Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) (ordfører for saken): Det har vært en utfordrende og interessant oppgave å være saksordfører for en så omfattende og viktig lovsak som den Odelstinget i dag behandler. I forkant av komiteens behandling av saken har det vært et relativt omfattende lovarbeid. Proposisjonen omfatter i overkant av 250 sider. I tillegg til det er det en NOU på omtrent samme størrelse. Komiteen har gjennomført både seminar og høringer i saken, i tillegg til at man har hatt en betydelig brevveksling med departementet for å få avklart en del viktige spørsmål.

Et lands konkurranselov er en viktig og nødvendig sak for de folkevalgte å fordype seg i. Gjennom loven og den politikken som føres på området, skal vi sikre at aktørene i markedet konkurrerer om å tilby forbrukeren de beste produktene, pris og kvalitet tatt i betraktning. Sett i dette perspektivet må vi ha en lov som følger med i utviklingen, og de nødvendige ressurser i Konkurransetilsynet, slik at man får gjort et godt arbeid. Et av hovedformålene med en konkurranselov er å sikre forbrukernes rettigheter. Men samtidig må lovverket sikre rettssikkerhet for virksomheter som tilbyr sine varer og tjenester i markedet.

Det er mye alle partier er enige om i denne saken, men det er også enkelte politiske skillelinjer. Flertallet, som står sammen om det meste av loven, består av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Når det gjelder de paragrafer der vi ikke står sammen med regjeringspartiene i innstillingen, vil Fremskrittspartiet stemme subsidiært for regjeringspartienes forslag dersom Fremskrittspartiets forslag faller – dette som en innledning til saken.

Så litt nærmere om de enkelte deler av loven. I en konkurranselov står hensynet til forbrukeren svært sentralt. Flertallet har derfor gått sammen om å ta med hensynet til forbrukerens interesser også i lovens formålsparagraf.

Når det gjelder lovens formål, synes jeg det kan se ut som om komiteens mindretall legger opp til en debatt om konkurranseutsetting og privatisering. Jeg synes dette blir feil. Slik jeg ser det, regulerer konkurranseloven konkurranse mellom foretak og ikke hvorvidt offentlige tjenester skal eksponeres for konkurranse. Vi har derfor i liten grad valgt å gå inn i denne diskusjonen.

Sentralt i denne saken ligger det at atferdsreglene i loven nå harmoniseres med EØS-regelverkets artikkel 53 og 54. Dette vil gjøre at man kan benytte EU- og EØS-retten som en tung rettskilde i arbeidet med norsk konkurransepolitikk. Det er rimelig å anta at dette vil kunne gjøre det enklere for både konkurransetilsyn, domstoler og næringsliv, i og med at man får likere rammebetingelser og får en del begrensninger for særnorsk praksis.

Av enkeltbestemmelsene vil jeg særlig henlede oppmerksomheten på § 10 og de muligheter som i denne paragrafen omtales som såkalte «gruppefritak» fra regelverket. På dette området sier flertallet klart at man skal ha en strengere praksis, at man skal være mer restriktiv med å gi gruppefritak.

Når det gjelder § 3 annet ledd, som omtaler landbruks- og fiskeripolitikken, har disse næringene i tidligere utgaver av loven hatt en klar formulering om at det skal gis unntak. Dette endres nå til at Kongen i statsråd skal kunne gi unntak som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken. Her er det en liten inkurie i innstillingen på side 33. Merknaden om hjemmelsgrunnlaget skulle Fremskrittspartiet egentlig ikke vært med på, men vi gir vår subsidiære tilslutning til det syn som der fremmes. Fremskrittspartiet vil her vise til sine egne særmerknader, som står omtalt fra slutten av side 34. Her slår vi fast at næringsdrivende innen landbruks- og fiskeripolitikken i så stor grad som mulig bør behandles som andre næringsdrivende. Vi mener derfor at disse i minst mulig grad skal ha unntak fra konkurranseloven.

Når det gjelder konkurransemyndighetenes oppgaver, omtaler dette kapitlet i innstillingen bl.a. veiledningsplikt og forhåndsavklaringer. Ved en inkurie har en merknad og et forslag fra flertallet på dette området endt opp nederst på side 43 og over på side 44, der flertallet tar til orde for et tillegg i § 9 som pålegger Konkurransetilsynet veiledningsplikt.

Når det gjelder strukturreglene, er det bred enighet om at det skal være vesentlige begrensninger av konkurransen som skal være basis for å kunne gripe inn. Man har også noe utvidelse i forhold til at man også i fremtiden skal kunne gripe inn i enkelte tilfeller når det gjelder minoritetserverv. Jeg presiserer her at komiteen sier klart at det er viktig at man i utformingen av forskrifter og praksis legger til grunn at den nye loven ikke skal føre til at saker som kan anses som små eller bagatellmessige, ender opp med stor og omfattende saksbehandling.

Jeg må også understreke at endringer av bl.a. § 19 vil være til beste for næringslivet ved at det blir stilt strengere krav til saksbehandlingstiden i Konkurransetilsynet. Dette synes Fremskrittspartiet, i likhet med resten av komiteen, er meget bra.

Jeg må også understreke at vi forutsetter at man i arbeidet med forskrifter legger opp til størst mulig standardisering, og at meldinger til tilsynet i så stor grad som mulig må kunne gis elektronisk.

Jeg vil spesielt henlede oppmerksomheten på § 3-12 i gjeldende konkurranselov, som er videreført i ny § 16 fjerde ledd. Det må understrekes at det er viktig at det ikke legges til grunn en for snever markedsavgrensning når det gjelder tolkning av loven. Vårt formål er ikke å svekke norske bedrifters konkurranseevne. Vi slår fast at konkurransemyndighetenes markedsavgrensninger må basere seg på en vurdering som tar hensyn til de markedsforhold som gjelder for den sektor virksomheten er involvert i. Hvis det f.eks. er et velfungerende nordisk marked, må dette tas hensyn til.

Når det gjelder regler for bedriftserverv, må det være helt klart at vi ønsker å unngå unødvendig byråkrati. Dette må hensyntas når man skal utforme forskrifter og regelverk om meldeplikt, og vi forutsetter at de administrative og juridiske belastningene for bedriftene skal minimaliseres.

Jeg vil også her vise til forslag fra flertallet, der man ber om en redegjørelse for hvordan regelverket om forenklet melding kan praktiseres slik at det i minst mulig grad blir til byrde for små og mellomstore bedrifter.

Når det gjelder gebyrer og straffereaksjoner, er det ikke noen vesentlig diskusjon om hvorvidt det skal være en økonomisk reaksjon forbundet med å bryte konkurranseloven. Når det gjelder hvorvidt man i tillegg skal kunne pålegge personstraff i form av fengsel ved spesielt grove tilfeller, er det svært mange land som i likhet med Norge har hatt dette.

Det er med tilfredshet at Fremskrittspartiet konstaterer at flertallet i komiteen fortsatt vil legge vekt på personstraff for det som må kunne kalles grove hvitsnippforbrytelser.

Innledningsvis fokuserte jeg på en bedre rettssikkerhet for aktører på næringslivssiden i denne type saker. Flertallet mener at man muligens har vært noe for liberal med hensyn til å ta seg til rette i privatpersoners bolig. I den nye loven legger man opp til at det skal være særlig grunn til å anta at bevis oppbevares der, og at en dommer skal gjøre en konkret vurdering av dette, før Konkurransetilsynet foretar kontrollbesøk eller «raid». Dette gjør terskelen for å foreta denne type aksjoner høyere enn tidligere.

Når det gjelder beslag av dokumenter, har man hatt en særnorsk praksis. Fremover vil dette endres, slik at hovedregelen nå blir at man skal få kopier av det som beslaglegges. Dette vil styrke de næringsdrivendes rettsstilling vesentlig. Komiteens flertall har lagt klare føringer for hvordan dette kan gjøres.

At man får beholde mest mulig av dokumentene som ikke er strengt nødvendige for etterforskningen, vil for det første gi bedriftene mulighet til å drive videre på en ordentlig måte – det er jo en del bedrifter som viser seg å være uskyldige, og disse må det tas hensyn til – og for det andre gi bedriftene en bedre mulighet til å forsvare seg i en rettsstrid.

Det blir også en klar mulighet for å få juridisk prøvet de dokumenter som konkurransemyndighetene eventuelt ønsker å holde tilbake.

Når det gjelder klagebehandling, ankeinstans og beslutningsprosess, antar jeg at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet hver for seg vil redegjøre for sine synspunkter på dette området.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det skal være et eget separat klageorgan for saker knyttet til denne loven, slik også Regjeringen foreslo i St.meld. nr.17 for 2002-2003 – tilsynsmeldingen.

For øvrig vil jeg vise til at komiteen gir sin enstemmige støtte til EØS-konkurranseloven og til en rekke redaksjonelle endringer som er skissert på side 46 og 47 i innstillingen.

Med dette vil jeg få lov til å vise til komiteens merknader i innstillingen og legge frem Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Ulf Erik Knudsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Eirin Faldet (A): Primært ønsker Arbeiderpartiet å utsette behandlingen av dette lovforslaget – Ot.prp. nr. 6 for 2003-2004 – til de forslagene som Regjeringen har foreslått, og som ikke er behandlet i Konkurranselovutvalget, er nærmere utredet. Dette gjelder spesielt forslaget om en generell mulighet til å gripe inn i markeder for å fremme konkurranse – jeg viser til § 14. I tillegg har Regjeringen på flere punkter avveket fra det bredt sammensatte utvalgets innstilling. Dette gjør at det er vanskelig å se hvilke konsekvenser enkelte forslag har.

Dette er kritikk som også bl.a. NHO har vært inne på. Ethvert lov- eller reguleringsvedtak og enhver endring må i utgangspunktet ha et klart definert, begrunnet behov. Hvis ikke risikerer man unødig forvirring, kompleksitet, byråkrati, ineffektivitet og i verste fall undergraving av rettssikkerheten og respekten for lov og regler – i dette tilfellet for næringslivet. Og det er det vel ikke behov for?

Så til et par eksempler hvor det ville vært ønskelig med eller behov for innskjerping av dagens lov som følge av dens utilstrekkelighet.

Det er nødvendig at så vel de som skal vedta, og ikke minst de som skal håndheve denne loven, får bedre belyst behovet og den ånd loven er bygd på. Fra mitt tidligere liv i samferdselskomiteen har jeg lyst til å nevne at SAS utsettes og har blitt utsatt for systematiske ukentlige henvendelser fra Konkurransetilsynet. Dette krever store ressurser fra bedriften, for de skal selvsagt besvares seriøst. Ressursene som brukes, gir ikke SAS økt konkurransedyktighet – snarere tvert imot!

Når det gjelder de ulike forslagene, er det Arbeiderpartiets vurdering at ikke alle områder er egnet for konkurranse. Det gjelder f.eks. helse, utdanning og omsorg. På disse områdene vil samfunnsmessige hensyn være overordnet konkurranse og bli bestemt ut fra politiske valg. Denne politiske styringen må beholdes og utvikles, ikke reduseres. Et slikt unntak vil ikke være i strid med EØS-forpliktelsene. Et konkret eksempel er prinsippet om anbudsutlysning for tjenesteproduksjon, hvor det er unntak for helse- og sosialsektoren.

Arbeiderpartiet foreslår også at dagens primærnæringsunntak knyttet til bl.a. samarbeid mellom produsentorganisasjoner i jordbruk, skogbruk eller fiske videreføres. Dette er sentrale elementer i distrikts- og næringspolitikken. Distrikts- og næringspolitikken bør ikke endres som følge av denne revideringen av konkurranseloven. Det vil kreve en helhetlig gjennomgang.

Utgangspunktet for endringer av den nye konkurranseloven skulle bl.a. være en harmonisering med EU. Men på en rekke områder går lovforslaget lenger enn EU-retten, og det lages også nye særnorske løsninger, som f.eks. § 14.

Når det gjelder muligheter til å gripe inn mot avtaler, vilkår og handlinger som begrenser konkurransen, har ikke dette vært ute på høring. Tenk det! Dette er en generalklausul for å gripe inn fra myndighetenes side når de vanlige forbudsbestemmelsene i EU ikke strekker til. Dette kan skape uforutsigbarhet om hvilke prinsipper som gjelder i norsk konkurransepolitikk. Det må spesifiseres nærmere i hvilke tilfeller dette skal kunne benyttes. Næringslivets forutsigbarhet og rettssikkerhet synes bevisst satt til side på bekostning av ønsket om å oppnå et bestemt resultat – regulering av ett eller flere markeder – hvor lovens forbudsbestemmelse ikke får anvendelse. Forutsigbarhet og rettssikkerhet er vesentlige og helt grunnleggende forutsetninger for tiltrekning av kapital og nyinvesteringer i norsk næringsliv.

Dersom man ønsker regulering av nye bransjer, er det et spørsmål som burde vært debattert i Stortinget. Det kan vel ikke være ønskelig at det åpnes for snikinnføring av regulering i ikke-regulerte markeder. Med fare for at bestemmelsen vil oppfattes, særlig av utenlandske investorer, som selve institusjonaliseringen av Norge som en uforutsigbar industrinasjon, har Arbeiderpartiet sagt at vi går imot dette.

Når det gjelder forslaget om svarplikt fra politiske myndigheter, går Arbeiderpartiet også imot dette. Forslaget kan oppfattes som om Konkurransetilsynet gis mulighet til å overprøve offentlige reguleringer og vedtak av hensyn til konkurransen. Dette er avveininger mellom ulike hensyn i forvaltningen, noe som i mange sammenhenger innebærer en politisk vurdering.

Når det gjelder forslaget om å innføre generell meldeplikt, mener Arbeiderpartiet dette er byråkratisk for både bedrifter og tilsyn. Vi foreslår et system med meldeplikt for større foretakssammenslutninger og frivillig meldeplikt for resten. Når det gjelder bruk av forvalter, bør selskapene selv få velge hvem dette skal være. Loven bør også omfatte forvalterens godtgjørelse.

Under behandlingen av tilsynsmeldingen, jf. Innst. S. nr. 222 for 2002-2003, i Stortinget ble det besluttet at det ikke skal foretas endringer i klagebehandlingen i inneværende stortingsperiode. Dette innebærer at gjeldende klageregler fortsatt ligger til grunn for departementets forslag til organisering av og beslutningsprosess for konkurransemyndighetene i den nye loven.

Arbeiderpartiet viser til at dette er i tråd med innstillingen om tilsynsmeldingen. Arbeiderpartiet vil også understreke at det er viktig at det finnes muligheter til politisk inngripen, og at departementet fortsatt skal behandle anker. Arbeiderpartiet mener også at det er departementet som skal kunne gripe inn i saker av prinsipiell eller stor samfunnsnyttig betydning.

Så litt om etterforskning. I forslaget til ny konkurranselov foreslås det at Konkurransetilsynet også skal håndheve EØS-konkurransereglene. Det er uproblematisk, men problemet oppstår imidlertid fordi ett sett regler skal gjelde når en etterforsker en antatt overtredelse av den norske konkurranseloven, mens helt andre regler kommer til anvendelse ved antatt overtredelse av EØS-konkurranseregler.

Ett praktisk eksempel: EØS-reglene gir kontrollerte bedrifter rett til å beholde originalen av et dokument, etterforskerne tar bare kopier. Etter norske regler har etterforskerne beslagsrett på originaldokumenter, og den kontrollerte bedrift får ikke rett til noen kopi. Dette kan lett gå galt og gi et unødvendig aggresjonsnivå i en kontrollsituasjon. I ytterste konsekvens kan eksistensen av ulike prosessuelle regler innebære en viss form for «forum shopping» fra Konkurransetilsynet, slik at tilsynet kan tenkes å velge den etterforskningshjemmelen som gir det kontrollerte foretaket minst mulig grad av innsyn, og tilsynet motsvarende sterke rettigheter.

Næringslivet har foreslått at de skal sitte igjen med kopier, noe som gir like stor rettssikkerhet som i EU og under ESAs behandling av saker, av hensyn til bedriftens rett til å forsvare seg, være med på å oppklare saken samt fortsette sin daglige drift. Arbeiderpartiet foreslår også dette.

Jeg har lyst til å si at jeg synes det er litt trist at statsråden ikke tok seg tid til å gå litt grundigere til verks med denne loven. Vi ønsket, som jeg sa innledningsvis, å sende hele loven tilbake, for det kan umulig haste så med å få denne igjennom. Da hadde man altså kunnet gjort et grundigere forarbeid fra departementets side. Arbeiderpartiet ønsker å stemme imot loven.

Jeg vil ta opp forslagene nr. 1, 2, 4 og 5 i innstillingen.

Presidenten: Representanten Eirin Faldet har tatt opp de forslag hun refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H): Det lovforslaget som vi har til behandling i dag, er et resultat av en lang og omfattende prosess. Det startet med at regjeringen Stoltenberg satte ned Konkurranselovutvalget i 2000, under ledelse av professor Hans Petter Graver fra Universitetet i Oslo. Utvalget har avgitt en omfattende innstilling, som ligger til grunn for Regjeringens forslag.

Formålet med konkurranseloven er å fremme konkurranse for derigjennom å oppnå mer effektiv ressursbruk. Jeg tror alle er opptatt av at samfunnets ressurser skal utnyttes mest mulig effektivt til forbrukernes beste. Men det er klart i innstillingen at ikke alle er enige i at konkurranse er et hensiktsmessig virkemiddel for å oppnå dette. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skriver i sine merknader at ikke alle områder egner seg for konkurranse, og at konkurranse ikke kan løse alle problemer, f.eks. miljøproblemer.

Jeg er enig i at kanskje ikke alle samfunnsområder egner seg for konkurranse, selv om vi fra Høyres side gjerne skulle sett at produksjon av offentlige tjenester i større grad var konkurranseutsatt. Men denne loven handler ikke om hva som kan eller ikke kan løses ved konkurranse, den handler om å gi myndighetene tilstrekkelige virkemidler til å sørge for at det faktisk er konkurranse på de områdene der det er bestemt at varer og tjenester skal omsettes i markeder med konkurranse. Da må vi ha en lovgivning som hindrer konkurranseskadelig atferd, slik som kartellavtaler mellom næringsdrivende, misbruk av dominerende stilling og monopolisering av markeder gjennom bedriftserverv. Derfor må også lovgivningen gi grunnlag for effektivt tilsyn, håndheving og sanksjonering. Overtredelse av konkurranseloven skal ikke lønne seg.

Jeg er enig i at man ikke bare kan basere seg på marked og konkurranse for å løse miljøproblemene eller for å skape en riktig fordeling av godene i samfunnet. Men det er ikke lett å se hvorfor dette er et argument mot forslagene i denne konkurranseloven. Det er i det hele tatt vanskelig å se hva som er alternativet til Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Mener de at konkurranseskadelig samarbeid og misbruk av markedsmakt er greit? Synes de det er i orden at noen få gjennom slik virksomhet kan berike seg på bekostning av alle oss forbrukere?

Det er hevdet at Norge med det vedtaket vi skal fatte i dag, får en av Europas strengeste konkurranselover. Noen, f.eks. NHO, har ment at en går for langt på mange områder, mens Bedriftsforbundet har omfavnet Regjeringens forslag. De viser nettopp til tendensene til at de store utøver makt i kraft av sin størrelse. Norsk næringsliv trenger tilvekst i bunnen, og det bør være vanskeligere for de store å knuse uønsket konkurranse. Alle er derfor enige i at vi trenger en langt strengere lov enn den vi har i dag.

De nye, mer omfattende forbudsbestemmelsene vil både gjennom Konkurransetilsynets håndheving og gjennom såkalt privat håndheving få langt større gjennomslagskraft enn dagens regelverk. Brudd på konkurransereglene skal ikke lenger bare påtales av påtalemyndighetene, men kan etter den nye loven håndheves administrativt av Konkurransetilsynet. Dette vil gi raskere reaksjoner og vil føre til at langt flere lovbrudd blir bøtelagt enn i dag.

Den nye loven inneholder også tiltak overfor monopolister og andre med markedsmakt i form av muligheten for å pålegge såkalte strukturelle tiltak. De som ved hell eller dyktighet har oppnådd slik sterk markedsposisjon, vil vite at myndighetene med denne bestemmelsen har en mulighet til å begrense deres markedsmakt, dersom de forsøker å misbruke den.

Fusjonsreglene er et nytt eksempel på at Regjeringen med denne loven har meget høye ambisjoner for konkurransepolitikken. Ved at i utgangspunktet alle fusjoner skal meldes til Konkurransetilsynet, vil myndighetene i langt større grad enn i dag evne å fange opp fusjoner i geografisk avgrensede markeder og i nisjemarkeder. Regjeringen har lagt opp til at disse meldingene skal være så enkle som mulig å fylle ut, og så enkle som mulig å gå igjennom for Konkurransetilsynet. Dette er viktig for å sikre at formålet med den meldeplikten blir nådd, og at den ikke skaper unødvendig byråkrati.

Den nye konkurranseloven er som sagt en streng konkurranselov, men på flere punkter styrker den foretakenes stilling overfor konkurransemyndighetene. Gjennom denne loven har vi dessuten synliggjort Konkurransetilsynets veiledningsplikt etter forvaltningsloven gjennom et eget tillegg i konkurranseloven § 9, uten at det er meningen å gi andre regler enn det som ligger i forvaltningsloven.

Strengere konkurranseregler vil komme både forbrukerne og næringslivet til gode. Bedrifter er både produsenter og konsumenter, og er i begge rollene til syvende og sist tjent med velfungerende og rettferdig konkurranse.

Jeg tar opp forslag nr. 3 i innstillingen, fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Sonja Irene Sjøli har tatt opp det forslaget hun refererte til.

May Hansen (SV): Vi behandler i dag Ot.prp. nr. 6 for 2003-2004, som omhandler endring av to lover: lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger og lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler. Hensikten var å se disse to lovene i sammenheng.

Deler av det foreslåtte lovverket avviker betydelig eller er helt nytt i forhold til forslagene fra Konkurranselovutvalget. Konkurranselovutvalgets innstilling dannet grunnlaget for departementets høringer; således har deler av det foreslåtte lovverket ikke vært på tilstrekkelig høring. For å oppnå bedre kvalitetssikring av det nye lovverket ønsker SV sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet på denne bakgrunn å sende lovforslagene tilbake til Regjeringen. Det er vårt hovedforslag.

Maktutredningen har påpekt at avdemokratisering i økende grad skjer gjennom at tilsyn og domstoler får mer makt på vegne av politiske organer som står til ansvar for folket gjennom valg. Regjeringens forslag til ny konkurranselov faller godt inn i dette mønsteret ved at sentrale grenseoppganger overlates til rettspraksis, og ved at tilsynet gis større frihet i forhold til departementet, spesielt gjennom et vidt mandat, samt gjennom lovteksten i § 8. Konkurransetilsynet kan ikke instrueres om avgjørelser i enkeltsaker. Dette er en avpolitisering som SV går imot, og vi fremmer også et forslag til endring av § 8 annet ledd tredje punktum:

«Departementet kan omgjøre Konkurransetilsynets vedtak uten at vedtaket er påklaget.»

Den foreslåtte formålsparagrafen, hvor det heter: «Lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser», er for snever. Konkurranse er kun ett av flere virkemidler for å oppnå effektiv bruk av samfunnets ressurser. Langsiktig offentlig eierskap, satsing på forskning og utvikling, innovasjon, læring og kompetanseutvikling samt stordriftsfordeler er også reelle og i mange tilfeller bedre alternativer til konkurranse som utviklingskraft. Konkurranse er et virkemiddel med klare begrensninger, særlig i forhold til fordeling og miljø, men i flere tilfeller også til effektivitetshensyn. Konkurranse sikrer ikke rettferdig fordeling. Politisk kontroll med konkurransereguleringen er derfor nødvendig. På de områdene hvor det åpnes for konkurranse, bør konkurransereglementet være strengt. I motsatt fall vil store markedsaktører tilrive seg markedsmakt, som vil brukes til å øke egen profitt på bekostning av mindre aktører, og særlig forbrukerne.

Men det fins etter hvert en rekke studier som viser at økt konkurranse ikke gir mer effektiv bruk av ressursene. Nylige eksempler understreker dette. Norsk «skjermet» helsevesen drives mye mer effektivt enn det konkurransebaserte helsevesenet i USA, ifølge WHO. Liberaliseringa av apotekmarkedet har ført til at apotek legges ned i distriktene, kompetansen forsvinner, og prisene har økt med 10 pst., står det i Dagsavisen 22. desember 2003. Det er dermed ingen automatikk i at økt konkurranse gir bedre bruk av ressursene, og SV fremmer derfor et endringsforslag til § l:

« Lovens formål er å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser.»

§ 10 Konkurransebegrensende avtaler mellom foretak gjør ikke forskjell på offentlige og private foretak. Hva angår innkjøpssamarbeid, kan lovens konsekvens bli vidtrekkende på en rekke områder som dreier seg om felles innkjøp av medisiner, bøker og utstyr. Alle områder er ikke egnet for konkurranse. Eksempler på dette er helse, omsorg, utdanning og offentlig forvaltning. På disse områdene vil samfunnsmessige hensyn være overordnet konkurranse og bli bestemt ut fra politiske valg. SV mener den politiske styringen må beholdes og videreutvikles, ikke reduseres. SV fremmer følgende forslag:

Ǥ 10 nytt femte ledd

Offentlig foretak unntas fra denne bestemmelse.»

Prosjektsamarbeid er i dagens lovverk eksplisitt unntatt konkurranseloven. Med det nye forslaget forsvinner dette. SV ønsker å beholde dagens ordning, hvor det understrekes at samarbeid om utvikling er bra, men hvor det framkommer at slike prosjekter må ha en tydelig definert utviklings- eller nyhetsverdi.

Regjeringens forslag om allmenn meldeplikt ved foretakssammenslutninger er viktig, men SV ønsker å utvide kravet til også å gjelde oppkjøp. SV viser i den anledning til at formuleringer i den tidligere ervervsloven, som Regjeringa og Fremskrittspartiet fjernet våren 2002, ville ha være et godt og relevant verktøy, og fremmer derfor forslag om at tidligere lov om erverv skal gjelde.

Anbudsgrensen i dagens ordning på 200 000 kr er for lav. I Dagens Næringsliv kunne vi før jul lese hvordan et oppdrag for 400 000 kr førte til papirarbeid og anbudsarbeid på nærmere 2 mill. kr. Denne sløsingen med ressurser er ingen tjent med. SV foreslår derfor at Regjeringa vurderer å øke anbudsnivået til maksgrensa som er tillatt innenfor EØS-avtalen når de nye EU-direktivene er ferdigbehandlet. EU-kommisjonen foreslår nå å heve grensa for anbud og skjerme offentlig virksomhet som helse- og sosialvesen mer fra vanlige konkurranseregler. Den konkurranseloven som vi vedtar i dag, vil bli den strengeste i Europa, og den norske regjering framstår nå som mer liberalistisk enn EU. Dette er jo underlig, når bakgrunnen for å behandle disse to lovene sammen var å harmonisere for å legge til rette for et forutsigbart næringsliv.

I gjeldende lov er det gitt unntak fra forbudsbestemmelsene når det gjelder samarbeid om omsetning av jordbruks-, skogbruks- og fiskeriprodukter fra produsenter eller produsentorganisasjoner innen jordbruk, skogbruk og fiske. Primærnæringene preges av mange små produsenter, og det er viktig å sikre disse foretakene adgang til samarbeid. Lovforslaget foreslår unntak gjennom forskrift, men fortsatt er det uavklart om f.eks. samvirkebasert omsetning av skogvirke skal være tillatt. Innkjøpssamarbeid kan også bli vanskeliggjort av loven. Samvirke er viktig for gjennomføring av norsk landbrukspolitikk gjennom landbruksavtalen. Det er derfor viktig at det i konkurranseloven gis mulighet til denne type organisering. Det pågår et arbeid med forslag til samvirkelov. Derfor fremmer vi forslag som unntar primærnæringa fra § 10.

SV støtter ikke forslaget til ny § 14 om at det kan gis forskrift om å gripe inn mot avtaler, vilkår og handlinger som begrenser konkurranse. Vi mener dette kan skape uforutsigbarhet om hvilke prinsipper som gjelder i norsk konkurransepolitikk. Forslaget har heller ikke vært på høring. Vi stemmer derfor imot § 14.

Jeg tar opp de forslagene som vi står alene om. Vi signaliserer at vi subsidiært vil støtte forslagene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med unntak av endringen i § 16. Vi signaliserer også at vi kommer til å stemme imot loven.

Presidenten: Representanten May Hansen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ola T. Lånke (KrF): Utgangspunktet for konkurransepolitikken er at konkurranse er et egnet virkemiddel for å sikre effektiv bruk av samfunnets ressurser, et konkurransedyktig næringsliv og en styrking av forbrukernes stilling.

Konkurransepolitikkens viktigste utfordring er derfor å fremme tiltak som bidrar til konkurranse, for derigjennom å bidra til effektiv ressursbruk. I første rekke krever det rammer og regelverk som kan forhindre konkurranseskadelig atferd.

Samtidig er det behov for hensiktsmessige kontroll- og sanksjonsmekanismer som sikrer at konkurransereglene faktisk etterleves. Økt konkurranse kan gi lavere priser og bedre tilbud til forbrukerne. Flytrafikken er et godt eksempel på dette, som mange kjenner, hvor konkurranse i luften de siste par årene har gitt et kjærkomment fall i flyprisene.

Den nye konkurranseloven som i dag blir vedtatt, vil forby konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt. Dette er viktig for å kunne få til et vel fungerende marked. Selskaper og virksomheter som bryter denne loven, kan regne med strenge straffereaksjoner. Det foreslås også nye regler som gjør det lettere å oppdage og reagere mot karteller og misbruk av markedsmakt. Den nye loven vil føre til en vesentlig styrking av kampen mot nettopp karteller og misbruk av markedsmakt. Dette vil gi økt konkurranse i norske produkt- og tjenestemarkeder, til beste for forbrukerne.

Det er imidlertid en rekke forhold som begrenser konkurransen i de ulike markeder. Dette kan skyldes egenskaper ved markedet selv, bedriftenes egen atferd eller offentlige reguleringer som skal tjene andre samfunnsmessige målsettinger. I denne sammenheng er det også viktig å løfte fram offentlige reguleringer som skal tjene andre samfunnsmessige mål. Kristelig Folkeparti har i denne sammenheng engasjert seg særlig med tanke på å få til nødvendige unntak for å sikre gjennomføring av vedtatte målsettinger innen landbruks- og fiskeripolitikken.

Fra landbruks- og skogbruksnæringen ble det raskt påpekt at hjemmelsgrunnlaget for primærnæringsunntaket ikke gir en tilstrekkelig sikkerhet for en videreføring av unntaket for landbrukssamvirket. Det var korrekt at lovforslaget i NOU 2003:12 ikke hadde inntatt noe spesifikt unntak for landbruk og fiske. Det var her kun omtalt at det kunne fastsettes en forskrift, dersom man fortsatt ønsket å unnta primærnæringene fra konkurranseloven.

Regjeringens lovforslag har imidlertid nedfelt en bestemmelse som pålegger Kongen en plikt til å fastsette de unntak som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken. Forslaget åpner imidlertid for at denne myndigheten kan delegeres til departementet.

Fra vår side er vi imidlertid av den oppfatning at denne kompetansen er av så grunnleggende betydning for utformingen av landbruks- og fiskeripolitikken at unntaksbestemmelsene bør fastsettes av Kongen i statsråd. Fra Høyre og Kristelig Folkepartis side blir det derfor foreslått en presisering i lovforslagets § 3 annet ledd annet punktum, at myndigheten til å fastsette de unntak fra §§ 10 og 11 som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken, skal ligge til Kongen i statsråd. Fremskrittspartiet har meddelt at de vil stemme subsidiært for dette forslaget.

Det er i denne sammenheng også viktig å understreke at hovedtrekkene i landbruks- og fiskeripolitikken vil bli fastsatt av Stortinget gjennom lovvedtak og behandlingen av næringsavtalene. Vi er overbevist om at dette, sammen med de forskriftene som senere skal vedtas, vil bidra til å sikre nødvendige og stabile rammevilkår for primærnæringene. Vi legger med dette til grunn som en klar premiss at konkurransepolitikken ikke skal overstyre landbruks- og fiskeripolitikken.

Et bredt flertall har også sluttet seg til en merknad som understreker betydningen av at primærnæringene gis unntak fra §§ 10 og 11 i forslaget til ny lov. Forbud mot bl.a. prissamarbeid og markedsdeling i § 10 og markedsregulerende tiltak i § 11 nødvendiggjør unntak fra begge disse bestemmelsene. Videre er Kristelig Folkeparti svært tilfreds med å ha fått et bredt flertall med på merknader som klart uttrykker behovet for videre unntaksbestemmelser når det gjelder både skogeiersamvirket og grøntsektoren.

Når det gjelder skogbruket, har det også der vært tilkjennegitt at man er bekymret for at bestemmelser kan hindre en videreføring av skogeierforeningenes viktige rolle for gjennomføring av skogpolitikken. Et bredt flertall har derfor sluttet seg til merknader som legger til grunn at landbruksmyndighetene fastsetter de bestemmelser som er nødvendige for å sikre en slik videreføring.

Vi har også pekt på at Landbruksdepartementet arbeider med et forslag til ny skoglov, og vi ber i innstillingen om at skogeierforeningenes rolle sikres gjennom det lovforslag som fremmes for Stortinget.

For et annet viktig område, nemlig grøntsektoren, er det ikke noen markedsregulator, og således er det få reguleringer knyttet til samarbeidstiltak innen denne delen av landbruksnæringen. Det har imidlertid vært viktig for oss å understreke betydningen av en videreføring av samarbeidet om pris, produktkvalitet etc. innen denne sektoren, som er nødvendig for å oppnå de landbrukspolitiske målsettinger for denne næringen. Et bredt flertall har lagt til grunn at landbruksmyndighetene, i samråd med jordbrukets organisasjoner, skal fastsette det regelverk som er nødvendig i denne sammenheng.

Jeg vil understreke at vi fra Kristelig Folkepartis og regjeringspartienes side har vært opptatt av å finne tjenlige ordninger som sikrer at nødvendige samvirketiltak innen primærnæringene kan videreføres. I en tid da ikke minst norsk landbruk er under et sterkt internasjonalt press, har det vært maktpåliggende ikke å komme i skade for å bidra til at det nasjonale rammeverket for disse næringene svekkes.

Samtidig har det også vært viktig å finne den nødvendige balanse i forholdet til forbrukernes interesser. Det er ikke grunn til å legge skjul på at det som er til skade for forbrukerne, i neste runde vil kunne slå tilbake på primærnæringene.

I denne sammenheng har vi vurdert grundig muligheten for å gi vår tilslutning til det forslaget et mindretall i komiteen, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har fremmet, og som går ut på at primærnæringsunntaket legges inn i selve loven og ikke i forskrift. Flere alternativer ble for øvrig vurdert i denne sammenheng, uten at vi fant noe spor å følge som ville innebære fullgode løsninger, heller ikke for primærnæringene isolert sett. Jeg skal ikke gå nærmere inn på alle disse, bare kort si at når det gjelder forslaget til unntaksbestemmelse fra de nevnte partier, har dette flere svakheter. Disse er grundig påpekt i brev fra departementet datert 12. februar 2004, som er vedlagt helt til slutt i innstillingen. I dette brevet er det pekt på at dette forslaget er uegnet til å ivareta de hensyn som det er tenkt å skulle ivareta. Forslagsstillerne synes ikke å ha tatt innover seg at den nye konkurranseloven er bygd over en annen lest enn den gamle loven. Den nye loven bygger på helt andre forutsetninger enn den gamle, bl.a. med hensyn til oppbygging av forbud og inngrepshjemler. Jeg er enig i at forslaget derfor blir for upresist og ikke tilstrekkelig tilpasset systemet i den nye loven, noe som kunne ha fått utilsiktede konsekvenser både konkurransepolitisk og når det gjelder hensynet til de behov de aktuelle næringene har.

Vi mener derfor klart at den foreslåtte unntaksbestemmelsen i § 3 gir en bedre ivaretakelse av unntaksbehovene for primærnæringene. Mindretallsforslaget fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil ikke oppfylle intensjonen fra forslagsstillerne om at dagens landbruks- og fiskeripolitikk fullt ut skal kunne gjennomføres. Jeg viser igjen til nevnte brev fra departementet i innstillingen, som jeg mener gir en solid begrunnelse for dette.

Kristelig Folkeparti vil herved uttrykke tilfredshet med å ha bidratt til ytterligere forsterkninger i innstillingen på punkter som sikrer nødvendige unntak for gjennomføring av landbruks- og fiskeripolitikken, uten at det samtidig også vil få uheldige konkurransepolitiske utslag. Fra vår side er vi overbevist om at hensynet til primærnæringene med dette vil bli godt ivaretatt i forhold til det nye konkurranseregelverket.

Marit Arnstad (Sp): Odelstinget inviteres i dag til å vedta en ny konkurranselov som er svært vidtgående i forhold til tidligere konkurranselovbestemmelser. Den er vidtgående på to områder, både i det materielle innholdet i loven og i forhold til de fullmakter og den myndighet som den faktisk gir til Konkurransetilsynet i tiden framover.

Fra Senterpartiets side ser vi det som et problem at flere av de forslag som Regjeringen har fremmet overfor Stortinget, verken har blitt behandlet i Konkurranselovutvalget eller vært ute på en tilstrekkelig høring hos de berørte partene. Derfor er vårt hovedforslag i forhold til loven at behandlingen av loven utsettes til den har vært tilstrekkelig utredet i alle sammenhenger.

Det er klart at det i spørsmålet om konkurranse og forholdet til samfunnsmessige hensyn er en viktig balansegang. Jeg tror ikke at noen av oss er tjent med å bagatellisere det spørsmålet, eller å overdrive det. Men det er en viktig balansegang, og det synes jeg det er viktig å erkjenne. I den sammenhengen er kanskje det viktigste en kan erkjenne, at konkurranse ikke er noe mål i seg selv, men at det er et virkemiddel til å oppnå andre viktige formål.

Derfor er det også viktig i formålsparagrafen til en lov som konkurranseloven å få fram at man her må foreta den nødvendige balansegang og den nødvendige avgrensning i forhold til viktige samfunnsmessige hensyn. Det er ikke ivaretatt fra Regjeringens side, og det er derfor foreslått bl.a. fra Senterpartiets side at det må tas inn i lovens formål dersom loven skal virke på en best mulig måte knyttet til den balansegang som må foretas mellom den rene konkurranse, viktige samfunnsmessige hensyn og viktige politiske måloppnåelser.

Senterpartiet er videre kritisk til at Konkurransetilsynet gis så vide fullmakter både gjennom formålsparagrafen, gjennom rekkevidden av de ulike bestemmelsene, gjennom strukturelle tiltak og muligheten til å pålegge strukturelle tiltak, og også gjennom de nye klage- og ankebestemmelsene. Vi mener at en derved langt på veg gir Konkurransetilsynet en rolle som egentlig burde tilligge et politisk organ. Men det er slett ikke Konkurransetilsynets oppgave å vurdere de bredere hensyn knyttet til samfunnsmessige eller politiske målsettinger. Deres oppgave er kun å vurdere de konkurransemessige forholdene. Det betyr at når en velger å avskjære de politiske myndighetenes muligheter til å vurdere de brede samfunnsmessige forholdene, og da legger de konkurransemessige vurderingene ensidig til tilsyn, har en også fratatt seg sjøl muligheten til å kunne gå igjennom andre viktige problemstillinger enn de rent konkurransemessige. Det er rett og slett en myndighetsoverføring fra politiske myndigheter til et tilsynsorgan, men uten at tilsynsorganet egentlig har noen rett og plikt til å vurdere noe annet enn den smale konkurransen.

Det har vært en stor diskusjon knyttet til spørsmålet om unntaksbestemmelser i forhold til konkurransereglene, og det er da særlig spørsmål om den unntaksbestemmelsen som har gjeldt bl.a. i forhold til landbruks- og fiskeripolitikken. De unntakene er sjølsagt begrunnet i at her har vi klare politiske mål som fastsettes gjennom Stortingets og Regjeringens virksomhet i forhold til disse områdene, og den måloppnåelsen og de politiske målene vil ikke bestandig la seg forene i forbindelse med den rene konkurransen.

Senterpartiet ser at Kristelig Folkeparti her har forsøkt å rette opp en del av de forhold som var foreslått fra Regjeringens side. Det må kanskje sies at Kristelig Folkeparti i en del saker nå mer og mer synes å fungere som en slags lobbyist innad i Regjeringen og prøver å rette opp skadevirkningene av det enkelte Høyre-statsråder har foreslått – iallfall synes det slik. For det er klart at det enkleste, også på dette området, ville sjølsagt være å ha en lovbasert unntakshjemmel som kunne ha fungert, og som hadde gitt en klar forståelse for alle involverte parter av hvordan en skal forholde seg.

Men jeg synes det er viktig, når skaden først har skjedd, at Kristelig Folkeparti har gjort det de kan for å prøve å rette opp dette spørsmålet. Og det blir en utfordring til Kristelig Folkeparti i tiden framover hvordan forskriftene blir utformet, slik at de på best mulig måte sikrer de politiske målene vi har lagt innenfor landbruks- og fiskeripolitikken. Derfor har jeg også forståelse for at en her skal nedfelle forskriftene ved Kongen i statsråd og ikke i de enkelte departementer. Det ville ha vært risikabelt når en ser på det overhodet som sitter i enkelte av de angjeldende departementer. Der synes jeg Kristelig Folkeparti har gjort en god jobb. Men det er en utfordring framover hvorledes de forskriftene faktisk vil bli utformet. Senterpartiet kommer til å følge nøye med i hvordan Regjeringen velger å videreføre de konkrete regelverksutformingene på dette området.

Senterpartiet støtter for øvrig forslagene nr. 8 og 9, fra SV, og vi støtter også forslag nr. 11, fra SV, som er omdelt i salen, dersom det innebærer at forslaget er et alternativ til andre ledd i den paragrafen.

Aud Gaundal (A): Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg om en side ved konkurranseloven som spesielt opptar meg som landbrukspolitisk ansvarlig for Arbeiderpartiet.

I Norge har landbrukssamvirket og fiskerisamvirket viktige oppgaver knyttet til gjennomføringen av den nasjonale landbruks- og fiskeripolitikken. For å kunne utføre de pålagte oppgavene i tilknytning til landbruks- og fiskeripolitikken må samvirket ha en dominerende stilling i markedet, uten at det innebærer en utilbørlig utnyttelse av en slik stilling. Det er i den sammenheng avgjørende at samvirket har nødvendige unntak fra konkurranseloven for å kunne ivareta denne oppgaven.

I den gjeldende konkurranseloven har primærnæringene unntak fra lovens forbudsbestemmelser nedfelt i loven. Unntaket ble foreslått og tatt inn i loven av et flertall i Stortinget bestående av Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti. Stortingsflertallet mente den gangen at dette var så viktig at unntaket ble tatt direkte inn i loven.

I Regjeringas forslag til ny konkurranselov, som Odelstinget har til behandling i dag, er unntaket foreslått tatt ut av loven og flyttet over i forskrift. Samtidig begrenses unntakene til dem «som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken», som det heter.

Dette er en endring som innebærer at det rettslige grunnlaget for samvirkeorganisasjonene i primærnæringene blir betydelig mer uforutsigbart og uklart. Det er også klart at rammene for forskrift som angis i lovforslaget, ikke uten videre omfatter nødvendige unntak for betydelige deler av den samvirkebaserte virksomheten i primærnæringene.

Primærnæringene preges av mange små produsenter, og det er viktig å sikre disse foretakene adgang til samarbeid. Det foreliggende lovforslaget tar til en viss grad høyde for dette ved å foreslå unntak gjennom forskrift, men fortsatt er det uavklart om f.eks. samvirkebasert omsetning av skogvirke vil være tillatt. Innkjøpssamarbeidet kan med andre ord bli vanskeliggjort av loven.

For oss i Arbeiderpartiet er samvirket veldig viktig, spesielt for gjennomføringen av norsk landbrukspolitikk gjennom landbruksavtalen. Samvirket er eid og styrt av medlemmene. Det er et sentralt kjennetegn for samvirket at det er en aktiv økonomisk samhandel mellom medlemmene og samvirkeforetaket. Det er derfor viktig at det i konkurranselovgivningen gis mulighet til den type organisering. Dette vil etter vår mening skape forutsigbarhet og stabilitet i markedet. Vi mener derfor at det beste hadde vært å videreføre dagens unntak i den nye konkurranseloven.

Det er en rekke forhold ved struktur, produksjon og produkter fra primærnæringene som tilsier at primærprodusentene innenfor jordbruk, skogbruk og fiske må ha anledning til å samarbeide i markedet for å skape en akseptabel markeds- og konkurransemessig situasjon i forhold til andre ledd i verdikjeden. Det er derfor beklagelig at det ikke var mulig å få flertall for forslaget om unntak i loven.

Når det i dag ikke blir flertall for forslagene fra Arbeiderpartiet, er vi likevel glad for at det er et flertall for unntak. Likeså er det positivt at forskriftene ikke kan vedtas eller endres uten, som det ble sagt, en behandling ved Kongen i statsråd. For det er slik at når vi ikke oppnår det beste, må det nest beste bli vedtatt. Jeg kan i så måte slutte meg til det Marit Arnstad sa – vi vil følge nøye med i hvorledes forskriftene blir utformet.

Statsråd Victor D. Norman: Som det fremgår av forslaget til lov, er konkurranse et middel, det er ikke et mål i seg selv. Men for et middel! Det er et virkemiddel som virkelig virker.

Ifølge økonomisk teori skal konkurranse gi lavere priser og kostnader, bedre varer og tjenester og større produktutvalg. Og man behøver ikke være økonom for å se at dette faktisk stemmer. Enhver flypassasjer i Norge, enhver mobiltelefonkunde i Norge, enhver fjernsynsseer i Norge og enhver passasjer på norske ekspressbussruter kan ut fra egen erfaring bekrefte at teorien faktisk holder. Ja, teorien holder så ettertrykkelig at konkurranse etter hvert har bidratt til at prisveksten er blitt så lav at enkelte er bekymret. Det vitner om en velutviklet evne til å bekymre seg.

Når konkurranse virker, er det fordi den gjør at vi må skjerpe oss. Uten konkurranse behøver vi ikke gjøre det. I det gamle Televerket behøvde man ikke tenke noe særlig på produktutvikling eller kunder. Man hadde et produkt, og kundene stod der i kø, trygt og godt, både lenge og vel. Det var heller ikke særlig effektiviseringspress på SAS og Braathens den gangen staten hadde delt landet i to for dem. Da hadde de ikke engang tid til å servere en kopp kaffe på stamrutenettet. Og jeg husker personlig hvor behagelig det var å jobbe ved Norges Handelshøyskole før også BI fikk rett til å utdanne siviløkonomer.

Konkurranse er slitsomt, men det er ansporende. Men fordi det er slitsomt, er det noe som ikke kommer av seg selv. Har vi valget mellom å konkurrere og å la være, vil de fleste velge den behagelige løsningen. Det er lettere å få gode økonomiske resultater ved å inngå en avtale med konkurrenten, enn det er ved å møte konkurrenten i markedet. Derfor er fristelsen til prissamarbeid alltid stor. Det er lettere å gjøre det godt ved å stenge mulige konkurrenter ute. Derfor er bonusprogrammer og andre lojalitetsordninger som binder kundene, alltid fristende. Hvis ingen av disse tingene er mulig, er det alltid en fristelse å kvitte seg med konkurransen ved å kjøpe opp konkurrentene eller slå seg sammen med dem.

Skal vi være sikret konkurranse, må vi derfor ha en lovgivning, et tilsyn og et reaksjonsmønster som gjør at det blir mer lønnsomt å konkurrere enn å forsøke å unngå konkurransen. Dette er ikke liberalisme, det er det motsatte. Liberalisme vil si at vi overlater alt til markedene i seg selv. En aktiv konkurransepolitikk innebærer at vi bruker lovverk, tilsyn og reaksjonsmønstre til å sikre at det faktisk blir konkurranse i markedene. Det er det som er essensen i den nye konkurranseloven. Den skal selvfølgelig ikke straffe bedrifter som gjør det godt. Vi ønsker konkurranse. Da må vi også være åpne for at noen i konkurransen er bedre enn andre, og at det til og med kan hende at noen vinner. Det er ikke et problem. Det er flott hvis en bedrift gjør det så godt at den i kraft av kvalitet og lave priser faktisk feier konkurrentene av banen. Vi ønsker ikke å straffe det. Men vi ønsker å forhindre at den som eventuelt vinner, selv om det skjer på denne måten, deretter fristes til å utnytte markedsmakt. Derfor innfører vi muligheten til strukturelle inngrep som et ris bak speilet. Vi ønsker samtidig å forebygge lovbrudd ved å gjøre det klart ulønnsomt å bryte loven. Derfor innføres systemet med høye, sivilrettslige bøter. Og vi ønsker å forhindre at man i stillhet kan etablere en monopolstilling gjennom oppkjøp og fusjoner. Derfor innføres alminnelig meldeplikt for foretakssammenslutninger.

At konkurranse gir lavere priser og bedre og flere produkter, betyr at konkurransepolitikk er god forbrukerpolitikk. Det var grunnen til at Regjeringen i sitt forslag til ny lov ikke uttrykkelig tok forbrukerhensyn med i formålsparagrafen. Det er egentlig så selvfølgelig at det burde være overflødig. Når komiteflertallet likevel ønsker å ha det med, er det like selvfølgelig at Regjeringen ikke har noen ting imot det.

Lovens formål vil være gjennom konkurranse å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser, men da med det tillegget at det ved anvendelsen av loven skal tas særlig hensyn til forbrukernes interesser. Tillegget vil i de fleste tilfeller neppe ha noen særlig praktisk konsekvens, rett og slett fordi hensynet til effektiv bruk av ressursene og hensynet til forbrukerne vil være sammenfallende. Men noen ganger – fusjoner kan være ett eksempel – vil begrensninger i konkurransen føre til at forbrukerne taper, mens de involverte bedriftene tjener. I slike situasjoner må tillegget til formålsbestemmelsen forstås dit hen at det skal påvirke skjønnsutøvelsen etter loven, slik at forbrukernes tap blir tillagt større vekt enn gevinsten for foretakene.

Konkurransepolitikk er ikke bare god forbrukerpolitikk, det er også god næringspolitikk. Det gjelder spesielt i Norge, hvor vi har et konkurranseutsatt næringsliv som er klemt mellom høye kostnader hjemme og hard konkurranse ute. Det er mange grunner til at kostnadsnivået i Norge er høyt. Én av grunnene er at vi har et høyt lønnsnivå, og det ønsker vi å beholde. Men en annen viktig grunn er at vi har høye priser på varer og tjenester som konkurranseutsatte bedrifter er avhengige av – underleveranser, transport og kommunikasjonstjenester, bygg og anlegg osv. Slike varer og tjenester må bli billigere om vi skal kunne holde på et konkurranseutsatt næringsliv i Norge. Konkurranse i innenlandske markeder er en forutsetning for at vi skal få ned prisene på den type varer og tjenester.

Det er noen som har spurt hvorfor vi skulle trenge en strengere konkurranselov i Norge enn det man har i de fleste andre europeiske land. Svaret er veldig enkelt: Vi trenger en streng konkurranselov fordi vi er et lite, grisgrendt land i Europas utkant. Det gjør at vi har mange og små innenlandske markeder. Det innebærer også at muligheten for konkurranse utenfra er mindre hos oss enn i de landene på kontinentet som er små og ligger tett oppi hverandre. I Belgia kan man få konkurranse fra Nederland selv i små lokalmarkeder. Vi har ikke mulighet til å få tilsvarende konkurranse utenfra. Og det er i disse små lokale og nisjepregede markedene at forbrukere og næringsliv er nødt til å kjøpe det meste av det man trenger av varer og tjenester. Vi må huske på at det er ikke på telefon og bankgebyrer og flyreiser at folk flest bruker det meste av pengene sine, det er på alle de varene og tjenestene de kjøper lokalt. I løpet av livet bruker de fleste mer på rørleggere og snekkere enn de bruker på bankgebyrer. De bruker mer i møbelbutikken enn de gjør på telefon, og de bruker mer på bilverksteder enn på flyreiser.

At vi nå får en strengere konkurranselov med mulighet til sterkere fokusering på små og nisjepregede markeder, er viktig. Det er viktig av hensyn til bedriftene og folk flest rundt om i landet. Men samtidig må ikke den nye loven bety at det skal bli vanskeligere og tyngre å drive næring i Norge – tvert imot. Vi er nødt til å innføre meldeplikt ved foretakssammenslutninger, men det er klart at det skal gjøres på en måte som er enkel og ubyråkratisk og helst elektronisk. Samtidig legger vi, i tråd med tenkningen i stortingsmeldingen om statlige tilsyn, stor vekt på at Konkurransetilsynet skal være løsnings- og veiledningsorientert. Det er ikke et konkurransepoliti vi ønsker oss. Det er en lovgivning, et tilsyn og et reaksjonsmønster som på den ene side gjør at bedriftene ser seg tjent med konkurranse, og som på den annen side innebærer at bedriftene uten vanskelighet kan holde seg innenfor loven.

Av disse grunner synes jeg også det er uproblematisk at flertallet ønsker å ta Konkurransetilsynets veiledningsplikt inn i loven. Riktignok følger denne plikten av forvaltningsloven, og forslaget fra flertallet gir ikke bedriftene rettigheter utover det de allikevel ville ha, men det har en verdi i seg selv for dem som skal lese loven, og ikke minst som en presisering overfor tilsynet, at veiledningsplikten også fremgår av selve konkurranseloven.

En lov er ikke nok. Det er like viktig hvordan den følges opp. Regjeringen vil derfor i løpet av året fremme en egen stortingsmelding om konkurransepolitikk, hvor det blir gjort rede for oppfølgingen og for hvordan vi konkret skal sørge for at loven og tilsynet brukes til å sikre oss sterkere konkurranse, ikke minst i de små og nisjepregede markedene, som er viktige for norske forbrukere og norske bedrifter. På den måten vil vi nokså snart kunne vise hvordan den loven som nå sannsynligvis og heldigvis vedtas, vil bli til glede for norske forbrukere og norsk næringsliv.

Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Eirin Faldet (A): Jeg registrerer statsrådens engasjement når ordet «konkurranse» blir nevnt. At han gløder, er vel kanskje å strekke det litt langt, men det er i hvert fall stor begeistring, skjønner jeg. Jeg skulle jo ønske at den samme statsråd kunne gløde like mye og være like engasjert overfor kravet til kvalitet.

Så til mitt spørsmål. Konkurranselovutvalget har ikke behandlet § 14, som dreier seg om å gripe inn i markedet for å fremme konkurranse. Ser ikke statsråden behovet for at denne paragrafen skulle vært grundigere behandlet, og hvorfor er det så nødvendig å beholde den?

Statsråd Victor D. Norman: Her må det gjøre seg gjeldende en misforståelse. Regjeringens forslag til § 14 i konkurranseloven, om konkurransefremmende tiltak, ble faktisk fremmet av et mindretall i Konkurranselovutvalget og har således vært på normal høring. Flere av høringsinstansene har uttalt seg positivt om forslaget. Jeg har f.eks. lyst til å nevne at Landsorganisasjonen i Norge, Forbrukerrådet og Konkurransetilsynet selv mener at det er behov for en slik forskriftshjemmel for å ha mulighet til å iverksette tiltak i et marked med mangelfull konkurranse.

På denne bakgrunn skjønner jeg ikke helt representanten Faldets bekymring over dette.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Det er ikke alltid jeg har hatt positive ting å si om statsråden, men akkurat på denne dagen kunne jeg tenke meg å takke statsråden for et godt samarbeid og mange gode, oppklarende og raske svar som vi har fått under behandlingen av denne meget kompliserte saken.

Som det fremgår både av merknadene og den innledningen jeg hadde til saken, er komiteen opptatt av at vi ikke ønsker et unødvendig byråkrati som følge av disse reglene. Vi ønsker at regelverk og forskrifter skal utformes slik at de administrative og juridiske belastninger for bedriftene skal minimaliseres. Særlig har komiteen vært opptatt av de små og mellomstore bedriftene.

Jeg vil be statsråden bekrefte at han har forstått og konkret vil følge opp dette, og at han også vil ta opp denne problemstillingen spesielt i forbindelse med den bebudede stortingsmeldingen.

Statsråd Victor D. Norman: La meg først få lov til å returnere komplimenten. Nå er det i utgangspunktet nokså stort sammenfall i grunnsyn når det gjelder konkurransespørsmål, mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Det har vært veldig gledelig å konstatere at det også har vært et samarbeid som har fungert veldig godt på det praktiske, konkrete plan. Jeg tror det har vært en stor glede for regjeringspartienes medlemmer i komiteen og for departementet å samarbeide med saksordføreren i denne sak, selv om vi altså kan være uenige når det gjelder andre saker.

Når det gjelder de konkrete spørsmålene, er svaret bekreftende på alle. Vi kommer til å følge opp anmodningen om å komme tilbake når det gjelder forskriften. Vi vil prøve å legge opp til elektronisk behandling av meldingsskjemaet så raskt som mulig. Vi ønsker ikke å skape byråkrati. Men samtidig vil jeg presisere at vi ikke kan skjerme små og mellomstore bedrifter for kravet om at de også skal være utsatt for konkurranse i markedene. Det er noe av det som ligger i hele loven.

May Hansen (SV): Konkurranse er ikke et mål i seg selv, sier statsråden. Men hele formålsparagrafen handler vel om det.

Regjeringen får nå gjennomslag for Europas strengeste konkurranselov, på bakgrunn av teorien om at sterk konkurranse gir bedre bruk av ressursene. I St.prp. nr. 51 for 2002-2003, Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv, skriver Regjeringen at økonomisk utvikling forutsetter innovasjon, og at innovasjon forutsetter samspill – samspill er ifølge Regjeringen en blanding av konkurranse og samarbeid.

Er statsråd Norman enig med resten av Regjeringen i at samarbeid for innovasjon og økonomisk utvikling kan være viktig? Hvis svaret er ja, hvorfor sier han da nei til å åpne for prosjektsamarbeid med tydelig karakter av innovasjon og utvikling, slik SV har foreslått under behandlingen av denne saken?

Statsråd Victor D. Norman: Bare for å ha fastslått det en gang for alle – og nok en gang: Konkurranseloven fastslår at konkurranse er et virkemiddel, ikke et mål. Det som fremgår av lovens formålsparagraf, er at den gjennom konkurranse skal bidra til å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser. Og det å få en effektiv bruk av samfunnets ressurser er et mål. Konkurranse er et virkemiddel.

Det er samtidig klart at selv om man har et næringsliv hvor enkeltbedriftene konkurrerer, er ikke det til hinder for at man i det samme næringslivet kan ha utstrakt nettverkssamarbeid og andre typer samspill mellom bedriftene. Men å tro at dette er et motsetningsforhold til konkurranse, innebærer at man ikke har skjønt hvordan samspill og konkurranse i næringslivet faktisk fungerer. Jeg vil i grunnen bare anbefale SV og representanten May Hansen å lese nærmere f.eks. litteraturen om økonomiske klyngedannelser, slik bl.a. professor Torgeir Reve har beskrevet det, som beskriver nettopp hvordan man får til samspill gjennom konkurranse.

Marit Arnstad (Sp): Ifølge økonomisk teori skal jo det meste fungere, også konkurransen, men det er ikke bestandig den økonomiske teorien tåler møtet med virkeligheten. Jeg er ikke sikker på om vi hadde hatt verken en skikkelig offshoreindustri, produksjon av undervannsinstallasjoner i Kongsberg eller en stor vannkraftaktør i Norden hvis vi hadde tenkt så snevert i forhold til økonomisk teori som enkelte gjerne vil gjøre.

Mitt spørsmål går egentlig på den videre framdrift knyttet til regelverket. Det sies nokså klart fra representanter fra regjeringspartiene at den eneste forskjellen i forhold til de unntakene som gjelder primærnæringene, er at nå skal de ikke lenger lovhjemles, men de skal forskriftshjemles. Spørsmålet er rett og slett: Når en skal foreta den forskriftshjemlingen, vil da statsråden sørge for at det blir fulgt på den måten som særlig Kristelig Folkepartis representanter her i dag har ønsket, og at det vil bli gitt unntak som materielt sett er på linje med det unntaket man har i dag, bare at det blir forskriftsfestet og ikke lovfestet?

Statsråd Victor D. Norman: La meg bare presisere først: Jeg tror representanten Arnstad og jeg kort bare kan konstatere at synet på konkurranse nok er forskjellig hos Senterpartiet og regjeringspartiene. Og det går an for folk å være saklig uenige uten at man blir uvenner av den grunn. Men vi har altså langt større tro på konkurranse enn det Senterpartiet har, og vi mener å ha godt belegg for det.

Så til det konkrete spørsmålet. Jeg kan svare helt klart bekreftende. Det som står i proposisjonen, det som står i merknadene fra komiteen, er at det ikke er meningen at konkurranseloven skal brukes til en omlegging av norsk landbrukspolitikk. Derfor hjemler loven at det som er nødvendig for å gjennomføre norsk landbrukspolitikk og norsk fiskeripolitikk, skal unntas fra konkurranseloven. Det er ikke nødvendig å gjøre dette til en noe vanskeligere sak enn som så. Det som til enhver tid er nødvendig for å gjennomføre landbrukspolitikken, skal unntas fra konkurranseloven.

Trond Giske (A): Først bare en kommentar til svaret til representanten May Hansen. Jeg synes ikke det hører hjemme i stortingssalen at en statsråd ber en stortingsrepresentant sette seg inn i teorien for det standpunktet hun har. Jeg synes statsråden kan spare seg belæringene til han kommer tilbake – forhåpentligvis så raskt som mulig – til Handelshøyskolen.

Så til det med konkurranse. Victor Norman snakker som om han har oppfunnet konkurranse. Jeg tror de aller fleste her i salen faktisk er tilhengere av konkurranse i markedet, og at når man først bestemmer at et marked skal fungere, er man for en best mulig konkurranse. Det statsråden ikke berører, er at konkurranse ikke tar vare på en del andre hensyn. Spørsmålet om rettferdig fordeling løses ikke av konkurranse. Spørsmålet om like muligheter for alle, f.eks. til utdanning og til et godt helsevesen, løses ikke av konkurranse. Spørsmålet om distriktshensyn løses ikke av konkurranse. En del kulturpolitiske mål nås ikke gjennom konkurranse. Dette berører statsråden overhodet ikke i sitt innlegg, og dermed blir det også ganske politisk uinteressant. Mitt spørsmål er: Hvorfor går ikke statsråden mer inn på de problematiske sidene ved konkurranse og alle de spørsmålene de ikke løser, men kanskje til og med er i motstrid med?

Statsråd Victor D. Norman: Vi er klar over at representanter fra Arbeiderpartiet ønsker medlemmer av Regjeringen tilbake til andre steder, så det behøver for så vidt ikke representanten Giske ta opp her.

Når det gjelder de spørsmålene han reiser, blir det dessverre altfor langt å svare på alle disse tingene i løpet av 45 sekunder. Men det er ikke det konkurranseloven handler om. Den handler om de spillereglene som skal gjelde i markeder hvor det skal være konkurranse. Der konstaterer jeg at uansett hva representanten Giske sier, går Arbeiderpartiet imot en styrkelse av konkurranseloven også på områder hvor Arbeiderpartiet, i likhet med Regjeringen og de fleste andre, mener at det bør være konkurranse.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg tar ordet for å kommentere et innlegg fra representanten Marit Arnstad fra Senterpartiet. Hun hadde en visitt til Kristelig Folkeparti i dette innlegget. Det var hyggelig også å høre at hun roste Kristelig Folkepartis innsats, selv om det kanskje også var en liten bismak som ikke var fullt så hyggelig. Når representanten Marit Arnstad sier at Kristelig Folkeparti forsøker å rette opp skadene og opptrer som «en slags lobbyist» i forhold til Regjeringen og regjeringspartiene i denne saken, vil jeg understreke at Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre står sammen om alt som har vært skrevet inn. Jeg kunne gitt min fulle tilslutning til det innlegget som representanten Sonja Irene Sjøli holdt, og jeg ser ikke at det har vært noen uenighet mellom oss når det gjelder behandlingen av denne saken.

Så en bemerkning når det gjelder det eneste forslaget som vi har fremmet for å endre på loven: I forbindelse med § 3 trenger vi altså Fremskrittspartiets støtte for å få dette vedtatt. Det er altså en forbedring av loven som Marit Arnstad var glad for at vi hadde fått til, men som hun selv må stemme imot. Det synes jeg må være et tankekors for Senterpartiet, at de må stemme imot noe de er glad for kommer – og dette kommer. For det første, lovutvalget som laget dette, hadde en langt svakere paragraf. Så forsterket Regjeringen § 3 og sa at Kongen skal utarbeide forskrifter, og det har vi da pyntet litt på, og sagt at Kongen i statsråd skal gjøre det. Vi har på en måte beveget oss hele tiden i retning av å forsterke primærnæringsunntaket, som vi syntes var viktig. Det er det eneste vi har endret på. Ellers har vi lagt inn en mengde gode merknader som også Senterpartiet, heldigvis, og Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har sluttet seg til, merknader med et bredt flertall, for å forsterke nettopp hensynet til primærnæringene.

Så til dette med lobbyist igjen: Jeg går ut fra at Marit Arnstad husker tilbake til den tiden hun satt i Bondevik I-regjeringen. Det hendte, så vidt jeg husker, at Senterpartiet også tok dissens både i Regjeringen og i Stortinget i forhold til egen regjering. Jeg går ut fra at begrepet «lobbyist» er noe representanten Marit Arnstad er veldig godt kjent med fra den tiden, og at det var det som var Senterpartiets ærend da man tok et annet standpunkt enn andre gjorde.

Jeg gjentar at i denne saken har regjeringspartiene stått samlet. For øvrig er jeg glad for at vi har fått støtte til våre anstrengelser for å forsterke de forholdene som har med primærnæringene å gjøre. Der tror jeg vel egentlig at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet kan komme til – heldigvis – å kjempe på samme banehalvdel også i tiden som kommer. Jeg håper i hvert fall at det blir slik.

Aud Gaundal (A): I svaret fra statsråden til representanten Marit Arnstad sier han at det ikke vil være konkurranseloven som regulerer norsk landbruks- og fiskeripolitikk. Og det er sant, det Ola T. Lånke sier, det kan virke betryggende.

Men så til noe som jeg kunne ønske at statsråden hadde et synspunkt på: TINE Namsos er blitt nedlagt. Synnøve Finden ASA er av Konkurransetilsynet riktignok ikke pålagt kjøp, men det er slik at hvis Synnøve Finden og TINE ikke blir enige om pris, skal departementet fastslå prisen, hvis det er riktig det jeg har hørt. Da blir mitt spørsmål: Finnes det andre områder, f.eks. i offentlig sektor, der konkurranse kan komme på banen på lignende måte som i striden om melk og konsummelk mellom TINE Namsos og Synnøve Finden?

Sonja Irene Sjøli (H): Det er flere av talerne både fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet som flere ganger i denne debatten har hevdet at kravet til utredning når det gjelder denne loven, ikke er ivaretatt, og at det på en måte har vært et hovedargument for å sende loven tilbake. Men jeg har lyst til å presisere at kravet til utredning er ivaretatt gjennom de prosessene som er gjennomført i forbindelse med lovarbeidet før framleggelsen i Stortinget, og det er også redegjort ganske grundig for dette i brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet til komiteen av 13. desember 2003 – det er et vedlegg til innstillingen. Alle deler av lovforslaget, også der hvor Regjeringen har valgt løsninger som avviker fra lovutvalgets, er blitt tatt opp, enten i NOU 2003:12, Ny konkurranselov, i form av flertalls- eller mindretallssyn, eller i høringsbrevet. I denne forbindelse må det understrekes at Regjeringen selvsagt ikke, uansett hvem det er som har regjering, har noen forpliktelse til å følge opp forslag fra et offentlig ekspertutvalg i utarbeidelsen av sine lovforslag til Stortinget.

Når det gjelder Regjeringens forslag til § 14, som representanten Faldet var inne på, om konkurransefremmende tiltak, ble dette også foreslått av et mindretall i Konkurranselovutvalget, slik som også statsråden var inne på. Flere av høringsinstansene har uttalt seg positivt om forslaget. Landsorganisasjonen i Norge, Forbrukerrådet og Konkurransetilsynet mener at det er behov for en slik forskriftshjemmel for å ha mulighet til å iverksette tiltak i et marked med mangelfull konkurranse. Det må i denne sammenheng også understrekes at § 14 kun åpner for å gi forskrifter, noe som innebærer ordinær høring av berørte før det eventuelt kan være aktuelt å gripe inn mot konkurranseskadelig atferd i enkelttilfeller.

Jeg vil for øvrig trekke fram at både flertallet og mindretallet i innstillingen faktisk fremmer forslag som ikke har vært drøftet i tilstrekkelig grad i forbindelse med Konkurranselovutvalgets arbeid, eller i høringsbrevet. Dette gjelder f.eks. forslaget fra flertallet om et nytt annet ledd i § 1, om lovens formål, men ikke minst forslaget fra komiteens medlem fra SV om endringer i meldepliktsreglene, § 18. Det er forunderlig at de selv foreslår noe som ikke har vært utredet, og bruker det igjen, som et hovedargument for å sende loven tilbake.

May Hansen (SV): Først et svar til representanten Sonja Irene Sjøli. Dette har selvfølgelig vært på utredning – dette med ervervsloven har jo fungert bra i Norge i mange år. Det var Fremskrittspartiet og Høyre som ikke ønsket den type meldeplikt lenger som ligger i det lovverket. Det er merkelig at man nå velger en omkamp på det og innfører meldeplikt på nytt. Vi mener at denne loven var et godt virkemiddel og ivaretar mye av det som har vært tatt opp her i dag.

Når det gjelder det statsråd Victor Norman sa om at jeg ikke har lest det jeg skulle, og ikke lest alle økonomiske teorier, kan nok det være riktig, at en jordmor ikke har gjort det. Men det er også slik at han heller ikke svarte på det spørsmålet jeg stilte. Hvorfor gir man ikke en åpning for prosjektsamarbeid? Hvorfor unntar man ikke det når Regjeringa i en annen melding har sagt at man absolutt bør gjøre det?

Det er mange teorier når det gjelder konkurranse, gamle teorier, helt tilbake til 1700-/1800-tallet. Victor Norman har sine teorier. Andre har kanskje litt andre innfallsvinkler til konkurranse som mål. Teorien sier ofte at jo mindre fagbevegelse, jo bedre, og jo flere private tilbydere, jo bedre. Vi har sett etter krigen at de nordiske landene med sine velferdsmodeller og sterke fagforeningstradisjoner har hatt raskere økonomisk utvikling enn land med lavere andel offentlig sektor av økonomien og med svakere fagbevegelse, f.eks. USA og England. Det er helt omvendt av det disse teoriene sier. På hele 1990-tallet hadde f.eks. Norge en raskere økonomisk vekst enn USA. Norge har i dag en produktivitet i verdenstoppen uten verdens strengeste konkurranselov, som statsråden nå velger å innføre i Norge. Hvordan forklarer da statsråden at konkrete erfaringer viser at mer konkurranse i mange tilfeller også gir dårligere bruk av ressursene? Det er jo ikke tatt inn i dette forslaget i det hele tatt. Det er mulig at kanskje heller ikke statsråden har lest alle teorier.

Statsråd Victor D. Norman: La meg først presisere at jeg tror nok May Hansen har lest mer økonomisk teori enn jeg har lest faglitteratur på hennes område. Hensikten med mitt svar tidligere var ikke, som representanten Giske syntes å tro, å være nedlatende og si at dette burde hun ha lest før hun stilte spørsmål her. Det var tvert imot et spørsmål om hvordan konkurranse og samspill kunne forenes, hvor jeg anbefalte lesning hvis man var interessert i temaet.

Når det gjelder det konkrete spørsmål, som jeg kom i skade for ikke å svare på, er svaret på det veldig klart. Det er unntak i loven for FoU-samarbeid. Det betyr at loven eksplisitt hjemler for at bedrifter som ellers konkurrerer, kan samarbeide når det gjelder forskning og utvikling, og det er nettopp fordi loven ønsker å åpne for det samspillet mellom bedrifter som i noen sammenhenger må bestå i konkurranse og i andre sammenhenger må bestå i at man samarbeider. Det er viktig nettopp for å få til innovasjon. Hvis mitt svar på en replikk tidligere ble misforstått dit hen at det var noe nedlatende i det jeg ønsket å si, er det helt galt – tvert imot.

Når det gjelder eksempler på at konkurranse kan være uheldig, finnes det sikkert mange av dem. Men de fleste eksemplene vi har, går altså i motsatt retning. Når det gjelder May Hansens synspunkter på betydningen av konkurranse på arbeidstilbudssiden, deler jeg dem fullt ut, og derfor er det i loven gjort eksplisitt unntak fra konkurranseloven for arbeidstakerorganisasjoner. Jeg deler May Hansens vurdering fullt ut av at et av de store konkurransefortrinn Norge har hatt, er at vi har hatt en sterk og god og ansvarlig fagbevegelse. Jeg håper veldig sterkt at vi vil fortsette å ha det. Det at vi har en sterk fagbevegelse, er ikke til hinder for at vi kan ha god konkurranse i rørleggermarkeder, dagligvaremarkeder og i alle andre markeder hvor folk kjøper varer og tjenester.

Så var det spørsmålet om den konkrete saken mellom TINE og Synnøve Finden og Konkurransetilsynets rolle der. Der må jeg dessverre være nødt til å si at den kan jeg ikke kommentere. Det er en sak som er til behandling i Konkurransetilsynet, og den kan komme på statsrådens bord som mulig ankesak. Derfor kan jeg ikke uttale meg om saken.

Med hensyn til det generelle spørsmålet vil jeg si at den type saker vil havne innenfor Konkurransetilsynets arbeidsområde i den grad landbrukspolitikken og de lover og forskrifter som følger av landbrukspolitikken, åpner spesielle områder for konkurranse. Det er det som har skjedd i dette tilfellet. Det er ikke konkurranseloven som i utgangspunktet har hatt anvendelse der. Det er det faktum at landbrukspolitikken er lagt opp slik at man har åpnet for en grad av konkurranse også når det gjelder detaljomsetning av melk.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.