Torbjørn Hansen (H) (ordfører for saken): Ot.prp. nr. 104 for 2001-2002 fremmer forslag om endring av lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, som innebærer at såkalt verdipapirisering og utstedelse av obligasjoner med særskilt sikkerhet tillates.
Lovforslaget gir nye muligheter for å finansiere utlån gjennom innhenting av kapital via utstedelse av obligasjoner i verdipapirmarkedet.
Verdipapirisering innebærer at en nærmere definert utlånsportefølje overdras til et selvstendig og separat spesialforetak som på sin side finansierer kjøpet av porteføljen gjennom utstedelse av obligasjoner. Dette innebærer en reell overføring av risiko for utlånene fra den overdragende finansinstitusjon til spesialforetaket og dets obligasjonseiere. Samtidig etableres en driftsavtale for låneporteføljen, vanligvis med den banken som opprinnelig hadde lånemassen. Driftsavtalen skal imidlertid ikke medføre at den overdragende finansinsititusjon tar ansvar for utlånene. Verdipapirisering er et vanlig fenomen i mange vestlige land og er etablert som virkemiddel i bl.a. Sverige, Finland, England, USA og Canada.
Utstedelse av obligasjoner med særskilt sikkerhet, også omtalt som hypotekbankmodellen, innebærer at et kredittforetak, dvs. et foretak som i hovedsak finansierer utlånsvirksomhet gjennom utstedelse av obligasjoner, kan utstede obligasjoner som er sikret i særskilt merkede utlånsporteføljer. I den anledning stilles det en rekke krav til panteobjektet og til selve kredittforetaket.
Dette lovforslaget er i hovedsak begrunnet ut fra behovet for konkurransedyktige rammevilkår for finansnæringen, som i dag konkurrerer med utenlandske finansinstitusjoner på sitt hjemmemarked.
Det er blitt mer og mer vanlig at norske lånekunder tar opp lån i utenlandske kredittinstitusjoner, særlig etter at en del norske banker er blitt slått sammen med utenlandske banker.
Flertallet i komiteen er derfor positivt innstilt til at forslaget bedrer muligheten for finansiering av utlån gjennom utstedelse av obligasjoner. Hensikten med begge ordningene er at obligasjonene som utstedes, blir oppfattet som spesielt sikre og dermed oppnår bedre kredittrating, bedre likviditet og dermed lavere rentevilkår.
Flertallet legger også vekt på at lånekunder kan få lavere lånekostnader knyttet til pantelån på grunn av lavere innlånskostnad hos långiver. Innføring av obligasjoner med særskilt sikkerhet kan føre til utvikling av et marked med billigere fastrentelån ved boligkjøp og at fastrentelån dermed blir mer vanlig og et mer effektivt priset verktøy enn i dag.
Når det gjelder den delen av loven som omhandler utstedelse av obligasjoner med særskilt sikkerhet, har finanskomiteen i høring fått en del innspill fra finansnæringen vedrørende mindre justeringer av loven. Blant annet mente næringen at fartøyshypoteklån burde tas ut av loven, fordi dette kunne så tvil om hvorvidt kredittforetaket skal involvere seg, eller kunne involvere seg, i annet enn lavrisikofinansiering. Denne tvilen vil i så fall kunne påvirke kredittratingen av denne type obligasjoner og dermed rentebetingelsene. Komiteen slutter seg til denne vurderingen, og har foreslått å ta fartøyshypoteklån ut av lovforslaget.
Videre ble det i høring bedt om en forskriftshjemmel som kan regulere at midler fra eventuell førtidig innfrielse av låneforpliktelser, dvs. når kunder betaler tilbake lånet tidligere enn planlagt, skal kunne inngå i obligasjonseiernes pantesikkerhet. Komiteen deler oppfatningen av at midler fra førtidig innfrielse må kunne plasseres i annet enn utlån, forutsatt at sikkerheten er av minst samme kvalitet som porteføljepantet for øvrig, og foreslår i innstillingen endringer som ivaretar dette.
En tredje tilpasning som foreslås av et flertall i komiteen, gjelder § 2-33, som omhandler konkurs eller offentlig administrasjon. Paragrafen inneholder en forskriftshjemmel i forhold til å begrense konkursboets eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere over utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet. Komiteen understreker i merknads form at det ved utforming av slike forskrifter skal legges vekt på at konkursboet eller administrasjonsstyret ikke skal kunne tvinge fram en forsert behandling eller avslutning av boet, herunder tvangssalg av porteføljepantet, i strid med obligasjonseiernes interesser.
I forhold til den delen av lovforslaget som handler om verdipapirisering, har et flertall i komiteen bedt Regjeringen om å foreta en vurdering av om verneting i Norge bør bli en alminnelig del av norske låneavtaler. Bakgrunnen er at et flertall i komiteen er opptatt av at låntakerne skal ha rett til konfliktløsning ved norske domstoler, enten det gjelder søksmål fra eller mot eventuelle nye, utenlandske kreditorer.
Det er åpenbart verdipapirisering som har vekket størst debatt i dette lovforslaget. Et mindretall i Banklovkommisjonen mener at det ikke bør åpnes for verdipapirisering, først og fremst av hensyn til forbrukerne, og at eventuelle spesialforetak bør være undergitt tilsyn og kapitalkrav.
Når det gjelder forbrukerinteresser, er det viktig å understreke at låntakers rettigheter juridisk sett står fast som regulert i låneavtale og finansavtaleloven. Når det gjelder bankenes service utover det som følger av avtale og lov, er det lite som tyder på at verdipapirisering i seg selv vil medføre endringer i kundebehandling. For det første innebærer den vanligste bruken av verdipapirisering at den opprinnelige banken fortsetter driften av låneporteføljen på samme vis som resten av bankens låneportefølje. I praksis skilles utlånene juridisk sett ut og plasseres i obligasjonsmarkedet, mens kundebehandlingen fortsetter som før. For det andre er dagens kredittpraksis i finansinstitusjonen, f.eks. i tilfelle mislighold, basert på hva som er lønnsomt og godt bankhåndverk. Det er liten grunn til å tro at den som har ansvaret for å drifte en verdipapirisert utlånsportefølje, vil gjøre dette vesentlig annerledes. I tillegg er låntaker gitt en rettighet til å nekte samtykke til verdipapirisering. I forhold til å overdra utlån er det allerede full anledning til dette i finansavtaleloven for ordinære boliglån, slik at samtykkerettigheten i forhold til verdipapirisering her innebærer en særskilt forbrukerbeskyttelse.
Når det gjelder oppfatningen fra et mindretall om at verdipapirisering reduserer den finansielle stabiliteten, er det viktig å understreke at verken Kredittilsynet eller Norges Bank har særskilte innvendinger i forhold til dette. Årsaken er at lånene som tas ut av bankenes balanser, blir finansiert bredt i verdipapirmarkedet og hos obligasjonseierne. Ingen risiko overføres til låntaker, slik enkelte i debatten har hevdet. Det er heller ikke slik at bankene som eventuelt skiller ut sine sikreste utlån, kan erstatte disse med høyrisikolån. Høyrisikolån har en høyere vekting med hensyn til kapitaldekning, slik at bankens soliditet ikke skal påvirkes i særlig grad av verdipapirisering. Tvert imot understreker flere høringsinstanser at verdipapirisering og utstedelse av obligasjoner med særskilt sikkerhet kan være et verdifullt bidrag til det norske obligasjonsmarkedet og dermed bidra til bedre finansiell likviditet og dermed også bedre stabilitet.
Jeg er glad for at et bredt flertall i komiteen slutter seg til dette forslaget, som sikrer norske finansinstitusjoner noenlunde konkurransedyktige rammevilkår i forhold til deres nærmeste konkurrenter, og anbefaler innstillingen.
Siv Jensen (FrP) (komiteens leder): Fremskrittspartiet slutter seg i all hovedsak til Regjeringens forslag til nye kapitler i finansieringsvirksomhetsloven. Lovforslaget åpner for at låntakere som har tatt opp lån i Norge, får utenlandsk kreditor, og dette støtter Fremskrittspartiet. Men vi er opptatt av at låntakernes formelle posisjon ikke må bli endret på grunn av dette, og i en flertallsmerknad har vi derfor gått inn for at utenlandske foretak som skal drives som spesialforetak i Norge, må forplikte seg til at eventuelle søksmål må føres for norske domstoler.
I innstillingen har vi også satt frem et forslag til en annen formulering i
§ 2-33 tredje ledd annet punktum. I den bestemmelsen har Regjeringen foreslått en hjemmel for å fastsette forskrifter om hva som skal skje hvis et spesialforetak går konkurs eller settes under administrasjon. Når man skal lage disse forskriftene, bør man ha mest mulig fleksibilitet til å lage et fullstendig sett med regler som ivaretar både obligasjonseiernes og andre kreditorers interesser. Vi tar ikke stilling til selve avveiningen mellom disse interessene, men foreslår en noe videre hjemmel enn det Regjeringen har lagt opp til.
Til slutt: Vi har i innstillingen foreslått at reglene om obligasjoner med særskilt sikkerhet skal kunne tre i kraft før reglene om verdipapirisering. Dette har vi foreslått fordi det etter alt å dømme er denne obligasjonstypen som først vil bli brukt i markedet. Finansnæringen har pekt på at reglene om verdipapirisering ikke er utformet godt nok, og vi mener da at arbeidet med å få obligasjonsreglene på plass er det som haster mest. Derfor tar jeg opp Fremskrittspartiets mindretallsforslag.
Presidenten: Siv Jensen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Øystein Djupedal (SV): SV går, som det framgår av innstillingen, imot store deler av denne. Det gjør vi av flere grunner, og la meg redegjøre for disse.
I kortform betyr det at vi går imot på grunn av den finansielle stabiliteten, samfunnets og husholdningenes økonomi, økonomisk risiko og ikke minst låntakerens rettigheter. Argumentene for det systemet som her etableres, er etter vårt skjønn altfor svake til at man burde gå inn for det. Det er et argument som ikke bare SV har, Banklovkommisjonens mindretall framhever også dette. Det står sågar i innstillingen, der det sies:
«Det er knyttet visse betenkeligheter, både av prinsipiell og praktisk art, til verdipapirisering, men av konkurransemessige hensyn fremmer departementet likevel forslag om verdipapirisering etter en helhetsvurdering.»
Man legger altså noen uklare konkurranseforhold for norsk finansnæring til grunn for å gå inn på et system man selv mener å ha både prinsipielle og praktiske innvendinger mot. Det er etter mitt skjønn altfor svake argument til at man burde ha gjort dette.
Bakgrunnen for at man ønsker dette er selvfølgelig at man ønsker mindre risiko. Argumentet om at dette skulle medføre lavere premie eller lavere pris for forbrukeren er en sannhet med store modifikasjoner, for det innebærer selvfølgelig også økt risiko. Det framgår også klart av innstillingen, og av lovframlegget, nemlig at man selvfølgelig ønsker å skyve ut risiko, for på den måte å spre risiko – ikke til gavn for forbrukeren. Det framkommer også klart av f.eks. vurderingene til Banklovkommisjonens mindretall, som også er gjengitt i innstillingen, der det heter:
«Bakgrunnen for kapitaldekningskrav og sikkerhetsfondsavgift er å gi trygghet for innskuddsmidler for allmennheten og sørge for finansiell stabilitet i samfunnet. Ved verdipapirisering brukes en teknikk med sikte på å omgå disse kravene og dermed spare kostnader for finansinstitusjonene.»
Det er jo dette som er nøkkelen til hele saken: Dette er det hovedsakelig finansnæringen selv som har ivret for å få, for å – som man her helt klart skriver – «spare kostnader for finansinstitusjonene» og overføre risikoen til låntakerne. Dette er et system som har store svakheter ved seg, og det gjør også at systemet ikke er så mye utbredt i Europa for øvrig. Mange land har denne lovadgangen, samtidig som man ser at det er svært få, eller i hvert fall et begrenset antall land, som faktisk benytter den.
Det som også er viktig å legge merke til, er at det er stor grad av uenighet om dette. Mange, også i departementets egne organer, er kritiske. Det gjelder ikke minst forholdet til forbrukerbeskyttelse. Barne- og familiedepartementet er bl.a. kritiske til dette og skriver i en høringsuttalelse:
«Når lånet er verdipapirisert vil finansinstitusjonen ikke lengre ha kredittrisikoen, og vil dermed heller nødvendigvis ikke ha samme interesse i å komme frem til konstruktive løsninger med låntaker.»
– hvis man da har gjeldsproblemer.
Det samme synet gjør seg gjeldende hos forbrukerombudet, som også er gjengitt i innstillingen, der man skriver:
«Dersom lånekunden får betalingsproblemer og lånet misligholdes vil det kunne få betydning for kunden at lånet er overdratt til spesialforetaket. En forvalter som ikke bærer kredittrisikoen vil ikke ha samme interesse av å komme frem til konstruktive løsninger for låntaker som en långiver med kredittrisiko vil ha. Samtidig vil løsningen i en slik situasjon ofte være å finne i en helhetlig ordning, løsninger hvor kundens lønnskonti, spareavtaler osv trekkes inn. Dersom kundens engasjementer i banken har forskjellige «eiere», vil ikke slike løsninger falle like naturlig.»
Det betyr at det både fra forbrukerhold, fra Barne- og familiedepartementet og fra mindretallet i Banklovkommisjonen advares mot dette, simpelthen fordi risikoen er flyttet over til låntakeren, og kanskje da i neste omgang til samfunnet, som vi jo har sett i tidligere bankskandaler, nemlig at samfunnet faktisk må rydde opp. For det som ligger i denne saken, er at man ønsker å redusere risikoen for finansinstitusjonene. Derfor er det også disse som har ivret desidert mest for å få etablert dette systemet, og selv om departementet har både praktiske og prinsipielle innvendinger mot det, velger man her å følge finansnæringen, til stor disfavør for forbrukerne.
Det som også gjør dette betenkelig, er at man liksom skal ha en sikkerhetsmekanisme her, ved at man skal gi forbrukerne rett til aktivt å nekte samtykke i at lån kan verdipapiriseres. Dette står da i klar motstrid til det å gi et aktivt samtykke til noe. Det betyr altså i utgangspunktet at det nå kreves en stor grad av innsikt for at man faktisk skal kunne si at ens lån ikke skal verdipapiriseres, mens det motsatte selvfølgelig ville vært det naturlige, at man aktivt gir et samtykke til at dette kan skje. På den måten vil man også være oppmerksom på den risikoen som ligger i dette. Det vil i praksis bety at svært mange lån nå kan verdipapiriseres uten at låntakeren er oppmerksom på risikoen.
Det betyr summa summarum at dette er en lov som vi sterkt vil advare mot. Det er en lov som ikke vil bringe gagn til det norske samfunn og til låntakerne. Jeg tror også at finansnæringen selv vil se en risiko ved dette, og at systemet forhåpentligvis ikke vil bli mye brukt, noe som også har framkommet klart av høringsuttalelser i saken. Finansnæringen selv hadde jo ønsket en mye mer vidtrekkende lov. De har fått dette, og derfor syns de det er for dårlig, og vil ikke bruke det. Det er jo også et synspunkt å ha.
Vårt utgangspunkt er at denne loven var unødvendig. De konkurransemessige hensyn som vektlegges av flertallet, er etter SVs syn ikke sterke nok til å lage en lov som i så stor grad er i disfavør for forbrukere, og samfunnsinteresser for øvrig.
Som det framgår av innstillingen, går SV imot store deler av denne, men vi har et forslag sammen med Arbeiderpartiet som jeg herved tar opp.
Presidenten: Øystein Djupedal har tatt opp det forslaget han refererte til.
Morten Lund (Sp): Senterpartiet mener det er et veldig dårlig argument for å innføre den lovbestemmelsen som det nå inviteres til. Det er hensynet til risikoavlastning for deler av finansnæringen som er argumentet, mens det er viktige forbrukerhensyn som står på spill, og som bl.a. er vektlagt av LO og Forbrukerrådet.
Senterpartiet går imot dette prinsippet, og det er ikke den første saken vi har oppe i dag der det er de samme hensyn som står mot hverandre. I denne saken er Senterpartiet enig med SV.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 63)
Odelstinget er nå kommet til behandlingen av sak nr. 5.
Saken som her ligger til behandling, har ikke ligget ute i den reglementsbestemte tid, dvs. 48 timer. Med hjemmel i forretningsordenens § 32 vil presidenten foreslå at Odelstinget likevel behandler denne saken nå.
Ingen innvendinger er kommet mot presidentens forslag. – Det anses vedtatt.
Votering i sak nr. 4
Presidenten: Under debatten er det satt fram tre
forslag. Det er
forslag nr. 1, fra Øystein Djupedal
på vegne av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet
forslag nr. 2 og 3, fra Siv Jensen på vegne av
Fremskrittspartiet
Komiteen hadde innstillet
til Odelstinget å gjøre slikt vedtak
til
lov
om endringer i lov 10. juni 1988
nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
(verdipapirisering og obligasjoner med særskilt
sikkerhet)
I
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og
finansinstitusjoner gjøres følgende endringer:
§ 1-5 nr. 1 skal lyde:
Som kredittforetak regnes kredittinstitusjon
som ikke er bank.
§ 2-1 annet ledd nr. 5
skal lyde:
foretak hvis hovedvirksomhet er omfattet av
punktene 2-12 og 14 i vedlegg I til europaparlaments-
og rådsdirektiv 2000/12/EF av 20. mars 2000 om adgang til å starte
og utøve virksomhet som kredittinstitusjon
I kapittel 2 skal nytt underkapittel
IV lyde:
IV. Obligasjonslån med pantesikkerhet i
utlånsportefølje
2-25 Adgang
til opptak av obligasjonslån sikret ved pant
Kredittforetak kan oppta
obligasjonslån sikret ved pant i en utlånsportefølje (porteføljepant)
i samsvar med reglene i underkapitlet her. Andre finansinstitusjoner kan
ikke oppta slike obligasjonslån.
Med obligasjonslån forstås
lån som opptas ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner som mengdegjeldsbrev.
Porteføljepant som skal
sikre obligasjonslån, kan bare omfatte:
a) lån sikret
ved pant i bolig (bolighypoteklån),
b) lån sikret ved pant i annen fast
eiendom (eiendomshypoteklån),
c) lån til kommune, samt lån garantert
av kommune eller staten (offentlige lån),
d) rente- eller valutakontrakter knyttet
til utlånsporteføljen eller obligasjonslånet etter nærmere regler
fastsatt av Kongen.
Ihendehaverobligasjonene
skal angi at obligasjonslånet er sikret og om sikkerheten er knyttet
til bolighypoteklån, eiendomshypoteklån eller offentlige lån.
Kongen kan i forskrift
utelukke at en eller flere av de lånetyper som er nevnt i tredje
ledd inngår i samme utlånsportefølje som andre typer lån nevnt i
tredje ledd, og fastsette nærmere regler om dette.
2-26 Opptak
av obligasjonslån med porteføljepant
Et kredittforetak kan
oppta obligasjonslån med porteføljepant når foretakets vedtektsfastsatte
formål er:
a) å yte eller
erverve enten bolighypoteklån, eiendomshypoteklån eller offentlige
lån, og
b) å finansiere utlånsvirksomheten
hovedsakelig ved utstedelse av obligasjoner sikret ved pant i utlånsporteføljen
eller bestemte deler av denne.
Kredittforetaket skal
gi melding til Kredittilsynet senest 30 dager før det første gang
opptar obligasjonslån med porteføljepant.
Kredittilsynet kan gi
samtykke til at også kredittforetak som har endret vedtektene i
tråd med første ledd, men som ennå ikke har innrettet virksomheten
i samsvar med endringen, kan drive virksomhet som består i å oppta obligasjonslån
med porteføljepant. Slik virksomhet skal holdes atskilt fra foretakets
øvrige virksomhet. Kredittilsynet kan sette vilkår for å sikre slik
atskillelse.
Når hensynet til foretakets
soliditet eller kreditorer tilsier det, kan Kredittilsynet gi pålegg
om at obligasjonslån med porteføljepant ikke skal opptas.
2-27 Krav
til bruken av obligasjonslånet
Midler som mottas ved
utstedelse av obligasjonslånet, skal benyttes til å yte eller erverve
utlån som skal inngå i porteføljepantet, eller til innfrielse av
tidligere ytede obligasjonslån.
Foretaket skal påse at
det ikke blir avvik av betydning mellom fremtidige inn- og utbetalinger
eller mellom innfrielsesvilkårene for henholdsvis obligasjonslånet
og utlånene. Dette er likevel ikke til hinder for at foretaket tar opp
obligasjonslån med kortere løpetid enn utlånene dersom dette gjøres
i samsvar med et fastsatt refinansieringsprogram som er forsvarlig
sett i forhold til foretakets rente- og likviditetsrisiko som følge
av avviket.
Kredittilsynet fastsetter
nærmere regler om gjennomføring og avgrensning av bestemmelsen i
første og annet ledd, herunder regler om beregning av og grenser
for avvik som nevnt i annet ledd og den rente- og likviditetsrisiko
slike avvik medfører.
2-28 Krav
til porteføljepantet
Obligasjonslånet skal
ha porteføljepant med første prioritet. Verdien av porteføljepantet
skal til enhver tid minst tilsvare restverdien av obligasjonslånet.
Det skal tas hensyn til rente- eller valutakontrakter knyttet til
utlånsporteføljen eller obligasjonslånet. Utlån til samme låntaker
og utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt, kan ikke medregnes
i verdien av porteføljepantet med mer enn 5 prosent av samlet pantesikkerhet.
For de utlån som skal
inngå i porteføljepantet, gjelder følgende krav til sikkerhet:
Kredittilsynet kan i forskrift
fastsette nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene
i paragrafen her, herunder om beregning av verdien av ulike typer
av fast eiendom og fartøyer. Kredittilsynet kan i forskrift også
fastsette regler om medregning av utlån ut over grensen på 5 prosent
av samlet pantesikkerhet i tilfeller der det foreligger tilleggssikkerhet.
2-29 Rettsvern.
Forvaltning
Porteføljepantet sikres
rettsvern etter gjeldende regler. Inngår foretaket som opptar obligasjonslånet
i et finanskonsern, kan rettsvern etter panteloven 4-1 og 4-2
sikres ved at et annet foretak i samme konsern besitter pantet på
vegne av obligasjonseierne.
Foretaket kan inngå avtale
med annet foretak i samme konsern eller med annen finansinstitusjon
om forvaltningen av de utlån som omfattes av porteføljepantet.
Foretaket og forvalter
som nevnt i annet ledd skal sørge for at det foreligger et til enhver
tid oppdatert register over de utlån som omfattes av porteføljepantet.
Foretaket skal til de tider Kredittilsynet bestemmer oversende de opplysninger
som er inntatt i registeret til en revisor oppnevnt av Kredittilsynet.
Kredittilsynet gir nærmere regler om hvilke opplysninger som skal
inntas i registeret, oppnevningen av revisor, revisors oppgaver
og revisors godtgjørelse.
2-30 Likviditetsreserve
Foretaket skal for hvert
obligasjonslån med porteføljepant opprette en egen likviditetsreserve
eller beregne et bidrag til en felles likviditetsreserve for alle
obligasjonslånene tilpasset risikoen for forsinket betaling av renter og
avdrag på de utlån som inngår i pantet. Minstekrav til likviditetsreserven
fastsettes i vedtektene.
Likviditetsreserven skal
holdes atskilt fra de øvrige midler i foretaket.
2-31 Endring
av porteføljepantet
Foretaket har adgang til
å endre sammensetningen av porteføljepantet ved å skifte ut ett
eller flere utlån med andre utlån såfremt pantet har tilsvarende
verdi som sikkerhet for obligasjonslånet.
Foretaket har også adgang
til å inngå avtale med en låntaker om førtidig tilbakebetaling,
samt om endringer i lånevilkårene som er av uvesentlig betydning
for porteføljens verdi.
Foretaket kan plassere
midler som svarer til innbetalinger knyttet til pantsatte lån i
annet enn utlån etter nærmere regler gitt av Kongen, forutsatt at
sikkerheten er av minst samme kvalitet som porteføljepantet for
øvrig.
2-32 Sekundærpant,
utlegg mv.
Foretaket kan ikke stifte
pant med etterfølgende prioritet i porteføljepant eller deler av
slikt pant.
Porteføljepant og deler
av porteføljepant, kan ikke gjøres til gjenstand for utlegg, arrest
eller annen tvangsforretning til fordel for enkelte av foretakets
kreditorer.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
2-33 Konkurs
eller offentlig administrasjon
I tilfelle konkurs eller
offentlig administrasjon av foretaket har eierne av et obligasjonslån
fortrinnsrett til de midler som er pantsatt til sikkerhet for dette
obligasjonslånet. Fortrinnsretten gjelder forholdsmessig og bare
for krav som utspringer av obligasjonen.
Utbringer porteføljepantet
mer enn det som er nødvendig for å dekke obligasjonseiernes krav,
skal det overskytende tilføres bomassen.
Kongen kan ved forskrift
fastsette regler om rettidig betaling til obligasjonseierne av de
midler porteføljen utbringer etter at foretaket er tatt under konkursbehandling
eller satt under offentlig administrasjon. Kongen kan ved forskrift
også fastsette regler som begrenser konkursboets eller administrasjonsstyrets
mulighet til å disponere over utlån og andre eiendeler som inngår
i porteføljepantet, når dette kan gjøres uten å svekke øvrige kreditorers
dekningsmulighet. Slike forskrifter kan fravike regler i lovgivningen
om konkurs, offentlig administrasjon av finansinstitusjoner og tvangsfullbyrdelse.
Presidenten: Til tredje ledd annet punktum
foreligger et avvikende forslag. Det er forslag
nr. 2, fra Fremskrittspartiet, som lyder:
«I lov
10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
gjøres slik endring:
§ 2-33 tredje ledd
annet punktum skal lyde:
Kongen kan ved forskrift også fastsette
regler som begrenser konkursboets eller administrasjonsstyrets mulighet
til å disponere over utlån og andre
eiendeler som inngår i porteføljepantet.»
Votering:
(Voteringsutskrift kl. 15.21.09)Videre var innstillet:
I kapittel 2 skal nytt underkapittel
V lyde:
V. Verdipapirisering av utlånsporteføljer
2-34 Overdragelse
av låneportefølje til spesialforetak for verdipapirisering
En finansinstitusjon som
overdrar en nærmere fastsatt låneportefølje eller annen fordringsmasse
til et spesialforetak for verdipapirisering som nevnt i 2-36,
skal på forhånd gi melding om overdragelsen til Kredittilsynet. Meldingen
skal være vedlagt:
a) spesialforetakets
vedtekter,
b) en oversikt over spesialforetakets
eiere eller, dersom det er en stiftelse, en oversikt over hvem som
er stiftere og hvordan stiftelsen styres,
c) avtale om forvaltning av porteføljen
og
d) alle avtaler mellom spesialforetaket
og finansinstitusjonen.
2-35 Finansinstitusjonens
forhold til spesialforetaket mv.
Finansinstitusjonen, foretak
i samme konsern som finansinstitusjonen eller foretak der finansinstitusjonen har
betydelig innflytelse, kan ikke:
1. påta seg ansvar
knyttet til låneporteføljen eller fordringsmassen i forhold til
spesialforetaket, obligasjonseierne eller andre. Dette er likevel
ikke til hinder for at slike foretak
a) kan inngå avtale
med spesialforetaket om å forestå forvaltning av porteføljen i forhold
til låntakerne,
b) kan yte kreditt til eller stille
garanti for spesialforetaket for å sikre oppfyllelsen av forpliktelsene overfor
obligasjonseierne. Slik kreditt eller garanti må være fastsatt i
avtalen om overdragelse. Det fastsatte beløpet kommer til fradrag
i finansinstitusjonens ansvarlige kapital,
c) kan inngå avtale om å kjøpe tilbake
den gjenværende del av låneporteføljen eller fordringsmassen fra
spesialforetaket på vanlige forretningsmessige vilkår dersom gjenstående
obligasjonsgjeld i spesialforetaket utgjør mindre enn 10 prosent
av det opprinnelige lånebeløpet ved første obligasjonsutstedelse.
Slikt kjøp skal meldes til Kredittilsynet på forhånd.
2. ha eierandeler i spesialforetaket,
unntatt når slikt eie i spesialforetakets vedtekter er knyttet til
de enkelte obligasjoner og obligasjonene er ervervet som ledd i vanlig
ordning for markedspleie av obligasjoner som nevnt i annet ledd
nr. 2. Stiftelser der foretak som nevnt i innledningen er representert
i ledelsen eller styrende organer, kan heller ikke ha eierandeler
i spesialforetaket.
3. være representert i ledelsen eller
styrende organer eller på annen måte ha innflytelse i spesialforetaket.
Finansinstitusjonen eller
foretak i samme konsern som finansinstitusjonen kan ikke:
1. holdes ansvarlig
for tilbakebetaling av eller innfrielse av obligasjoner i obligasjonslån
som spesialforetaket har tatt opp, selv om det foreligger mislighold
fra spesialforetakets side.
2. erverve obligasjoner utstedt av
spesialforetaket eller på annen måte påta seg risiko knyttet til
slike obligasjoner. Slike foretak kan likevel erverveog avhende obligasjoner utstedt av spesialforetaket
som ledd i vanlig ordning for markedspleie av obligasjoner notert
på børs eller regulert marked, men foretaket kan ikke på noe tidspunkt
eie mer enn 5 prosent av obligasjonene i ett obligasjonslån.
3. motta utbytte eller annen utbetaling
fra spesialforetaket eller dets eiere som følge av innfrielse av
obligasjonslånet, kapitalnedsettelse i eller avvikling av spesialforetaket.
Kredittilsynet kan i forskrift
fastsette nærmere regler om finansinstitusjonens forhold til spesialforetaket
og til den låneportefølje som overdras eller er overdratt.
Dersom kravene fastsatt
i eller i medhold av denne paragrafen ikke er oppfylt, skal finansinstitusjonen
fortsatt stille ansvarlig kapital for risikoen knyttet til låneporteføljen
eller fordringsmassen i henhold til kapitaldekningsregelverket som
om låneporteføljen eller fordringsmassen ikke var skilt ut.
2-36 Spesialforetak
for verdipapirisering
Spesialforetak for verdipapirisering
er, dersom kravene i denne paragrafen er oppfylt, unntatt fra krav
om konsesjon som finansieringsforetak. Spesialforetaket er i tilfelle
heller ikke undergitt tilsyn, krav om kapitaldekning eller andre
sikkerhetskrav, eller andre regler for finansieringsforetak gitt
i eller i medhold av lov.
Spesialforetaket skal
være opprettet for å erverve en nærmere fastsatt utlånsportefølje
eller fordringsmasse som er overdratt i samsvar med 2-34. Spesialforetaket skal
ikke drive annen virksomhet enn å erverve, eie og inndrive utlånsporteføljen
eller fordringsmassen.
Spesialforetaket skal
finansiere ervervet av utlånsporteføljen eller fordringsmassen ved
opptak av obligasjonslån. Spesialforetaket kan ikke utstede obligasjoner løpende.
Kredittilsynet kan i forskrift fastsette nærmere begrensninger på
adgangen til å utstede obligasjoner og regler om utstedelse av flere
obligasjonslån.
Spesialforetaket skal
være organisert som et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap.
Kredittilsynet kan ved enkeltvedtak tillate at spesialforetaket
organiseres på annen måte.
Spesialforetaket kan ikke
i sitt firma eller annet kjennetegn benytte navn eller varemerke
som er egnet til forveksling med, eller viser tilknytning til, overdragerens navn
eller varemerke.
Spesialforetaket kan bare
inngå avtale om forvaltning av porteføljen med den overdragende
finansinstitusjonen, en bank eller en tilsvarende finansinstitusjon
som overdrageren.
Presidenten: Her har Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet varslet at de går
imot.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes med 61 mot 14 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 15.21.48)Videre var innstillet:
2-37 Informasjon
til lånekundene - frist for å nekte samtykke
En finansinstitusjon skal
forut for overdragelse av en låneportefølje eller annen fordringsmasse
etter 2-34, informere de enkelte låntakere som omfattes av overdragelsen
om hvem som erverver lånene, hvem som forvalter lånene etter overdragelsen
og hvilke plikter og rettigheter henholdsvis finansinstitusjonen,
spesialforetaket og forvalteren har og vil få overfor låntaker.
I varselet skal låntakeren
gis en rimelig frist, som ikke kan være kortere enn tre uker, til
å nekte samtykke til overdragelsen. Når finansinstitusjonens kunde
ikke er forbruker, kan låntakeren på forhånd frafalle retten til
å nekte samtykke. Benytter låntakeren ikke sin rett til å nekte
samtykke, anses låntakeren å ha gitt samtykke til overdragelsen
etter lov om finansavtaler 45.
Presidenten: Til overskriften samt annet ledd
foreligger et avvikende forslag. Det er forslag
nr. 1, fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
som lyder:
«I lov
10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
gjøres følgende endringer:
Overskriften til § 2-37 skal lyde:
Informasjon til lånekundene – krav
om uttrykkelig samtykke
§ 2-37 annet ledd skal lyde:
Overdragelse av låneportefølje
fra en finansinstitusjon
til et spesialforetak kan bare skje etter uttrykkelig samtykke
fra låntakerne.»
Votering:
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til
overskriften og paragrafens annet ledd og forslaget fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet bifaltes
innstillingen med 43 mot 31 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 15.22.25)Presidenten: Det voteres over innstillingen
til paragrafens første ledd.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
§ 3-3 første
ledd tredje punktum skal lyde:
Finansieringsforetak må
ha særskilt tillatelse av Kongen for å drive virksomhet som kredittforetak
(jf. 1-5 nr. 1).
Nåværende tredje
punktum blir nytt fjerde punktum.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
II
Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
Loven gjelder fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
Finansieringsforetak som ved lovens ikrafttredelse driver
virksomhet som kredittforetak, kan fortsette virksomheten dersom
foretaket innen en frist Kongen fastsetter, har søkt
om tillatelse etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 3-3 første
ledd tredje punktum som endret ved loven her.
Et slikt finansieringsforetak kan ikke oppta obligasjonslån sikret
ved pant i en utlånsportefølje før det
har fått tillatelse til å drive virksomhet som
kredittforetak.
Presidenten: Til første ledd
foreligger et avvikende forslag, nr. 3, fra
Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:
«I lov
om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner (verdipapirisering og obligasjoner med særskilt
sikkerhet) skal vedtak II første ledd annet punktum
lyde:
De enkelte bestemmelser kan settes i kraft
til ulik tid.»
Det voteres først over dette forslaget.
Votering:
Forslaget fra Fremskrittspartiet
ble med 64 mot 11 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 15.23.13)Presidenten: Komiteens innstilling til
II tas opp til votering.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Presidenten: Det voteres over lovens overskrift
og loven i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt
Lagtinget.