktøyet vårt for å sikre denne biten, og da må vi gi dem rammevilkår og tillit som er nødvendig. For Fremskrittspartiets del mener vi at vårt forslag til visitasjon er vesentlig bedre og ryddigere og vesentlig mer forenklet, og således burde flertallet ha sluttet seg til det istedenfor det man nå kommer til å gjøre. Vi har, som sagt, den nødvendige tilliten til politiet.

Så over til bl.a. det som saksordføreren var inne på, at man nå skulle skjerpe dette med å bære kniv og bruke kniv. Vi synes ikke akkurat at seks måneders fengsel er så veldig avskrekkende. Vi tror ikke noen blir skremt av det, og med den soningskøen vi har i dag, er det ikke noen fare for at folk faktisk må inn og sone. Man må ha gjort noe atskillig mer alvorlig enn det for å komme inn til soning. Selv om partiets tidligere justispolitiske talsmann har antydet at vi har blitt «soft», skal jeg for Fremskrittspartiets del fjerne det inntrykket ganske fort. Vi ønsker å øke strafferammen i straffeloven § 352 a til ett års fengsel; vi synes seks måneder er altfor lite. Vi ønsker tilsvarende en dobling i § 385, slik at straffen blir inntil to år. Vi synes at det er merkelig at man skal sidestille det å ha kniv med seg og det å bruke den. Vi synes det er en vesentlig forskjell på de to elementene, og således bør det være forskjellig vektlegging i strafferammen. Det er – iallfall for oss – logisk. Og vi synes at hvis man skulle bruke betegnelsen «soft» om noen her, er det kanskje partiet som i utgangspunktet er nærmere oss politisk, som burde ha gått i seg selv, f.eks. saksordføreren fra Høyre, som har hatt en høy medieprofil og vist at man vil kriminaliteten til livs. Jeg er ikke sikker på at man kommer den til livs, iallfall ikke med dette forslaget.

Så har vi også tatt oss den frihet å ta opp til vurdering det som går på totalstrafferammen for de mest alvorlige sakene, altså der man i dag dømmes til 21 år. Det ønsker vi å gjøre noe med. Vi vil nå ta opp et forslag som går på at man kan idømmes opptil 30 års fengsel, og det har sammenheng med den praksisen man har tillagt seg. Det er jo sånn i Norge at man etter hvert har fått en praksis som går på at man stort sett soner to tredjedeler av tiden. Det skal selvfølgelig vurderes, og jeg vet Regjeringen har fulgt det opp, men allikevel bekymrer det oss, for med dagens praksis betyr det at da soner man ikke 21 år, men 14 år. Det synes ikke vi noen ting om, og vi synes det er en mangel på respekt for dem som blir utsatt for disse lovbryterne, og ikke minst for den nærmeste familie til dem som blir utsatt for slike handlinger. Vi ønsker derfor å fokusere på at strafferammen for de mest alvorlige lovbruddene er for lav, og vi tar opp et forslag om at den må økes til 30 år.

Så er det et annet moment som også bekymrer oss, og det er det som går på betingede dommer i grove voldssaker. Det er, som vi har skrevet i våre merknader, eksempler på voldtektssaker hvor man gjør deler av straffen – kanskje halve, kanskje ¾ – betinget, og det er etter vårt skjønn ikke med på å gi folk et inntrykk av at Stortinget faktisk mener noe med det når man legger strafferammene. Vi mener, som også Svein Slettan ved Universitetet i Oslo har sagt, at «domstolene omgår straffeloven, og at dette gjøres ved blant annet å gjøre deler av straffen betinget». Vi mener i Fremskrittspartiet at dette helt klart bryter med intensjonene som ligger bak, og vi tar derfor opp forslag om at det skal være begrenset adgang til å idømme betinget straff i grove voldssaker.

Presidenten: Jan Arild Ellingsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Først vil jeg si at SV er veldig glad for de foreslåtte endringene som er kommet på initiativ fra departementet. Vi mener det er særdeles viktig at det blir slått hardt ned på det å ta med seg kniver på offentlige steder. Vi kan ikke se noen formildende omstendigheter i den forbindelse.

SV var allerede i 1998, da revideringa av våpenloven ble behandlet, veldig offensive i forhold til dette. Vi fremmet en rekke forslag, som dessverre bare fikk våre egne stemmer, og jeg forstår egentlig ikke hvorfor. For de forslagene som vi fremmet, dreide seg om å begrense antallet våpen og få bedre kontroll med hvilke våpen som fins, og ikke bare om det som gjerne er Fremskrittspartiets anliggende, å slå hardt ned på de menneskene som bærer våpen etter at de har begynt å florere i samfunnet. Vi mener at det må være mulig her å tenke begge tankene på en gang – at man både skal forsøke å begrense antallet våpen og forebygge at skadene skjer, og slå hardt ned på det etter at skaden har skjedd.

Vi syns det er veldig positivt at det nå blir en permanent ordning at politiet skal få muligheten til å visitere folk på gata. Vi er usikre i forhold til at politiet nå ikke skal ha en særskilt opplæring før de skal foreta visitasjon, men vi har valgt ikke å reservere oss i forhold til det. 3. juni i år var representantene Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og jeg sjøl på Grønland politikammer for å se på beslaglagte våpen og for å ta en samtale med de politifolkene som har ansvaret for dette. Det man var opptatt av, var om dette er hensiktsmessig for politiets egen del. Det kan være hensiktsmessig i forhold til å gjøre det mer effektivt, fordi man da slipper å innkalle noen som har tatt slike kurs. Men jeg vil be statsråden – og kanskje først og fremst Politidirektoratet – om å følge nøye med på hvordan dette blir i praksis. For det kan også medføre at politifolk som ikke vet nok om våpen, utsetter seg sjøl og andre for fare.

Det var et eksempel som ble trukket fram da vi var på besøk der, som gikk på spikerpistol, som ble avfyrt i vanvare fordi man ikke visste hvordan dette fungerte. Og vi så der våpen som vi ikke ante eksisterte, og som i utgangspunktet ikke engang så ut som våpen. Det var ett som så ut som en penn. Det er veldig viktig at de politifolkene som skal håndtere dette, er klar over hvordan disse brukes, og hvordan man kan uskadeliggjøre dem, sånn at man ikke utsetter andre for fare.

Jeg syns det er synd at vi ikke nå får flertall for våre forslag, som jeg da vil ta opp, bortsett fra ett forslag, som jeg vil omgjøre til et oversendelsesforslag. Det er forslag nr. 1, om kvitteringsordning. De forslagene vi fremmer, som bl.a. går på at vi ber Regjeringa foreslå endringer i våpenloven, slik at ervervstillatelse for våpen må fornyes hvert 5. år, og at det bør stilles krav om seks måneders aktivt medlemskap i skytterlag før man får samtykke til erverv av gevær, er forslag som jeg mener ville vært et riktig og viktig skritt i retning av å forsøke å begrense antallet våpen i samfunnet.

Å begrense antallet våpen har flere viktige misjoner, som alle her er klar over. En side av den saken er også å begrense antallet selvmord som begås med våpen. Politidirektoratet sjøl har sagt at det fins nesten 1 mill. registrerte våpen i Norge. I tillegg fins det en mengde uregistrerte våpen.

Det jeg er veldig glad for, er at hele komiteen er med på en merknad om at vi nå skal ha et sentralt databasert våpenregister innen 1. januar 2003. Det er veldig bra at vi også får flertall med Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet på at man skal etterregistrere hagler ervervet før 1. oktober 1990.

Når det gjelder kvitteringsordning, vil jeg komme tilbake til det ved en seinere anledning, men en liten kommentar til representanten Dybevig, som mener at dette er en byråkratiserende ordning. Da vil jeg si at det tross alt dreier seg om folks rettssikkerhet, og det må da gå foran en eventuell byråkratisering.

Presidenten: Inga Marte Thorkildsen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Einar Holstad (KrF): «Stille etter drapet». Slik lød en av overskriftene i Aftenposten 25. mai i år.

Det er fire år siden en ung mann ble skutt utenfor Snorre Kompagniet. Drapet skapte voldsomme reaksjoner.

Det er bare få uker siden en politimann ble skutt og drept på åpen gate utenfor utestedet Galleriet. Hvor ble det av fakkeltoget og den store politiske debatten? Hvorfor ble det så stille? Saken fikk ikke noen særlig plass i mediene. Politimannen var den fjerde som ble drept ved et utested på få måneder. Hvorfor reiser vi oss ikke lenger og skriker når dette skjer? Begynner vi virkelig å venne oss til at det skal være slik?

Ofte er det tilfeldige som rammes ved bruk av skytevåpen. Et skytevåpen i lomma kan bli brukt på grunn av bagateller eller en tilfeldig irritasjon mot forbipasserende. Vi kan ikke akseptere en så stor grad av usikkerhet og utrygghet for deg og meg i dette samfunnet. Det skal fortsatt være en folkerett her i landet å føle seg trygg når vi ferdes gatelangs. Også for Kristelig Folkeparti er det viktig å gi folk bedret trygghet for liv og helse gjennom å gi politiet økte muligheter til å hindre bruk av våpen i det offentlige rom.

Norges Røde Kors, Kirkens Bymisjon og Ungdom Mot Vold var raske til å fange opp engasjementet og mobilisere for fire år siden. En uke etter drapet gikk 1 000 mennesker i fakkeltog for å markere avsky mot våpenbruk og vold. I front gikk regjeringsmedlemmer, Oslos byrådsleder og byens politimester. Demonstrasjonen var startskuddet for landsomfattende «Stopp volden»-arrangementer. Dette engasjementet har stilnet av. De som går med våpen, må aldri få føle seg trygge. Folk flest har reagert på hvorfor politiet ikke skal få drive all den kontrollen og overvåkingen de mener er nødvendig.

Straffelovens knivforbud ble vedtatt for ni år siden for å forebygge voldskriminalitet. Paragraf 352 a setter forbud mot å bære kniv eller lignende skarpt redskap på offentlig sted uten aktverdig grunn. Brudd på bestemmelsen straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder, men intet tyder på at dette har vært nok til å skremme kriminelle fra å bruke kniv.

Daværende justisminister Hanne Harlem uttalte i Stortingets spørretime for noe over et år siden at det ville være aktuelt å vurdere en heving av strafferammen for brudd på knivforbudet. Det var i tråd med signaler fra justiskomiteen. Jeg vil gi honnør til justisminister Dørum for å ha tatt tak i dette.

Det er bred enighet om at voldskriminalitet med kniv er et økende problem. Samtidig må vi innrømme at muligheten for inntil tre måneders fengsel ikke har vært avskrekkende nok i forhold til de tøffe voldsmiljøene. Gjengene har bare ledd av forbudet mot kniv på offentlig sted.

Nå får politiet innfridd sitt krav om en strengere reaksjon. Det nye lovforslaget åpner for at overtredelse skal kunne straffes med bøter eller fengsel i inntil seks måneder. Men kanskje enda viktigere: Politiet får hjemmel til å smekke håndjernene på personer som blir tatt med kniv. En slik pågripelseshjemmel krever en strafferamme på minst seks måneder. En adgang til pågripelse og fengsling vil etter Kristelig Folkepartis oppfatning kunne hindre gjengoppgjør i Oslo.

La oss tenke oss at en voldelig person stadig tar med seg kniv på et utested. Politiet har grunn til å tro at han er ute etter å ta en bestemt person, og beslaglegger kniven. Senere dukker han opp med nye kniver. Den eneste muligheten til å stagge ham, kan være å pågripe og fengsle ham.

Det vil bli lettere for politiet å foreta såkalt visitasjon av personer som skjuler våpen eller eksplosiver. En endring av politiloven slik at tjenestemennene gis anledning til å planlegge ransakelser av personer og kjøretøyer for å få tak i ulovlige våpen, har vært etterspurt i lang tid. En hovedbegrunnelse for forslaget er gjengkriminaliteten i Oslo. De endringene som er foreslått i denne saken, vil gi grunnlag for et betydelig fremskritt i bekjempelsen av voldsbruk i ungdomsmiljøene.

Statsråd Odd Einar Dørum: I de senere årene har voldskriminaliteten i større grad blitt preget av våpenbruk. Særlig gjelder dette å true med og bruke kniv i forbindelse med legemskrenkelser. Kriminalstatistikken for 1997-2001 viser at trusler med kniv og grov legemsbeskadigelse med kniv er de to formene for kriminalitet som har økt mest i denne perioden. Bruk av og trusler med skytevåpen er også i ferd med å bli et betydelig samfunnsproblem.

I fjor beslagla politiet over 500 skytevåpen. Dette er en økning på ca. 16 pst. fra året før, og økningen fortsetter inn i første kvartal i år. Utviklingen tyder på at stadig flere har tilgang til våpen, og at flere har våpen som en del av sin daglige utrustning. Dette skaper igjen fare for at det trues med eller brukes våpen ved voldsepisoder.

Sem-erklæringen, der Samarbeidsregjeringen forplikter seg til å fremme tiltak mot bl.a. blind vold, viser at Regjeringen fra første stund tok denne utviklingen på alvor. For å motvirke den negative utviklingen kommer jeg som justisminister til å føre en politikk med nulltoleranse for våpen i det offentlige rom.

I Ot.prp. nr. 58 ble det fremmet forslag om flere lovtiltak mot ulovlig bruk av våpen. Etter at proposisjonen ble fremmet, har det funnet sted ytterligere alvorlige voldsepisoder med bruk av kniv og skytevåpen.

Forslagene i proposisjonen er todelt. For det første fremmes det forslag om å endre straffeloven. Regjeringen foreslår å endre straffeloven § 161 slik at det blir straffbart å skaffe skytevåpen eller ammunisjon i den hensikt å begå en forbrytelse. I dag rammer dette straffebudet bare slik befatning med sprengstoff.

Regjeringen foreslår også at strafferammen i straffeloven § 352 a og § 385 heves til bøter eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler. Straffebudene rammer henholdsvis den som bærer kniv på offentlig sted, og den som griper til kniv under slagsmål.

Endringene i straffeloven signaliserer i enda sterkere grad at samfunnet skal reagere overfor denne type kriminalitet. Nye strafferammer vil bedre reflektere alvoret i lovbruddene. Dessuten har forslagene straffeprosessuell betydning. Politiet gis flere virkemidler for bedre å kunne bekjempe lovbruddene: Endringene i straffeloven § 352 a og § 385 medfører en utvidet adgang til å pågripe og eventuelt varetektsfengsle lovbrytere. Endringene i straffeloven § 161 medfører en utvidet adgang til å bruke utradisjonelle etterforskningsmetoder. Politiet kan f.eks. overvåke et parti skytevåpen ved teknisk sporing og dermed klarlegge hvem som er involvert i aktiviteten. Dette kan igjen bidra til å avdekke bakmenn og organisert kriminalitet, som er en prioritert oppgave for Regjeringen.

For det annet foreslås endringer i politiloven. Det foreslås en ny § 7 a, som skal videreføre den midlertidige bestemmelsen om visitasjon av person for å avdekke våpen. Forslaget gir på nærmere vilkår politiet adgang til å visitere person eller kjøretøy på utsatte steder og til tider hvor det erfaringsmessig er fare for konflikter som kan medføre bruk av våpen. La meg gjerne tilføye at jeg har vært med på en slik kontroll, og det var ikke noe i den kontrollen som tilsa at politiet ikke hadde de virkemidler til rådighet som var nødvendig.

Den midlertidige bestemmelsen blir i forslaget gjort permanent og utvidet til også å gjelde visitasjon av kjøretøy. Videre foreslås det å presisere at politiet også har adgang til å visitere person eller kjøretøy som ledd i håndhevelsen av den offentlige ro og orden.

Endringene i politiloven bygger på en rapport fra en arbeidsgruppe med representanter fra bl.a. riksadvokatembetet og Oslo politidistrikt. De fleste høringsinstansene som uttalte seg til forslaget, støttet arbeidsgruppens forslag. Flere pekte på at det er behov for ikke bare å videreføre visitasjonsadgangen, men også for å utvide den. For de øvrige forslagene var høringsinstansene i hovedsak enig med arbeidsgruppen.

Som ledd i forberedelsen av lovforslaget vurderte jeg også forslaget fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om tiltak for å begrense bruk av kniv til å skade andre mennesker, i Dokument nr. 8:48 for 2001-2002. Jeg kom til at endringene ville være for vidtrekkende. Representanten Simonsens forslag har imidlertid fellestrekk med det forslaget til endringer i politiloven jeg nå har fremmet. Jeg viser særlig til utvidet adgang til visitasjon for å avdekke våpen. Forslagene om heving av straffenivået for knivbruk med legemskrenkelse eller død til følge vil jeg komme tilbake til som ledd i oppfølgingen av Straffelovkommisjonens delutredning VII, der det bl.a. drøftes nærmere hvordan strafferammene bør utformes.

Jeg vil også vurdere nærmere om vi har høye nok strafferammer når det gjelder massedrap og terrorisme. Det vil jeg komme tilbake til ved en naturlig anledning.

Samlet sett innebærer forslagene at Regjeringen vil reagere overfor våpenbruk, og de gir politiet mer effektive virkemidler til å forebygge og etterforske lovbruddene.

La meg til slutt kort si noen ord om de spørsmål som bl.a. representanten Thorkildsen har tatt opp. Det er nå lagt fram en meget omfattende plan, utarbeidet i politiet, for å bekjempe rasisme. Den har fått betydelig støtte og sympati både innenfor politiets rekker og utenfor. Jeg er innstilt på at denne ordningen skal virke før jeg vil vurdere ytterligere tiltak, slik bl.a. representanten Thorkildsen nå foreslår i forbindelse med den saken vi behandler i dag.

Jan Simonsen (uav): I proposisjonen kommer det fram at evalueringen av politiloven § 10 a viser at de fleste politidistrikt mener at det er unødvendig å ha en begrensning når det gjelder hvor visitering kan finne sted, til «steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves», at det anses som en svakhet at bestemmelsen ikke kan brukes for tilfeldig visitasjon, og at beslutningsprosedyrene er for tungvinte – nøyaktig slik Fremskrittspartiet sa da loven ble vedtatt.

Selv om det foretas noen mindre endringer av beslutningsprosedyrer, og visitering av kjøretøy tas inn i loven, vil loven fortsatt være uegnet til å løse problemet med ungdom som bærer kniv eller skytevåpen. La oss anta at en politipatrulje observerer en gjeng med ungdommer som politiet positivt vet tilhører et kriminelt belastet ungdomsmiljø, komme spaserende nedover f.eks. Hegdehaugsveien i Oslo. Politiet har grunn til å tro at de går med kniv ulovlig. Bør ikke da politiet ha anledning til å stanse disse ungdommene, foreta en ransaking og ta fra dem eventuelle våpen før de skyter noen? Regjeringens lovforslag gir faktisk ikke denne lovadgangen. En forretningsgate er ikke et sted «hvor slike straffbare handlinger erfaringsmessig finner sted». Det er jo meningsløst! Selvsagt må politiet ha adgang til å visitere alle personer, uansett hvor de måtte befinne seg, som politiet tror kan gå med ulovlige våpen, på samme måte som eksempelvis tollerne kan undersøke alle personer som de tror er i ferd med å ta med narkotika eller en flaske sprit for mye inn i landet.

Det er ingen stor belastning for noen å bli visitert av politiet dersom det skjer på en høflig og grei måte. Det er langt bedre å risikere å bli stanset av politiet dersom vi oppfører oss mistenkelig, enn det er å få en kniv i ryggen fordi politiet er uten en effektiv adgang til å hindre ulovlig knivbruk.

Fremskrittspartiet har tatt opp mitt tidligere forslag, og jeg er fornøyd med det. Noe skuffende er det derimot at Fremskrittspartiet ikke vil gi adgang til livstidsstraff for overlagt drap og kun vil begrense og ikke fjerne domstolenes adgang til å idømme betingede straffer for grov vold. Med dette tar jeg opp de to forslagene som er omdelt på representantenes plasser.

Presidenten: Jan Simonsen har tatt opp de forslagene han har referert til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.