Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (ordførar for saka): Denne saka handlar om lov om tvungen lønnsnemnd i ein arbeidstvist mellom Kommunalansattes Fellesorganisasjon, KFO, og Servicebedriftenes Landsforening, SBL, i samband med tariffrevisjonen 2002.

Tvisten oppstod i samband med lønnsoppgjeret for 2002 mellom private ambulanseselskap som er medlemer i SBL, og ambulansesjåførar som er medlemer i KFO. Forhandlingar om ny tariffavtale førte ikkje fram. KFO braut forhandlingane og varsla plassoppseiing 6. september 2002. Riksmeklingsmannen la ned forbod mot arbeidskamp 8. september og innkalla partane til mekling. Meklinga vart avslutta natt til torsdag 26. september 2002 utan resultat.

KFO tok 26. september ut 65 av sine medlemer i Nord-Trøndelag og Nordland i streik, og streiken vart trappa opp frå 2. oktober, då KFO tok ut 58 nye medlemer i streik.

Ytterlegare opptrapping kom 8. oktober 2002. Frå denne datoen var i alt 262 arbeidstakarar omfatta av streiken i til saman ni fylke.

Den 14. oktober kl. 21.30 kalla Kommunal- og regionaldepartementet partane inn til eit møte, og statsråden informerte om at Regjeringa på grunnlag av dei konsekvensane streiken no kunne få, hadde vedteke å fremja forslag om å bruka tvungen lønnsnemnd for å stansa konflikten. På oppfordring frå statsråden sa KFO at deira medlemer ville gå tilbake til arbeidet med det same.

Komiteen er kjend med at det er usemje mellom KFO og SBL om i kva grad arbeidsgjevar nytta seg av høvet til å søkja om dispensasjon for akutt beredskap. Komiteen meiner likevel at Helsetilsynet sine vurderingar av situasjonen i Nord- og Sør-Trøndelag, datert 14. oktober 2002, slik dei kjem fram i proposisjonen, tilseier at det kunne vera fare for liv og helse. Ein samrøystes komite sluttar seg såleis til lovforslaget frå Regjeringa.

Framstegspartiet og SV har ein meir omfattande merknad. Eg reknar med at dei sjølve kjem til å gjera greie for den.

Men lat meg leggja til følgjande: Noreg har ratifisert fleire ILO-konvensjonar som vernar streikeretten. Eg deler departementet si vurdering av tolkinga frå ILO sine eigne organ som tilseier at inngrep i streikeretten berre kan tillatast dersom streiken set liv, helse eller personleg tryggleik i fare for heile eller store delar av befolkninga. Ved behandlinga av politilova i Stortinget i 1995 var det fleire parti, inklusiv Senterpartiet, som gjekk mot å gi streikeretten tilbake til politiet. Vi meinte streikeretten ikkje ville verta reell. Det same spørsmålet kan faktisk reisast når det gjeld tilsette i helsesektoren. Det er behov for å understreka det ansvaret som partane sjølve har for å medverka til eit forhandlingsklima som gjer at ein kjem fram til gode løysingar.

Lat meg då til slutt på nytt gjera klart at i denne konkrete saka står ein samrøystes komite bak bruk av lov om tvungen lønnsnemnd.

Heikki Holmås (SV): I denne saken er det enstemmighet, for det vi i kommunalkomiteen er invitert til å ta stilling til, er om det er tilstrekkelig dokumentert at det som konsekvens av konflikten foreligger fare for liv og helse. Vi mener at uttalelsene fra Helsetilsynet har vært så klare og entydige at vi ikke finner det riktig å gjøre noe annet enn å gå inn for tvungen lønnsnemnd.

Men vi har sammen med Fremskrittspartiet skrevet en merknad om at vi synes det er viktig å påpeke at vi mener at tvungen lønnsnemnd for ofte tas i bruk.

Vi mener at det at tvungen lønnsnemnd tas i bruk, i for liten grad bidrar til å ansvarliggjøre partene i arbeidslivet til å klare å løse denne type saker uten at Regjeringen griper inn og bruker tvungen lønnsnemnd. I denne saken er det spesielt, for her står jo ord mot ord, der det hevdes at man ikke godt nok har benyttet seg av muligheten til å søke om dispensasjon. Det understreker bare akkurat den problemstillingen som vi ønsker å trekke opp, at vi må være forsiktige med å bruke tvungen lønnsnemnd, fordi det har uheldige konsekvenser for partenes vilje til å klare å komme fram til enighet og løse konflikten på en skikkelig måte.

Statsråd Victor D. Norman: Saksordføreren redegjorde for saken på en fortreffelig måte, så jeg skal ikke føye noe til der, men bare kommentere et par ting om akkurat dette med dispensasjonsløsningene og bare presisere og gjenta noe som man har vært inne på før.

Denne konflikten ble hele tiden nøye fulgt av Statens helsetilsyn, og rapportene derfra viste lenge at streiken ikke førte til kritiske situasjoner, selv om den selvfølgelig førte til ulemper både for pasienter og sykehus.

Men søndag 13. oktober, etter at streiken hadde pågått i to og en halv uke, rapporterte Helsetilsynet at fare for liv og helse kunne oppstå, fordi de gitte dispensasjoner var trukket tilbake med virkning fra neste morgen. Partene opptok imidlertid kontakt og ble enige om å forlenge dispensasjonene ytterligere ett døgn. Det ble ingen løsning på problemene i løpet av det neste døgnet, og rapportene fra Helsetilsynet utover mandag 14. oktober konkluderte altså med at det kunne oppstå situasjoner som kunne føre til fare for liv og helse. Konklusjonen ble trukket på bakgrunn av rapporter fra fylkeslegene i Sør- og Nord-Trøndelag. I den situasjonen – og det skjønner jeg det er enighet om – så Regjeringen ingen annen mulighet enn å fremme forslag om å stanse streiken og løse tvisten ved tvungen lønnsnemnd. Partene ble orientert om denne beslutningen, som saksordføreren var inne på, i et møte med kommunalministeren om kvelden 14. oktober.

Problemene som oppstod, hadde altså sin bakgrunn i uenighet om hvordan dispensasjoner skulle håndteres. Slik jeg har forstått det, har det i ettertid vært ulik oppfatning mellom partene om hvem som hadde ansvaret for at situasjonen ble slik. I den forbindelse har jeg lyst til å understreke at kommunalministeren i møte den 14. oktober presiserte overfor partene at på et så sensitivt område bør man forsøke å etablere hensiktsmessige rutiner for håndtering av streik, herunder dispensasjonsrutiner, før man kommer i konflikt. Det er jo det som har sviktet i denne saken, og det er det som gjør at man må bruke tvungen lønnsnemnd i en sak hvor dette egentlig burde vært unødvendig. Det er viktig at partene har klart for seg at slike spørsmål bør være avklart før man kommer i konflikt, det er ikke noe man løser på en grei måte når konflikten først har oppstått.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.