Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Arbeiderpartiet, 5 minutter til hver av de øvrige gruppene og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Knut Storberget (A) (ordfører for saken): Det er med glede jeg som saksordfører kan konstatere at de vesentlige trekkene i lovforslaget vedrørende erstatning etter straffeforfølgning i dag blir enstemmig vedtatt i Odelstinget. Det å drive etterforskning mot enkeltindivider og det å straffedømme er en alvorlig foreteelse. Justiskomiteen har også helt klart tatt innover seg at det å trå feil i forhold til slike avgjørelser er noe av det alvorligste vi kan gjøre. Derav uttrykket: Det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig skulle bli dømt.

I en tid hvor vi stadig peker på strafferetten og de straffeprosessuelle virkemidlene som metode for å løse samfunnets utfordringer, er jeg glad for at en samlet justiskomite nettopp ser behovet for å være strenge, klare og helt konsekvente i forhold til spørsmålet om hva som skjer når skade har skjedd, i ytterste konsekvens vil det si at man står overfor justismord.

Det som over lang tid har vært et problem i forhold til norsk lovgivning, har vært at man stadig har blitt møtt med argumenter om at lovgivningen er i strid med menneskerettighetene. Det er i seg sjøl et problem, og akademisk og juridisk gjør mange store nummer ut av det, og med god grunn. Men det aller viktigste er at vi ønsker oss en lovgivning og en straffeprosess hvor man som borger i Norge faktisk kan være trygg på at man har et strafferettsapparat som gjør alt det kan for å unngå feil. Det har vi behov for i disse tider, sjøl om det ikke hjemles i menneskerettighetskonvensjonen eller andre lovverk. I så måte er det særdeles positivt at Regjeringa såpass raskt, konsekvent og klart har fulgt opp det som i hvert fall jeg som saksordfører føler er hovedtrekkene i Straffelovrådets utredning, og med det resultat at justiskomiteen samlet sett avgir en innstilling som omhandler det vesentlige i forhold til spørsmålene om erstatning etter straffeforfølgning.

Det mest avgjørende punktet i forhold til dette er at grunnvilkåret for å få erstatning ikke lenger er at man skal bevise sin uskyld, noe som av flere er blitt oppfattet som et særdeles vanskelig krav å komme rundt. Det lovforslaget som man nå har til behandling i Odelstinget, bøter nettopp på dette. Det blir med andre ord ikke slik at man gjennom en prosess for å få erstatning får kastet et mistankens lys over seg.

Det er slik at lovforslaget godt sikrer nettopp de situasjoner hvor det er behov for erstatning, der man blir frifunnet, der saken blir henlagt, der man har sittet fengslet i strid med menneskerettighetsbestemmelser, eller der man er blitt idømt og har fullbyrdet straffen som senere viser seg i mengde er blitt for stor, dvs. man har sittet for lenge inne eller har måttet betale for strenge bøter. Der er lovforslaget veldig klart, og det er en glede.

Det er også bra at man nå har ryddet opp i reglene for utmålingen av erstatningen og også søker å skape et klart regelverk i forhold til spørsmålet om hvilken oppreisning, dvs. ikke-økonomisk erstatning som de forfulgte nå kan få et rettmessig krav på.

Det er to områder det har vært strid rundt når det gjelder dette lovforslaget. Det er trist, fordi vi ved dette kunne ha søkt og fått en fullt ut enstemmig komite. Jeg er også nødt for å redegjøre kort for de områder hvor komiteen har vært uenig.

Det første punktet, og det er ikke et lite viktig punkt, er spørsmålet om man kan sette ned erstatningen når man har nektet å avgi politiforklaring. Der er det slik at Arbeiderpartiet og SV mener at Regjeringen går for langt i det forslaget som nå ligger på bordet, ved å gi domstolene adgang til å sette ned erstatningen eller la erstatningen falle helt bort når man har nektet å avgi forklaring, og hvor det ikke er rimelig grunn til dette.

Dette er etter vår mening en måte å krenke den åpenbare rettigheten som er nedfelt i norsk straffeprosess, til å nekte å avgi forklaring. Dette er en rettighet som er nedfelt i mange andre lands og regimers straffeprosess. Blant annet i den amerikanske grunnloven er dette en åpenbar rettighet. Det er etter vårt skjønn også i strid med menneskerettighetskonvensjonen å begrense rettigheten til å nekte å avgi politiforklaring. Det betyr ikke at vi må søke å få folk til å avgi politiforklaringer, for det gjør mennesker i stor grad. Men det ville være uriktig å «straffe dem» i ettertid ved å sette ned erstatningen, fordi det i mange tilfeller vil være nærmest komplett umulig for vedkommende å bevise overfor en norsk domstol at man hadde en rimelig grunn til å nekte å avgi forklaring. Da kan vi faktisk bringe vedkommende inn i en situasjon hvor han på mange måter føler redsel for det han skulle ha forklart, eller vi setter ham i en svært vanskelig situasjon fordi han må komme med opplysninger som nettopp danner grunnlaget for at han på et eller annet tidspunkt nekter å avgi en politiforklaring. Derfor er det trist at dette totalt sett gode lovforslag får denne flekken på seg.

I den grad innlegg i stortingssalen blir brukt som rettskilder, enten det er flertall eller mindretall, vil jeg i hvert fall for Arbeiderpartiets og SVs del sterkt få fokusere på at domstolene har en mulighet for skjønnsmessig, etter rimelighetsgrunner, å legge vekt på dette. Ut fra de rettighetene som er nedfelt bl.a. i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, mener i hvert fall disse to partier at det skal man være særdeles varsom med å begi seg inn på, da dette faktisk kan være i strid med menneskerettighetsbestemmelsene.

Det andre forholdet som vi har tatt opp i innstillingen, er spørsmålet om fritt rettsråd eller fri sakførsel ved de sakene som bringes inn for domstolene i forhold til dette komplekset. Der er det underlig å lese flertallets innstilling, for man baserer altså fri sakførsel nærmest på et slags suksesskriterium, at hvis man har lyktes med sin sak, kan man få innvilget fri sakførsel. Det er trist, for det første fordi det bryter med en lang tradisjon i Norge, for vi har faktisk ikke knyttet det å gi fri sakførsel til utfallet av saken. Men det er også trist fordi det kan virke bremsende i forhold til dem som åpenbart har gode saker, men som av forskjellige slags grunner ikke får noe mer erstatning ved å bringe det inn for domstolene. I så måte er dette lovforslaget et tilbakesteg i forhold til det som har vært ordinær rettspraksis. Det er bakgrunnen for det forslaget som Arbeiderpartiet og SV står sammen om, om at man også når man bringer disse sakene inn for domstolene, fortsatt skal ha krav på fri forsvarer.

Jeg minner om at vi fortsatt står overfor situasjoner hvor det er folk som enten er frifunnet for ganske alvorlige anklager, det er saker som er henlagt, eller det er gjenopptatte saker, og hvor folk er påført stor lidelse av å måtte bli utsatt for straffeforfølgning, og så skal man ved siste skanse bli møtt med at man da heller ikke har krav på fritt rettsråd. Det er beklagelig i forhold til helheten i dette forslaget.

Men jeg skal likevel være så pass raus til slutt og si at totalt sett har vi fått et lovforslag som er et veldig godt skritt framover, og som gjør sitt til at når vi i framtida antakelig skal vedta flere tvangshjemler og strengere straffer i dette landet, har man et sikkerhetsnett i bakgrunnen som gjør at når man trår feil, blir ikke skaden så stor, og den skal rettes opp økonomisk i den grad det kan være til noen hjelp.

Til slutt tar jeg opp de to forslagene som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Knut Storberget har tatt opp de forslagene han refererte til.

Trond Helleland (H) (komiteens leder): I dag skal vi vedta flere viktige endringer i reglene om erstatning etter straffeforfølgning, endringer som vil styrke rettssikkerheten i forhold til dagens regler, og som vil gjøre det enklere for personer som har vært utsatt for urettmessig straffeforfølgning, å få erstatning.

Det er dessverre ikke til å unngå at man i kriminalitetsbekjempelsen av og til begår feil og påfører uskyldige mennesker tap. For den enkelte vil en feilaktig anklage kunne påføre uerstattelige tap, både økonomiske og menneskelige. Til en viss grad kan staten bidra til å redusere tapene noe gjennom økonomisk kompensasjon, men etter dagens regler har det vist seg vanskelig å få erstatning, fordi loven setter som krav at man skal bevise sin uskyld for å få erstatning.

Regjeringens forslag til endringer bidrar til en bedre gjennomføring av vernet etter de internasjonale menneskerettighetene. Etter forslaget får siktede som frifinnes eller får sin sak henlagt, et rettskrav på erstatning dersom forfølgningen har medført et økonomisk tap for ham. Det er dermed ikke lenger noe krav om at han skal sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen. Det at man av retten er frifunnet, vil være nok til at man får rett på erstatning. Men det er også svært viktig at man ikke samtidig lager regler som kan bidra til å svekke kriminalitetsbekjempelsen. Dersom lovendringene fører til at politi og påtalemyndighet blir mer forsiktige med sine virkemidler i frykt for erstatningsbetingende tiltak, vil samfunnet tape mot de kriminelle kreftene.

Etter Høyres mening er Regjeringens forslag til regler om bortfall eller reduksjon i erstatningen dersom siktede har medvirket til at etterforskning ble igangsatt, eller til selve domfellelsen, regler som vil sikre at det ikke skjer. Det er i samfunnets interesse at flest mulig kriminalsaker oppklares. For å oppklare kriminalsaker og ikke minst for å være i stand til å renvaske uskyldige er ofte siktedes forklaring helt avgjørende.

I Regjeringens forslag vil det faktum at en siktet unnlater å gjøre det han kan for å renvaske seg for mistanken, herunder nekte å forklare seg, kunne medføre til nedsettelse eller bortfall av erstatning.

Jeg har registrert at representanten Storberget i dag, både i salen og i media, har vært ute og påstått at dette forslaget er i strid med menneskerettighetene. Høyre vil på det sterkeste avvise dette og mener, i motsetning til Arbeiderpartiet og SV, ikke at det skal lønne seg å motvirke oppklaringen av en sak. Er man uskyldig siktet, vil man normalt gjøre alt som står i ens makt for å renvaske seg, også forklare seg uten reservasjon.

Det legges i forslaget dessuten opp til at det foretas en skjønnsmessig vurdering, der erstatningen ikke settes ned der siktede har en rimelig eller aktverdig grunn til å nekte å forklare seg.

For Høyre er det viktig at erstatning etter straffeforfølgning i størst mulig grad bare kommer de faktisk uskyldige til gode, og vi mener at det er viktig at loven forebygger og hindrer at kriminelle kan spekulere i denne typen erstatninger. Det er videre viktig for allmennhetens tillit at systemet fungerer etter hensikten.

Rettssikkerheten for den enkelte som utsettes for straffeforfølgning, er svært viktig. Men det er også viktig at en lovendring ikke medfører at folk blir redde for å anmelde kriminelle handlinger, fordi bevisene kanskje ikke er sterke nok, f.eks. en voldtekt der det ofte kan være ord mot ord. Dersom en frykter at personen vil bli frikjent og dermed får erstatning, kan dette uthule tilliten til systemet. Det er derfor viktig med en slik nedsettelsesregel, og regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sikrer heldigvis flertall for dette.

André Kvakkestad (FrP): Det å bli utsatt for en feilaktig straffeforfølging er en åpenbar belastning som ikke kan gå upåaktet hen. Det er ikke bare et spørsmål om økonomisk tap, men også en belastning psykisk, også for de nærstående. I den sammenheng er det viktig at hele komiteen ser at dagens regler for å få oppreisning er for strenge. Spørsmålet blir så om det skal være et rent objektivt erstatningsansvar, eller kan vi i det minste forvente at den straffeforfulgte har bidratt til å skaffe klarhet i saken?

Det er, som det er sagt, et prinsipp at en ikke skal tvinges til å forklare seg verken for politi eller domstolen dersom en er den tiltalte. Dette er et prinsipp som skal stå fast. Spørsmålet blir om prinsippet er så avgjørende at en skal kunne få erstatning selv om en ikke gir en forklaring som kan kaste lys over de faktiske forhold. Det at en ikke automatisk skal kunne dømmes dersom en ikke ønsker å forklare seg, gir ingen selvstendig rett til å få erstatning når en ikke bidrar til å klargjøre saken.

Skal en få erstatning, bør en i det minste ha forsøkt å bidra til gi opplysninger som får en ut av saken. Total passivitet kan neppe medføre at en har opptrådt på en måte som bør kvalifisere til erstatning. Jeg tror ikke mange vil spekulere, men det ville være underlig dersom enkelte finner det hensiktsmessig å tie og tilbakeholde informasjon fram til den endelige domstolsbehandling, fordi dette ville gi en erstatning fra staten. Alle har jo et ansvar for å fram den riktige informasjonen så raskt som mulig.

Når det gjelder fri rettshjelp for erstatningssøkende, mener Fremskrittspartiet at det er riktig å innrømme dette under den administrative prøvebehandlingen. Her vil det ofte framstå som at den erstatningssøkende får sin avgjørelse vedtatt av den andre part, staten. Da er det viktig å ha en talsmann for å kunne bli hørt på en god måte. De samme vurderinger ligger til grunn for at de også støtter at staten skal dekke advokatutgifter der domstolsbehandlingen medfører en ikke ubetydelig forbedring av resultatet for den erstatningssøkende.

Vi kan ikke se at enhver som mener seg urettmessig straffeforfulgt, skal få blankosjekker for å kjøre sine saker gjennom hele rettssystemet uavhengig av hvordan saken står. Det er slik at en her legger opp til en løsning som går inn under de normale regler for fri rettshjelp på saksomkostninger, men med en svært god løsning for de erstatningssøkende som faktisk har en sak som gir et annet og bedre resultat.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg skal være kjapp, for representanten Knut Storberget holdt et helt utmerket innlegg som belyste veldig klart hva SV står for i denne saken, dessverre ikke så klart at representanten Helleland klarte å få det med seg. Derfor tenkte jeg at jeg skulle repetere noe av det sentrale i forhold til det å skulle sette ned erstatningssummen dersom man har nektet å forklare seg.

Dette går altså ikke på at vi skal akseptere at noen aktivt motvirker at saken blir opplyst, men dette går på det å passivt nekte å forklare seg. Det begrunner vi med at det ofte er vanskelig for en person å kunne opplyse hva som er årsaken til at han har nektet å forklare seg, og at det dermed er vanskelig å finne ut om det er en rimelighetsvurdering bak det eller ikke. Det er derfor de to partiene, SV og Arbeiderpartiet, mener at det bare skal være når man aktivt har motvirket opplysning av saken, at man skal kunne nedsette erstatningsbeløpet, eller at erstatningen skal kunne bortfalle.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Straffeforfølging, siktelse og tiltale for brudd på straffebestemmelser er i samfunnets interesse. Kriminalitet bekjempes bl.a. gjennom politiets etterforskningsarbeid. Det er et arbeid som har både en forebyggende og en irettesettende funksjon.

Men også politiet og påtalemyndigheten kan trå feil. Uskyldige kan bli siktet og tiltalt for lovbrudd. Omkostningene for dem som opplever dette, er betydelige. Selv om siktelsen ikke etterfølges av en tiltale, opplever flere at uttrykket «ingen røyk uten ild» henger ved dem gjennom år. Jeg tror forslagene i Ot.prp. nr. 77 for 2001-2002 på flere måter vil gjøre det lettere for personer som uforskyldt har blitt siktet i en straffesak.

Forslagene i proposisjonen er prinsipielle, og reformen har flere mål. Den skal for det første styrke rettighetene til personer som uforskyldt har blitt straffeforfulgt. Uskyldspresumsjonen er nedfelt både i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Dagens vedtak vil ivareta dette på en bedre måte enn tidligere.

Reformen søker for det annet å unngå uthuling av kriminalitetsbekjempelsen ved at reelt skyldige eller personer som motarbeider oppklaring av straffesaker, får krav på erstatning.

For Kristelig Folkeparti er det et sentralt punkt å ha erstatningsregler som oppfyller Norges forpliktelser etter menneskerettighetskonvensjonene. Det skal ikke være slik at personer som er frifunnet av domstolsapparatet, må bevise sin uskyld for å kvalifisere for erstatning. Dagens ordning kan vanskelig praktiseres uten å bryte prinsippet om at enhver er uskyldig inntil man er dømt skyldig. Er man frifunnet i retten, er man pr. definisjon uskyldig. Regjeringens forslag tar konsekvensen av nettopp det.

Jeg vil for ordens skyld presisere at også personer som har hatt status som mistenkt, kan få erstatning. Det rettslige grunnlaget for dette finnes både i straffeprosessloven og i skadeserstatningsloven. Kristelig Folkeparti erkjenner at etterforskning kan være svært inngripende overfor enkeltpersoner, til tross for status som mistenkt og ikke som siktet i saken. Justiskomiteens flertall ønsker imidlertid ingen endring i praktiseringen av erstatningsreglene som gjelder mistenkte.

Kristelig Folkeparti er glad for at det nå uttrykkelig vil fremgå av straffeprosessloven at menneskerettsstridig frihetsberøvelse kvalifiserer til erstatning. Norge har blitt kritisert bl.a. for urettmessig bruk av varetekt og isolasjon.

Internasjonalt holder Norge høy profil når det gjelder menneskerettigheter. Det bør være en selvfølge at vi følger opp internt. Jeg håper at presiseringen som nå gjøres i straffeprosessloven § 444 c, vil innebære økt bevissthet om menneskerettighetene, både innen politiet og innen kriminalomsorgen. Dersom siktede uten rimelig grunn har nektet å forklare seg, motvirket opplysning av saken, foranlediget straffeforfølgning eller latt være å begrense skaden, skal erstatningen reduseres eller falle helt bort.

Kristelig Folkeparti har grundig vurdert hvorvidt forklaringsnektelse som grunnlag for erstatningsreduksjon vil stride mot selvinnkrimineringsprinsippet. En siktet har rett til å nekte å forklare seg for politiet og for retten. For Kristelig Folkeparti er det imidlertid avgjørende at det ikke skal lønne seg å nekte å bidra til oppklaring av en straffesak. Derfor mener vi at det å nekte å forklare seg skal kunne danne grunnlag for erstatningsnedsettelse. Jeg vil imidlertid presisere: Slik erstatningsnedsettelse kan ikke skje dersom siktede hadde en rimelig grunn til å nekte å forklare seg.

Regjeringens forslag til erstatningsregler innebærer at siktede gis rett til full erstatning for økonomisk tap som skyldes ethvert etterforskningsskritt, ikke bare fengsling. Vilkårene for å få oppreisning, erstatning for ikke-økonomiske tap, lempes.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å framheve at når inngripende tvangsmidler og etterforskningsskritt har vært benyttet, må terskelen være lav for å bli tilkjent oppreisning. De nye erstatningsreglene må praktiseres på en måte som sikrer effektivitet, rettssikkerhet og likebehandling. Kristelig Folkeparti mener at disse hensynene ivaretas i Regjeringens forslag om at erstatningskravet i første omgang skal avgjøres administrativt.

Justiskomiteen er delt i spørsmålet om hvorvidt det skal gis fri sakførsel ved behandling av disse erstatningskravene i domstolene. Arbeiderpartiet og SV mener fri sakførsel bør gis. Kristelig Folkeparti er uenig i dette. Vi mener det er uheldig om det er totalt risikofritt å bringe en sak inn for domstolen. Vi frykter at en slik ordning vil medføre at et unødvendig høyt antall saker ankes inn for domstolene.

Når Stortinget tiltrer Regjeringens forslag fremmet i Ot.prp. nr. 77, forsterker vi vårt humanistiske straffeapparat. Inntil man er dømt skyldig, er man uskyldig. Nå vises det i handling og ikke bare gjennom ord.

Statsråd Odd Einar Dørum: Odelstinget behandler i dag forslag om en rekke prinsipielle endringer i reglene om erstatning etter straffeforfølgning. Jeg er glad for at en i det vesentlige enstemmig justiskomite har sluttet seg til forslaget og dermed fullfører det løpet som startet med Straffelovrådets innstilling, påbegynt 5. mai 1995, avgitt 18. september 1996 og sendt på høring 7. november 1996.

Vår straffeprosess har innebygd en rekke rettssikkerhetsgarantier. Garantiene skal sikre at uskyldige personer ikke blir domfelt, og at uskyldige i minst mulig grad blir utsatt for belastende inngrep under etterforskningen.

Men trass i disse rettssikkerhetsgarantiene skjer det fra tid til annen at uskyldige blir skadelidende på grunn av samfunnets straffeforfølgning. Da har samfunnet ansvar både for å avdekke urett som er begått, og for å rette opp feil i den grad det er mulig, bl.a. ved å gi en økonomisk kompensasjon til den siktede.

Justismordkommisjonen, som jeg tok initiativ til at ble utredet, og som blir satt i kraft i 2003, vil bidra til å styrke muligheten til å avdekke feil som strafferettsapparatet har begått. Lovforslaget som behandles her i dag, gjelder det andre aspektet, nemlig hvordan samfunnet skal gjøre opp for den skade som en person urettmessig har blitt påført under straffeforfølgning.

Forslaget som Regjeringen har fremmet, innebærer at de som uforskyldt har blitt ofre for straffeforfølgning, gis et utvidet krav på erstatning. Forslaget styrker rettighetene til personer som uforskyldt har blitt straffeforfulgt. Samtidig har det vært et viktig mål å hindre at kriminalitetsbekjempelsen svekkes ved at det ytes erstatning til personer som reelt sett har begått den straffbare handlingen.

For å ivareta begge disse to viktige hensynene er det foreslått endringer på seks sentrale punkter:

For det første vil jeg framheve forslaget om å oppheve vilkåret om at en siktet som frifinnes eller får sin sak henlagt, må sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen for å få erstatning. Siktede personer som frifinnes eller får sin sak henlagt, får dermed som utgangspunkt rettskrav på erstatning. I dag risikerer man at det skapes et inntrykk av at den siktede egentlig er skyldig hvis vedkommende taper erstatningssaken. Det bør vi unngå. Forslaget styrker også gjennomføringen av uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Videre skal tap som følge av menneskerettsstridig frihetsberøvelse i alle tilfeller gi rettskrav på erstatning. Når vilkårene for rettskrav på erstatning ikke er oppfylt, foreslås det at den siktede skal gis rett til erstatning når det framstår som rimelig.

For det fjerde mener jeg at erstatningen bør settes ned eller falle bort dersom den siktede ved sin atferd har medvirket til at etterforskningen ble igangsatt eller til domfellelsen. Det vil virke urimelig om den siktede får erstatning for tap som han har medvirket til. Hvis f.eks. den siktede motvirker sakens opplysning ved å gi en uriktig tilståelse eller ved å påvirke vitner, bør det kunne gi grunnlag for nedsettelse eller bortfall av erstatning. Erstatningen bør også kunne settes ned eller falle bort dersom den siktede uten rimelig grunn har nektet å forklare seg, motvirket til sakens opplysning e.l. Jeg er glad for at flertallet i justiskomiteen støtter forslaget på dette punktet fullt ut.

Jeg har merket meg at et mindretall i justiskomiteen går inn for at en forklaringsnektelse ikke skal kunne gi grunnlag for at kravet faller bort eller settes ned. En slik løsning ville etter min mening vært uheldig. Det er rimelig at den siktede ikke skal tvinges til å måtte velge mellom å forklare seg uriktig eller bidra til sin egen domfellelse. Men i erstatningssaken må det kunne legges vekt på om den siktede har gjort det som er i hans makt for å renvaske seg. Gjør han ikke det, men tvert imot velger ikke å bidra til at saken oppklares, har han medvirket til at straffeforfølgningen har funnet sted. Det er vedkommendes rett, men vedkommende må da akseptere at det ikke eller i mindre grad ytes erstatning. Noe annet ville lett kunne ha ført til støtende resultater.

For det femte mener jeg at oppreisning for ikke-økonomisk skade skal tilkjennes når siktede personer har vært frihetsberøvet. Frihetsberøvelse er et inngripende tiltak som normalt føles som en stor belastning for den siktede. Jeg mener derfor at den siktede bør ha rettskrav på oppreisning for frihetsberøvelse. Det samme gjelder siktede som blir frifunnet etter å ha utholdt frihetsstraff.

Det siste forslaget til endring i proposisjonen som jeg ønsker å trekke fram, gjelder forslaget om at krav på erstatning skal avgjøres administrativt i første omgang. Det er unødvendig tungvint å domstolsbehandle alle erstatningskravene i første runde. Ordningen er betryggende fordi kravet kan bringes inn for domstolene til full prøvelse. Endringene gjør det nødvendig med administrative og økonomiske forberedelser før loven kan settes i kraft.

Den engelske filosofen Jeremy Bentham skal en gang ha uttalt, fritt oversatt, at et overgrep i straffeforfølgningen i seg selv er en alvorlig feil, men det å ikke rette den opp på en mest mulig rettferdig måte undergraver hele samfunnsordenen. Dette er kloke ord, og det er etter min mening også en dekkende oppsummering av den debatten som finner sted her i dag.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Knut Storberget (A): Det er bare to forhold som jeg har lyst til å kommentere fra debatten.

Det første er spørsmålet om man kan vektlegge det å nekte å avgi politiforklaring. La det fra denne talerstolen være helt klart at jeg mener at vi bør oppfordre til og sørge for å få et system hvor flest mulig, så langt man kan, bidrar med sine politiforklaringer. Men spørsmålet blir egentlig, og etter at jeg har hørt representanten Marthinsen: Står vi overfor en rettighet til å nekte å gi forklaring, eller gjør vi det ikke? Rettighetsbegrepet må faktisk være noe mer enn bare ord. Det må være en rettighet mer enn bare i navnet, også i gavnet. I den grad man begynner å gjøre den rettigheten vanskeligere og vanskeligere og til slutt illusorisk, ved at man sier at vi skal straffe deg hvis du ikke avgir politiforklaring, for da risikerer du nemlig at du heller ikke får erstatning for den uberettigede forfølgningen du nå er utsatt for – jeg antar at siktede vet det når han avgir sin politiforklaring – så bidrar vi faktisk til å svekke den rettigheten, som er en veldig viktig rettssikkerhetsgaranti. Det er slik sett jeg mener at Kristelig Folkeparti i denne saken, som også i en del andre saker, ikke bare kan snakke om rettigheten, samtidig som man svekker den og etter mitt skjønn i stor grad gjør den illusorisk. For den siktede, og etter hvert kanskje også den domfelte, har bare en sjanse til å få opprettet noe av status quo etter en alvorlig straffeforfølgning, og det er eventuelt gjennom økonomisk reparasjon. Derfor blir det heller ikke riktig, og det tok representanten Thorkildsen bra. Men det blir ikke riktig når justiskomiteens leder sier at vi fra Arbeiderpartiet og SV sier at det ikke skal lønne seg å motvirke oppklaring av en sak. Det er jo det som er vårt forslag. Det går nettopp på at man kan sette en erstatning når man aktivt har motvirket opplysning av saken. I såpass viktige prinsippsaker som dette er, hadde jeg ventet at man i hvert fall opererte med et korrekt faktum.

Til slutt når det gjelder spørsmålet om rettshjelp: Det er litt påfallende at man skal ha fri advokat og fritt rettsråd ved den administrative behandlingen. Så sier også representanten Kvakkestad at da er det viktig å ha en talsmann. Hvorfor er det ikke viktig å ha en talsmann når man går i retten, hvor man virkelig skal ha aktører til å snakke for seg? Hvorfor er ikke det viktig når man har kommet så langt? Det er jo der det er viktig å ha en talsmann. Det er jo der man bruker muntlighet. Det er jo der man prosederer, og da skal man altså ikke ha betalt for advokaten sin. Dette henger ikke på greip. Problemstillingen er at man har krav på fri advokat helt til man kommer til domstolen, og når man har valgt den linjen, burde man kjørt den helt ut etter min mening.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.