Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heikki Holmås (SV) [15:12:26] (ordfører for saken): Hvis man var på ferie i USA og ble spurt om hvor mange ferieuker man har i Norge, er jeg sikker på at man hadde svart fem. Og så hadde man vel kanskje lagt til at det faktisk er noen som har enda mer ferie. For eksempel har lærerne fri i åtte uker, og vi som sitter på Stortinget, har møtefri fra juni til oktober – men det er altså ikke fri. (Munterhet i salen) Man hadde garantert aldri tenkt at det finnes noen her i landet som ikke har den femte ferieuken, men det er det faktisk. Det er det Senterpartiet har ønsket å gjøre noe med, gjennom det lovforslaget vi behandler nå.

Nesten alle har fem ferieuker. I et brev av 12. november til SV gir statsråd Høybråten oss tallene som viser at 74 pst. har tariffestet rett til en femte ferieuke. Dette er alle i offentlig sektor, som utgjør omtrent 35 pst. av landets 2,1 millioner arbeidstakere. I tillegg kommer alle organiserte med tariffavtaler i privat sektor – 810 000 arbeidstakere, om lag 53 pst. av dem i privat sektor – og alle de som jobber i bedrifter og bransjer som følger tariff. Med disse arbeidstakerne er det sannsynlig at det er ca. 90 pst. som har en femte ferieuke.

Alle burde ha fem ukers ferie. Det mener et flertall i komiteen – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Resten av komiteen – regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – mener ikke det. De mener det er for dyrt, og at det kan ramme kostnadsnivået i konkurranseutsatt næringsliv. Dermed viser de at de faktisk ikke har satt seg inn i hvordan forholdene i arbeidslivet er. Når 90 pst. har en femte ferieuke, har så å si alle i konkurranseutsatt næringsliv en femte ferieuke. De som ikke har det, er de som jobber i hotell- og restaurantsektoren, de som jobber i handel og kontor-sektoren, de som er midlertidig ansatt, og de som ikke er i forhandlingsposisjon. Kort sagt: De som ikke har en femte ferieuke, er de som har svakest tilknytning til arbeidslivet, de med dårligst betalte jobber, og de som har de dårligste arbeidsforholdene.

Vi har i Norge lang tradisjon for at først kjemper fagbevegelsen fram goder, velferdsordninger, og deretter gjøres det til lov som gjelder alle. 40-timersuken er et eksempel på det. Andre deler av arbeidsmiljøloven gjaldt først i deler av næringslivet og deretter i hele, da det ble lovfestet. Trygderettigheter har vi, og vi har det forslaget som fagbevegelsen fremmet i forbindelse med siste lønnsoppgjør, nemlig at vi skulle ha tjenestepensjoner til alle, noe i og for seg Regjeringen sluttet opp om. Så dette er en bred tradisjon, og det er en lang tradisjon vi har hatt i Norge.

Det er to forhold som vi kan trekke fram, som ikke ennå er lovfestet. Det er 37,5 timers uke. Vi regner med at vi i Norge har 37,5 timers uke, men fortsatt står det i arbeidsmiljøloven at vi har 40 timers uke.

En annen ting er det vi diskuterer nå, en femte ferieuke, som vi ennå ikke har i loven. Vi er for at folk skal få en femte ferieuke, men vi stemmer imot i dag. Grunnen til det er at vi mener at det i utgangspunktet må være fagbevegelsen selv som fremmer kravet og sier at nå mener vi at det som vi har kjempet fram, skal gjelde alle arbeidstakere.

Det er en grunn til at vi stemmer imot i dag. Jeg merket meg med glede – får jeg vel si – at statsråden i brevet til oss av 12. november skriver at departementet i løpet av våren vil gå igjennom loven, høre partene i arbeidslivet og vurdere om loven skal endres. Det synes jeg er bra. Men fra flertallets side mener vi statsråden må komme tilbake til Stortinget etter at han har foretatt denne vurderingen, med en oversikt over hvor mange det er som i dag ikke omfattes av en femte ferieuke.

Jeg har merket meg at regjeringspartiene ikke har vært med på dette. Derfor vil jeg avslutte innlegget mitt med å be statsråden i sitt innlegg gjøre rede for om man tenker å komme tilbake igjen til Stortinget. Det synes vi hadde vært bra, for vi håper fagbevegelsen tar oppfordringen om å fremme dette kravet på vegne av dem som i dag ikke er omfattet av en femte ferieuke. Så skal vi gjøre vårt her i Stortinget for å sørge for at dette blir noe som gjelder alle i Norge.

Hans Kristian Hogsnes (H) [15:17:32]: Regjeringspartiene finner, i likhet med et stort flertall i kommunalkomiteen, ikke å ville anbefale at vi nå lovfester en femte ferieuke i Norge. Bakgrunnen for dette er helt kort at forhandlinger om lønn, ferie, arbeidstid eller andre goder handler om prioriteringer. Jeg mener Stortinget bør utvise stor varsomhet med å lovregulere forhold som blir avgjort av partene i arbeidslivet.

Når enkelte grupper prioriterer ferie framfor lønn, finner flertallet i denne saken det ikke riktig automatisk å utvide lovfesting av rett til en femte ferieuke. De parter som har fremforhandlet en slik løsning, eventuelt på bekostning av andre goder, vil ha god grunn til å finne det svært urimelig at myndighetene umiddelbart skal gi tilsvarende rettigheter til de øvrige arbeidstakerne. Det andre poenget er kostnadene. Konsekvensene av en slik lovfesting kan bli meget store, spesielt innenfor deler av privat sektor. Kostnadsnivået i konkurranseutsatt næringsliv er allerede høyt i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med, spesielt når det gjelder prisen på arbeidskraft. Derfor er det et riktig prinsipp at vi fortsatt overlater til partene å avtale innføring av en eventuell femukers ferie.

Torbjørn Andersen (FrP) [15:19:05]: Fremskrittspartiet er uenig i forslaget fra Senterpartiet. Fremskrittspartiet kan ikke se at det under behandlingen av denne saken er framkommet noen avgjørende argumenter som sterkt taler for å innføre lovfesting av en femte ferieuke.

Fremskrittspartiet kan heller ikke se at det er avdekket noen viktige samfunnsmessige anliggender som tilsier at det er behov for å lovfeste en femte ferieuke i tråd med det forslagsstillerne ønsket i Dokument nr. 8:60.

Fremskrittspartiet mener primært at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste retten til en femte ferieuke, fordi dette er et spørsmål som bør avgjøres av partene i arbeidslivet selv, og ikke av Stortinget som lovgivende myndighet. Hvorvidt alle arbeidstakere i framtiden skal ha rett til en femte ferieuke, bør derfor etter mitt syn ikke engang være gjenstand for noen vurdering fra Stortingets og Regjeringens side, men slike vurderinger bør i sin helhet overlates suverent til partene i arbeidslivet selv.

Det er altså et faktum i dag at partene i arbeidslivet selv har sørget for at de aller fleste arbeidstakere i Norge allerede har fått rett til en femte ferieuke, selv om en femte ferieuke ikke er direkte regulert gjennom norsk lovgivning. Så når det i dokumentet pekes på at de fleste arbeidstakere i dag allerede har rett til en femte ferieuke, er det selvsagt helt riktig.

Det synes imidlertid allikevel å være noe vanskelig å tallfeste helt nøyaktig hvor stor andel av norske arbeidstakere som faktisk har rett til en femte ferieuke. De økonomiske konsekvensene av å lovfeste en femte ferieuke for næringslivet og samfunnet er derfor såpass usikre at man av den grunn bør være tilbakeholden med en lovfesting slik forslagsstillerne ønsker.

Forslagsstillerne fra Senterpartiet vil altså over natta, nærmest ved et lyngrep, endre ferieloven uten i det hele tatt å be om en eneste utredning av de konsekvenser en slik endring eventuelt vil medføre for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. En slik forhastet saksbehandling synes verken akseptabel eller særlig fornuftig, av flere årsaker. I den form forslaget er utarbeidet, som et konkret lovendringsforslag, uten noen utredning på forhånd, sier det seg selv at det er vanskelig å slutte seg til innholdet i forslaget.

Fremskrittspartiet viser for øvrig til innstillingen, der det klart framgår at vi ikke kan gi vår støtte til dette forslaget, men at vi ikke prinsipielt motsetter oss en femte ferieuke for alle arbeidstakere dersom partene selv, bedriftenes ansatte og arbeidsgiverne, i samarbeid og gjennom forhandlinger måtte bli enige om dette forhold.

I denne sak må en også merke seg at alle partier, unntatt forslagsstillerne fra Senterpartiet, mener at det bør utvises varsomhet med å lovregulere forhold som bør bli avgjort mellom partene i arbeidslivet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:22:33]: Når Senterpartiet fremmer forslag om å lovfesta ei femte ferieveke, er det ut frå ein situasjon der det er ei gjengs oppfatning at ein har rett på fem ferieveker i Noreg.

Vi har òg registrert at alt i 1988 blei det i lova gitt opning for å gi ferie «inntil 5 virkedager utover feriefritiden etter § 5». Ved tariffoppgjeret 2000–2001 var det mange som fekk ei femte ferieveke.

Statsråden har, på svar til saksordførar, gitt utfyllande opplysningar som ytterlegare skulle styrka moglegheita for lovfesting fordi statsråden har sagt for det fyrste at heile offentleg sektor har ei femte ferieveke, for det andre at innan NHO sitt område er delen verksemder som enten har tariffavtale eller som fylgjer tariffavtalen, så høg som 85 pst., og HSH har opplyst at i varehandelen er det vanleg at verksemdene følgjer tariffavtalane, sjølv om dei ikkje er avtalemessig forplikta av dei.

Eg vil understreka at vi frå Senterpartiet er nøgde med at statsråden har varsla at han vil sjå nærare på dette i samband med gjennomgangen av ferielova. Vi synest faktisk det er unødvendig, når det her er heilt tydeleg at det er nokre få som står att. Det er viktig å få ei femte veke på plass for desse få som dette gjeld, og som ein kan finna i hotell- og restaurantsektoren og i nokre små bedrifter.

Arbeidarpartiet og SV støttar opp om det statsråden seier. Dei vil be om både ei oversikt over kor mange som eigentleg ikkje er omfatta pr. dato, og dei vil be om ei vurdering av lovfesting. Det er vi òg nøgde med. Men eg må seia at eg er overraska over Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet si tilnærming. Dei malar ut nokre svære omkostningar ved eit slikt vedtak, og framstiller det som om alt som gjeld rettar innan arbeidsmiljø, skal framforhandlast mellom partane. Eg finn grunn til å minna om at Stortinget jamleg vedtek endringar som både gjeld arbeidsmiljølovverket og trygderettar, der det er slik at oftast arbeidstakarorganisasjonane, men lat oss seia partane i arbeidslivet saman har funne fram til og blitt einige om endringar i forhandlingar. Så følgjer ein opp med lovfesting frå Stortingets side når det har gått ei tid, for at dette skal gjelda alle.

Eg synest det blir heilt feil å framstilla dette som om det skulle vera noko nytt å fremma eit forslag som dette. Det som sjølvsagt ikkje er så vanleg, er at dette blir fremma frå Stortingets side, at det ikkje er Regjeringa som kjem med det.

Men eg må seia at kanskje er det eit lyspunkt å spora i merknadene frå Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Høgre. Det er for meg noko uventa at dei legg vekt på det som skjer i forhandlingar mellom partane i arbeidslivet. Det ser til og med faktisk ut som dei i denne saka skuvar arbeidstakarorganisasjonane framfor seg, og viser til det som dei har kjempa fram. Då opnar det seg nye, interessante moglegheiter, både i forhold til dei synspunkta som no kjem, dei oppmodingane som kjem i forhold til tiltak mot sosial dumping, og dei høyringsutsegnene som blir utarbeidde når det gjeld Arbeidslivlovutvalets innstilling.

Viss denne runden kunne føra til at desse partia vert meir lydhøre i ein slik samanheng, har faktisk dette forslaget i alle fall medført noko, fordi dei har prøvd å ta standpunkt i forhold til arbeidstakarorganisasjonane sine synspunkt.

Til slutt tar eg opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Dagfinn Høybråten [15:27:59]: Jeg skal ikke bidra til å forlenge debatten ved å gjenta kloke ting som er sagt om begrunnelsen fra flertallets side for ikke å gå inn for dette forslaget. Jeg tror det er viktig at en utviser varsomhet og tilbakeholdenhet med å lovregulere forhold som avgjøres mellom partene i arbeidslivet. En utvidelse av ferie utover lovbestemte minstekrav er etter mitt syn et typisk velferdsgode som naturlig vil være forhandlingstema mellom partene i lønnsoppgjørene.

Med det har jeg ikke sagt at enhver forbedring i forhold til arbeidsmiljøspørsmål først skal forhandles fram mellom partene og deretter lovfestes. Det er en holdning som verken Regjeringen eller – jeg tror jeg trygt kan si – det flertall som står bak å avvise dette forslaget, har. Men en tilbakeholdenhet overfor dette ligger til grunn for det synet som er framkommet i innstillingen fra flertallet, og som jeg er enig i.

Jeg skal kort kommentere spørsmålet om gjennomgangen av ferieloven som er nevnt i brevet til komiteen. Det er et tiltak som vi vil følge opp. Vi vil innhente synspunkter fra partene i arbeidslivet. Det er for øvrig ikke noe spesielt at vi gjør det. Det gjør vi på alle områder hvor vi arbeider med spørsmål som berører de interesser som partene er satt til å forvalte. På det grunnlaget vil Regjeringen vurdere om det er behov for å gjøre endringer, og vi vil sørge for å holde Stortinget orientert om våre vurderinger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.