Per Sandberg (FrP) [19:15:42]: Jeg skal ikke legge opp til noen debatt. Den tok vi tidligere i dag i Stortinget, under sak nr. 3. Men det er én ting jeg ønsker å få avklart fra statsrådens side, for jeg har en følelse av at Regjeringen ikke avviser det forslaget som er til behandling, og som er foreslått vedlagt protokollen. I brev til komiteen - jeg anslår at datoen kan være 27. april - skriver statsråden:

"Jeg ser det ikke som hensiktsmessig for departementet å være første instans i alle saker som skulle kunne ha i seg for eksempel et element av utenrikspolitiske hensyn. Dette ville for eksempel kunne gjelde en lang rekke visumsaker, og ville medføre behov for en betydelig oppgradering av departementets arbeid med enkeltsaker. Jeg ser det derimot som mer hensiktsmessig at direktoratet forbereder en sak og legger denne opp til departementet for vurdering."

Mitt spørsmål er: Er forslaget uklart i forhold til hvilke intensjoner vi har med det? For jeg har som en av forslagsstillerne etter beste evne prøvd å peke på de sakene som vi konkret ønsker automatisk skal behandles av departementet og statsråden. Slik jeg har forstått det, er det veldig få saker som innehar en slik karakter at det er fare for rikets sikkerhet, og som har en slik påvirkning på utenrikspolitiske spørsmål - det kan vel dreie seg om 10-20 saker i året. Jeg ser at statsråden prøver å gi uttrykk for at dette omfatter flere saker, så da vil jeg gjerne be om et råd fra statsråden: Hva måtte forslagsstillerne gjort for å fange opp de enkeltsakene som vi ønsker å peke på, som virkelig er en fare for rikets sikkerhet, og som virkelig kan få følger for utenrikspolitiske saker?

Statsråd Erna Solberg [19:17:59]: Det er en lang rekke saker som kan bli vurdert til å ha tilknytning til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske saker, og som i løpet av en slik prosess blir vurdert til ikke å ha det. For det er en rekke saker som vi ber Politiets sikkerhetstjeneste om å vurdere. Det gjelder bakgrunn, det gjelder historien til enkeltpersoner - for å avkrefte eller bekrefte deres historier. I den sammenhengen kan det også komme opp spørsmål om dette er en sak i forhold til rikets sikkerhet eller ikke. Derfor er det langt flere enn de sakene som til slutt blir behandlet, i forhold til at vi kan instruere i dem, som i en prosess i første instans blir vurdert i forhold til utenrikspolitiske konsekvenser og spørsmål om rikets sikkerhet.

Hvis vi skulle vært førsteinstans, er det et faktum at relativt mange saker måtte vært screenet - man måtte altså foreta den vurderingen, og i veldig mange av disse sakene ville det også blitt konsultert om man mener at dette er en sak som man vil gå inn og instruere i eller ikke, eller om man mener at det er behov for å se på hvor grensegangen går for å gjøre det.

Jeg kan ikke på stående fot si hvordan man skulle fått dette til, og at lovteksten burde sett slik og slik ut. Hele vårt poeng er at når vi kan instruere i en sak, innebærer det at den første saksbehandlingsrunden foretas av UDI, så kommer de med en anbefaling til oss, og så vurderer vi om vi skal instruere på bakgrunn av den anbefalingen eller ikke. Det har noe med hvilke kontrollpunkter UDI i første omgang har hatt, f.eks. om det er andre tjenester, enten fra utenrikssiden eller fra politiet, som måtte påpeke sider ved enkeltsaker som gir grunnlag for en nærmere vurdering av disse. Det er relativt få saker hvor oppmerksomheten primært kommer ved at media har oppdaget dem, men vi har jo hatt noen. Og på bakgrunn av disse har vi laget systemer nettopp for å sikre oss mot de sakene som dukker opp.

Jeg mener i realiteten derfor at for å ha oversikten over og kontroll med spørsmål knyttet til utenrikspolitiske hensyn og rikets sikkerhet, er det ikke et behov for formelt å gjøre departementet til førsteinstansvurderer, for vi instruerer jo i første instans. Men det forutsetter i den sammenhengen at UDI er et rent instruerbart organ knyttet til saksfremleggelsen, og UDI fungerer som saksbehandlere for departementet i den typen saker.

Jeg er ikke sikker på om det hadde funnes noen lovmessig mulighet annet enn at vi hadde gått inn i alle førsteinstanssakene, for å være sikre på at vi hadde plukket opp alle saker som var knyttet til rikets sikkerhet og til utenrikspolitiske hensyn, men det er klart at vi gjør selvstendige vurderinger i saker hvor det fra enkelte andre myndigheter er varslet at det kan være problemer. I den screeningen som skjer av alle saker, gjør vi selvstendige vurderinger av om det er grunnlag for å bruke paragrafen om rikets sikkerhet og utenrikspolitiske hensyn, og om vi skal se vedtakene, eventuelt overprøve vedtakene som er foreslått. Vi vil da ha en selvstendig saksbehandling før behandlingen i første instans.

Jeg er helt enig i at vi er opptatt av å få til det samme, men jeg tror ikke vi oppnår det hvis vi skal flytte alle saker som kan berøre spørsmål som f.eks. gjelder rikets sikkerhet, over til at det er departementet som foretar saksbehandlingen i første instans. Men det er jo vi som fatter det reelle vedtaket i de sakene, for det er vi som instruerer om hva vedtaket skal være.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.