Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar i komiteen og ordførar for saka): Forslag til endring i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning er ei direkte oppfølging av behandlinga av St.meld. nr. 19 for 2001-2002, slik det framgår av Innst. S. nr. 268 for 2001-2002. Det gjeld ei opning som inneber forsøk med einskapsfylke. Eit slikt forsøk er ikkje heimla i forsøkslova. Det er difor nødvendig med ei lovendring, og Arbeidarpartiet, Høgre, SV, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet støttar den endringa i forsøkslova som departementet føreslår.

Så er det slik at i innstillinga til St.meld. nr. 19 seier fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, at det er føremålstenleg å driva forsøk med einskapsfylke. Og det same fleirtalet peikar på at det må setjast i gang mange forsøk med einskapsfylke for å få breiast mogleg erfaring med ein ny administrativ modell.

Det har blitt vist interesse frå mange fylkeskommunar i samband med eit slikt forsøk. Seks førebelse søknader vart mottekne i departementet – to vart avslått. Etter at proposisjonen vart lagd fram, har både Østfold fylkeskommune og Sogn og Fjordane fylkeskommune trekt søknadene sine. Begge desse fylkeskommunane meiner Regjeringa og statsråden har sendt ut uklare signal.

Både Arbeidarpartiet og Senterpartiet synest det er noko spesielt at ein frå departementet si side ikkje skulle kunna tala med éi tunge i forhold til dei søknadene som er handterte.

Regjeringa seier i St.meld. nr. 19:

«Et av hovedprinsippene for regjeringens modernisering av offentlig sektor, er delegering og desentralisering av ansvar og myndighet. Det betyr at lokal frihet og lokalt ansvar skal stå sentralt i moderniseringsarbeidet. Det lokale selvstyret skal styrkes. For kommunene og fylkeskommunene betyr det at de skal gis større handlefrihet og selvstendighet.»

Regjeringa skriv vidare:

«Lokale og regionale folkevalgte organer bør ha ansvaret for oppgaver som krever lokal- og regionalpolitisk skjønn.»

Fleirtalet finn grunn til å visa til både desse sitata og til det grunnlaget som Østfold fylkeskommune har basert sin søknad på. Det er altså slik at i svarbrevet frå Kommunal- og regionaldepartementet til Østfold fylkeskommune av 13. desember 2002 fekk dei tilslutning til å gå vidare med ein utdjupande søknad, utan at departementet kom med innvendingar til innhaldet i den fyrste søknaden.

Som svar på eit spørsmål i Stortinget 5. mars 2003 finn statsråden det nødvendig å presisera og avgrensa på kva grunnlag ein kan setja i gang forsøk med einskapsfylke. Både Arbeidarpartiet og Senterpartiet er sterkt uroa over den prosessen som departementet har lagt opp til i denne saka. Når premissane er så avgrensa, er det vanskeleg å sjå føremålet med å setja i gang slike forsøk.

Kristeleg Folkeparti og Høgre lèt stillteiande statsråden endra premissane undervegs.

Det er ein fleirtalsmerknad her som er vel verd å merka seg til slutt, som legg til grunn at føremålet med forsøka er å gi fylkeskommunane og dei regionale folkevalde nivåa, gjennom nye oppgåver, høve til å ha eit mer heilskapleg ansvar for å utforma ein meir kraftfull regionalpolitikk. Fleirtalet meiner det er viktig å sikra at fylkeskommunen skal ha ei leiarrolle i forsøka på alle område, og ber Regjeringa sørgja for at forsøka inneheld flytting av oppgåver frå fylkesmannen inn under folkevald kontroll. Fleirtalet i komiteen føreset at dette er departementet sitt grunnlag i det vidare arbeidet.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Bakgrunnen for at Odelstinget no skal gjere endringar i lov om forsøk i offentlig forvaltning, er Stortinget sitt vedtak for om lag eitt år sidan, da Stortinget behandla St.meld. nr. 19 for 2001-2002. Eit stort fleirtal gav der uttrykk for at det kunne vere føremålstenleg å drive fleire og breie forsøk med einskapsfylke. Fleirtalet ønskte med dette å ha ei enda sterkare desentralisering av oppgåver.

Det er ikkje tvil om at det lokale folkevalde nivået, både i fylkeskommunane og i primærkommunane, opplever at det i dag er ei sterk sentralistisk styring av oppgåvene. I tillegg er det slik at fylkesmannen framleis utøver viktige kontroll- og tilsynsoppgåver. I praksis inneber det at statstilsette funksjonærar hos fylkesmannen med eit pennestrøk kan kjenne kommunale vedtak daude og makteslause. Overordna omsyn vil i så fall bli varetekne av det statlege byråkratiet og ikkje det regionale folkevalde nivået, nemleg fylkestinget.

Stortinget har vedteke at fylkeskommunane skal bli ein kraftfull regionalpolitisk aktør. Dette skal dei bli gjennom auka mynde over dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla. Større handlefridom og sjølvstende gjennom lokal fridom og lokalt ansvar. – det er vel og bra. Men me må vakte oss vel, elles blir fylkeskommunane ikkje noko anna enn eit ekspedisjonskontor for formidling av statlege kroner etter statlege retningslinjer.

Dette var bakgrunnen for fleirtalet då Stortinget behandla St.meld. nr. 19. Derfor er det underleg og svært leit at statsråden har gjeve så uklare og motstridande signal til dei fylkeskommunane som hadde eit klart ønske og mål om å styrkje folkestyret. Dette har gjeve som resultat at to fylkeskommunar, Østfold og Sogn og Fjordane, har trekt sine søknader om einskapsfylke.

I ein innleiande fase godtok Kommunal- og regionaldepartementet at det skulle drivast forsøk med å samle regional utvikling, regional tenesteyting og regional forvaltning i éi eining under folkevald styring. Unnatak skulle gjerast for klage-, kontroll- og tilsynsfunksjonane. Statsråden slo den 5. mars over på ein langt strengare praksis, i eit svar her i Stortinget.

Det at fleire fylkeskommunar trekte søknaden, er klart uheldig. Statsråden sin handlemåte har resultert i at føremålet med forsøket med einskapsfylke er borte. Eg håpar at statsråden i sitt seinare innlegg kan svare på kvifor ho har ført ei slik inkonsekvent linje i denne saka, trass i at Stortinget har gjeve klare føringar om kva som skulle vere innhaldet i forsøket.

Framtida for folkestyret er under press. Me opplever antipolitiske stemningsbølgjer kvar einaste dag. Me har fleire døme på at makta blir systematisk flytta frå folkevalde organ til direktorat, forvaltning, føretak og AS. Parallelt med dette aukar marknadskreftene si makt dramatisk.

Arbeidarpartiet er bekymra for framtida for folkestyret. Derfor vil me be Regjeringa syte for forsøk med einskapsfylke. Det skal innebere flytting av oppgåver frå fylkesmannen til det regionale folkevalde nivået. Eg vil gjere Regjeringa sine ord i St.meld. nr. 19 om til mine:

«Lokale og regionale folkevalgte organer bør ha ansvaret for oppgaver som krever lokal- og regionalpolitisk skjønn.»

Med dette reknar eg med at Regjeringa følgjer sitt eige grunnlag når ho skal ta stilling til søknadene om forsøk frå dei fylka som har søkt.

Hans Kristian Hogsnes (H): Det er viktig og riktig gjennom forsøk å teste ut alternative måter å organisere offentlig forvaltning på. Da kan vi hente erfaringer med ulike typer modeller, og så kan vi danne en del av det beslutningsgrunnlag vi trenger, om vi ønsker endringer eller reformer på en bredere og mer permanent basis. I denne saken forholder vi oss til at et bredt flertall i kommunalkomiteen ønsket, slik Regjeringen foreslo i St.meld. nr 19 for 2001-2002, at det skulle settes i gang forsøk med å organisere fylkesmannsembetet og fylkeskommunen i ett felles forvaltningsorgan, enhetsfylket.

Nå kan vi nok ha litt ulike oppfatninger om hvor vellykket en slik modell vil kunne bli. Jeg vil vel også, litt spøkefullt, antyde at med alle de forsøk og samarbeidsprosjekter vi i øyeblikket har, så er vi vel snart nærmere seks forvaltningsnivåer her i landet enn de to eller tre denne debatten egentlig skulle handlet om. Jeg mener imidlertid det fortsatt er et grunnlag for å skaffe seg praktiske erfaringer for å forbedre vår offentlige forvaltning, og i dette tilfellet på regionalt nivå.

Behovet for lovendringen vi her behandler, har sin bakgrunn i at grunnlaget for fylkeskommunen finner vi i kommunelov og valglov, mens rollen til fylkesmannen som regionalt forvaltningsorgan ikke er underlagt generell regulering i lov. Jeg deler det syn at et forsøk med enhetsfylke har et slikt omfang, og endrer det regionale forvaltningssystemet på en slik måte at det er naturlig å ta inn en særskilt og eksplisitt hjemmel i forsøksloven. Det kan også være grunn til å understreke at det i forbindelse med en senere, mer fullstendig, gjennomgang og evaluering av forsøksloven kan være aktuelt å supplere loven med en mer særskilt hjemmel for forsøk som gjelder selve forvaltningsstrukturen. Den endringen som foreslås i denne saken, er kun ment som en hjemmel for dette aktuelle forsøket.

Det er et bredt flertall i kommunalkomiteen som står bak innstillingen til lovendring som ligger til behandling her, en innstilling som også Høyres gruppe stiller seg bak.

Per Sandberg (FrP): Jeg ser ikke noe stort behov for å gjenta Fremskrittspartiets argumenter og synspunkter verken i denne saken eller da vi behandlet oppgavefordelingen i 2002, så jeg skal prøve å holde et innlegg som litt mer er basert på det vi driver med i offentlig forvaltning.

Men la meg først få lov å si at jeg er særdeles fornøyd med at noen av representantene i kommunalkomiteen har vært i frokostmøte med NHO i dag, og da kom de tilbake med siste nummer av Horisont. På forsiden står det: «Ordførerne vil rive kommunegrensene». Og når en slår opp på side 22, er det hyggelig å se at det i hvert fall er 94 pst. av Høyres ordførere som fortsatt ønsker å legge ned fylkeskommunen, hvis vi skal tro på undersøkelsen som er gjort. Det er dette jeg ønsker å fokusere litt på, og jeg hørte representanten Hogsnes peke på et vesentlig poeng. I dag er vi i den situasjonen at vi holder på å bygge opp flere og flere forvaltningsledd. Jeg vet ikke hvorvidt Hogsnes kan dokumentere at vi nærmer oss seks forvaltningsledd, men jeg er stygt redd for at han har rett, fordi det foregår svært omfattende prøveprosjekt i offentlig sektor, særlig på primærkommunenivå, i forhold til interkommunalt samarbeid, storkommune, samkommune osv. Og det er klart at når staten, storting og regjering, står på den ene siden med tilbud om midler som de enkelte kommunene kan ha til prosjekter og til å foreta utredninger i forhold til sammenslåinger og slike ting, er det mye av det som skjer. Og så er det til syvende og sist bortkastede penger, for når de har fått disse handlingsplanene sine, ønsker de ikke å ta beslutningene likevel. – Det viser denne undersøkelsen som er gjort her, at ordførerne rundt omkring i det ganske land ønsker at vi her på Stortinget skal ta beslutningene for dem, at vi på Stortinget skal gå inn og si at nå må vi gjøre noe med kommunestrukturen. Det er et flertall av ordførerne som faktisk ønsker å slå seg sammen med nabokommunen eller legge ned kommunen. – Det er interessant lesning, synes jeg.

Når det gjelder fylkeskommunen og forsøk med enhetsfylke, ble det ikke, slik som flertallet ønsket seg, et bredt område med forsøk. Nå er det to fylkeskommuner som står igjen. Det er klart at da blir det ikke noe bredt forsøk som vi kan høste noen erfaring fra. Jeg skal ikke dra opp de innvendingene Fremskrittspartiet hadde mot hele forsøksordningen med enhetsfylke, men jeg skal heller se på det som skjer i forhold til kommuneproposisjonen, og det som skjedde for kort tid tilbake.

Det er klart at det er ingen ting igjen å drive med i fylkeskommunen! Her har både Senterpartiet og SV rett. Det er ingen ting igjen å drive med! Nå drar vi også av gårde med det som har med rus, psykiatri og barnevern å gjøre. Da skjønner jeg godt at SV og Senterpartiet ønsker å tilføre fylkeskommunen oppgaver, hvis den skal bestå i framtiden, for det er jo det store problemet. Da er spørsmålet hvorvidt vi skal være ansvarlige her i huset og innse at fylkeskommunen ikke har noe å drive med, og hvorvidt vi skal la dem få lov til å gjøre det i tre, fire, fem, seks eller sju år til. Det er det som er noe av problemet.

Derfor etterlyser jeg mer trykk fra Regjeringen – særlig fra en regjering der kommunalministeren er fra Høyre – og at det signaliseres at fylkeskommunens eksistens er over i 2008, slik at vi kunne hatt noe å forholde oss til og planlegge ut fra – særlig de menneskene som er ansatt i dette leddet, og de politikerne som er engasjert i dette leddet. Da hadde de hatt noe å planlegge ut fra og sett framover til, for vi kan ikke drive på på den måten vi gjør nå!

Jeg synes også det er litt interessant – og kanskje jeg frykter det litt også – at flere og flere politikere i Norge begynner å snakke om en regionalpolitikk og viser til EUs regionalpolitikk. Der har vi et problem i dette landet. Vi har et befolkningsgrunnlag som regionalt sett, sammenlignet med Europa, knapt utgjør en forstad til Hamburg, men så har vi et areal som kanskje kan tilsvare fire-fem regionale områder i EU. Å kombinere det tror jeg blir utrolig vanskelig.

Jeg vil avslutte med å si at jeg synes det er trist at vi i Stortinget ikke nå kan ta beslutninger som sier at fylkeskommunenes dager er talte, i hvert fall innen et visst tidsperspektiv.

Heikki Holmås (SV): Til fylkeskommunen. Jeg får følelsen av déjà vu når jeg står her, i forhold til i fjor, for vi hadde akkurat den samme debatten da. Det er sommer, og det er fylkeskommunedebatt og forsøk med enhetsfylke!

Det er ikke slik at vi i SV har forandret mening noe enormt. Allerede i fjor mente vi at dette forsøket med enhetsfylke var en dårlig idé. Grunnen til det var at vi syntes det var uklart hva fylkene kunne oppnå, og vi syntes det var uklare ansvarsforhold mellom fylkesmannen og fylkestingene. Er det ikke litt pussig at fylkesmannen skal innstille overfor et fylkesting, og så skal vedkommende havne i en posisjon der vedkommende i ettertid er nødt for å forestå lovlighetskontroll i forhold til akkurat det samme? Er det ikke problematisk at fylkestinget, som vi ønsker skal ha makten, altså demokratiet, skal kunne instruere fylkesmannen, og hvordan skulle i så fall – hvis det ble full skjæring – fylkestinget kunne sparke fylkesmannen? – Det er klart at her var det en masse uavklarte forhold, som vi sa i fjor, og som gjorde at vi gikk imot. Men flertallet ønsket dette, og hadde ikke avklart hva det mente om disse prinsipielle spørsmålene, men spilte ballen videre. De ville ikke avklare.

Men statsråden har forbilledlig avklart hva det var hun tenkte med dette. Og hva hun tenkte, kan umulig ha kommet som noen bombe. De som kjenner statsråden, kan umulig ha fått en overraskelse – kanskje en bit potet i halsen, men ikke noen overraskelse den dagen statsråden svarte på spørsmålet her i Stortingets spørretime. For det ville være pussig om en Høyre-statsråd aktivt og offensivt gikk inn for å gi fylkeskommunen flere oppgaver, og om en Høyre-statsråd aktivt og offensivt skulle være med på å gi fylkeskommunen et overkommunepreg.

Dette visste vi! Nå var det slik at flertallet hadde ikke avklart noe da, og flertallet har fortsatt ikke avklart noe. Men de vil gå inn for disse forsøkene. Da ser ikke vi noen grunn til å steile i motbakkene og gå imot disse lovendringene som her foreslås.

Men jeg vil si at vi har vært positive til at fylkeskommunen får en overkommunal karakter i enkelte sammenhenger. Erfaringene fra Akershus taler for at dette er noe som kan funke bra både for kommunene og for fylkeskommunen. Vi har vært positive til å flytte mer ansvar for næringspolitikken, mer ansvar for samferdselspolitikken og mer ansvar i forhold til alt som har å gjøre med statlig overtakelse av sykehus, som vi var negative til, over til fylkeskommunen, i en mer bindende fylkesplan.

Vi er opptatt av demokrati, og vi opplever at det som f.eks.skjer i helseforetakene nå, er en grunnleggende overføring fra demokrati til ikke-demokrati. Vi er litt opptatt av demokrati i SV, og derfor synes vi det er fint med mer demokrati.

Jeg synes jo også at det er et paradoks – dette er vel egentlig til Fremskrittspartiet – at vi på Stortinget skal sitte og bestemme veistubber i Fauske og andre steder, mens vi altså mener at det er en katastrofe å ha fylkeskommuner og regionale organer som skal få lov til å bestemme slike ting. Det må jo være slik at vettet er jevnt fordelt her i landet, og at folk som er nærmest problemstillingene, må ha ansvaret her.

Jeg tror ikke det er noe mer å si, enn at det er riktig at når det blir færre og færre oppgaver igjen til fylkene, burde dette tenne en og annen varsellampe i Kristelig Folkeparti, som tross alt har sagt: Vi har i hvert fall fått gjennomslag for at fylkeskommunen skal bestå. Det er ingen vits i at den består, hvis man ikke samtidig klarer å fylle lokaldemokratiet og regionaldemokratiet med et offensivt innhold når det gjelder regionalpolitikk.

Jeg synes også at det er et paradoks når folk ser på Europa og sier at Europa har en offensiv regionalpolitikk. Hvis vi skal ha en regionalpolitikk uten et demokratisk innhold, er altså ikke det noe. Vi må ha en regionalpolitikk med et demokratisk innhold og en demokratisk ramme, for demokrati er viktig. Det blir på en måte utfordringen for Høyre, som er for å avskaffe fylkeskommunen. Avskaffer man fylkeskommunen – man må jo ha noe demokrati – hvordan skal det funke da?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Einskapsfylket er etter Kristeleg Folkepartis meining eit viktig og spennande forsøk. Vi meiner at moglegheitsvilkåra er beskrivne i St.meld. nr. 19 for 2001-2002. Der står det klårt at lokale og regionale folkevalde organ bør ha ansvaret for oppgåver som krev lokal- og regionalpolitisk skjøn. Det er eit grunnprinsipp som òg må gjelda i forsøket med einskapsfylket. Dermed trur eg altså at einskapsfylket vil ha ein demokratiserande effekt på fylkesmannsembetet. Eg trur faktisk at det er positivt. Vi får sjå når forsøka skal evaluerast. Det betyr ikkje – det vil eg presisera – at kontroll- og tilsynsoppgåver skal vera styrde av eit folkevalt skjøn.

Denne saka dreiar seg ikkje om innhaldet i einskapsfylkeforsøket, men om lovheimelen for det. Alle, unnateke Framstegspartiet, støttar lovendringa, og dermed opnar dei døra for to forsøk med einskapsfylket.

Kristeleg Folkeparti skulle gjerne sett at både Østfold og Sogn og Fjordane heldt fast ved sin søknader. Det hadde vore spennande. Det kunne ha vist veg for framtida, men «gjort er gjort og spist er spist».

Av dei seks fylka som ville forsøkja, er det no berre to igjen. Men når rammene er ok og haldninga offensiv, er det spennande kva som kan koma ut. Kanskje evalueringa kan visa at dette er vegen mot eit enklare Noreg.

Statsråd Erna Solberg: Ingen var kanskje mer forbauset enn jeg over at Østfold fylkeskommune valgte å trekke sin søknad på det tidspunktet de gjorde, basert på at de da mente at jeg hadde sagt noe annet enn det som faktisk var forslaget knyttet til enhetsfylket, som Stortinget hadde gitt tilslutning til, og som faktisk har stått i tidligere notater. Jeg tror jeg har skjønt at det de har gjort, er å lese noe annet av forsøket enn det vi fremmet i St.meld. nr. 19 for 2001-2002. På det tidspunktet skjønte Senterpartiets representant helt klart hva det dreide seg om, for Senterpartiets representant skrev følgende om forsøket med enhetsfylket:

«Regjeringa sitt opplegg inneber ei forsiktig administrativ samordning i forsøket. Denne medlemen meiner at ein bør opne for ei tydeleg breiare tilnærming, slik at det kan gjennomførast ei reell samordning mellom ulike avdelingar.»

Men Senterpartiet skjønte altså hva vi hadde foreslått. Stortingsflertallet var ikke med på Senterpartiets merknad, men sluttet altså opp om det forslaget som Regjeringen den gangen fremmet. Senterpartiet var det eneste partiet som hadde merknader med andre synspunkter. I så måte burde det være forståelig at det vi foreslo, var at enhetsfylkeforsøket var en integrering av fylkesmannen og fylkeskommunen, ikke en overføring av oppgaver til fylkeskommunen. Vi har altså andre forsøk som dreier seg om overføring av oppgaver, nemlig oppgavedifferensieringsforsøkene, hvor altså de tre fylkene på Vestlandet, de tre kommunene i Viken-området og i Oppland fylke faktisk får større grad av oppgaver overført. Vi har også sagt, og som jeg også sa i det svaret jeg hadde i Stortingets spørretime, at det er enkeltoppgaver som klart har dette regionale utviklingsperspektivet, og som det derfor vil være naturlig internt å flytte over, hvor planområdet var et av de områdene hvor man hadde dobbelthet, og at regionalutvikling knyttet til bl.a. BU-midler var et annet område. I så måte føler jeg nok at forvirringen ikke skyldes at statsråden har sagt noe annet. Det har vært forståelig for den som ville forstå, hva dette forsøket egentlig dreide seg om.

Formålet er å forenkle og effektivisere forvaltningen på regionalt nivå, slik at brukerne kan ha et bedre tjenestetilbud, se om det gir noe synergieffekt av administrativ samorganisering, fordi det er noen områder der det er dobbeltarbeid og viktig å bruke kompetansen på tvers i forhold til dette.

At mange har ønsket å overføre flere oppgaver i forbindelse med disse forsøkene, er altså et ønske som stort sett har kommet fra de fylkeskommunene som selv har søkt, og ikke et forsøk som vi har lagt opp til. Jeg tror at man kanskje godt kan forstå det. Min oppfatning når det f.eks. gjelder Østfold fylkeskommune, er at vi har sagt at enhetsfylke pr. definisjon er en sammenslåing av fylkesmannsembetet og fylkeskommunens administrasjon under én felles administrativ leder, mens det de har lagt opp til, er at enhetsfylket skulle få oppgaver som skulle overføres til fylkestinget. Det betyr altså at deres svar og deres modell ville gitt andre resultater.

Jeg tar altså ikke kritikk når det gjelder uklare synspunkter og signaler. Jeg mener faktisk at vi har vært relativt klare på at enhetsfylket er et administrativt samordningsgevinstforsøk, men at vi på andre områder har hatt forsøk på oppgavedifferensiering, hvor det nettopp har vært snakk om å overføre oppgaver i større monn.

Vi trenger altså en hjemmel. Det er det vi egentlig diskuterer i dag. Jeg skulle gjerne ha vært med på invitten om å diskutere fylkeskommunens fremtid. Det er jo ikke opp til Høyre og Fremskrittspartiet. Høyre og Fremskrittspartiet har begge to klare programformuleringer. At vi mener at vi kunne klart oss uten fylkeskommunen, står Høyre ved. Men vi erkjenner at vi i Sem-erklæringen baserte oss på at det ikke var flertall for det, og har sagt at vi da skal jobbe med å skape en god arbeidsdeling, hvor vi inkluderer at vi fortsatt har et fylkeskommunalt nivå, som er demokratisk valgt, som er direkte valgt. Da skal det nivået ha fornuftige oppgaver å drive med. Derfor har vi bl.a. desentralisert virkemiddelapparatet og store deler av styringen av virkemidlene innenfor regional- og distriktspolitikken fra Kommunaldepartementet til fylkeskommunene.

Jeg har bare lyst til å si – beklager at det er litt på siden – at jeg synes Oppebøen Hansen hadde en veldig god ramse om at det var viktig at vi ikke sørget for mer sentralisering og statliggjøring. Ta det med til debatten om Rus II når den kommer. Ta det med til diskusjonene om hvor mye vi skal flytte over til staten. Jeg mener faktisk at den største utfordringen for de demokratiske organene i dag er at vi flytter for mange oppgaver til staten, særlig på velferdsområdet, som er et viktig område for demokratiske nivå.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg frykter at man risikerer å skape en mastodont av en overkommune ved å slå sammen fylkesmannen og fylkeskommunen og lage disse såkalte enhetsfylkene. Ideen om å integrere fylkeskommunen og fylkesmannsembetet i et regionalt organ med felles administrasjon er en idé uten særlig mål og mening, slik jeg ser det.

Enhetsfylket er en sak som både kan føre til mindre lokal selvråderett og samtidig redusere rettssikkerheten for enkeltmennesket. Fremskrittspartiet har flere ganger foreslått at fylkeskommunen skal nedlegges, både som politisk og administrativt nivå. I et land med bare 4,5 millioner innbyggere trenger vi slett ikke tre politiske og administrative forvaltningsnivå. Denne overbyråkratiseringen av landet er ren sløsing med både tid, krefter og fellesskapets økonomiske ressurser. I et regionenes Europa er hele Norge, etter mitt syn, å betrakte som en region uten behov for verken fylkesinndeling eller annen regional inndeling.

Når det gjelder den kommunale selvråderetten, det lokale selvstyret, som det er så umåtelig populært å snakke om for tiden, ser jeg det som en overhengende fare at et utesende enhetsfylke vil gå på bekostning av redusert kommunalt selvstyre. Fylkesmannen er allerede en sterk inngripende faktor i det lokale selvstyre. Denne inngripen er i enkelte sammenhenger svært negativ for den lokale selvråderetten, når fylkesmannens byråkrater overkjører de folkevalgte på kommunenivå.

Men det som er et av de viktigste spørsmålene, og som kanskje bør settes noe tydeligere i fokus, er enkeltmenneskets rettssikkerhet innenfor et enhetsfylke. Som klageinstans i f.eks. saker etter plan- og bygningsloven er fylkesmannen, etter min erfaring, i dag slett ingen god garantist lenger for at rettssikkerheten til enkeltmennesket blir godt nok ivaretatt. Rent rettssikkerhetsmessig sett kunne man med fordel nedlegge fylkesmannens funksjon som klageorgan og i stedet opprette en egen uavhengig klagenemnd bestående av jurister med kompetanse til å fatte vedtak i klagesaker.

Det er altså slett ingen gode grunner til å slå sammen to offentlige forvaltningsorgan som hver for seg ikke fungerer, slik jeg ser det, hensiktsmessig lenger, og som er i ferd med å utspille sin egen rolle på stadig flere områder. Det må heller aldri bli slik at delegering og desentralisering av makt og myndighet i fylkene må bli et mål i seg selv, som kan gå på bekostning av det kommunale demokrati og enkeltmenneskets rettssikkerhet.

At det skapes en overkommune, utgjør en overhengende fare ved enhetsfylket. Man samler for mye myndighet og makt på en måte som svekker det kommunale selvstyret, samt svekker enkeltmenneskets rettssikkerhet. Ingenting av dette kan være noen god målsetting.

Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar i komiteen):Eg burde jo vera glad for at statsråden finn det føremålstenleg å sitera ein einsleg senterpartimerknad frå behandlinga av St.meld. nr. 19, men i denne saka synest eg faktisk at det er ei avsporing.

Innstillinga gjer greie for kva som blei sagt i Stortinget, og eg kunne utdjupa det med å seia meir om kva som er sagt frå Regjeringa si side på sidene 47 og 48 i St.meld. nr. 19. Det er ikkje nødvendig å gå noko særleg djupt i det, men der er det t.d. sagt at Kommunal- og regionaldepartementet vil igangsetja ei avgrensa mengd forsøk som m.a. prøver ut ulike modellar for organisering av klage- og tilsynsoppgåver. Det er sagt om søknadene at dei m.a. vil bli vurderte i lys av føresetnadene om at klage- og tilsynsoppgåvene skal varetakast på ein føremålstenleg måte, og at rettstryggleiken til den enkelte ikkje blir svekt.

Sogn og Fjordane og Østfold fylkeskommunar har gjennomført eit grundig arbeid med søknader – dei har eg her. Dei laga ei førebels skisse som ikkje vart avvist i departementet. Eg meiner at det står fast at statsråden den 5. mars i sitt svar i spørjetimen innsnevra kva som kan vera med i eit forsøk. Eg synest faktisk at det viktigaste i denne saka, slik som ho framstår no, er å stilla spørsmålet: Kva slags dialog har det vore mellom desse to fylkeskommunane og departementet som har gjort at dei har funne det nødvendig å trekkja sine søknader?

Lat meg seia til slutt: Det er slik at eit breitt fleirtal i samband med behandlinga av St.meld. nr. 31 for 2000-2001 slo fast at det var nødvendig og føremålstenleg med eit regionalt folkevalt nivå. Det vart òg stadfesta under behandlinga av St.meld. nr. 19 for 2001-2002. Eg synest det er påfallande at Regjeringa og regjeringspartia no uavlateleg synest å tala med to tunger. Dei snakkar på den eine sida om at oppgåver med omsyn til vidaregåande skule, samferdsle, kultur og regional utvikling skal utførast av fylkeskommunen. Samtidig vil dei syta for så stramme rammer at dei vanskeleggjer offensive løysingar. Spesielt påfallande er dette når det gjeld dei nye oppgåvene som gjeld regionalutvikling. Det har kome fram i ettertid at fylkeskommunane dreiv sjukehusa godt. Det er oppsiktsvekkjande at ein no ved uttrekk av barnevern, rus og psykiatri synest å ta ytterlegare kvelartak på åtte fylkeskommunar, men det får vi koma tilbake til i samband med kommuneproposisjonen. I denne omgangen er det altså ei bitte lita utprøving igjen av det som var dei opphavlege planane frå fylkeskommunane.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.