Presidenten: Etter ynske frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten vert avgrensa til 1 time og 15 minutt, og at taletida vert fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 15 minutt, Høgre 15 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Venstre 5 minutt og Kystpartiet 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det vert gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane for kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vert det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Dette vert rekna som vedteke.

Karin S. Woldseth (FrP) (ordfører for saken): Endringene i barneloven er egentlig et sett med nye saksbehandlingsregler for domstolene i barnefordelingssaker. Men det omfatter også noen andre elementer, som f.eks. hvor gamle barn skal være før de bør høres.

Barneloven er en viktig lov fordi den omhandler og berører barna i det norske samfunnet, og barna er som kjent vår framtid. Det er derfor viktig at de lovendringer som gjøres innenfor denne loven, blir behandlet i tråd med internasjonale konvensjoner for å sikre barnas rettigheter. Det har komiteen gjort i denne saken. Vi har hatt høringer, hvor de aller fleste berørte parter er blitt hørt.

Det er svært viktig for familiekomiteen at Norge har en god barnelov, og komiteen vil understreke at det til enhver tid må være barnets rett og hva som er til beste for barnet, som må være i fokus.

Komiteen er også opptatt av foreldrenes samværsrett, eller for å si det på en annen måte: Komiteen er opptatt av barnets rett til samvær med begge sine foreldre, hvor barnet skal bo, og samboeres plikter og rettigheter, men dette drøftes i den framlagte familiemeldingen, som komiteen skal behandle til høsten.

Videre inkorporeres FNs barnekonvensjon i lovverket, og Stortinget vil få seg forelagt en ny sak hvis det kommer endringer i barneloven som en konsekvens av dette.

Komiteen vil slutte seg til og påpeke viktigheten av intensjonene i odelstingsproposisjonen om å innarbeide FNs barnekonvensjon i norsk lov, i tillegg til at man oppjusterer barneloven slik at den tilpasses dagens samfunn.

Det er et flertall i komiteen som ber Regjeringen fremme en lovproposisjon som gir samboende foreldreansvar på lik linje med gifte. Dette viser med all tydelighet at Stortinget greier å følge med i tiden, ved å likestille gifte og samboende foreldre også ved et brudd. I og med at barn av samboende foreldre ikke har hatt de samme rettighetene i henhold til norsk lov som barn av gifte foreldre, er dette et skritt i riktig retning.

I tillegg til det er det et flertall i komiteen som ber Regjeringen vurdere å fremme en endring i lovteksten, slik at barns rettigheter blir retningsgivende i barneloven. Grunnen til at dette fremmes, er at flertallet i komiteen er klar over at uttrykket «barnets beste» er velbrukt, ja nesten utbrukt, og kan, avhengig av hvem som tolker dette, også misbrukes. Derfor er det viktig også å få inn andre begreper i loven.

Som saksordfører er det godt å se at vi er på riktig vei, og at den videre diskusjon om samvær, barnets bosted og andre viktige ting som berører barnet, blir behørig drøftet i familiemeldingen til høsten.

Men når det er sagt, ønsker Fremskrittspartiet at vi tar tak i et par elementer allerede nå. Det er én åpenbar rett alle barn i Norge har – og i hele verden for så vidt – og det er retten til å være sammen med begge foreldrene sine. Det sier FNs barnekonvensjon, og det ønsker vi skal stå nedfelt i barneloven også. Derfor fremmer vi forslag om automatisk delt foreldreomsorg og foreldreansvar. Dette hadde kunnet bidra til at de krigssonene vi opplever i noen familier, kunne vært unngått. Man trenger ikke å bruke barn som våpen.

Det ser ut som vi blir stående helt alene om dette forslaget, til tross for at det er helt sentralt både når det gjelder inkorporeringen av FNs barnekonvensjon, og når det gjelder hva som best ivaretar barns rettigheter. Etter dette forslaget hadde man ikke trengt å drøfte samværsformer, for da hadde barnet hatt lovhjemlet rett til samvær med begge foreldrene sine, helt automatisk, og de foreldrene som ikke kunne bli enige, kunne da heller gått til domstolen. Men siden vi står alene om dette forslaget i denne omgangen, vil vi subsidiært støtte SVs forslag, nr. 5, om å oppheve § 43 i barneloven, som gjelder normert samvær.

Fremskrittspartiet er i tillegg skeptisk til oppnevning av sakkyndige i rettssaker som angår barnefordeling. Man har erfaring fra saker hvor sakkyndige har blitt – om vi skal si det – noe partiske, og det er vanskelig å unngå at rolleblanding skjer. Fremskrittspartiet har merket seg at i høringene er det nesten utelukkende de sakkyndiges organisasjoner som har uttalt seg positivt om oppnevning av sakkyndige.

Et annet viktig moment i denne endringen er hvor gammelt et barn bør være for å høres i barnefordelingssaker. For Fremskrittspartiet er det aller viktigste å skåne barnet for voksenkonflikter, og slett ikke å trekke dem inn i saker som deres foreldre strides om. Vi skjønner intensjonene hos de andre partiene, både de partiene som mener at barn skal høres når de er sju år gamle, og de partiene som mener at det ikke bør være noen aldersgrense, men at også små barn skal høres i barnefordelingssaker.

Det er flere grunner til at Fremskrittspartiet mener at aldersgrensen bør være som den er, nemlig tolv år. Det er ikke lenger i like stor grad mulig å manipulere en tolvåring. Det er noe med at i krig og kjærlighet er alt tillatt. Og det er vel ikke særlig vanskelig å forestille seg at barn i syvårsalderen lettere vil la seg lede enn en tolvåring.

Barna er det kjæreste vi har, og i utgangspunktet ønsker vi vel alle å opprettholde nær kontakt med dem også etter et eventuelt samlivsbrudd. Angsten for å miste dem gjør at noen foreldre nok vil kunne forsøke å overbevise barna sine om at hos dem er det eneste stedet hvor de får det godt. Selv ikke voksne tenker alltid like rasjonelt og fornuftig, på hva som er barnets rett, og hva som er til beste for barnet, når konflikten er som størst.

Derfor synes Fremskrittspartiet at alder – det vil si tolv år – og modenhet må legges til grunn når man skal høre et barn. Og kanskje det aller viktigste er at man i tillegg faktisk lytter til barnet og så langt som mulig etterkommer barnets ønske.

Hadde det vært et flertall for Fremskrittspartiets forslag om automatisk delt foreldreansvar og -omsorg, hadde ikke dette vært noe tema i barneloven. Det hadde løst seg selv.

Når det gjelder andre saker barnet bør høres i, og som angår dem, kan nok vi også vurdere alder og modenhet på en annen måte. Men når det gjelder konfliktløsning mellom voksne, bør den holdes nettopp mellom de voksne. Så kan barna ta sine valg når de er modne og gamle nok til det.

Med dette vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag og varsle at vi subsidiært støtter forslag nr. 5, fra SV. I tillegg ønsker Fremskrittspartiet å stemme imot § 31 andre ledd første punktum og § 61, som gjelder oppnevning av sakkyndige.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har teke opp det forslaget ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Afshan Rafiq (H): Fremskrittspartiet mener, i likhet med Sosialistisk Venstreparti, at domstolene ikke skal drive og vurdere hva som er til beste for barnet. Her skal man rett og slett forholde seg til hva som er barnets rett, slik også representanten Karin Woldseth var inne på i sitt innlegg.

Men det er slik at barnet f.eks. har en soleklar rett nedfelt i Barnekonvensjonen til ikke å skilles fra foreldrene. Fremskrittspartiet mener domstolene kun skal forholde seg til denne retten. Partiet vil da også gå inn for automatisk delt omsorg og ansvar. Betyr det at Fremskrittspartiet også vil gå inn for fast bosted, og vil Fremskrittspartiet at norske domstoler skal kunne dømme folk til å bo på et bestemt sted?

Karin S. Woldseth (FrP): Når det gjelder barnets rettigheter, har man i det øyeblikket man blir født inn i denne verden, i Norge, en rett, en menneskerett. Vi har i tillegg FNs barnekonvensjon, og vi har barneloven. Alle disse lovene er rettighetslover. Og at man automatisk får denne retten når man blir født, bør vi som lovgivere også ta innover oss.

Når det gjelder bosted og samvær, kommer vi som sagt tilbake til dette i familiemeldingen, hvor vi synes at dette hører hjemme. Og hvorvidt domstolene skal dømme, se det vil jeg ikke ta stilling til før jeg ser Regjeringens forslag på dette konkrete punktet.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Eirin Faldet (A): Representanten Karin S. Woldseth har redegjort for innholdet i barneloven og også for Fremskrittspartiets politikk. Jeg vil ta utgangspunkt i Arbeiderpartiets synspunkter i enkelte sammenhenger.

Departementet har fremmet forslag for Stortinget om endringer i barneloven, og komiteen har samtidig arbeidet med at FNs barnekonvensjon skal inkorporeres i norsk lov.

Barnelovens intensjon er at barn skal beskyttes mot overgrep. Ved hjelp av loven skal barnets rettigheter sikres og styrkes, selv om barnet ikke har formell partsstatus. I saker av denne natur er det ikke uvanlig at det spisser seg til mellom partene. Det må derfor understrekes at det aldri må bli slik at lover og forskrifter tilpasses etter hva som er mest hensiktsmessig for partene. Til det er barnets posisjon altfor utsatt og barnet i seg selv altfor viktig.

Arbeiderpartiet ønsker ikke at barn skal utsettes for unødig press ved samlivsbrudd. Slikt press kan lett oppstå når barnet står overfor valget mellom å bo hos mor eller hos far. Arbeiderpartiet vil derfor at Stortinget ber Regjeringen om å iverksette tiltak, slik at det ved alle samlivsbrudd lages en skriftlig kontrakt. En slik kontrakt kan utformes som en avtale der barnets rett til å bli hørt og barnets interesser og rettigheter blir ivaretatt.

Barn er lett påvirkelige. Arbeiderpartiet har likevel gitt sin støtte til å sette en veiledende aldersgrense for når barn kan bli hørt. Aldersgrensen flyttes nå fra tolv til sju år som veiledende aldersgrense, noe som korresponderer med aldersgrensen som er satt i adopsjonsloven og barnevernsloven. Den nye aldersgrensen må likevel ikke være et hinder for å høre barn ved lavere alder dersom det er slik at barnets modenhet tilsier dette. Likevel er det ved en senking av aldersgrensen viktig igjen å understreke at barn ikke har plikt til å uttale seg. Heller er det slik at barn kan uttale seg, dersom barnet gir inntrykk av å ha den modenhet som forutsettes for at en slik høring skal være formålstjenlig. Barnet må informeres om at det ikke har plikt til å uttale seg, for det er viktig at barnet ikke oppfatter retten til å uttale seg som en plikt. Dersom denne retten av barnet blir oppfattet som en plikt og ikke en rett, er det sannsynlig at barnet kan føle seg presset. Dette må for enhver pris unngås. Det må antas at barnet, i en situasjon der mor og far går fra hverandre, allerede har et høyt stressnivå. Ytterligere press på barnet må derfor unngås. Tenk deg, president, hvilken fortvilet situasjon et barn vil være i når barnet oppfatter at det skal velge mellom mor og far, og når barnet er veldig glad i begge.

Arbeiderpartiet har også tatt stilling til bruk av sakkyndige i saker av denne karakter. Bruk av sakkyndige kan trolig være til hjelp for barna i en vanskelig situasjon. Blant annet kan sakkyndige være til stede når barn uttaler seg om samvær, og sakkyndige kan også være et bidrag i det ansvar det offentlige må ta når det gjelder å få barn involvert i sin egen framtid. Barn er selvstendige individer, både juridisk og ikke minst menneskelig. Derfor må barn sees på som aktører som har en rett til å bli hørt. For å få til en slik høring av barn tror Arbeiderpartiet at oppnevnelsen av en sakkyndig talsperson kan hjelpe barnet med formidlingen av de tanker barnet gjør seg.

Vi snakker altså om en lov som først og fremst handler om barnets rett, ikke retten til barnet.

Barn har rett til en mor og en far. Det ideelle er at mor og far blir enige om delt foreldrerett. Arbeiderpartiet vil bemerke at begrepet «vanlig samværsrett» ikke bør oppfattes som normen, men bør bidra til at vanlig samværsrett kan være et utgangspunkt for barnets mulighet for mer samvær med begge foreldre.

FNs barnekonvensjon handler ikke bare om samværsrett, om å bli hørt i barneverns- og adopsjonssaker eller om andre rettigheter, men også om seksuelle overgrep mot barn. Arbeiderpartiet vil ha en skjerping av straffen når det gjelder å selge, eie eller produsere barnepornografi. I dag er lovverket slik utformet at seksuelle overgrep mot barn gir overgriperen en uforholdsmessig lav straff i forhold til andre forbrytelser. Norge har dessverre ikke egne straffebestemmelser som skiller mellom overgrep mot barn og pornografi for voksne. Resultatet er at vi har en lavere strafferamme for barnepornografi enn flere andre europeiske land. Barneporno er ikke porno, verken med eller for barn. Såkalt barneporno er rett og slett et overgrep mot barn, og det er malplassert å plassere disse overgrepene i samme bås som pornografi. Arbeiderpartiet er også av den formening at bruk av pornografisk materiale av personer under 18 år er straffbart.

Den administrative behandlingen av barnefordelingssaker har Arbeiderpartiet også tatt stilling til. Fylkesmannen har vært den instans der barnefordelingssaker er blitt avgjort. Arbeiderpartiet tror at fylkesmannen har opparbeidet en kompetanse på dette feltet som pr. i dag ikke er til stede i domstolene. For at en betryggende behandling av slike saker skal skje i domstolene, må det tilrettelegges slik at den kompetansen fylkesmannen har i dag, også kan tilflyte domstolene.

Jeg tar med dette opp de forslagene der Arbeiderpartiet er medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Eirin Faldet har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Afshan Rafiq (H): Jeg vil begynne med å si litt om hva denne saken handler om, og ikke minst hva den ikke handler om. Denne saken handler om å gi norske domstoler nye og fleksible verktøy for å kunne behandle familiesaker hurtigere og samtidig på en måte som gir mer robuste og varige løsninger, i tråd med hva som er til beste for barna. Saken handler derimot ikke om familiemegling og barnerettsavtaler. Den handler ikke om delt omsorg, og den handler ikke om fast bosted.

Jeg sier dette fordi det ved behandlingen av denne saken har kommet en rekke merknader og forslag som handler om helt andre ting enn det denne proposisjonen omhandler. Jeg vil ellers vise til at både komiteen og Stortinget for øvrig vil få rikelig anledning til å behandle spørsmål som gjelder barn og familie, i forbindelse med familiemeldingen, som Regjeringen nylig har lagt frem.

Jeg vil samtidig minne Stortinget om at denne regjeringen virkelig har gjort jobben på barne- og familieområdet. Barne- og familieministeren har bl.a. lagt frem en stortingsmelding om barne- og ungdomsvernet, en stortingsmelding om oppvekstvilkår for barn og unge og en stortingsmelding om barnehagepolitikken, i tillegg til den nevnte stortingsmeldingen om familiepolitikken. Meldingene er spekket med nytenkende politikk. Jeg er glad for at vi nå har en regjering som ikke bare beskriver samfunnsutviklingen, men som også vil noe, og som peker ut en retning i familiepolitikken.

Jeg indikerte innledningsvis at det er viktig å holde seg til saken. Det har jeg nå tenkt å gjøre ved å reise spørsmålet om hva uttrykket «barnets beste» egentlig betyr. Alle ønsker vi jo det beste for barna. Særlig foreldrene ønsker som regel det beste for sine egne barn, selv om foreldrene ofte kommer i en situasjon hvor de ikke ønsker det beste for hverandre – snarere tvert imot. I domstolssammenheng betyr imidlertid «barnets beste» at domstolen må vurdere alle påstander, alle motiver og alle fakta opp mot hverandre. Samtidig må domstolene gå gjennom alle elementer punkt for punkt og vurdere hva som er til barnets beste.

Jeg bruker litt tid på dette fordi komiteen etter min mening har viklet seg inn i en uheldig diskusjon om begreper som «barnets rettigheter», «barnets beste» og «barnets rett». Slik regjeringspartiene ser det, er det altså barnets beste som skal være vurderingstemaet for domstolene. Barnets rett er resultatet av dommen og skal gjennomføres som nettopp det, nemlig barnets rett.

Jeg vil illustrere dette litt nærmere. Det er slik at barnet f.eks. har en rettighet til å være sammen med begge foreldrene. Hvis foreldrene ikke vil eller kan bo sammen lenger og ikke blir enige seg imellom, må saken til avgjørelse i domstolen. Da kan f.eks. domstolen vurdere om det er slik at det er til barnets beste å kunne fortsette å bo hjemme og kunne fortsette å gå i samme barnehage eller på samme skole i stedet for å flytte. Slike og en rekke andre momenter må domstolene vurdere og vekte og så nå frem til sin avgjørelse.

Når dommen har falt, skal den gjennomføres som barnets rett, f.eks. kan barnet da få en rett til å ha så og så mye samvær med den andre forelderen. Så vil sikkert noen vise til FNs barnekonvensjon og hevde at barn har en rett til ikke å bli skilt fra sine foreldre. Det er riktig. Men ingen kan heller tvinge foreldrene til å bo sammen. Foreldrene har også en rett til å bosette seg hvor de vil, og slik må det være.

I de tilfellene hvor foreldrene ikke klarer å bli enige seg imellom, blir det domstolens oppgave å vurdere hva som er til beste for barna, og sørge for at barnas rett blir gjennomført. Jeg vil gjerne få gjenta at denne saken altså handler om å gi domstolene nye og fleksible virkemidler til å kunne få på plass mer robuste løsninger, til beste for barna og familiene.

Jeg vil ellers vise til at Regjeringen i den tidligere nevnte familiemeldingen har varslet at den vil gå inn for delt foreldreansvar for samboere, på lik linje med det som gjelder for ektefolk. Etter min mening bør vi underkaste dette viktige spørsmålet grundig debatt ved behandlingen av familiemeldingen. Vi mener derfor at forslaget fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti således er unødvendig i denne sammenheng.

Det er også slik at Sosialistisk Venstreparti ønsker å gjøre fylkesnemndene om til særdomstoler i barnefordelingssaker, med en bekymring for manglende kapasitet og kompetanse i domstolsapparatet. Her reiser det seg umiddelbart en rekke spørsmål. Hvis Sosialistisk Venstreparti er bekymret for kapasiteten i domstolsapparatet, hva tror de da vil skje med den kritiske saksbehandlingstiden i fylkesnemndene, f.eks. i forhold til akutte omsorgsovertakelser og tvangsplasseringer? Og igjen: Hva slags ankemuligheter ser Sosialistisk Venstreparti for seg at partene i en sak for en slik unorsk særdomstol skal ha? Skal man anke til det vanlige rettsapparatet, eller ser SV for seg en fylkesnemndas appellrett? Hvor skal rett og slett grensesnittet mot det ordinære rettsapparatet gå?

Jeg er klar over at man kan argumentere med at lignende ordninger som den Sosialistisk Venstreparti nå vagt skisserer, finnes i andre land, men det er altså i andre land med andre rettssystemer og andre rettstradisjoner.

Jeg vil spørre Sosialistisk Venstreparti om det er en grenseløs tillit til den sittende regjering som gjør at de utformer forslaget sitt som de gjør. SV ber altså Regjeringen om å omgjøre fylkesnemndene til særdomstoler. Selv er jeg ganske sikker på at det i så fall vil kreve opptil flere lovendringer dersom man ønsker å foreta denne omgjøringen. Da er det vel ikke helt uvanlig at Stortinget må inn i bildet. Forslaget er faktisk så uheldig utformet at presidenten etter min mening bør vurdere å avvise forslaget.

Rettstradisjonen er som kjent slik at man forholder seg til to parter. I barnefordelingssaker vil hver av foreldrene stå som motparter, og begge prøver å vinne gehør for sine synspunkt. Barn har ikke partsstatus i saken. Arbeiderpartiet sier at barnet skal ha partsstatus, men ikke i juridisk forstand. Jeg velger å tolke Arbeiderpartiet i beste mening og legger vekt på Arbeiderpartiets ønske om at alle barn skal bli hørt. Arbeiderpartiet står i likhet med Senterpartiet sammen med regjeringspartiene i å ville gi domstolene den nødvendige fleksibilitet og de ønskede virkemidler. Disse partiene vil gi dommeren mulighet til å oppnevne en representant for barnet, når domstolen mener det er hensiktsmessig.

Disse partiene vil også sørge for at flere barn i praksis får uttale seg ved å oppheve dagens tolvårsgrense og senke aldersgrensen til sju år. Flertallet understreker at alle barn bør få uttale seg, men for å sikre at flere barn får muligheten til dette også i praksis, innfører vi en veiledende sjuårsgrense. Denne aldersgrensen korresponderer for øvrig også med grensene i adopsjonsloven og barnevernsloven. Det tror jeg er en stor fordel.

La meg avslutte med å si at komiteen har diskutert mange forslag rundt denne proposisjonen. Noen har vært mer relevante enn andre. Jeg konkluderer med at regjeringspartiene danner et kjerneflertall sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. I en så viktig sak som denne er Høyre meget komfortabel med at vi skaper flertall for Regjeringens politikk, befinner oss i det politiske midtpunkt og samtidig tar et viktig steg fremover. Vi må trolig ta innover oss at det i fremtiden kan bli enda flere samlivsbrudd enn i dag. Da gjelder det å stå rustet til å møte vanskelige saker om barns oppvekst. Med dagens lovendring har vi satt rettsapparatet i langt bedre stand til å møte disse utfordringene.

May Hansen (SV): Vi ble enige om her i stad at vi ikke skulle ha replikker i denne debatten. Det blir litt vanskelig når man kommer med så mange angrep på et annet parti i sitt innlegg, så jeg må starte mitt innlegg med å svare representanten fra Høyre.

Det står faktisk i innledningen til denne proposisjonen at departementet fremmer forslag til nye saksbehandlingsregler for domstolene i saker etter barneloven om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast, og samvær, barnefordelingssaker. Et særtrekk ved barnefordelingssaker er at barnet selv, som avgjørelsen i høyeste grad angår, ikke har partsstatus.

Og så diskuteres dette i proposisjonenes innhold. Det er helt klart at når vi ønsker å flytte disse sakene til fylkesnemndene, er ikke det noe vi i SV har funnet ut i vårt eget lille hode. Det står faktisk i høringsuttalelsen at det er en mulighet mange har sett på. Da skal selvfølgelig de samme reglene gjelde for disse sakene som for de andre sakene som ligger i fylkesnemnda, at man anker til domstolen.

Så over til SVs innlegg. Det er viktig at barneloven gjenspeiler endringer i samfunnet og tar inn i seg FNs barnekonvensjon, som påpeker barns rettigheter og ivaretar barns sikkerhet og trygghet. Ot.prp. nr. 29 foreslår endringer i saksbehandlingsreglene for domstolene i saker etter barneloven om foreldreansvar. Barnet kan lett bli skadelidende når det tilspisser seg i en barnefordelingssak. Prinsippet om likeverdig foreldreskap må være et overordnet utgangspunkt.

Foreldreansvaret varer til barnet fyller 18 år, uavhengig av om foreldrene lever i samliv eller ikke, og uavhengig av hvilken form samlivet har. Det innebærer at foreldre har et stort ansvar for å skille mellom barnets og egne behov, og at barnets behov må ivaretas først og settes i fokus.

Noen foreldre er gode til å samarbeide, mens andre ikke er det. Mange barn vokser opp i en urolig hjemmesituasjon, som kan oppleves som en krigssone, med de uheldige konsekvensene dette kan ha for barnet. Selv for mange foreldre som har et ønske om å finne fram til en løsning til det beste for barnet, vil de følelsesmessige belastningene kunne hindre et konstruktivt samarbeid. En samarbeidsavtale mellom foreldre kan løse opp konfliktene, og kan i større grad enn en dom åpne for fleksible og praktiske løsninger. Målet er å sikre barnet en god situasjon etter bruddet. Avtalen må inneholde tre hovedtrekk i barns hverdag: fordeling av botid/samvær hos foreldrene, reisevei mellom bostedene og barnehage- og skolesituasjon.

SV foreslår at det ved alle samlivsbrudd, uavhengig av om foreldrene er gift eller samboende, skal lages en skriftlig kontrakt der barnets rett til å bli hørt og barnets interesser og rettigheter er ivaretatt.

SV vil at profesjonell hjelp og rådgivning etter samlivsbrudd skal være tilgjengelig for alle familiens medlemmer. Dette kan bidra til at foreldre blir flinkere til å samarbeide til det beste for barna. Det er god samfunnsøkonomi å bruke tilstrekkelige ressurser på et godt og tilgjengelig tilbud. Vi foreslår derfor at Regjeringa legger til rette for at foreldre og barn som ønsker det, skal få tilbud om hjelp i forbindelse med samlivsbrudd. Dette tilbudet skal være gebyr- og kostnadsfritt. Barnets beste og rettigheter skal være et grunnleggende hensyn etter Barnekonvensjonens artikkel 3.

«Barnets beste» er et begrep som er vanskelig å definere, og tatt i betraktning at FNs barnekonvensjon er en rettighetslov, bør barnets rettigheter bli retningsgivende også i barneloven. Jeg vil si til representanten fra Høyre, Afshan Rafiq, at det er nå vi inkorporerer barneloven i norsk lov, og det som var viktig, var å se disse to lovene i sammenheng.

SV er bekymret for kapasiteten og kompetansen i de alminnelige domstolene, og støtter derfor mindretallet av høringsinstansene, som mener at fylkesnemnda bør omgjøres til særdomstol i barnefordelingssaker. Kapasiteten i de alminnelige domstolene har det vært fokusert mye på i det siste. Vi er bekymret for at barnefordelingssaker skal bli liggende lenge i domstolene, slik at barnets situasjon ikke blir avklart i rimelig tid. SV slutter seg til at det kan avsies dom uten hovedforhandlinger så lenge begge parter er enige. Men jeg vil presisere at barnets rettigheter må ivaretas. Vi er også positive til at ulike grupper sakkyndige kan bidra positivt til saker i barnefordeling.

Det er et særtrekk ved barnefordelingssaker at barnet selv, som saken i høyeste grad angår, ikke har partsstatus. Det er viktig å ivareta barnets individuelle, selvstendige rettigheter, og det forutsetter at barn anerkjennes som selvstendige individer, både juridisk og menneskelig. Barn må respekteres og høres som aktører med innflytelse over egne liv. FNs barnekonvensjon artikkel 9 sier at barn ikke skal skilles fra foreldrene mot sin vilje, unntatt når det er til barnets beste. Der foreldrene har en konflikt vedrørende barnefordeling, vil det være nødvendig med oppnevning av en sakkyndig talsperson for barnet.

SV er opptatt av at barnets rett til samvær med begge foreldrene i henhold til barnekonvensjonen blir ivaretatt. Vi fremmer forslag om at § 43 andre ledd endres slik at ordlyden «vanleg samværsrett» oppheves.

Da barneloven ble behandlet sist gang, ble det understreket at vanlig samvær ikke skulle oppfattes som normativt. Dette har likevel blitt normdannende. Vi mener at barnet skal høres og dets mening tillegges vekt, og at bosted og graden av samvær skal vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Vi vil også påpeke barnets rett til samvær med foreldre, selv om ikke foreldrene har bodd sammen eller har vært gift. Derfor fremmer vi et forslag om at Regjeringa skal utrede og komme tilbake med forslag til endringer i barneloven, slik at foreldre som er gift, samboere eller foreldre som ikke har bodd sammen, blir likestilt i barnefordelingssaker.

SV ønsker ikke at det skal settes noen konkret alder for høring av barn, men at den nåværende aldersgrense på tolv år skal oppheves. Barnets rett til å bli hørt om egne synspunkter må vektlegges i samsvar med dets alder og modenhet. Dette er en rett som barnet har, uavhengig av alder. Barnet har rett til å bli hørt i enhver rettslig administrativ behandling som angår barnet. Barnet har rett, men ikke plikt, til å si sin mening.

Gode sakkyndige og gode metoder er nødvendig, slik at barnet blir forstått. Det er viktig at barnet forstår at det har en rett, men ikke en plikt, til å uttale seg. For å få dette til på en god måte, er det nødvendig med økt kompetanse og krav om spesialkompetanse og etterutdanning for sakkyndige og jurister som jobber med barn i barnefordelingssaker.

SV vil opprettholde adgangen til å få barnefordelingssaker avgjort hos fylkesmannen. Det må være valgfritt for foreldrene om de ønsker å gå til rettsapparatet eller fylkesmannen for å få avgjort barnefordelingssaker.

Veilednings- og informasjonsvirksomheten og det overordnede koordinerende ansvaret skal fortsatt ligge hos fylkesmannen. Vi mener derfor det er naturlig at fylkesmannen samtidig kan være vedtaksorgan på feltet, slik at de som ønsker det, kan få ferdigbehandlet sin sak der. Det er høy kompetanse og lang erfaring med denne type saker hos fylkesmannen.

Vi er glad for at vi i dag får flertall for forslaget om at Regjeringa skal fremme en lovproposisjon som gir samboende foreldre foreldreansvar på lik linje med gifte. Dette er en god og nødvendig tilpassing til vår nye samfunnsstruktur, hvor over 50 pst. av foreldre er samboere. Det er riktig at dette kommer på plass ved behandling av denne lovendringen, slik at barnekonvensjonens artikkel 9 blir ivaretatt. Den lyder:

«Barnet skal ikke adskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste.»

SV tror de endringene som nå er gjort, og fokuseringen på barnet i merknader til endring av denne barneloven, vil gjøre denne loven mer hensiktsmessig for barn og deres foreldre.

På vegne av SV tar jeg opp våre forslag. SV vil også stemme mot § 43 andre ledd. Vi vil også subsidiært støtte § 31, etter at vårt forslag nr. 7 har falt.

Til slutt: Vi mener faktisk at vi har skjønt innholdet i proposisjonen.

Presidenten: Representanten May Hansen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Ola T. Lånke (KrF): Å forstå en proposisjon burde være nødvendig for å kunne behandle den, men det er ikke alltid like lett, skal det medgis.

For Kristelig Folkeparti er det avgjørende at vi har et regelverk som setter barnets beste i fokus, og som bidrar til at et samlivsbrudd blir mest mulig skånsomt for de berørte barna. Dette er målsettingen med forslaget til nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene. Derfor er det spesielt viktig at domstolene har nødvendig kompetanse når det gjelder nettopp barn. Det er også positivt at komiteen i så stor grad slutter seg til Regjeringens forslag til nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene.

Et av de viktigste forslagene fra Regjeringen i denne sammenheng er å senke aldersgrensen for høring av barn til sju år i barneloven, og et flertall er enig i dette. Det er viktig å understreke at barn må bli tatt på alvor også i rettslig sammenheng, og at de derfor gis anledning til å bli hørt. Det er samtidig også viktig å understreke at barnet ikke har en plikt til å uttale seg, men en rett til å bli hørt. Vi vil i denne sammenheng også vise til at justiskomiteen i sin innstilling til Ot.prp. nr. 45 for 2002–2003 om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov) har gått inn for Regjeringens forslag om å senke aldersgrensen for høring av barn til sju år i adopsjonsloven og barnevernsloven. Det er en hensiktsmessig løsning å ha samme aldersgrense for høring av barn i saker etter disse tre lovene, som alle regulerer avgjørelser av betydning for barnets familie- og omsorgssituasjon.

Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet påpeker at den veiledende aldersgrensen nedad på sju år ikke må være til hinder for at yngre barn ut fra modenhet kan få muligheten til å bli hørt i andre typer saker som angår barnet. Dette flertallet mener at det vil virke tydeliggjørende å ha en veiledende aldersgrense for når barnet har uttalerett. Dersom ikke særlige hensyn tilsier det, vil det være saksbehandlingsfeil ikke å la barn ned til denne alderen bli hørt. Barna skal ikke ha noen plikt til å mene noe, men de skal ha en mulighet til det.

Kristelig Folkeparti ønsker å styrke barns mulighet for medbestemmelse. Dette er en viktig del av arbeidet med å synliggjøre barnekonvensjonen bedre i norsk rett. Det er klart at det med den foreslåtte endringen av aldersgrensen for høring av barn i barneloven fortsatt vil være anledning til å høre barn som er yngre enn den aldersgrensen som lovfestes.

I komiteens arbeid har det vært en diskusjon om bruken av begrepet «barnets beste», som også er tatt opp av andre talere før meg. Det er det begrepet FNs barnekonvensjon benytter. Det er flertall i komiteen for å be Regjeringen vurdere om det bør fremmes endringsforslag, slik at det i stedet blir «barnets rettigheter» som blir retningsgivende i barneloven. Nå vil dette bli vurdert, og så får vi avvente hva Regjeringen kommer til når det gjelder dette.

Fra Kristelig Folkepartis side har vi lagt vekt på at «barnets beste» er det begrepet som brukes både i Barnekonvensjonen og i andre lover som kriterium når domstolen skal løse en konflikt mellom foreldrene i saker om foreldreansvar, barnets bosted og samvær. Derved vil man understreke at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser. Dette er et tungtveiende argument for å bruke begrepet «barnets beste», eller slik det er formulert, «hva som er best for barnet», også i barneloven. Å gi generelle regler om hva som er til barnets beste i alle saker, er verken mulig eller ønskelig, fordi barnets beste må bero på en konkret individuell vurdering i hver enkelt sak. Vi mener det vil være en åpenbar fordel om det er lik terminologi i alle lover. For øvrig slutter jeg meg til representanten Afshan Rafiqs gode innlegg, og jeg viser også til våre merknader på dette punktet.

Så er det viktig å understreke, som komiteen har gjort, at foreldre i konflikt bør hjelpes til å komme fram til en avtale om samarbeid når det gjelder barnet. De foreslåtte endringene innebærer derfor at dommeren på et tidlig stadium i saken kan la seg bistå av barnefaglig kompetente personer på en mer målrettet måte enn i dag, for å bidra til flere og bedre avtaleløsninger. I familiemeldingen har Regjeringen lagt fram forslag til endring av meklingsordningen.

Forslagene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti om å gi samboende foreldre rettigheter på linje med gifte virker noe forhastet. Etter behandlingen av familiemeldingen må likevel også andre deler innenfor denne lovgivningen følges opp. Kristelig Folkeparti synes det er naturlig å se dette i sammenheng med andre saker som angår ektepar/samboende. En naturlig behandling er i forbindelse med familiemeldingen og ikke barneloven. Problemstillinger knyttet til delt bosted, foreldreansvar og samvær drøftes nærmere i nettopp denne familiemeldingen.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Barna er uomtvisteleg dei store taparane når samlivsbrot er eit faktum. Heldigvis er det slik at det store fleirtalet meistrar på ein eller annan måte, kanskje meir eller mindre vellukka, å finne løysingar utan å måtte gå om rettsapparatet. Men dessverre er det likevel altfor mange barn som vert trekte inn i konflikten når mor og far går frå kvarandre, og det er mange som opplever å bli kasteballar og spelebrikker i eit uverdig spel som barn burde vore sparte for. Det er heilt nødvendig for oss å prøve å finne løysingar som kan medverke til at konfliktane vert dempa, slik at barnas beste vert teke i vare.

Barneombodet har karakterisert situasjonen for mange barn etter at samlivsbrotet mellom mor og far er eit faktum, slik: Framtida – ei reise utan kart! Det er dessverre ein god og dekkjande karakteristikk for tusenvis av barn. Det er derfor viktig at barnet får delta og ha ein viss innverknad når framtidskartet skal teiknast.

Senterpartiet støttar i hovudsak proposisjonen. Barnets beste må alltid vere berebjelken i saker som angår barn.

Intensjonen om at barnefordelingssaker skal prioriterast tidsmessig, slik at dei ikkje blir liggjande lenge i rettsapparatet, er svært viktig, ikkje minst med tanke på å styrkje barnets rettstryggleik. Det er òg umåteleg viktig at barnet får avklara kvardagssituasjonen sin. Ein kan vel kvar og ein tenkje seg den lite haldbare situasjonen, t.d. for ein fire–fem-åring, når det einaste visse er uvissa. Å oppleve at mor og far er i ein endelaus krig der barnet vert søkt gjort til part, er hjarteskjerande og vondt for eit lite barn.

Senterpartiet ser det som positivt at det no vert lagt opp til å redusere kostnader knytte til rettsapparatet. At det offentlege her tek eit større økonomisk ansvar, kan medverke til å redusere konfliktnivået, i alle fall på dette området. Målet og visjonen om å få bygd opp ein dommarstand med kompetanse og interesse er utfordrande og krevjande, men det er absolutt rette vegen å gå. Det er òg interessant å merke seg at proposisjonen anbefaler ei viss spesialisering innanfor domstolen.

Barnefagleg kompetanse kan verte ein ressurs, men han må nyttast med kløkt. Det synest for meg å vere rett at dagens retningslinjer for sakkunnige skal reviderast, og at det opplæringsprogrammet ein har i dag, skal oppdaterast før ein set i verk dei nye reglane.

Det har vore eit sterkt engasjement frå mange angåande barns rett til å bli høyrde. Alle legg vekt på kor viktig det er å unngå at barnet må velje side i konfliktar, og eg trur ikkje det kan understrekast sterkt nok. Barn må ikkje oppleve å bli eit nøkkelvitne for den eine eller den andre parten i ein bitter og opprivande strid. Barn skal behandlast med varsemd, og det må sterkt leggjast vekt på kor mode barnet er, uansett alder. Eg vil understreke at ei rettleiande grense på sju år ikkje må vere til hinder for at yngre barn kan få høve til å uttale seg. Men samstundes vil eg understreke at barn som er sju år eller eldre, ikkje er nøydde til å uttale seg. Her må ein trø varleg – barnet må ikkje under noko omstende føle at det vert utsett for krysspress, der mor står på den eine sida og far står på den andre sida.

Så kort ei stemmeforklaring. Når det gjeld B, var det frå Senterpartiet si side tenkt at dette var ei problemstilling som det var høveleg å ta opp i samband med familiemeldinga, men sidan forslaget er fremja, vil Senterpartiet likevel stemme for det.

Når det gjeld C, vil eg understreke at for Senterpartiet er det barnets beste som skal vere det grunnleggjande, men sidan forslaget er formulert slik at ein ber Regjeringa «vurdere» å fremje ei endring i lovteksten, vil eg òg anbefale at ein støttar C.

Elles stemmer vi imot alle mindretalsforslag.

Statsråd Laila Dåvøy: Det er viktig å hjelpe foreldre i konflikt til å komme fram til en avtale om samarbeid når det gjelder barnet. Dette er også målsettingen med forslagene til nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene.

De foreslåtte saksbehandlingsreglene vil bl.a. kunne bidra til å korte ned saksbehandlingstiden. Større fleksibilitet i måten å bruke sakkyndig bistand på vil bidra til en mer effektiv og målrettet styring av saken med hensyn til tidsbruk, i forhold til dagens ordning, der tradisjonelle sakkyndigerklæringer er eneste mulighet. Jeg mener også det vil være en fordel at barnefordelingssaker behandles av dommere med kunnskap og erfaring med denne spesifikke sakstypen. Barne- og familiedepartementet vil derfor ta initiativ til at det i forbindelse med ikrafttredelsen av nytt regelverk sendes en anbefaling til domstolene om å kanalisere barnefordelingssaker til spesielt interesserte dommere. En slik spesialisering, sammen med de nye mulighetene til å bruke sakkyndige på alle trinn i prosessen, vil etter min mening sikre at barnefordelingssakene ivaretas på en god måte i de alminnelige domstolene.

I dag er det domstolene som i all hovedsak behandler barnefordelingssaker. Fylkesmannen behandler kun en liten del av sakene, fordi behandlingen hos fylkesmannen forutsetter enighet. De aller vanskeligste sakene løses dessuten sjelden eller aldri hos fylkesmannen. De går videre til domstolene.

Komiteen foreslår at Stortinget skal be Regjeringen iverksette tiltak, slik at det ved alle samlivsbrudd lages en kontrakt eller avtale der barnets rett til å bli hørt og barnets interesser og rettigheter blir ivaretatt. Komiteen foreslår i tillegg å be Regjeringen om å legge til rette for at foreldre og barn som ønsker det, skal få tilbud om hjelp og rådgivning i forbindelse med samlivsbrudd, og at tilbudet bør være gebyr- og kostnadsfritt.

I St.meld. nr. 29 for 2002-2003, familiemeldingen, har Regjeringen lagt fram forslag til endring av meklingsordningen. Forslag knyttet til ordninger som skal oppmuntre foreldre til å inngå avtaler forut for saksbehandlingen ved domstolene og gi foreldrene hjelp og rådgivning, bør etter mitt syn drøftes i sammenheng med vurderingen av forslagene knyttet til meklingsordningen i familiemeldingen, som også flere representanter har vært inne på her i dag. Departementet har imidlertid utarbeidet en informasjonsbrosjyre som gir foreldre veiledning om hva en samarbeidsavtale om barna bør inneholde, og som er i tråd med de hovedtrekkene flertallet peker på at en samarbeidsavtale mellom foreldrene må inneholde. Denne brosjyren brukes bl.a. ved mekling både i forbindelse med separasjon og samlivsbrudd og i meklingssaker der foreldrene ønsker å reise barnefordelingssak for retten. I så måte synes vi dette langt på vei også er godt ivaretatt.

Regjeringen har i familiemeldingen også presentert en rekke forslag knyttet til samboere. Det er bl.a. foreslått endringer når det gjelder mekling og foreldreansvar. Jeg synes derfor det er naturlig at forslag knyttet til foreldreansvar for samboere, vurderes i sammenheng med Stortingets drøftelser av familiemeldingen. Situasjonen for foreldre, avhengig av om de er gifte, samboende eller aldri har bodd sammen, skiller seg først og fremst ved at gifte har automatisk felles foreldreansvar, mens det ikke er automatikk i dette når det gjelder samboere eller foreldre som aldri har bodd sammen. Nettopp derfor har Regjeringen i familiemeldingen foreslått noen endringer her.

Jeg er glad for at et flertall i komiteen støtter Regjeringens forslag om å senke aldersgrensen for høring av barn i barneloven til sju år. Dette vil være et effektivt virkemiddel for å sikre at barn blir hørt fra denne alderen av. Det er imidlertid viktig å understreke, som flere har gjort før meg, at barnet ikke har en plikt til å uttale seg, men en rett til å bli hørt. Det er videre klart at det med den foreslåtte endringen av aldersgrensen for høring av barn i barneloven fortsatt vil være anledning til å høre barn som er yngre enn den aldersgrensen som nå lovfestes.

Jeg viser for øvrig til at justiskomiteen i sin innstilling til Ot.prp. nr. 45 for 2002-2003, om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov, går inn for å senke aldersgrensen for høring av barn i adopsjonsloven og barnevernsloven til sju år. Det er en hensiktsmessig løsning å ha samme aldersgrense for høring av barn i saker etter disse tre lovene, som alle regulerer avgjørelser av betydning for barnets familie- og omsorgssituasjon.

Jeg forstår innstillingen slik at flertallet i komiteen ønsker en absolutt aldersgrense på sju år for høring av barn i saker etter barneloven, og at denne aldersgrensen skal være veiledende i andre typer saker som angår barnet. Dette flertallet mener at det vil virke tydeliggjørende å ha en veiledende aldersgrense for når barn har uttalerett. Flertallet mener videre at dersom ikke særlige hensyn tilsier det, vil det være saksbehandlingsfeil ikke å la barn ned til denne alderen bli hørt. Jeg oppfatter det slik at Stortinget mener en slik veiledende aldersgrense skal gjelde i særlovgivningen, der det ikke er bestemt en spesiell aldersgrense for når barn skal ha rett til å uttale seg eller rett til å motta informasjon om saker som angår barnet.

Departementet har i forslaget til ny § 48 foreslått at avgjørelser i barnefordelingssaker først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Denne formuleringen mener jeg er mest i tråd med FNs barnekonvensjon artikkel 3, som sier at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser. Bestemmelsen vil nå bli en del av menneskerettsloven, og den vil nå gå foran barneloven i tilfelle motstrid. Dette er et tungtveiende argument for å bruke begrepet «barnets beste», eller – slik vi har formulert det – «det som er best for barnet», også i barneloven.

Også etter gjeldende rett skal hensynet til barnets beste være det avgjørende kriterium når domstolen skal løse en konflikt mellom foreldrene i saker om foreldreansvar, barnets bosted og samvær. Prinsippet er nedfelt i flere bestemmelser i barneloven. Departementet ønsker å tydeliggjøre dette prinsippet i en egen bestemmelse, slik at dette grunnleggende hensynet til barnets beste får en sentral plassering innledningsvis i kapittelet om saksbehandlingsregler i barneloven.

Å gi generelle regler om hva som er til barnets beste i alle saker, er verken mulig eller ønskelig, fordi barnets beste må bero på en konkret individuell vurdering i hver enkelt sak.

Barneloven regulerer barnets rettigheter i forhold til foreldrene. Bestemmelsen om at en avgjørelse først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet, er en av flere rettigheter barnet har etter barneloven. Andre slike rettigheter i barneloven er f.eks. barnets rett til samvær, rett til å bli hørt, rett til å få informasjon, rett til å ha medbestemmelse eller rett til å melde seg inn i foreninger.

Jeg har merket meg at komiteen «ber Regjeringen vurdere å fremme en endring i lovteksten slik at barnets rettigheter blir retningsgivende i barneloven». Dette vil jeg derfor komme tilbake til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg er sikker på at statsråden er enig med meg i at trygge rammer rundt barnet i forbindelse med et samlivsbrudd er svært viktig.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at automatisk delt foreldreansvar nettopp er konfliktdempende. Kan statsråden si noe om hun har tenkt å fremme en lovendring som går i denne retning?

Statsråden snakket om høring av barn fra sju år av, og at sjuåringene ikke hadde plikt til å uttale seg. Da kunne jeg også godt tenke meg å høre hvordan statsråden tenker seg at et barn som blir tatt med av en av sine foreldre til dommeren, ikke føler et behørig press til å uttale seg. En syvåring tenker ikke voksent og er nok noe mer irrasjonell enn en tolvåring. Bekymrer det ikke statsråden at en sjuåring faktisk kan bli tvunget til å uttale seg når det er en konflikt mellom to foreldre?

Statsråd Laila Dåvøy: Vi er nok enige om at trygge rammer rundt barnet er svært viktig ved samlivsbrudd. Like fullt går det an å være noe uenig om virkemidlene knyttet til dette.

Når det gjelder delt omsorg, som Fremskrittspartiet her har foreslått skal være det vanlige – en hovedregel – i barneloven, mener jeg at det nok vil være mest hensiktsmessig at den store debatten om dette kommer i forbindelse med familiemeldingen, hvor dette faktisk er mye bredere omtalt.

Når det så gjelder foreldrene og delt ansvar – da antar jeg at representanten også tenker på delt bosted – har foreldrene i dag full frihet til å avtale hvor barna skal bo fast, og også omfanget av samværet. I utgangspunktet er dette noe foreldrene selv kan beslutte.

Så over til dette med sjuårsgrense. Jeg har bare lyst til å påpeke at hele poenget med sjuårsgrensen er jo også at alle skal «se» dette barnet. Barnet skal ha en mulighet til å uttale seg. Det er voksne personer – dommere, sakkyndige og foreldre – som i disse tilfellene skal gjøre det som er til beste for barnet. Barnet skal ikke tvinges til å måtte uttale seg.

May Hansen (SV): Mener statsråden at dommerne som skal ivareta dette forholdet i barnefordelingssaker, kun skal ha en spesiell interesse? Det er nå kommet inn nye momenter, med en inkorporering av barnekonvensjonen, hvor barn skal bli hørt, og hvor barns mening skal tillegges vekt. Dette krever kompetanse, ikke bare interesse.

Hvilke tiltak vil statsråden iverksette? Og vil hun sette inn ressurser for å ivareta nødvendigheten av å øke kompetansen i domstolene?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er svært viktig at vi setter inn også andre tiltak. Men det er utvilsomt slik at mange av disse sakene er vanskelige, og det vil være en fordel om vi har noen dommere som både er spesielt interesserte i og faktisk prioriterer og får stor erfaring med denne typen saker.

I tillegg er vi nødt til å sette inn systematiske opplæringstiltak både for sakkyndige og for dommere. Dette vil også bli gjort og er en del av oppfølgingen av denne lovendringen.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg takker statsråden for svaret når det gjelder sjuåringer, men jeg er ikke helt fornøyd. Og grunnen til det er at statsråden sier at barn ikke skal tvinges til å høres. Men både statsråden og jeg vet at verden ikke er svart-hvit. Den er grå, med mange grånyanser.

Vi vet at det kan være mange måter å tvinges på. Selv om en dommer ser et barn, betyr ikke det nødvendigvis at dommeren kan se at barnet er tvunget. Jeg lurer på om statsråden kunne tenke seg å utdype svaret. Hvordan skal man forhindre at en av partene enten kjøper eller tvinger barnet i heimen, og tar det med til dommeren? Hvordan har statsråden tenkt at vi skal greie å unngå dette?

Statsråd Laila Dåvøy: Selv om disse sakene er svært vanskelige, har jeg faktisk tro på voksne, sakkyndige, godt utdannede dommere – og jeg har faktisk også tro på foreldre. Selv om foreldre kan være aldri så sinte på hverandre, tror jeg at de aller fleste – innerst inne – vil gjøre det som er til beste for barna sine. I alle fall er det lagt inn i denne loven en plikt for både advokater og dommere til nettopp å se hva som er best for barna. De skal ta hensyn til det, også når det gjelder om barnet skal høres eller ikke. Jeg vil fortsatt si at barnet ikke skal tvinges til dette. Barnet kan faktisk høres på ulike måter. De behøver i særdeleshet ikke å bli hørt mens foreldrene står og krangler over hodet på dem, og noen barn skal ikke behøve å måtte høres.

Presidenten: Da har ingen flere bedt om ordet til replikk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.